SKOGFINNER I Søre Trysil

Transkript

1 SKOGFINNER I Søre Trysil Klasse Søre Trysil skole Våren

2 Innhold 1. Innledning s.3 2. Kort historikk s.4 3. Svedjing s.5 4. Gårder og slekter s.6 Galåsen s.7 Skjærberget s.13 Lutnes s Kart og finske stedsnavn i Søre Trysil s Besøk på Norsk skogfinsk museum s Arven fra skogfinnene s Lenker s.25 Elevene som deltok i prosjektet: 1.klasse:Jacob E. Teppen 2.klasse:Halvor Bye, Sigve Bjørkli og Sigurd Lutnæs 3.klasse: Pia C. Skjæringrud 4.klasse: Marit te Walvaart 5.klasse: Ole Henrik Grønoset Myrvold, Sigrid Helene Bye, Kirsten te Walvaart 6.klasse: Alexander Bruvold Monsen 7.klasse: Sigrid Elise Peterstølen, Kim Steve Lyseggen Over ser vi gjengen på besøk i Galåsen. Til venstre viser Birger Nesholen en modell av en lysestake med tyristikke på toppen. Det var i Røykstua på Finnetunet. Under på besøk hos Sigrid Helene i Skjærberget. 2

3 Innledning Vi hadde tenkt å ha et mye større prosjekt, men fordi skolen blir nedlagt fra høsten 2010 har vi ikke fått tid til å jobbe så mye som vi hadde tenkt. Men vi har lært mye likevel. Vi har hatt et møte med foreldre og elever, der Henry Johnsen fortalte litt om den skogfinske historien, om overtro og mattradisjoner. Trond Magnum fortalte om de første skogfinnene i Søre Trysil og om finske stedsnavn. Vi har hatt rollespill om Gudslånet, en teaterforestilling som Trond skrev og fremførte sammen med Vestre Trysil skole i Vi fulgte skogfinnene og deres vandring fra Finland på midten av 1500-tallet, over til Sverige og senere til den norske Finnskogen. Derfra kom de første skogfinnene til Søre Trysil. Vi har også sett film fra forestillingen. Skogfinnene kom først til Galåsen, så til Lutnes og etter hvert til Skjærberget. Vi delte oss i tre grupper. Den enkelte gruppe fikk ansvar for hver sin grend, gårder og slekter. Slektstrærne har vi gjort ganske enkle. For de som vil vite mer se Trysil-boka bind 1, eller søk på skogfinner på nettet. Vi har - jobbet med kart og finske stedsnavn. - vært på besøk i Galåsen, Lutnes og Skjærberget. - vi har sett på film om svedjing. - laget neverarbeid, trollposer og pentagram. Vi har også vært på dagstur til Norsk skogfinsk museum på Svullrya. Det ble laget en utstilling i forbindelse med skoleavslutningen og vi har kopiert opp heftet vi har laget. Trysil har nå offisielt blitt en del av Finnskogen og skogfinnene ble i 1998 anerkjent som en av fem minoriteter i Norge. Det er kvener, rom (sigøynere), romanifolket (tatere/reisende), jøder og altså skogfinner. Samene er et eget urfolk. Stor takk til Anders Galåsen, Jon Arne Bye og Morten Lutnæs som ga oss flotte opplevelser og kunnskap da vi besøkte Galåsen, Skjærberget og Lutnes. Takk til Birger Nesholen ved Norsk Skogfinsk museum og til Trond Magnum som har vært med oss gjennom hele prosjektet som veileder og ressursperson. Takk også til alle som har hjulpet oss med kart, opplysninger, historie, opptegninger og nettsteder - kort sagt KIITOS. 3

4 Kort historikk 1550 På den tiden var Finland en del av Sverige, og Stockholm var felles hovedstad. Kongen var Gustaf 11. Adolf. Norge var da under Danmark. Fra 1570 til 1595 herjet ''Den store ufreden, krigen mellom Sverige og Russland. Russiske soldater herjet områdene. De brant opp hjemmene og drepte mange. Dette førte til at mange unge svenske og finske menn ble utkommandert som soldater. Disse soldatene måtte bøndene gi mat til, og det førte til konflikter og opprør mot soldatene. Finnene ble også ilagt ekstra skatt for å finansiere krigen. Hvis de nektet å betale skatten så ble de satt i fengsel. Hadde de ikke penger måtte de betale med rug, mat eller husdyr. Alt dette kunne nok være med på å få folk til å flytte. Men den viktigste årsaken var nok selve livsgrunnlaget deres svedjebruket. De trengte nye områder. Det hadde allerede vært arbeidsinnvandring til Sverige. Finnene var flinke med jern og mange arbeidet i gruvene og jernbrukene i Bergslagen og Nya Kopperberg. Hertug Carl lovet finnene 6 års skattefrihet i Sverige om de ville komme og befolke Dalarna og de värmlandske skoger. Og flere dro avgårde. Tillatelse til bosetting måtte de hente i kirka hos presten. Hvis ingen i menigheten hadde noe i mot det, fikk finnene lov til å bosette seg i området. Under oppsyn av lensmann fikk de nå hogge og reise grensestener. Deretter måtte de komme til presten for å bli skrevet inn i jordboka. Finske navn var vanskelig. Presten: Hva heter du? Matti: Matti Pekanpoika. Presten: Matti Pe..kan..poika... Jaha... då skriver vi Mats Persson. Dette at myndighetene forandret navnene gjorde at det har vært vanskelig å følge en del av slektene Dronning Kristina bestemte at svedjing var forbudt. Svenskene trengte skogen selv til gruvedrift og jernutvinning. Dronning, og dronning. Hun var da bare 4 år! Så noen må da ha bestemt det for ho Henrik Henriksen Himainen bosetter seg i Gravberget i Hof. Ca.1665 Lauritz Lauritzen bosetter seg i Gravberget. Ca.1670 Henrik Henriksen Himainen og Laurutz Lauritzen bosetter seg som de første skogfinnene i Sør Trysil i Galåsen. 4

5 Svedjing Svedjing er brenning av felt skog for å dyrke korn over kortere periode på noen år. Skogfinnene skaffet seg dyrkningsjord ved å felle skogen å brenne den. Deretter sådde de 2-årig rug i asken. Det vanligste var å brenne barskog, særlig gran, og denne formen for svedjing ble kalt huuta. Dyrkingsprosessen gikk over fire år på denne måten: Felling, tørking og brenning, såing og innhøsting andre året etter såing. I tillegg til rug var det vanlig å dyrke svedjenepe som var rik på C-vitaminer. Finnene sådde nepefrø nesten med en gang de bosatte seg, gjerne i det beste jordsmonnet. Nepa ble høstet samme året. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble det mer vanlig med poteter. Svedjeområdene var ofte steinete og egnet seg ikke så bra til tradisjonelt jordbruk, sjøl om jorda var bra. Derfor ser vi ofte store steinrøyser på mange finnetorp. Svedjene kunne være små, bare noen titalls meter i firkant, men de kunne også være store, opptil flere kilometer i alle retninger. "Huuhta" er det finske navnet på storsvedje. Slike svedjer trengte næringsrik, gammel granskogmark for å bli vellykkede. Det sier seg selv at slike jordbruksformer krever utrolig store areal, fordi området jo bare kunne brennes en gang, iallefall som huuhta-svedje. Og det krever et stort antall arbeidere. Det var flere familier som samarbeidet og disse hadde også løsfinner som arbeidet for dem i kortere eller lengre tid. Svedjerugen er en spesielt hardfør korntype. Den skyter lange skudd, ca 2 meter, og det sitter en rekke skudd i samme rot. Alle skuddene kommer fra det samme såkornet, og 1 kg. Såkorn kunne gi opptil 100 kg rug. Altså tusenfold tilbake. Ikke rart finnene kalte rugen for Gudslånet. 2.års rug som nå etter noen måneder vil vokse seg mannshøg 5

6 Jorda i den gamle svedja ble overlatt til seg selv, og det vokste opp gras, planter og etter hvert busker. De gamle svedjene ble da til gode beitemarker for buskapen. Noen av disse gjenvokste svedjene, gjerne de som lå på den beste jorda, ble så utgangspunkt for fast bosetting med åkerbruk senere. Svedjingen tok grovt sett slutt midt på 1800-tallet. Jordprøver viser at svedjing iallefall var i gang til ca Det fortelles om svedjing også etter det, ja til og med på starten av 1900-tallet. Årsaken til at det tok slutt var dels mangel på gode svedjeområder, men også at tømmeret ble en viktig ressurs. Skogfinske slekter i Søre Trysil Den eneste slekten som vi vil gi en detaljert oversikt over er slekten til Henrik Henriksen Himainen siden han var en av de 2 første finnene som kom til Søre Trysil. De øvrige slekter vil vi bare beskrive kort og henvise til Trysilboka. Sigrid Helene har laget sitt eget slektstre fra Skjærberget og fra Oles på Lutnes har vi gjengitt den oversikten de har ute på sin egen hjemmeside. Lykke til med alle navn og tall til dere som er interessert. Morten viser ei felle under besøket på Lutnes søndre Til høyre byggeskikk fra Finnskogtunet. Det indre taket ser vi er lagt med tynn hel gran. Over der er det never og på yttertaket litt grovere hele stokker. Nordmennene brukte torv på taket. Loftstaket er halvkløvde stokker med jord oppå til isolasjon. 6

7 Besøk på Påls i Galåsen Vi besøkte Nordgarn med Anders Galåsen som guide. Først fortalte han om bosettingen og om hvor de første husene i Galåsen var. Vi besøkte også huset til Hanna, mor til Anders. Der viste han oss en stor jernstekepanne. Den var like stor som en tallerken, og var brukt mye. Anders fortalte at jernstekepanna kunne bli lånt bort til forskjellige gårder, fordi alle hadde ikke jernpanner. Den var også kanskje laget av jern som ble utvunnet ca. 5 km fra Galåsen. Jern var veldig verdifullt for finnene. Finnene var flinke smeder. Han viste oss også en stor jernlås med en spesiell mekanisme. Vi gikk også til Søgarn og så på husene der. Der var det en flott utsikt som du kunne se rett på Hakkamak. Veien gjennom Galåsen var hovedvei fra sør til Trysil Sentrum. Anders fortalt også at han var Anders den 5. Over er vi samlet på terrassen i Påls. I bakrunnen ser vi Søgarn og til høyre Akre. Inne i huset til Hanna viser Anders oss mange gamle ting bl.a ei jernstekepanne. Søgarn i Galåsen Oppstugus ble delt i Martins, Petters og Akre. Dette er Petters i dag. 7

8 SLEKTA TIL HENRIK HENRIKSEN HIMAINEN, NORDGARN, GALÅSEN 1. Henrik Henriksson Himainen, født ca. 15? Bosatt i Himalansaari, Pellosniemi, Finland. 2. Henrik Henriksson Himainen, født ca i Himalansaari, Pellosniemi, Finland. Bosatt i Tierp, Uppland, Sverige 3. Henrik Henriksen Himainen, født ca 160? i Tierp, Uppland. Bosatt i Rosentorp, Orsa, Sverige 4. Henrik Henriksen Himainen, född 1625 i Øresjøen (Tiarp), Sverige,kom til Gravberget 1659, bodde hos sin svoger, til Galaasen nordre ca. 1670, død 1705 i Risberget, Våler, Norge. Bosatt i N Galåsen, Trysil, Norge. Gift med (g.m)ingeborg Mattesdatter Liitiäinen. Født i 1641 i Gästrikland av finske foreldre. Barn: 1. Anders Henriksen Himainen, født 1658 gift med Berte Olsdatter Tossavainen (her står det feil i Trysilboka) 2. Kersti Henriksdatter Himainen g.m Ole Andersen Kuosmainen, Tørberget f Kari f.1664 d. før 1730 g.m Samuel Mortensen Kaupinen f.1658 (BYGDE SØNDRE LUTNES) 4. Henrik f.1665 i Gravberget d.1735 i Risberget. g.m Gjertrud Andersdatter Puranen 5. Ole f. ca (BYGDE I NORDRE SKJÆRBERGET) 6. Ingeborg f. før 1670 d. før 1689 g.m Samuel Mortensen Kaupinen f.1658 (se 3 ovenfor) 7. Marit f.1671 d g.m Daniel Siegfridsen Siekkinen. (BYGDE NORDRE LUTNES 1695) 8. Anne f Henrik Henriksen, den nest eldste sønnen, er den neste som er oppført som eier, men det er tvilsomt om han bodde i Galåsen. Han var bosatt i Risberget i Grue. Det var nok den eldste sønnen, Anders Henriksen (4,1), som drev gården. Anders og kona Berte Olsdatter Tossovainen hadde barna: 1. Ingeborg Andersdatter Himainen, f Ole f.1684 d.1752 g.m. Maren Persdatter f.1679 d Marte f.? d.1778 g.m Per Paulsen f.1695 d.1762 fra søgarn Galaasen. (TIL GRØNOSET) 6. Anders Eriksen Puranen,som er ovennevnte Henrik Henriksen sin svigerfar, er nevnt som oppsitter i Men han bodde nok heller ikke i Galåsen. Hvordan disse ting henger sammen med stevninger, salg og skifter kan dere lese mer om i Trysilboka bind1. Men i 1715 står Ole Andersen Galaasen (5,2)var bruker. Ole var sønn av Anders Henriksen og gift med Maren Persdatter(se generasjon 5). 8

9 Ole og Maren hadde barna: 1. Anders f.1710 d.1756 g.m Marte Mortensdatter Nyhuus, f.1719 d Per f.1713 d.1794 g.m. enke Anne Henriksdatter, s. Skjærberget f.1718 d Karen g.m. Ole Persen Båstad, Sverige 4. Anne f.1720 g.m Johannes Olsen Ørbækkdalen, Elverum 5. Marte f.1722 d.1805 g.m Ole Mortensen Nyhuus f.1723 d Anders Olsen (6,1) og Marte Mortensdatter fikk barna: 1. Ole f.1741 d Maren f.1743 d.1812 g.m. Halvor Hansen Nysæter f.1783 d Morten f.1745 d Marte f.1747 g.m. Morten Mortensen Nyhuus f Anders f.1749 død samme år. 6. Anne f.1750 død samme år. 7. Ole f.1751 d Anders f.1752 d Kersti f.1756 d.1838 g.m. Steffen Olsen Nyhuus f.1754 d.1831 I 1756 ble Nordgarn delt i Nedstugus og Oppstugus. Nedstugus 1. Ole Andersen (7,7) ugift. 2. Halvor Hansen Nysæter (Nordgarn 7,2) og Maren Andersdatter Galaasen (Nordgarn 7,2) fikk barna: 1. Ingeborg f.1768 d.1834 g.m. Paul Eriksen Storsveen f.1769 d.1858 (Til Pauls/Påls) 2. Marte f.1772 d.1820 g.m Jon Jonsen ø.lunde f.1775 d.1857 (Til Jons) 3. Anne f.1780 Oppstugus blir oppdelt i Martins (som i dag er Rud), Akre og Petters. For å lese mer om slektene her se Trysilboka bind 1 og 5. Nedstugus delt i Pauls og Jons. Jons 1. Jon Jonsen ø.lunde og Marte Halvorsdatter Galaasen (Nedstugus 2,2) fikk barna: 1. Marte f.1797 d.1866 g.m. Anders Olsen Tørberget f.1798 d Halvor f.1798 d Jon f.1800 d Mari f.1800 g.m. Hans Hansen Otteraasen f Kersti f.1802 d.1883 g.m Torgal Torgalsen Sørhuus (Bjønns) f.1806 d Jon f.1807 d Johannes f.1809 d.1880 g.m Marte Olsdatter Skaaret( Stor-Marte)f.1806 d

10 2. Torgal Torgalsen Sørhuus og Kersti Jonsdatter Galaasen (Jons 1,5) 3. I 1848 ble gården solgt til Auden Olsen Vestsjøberget g.m Helje Olsdatter n.skjærberget. Audun var i Galåsen bare ett år. Han bygde senere Ønset i Skjærberget. 4. I 1849 selger Audun gården til Johannes Jonsen Galåsen og Marte Olsdatter Skaaret (Jons1.7) 1. Jon f.1838 d.1916 g.m Marte Olsdatter Heggemoen f.1841 d Jon Johannesen og Marte Olsdatter (Jons 4,1) fikk skjøte i De har barna: 1. Martea f.1865 d.1954g.m Johan Jonsen,Sætre f Johan f.1867 g.m Marta Bergslien, Gausdal 3. Karen f.1869 d Oline f.1872 d Karl f.1874 d Gustav f.1876 g.m Jenny Pettersdatter, Landsjøåsen f Olaf Magnus f.1878 d Ingvar f.1880 d Einar f.1883 d.1954 g.m Borghild Bergslien, V. Gausdal 10. Haakon Garaasen f.1887 d.1957(forfatteren) 6. To brukere: Karl Galaasen (Jons 5,5) og Gustav Jonsen (Jons 5,6) og Jenny Petterdatter som fikk barna: 1. Maalfrid f Ingebjørg f Elfrid f Jon f.1922 g.m. Emma Andreassen, Vang 7. Jon og Emma Galaasen (Jons 6,4) har barna: 1. Jan Gunnar f Ole Kristian f Olga f Elin f.1967 Paul 1. Paul Eriksen Storsveen og Ingeborg Halvorsdatter Galaasen (Nedstugus 2,1) fikk barna: 1. Halvor f.1799 d Anders f.1801 d.1848 g.m Kari Torgalsdatter Sørhuus f.1806 d Erik f.1809 d.1891 g.m Pernille Persdatter Hegg f.1806 d.1847 (Til Storsvea) 4. Kari f.1809 død samme år. 10

11 2. Anders Paulsen og Kari Torgalsdatter tar over i 1842.De får barna: 1. Paul (Povel)f.1828 d.1918 g.m Kari Persdatter, s. Grønneset f.1836 d.1854 Gift 2. gang med Pernille Olsdatter, s.grønneset f.1838 d Torgal f.1831 d.1901 g.m Marte Halvorsdatter Sørhuus f Ingeborg f.1833 g.m Jens Pedersen Grambo f Paul Andersen og Kari Persdatter, senere Pernille Olsadatter (Pauls 2,1). Barn: 1. Karen f.1860 g.m Nikolaus Gjermundsen,Østby f August f.1863 g.m Tora Jonsdatter, Lom 3. Malene f.1865 g.m Sven Syversen Nes f Olaus f.1869 d.1906 g.m Kristine Paulsdatter Presthus f Petra f.1871 g.m Per Persen Galaasen (Martins) f Per f.1874 død like etter 7. Lina f.1879 g.m Per Einar Andreassen, Vestby f Per f August Paulsen og Tora Jonsdatter (Pauls 3,2) får barna: 1. Paul f.1886 d Peter f.1887 g.m Katrine Beate Martinsdatter Lutnæs (Oles) f.1896 d.etter 1930 Gift 2. gang med Johanna (Hanna)Olsdatter, Nyhuus f Brynhild f.1889 g.m Sigurd Olsen Hagen, Landsjøåsen f Anna f.1891 g.m Martin Ludvig Martinsen, Galåsen f.1879 (Til Kvile) 5. Trygve f.1893 (Trygve Aasheim) g.m Lina Petterdatter Galaasen (Petters) f Jenny f.1897 g.m John Johansen Moren (Morud)f Peter (P.A) og Hanna Galaasen (Pauls 4,2) fikk barna: 1. Turid f.1937 d Berit Margrete f Anders f.1943 g.m Sonja Grethe Bakken, Fåvang 6. Anders og Grethe Galaasen (Pauls 5,3) har barna Tone Christin f.1969 og Ole Peter f.197 Søgarn Galåsen Lars Larsen (Lauritz Lauritzen) f.1623 g.m Eli Nilsdatter Vaukhonen f.1636 var de første brukerne på Søgarn. De kom til Galåsen sammen med Henrik Henriksen Himainen og kona hans Ingeborg Mattesdatter Liitainen rundt Se og les mere i Trysilboka bind 1 og 5. 11

12 Slektenes vei til Galåsen. Henrik Himimanens slekt er rød, Kona Ingeborg Liitäinens slekt er grønn. Blå er Lauritz Lauritzen sin slekt. 12

13 På Lilleby i Skjærberget Først gikk vi en tur til Sørgarden og så på potetkjelleren der de hadde mat og døde mennesker i gamle dager. Et lik kunne ligge der helt til de skulle gå til kirka så et lik kunne ligge i to til tre eller flere måneder. En gammel dame hadde masse flatbrød i kista si. Og Jon Arne fortalte oss om det gamle huset ved siden av potetkjelleren, som ikke eksisterer lenger. Og så gikk vi tilbake til Lilleby. Vi så på noen mønstre i en trebolle formet som et firkløver dette var en sil. I tillegg brukte de en silklut som var laget av kuhår og enden på kuhalen. Og en seksbladet blomst i bunnen av en trebolle, som skulle beskytte osten mot de underjordiske så osten skulle holde seg lenger og ikke bli ødelagt. Jon Arne viste oss en gammel smørkinne. Det er en høy rund trekasse og en pinne som de dro opp og ned for å lage smør. Han viste oss noen trau. Jon Arne viste oss kongebrevet som Mikkel Olsen fikk fra Danske kongen Fredrik 4. I brevet sto det bla. at hvis det finnes gull eller sølv i Skjærberget må dere sende det til meg. Det var en kjempefin tur til Skjærberget. Jon Arne viser frem mjølkebunken hvor det under står 1604 og OHS. (se neste side) Under noen av de gamle tingene Jon Arne viste oss. Sannsynlig den eldste bygningen i Skjærberget. Jordkjelleren i Søgarden. 13

14 SLEKTSTREET TIL SIGRID HELENE Selv om det skinner litt i bildet her så kan vi se året 1694 og boktavene O H S. Dette står under en mjølkebunke som Jon Arne viste oss da vi var i Skjærberget. OHS er etter den første brukeren i Skjærberget Ole Henriksen,Skjærberget. Dette er antagelig en av de eldste daterte gjenstandene som finnes i Sør Trysil 14

15 Lutnes Det er ikke sikkert at det var finnene som kom først til Lutnes. Det har blitt funnet ca. 10 dyregraver her og disse kan stamme fra steinaldern. Det som i midlertidlig er sikkert er at det var Samuel Mortesen Kaupinen og Daniel Sigfridsen som kom til Lutnes på slutten av 1600-tallet og greide og å føre slekta videre, faktisk helt til i dag. Disse to var svogere og hadde giftet seg med hver sin datter av en av de første finske rydningsmenn i Trysil og han var Henrik Himainen og bodde i Galåsen. Kaupinen var født i 1658 og Sigfridsson var født i 1655,begge i Fryksdalen i Värmland. Besøk på Oles i Lutnes Først gikk vi til en dyregrav og lærte hvordan jakt var i den tiden og hvordan en dyregrav fungerte. Den var gravd ned i bakken sånn ca 2-3m, så det ble en grop. Det var en trekasse nedi gropa som elgen satt seg fast i når den gikk over gropa. De la også kvister over gropa så den ikke syntes. Så gikk elgen over og datt ned i kassa. Så var det bare for finnene og slå elgen i hjel. Disse dyregravene lå imellom Lutuåa og Trysilelva. Så snakka han om ei revetane. Den er revetann av en planke. De satte åte på den midterste spissen. Da reven kom så hoppet den opp etter åtet og satte fast labbene i de to hakkene på hver side av åtet. Deretter gikk vi tilbake til gården. Og så snakka Morten Lutnæs om dyrefeller og fiske. Det var det største laksefisket i Klara/Trysil elva på den tiden. De hadde et bål foran båten og lystret fisken og stakk en stor gaffel med mottaker i fiskene. Ved fosser brukte de noen kurver så når laksen hoppet, landet de i kurvene. Så kom eieren og tok med seg laksen. Etter det så gikk vi over hengebrua og så vi på vondfurrustubben. Finnene måtte helt til Bygda for å komme til kirken. Det tok 1-2dager for å komme dit. Derfor samlet de alle barna som skulle døpes, alle par som skulle gifte seg og døde personer som kunne ligget i flere måneder. Så dro de et stort følge til kirken. Vondfurustubben. Tidligere sto den på andre siden av Lutuåa. Morten viser gamle feller. 15

16 Her kommer en oversikt over slektene på søndre Lutnes. Den er ganske detaljert og er hentet fra hjemmesiden Morten og Live. Der kan dere også se flere bilder og lese mer om gården og dens historie: Søndre Lutnes I. Samuel Mortensen Kaupinen, f. ca. 1658, d. før 1711, g. 1. Ingeborg Henriksdatter Himainen (Galåsen), d. før 1689, 2. Kari Henriksdatter Himainen (Galåsen), f. ca. 1664, d. før Karen , g. ca Henrik Olsen Skjærberget n / Samuel. II. Henrik Olsen og Karen Samuelsdatter (I, 1). 1. Ole Lisbet /8 1811, g Anders Mattisen Skjærberget (s.) / Karen Anne / Anders III. Ole Olsen Moen (fra n. Skjærberget), g. m. Kari Olsdatter Olastuen, Gravberget, Harildschov. IV. Anders Mattisen og Lisbet Henriksdatter (II, 2). 1. Mattis 1748, d. samme år. 2. 0la /6 1813, g Kersti Olsdatter Nyhuus 31/ / Ingeborg 1/ Kari 18/3 1753, g Erik Danielsen ø. Lutnes 1741 (til Långflon). 5. Elisabet 15/3 1755, g Ole Ersson, Walsjön, Lima. 6. Mattis 26/ død før Anders 24/ /7 1833, g. enke Anne Persdatter Grønoset 24, / Anne 28/ Henrik 13/ g Kersti Mattisdatter Skjærberget. 10. Kersti 2/ V. Ola Andersen (IV, 1) og Kersti Olsdatter. 1. Anders 31/ /2 1861, g Marte Mattisdatter Rundfloen 28/ / Lisbet 14/ / , g Johan Mattisen Rundfloen 1! (til Nerivollen Busta). 3. Marte 31/ / Ole / Morten 30/ /2 1826, g Olea Olsdatter Lutnæs / (Bygde Dersø, Lutnes). 6. Kristofer 28/ (Han er døpt Kristofer, men er i alminnelighet blitt kalt Kristian). 7. Mattis 28/ / Ola 17/ / (Den første som er skrevet Ola i kirkeboka i Trysil, men han skrev seg selv for Ole) g Anne Olsdatter ø. Lutnes 19/ / Henrik 28/ / Mattis /3 1836, g Berte Danielsdatter ø. Lutnes 9/ / (Til Busta). VI. Anders Olsen (V, 1) og Marte Mattisdatter la 28/ /1 1885, g Gjertrud Mattisdatter Rundfloen 12/ / Kersti 16/ g Halvor Embretsen n. Kolos 28/ (Tandåneset). 3. M a r t e 17/ / , g Ole Andersen Langtjernåsen 5/ , (Se Oles). 4. Maren 7/ Til Sverige i Mattis 7/ g. i Lima Kersti Olsdatter 13/ (Til Solvold, Busta, senere U.S.A.) VII. Ole Andersen Langtjernaasen 5/ /2 1881, g Marte Andersdatter Lutnes (s. VI, 3) 17/ / Alun 5/7 1844, g. Lina Eriksdatter Lie, Langtjønnåsen, 31/ (Til U.S.A.) 2. Martha 15/4 1848, g Kristian Eriksen Furufallet, Aspberget 27/8 1843, 2. Karelius Halvorsen, Furufallet, Aspberget. 3.Oline 12/6 1850, g Per Johannesen Mandfloen 24/ (Sørli, Langtjønnåsen), Kalle Halvorsen Dahl, Skjærberget 2/ (Til U.S.A.) 4. Kersti 2/ /7 1930, g. 16

17 1878 Mattis Danielsen Bustad 3/ Martin 9/ / Maren 16/9 1856, g Daniel Olsen ø. Lutnes 31/ ( Til U.S..A.) 7. Martin 18/6 1859, g Juliane Beate Olsdatter Stenneset /3 1893, Matilde Andersson, Høljes / , Dina Martinsdatter Bustad 9/ Alotte 23/ Ola 30/ (Til U. S. A.) VIII. Martin Olsen (I, 7) og Beate Stenneset. 1. Magnhild 17/ , g Jon Johannesen Sørtvedt, Fusa. 2. Olava 5/ Martin Olsen og Mathilde Anderson. 3. Kathrine Beate 7/5 1896, g. P. A. Galåsen (Pauls). 4. Anna 30/ Martin Olsen og Dina Martinsdatter. 5. Bertha 9/3 1904, g Oddvin Oddleif Nordgaard (Skjærberget) Alf Oddvar 2/9 1905, g. Elsa Karlsdatter Sørhuus 6/ Knut 7/ , g. Ida Olsdatter Bustad. 8. Algot 24/ Magnus 26/ Ingrid Lovise 1/ Birger. 12. Marthe 19/ IX. Oddvar Martinsen (II, 6) og Elsa Sørhuus. 1. Marit Dagny 2. Ole 24/ , g. Olla Marie Houmb 29/ / Karl Martin 4. Eli X. Ole og Olla Marie (Maia) Houmb. 1. Lisbeth 10/ Morten 30/7 1967, g. Live Skaaret (Søgarn Skåret) 30/ XI. Morten Olesen Lutnæs og Live Skaaret. 1. Sigurd 25/ Samuel 9/ Simon 8/ Nordre Lutnes 1.Daniel Sigfridsen f. Ca Daniel Danielsen f Ole Danielsen Lutnes f Daniel Olsen Lutnes f Ole Danielsen Lutnes f Anne Olsdatter Lutnes f Oden O. Lutnes f Oluf O. Lutnes f Bjarne Lutnæs f Astrid Lutnæs f Bjarne Lutnæs Olafsen f.1986 Dyregrav beliggende mellom Lutuåa og Trysilelva 17

18 GALÅSEN Finske Stedsnavn i Galåsen 1.Hakkamak = Haukberget 2.Kukkora = Tiurmyra 3.Kukkomak = Ørnberget 4.Hakkara = Skjæret 5.Omplamp= tjern uten avløp 6.Kukkorafjellet 455 M.O.H 7.Kortelamp = Kjerringrokktjernet 8.Søndre Kukkoramyra 9.Nordre Kukkoramyra 10.Rukusko-leken 11.Rukkuska-koia 12.Kukkorabekken 13.Høgfinnfallet 14.Seljefallet 15.Fallet Lamp betyr tjern. Fallnavnene kommer av at de hogde trær der for å svedje rug. Noen av stedene er ikke med på det utsnittet av kartet som vises her. 18

19 SKJÆRBERGET Finske navn i Skjærberget 1.Kaljeanoppi = Bergtoppen 2. Paijarønningen =Vierrønning 3.Halmkalmanoppi = Kroksvegnollen 4.Kankfallet 5.Paasanoppi = Svabergtoppen 6.Kalfallet 7.Oria = Uriaslia 8.Allanori = Nersøkkmyra 9. Gjetfallet 10.Kanklia = Stanglia 11.Gnolla 12.Renso = Kjerret 13.Baskabakken = Drittbakken 14.Vakensmyra 15.Aspbergsfallet 16.Dadatiklølen = Jentemyra 17.Pillismyra = Rørmyra 18.Seskiso/Serkiso = Knottmyra 19.Mottibakken = Neverbakken 20.Ronkensmyra 21.Hangaharja = Furuåsen 22.Kilbonsfossen 23.Havdaso = Gravåsmyra 24.Kanansori = Kananholmen 25.Vaikonso Noen av stedene er ikke med på det utsnittet av kartet som vises her. 19

20 LUTNES 13 Finske stedsnavn på Lutnes 1.Lakkalamp = Multetjernet 2.Lokkonori = Slåttsøkket 3.Pottibaken = Bukkbakken 4.Tørkjamæk =Ugrasberget eller Styggberget 5.Paasanoppiknulen = Svabergtoppen 6.Paasanoppisætra 7.Paasanoppivegen 8.Honnika = Ulomyra 9.Raddila=Raatikainens eng 10.Paasanoppi hytta 11.Lystlamp =Spiletjernet 12.Vondfurustubben 13.Avlamp =Abbortjernet 14.Avlampbekken Noen av stedene er ikke med på det utsnittet av kartet som vises her. 20

21 Besøk på skogfinsk museum på Svullrya Røykstua på Finnskogtunet Birger Nesholen med en Finnplog Røykovnen hvor de kunne fyre noen timer tidlig på dagen. Røyken lå oppunder taket.ved litt trekk i rommet forsvant røyken ut gjennom en åpning i taket. Muren på ovnen magasinerte varmen og holdt på varmen helt til neste dag. Nordmennene hadde åpen peis og murpipe. Når ilden sluknet i peisen ble det fort kaldt i rommet. Til høyre er det badstua. Noe alle finner hadde. 21

22 Badstuovnen holdt lenge på varmen og er bygget som en selvbærende konstruksjon. Arven fra skogfinnene Badstuer Det finske navnet for badstu er sauna. Og det er det navnet som brukes overalt i verden. Finnene brakte den også til oss. Neverfletting Bruk av never var kjent i Norge tidligere. For eksempel til å ha på tak. Man kjente også til å lage ting av hel never. Men å dele opp neveren og flette den var ukjent. Finnene brakte med seg kunnskapen om å lage neversko og neverkonter. Vi har laget øser av hel never Overtro Fiskelykke Når finnene skulle ut på fiske var det ikke lov til å si ''lykke til''. Da måtte du si ''skitt fiske''. Dette bruker nok mange i dag også. Du fikk heller ikke lov til å si hvor du gikk for å fiske og ikke fortelle hvor mye fisk du fikk. Det brakte også god fiskelykke hvis du spyttet på marken før du kastet ut snøret. En annen ting var fiskeregler. F.eks. ''Abbor sterk, ta min mark, Gjedde grå, heng deg på'' og ''Môrten hvit, ta en bit''. Jaktlykke For å få god jaktlykke var det mange forskjellige ting finnene kunne gjøre. En ting var at de kunne gå på kirkegården 3 torsdager på rad. Den tredje torsdagen skulle de grave opp en menneskeknokkel. Så måtte de ta knokkelen og dra den igjennom en snare. Da fikk de god jaktlykke! Selv om det var en stor forbrytelse å stjele alterbrød, kunne det gi god jaktlykke. Det 22

23 de da måtte gjøre var å skyte på brødet til blodet rant. Hvordan de fikk brødet til å blø vet ikke vi... En dråpe flaggermusblod hjalp også på jaktlykken. Annen overtro Når mennene måtte ut i krig, sørget de for at kvinnene som var igjen hadde nok med ved. Men hvis det skulle bli tomt hadde de en stor kabbe som reserve. Men den måtte de bare ta hvis det var ordentlig nød. Hvis du tok den før, ville gården gå ut av slekta. Mange gikk til ''Vondfurustubben'' som opprinnelig sto nedenfor Oles. Men dagens kopi er ved Oddheim. De gikk dit for å få råd og bli kvitt smerter eller sjukdom. Den ble spesielt brukt når finnene hadde tannverk. Da tok de en flis og gnei flisa der de hadde vondt. Så stakk de flisa inn i stubben. Da skulle stubben ta over sjukdom eller smerte. Det fantes også ''trollkjerringer'' som da ble brukt som en slags lege. Hun kunne stanse blødninger ved å ta på såret. Som regel sa de også en besvergelse. De hadde også en skinnpose med forskjellige urter, tøystykke med blod på, fjær, knokler av både mennesker og dyr, tenner, runestener eller trefliser. De hadde mye kunnskap om planter og natur. De kunne også stemme mennesker, dyr eller ting. Dette ble brukt både positivt og negativt. De kunne for eksempel stemme ei øks slik at den hugget mye og god ved. Elle den kunne stemmes slik at den som brukte den hogg seg i benet. Rogna var finnenes gudetre. Rognetreet ble fra gammelt av betraktet som et hellig og beskyttende tre som kunne verne folk og hus mot hekser, storm og lynnedslag. Hvis en førte et spedbarn baklengs gjennom to kvister som deler seg i to mindre greiner, ville det motvirke svakhet og sykdom hos barnet. Redskap av rogn kunne ikke hekser og troll forgjøre slik at det førte ulykker med redskapen. MAT. Hillo. Navnet på denne retten kommer fra det finske ordet hillo, som i dag betyr syltetøy i Finland. I utgangpungtet er hillo en blanding av knuste bær og mjøl eller gryn, gjerne havregryn eller byggryn. Hillo ble vanligvis laget av tyttebær eller blåbær. Blandinga ble som regel spist rå. Dette var naturlig, for det er de bærslagene en hadde best tilgang til. Jordbær, bringebær, blokkebær og multer kunne også brukes. 23

24 Motti. Motti er en av de viktikste rettene for skogfinnene. Som andre, skogfinske matretter, finnes det et stort antall oppskrifter på motti. Den er en matrett som har utallige lokale tilpasninger. Hovedinngrediensene er mjøl og vann. Opprinnelig var det rugmjøl. Senere ble det mer vanelig å bruke mjøl av havre. Noen kaller motti for nævargrøt fordi den skal være så fast a den kunne spises med fingrene. I våre dager lages ikke motti i Finland, i hvert fall ikke i andre sammenhenger enn der de er opptatt av den skogfinske kulturen. Finnene var flinke til å bruke ting fra naturen. De høstet bær og jaktet og fisket. De tørket og røkte kjøtt fra for eksempel bjørn og elg. Og det samme gjorde de med fisk og fugl. Gjedde ble kalt finnfisk. Men den viktigste maten var rugen. Mjølet brukte de for eksempel til brød, motti, grøt og velling. Les mer om skogfinnsk mat i Henry Johnsen sin bok «I svedjerøkens rike.» Klær og sko. Om sommeren gikk de barbeint. Mennene hadde klær av elgskinn. Kvinnene hadde kjoler av lin. Om vinteren hadde alle neversko på seg. Mennene og kvinner og barn hadde på seg klær av vadmel og strømper som var hakka eller strikka. Vadmel er et grovt vevd ullstoff mer eller mindre valket eller stampet.vadmel ble svært mye brukt til klær blant norske bønder og vanlige folk tidligere. Jakt og Fiske Dyregroper De brukte dyregroper for å fange dyr som elg,ulv og gaupe. På Lutnes så vi dyregraver. Det var ca 75 m imellom hver felle tilpasset terrenget. Fellene var dekket av kvist og løv. Det var også gjerde imellom hver felle slik att elgen måtte gå i fella. 24

25 Dyrefeller og snarer Revetane har vi nevnt tidligere. Ellers har vi for eksempel Bjørneklo Bjørnekloa veide ca. 40 Kilo. Det trengtes to menn for å spenne fella. Noen ganger kunne de være litt uheldige og fikk kuttet av hånden. Feller finnes også til andre dyr som rev, den veier ikke så mye som 40Kilo, men er like farlig. Fiske De brukte en Kurv på en lang stav, som de satte i fossen for å fange fisk. Når fisken skulle opp fossen, hoppet den og landet i kurven. De hadde også et bål festet foran på båten over vanneflaten for og få fisken opp til overflaten. Det kalles å lystre. Så tok de fisken opp med en en lystergaffel. De fisket etter laks, gjedde, ørret og lake. Bjørner Skogfinnene ble ikke alltid godtatt av Tryslingene, men hvis de kom med et bjørneskinn så ble de respektert. Bjørn heter Kahru på finsk. Lenker: Her finner du mange lenker videre til det du er spesielt interessert i: Her er det en fin interaktiv side fra Glomdalsmuseet om skogfinner: Om skogfinske mattradisjoner: Takk for at du ble med oss på ei reise gjennom ti a. Til folk og steder lenger øst en gang for lenge si a. Og arven fra skogfinna lever her. Ved sjøen i berget, i skog og trær. Og folket som slo seg ned her en gan, fortjener denne sang. (Sang i fra forestillingen Gudslånet. Melodi Andre Solheim, tekst Trond Magnum) 25