Bør pensjonsreforma reformerast?

Transkript

1 Bør pensjonsreforma reformerast? Professor Asbjørn Rødseth, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo Foredrag, Økonomisk institutt 18. januar 2005 Eg vil nytta denne sjansen til direkte og indirekte å kommentera ein del av den kritikken som har komme mot pensjonskommisjonen sine forslag. Gir kritikken grunn til å reformera reforma? Eg vil særleg prøva å få fram den pensjonspolitiske motiveringa for ein del av forslaga, fordi den har komme i skuggen av den finanspolitiske. Foredraget har tre delar: 1) Fordeling over livsløpet, 2) Fordeling mellom personar, 3) Framtida til velferdsstaten. Eg skal stort sett styra utanom diskusjonen av fondsordningar og nivået på offentleg sparing. 1) Fordeling over livsløpet Pensjon handlar først og fremst om fordeling av inntekt over livsløpet. Det gjeld å leggja til rette for same levestandard i ulike livsfasar. I forslaget til modernisert folketrygd tar inntektspensjonen seg av dette og er grunnstammen i pensjonssystemet. Når føremålet er å medverka til ei god fordeling over livsløpet, så følgjer det at inntektspensjonen bør vera proporsjonal med tidlegare inntekt. Proporsjonalitet har ofte blitt framheva som ein av dei store fordelane med pensjonsordninga for offentleg tilsette. Inntektspensjonen gir den same fordelen til alle. Kommisjonen har blitt kritisert både for å vera for gjerrig og gi for dårleg pensjon og for å vera for sjenerøs og belasta statsfinansane for mykje. Da er det viktig å halda fast på at inntektspensjonen i forslaget er finansiert med ei eiga avgift og at folk får igjen det dei betaler inn. For staten er nettoen null. Som ei første tilnærming kan vi da sjå bort frå dei statsfinansielle argumenta og konsentrera oss om dei pensjonspolitiske. 1

2 For ei innbetaling på ca 17,5 prosent blir inntektspensjonen ved 67 år lik 61,25 prosent av gjennomsnittleg årsinntekt frå ein fyller 18 år, og etter lova står på eigne bein, til ein fyller 67. Når vi er opptatt av fordeling over livsløpet, gir denne måten å rekna pensjonsprosenten på eit meir korrekt bilde enn den tradisjonelle (som gir prosentar på femtitalet). Pensjonsprosenten blir enda høgare etter skatt og folketrygdavgift. Kor høg avheng av inntektsnivået, men for vanlege inntekter vil den vera omlag 70. Da har vi ennå ikkje tatt omsyn til at oppteninga blir indeksert med lønnsveksten. Med ein årleg reallønnsvekst på 1,5 prosent kan pensjonen ved 67 år gi ei realinntekt for mange som er omkring 90 prosent av gjennomsnittleg realinntekt før pensjonering, men med store individuelle variasjonar. Om det er talet på 70 prosent eller det på 90 prosent som er mest relevant, avheng av om det er absolutt eller relativ levestandard som er viktigast. Vi kan vera rikast når vi er gamle sjølv om pensjonsprosenten er ein god del under hundre. Unge og yrkesaktive har utgifter som eldre ikkje har, utgifter til utdanning, arbeidsreiser, barn og kjøp av varige forbruksgode. Mange vil dessutan ha inntekter som ligg under gjennomsnittet for livsløpet heilt til dei når førtiårsalderen. Høgare obligatoriske pensjonar med tilhørande høgare pensjonsavgifter kan da gjera fordelinga over livsløpet dårlegare i staden for betre. Inntektpensjonen dekkjer ikkje alle behov for å overføra meir inntekt til pensjonsalderen, men mange vil vera tent med å gjera resten av sparinga individuelt heller enn gjennom høgare premie til inntektspensjonenen. Da kan dei spara til pensjon når inntektene er høgast og utgiftsbehova er minst. Ein annan fordel med individuell sparing er at ein del av sparekapitalen kan plasserast i meir likvide former, slik at ein går inn i pensjonsalderen med ein reserve for påkommande utgifter. Individuell pensjonssparing gir ein fleksibilitet i forhold til å dekkja individuelle behov som obligatoriske, allmenne ordningar aldri kan gi. Også supplerande tenestepensjonar gir fleksibilitet, men da i forhold til behova i den enkelte verksemda. At den obligatorisk grunnstammen i systemet ikkje er større enn at det er rom for eit variert og fleksibelt toppsjikt, har klare fordelar. I dette ligg at eg er skeptisk både til høgare inntektspensjon og til obligatorisk tenestepensjon. 2

3 Det er lett å krevja høg pensjon dersom ein trur det er andre som betaler. Pensjonsdebatten er prega av det. Eg er litt skuffa over at regjeringa ikkje har gått lenger i å følgja opp kommisjonen sitt forslag om ei eiga avgift for inntektspensjonen. Det ville hatt stor pedagogisk verdi. Eg ser dei tekniske problema, men med tida til hjelp kan dei løysast. Ein statleg pensjon som aukar med inntektsnivået er vanskeleg å rettferdiggjera utan at det er tydeleg at dei rike betaler for det dei får. Ein del av dei argumenta som har blitt framført for at vi kunne tillata oss høgare offentlege pensjonar er etter mi meining mindre viktige eller direkte irrelevante for inntektspensjonen: Administrasjonskostnader. Folketrygda har lågare kostnader per pensjonskrone enn private tenestepensjonar, men ein viktig grunn er at tenestepensjonsordningane har faste kostnader som blir fordelt på forholdsvis færre kroner. Innsparinga ved å flytta ein mindre del av tenestepensjonane inn i folketrygda, er derfor ikkje så stor som forskjellen i gjennomsnittskostnad kan gi inntrykk av. Produktivitetsvekst. Når pensjonsoppteninga er lønnsindeksert, så er høg produktivitetsvekst eit argument for lågare, ikkje høgare pensjonsprosent. Pensjonen blir god i forhold til tidlegare inntekt likevel. Generasjonsfordeling. Framtidige generasjonar blir truleg rikare enn oss. Nokon ser ut til å meina at vi derfor bør tillata oss høgare pensjonar og la dei betala. Motspørsmåla er: Korfor vi skulle da velja ei anna fordeling av inntekt over livsløpet? Korfor skulle vi overføra mest til dei som har størst arbeidsinntekt? Om vi først vil ta frå neste generasjon så finst det betre måtar å bruka pengane på i ein open økonomi. Oljeinntekter. Nivået på oljeinntektene er heller ikkje relevant for spørsmålet om korleis vi bør fordela inntekt over livsløpet. Så langt har eg tatt pensjonsalderen for gitt. Forslaget er som kjent ein fleksibel pensjonsalder frå 62 år basert på aktuarielle prinsipp. For dei som går av tidleg blir pensjonsprosenten mindre enn for dei som går av seint. Det vil da vera ei interessemotsetning. Pensjonsprosenten for ein som går av ved 70 år vil vera ca 12 3

4 prosentpoeng høgare enn for ein som går av ved 67. Dei som går av tidleg, vil vera tent med høgare innbetalingar enn dei som står lenge. Ei obligatorisk pensjonsordning må gjera eit kompromiss. Da er det eit moment at dei som ønskjer å gå av tidleg, kan spara meir sjølv. I yrke der det er særleg behov for å gå av tidleg, kan det opprettast supplerande pensjonsordningar. For dei som synest innbetalingane blir for høge, er det vanskelegare å korrigera for det ved å låna meir, sidan framtidig pensjon gir dårleg trygd for lån. Målet for ei allmenn pensjonsordning bør vera ein passe høg kompensasjonsgrad for dei som står relativt lenge i arbeid. I så måte er det ikkje urimeleg å fokusera på kompensasjonsgraden ved 67 år. Det er ikkje like lett for alle å halda fram i arbeid etter fylte 62 år. Det har derfor vore hevda at aktuariell justering av pensjonen er for strengt. Men vi har uføretrygd og arbeidsløysetrygd også etter 62 år som forsikring mot problem med å finna jobb. Den fleksible alderspensjonen er ikkje meint å vera ei slik forsikring. Alternativt kunne ein slått saman forsikringsordningane og fleksibel pensjon til ei felles førtidspensjoneringsordning. Da kunne ein ha tillate seg mindre justering av pensjonen ved tidleg avgang. Men for at ikkje alt for mange arbeidsføre skulle pensjonera seg tidleg, måtte ein da ha svært strenge reglar for avkorting av pensjon mot arbeidsinntekt, og pensjonen måtte vera mindre enn dagens uførepensjon. Da trur eg det er betre, særleg for dei med minst arbeidsevne, at vi vidarefører forsikringsordningane og har ein fleksibel alderspensjon som fritt kan kombinerast med arbeid. For at det ikkje skal bli overforbruk av uføretrygd, er det da viktig med strenge reglar for avkorting av uføretrygd mot arbeidsinntekt etter 62 år. Den største økonomiske utfordringa for Folketrygda er auken i levealder, både den som har vore og den som er venta. Forslaget om delingstal er implisitt basert på at når folk lever lenger, vil dei ønskja å arbeida tilsvarande lenger, slik at forholdet mellom den delen av vaksenlivet som er før og etter pensjonering er konstant. Bak dette ligg ein føresetnad om at talet på friske leveår (etter fylte 18 år) veks proporsjonalt med den totale levealderen (etter fylte 18 år). Da er det vanskeleg å sjå gode grunnar til at folk skulle føretrekkja å redusera forbruket sitt over heile livsløpet framfor å arbeida litt lengre. Til dette kjem at framtidig levealder er usikker. Korfor betala inn tusenvis av kroner ekstra til pensjon kvart år for å sikra seg at ein får nok pensjon i tilfelle 4

5 levealderen veks når det er nok å venta nokre månader med å pensjonera seg om det blir nødvendig? Skulle helsa svikta tidlegare så finst det uførepensjon. 2. Fordeling mellom personar Den andre viktige oppgåva til pensjonssystemet, ved sida av fordeling over livsløpet, er å sikra ei minsteinntekt til eldre. Som kjent, er det garantipensjonen som tar seg av dette i modernisert folketrygd. Frå mange kantar har det vore retta hard kritikk mot fordelingsprofilen i modernisert folketrygd. Det er påfallande at få har reist spørsmål om nivået på garantipensjonen. Kritikken dreier seg om fordelinga av pensjon ut over minstepensjonen. Mange argumenterer som om inntektspensjonen er noko ein får, ikkje noko ein betaler for. Ein del av dei som har kritisert fordelingsprofilen i reforma, har samtidig forsvart dagens tenestepensjonar i offentleg sektor. Som kjent, annullerer bruttoordningane i offentleg sektor i stor grad fordelingsprofilen i folketrygda. Det er litt for lett å forsvara fordelinga i dagens folketrygd samtidig som ein krev unntak for eiga gruppe. Tenestepensjonsordningane og modernisert folketrygd har proporsjonalitet med tidlegare inntekt felles. Det kjem av at dei begge er ekte pensjonsordningar som skal fordela inntekt over livsløpet på ein god måte. Her er vi ved eit hovudpoeng. Dersom føremålet med ei pensjonsordning er å hjelpa folk flest med å fordela inntekt på ein god måte over livsløpet, så må pensjonen stå i forhold til tidlegare arbeidsinntekt. Da kan ein ikkje samtidig krevja at pensjonsordninga skal utjamna for mange av dei inntektsforskjellane som har vore før pensjonering. Mangel på proporsjonalitet i den allmenne pensjonsordninga fører til krav om supplerande ordningar som er meir proporsjonale og som fordeler inntekt over livsløpet som ei pensjonsordning skal gjera, jamfør Fellesforbundet. Folketrygda var meir proporsjonal til å begynna med. Svekking av proporsjonaliteten har forsterka krav om supplerande ordningar. 5

6 Det som framfor alt fører til at fordelinga av pensjonen i modernisert folketrygd blir skeivare, er hevinga av knekkpunktet for pensjonsopptening frå 6 G til 8 G, som samtidig er foreslått som nytt tak. Det kan vera interessant å nemna at heving av knekkpunktet var eitt av krava i eit brev som LO og YS i fellesskap sende til kommisjonen. Grunnen er lett å forstå. Nesten halvparten av den yrkesaktive mannlege befolkninga tener i eit vanleg år meir enn 6 G. Det betyr at dei fleste menn i delar av livet tener over 6 G. Talet på kvinner som kjem over 6 G er heller ikkje heilt lite. Skal vi først ha ei allmenn ordning for å hjelpa folk med å fordela inntekt over livsløpet, så bør den gi full utteljing til det store fleirtalet, også blant menn. Aksepterer ein det, så er det vanskeleg å unngå ei noko skeivare fordeling av pensjonen enn i dag. Det er ikkje dermed sagt at fordelinga av inntekt alt i alt må bli skeivare. Dersom ein ønskjer å påverka fordelinga mellom personar med høg og låg inntekt, så kan det skje alternativt ved hjelp av skattesystemet og ved hjelp av pensjonssystemet. Fordeling over livsløpet er det berre pensjonssystemet som kan ta seg av. Den rasjonelle arbeidsdelinga er at pensjonssystemet blir innretta primært med tanke på god fordeling over livsløpet og minstesikring for eldre, mens skattesystemet tar seg av fordelinga mellom personar med høg og låg inntekt. Tyskland og Finland har allmenne inntektspensjonar som er heilt proporsjonale utan tak, Sverige tilsvarande med tak. Alle tre landa har progressiv inntektsskatt med ulik grad av omfordeling. Kravet om ei anna og meir egalitær fordeling av pensjonen i modernisert folketrygd oppfattar eg som eit krav om at pensjonssystemet skal brukast til å forsterka progressiviteten i skattesystemet. Dette blir prioritert framfor god fordeling over livsløpet. Mi erfaring er at folk lett aksepterer prinsippa i modernisert folketrygd som gode prinsipp for ei pensjonsordning. Det er endringane i fordeling som vekkjer reaksjonar hos dei som er mest opptatt av omfordeling. For dei som vil ha mindre omfordeling og eit mindre progressivt skattesystem er valet enkelt. Det er forståeleg at dei som helst vil ha eit meir progressivt skattesystem strittar imot, sidan det går i feil retning for dei og det kan vera vanskeleg å få til kompenserande tiltak på skattesida. Men dei bør hugsa på at det er nå vi har sjansen til å laga eit betre pensjonssystem for mange tiår framover, mens progressiviteten i skattesystemet er det kamp om kvart år. 6

7 Tabellane over fordelingseffektane av reforma i NOU 2004:1 ser berre på fordelinga av pensjon frå folketrygda, og trekkjer verken inn finansieringssida eller tenestepensjonane. I tillegg til at vi hadde dårleg informasjon om tenestepensjonar på individnivå, var grunnen at vi ville overlata til politiske organ å trekkja konsekvensane for skattar og avgifter og til partane i arbeidslivet å utforma framtidige tenestepensjonar. Spesielt var vi redde for å seia noko som helst som kunne oppfattast som utidig innblanding i arbeidslivet. Kanskje var det klokt, kanskje førte vi debatten litt på villspor. Når økonomar diskuterer graden av progressivitet i inntektsskatten, er hovudproblemstillinga litt forenkla slik: Vi ønskjer å overføra frå dei som har høg lønn til dei som har låg lønn, men vi ønskjer samtidig å premiera arbeidsinnsats. Problemet er at skattegrunnlaget er produktet av lønn og arbeidsinnsats. Overfører vi meir til låginntektsgruppene, så går det både til dei som har låg lønn og til dei som har høg lønn, men liten arbeidsinnsats. Altså blir det mindre igjen for å gjera ein innsats, og det hindrar oss i å gå så langt i utjamning som vi kunne ønskja. Den fundamentale hindringa for å få til større grad av utjamning er at vi er av praktiske grunnar er tvungne til å behandla dei med høg lønn og liten arbeidsinnsats likt med dei med låg lønn og stor arbeidsinnsats. Ein skatteteoretikar utanfrå som observerte den norske pensjonsdebatten ville tru at han var hamna i bakvendtland. Her har det jo vore snakka høgast om å overføra til dei som arbeider deltid (utan å ha særskilte omsorgsoppgåver, for det er ivaretatt). I dagens system, som blir forsvart av så mange, er det jo til og med slik at høgtlønte som arbeider mykje deltid får meir pensjon enn lågtlønte som jobbar heiltid og har same arbeidsinntekt i sum over livet. Altså, ein tar frå dei med låg lønn og gir til dei med høg lønn. Ein nærliggjande konklusjon ville vera at i Norge ser ein det som spesielt moralsk eller kulturelt verdifullt at kvinner har låg yrkesaktivitet. Denne konklusjonen er eg sikker på er feil. Men kva forklarer da det sterke ønsket om å gi meir til dei som arbeider deltid? Svaret har kanskje med dette å gjera: Ei allmenn pensjonsordning kan vera individbasert eller familiebasert. Ei reint individbasert ordning er klart enklast, og er også økonomisk nøytral mellom ulike samlivsformer, men vil fungera best for einslege. For personar som lever saman og som forsørgjer kvarandre gjensidig vil den fungera dårlegare. Det er to grunnar til dette. Den eine er at på grunn av forskjellar i levekostnader for par og einslege vil det vera ein fordel for gifte med ein lågare 7

8 pensjonsprosent så lenge begge lever, høgare når ein sit aleine igjen. Viktigare i vår samanheng er at gifte vil ha bruk for ei ordning der gjensidig forsørging blir vidareført etter at den eine ektefellen har gått bort. I Folketrygda skjer dette gjennom ordninga med kombinert pensjon for enker/enkemenn. I par der begge har om lag same inntekt fører kombinert pensjon til at gjenlevande ektefelle får same pensjon uavhengig av kven som lever lengst. I par der inntektsforskjellane har vore større gir den også høgare pensjon til den som hatt minst inntekt tidlegare, men det blir ikkje full utjamning. Det kjem av at alle har rett til det høgaste av eigen pensjon og kombinert pensjon. For tidlegare gifte som har blitt skilde før pensjonering, verkar ordninga ikkje. Problema med inntektspensjonen for enker, enkemenn og skilde kunne i stor grad løysast dersom pensjonsoppteninga blei delt likt mellom ektefellane på oppteningstidpunktet. Regjeringa seier at det kan gjennomførast, men avviser deling med at forslaget gir uakseptable fordelingsverknader. Men er dei uakseptable? Det uakseptable ifølgje regjeringa ligg i at pensjonistpar der den eine mottar garantitillegg, får mindre garantitillegg ved deling av oppteninga. Men er fordelinga rett i utgangspunktet? Utan deling får pensjonistpar som har delt yrkesarbeidet skeivt mellom seg, høgare folketrygd enn par som har delt yrkesarbeidet likt og som har hatt same inntekt. Er dette rettferdig? I praksis kan det bety at låglønte subsidierer høglønte. Dei para som får mindre samla pensjon etter deling, få ikkje mindre enn dei har betalt for og dei er sikra minstepensjon. Det er i alle fall rom for å ha ulike meiningar om deling. Deling ville også løyst spørsmålet om eigne pengar for kvinnelege pensjonistar. I debatten om fordeling mellom kvinner og menn har ein i liten grad skilt mellom gifte og ugifte kvinner. Alternativt kunne ein lagt til grunn at pensjonistpar deler inntektene likt mellom seg, og da ville tabellane over fordeling av pensjon på kvinner og menn sett heilt annleis ut. Dei største forskjellane mellom kvinner og menn sine pensjonar er internt i pensjonistpar der begge ektefellane er i live. Det er også i denne gruppa at forskjellane mellom kvinner og menn aukar mest ved overgangen frå dagens folketrygd til den moderniserte varianten. Der kona får mindre pensjon, får mannen ofte meir. Det er lett å forstå kravet om eigne pengar, og det er ein av fleire grunnar til å stimulera til deling av arbeid både ute og heime. Men kor mange pengar skal samfunnet overføra til dei som har delt arbeidet ulikt for at begge partar skal få eigne pengar. 8

9 Modernisert folketrygd går ganske langt ved at garantipensjonen framleis er ein individuell minstegaranti. Somme ser ut til å meina at vi burde strekt oss enda lenger ved å favorisera deltidsarbeid på ein eller annan måte. Dette er neppe ein god strategi for å stimulera kvinnene til auka yrkesdeltaking og til å skaffa seg eigne pengar før pensjonsalderen. 3. Framtida for velferdsstaten Framskrivingar både i Pensjonskommisjonen si innstilling og i Perspektivmeldinga viser at dagens velferdsordningar, inklusive dagens folketrygd, neppe lar seg oppretthalda utan ein vesentleg auke i skattenivået. Framskrivingane er såpass utførleg diskutert før at bortsett frå på eitt punkt skal eg ikkje drøfta dei her. Mykje har også vore sagt om behovet for å byggja opp fond i ein periode der oljeinntektene er høge og pensjonistkulla uvanleg små på grunn av dei låge fødselstala i mellomkrigstida. Det skal eg også la liggja. Det ein punktet gjeld effekten av produktivitetsvekst på arbeidstilbodet og dermed på skattegrunnlaget. Pensjonskommisjonen la til grunn at utan pensjonsreform ville arbeidstilbodet bli forholdsvis konstant framover. Samtidig gir produktivitetsveksten auka reallønn. Det har vore hevda at vi burde lagt inn høgare arbeidstilbod over tid som følgje av dette. Eit motargumentet at historisk har økonomisk vekst normalt gått saman med redusert arbeidstid. Det ville gitt enda større finansieringsproblem. Ein fordel med modernisert folketrygd er at offentlege finansar blir meir robuste i forhold til utviklinga i arbeidstilbodet, fordi samanhengen mellom arbeid og pensjon blir tettare. Denne diskusjonen har samanheng med diskusjonen om kor lett eller vanskeleg det vil vera å setja opp skattesatsane. Eit populært argument for at det ikkje er så vanskeleg går slik: Dersom vi set opp skattane i takt med produktivitetsveksten, så vil reallønna etter skatt og dermed arbeidstilbodet vera konstant. Det første ein kan seia til dette er at da blir det vel heller ingen realvekst i pensjonane, så om dette er ein konstruktiv måte å redda pensjonssystemet på kan ein jo lura på. I alle fall er det ei rekkje føresetnader som må oppfyllast for at resonnementet skal halda. For det første føreset det eit proporsjonalt skatte- og pensjonssystem, eller alternativt at ein aukar skattesatsane 9

10 proporsjonalt på alle inntektsnivå. Alle må betala, ikkje berre dei rike og arbeidsføre. For det andre må det ikkje samtidig skje produktivitetsauke i heimeproduksjon eller ting som gjer at fritida kan brukast på meir attraktive måtar enn før. For det tredje må skattane aukast tilsvarande i andre land, og den teknologiske utviklinga må ikkje gjera det lettare å unngå skatt ved for eksempel å leggja forbruket til land med låge skattar. Eg meiner ikkje med dette å avvisa at skattenivået kan aukast, berre å få sagt at vi må rekna med at dette vil ha sin pris. Dessutan, sjølv om vi skulle auka skattenivået, så er det ein ting vi kan vera sikre på: Det blir trongt om plassen på dei offentlege budsjetta også i framtida. Dersom vi kan spara på pensjonsordningane ved å gjera dei meir målretta, så vil det komma godt med. Pensjonsreforma gjer fleire viktige ting for å sikra framtida til velferdsstaten: 1. Den gjer statsfinansane meir robuste i forhold til utviklinga i arbeidstilbod og i levealder. 2. Den betrar incentiva til å stå lenge i arbeid samanlikna med dagens AFP mellom 62 og 67 år og dagens folketrygd mellom 67 og 70 år. 3. Den gjer folketrygda meir målretta i forhold til å ivareta dei to føremåla med ei allmenn pensjonsordning (minstesikring og fordeling over livsløpet), og det gjer den lettare å finansiera. Fjerninga av lite målretta overføringar reduserer dei utgiftene som må finansierast med skatt. 4. Den betrar incentiva til arbeid også gjennom å gjera samanhengen mellom arbeidsinnsats og pensjon enklare og meir synleg. 5. I den grad namneendringa for Petroleumsfondet hjelper til å halda oppe statleg sparing, så får staten større renteinntekter å bruka i framtida. Arbeidsincentiva kan også bli betra ved at den samla progressiviteten i skatte- og pensjonssystemet blir redusert, men det kunne vi i så fall også fått til ved ei rein skatteomlegging. Det har blitt klaga over at vi ikkje har gått enda lenger i å redusera staten sine utgifter. Da må vi skilja mellom inntektspensjonen og garantitillegga. Inntektspensjonen er sjølvfinansierande i Pensjonskommisjonen sin versjon. Samanhengen mellom det folk 10

11 betaler inn og det dei får igjen er tett. Særleg unge vil likevel sjå på pensjonsavgifta delvis som ein skatt. Slik sett kunne ein lågare inntektspensjon gitt rom for høgare skatt for andre velferdsføremål. Sikkert er det likevel ikkje. Premiar til tenestepensjonar kan jo også bli sett på delvis som skatt, og det kan bli meir av dei om vi reduserer inntektspensjonen. Spørsmålet er om vi har funne fram til ein god balanse mellom forskjellige delar av pensjonssystemet, slik eg diskuterte tidlegare. Har vi ein god balanse, så gir ein reduksjon av inntektspensjonen neppe vesentleg større rom for skattlegging for andre føremål. Ein kan ikkje krevja av eit system som skal fordela inntekter over livsløpet, at det samtidig skal skapa balanse i statsbudsjettet. Dei reine overføringane i pensjonssystemet må derimot vegast opp krone for krone mot andre velferdstiltak i ei politisk prioritering. Men utgiftene til garantipensjon er såpass små i modernisert folketrygd at det er ikkje mykje å henta her. Det er derfor urimeleg å venta at pensjonsreformer aleine skal balansere statsbudsjettet på lang sikt. Det Pensjonskommisjonen ikkje gjorde noko med, er uføretrygda. Dei som peikar på at veksten i uføretrygding er eit større problem enn AFP har utan tvil rett. Få om nokon hadde føresett i kva grad moderne trygdeordningar skulle bryta ned arbeidslivet sine eigne mekanismar for å halda i arbeid personar med redusert produktivitet. Dette er eit problem vi må ta alvorleg, sjølv om veksten i uføretrygding sikkert også har andre årsaker. Regjeringa vil setja ned eit utval for å sjå på utmålingsreglane for uføretrygd i modernisert folketrygd. Eg trur utvalet burde få eit vidare mandat og også omfatta finansieringssida og bedriftene sitt ansvar. Det som har skjedd på uføresida har ein viss parallell når det gjeld førtidspensjonering. Ved at det finst gode førtidspensjonsordningar blir presset mindre for at arbeidslivet må ta vare på eldre arbeidskraft. Her ligg det ein fare med å ha ein fleksibel pensjonsalder i staden for ei fast aldersgrense. Dette ein ekstra grunn til å sjå på om ein kan bremsa utstøytingsmekanismar i arbeidslivet. 11

12 4. Avslutning Trass i massiv kritikk mot forslaga frå Pensjonskommisjonen, så har ikkje debatten ført fram nye moment som gir grunn til å endra standpunkt i hovudsaka. Vi gjorde kanskje litt for dårleg arbeid med tidlegpensjonering. Der har regjeringa komme eit godt stykke vidare i stortingsmeldinga. Vi burde kanskje også lagt fram meir fullstendige fordelingsanalysar til gagn for den etterfølgjande debatten. Det er framleis ei rekkje uløyste detaljspørsmål som regjeringa melder at det skal arbeidast vidare med. Blant dei er avgiftsspørsmålet, som er viktig. Det er to tema til som eg meiner burde utredast nærmare med tanke på reform av reforma: Deling av pensjonsopptening mellom ektefellar på oppteningstidspunktet og endringar i ordninga med kombinert pensjon i Folketrygda. Finansieringa av uføretrygda og tiltak som kan gi arbeidslivet sterkare incentiv til å ta vare på eldre arbeidstakarar med lang ansiennitet. Elles ser eg liten grunn til å reformera reforma. Om ein likevel vil endra på ting, så vil eg minna om den viktigaste økonomiske utfordringa, nemleg (den usikre) veksten i levealderen. Det hastar med å gjera pensjonssystemet meir robust. 12