UNGDOM, DEMOKRATI OG DELTAKELSE I NORDEN

Transkript

1 UNGDOM, DEMOKRATI OG DELTAKELSE I NORDEN En pamflett om nye steg i arbeidet for ungdomsmedvirkning i nordisk innenriks- og utenrikspolitikk Seminarrapport fra LNU og LSUs nordiske ekspertseminar på Gardermoen september 2012

2 Redaksjon og tekstbidrag Hanne Marte Furset Lars Rottem Krangnes Marit Aspaas Markus Nilsen Rotevatn Martin Vonstad Østerdal Utgivere LNU Norges barne og ungdomsorganisasjoner LSU Sveriges ungdomsorganisationer Layout Byrå Burugla Trykk Gamlebyen grafiske AS Oslo, 2013 Rapporten står for redaksjonens og LNUs regning, men er for en stor del bygd på innledninger og debatter på ekspertseminaret Ungdom, demokrati og deltakelse på Gardermoen i Norge september Arrangører var LNU og LSU, med støtte fra Nordisk Ministerråd og det norske Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Denne seminarrapporten er utgitt med støtte fra Nordisk Ministerråd. Takk til de eksterne innlederne på seminaret: Natasha Al-Hariri (DK), formann i Ny-Dansk Ungdomsråd Lotta Angergård (AX), ungdomskonsulent for Ålands landskapsregjering Nille Bregenov Pedersen (DK), internasjonal sekretær i Frit Forum Helge Brochmann (NO), seniorrådgiver i NORAD Alina Böling (FI), Allianssi Ingrid Aas Borge (NO), leder i Changemaker Åsa Ekman (SE), demokratiutvikler i Kungsbacka kommun Ellinor Eriksson (SE), forbundssekretær i Sveriges Socialdemokratiska Ungdomsförbund Michael Hedelund (DK), sjefskonsulent, Dansk Ungdoms Fællesråd (DUF) Christian Hellevang (NO), rådgiver i KS Kommunesektorens organisasjon Anja Salte Hjelseth (NO), politisk rådgiver for Norges kommunal- og regionalminister Joe Hooper, Unit Leader for Local Government and Decentralization, UN Habitat Anne Lindboe (NO), barneombud i Norge Antti Malste (FI), koordinator for internasjonale saker, Allianssi Hala Mohammed (SE), leder i Röda Korsets Ungdomsförbund Per Nilsson (SE), generaldirektør for Ungdomsstyrelsen i Sverige Ragnhild Nordvik (NO), daglig leder i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) Joao Felipe Scarpelini, tidl. medlem av UN Habitats Advisory Board Alva Snis Sigtrygsson (SE), LSU-representant til Rio+20 i 2012 Guri Mette Vestby (NO), sosiolog ved Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) Guro Ødegård (NO), sosiolog ved Institutt for samfunnsforskning Håvard B. Øvregård (NO), tidl. styremedlem i YFJ

3 Forord Ekspertseminaret Ungdom, makt og medvirkning vart arrangert av LNU Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar og LSU Sveriges Ungdomsorganisationer, på Gardermoen onsdag 26. og torsdag 27. september Gjennom seminaret ønskte LNU og LSU å samle fagkunnskap og døme på vellukka praksis knytta til korleis og i kva for grad unge blir inkluderte som endringsaktørar og aktive samfunnsborgerar i Norden. Arrangementet var støtta av Nordisk Ministerråd og hadde om lag 60 deltakarar frå alle dei åtte nordiske ungdomslandsråda, ulike nordiske NGO-ar, ulike offentlege styringsorgan og ulike forskingsmiljø. LNUs mål for ekspertseminaret, det påbyrja politiske etterarbeidet og denne seminarrapporten i form av ein pamflett, er at desse i sum skal: leggje eit fagleg og politisk grunnlag for styrkt nordisk samarbeid, meir erfaringsutveksling og høgare ambisjonar når det gjeld ungdom, demokrati og deltaking synleggjere det offisielle nordiske samarbeidet og dei nordiske landsråda som sentrale aktørar og premissleverandørar på feltet ungdom, makt og medverking. gje dei nordiske landsråda auka kunnskap om ungdomsmedverking og deltaking i dei nordiske demokratia på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, og i utforminga av utanriks- og utviklingspolitikken styrkje det politiske samarbeidet dei nordiske landsråda imellom knytta til desse spørsmåla Seminaret tok opp to perspektiv knytt til ungdomsdeltaking i dei nordiske demokratia, nemleg: På seminaret kom det fram mykje ny kunnskap og nye eksempel på vellukka praksis. Guri Mette Vestby frå NIBR la fram ny forsking om ungdomsmedverknad på regionalt plan i Noreg, Guro Ødegård frå ISF la fram førebelse resultat frå evalueringa av stemmerettsforsøket i Noreg i 2011, Joe Hooper frå UN Habitat innleidde til drøfting om ulike relevante prosjekt dei jobbar med, og Åsa Ekman frå Kungsbacka kommun fortalte om erfaringar med implementering av Barnekonvensjonen på kommunenivå. Dette er berre nokre døme. I tillegg drøfta representantar for dei nordiske ungdomslandsråda eigne erfaringar med deltaking i utanriks- og utviklingspolitikken, ungdomsdelegatar til internasjonale organ og arbeid for inkludering og integrering. Ekspertseminaret Ungdom, demokrati og deltakelse hausten 2012 var kort, men baud på intense dykk i erfaringar og kunnskap frå folk og organisasjoner som arbeider med ungdomsmedverkning til dagleg. Seminaret bidro til at kvart enkelt ungdomslandsråd fekk eit tydelegare bilete av felles utfordringar, individuelle kapasitetsforskjellar, og av kva enkeltsaker det blir jobba med i dei andre nordiske landa. LSU og LNU har starta samarbeid om eit nytt ekspertseminar i Sverige våren 2013, og er i gang med å drøfte konkrete planar for om styrkt samarbeid mellom dei nordiske ungdomslandsråda. I tillegg vil LNU og LSU utarbeide konkrete politiske forslag innanfor temaet ungdom, makt og medverknad, som blir fremja for Ungdomens Nordiske Råd. Siktemålet er at ein eventuelt vedteken resolusjon i UNR kan bli fremja av UNR for sesjonen i Nordisk Råd i 2013, som i sin tur kan vedta eventuelle rekomendasjonar til dei nordiske regjeringane. Rapporten frå seminaret held du no i handa. Han har fått form av ein pamflett frå LNUs side, der vi presenterer inntrykk frå seminaret og tankar om vidareutvikling av dei nordiske demokratia sett frå barn og unges ståstad. Saman med LSU legg vi også på bordet forslag til tiltak dei nordiske barne- og ungdomslandsråda sjølv må drive fram, og krav til dei nordiske landas styresmakter Barn og unge som sjølvstendige endringsaktørar lokalt, regionalt og nasjonalt 2. Barn og unges medverknad i utanriks- og utviklingspolitikken Vi som jobba med ekspertseminaret håpar rapporten vil bidra til å drive arbeidet med ungdomsmedverknad og meiningsfylt deltaking i Norden vidare framover, både i det unge sivilsamfunnet, i dei einskilde nordiske landa og i det offisielle nordiske samarbeidet i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Oslo, mars 2013 Redaksjonen

4 LNU og LSU jobber for barn og unges rett til å organisere seg og delta i samfunnet, og for at de demokratiske barne- og ungdomsorganisasjonene skal få bedre vilkår og betingelser. Innenfor den nordiske samfunnsmodellen innebærer dette at organisasjoner av, med og for barn og unge i enda større grad enn i dag må få bidra med sin unike kompetanse i politikkutforming, og bli inkludert i avgjørelser og vedtaksprosesser. Nordisk Ministerråd har et uttalt mål om at Norden skal være verdens beste sted for barn og unge. Det er likevel ingen selvfølge at rettighetene i Barnekonvensjonen blir oppfylt i den grad man kan forvente i demokratiske velstandssamfunn som de nordiske. Med ekspertseminaret på Gardermoen høsten 2012 ønsket LNU og LSU å få kunnskap som kan bidra til å forandre Norden til å ikke bare være verdens beste sted for barn og unge, men verdens beste på barn og unges deltakelse. Da må vi følge oppfordringen som Anne Lindboe, det norske barneombudet, kom med på ekspertseminaret om å utfordre gamle forestillinger om barns evner og kapasitet. En lokalpolitiker eller minister som ønsker ungdommens syn på en sak, må sørge for direkte dialog med ungdom selv, ikke ringe Barneombudet! Artikkel 12 i Barnekonvensjonen handler om retten til å bli hørt. Den slår fast at det er avgjørende for barn og unge å kunne være med på å påvirke og fatte beslutninger som påvirker egen hverdag lokalt, nasjonalt og internasjonalt. FNs barnekomité har selv kommentert artikkelen på denne måten: 4 Article 12 imposes an obligation on States parties to introduce the legal framework and mechanisms necessary to facilitate active involvement of the child in all actions affecting the child and in decision making, and to fulfil the obligation to give due weight to those views once expressed. 1 [...] The Committee [...] encourages them [the States parties] to further promote child participation in all matters affecting them, including at the grassroots, community, and national or international levels, and to facilitate exchanges of best practices. Networking among childled organizations should be actively encouraged to increase opportunities for shared learning and platforms for collective advocacy Committee on the Rights of the Child. 51st session. General Comment No. 12 (2009), s. 17, pkt Committee on the Rights of the Child. 51st session. General Comment No. 12 (2009), s. 25, pkt. 130.

5 Barneombud Anne Lindboe åpnet det nordiske ekspertseminaret på Gardermoen. Her er hun fotografert sammen med sin rådgiver Thomas Wrigglesworth. Foto: Marit Aspaas/LNU 5 På hvilke arenaer og på hvilken måte blir barn og unge ønsket velkommen som aktive og likestilte deltakere i det nordiske demokratiet? Hvilke eksempler på god og dårlig praksis må vi løfte fram i lyset? Sett utenfra er de nordiske samfunnsmodellene tilnærmet identiske. Det er likevel ingen grunn til å legge skjul på at den tilsynelatende likheten skjuler store forskjeller i om og på hvilke måter barn og unge blir inkludert i beslutninger som angår dem. Dette gjelder ikke bare mellom hvert enkelt land og selvstyrte område, men også fra kommune til kommune. I Norge har åtte av ti kommuner et ungdomsråd, og det finnes regionale varianter i de fleste fylkene. Ungdomsrådene er likevel ulikt organisert, og har svært ulik grad av innflytelse. Kommunene kan ikke skylde forskjellene på lovgiverne på Stortinget. Dagens lovverk åpner faktisk for at kommunestyret kan: tildele ungdomsrådet rett til å innstille på vedtak tildele ungdomsrådet talerett i kommunestyret tildele ungdomsrådet et eget budsjett delegere myndighet til ungdomsrådet For noen ungdomsråd er kontrasten mellom det romslige lovverket og virkeligheten i mange kommuner svært tydelig. Det finnes eksempler på ungdomsråd som aldri har noe formelt eller uformelt møte med kommunestyrepolitikerne, som er uten fast kontaktperson i administrasjonen, og som egentlig ikke har noe definert ansvarsområde. Både forskerne og ungdom selv forteller at medvirkningsorganer som ikke blir koblet opp mot formell deltakelse og mulighet til påvirkning, blir lite interessante. Den norske sosiologen Guro Ødegård, som innledet på ekspertseminaret, viste i sin avhandling Motløs ungdom? (2010) at medvirkningsorganer for ungdom må ha reell påvirkningskraft for ikke å ha negativ effekt (!) for de som deltar, ja, faktisk for barn og unge i kommunen som helhet. Hva er det som gjør at bevisstheten om dette er tydelig i noen kommuner, og fraværende i andre? Kan det skyldes manglende bevissthet hos nasjonale myndigheter? De forsøkene vi har sett på nasjonale medvirkningsorganer i Norge har ofte hatt form av prateklubber.

6 6 Ungdom får møte politikere, men det finnes ikke noen mekanisme for tilbakekobling, respons på innspillene eller forpliktelse til å løfte forslag til reelle beslutningsorganer. Vedtak i et ungdomsråd eller et ungdomsparlament må ha en klar adresse! Det å høre barn og unge er noe mer enn å kalle inn noen ungdommer fra hvert fylke til et dialogmøte. LNU mener det må være et minstemål at vedtak fra slike møter eller organer har en klar adresse, blir reelt behandlet av et nasjonalt beslutningsorgan og at medvirkningsorganet får en formell tilbakemelding. Selv de formelle elementene holder ikke, dersom ikke et lokalt, regionalt eller nasjonalt ungdomsråd blir spurt om sin mening i sakene der kommuner og regionforsamlinger bruker de virkelig store pengene, som skole, helsetjenester og transport. Også barn og unge er innbyggere i en kommune og et fylke, og er som elever, reisende eller pasienter storforbrukere av offentlige tilbud. Få kommuner eller regioner har valgt en så direkte måte å jobbe med barn og unges rettigheter som Kungsbacka. Den sørsvenske kommunen, som var representert på ekspertseminaret ved demokratiutvikler Åsa Ekman, har både en vedtatt overordnet politikk og en handlingsplan for å holde barnekonvensjonen levende, og en definert struktur for arbeidet med dette! Kanskje det bare er å si Look to Kungsbacka, på godt skandinavisk? opplevelser av fritidstilbudet i kommunen, og fordele en sum penger til ulike barne- og ungdomsprosjekter. Kungsbackas erfaringer viser at det er krevende å gjennomføre gode forsetter om barn og unges deltakelse og medvirkning på lokalt nivå, holde strukturer og kunnskap ved like og utvikle systemene og tiltakene som blir skapt. En uttalt politikk og en handlingsplan blir bare en suksess i den grad lokalpolitikerne og administrasjonen har eierskap til og engasjement for politikken, og har en jevn dialog med barn og unge i kommunen. Men hvilke barn og unge skal politikerne lytte til? Like før jul i 2011 ble Ungdommens maktutredning lansert i Norge. Ungdommens maktutredning er kallenavnet på en norsk offentlig utredning (NOU) med navnet Ungdom, makt og medvirkning. Mandatet til utvalget som fikk i oppdrag å lage utredningen, var å se på hvordan unge kan øke sin innflytelse over samfunnsutviklingen i Norge. I forbindelse med lanseringen kritiserte LNU utvalget for ikke å gå klart inn for 16-årig stemmerett. I en TV-sendt debatt samme kveld mellom LNU og utvalgsleder Trond Viggo Torgersen, hevdet Torgersen at LNU kun snakker på vegne av et smalt elitistisk sjikt av ungdommen, nemlig organisasjonsungdom, og ikke den ekte (uorganiserte) ungdommen. Han antydet dermed at LNU heller ikke kan være meningsberettiget på vegne av det brede lag av ungdom. Så enkelt er det neppe. Demokratiet blir aldri ferdig, og også barn og unges rettigheter må vinnes på nytt og på nytt. Åsa Ekmans fortelling tyder på at selv noen år med mye oppmerksomhet og suksess utad ikke har ført til at barn og unge systematisk blir involvert i de daglige beslutningsprosessene i kommunen. Men på den annen side er det etablert en rekke strukturer der barn og unge kan gi innspill, fortelle om sine Hadde det bare vært Torgersen som brukte denne formen for argumentasjon, hadde det vært liten grunn til bekymring. Men dessverre ser vi stadig nye eksempler på at når statlige institusjoner i Norge finner det for godt å inkludere ungdom i ulike fora, er de ofte ute etter å få med den ekte ungdommen de ungdommene som ikke er organisert, og ikke representerer noen andre enn seg selv. Guro Ødegård, forsker ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, presenterte ny forskning fra forsøket med 16- årig stemmerett. Foto: Marit Aspaas/LNU.

7 Dette reflekterer en lei tendens til å snakke om ungdom på en annen måte enn den man snakker om alle andre aldersgrupper på. Når det gjelder ungdom, legger man plutselig andre regler til grunn enn de som ellers gjelder. Når hele det norske demokratiet er fundert på prinsippet om representasjon, hvorfor skal ikke det også gjelde medvirkningsorganer for ungdom? Hvem vil vel ønske seg at vi skal begynne å grave fram ekte voksne uten dokumentert kunnskap, engasjement eller erfaring fra politikk eller organisasjonsliv til å representere oss på Stortinget, i kommunestyret eller andre offentlige råd og utvalg? Og hvis vi ikke ønsker en slik ordning for voksen representasjon, hvorfor skal vi da ønske at ungdom uten relevant kunnskap eller erfaring skal representere ungdommen? Alle medvirkningsorganer, også for ungdom, bør bygge på representasjon. De som sitter i medvirkningsorganet bør representere flere enn seg selv, for eksempel en organisasjon eller en skole, og på den måten også være ansvarlig overfor dem de representerer. Som i andre sammenhenger må eksisterende engasjement og kunnskap blant ungdom bli tatt i bruk og bygd videre på, fremfor ensidig alltid å skulle lete etter den såkalt ekte, uorganiserte ungdommen. Ressurspersoner med nettverk og utgangspunkt i etablerte lokallag og foreninger er akkurat like ekte som ungdom som driver med ikke-organisert aktivitet eller i liten grad deltar i fritidsaktiviteter, og vil ha et svært godt utgangspunkt for å peke på hva som skal til for å forbedre samfunnet for barn og unge. Men det er likevel grunn til å spørre seg om denne typen medvirkningsorganer er tilstrekkelig for å gi barn og unge en denfinitivt større innflytelse enn i dag. Bør de nordiske landene løfte flere unge inn i det formelle demokratiet? Stemmerettsalderen og valgbarhetsalderen er 18 år i alle de nordiske landene. Men også ungdom under 18 år er eksperter på egne liv og livsvilkår, og skal leve lenger med beslutningene som tas i dag enn de som er eldre. Politikere trenger ungdoms erfaringer for å ta best mulige beslutninger. De interessene som unge har til felles bør være representert blant de folkevalgte. Dette vil være positivt for demokratiet som helhet, fordi unge politikere skaper nærhet til det politiske systemet for unge velgere, og styrker systemets legitimitet. Både i Norge, Sverige og Danmark er ungdom under 30 år klart underrepresentert i lokale og regionale folkevalgte forsamlinger og i de nasjonale parlamentene. I overkant av 15 prosent av den norske befolkningen er mellom 18 og 29 år, men denne gruppen utgjorde bare 5,6 prosent av stortingsrepresentantene etter valget i I Sverige er en enda større andel av befolkningen ungdommer enn det som er tilfellet i Norge. En av fem svensker er mellom 18 og 29 år, men i den svenske Riksdagen var bare 5 prosent av representantene i denne aldersgruppen etter valget i Det danske Folketinget kunne i 2011 smykke seg med at én av ti representanter var under 30 år. Men heller ikke dette tallet er proporsjonalt med andelen av befolkningen. På regionnivå var situasjonen noe bedre i Norge før valgene i En tredjedel av fylkestingene i Norge hadde da en ungdomsandel i tråd med den relative andelen av befolkningen. Sverige hadde 6 prosent unge representanter i de regionale landstingene, mens bare én av tjue representanter i danskenes regionråd var under 30 år. Både i Norge og Sverige fantes det i 2011 kommuner uten folkevalgte under 30 år, og ungdom i Norge har også tradisjonelt vært kraftig underrepresentert i statlige styrer, råd og utvalg. Særlig gjelder dette unge utenfor hovedstadsområdet. En relativt sett mindre del av de unge velgerne i Skandinavia bruker stemmeretten sin. Samtidig er barne- og ungdomsorganisasjonene i vekst i både Norge og Sverige. Det er ikke engasjementet det står på, ungdom er engasjerte og bryr seg om lokalsamfunnene de bor i. Flere forskere peker på at det er politikk og valg som blir opplevd som fremmed for mange, og at de opplever at det vet for lite om det politiske systemet. Dette viser at en utvidelse av demokratiet til yngre aldersgrupper stiller store krav til skolen som demokratiforberedende arena. Skoleplikten gjelder bare til og med det året man fyller 16 år. Når 16- og 17-åringer har fullført den grunnopplæringa samfunnet krever av dem, bør de ikke da vite nok til å stemme ved valg? At en del ungdom opplever selv ikke å vite nok, er heller enn grunn til å forbedre demokratiopplæringen i skolen, enn til å hevde at de er for unge til å stemme. Ved siden av skolen spiller barne- og ungdomsorganisasjonene en viktig rolle som skoler i demokrati. I flere nordiske land har de tatt på seg en demokratiforberedende og demokratistøttende rolle, og fungerer som en påvirkningskanal i seg selv. Tall fra Danmark viser at borgere som engasjerte seg i organisasjonslivet som unge, i større grad deltar i demokratiet som voksne. Å satse på barne- og ungdomsorganisasjonene er derfor også en god investering i det formelle demokratiet. Alle de skandinaviske ungdomslandsrådene har på 2010-tallet engasjert seg for ungdoms valgdeltakelse eller ungdoms rettigheter i valgdemokratiet. Kampanjene Rösta 7 juni, Stem 1209 og arbeidet med Valgretskommissionen var sentrale tema på ekspertseminaret på Gardermoen. 7

8 Svensk kampanje, norsk forsøk, dansk kommisjon Hva har vi lært? SVERIGE: LSUs kampanje Rösta 7 juni hadde som mål å øke ungdoms valgdeltakelse i valget til Europaparlamentet i juni Hele 44 prosent av velgerne under 30 år stemte ved europaparlamentsvalget, noe som var nesten en dobling fra LSU konkluderte med at kampanjen hadde utgjort en forskjell. LSU fant fram til sju suksesskriterier for å engasjere unge velgere. LSUs SUKSESSKRITERIER FOR Å REKRUTTERE UNGE VELGERE 8 Unge forbilder: Ungdom snakker med ungdom. Valambassadörar fikk opplæring, snakket med andre, laget nettverk og skapte aktiviteter i hele Sverige Felles kraft: LSU samarbeidet med Europaparlamentets informasjonskontor, kommuner og debattarangører (organisasjoner) i hele landet Tydelige budskap: Tre hovedbudskap var gjennomgående i hele kampanjen. Det var Vi behöver ett fräschare EU, Din vardag förändras i Europaparlamentet og Någon kommer att rösta åt dig (om du ikke stemmer selv) Tilgjengelig materiale: Fakta, informasjon og inspirasjon lavterskelmateriell som for en stor del var tilgjengelig på eller direkte tilpasset bruk på internett Strategisk kommunikasjon: Den lave valgdeltakelsen blant unge ble sammen med forslag til løsninger satt på dagsorden, gjennom en målrettet kommunikasjonsplan Harde fakta: LSU samlet oppdatert og kvalitetssikret statistikk om ungdoms valgdeltakelse, og skaffet nye tall der dette ikke fantes Langsiktig engasjement: En tydelig plan for å ta vare på ny kunnskap og engasjement også etter kampanjen og det svenske Europa-året 2009 LSU skrev i sin rapport om kampanjen at unge är inte en homogen grupp, vi har alla skiftande värderingar, erfarenheter, intressen, förutsättningar och möjligheter. Inför valet til Europaparlamentet fanns dock en sak gemensamt: Långt färre unga väljare hade varit engagerade. Vi vet att Rösta 7 juni och de som engagerat sig i kampanjen har gjort skillnad för att motverka det. NORGE: LNU bygde i stor grad på suksessoppskriften fra Sverige da kampanjen Stem 1209 ble utformet i forbindelse med lokalvalget i Norge i september Men det var én stor forskjell: I Norge gjennomførte man i 2011 et forsøk med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalgene i 20 kommuner og valget til lokalstyret i Longyearbyen på Svalbard. I motsetning til LSU har LNU et aktivt standpunkt for å senke stemmerettsalderen. Midt i LNUs kampanje ble Norge, Oslo og ungdomspartiet AUFs sommerleir på Utøya rammet av terrorangrepene den 22. juli. Dette preget siste del av kampanjen, og naturligvis selve valgkampen, som ble svært avdempet. Men samtidig sto et politisk kommentariat for første gang klart til å virkelig lytte til de unge politikerne. Det nasjonale TV-selskapet NRK gjennomførte en politisk ungdomspartilederdebatt i beste sendetid. Ungdom og demokrati var temaer det ble snakket om, og ungdom ble snakket med, i nyhetsmediene og av politikerne selv. Det var stort fokus på unge kandidater i media.

9 Resultatene er derfor utfordrende å tolke for politikere og forskere, men forsøket var uten tvil svært vellykket ut fra et deltakelsesperspektiv. I alt deltok om lag velgere på 16 og 17 år. De stemte i nesten like stor grad som andre velgere. I overkant av 57 prosent av 16- og 17-åringene avga stemme, mot 64 prosent av alle velgere. I flere av forsøkskommunene var deltakelsen høyere hos 16- og 17-åringene enn blant andre velgere. Dette viser at det ikke er noen trussel mot demokratiet å utvide det nedover. 16- og 17-åringer tar ansvar for folkestyret på linje med andre. Bak en moderat økning i den totale valgdeltakelsen skjulte det seg også en kraftig vekst, fra 33 til 46 prosent, i valgdeltakelsen hos 18- og 19-åringene. I forsøkskommunene sett under ett ble ungdomsrepresentasjonen nær doblet, fra åtte prosent kommunestyrerepresentanter under 30 år i forrige periode, til over 15 prosent etter valget. Mye tyder derfor på at ungdom stemte på ungdom, men også på at det generelt ble mer positivt oppmerksomhet rundt unge kandidater. Men hva skjer med unge politikere som blir valgt inn i folkevalgte organer? å stemme øker desto mer stabil livsfase en ungdom befinner seg i. Deltakelsen blant førstegangsvelgere er høyere hos 18-åringer enn hos 19-åringer. De er i enda større grad på vei ut hjemmefra. I Tyskland og Østerrike, der man henholdsvis i flere delstater og i hele landet har innført stemmerett for 16- og 17-åringer, stemmer disse i større grad enn de eldre ungdommene. Samtidig tyder forskningen på at kunnskap om demokratiet og de politiske alternativene er en viktig forutsetning for deltakelse. Forsøket i Norge viste at kommunenes engasjement og dermed tilgangen på informasjon påvirket deltakelsesgraden. Forsøket var et dugnadsprosjekt, og det fulgte lite penger og oppfølging med for de kommunene som deltok. Gjennomføringen gjenspeiler derfor de forskjellene i ressurser og satsingsområder som allerede eksisterer mellom kommunene fra før. Kommunene som fikk høyest valgdeltakelse, hadde gjerne kommet tidlig i gang med mobiliseringen, og satset bredt. De involverte skolene, ungdomsrådene og ungdom selv, og greide å engasjere flere ulike kommunale etater parallelt (ungdom, kultur, skole, politikere, administrasjonsledelse). Dermed etablerte og utnyttet de ulike former for nettverksressurser. Departementets tilbaketrukne rolle gjorde det også mulig for LNU, Barneombudet og de kommunene som ønsket det, å ta eierskap til forsøket. Å ta steget inn i de formelle beslutningskanalene, det vil si til å påvirke innenfra, gjør at man må jobbe på andre måter. Anja Hjelseth (28), politisk rådgiver for den norske kommunal- og regionalministeren, sa på ekspertseminaret at det viktigste for en nyvalgt ung politiker er å finne ut hvordan budsjettarbeidet fungerer, og hvilke områder det aktuelle kommunestyret eller regionforsamlingen har beslutningsmyndighet over. I praksis er likevel unge folkevalgte forskjellige, akkurat som alle andre ungdommer. Fra Sverige, der det er lettere å gå av fra folkevalgte posisjoner enn i Norge, vet vi at relativt mange unge hopper av før valgperioden er slutt. Ulike partier kan ha ulike kulturer for hvordan nye representanter generelt og ungdom spesielt blir inkludert, både i det daglige politiske arbeidet og i partiorganisasjonen. Men et spesielt interessant trekk ved forsøket i Norge i 2011, var at unge velgere i stor grad stemte på de samme partiene som andre velgere. Valgresultatet blant 16- og 17-åringene skilte seg lite ut fra den endelige landsoversikten. Det skjer altså ingen farlig radikalisering av velgerkorpset om det blir utvidet med to yngre årsklasser. Kan stemmerett for 16-åringer på sikt bygge opp under demokratiet? Utdanningsdirektoratet i Norge gjennomførte en landsomfattende spørreundersøkelse blant elevene som deltok i skolevalgene, som er et fast innslag i samfunnsfagopplæringen i norske videregående skoler. LNU hadde fått legge inn ekstra spørsmål til ungdom i forsøkskommunene, og da resultatene av undersøkelsen var klare, var det interessante forskjeller mellom disse ungdommene og ungdom i resten av landet. Tallene tyder på at ungdom i forsøkskommunene i noen grad var litt mer interesserte i politikk, litt mer opptatt av lokalpolitiske spørsmål, hadde litt større tillit til politikere, lokaldemokratiet og til at deres stemme utgjorde en forskjell. Den største forskjellen var likevel at over halvparten av disse ungdommene ønsket å senke stemmerettsalderen til 16 år, mot under en tredjedel i landet sett under ett. Flere partier i Stortinget har programfestet stemmerett for 16- og 17-åringer også ved nasjonale valg, og debatten pågår fortsatt i både Norge og Danmark. På ekspertseminaret kom det fram at spørsmålet fortsatt er langt unna medienes og politikernes oppmerksomhet i andre deler av Norden, som i Finland og på Færøyene. Men erfaringer fra Danmark og Norge viser at det er mulig for nordiske ungdomslandsråd å løfte diskusjonen. Men lavere stemmerettsalder er likevel ikke det eneste aktuelle tiltaket for å få flere unge til å delta i valgdemokratiet. 9 En ofte omtalt hypotese blant valgforskere er at sjansen for

10 Hvilke andre tiltak styrker ungdoms deltakelse? DANMARK: Dansk Ungdoms Fællesråd (DUF) nedsatte i 2010 en Valgretskommission, med 23 toppolitikere, representanter for interesseorganisasjoner og ulike demokratieksperter. DUF viste til at dansk ungdom har et oprigtigt ønske om at blive inddraget i den demokratiske proces. Men samtidigt er en voksende del af ungdommen deres politiske interesse til trods afkoblet fra den demokratiske deltagelse. 3 DUF ønsket å bruke kommisjonen til å få satt stemmerett for 16-åringer på dagsorden. Dette var en debatt som til da knapt hadde vært synlig i Danmark. Kommisjonen var bredt sammensatt, med både politiske og faglige tungvektere, for i størst mulig grad å løfte ungdoms deltakelse som tema for samfunnsdebatten. Kommisjonens leder var en tidligere president i Folketinget, og parlamentet selv var den uttalte adressaten for kommisjonens rapport. Mens Valgretskommissionen arbeidet ble flere av medlemmene utnevnt til ministre i en nye sentrum/venstre-regjering. Da regjeringen la fram regjeringsplattformen Et Danmark, der står sammen i oktober 2011, het det at regeringen vil direkte inddrage DUFs arbejde for at øge unges demokratiske engagement i samfundet. DUF hadde dermed vunnet en delseier i arbeidet for styrket ungdomsdeltakelse i dansk politikk, allerede før kommisjonen var ferdig med sitt arbeid. I desember 2011 avga kommisjonen sin rapport, som inneholdt 28 ulike forslag til konkrete tiltak for å styrke ungdoms deltakelse i det danske demokratiet. Tiltakene handlet om å styrke valgdeltakelsen og den demokratiske dannelse blant unge, om å trekke ungdom inn i beslutningsprosesser på skolene, i kommunene og organisasjonslivet i større grad, om å bevisst formidle informasjon og engasjement via medier i større grad og om å skaffe mer kunnskap om demokratisk deltakelse og engasjement hos ungdom under 18 år. Et flertall i kommisjonen ønsket i tillegg å senke stemmerettsalderen til 16, subsidiært 17 år. 10 VALGRETSKOMMISSIONENS 28 FORSLAG Unges valgdeltagelse 1. Lad indenrigsministeren koordinere demokrati-initiativer 2. Lav nationale get-out-the-vote-kampagner 3. Send invitation til førstegangsvælgere 4. Opret valgsteder på ungdomsuddannelser 5. Indfør frit valg af afstemningssted 6. Indfør årlige skolevalg 7. Hold valgaftener på skoler og ungdomsuddannelser Unges demokratiske deltagelse 8. Inddrag unge i kommunerne 9. Gør vælger- og partiforeninger mere attraktive for unge 10. Dan elevråd på alle uddannelsesinstitutioner 11. Giv elevrådene mere magt 12. Opret fælleselevråd i kommunerne Unges demokratiske dannelse 13. Undervis i samfundsfag på lavere klassetrin 14. Styrk skolernes demokratiundervisning 15. Giv ungdomspolitikere og organisationer adgang til uddannelsessteder 16. Indfør foreningspraktik i grundskolen 17. Målret grundlovsdag til unge 18. Lav partnerskaber mellem skoler og foreningsliv 19. Engagér flere udsatte unge i foreningslivet 20. Optimér Projekt Frivillig 21. Fortsæt arbejdet i Ny-Dansk Ungdomsråd Unge, medier og politik 22. Lav tv-debatter med politiske ungdomsorganisationer 23. Styrk formidlingen af samfund og politik til unge 24. Skab samfundsrelevant indhold til nye medier 25. Del viden om politik i sociale medier Valgret og valgbarhed 26. Sæt 16-års valgret på dagsordenen i Folketinget Forskning og viden 27. Lav demokrati-undersøgelser blandt årige 28. Styrk forskningen i unge og demokrati Du kan lese mer detaljert om alle forslagene på Valgretskommissionen.dk 3. < 22. februar 2013.

11 Noen av de foreslåtte tiltakene, som systematiske skolevalg, er allerede etablerte ordninger i Sverige eller Norge. Samtidig er det ingen tvil om at Valgretskommissionen har noe å lære alle de nordiske landene og selvstyrte områdene. På samme måte som LNU oppsummerte forsøket i Norge, peker også kommisjonen på bevisst og målrettet engasjement fra myndighetene som en avgjørende forutsetning for å gi flere unge tilstrekkelig kunnskap til at de kan foreta et bevisst valg om å delta i demokratiet. Skolens og kommunens rolle er ikke bare å informere om valgdemokratiet, men også å vise fram demokrati i praksis gjennom å slippe til barne- og ungdomsorganisasjonene i skolemiljøet, trekke med ungdom i drift og utvikling av skolen, eller i kommunale beslutningsprosesser mellom valgene. Kommisjonen pekte også på målrettet formidling av samfunnsstoff til unge som en del av mediers public service -oppdrag. spørsmål bidra med innsikt og synsvinkler som andre grupper mangler. Ofte har unge endringsaktører færre hensyn å ta som er knyttet til prestisje eller forpliktelser. Derfor kan de bruke andre og sterkere virkemidler, og bruke andre typer virkemidler for å sette dagsorden og synliggjøre samfunnsproblemer. Dette må likevel ikke bli brukt som argument, for at unge ikke behøver eller har rett til å bruke de samme påvirkningskanalene eller arenaene som andre sivilsamfunnsaktører eller enkeltborgere. Unge som får kjennskap til virkemidler for å påvirke eget liv og eget samfunn, vil videreføre dette til senere i livet og bidra til at hele generasjoner blir samfunnsengasjerte og ansvarlige medborgere. Hva er barne- og ungdomsorganisasjonenes rolle? Mange tiltak for å styrke ungdoms politiske rolle i Norden ser ut til å være knyttet til lokalsamfunnet, skolen og kommunene. Det er fortsatt mye som gjenstår for å oppfylle Barnekonvensjonens artikkel 12 i nordiske kommuner, regioner og på riksplan. Men hvordan er situasjonen for ungdomsmedvirkning til hjemlandets virksomhet på internasjonale arenaer? På hvilken måte bør barn og unge få mulighet til å påvirke hjemlandets utenriks- og utviklingspolitikk? Er Norden et forbilde for involvering av barn og unge i utenriks- og utviklingspolitikken? LNU har nedfelt i sitt barne- og ungdomspolitiske program at det unge norske sivilsamfunnet har et solidarisk ansvar for å støtte unge sivilsamfunn i andre deler av verden. Mange nordiske barne- og ungdomsorganisasjoner jobber direkte med internasjonale spørsmål, og har en konstruktivt kritisk holdning til hjemlandets politiske og økonomiske engasjement i ulike deler av verden. Det synes vanskeligere for sivilsamfunn å påvirke agendaer som er prestisjetunge eller utfordrende for eget hjemland, for eksempel klimaforhandlinger eller handelsavtaler. Nasjonale myndigheter gir gjerne størst rom for unge sivilsamfunnsaktører der man i stor grad har samme agenda. 11 Også i internasjonale spørsmål må ungdom ofte kjempe for at kunnskap og forslag fra dem skal bli en del av beslutningsgrunnlaget i enkeltsaker, og for at respons på invitasjoner til å gi innspill får en tydelig adressat med definert ansvar for å følge opp og gi tilbakemeldinger. Iblant blir ungdom møtt med at man er med for å lære, og at påvirkning må skje i framtida. Kravene til kunnskap, argumentasjon og retorikk blir i praksis større enn for andre aktører, særlig i internasjonale prosesser. Retten i Barnekonvensjonen til å påvirke egen hverdag betyr i global sammenheng at barn og unge har rett til å medvirkning i saker som klima, tilgang til mat, rent drikkevann og naturressurser i dag og i framtida, utdanning, helsetjenester, migrasjon, infrastruktur for tryggere hverdag og ikke minst politisk representasjon og medvirkning. Dermed kan medvirkning være like relevant i bilateralt samarbeid som på europeiske eller globale arenaer, og like nyttig i for eksempel NATO og OECD som i FN. Det er likevel ofte tilfeldig hvilke saker og hvilke fora unge sivilsamfunnsorganisasjoner blir invitert til å mene noe om eller delta i, enten det gjelder nasjonale eller internasjonale spørsmål. Fordommer eller manglende refleksjoner hos myndighetsaktører kan dermed påvirke hvor barne- og ungdomsorganisasjonene engasjerer seg. Disse forholdene stiller store krav til forståelse for de politiske maktstrukturene, og gjør det nødvendig å ha langsiktige mål og strategier for å påvirke nasjonale myndigheter. Ungdom og det unge sivilsamfunnet må ikke gi etter for bevisst eller ubevisst press om bare å ta opp saker som er ungdomsrettet eller spesielt ungdomsvennlige, selv om dette ofte er tilfellet for unge politikere når de får tildelt sin portefølje i et parti, eller når media og institusjoner inviterer det unge sivilsamfunnet til å gi innspill. Ungdom kan likevel ha et særskilt ansvar for å ta tak i saker som angår ungdom mer enn andre grupper. Dette er likevel knyttet til evnen og ansvaret for å formidle et ungdomsperspektiv, mer enn et ansvar for å løse enkeltutfordringer. Retten til å bli hørt er ikke viktig bare av demokratiske årsaker. Ungdom kan også i utenriks- og utviklingspolitiske

12 12 Demokratiutvikler Åsa Ekman fra Kungsbacka kommun i Sverige avsluttet seminaret med å fortelle om det banebrytende arbeidet kommunen gjør for å implementere FNs barnekonvensjon på kommunenivå. Foto: Marit Aspaas/LNU. Barne- og ungdomsorganisasjoner har gjerne færre ressurser og større utskifting av tillitsvalgte og ansatte, noe som gjør utfordringene større enn for mange andre sivilsamfunnsaktører. Desto oftere må barne- og ungdomsorganisasjoner evaluere sine prioriteringer og valg av virkemidler. For organisasjonene handler internasjonalt politisk påvirkningsarbeid om å bygge kapasitet og evne til å påvirke retningen for eget hjemland og det internasjonale samfunnet. Sivilsamfunnsaktører som mangler klare prioriteringer, eller ikke har kunnskap om de spesifikke virkemidlene for å påvirke hjemlandets utenriks- og utviklingspolitikk, vil ikke bli oppfattet som relevante av beslutningstakerne. Det vil heller ikke de som ensidig velger en negativt og anklagende angrepsvinkel. Disse kan få oppmerksomhet i media eller i politiske miljøer, men i liten grad gjennomslag. Derimot kan selv mindre sivilsamfunnsaktører med nye og løsningsorienterte angrep på problemene sikre seg selv innflytelse og sine kampsaker positiv oppmerksomhet. Viktige spørsmål for kampanje- og lobbyarbeid Hva gjør organisasjonene for å ta politisk rom på sine hovedsaker? Krever man å bli hørt, og kommuniserer man dette kravet like mye som det politiske budskapet i seg selv? Har organisasjonen selv bevissthet om hvorfor man har rett til å bli hørt, og hvorfor man som ung sivilsamfunnsaktør bør bli hørt?

13 Changemakers kampanje: Typisk norsk å tjene penger på krig I 2009 og 2010 gjennomførte Changemaker kampanjen Typisk norsk å tjene penger på krig. Ungdomsorganisasjonen jobber for å endre de grunnleggende årsakene til urettferdighet i verden. Denne kampanjen satte fokus på at Norge som fredsnasjon også er en av verdens største våpeneksportører, som ikke har god nok kontroll på hvor våpnene som blir eksportert havner. Kampanjebudskapet var Det er typisk norsk å tjene penger på krig, med en klar henvisning til det norske godhetsselvbildet. Kravet i kampanjen var strengere kontroll med norsk våpeneksport, med innføring av sluttbrukererklæringer for alt våpensalg fra Norge. Med kreativitet og humor som verktøy, og med alvor og kunnskap i bunn, ble typisk norsk -kampanjens lett gjenkjennelige nasjonalromantiske bilde av ei norsk jente i bunad som står på setra med et maskingevær i hendene fort spredd. Flere av aksjonene ble gjennomført med samme provoserende humor. Blant aksjonsformene var 17. mai-tog med våpen, bunader og norske flagg på Torgallmenningen i Bergen og norsk folkemusikk fra en operasanger med et åtte meter langt maskingevær liggende ved siden av. Aksjonene skapte oppmerksomhet, engasjement og til tider sinne. Changemaker kombinerte kampanje- og aksjonsarbeidet med en målrettet lobbystrategi opp mot Stortinget, opposisjonspartiene og Utenriksdepartementet. Før stortingsvalget i 2009 fotfulgte Changemaker utenriksminister Jonas Gahr Støre, som var på Norges-turné og snakket for studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner over hele landet. Kort tid etter ble Changemakers krav en del av regjeringserklæringen Soria Moria II. Changemakers kampanjearbeid har to målsetninger. Organisasjonen skal framstå som seriøse og relevante aktører for både beslutningstakere og potensielle medlemmer. For å få dette til er kampanjearbeidet godt fundert i faglig og politisk forarbeid og deltakelse i de formelle politiske kanalene som høringer og andre møter med myndighetene. Organisasjonen skal også fremstå som engasjerte, entusiastiske og nytenkende. Dette skaper tillit til og interesse for kampanjen for både beslutningstakere og potensielle kampanjedeltakere. Kombinert har Changemaker utviklet en modell som både engasjerer ungdom med både mye og lite politisk erfaring, samtidig som de har en reell påvirkning på norsk utenrikspolitikk. 13

14 14 Eksisterer det en reell vilje i FN-systemet til å inkludere ungdom? Verden står overfor historiens største ungdomsgenerasjon, og barn og unge utgjør et overveldende flertall av innbyggerne i flere lav- og mellominntektsland. I FN-systemet har det de siste årene dukket opp stadig flere ungdomsprogram, -prosjekter og -konferanse. Men utenom World Program on Action for Youth finnes det ikke tydelige mandater for hvilke ungdomsspørsmål som skal tas tak i, hvordan, eller hvilke fora i FN som har ansvaret. Også tidligere i FNs historie har organisasjonen på ulike måter vedtatt å jobbe spesielt med ungdom, uten at forpliktelser og løfter har blitt fulgt opp i nevneverdig grad. Ved inngangen til sin andre periode definerte FNs generalsekretær Ban Ki-moon ungdom som et satsingstema for FN, også økonomisk. Dette skal blant annet skje gjennom en spesialrådgiver for ungdomsspørsmål, direkte underlagt generalsekretæren. I januar 2013 ble den 29 år gamle jordaneren Ahmad Alhindawi utnevnt i stillingen, men det er for tidlig å si om spesialrådgiverstillingen vil bidra til å utgjøre en reell og varig forskjell. 4 For å lykkes er det nødvendig med interesse og drivkraft fra FNs medlemmer og fra ulike FN-organer og fra ungdom i de enkelte medlemsstatene. Prosessen fram mot utnevnelsen har skapt et momentum for å fange opp interesse og positive krefter i FN-systemet og medlemslandene. Fra Ban Ki-moon offentliggjorde ungdom som satsingsområde og fram til utnevnelsen, har ungdom blitt mer synlig som tema i FN. Den arabiske våren bidro ytterligere i samme retning. Youth 21-prosessen, initiert av UN Habitat og flere medlemsland (blant dem Norge), har skapt forventninger om en ny struktur for ungdomsmedvirkning i FN et permanent forum for ungdomssaker. Det er viktig at ungdomsorganisasjonene i hvert enkelt medlemsland tar ledelsen i denne prosessen, og de må holde sine egne myndigheter ansvarlige. Landsrådene må i større grad utveksle erfaringer med ungdomsdelegater, med formøter spesielt rettet mot ungdom, og med deltakelse for å påvirke kontra for å lære. Hvordan skal et permanent FN-forum for ungdom se ut? Både på nasjonale og internasjonale arenaer kan myndighetene glemme at representativitet er noe mer enn representasjon. Det er i større grad enn før enighet internasjonalt om at ungdom må være med i viktige internasjonale fora, særlig i FN-regi. Youth forums, youth summits og youth leaders er begreper og fenomener som dukker opp stadig oftere. Men de representative nordiske ungdomslandsråde- ne har ikke nødvendigvis sammenliknbare paralleller i andre land, og det unge sivilsamfunnet har et ansvar for ikke bare å applaudere utviklingen, men stille oppfølgingsspørsmål. Hvem har valgt ut de enkelte deltakerne, hvem representerer de, og hvem står de ansvarlige for i sine hjemland? Hva slags tilbakemeldinger, om noen, vil de gi det unge sivilsamfunnet i hjemlandet når de reiser hjem? Politikk og politikkutforming har blitt mer profesjonalisert og teknifisert, nasjonalt og globalt. Stadig flere fagrådgivere og kommunikasjonsrådgivere arbeider sammen med politikerne. Det unge sivilsamfunnet kan bli tvunget til å tilpasse seg denne virkeligheten i en grad som gjør at organisasjonene selv fjerner seg fra enkeltmedlemmene og grasrota, og dermed blir mindre representative for ungdom flest. Med jevne mellomrom må enhver sivilsamfunnsorganisasjon spørre seg selv om man fortsatt er nær medlemmene og dem man representerer, og om man har en tilstrekkelig uavhengig rolle i forhold til myndighetene. Hva nå, Norden? De nordiske ungdomslandsrådene opplever ofte at anerkjennelsen av unge sivilsamfunnsorganisasjoner som nøkkelaktører er større enn den reelle respekten for dem i denne posisjonen. På ekspertseminaret forsøkte vi å identifisere sentrale spørsmål der argumentasjon og konkret lobbyarbeid kan samordnes, og gjøre de enkelte landsrådene og dermed ungdom og de unge sivilsamfunnene i Norden sterkere som endringsaktører. Seminaret viste at det er tydelige fellestrekk i hvordan landsrådene definerer meningsfull deltakelse for barn og unge. Den felles forståelsen av meningsfull og relevant deltakelse gjorde det mulig å drøfte hvordan de nordiske ungdomslandsrådene kan utvide samarbeidet om disse spørsmålene, og hvilke krav man i fellesskap kan stille til de nordiske lands myndigheter hver for seg og som samarbeidspartnere i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Det finnes mange gode eksempler på meningsfull og relevant deltakelse, lokalt, regionalt og nasjonalt og dermed for at nordiske barn og unge får oppfylt rettighetene i artikkel 12 i Barnekonvensjonen. Samtidig er den internordiske kunnskapen om god praksis fortsatt svak både på myndighetsnivå og i sivilsamfunnet. I mange lokalsamfunn i Norden har barn og unge langt svakere muligheter til å delta og påvirke enn 4. Pressemelding fra FNs generalsekretær 17. januar

15 andre steder, og artikkel 12 i Barnekonvensjonen blir dermed ikke fullt ut oppfylt. Norden er kanskje verdens beste sted for barn og unge, men de nordiske demokratiene er ikke bygd ferdig ennå. Youth 21 Youth 21 er en FN-prosess som ble startet for å skape mekanismer for ungdomspåvirkning og medvirkning i FN. På Youth 21-høynivåmøtet under Rio+20 i juni 2012, kom partene fram til en deklarasjon om at et permanent forum for ungdom var den strukturen man ønsket å arbeide videre med. I august 2012 ble det besluttet å gi prosessen et år, for å sikre en prosess som er gjennomsiktig og demokratisk. I desember 2012 ble den såkalte Nairobideklarasjonen utformet, ved at ungdom selv kom fram til anbefalinger for hvordan FN skal jobbe med ungdom. Dette arbeidet vil bli fulgt opp blant annet av den nyopprettede spesialutsendingen for ungdom i FN. 15 Hanne Marte Furset (LNU) og Joao Scarpelini (aktivist med lang erfaring fra ungdomsinitiativer og FN-systemet) fortalte om arbeidet med ungdomsagendaen i FN, som går under navnet Youth 21. Foto: Marit Aspaas/LNU.

16 HVA INNEBÆRER MENINGSFULL OG RELEVANT DELTAKELSE? Å bli hørt fordi man som ung har relevant kunnskap og relevante perspektiver, ikke fordi man er ung Å bli hørt i alle saker som påvirker ungdoms hverdag i dag og i framtida, ikke bare typiske ungdomssaker eller de saker myndighetene ønsker å definere som relevante Å påvirke via demokratisk oppbygde barne- og ungdomsorganisasjoner, der medlemmene har et sterkt eierskap til organisasjonens agenda At påvirkningsarbeid er langsiktig, og skjer på måter som er bærekraftige for organisasjonene At ungdomsrepresentasjonen er representativ, og at det finnes tilbakekoblinger mellom den som representerer og de som blir representert NESTE STEG FOR DE NORDISKE UNGDOMSLANDSRÅDENE 16 Sikre erfaringsutveksling, kapasitetsbygging og kompetanseheving mellom landsrådene, gjennom å identifisere tydelige kanaler og systemer for dette. Ekspertseminaret Ungdom, demokrati og deltakelse er et godt eksempel på en arena som fungerer Utvide samarbeidet om å påvirke konkrete saker på politisk nivå, og utvikle og formidle konkrete løsninger på konkrete nasjonale og internasjonale utfordringer Samle og utveksle gode modeller for lokal og regional ungdomsmedvirkning Samle og utveksle gode modeller for å øke valgdeltakelsen blant unge velgere og antallet unge kandidater Samle og utveksle metoder for hvordan ungdomslandsrådene kan fasilitere deltakelse og kompetanseheving hos medlemsorganisasjoner, medvirkningsorganer og den enkelte ungdom Utveksle metoder for å synliggjøre barne- og ungdomsorganisasjoner som en metode for påvirkning og deltakelse, styrke de politiske diskusjonene innenfor den enkelte organisasjon og bevisstgjøre organisasjonene på eget potensiale som endringsaktør lokalt, regionalt og nasjonalt Videreutvikle argumentasjon om ungdoms kompetanse på det å være ung her og nå, og relevansen av denne kompetansen for alle typer beslutninger Synliggjøre på hvilke saksfelt de nordiske landenes myndigheter involverer de unge nordiske sivilsamfunnene, og hvilke felt de blir utelatt fra medvirkning, bevisst eller ubevisst Videreutvikle en strategi for å utvide definisjonene til de nordiske landenes myndigheter av hvilke saksområder ungdomsmedvirkning er relevante for Bygge kapasitet i landsrådene og organisasjonene til å være til stede på de arenaer der utenriks- og utviklingspolitikken skapes, og bevissthet om at dette også er andre og flere arenaer enn dem man blir invitert til å delta på Samarbeide for å utvide mulighetene for likeverdig partnersamarbeid mellom nordiske barne- og ungdomsorganisasjoner og organisasjoner i Øst-Europa og det globale sør

17 LNUs OG LSUs KRAV TIL NORDISKE MYNDIGHETER FOR Å STYRKE BARN OG UNGES DELTAKELSE Alle kommuner og regioner må vise at de har et bevisst forhold til Barnekonvensjonens Artikkel 12, og til hvordan barn og unge blir inkludert i lokale og regionale beslutningsprosesser Medvirkningsorganer for barn og unge må være basert på representativitet, ikke bare representasjon, og de må ha mulighet til reell medvirkning. Det er ingen grunn til at det skal være et annet sett med demokratiske spilleregler når vi snakker om barn og unge Styrke rammevilkårene for barne- og ungdomsorganisasjonene, og involvere dem sterkere i arbeidet med barn og unges medvirkning på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå Styrke skolens rolle i demokratiopplæringa og gi barne- og ungdomsorganisasjonene rom i skolen, ved å synliggjøre og samarbeide med organisasjonene, ta i bruk deres kompetanse og la dem ta i bruk skolens lokaler utenom skoletid Satse på målrettet informasjon direkte til unge velgere om hvor, når og hvordan de kan bruke stemmeretten Mainstreame barn og unges deltakelse i utenriks- og utviklingspolitikken, gjennom blant annet gode ungdomsdelegatordninger til relevante internasjonale fora og støtte internasjonale ungdomsnettverk Sikre mer og oppdatert kunnskap om ungdoms deltakelse i de nordiske demokratiene på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, og i de nordiske landenes utenriks- og utviklingspolitikk 17 Det nordiske ekspertseminaret ble avsluttet med et møte mellom de nordiske ungdomslandrådene for å planlegge det videre samarbeidet. Foto: Marit Aspaas/LNU.

18 Les mer om ungdom, demokrati og deltakelse! LNU-rapporter Meir enn fine ord, LNU-rapport [nr. 2], Oslo 2010 Min stemme, LNU-rapport [nr. 4], Oslo 2011 På verdas talarstol, LNU-rapport [nr. 5], Oslo 2012 LNUs resultatrapport 2012, LNU-rapport nr. 6, Oslo 2012 (alle tilgjengelige på Materiale fra LSU og DUF Demokrati for fremtiden Valgrætskommissionens betænkning om unges demokratiske engagement, DUF, København 2011 (tilgjengelig på Rösta 7 juni Hur vi ökade ungas engagemang för Europaparlamentsvalet, Stockholm [2009] (tilgjengelig på Norges offentlige utredninger Ungdom, makt og medvirkning (NOU 2011:20), Oslo 2011 (tilgjengelig på U DDDPDFS.pdf) 18 Forskningslitteratur Ødegård, Guro: Motløs ungdom? Nytt engasjement i et gammelt demokrati, Thesis, Oslo 2010

19

20 Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) Øvre Slottsgate 2 B NO-0157 Oslo Telefon: (+47) Faks: (+47) E-post: lnu@lnu.no