Distriktskommisjonens Vågåseminar

Transkript

1 Thor Flognfeldt jr Førsteamanuensis i Reiselivsplanlegging og områdeanalyse Reiselivsstudiet, Høgskolen i Lillehammer Foredragsmanus til møte Distriktskommisjonens Vågåseminar tanker om reiselivsutvikling i distriktene Reiselivsnæringene kan beskrives som noe som alle kjenner til og få egentlig vet hva omfatter. I nyhetsmedia presenteres ofte utviklingstrekk fra en del av disse næringene som om de gjaldt for hele sektoren. Her er noen poenger som gjerne kan innlede et reiselivsnotat: Reiselivsutviklingen blir ofte altfor enkelt forklart og dette medfører ofte mistolkning av utviklingstrekk da mange av disse er avhengige av utviklingen for ulike markedssegment. De utenlandske reisende i Norge det største potensialet for vekst - er som regel på ei rundreise om sommeren. Det blir da viktig å finne fram til ditt steds funksjon på denne rundreisen om dette er som overnattingssted, attraksjonsbesøk, resort eller gjennomfartssted (se figur 2). Det er store strukturforskjeller i etterspørsel etter ulike produkter som gjør det vanskelig å vurdere områder opp mot hverandre. Spesielt viktig er forskjellene mellom de opplevelsene som etterspørres av rundturreisende og de produktene som resortgjester/baseferierende benytter seg av. Mens utviklingen på ett markedssegment kan være positivt for en region, kan utviklingen på andre være negativ. Et steds tilbud virker også inn på potensialet i andre steder i nærheten primærattraksjonsskyggen. (Vågå er klart i skyggen av Jotunheimen/Lom). Etablering av flere nye attraksjoner på et sted betyr nødvendigvis ikke lengre stoppetid, men oftere færre besøkende på eksiterende tilbud. Noen kostnader ved reiselivsproduksjonen må bæres av et fellesskap til nå (nesten i alle land) har skattlegging vært den enkleste måten å dekke dette på. En diskusjon må derfor dreie seg om hva slags skattlegging som skal til for å dekke fellesskapsutgifter i reiselivet : Som særskatter (kurtax) eller betydelige overføringer fra statlige fellesskatter. Reiseliv i distriktene bærer preg av de poengene som er lagt inn ovenfor, men vil også være svært avhengig av sesongvariasjoner. Noen steder har to sterke sesonger, men oftest er det enten en vintereller en sommersesong som dominerer. Derfor er mange reiselivsprodusenter i distriktene avhengige av annen jobb- og/eller næringsvirksomhet, slik at arbeidet med reiselivsutvikling kan være en del av generell næringsutvikling også framover. 1. Reiseliv som distriktsnæringer Reiseliv som næring tar utgangspunkt i etterspørselen etter service til personer på reise og opphold i disse distriktene. Derfor består reiselivet i distriktene av mange næringer og virksomhetsområder og de reisende (fritidsreisende blir gjerne betegnet som turister ) er mange ulike grupperinger, gjerne omtalt som segment. Svært mye av diskusjonen om reiseliv i distriktene ser dessverre bort fra dette og opererer med både en generell og entydig reiselivsnæring og en slags homogen gruppe av reisende eller turister. Trekk ved utviklingen hos ett segment tillegges allmenn utvikling. Noen ganger 1

2 oppfattes utviklingen i reiselivet synonymt med overnattingstall i hotellnæringen, mens det andre ganger kan være vegtrafikkdata som er grunnlaget for ulike meldinger. Ut over SSBs satellittregnskap (Evensen 1999) er det ikke noen god oversikt over hva produksjonsverdien av reiselivet særlig i distriktene består av eller noen konkrete tallstørrelser. Dette fører ofte til at tiltak som foreslås kan ha virkninger for noen produsenter, noen deler av Distrikts-Norge og noen grupper av reisende, samtidig som de har nøytrale eller negative effekter for andre. Mitt foredrag vil derfor bruke noe tid på å dele opp reiselivet før jeg tar for meg tiltak. Jeg kommer til å vise dette med noen figurer, men mest som henvisninger til faglitteraturen. Et godt eksempel kan være at man i Storbritannia etter husdyrepidemiene for noen år siden, hvor flere områder ble sperret av eller kraftig minsket sine besøk utenfra oppdaget at det ikke bare var landbruket som ble lidende, men at flertallet konkurser kom innenfor utvidete reiselivsnæringer som bygdebutikker, små kafeer og vertshus og servicetilbud av ulik art. Mens landbruket raskt ble lovet støtteordninger fordi deres skader var lett identifiserbare, var det slik at mange av de øvrige bygdenæringene, særlig de som også tok seg av de reisende, kun måtte stenge eller gikk konkurs (Sharpley 2001). Det er derfor viktig å understreke at for mange grender er reiselivet viktigst som støttespiller for eksistensen av et godt lokalt servicetilbud, mens det noen færre steder er slik at reiselivet framtrer som en hovednæring (Trysil, Hemsedal, Geiranger). Lenge ble ikke bygging av private hytter, eller med et bedre begrep sekundærboliger betraktet som noen særlig viktig del av næringsutviklingen i bygde-norge, men det siste tiåret har vist at fritidshusene betyr svært mye for den lokale økonomi, både som etterspørrere av lokal service og som motor i lokal næringsutvikling (Flognfeldt i Aasbrenn, 1995). Det siste tiåret er preget av hyttebygging i grender som mest kan sammenliknes med boligområder og mange ganger er prisnivået høyere enn for boliger i nært beliggende tettsteder. Brukerne av disse hyttene spiller en stadig større rolle som økonomisk grunnlag for etablering av opplevelses- og aktivitetsanlegg, gjerne i resorts. Det eksisterer i dag mengder av planer for utbygging av nye hyttefelt, men mye tyder på at den store tiden for ekstremt store og dyre sekundærboliger er over. Noen steder i landet vil likevel hyttebygging fortsatt være viktig. Dersom utlendinger får større anledning til å skaffe seg fritidshus i Norge kan imidlertid en slik utvikling ta ny fart, slik det har vist seg i Sverige etter at landet ble EU-medlem (Muller 1999). Mye tyder dog på at den utenlandske etterspørselen også vil rette seg mot hytter i mer middels prisklasser. Turistene ønsker: * Fortsatt tilgjengelighet på kulturelle produkter i reiselivet * Økt ønske om kvalitet på opplevelsene Samfunnet generelt: * Ønsker et sosialt akseptabelt reiseliv Vertsområdene ønsker: * Å motta en større andel av de økonomiske, sosiale og miljøemessige fordelen av reiselivet * Forsikre at lokale kulturprodukter har en langsiktig holdbarhet GRUNNLAGET FOR Å SATSE PÅ EN BÆREKRAFTIG KULTURTURISME Ikke-lokal turistindustri ønsker å satse fordi kulturproduktene: * Forsikrer at reiselivsproduktene får en langsiktig varighet * er et positivt svar på kritikk * Fører til økt profitt fra produkter som appellerer til mer kjøpekraftige kundegrupper Kulturprodusentene ønsker: * Å sikre seg langsiktige inntekter fra turistene * Redusere negative virkninger av reisende på hendelser og kulturanlegg Det offentlige ønsker: * Å sikre at lokalsamfunnet får mer langsiktige virkninger av en reiselivssatsning * Å beskytte kulturen * Å sikre at også det offentlige får inntekter av kulturturismen Kilde: Swarbrooke, 1996 Figur 1 Ulike organers interesse av et bærekraftig kulturbasert reiseliv 2

3 Turoperert reiseliv av tradisjonell type med turbuss ser generelt ut til å være i nedgang, noe som forskere internasjonalt antydet allerede for et tiår siden (Poon 1993). For mange av våre hotellbedrifter og noen viktige primærattraksjoner (Leiper 1990) betyr dette minsket etterspørsel, kanskje etter en tid hvor man midlertidig har vunnet markeder ved å sette ned prisene. Intet tyder på at denne turbusstrafikken vil forsvinne, men den vil neppe øke i betydning og kanskje oppleve ytterligere tilbakegang. Swarbrooke (1996) har illustrert kulturproduktets rolle i bærekraftdiskusjonen, se figur 1. Her har han satt opp seks ulike gruppers interesser som også gjelder i norsk virkelighet: Ut fra en slik oversikt (figur 1) mener jeg det vil være lettere å se hvilke interesser som bør ivaretas i en distriktsvennlig reiselivspolitikk. Sjøl om figuren dreier seg hovedsakelig om kulturbasert reiselivsproduksjon kan den lett brukes også på natursiden. Mer spesialisert turbuss-produksjon mot kjøpesterke segment er under utvikling. Denne foregår i mindre busser, eller limousiner, og gir da deltakerne muligheter til mer direkte kontakt med sjåføren som gjerne også er guide og har spesialkunnskap både om området og omkring ett eller flere tema. Derimot øker etterspørselen internasjonalt etter dagsturer innenfor det som kan betegnes som lokal kvalitets turoperasjon her ligger Norge langt tilbake, samtidig som dette skulle kunne gi mange spennende arbeidsplasser i distriktene, i hvert fall under sommermånedene. Slik turoperasjon består av at de tilreisende kommer til et sted enten med kollektiv transport eller personbil, opphold noen få dager på ett sted og dagsutflukter derfra. Forståelsen av hva ulike reisemønster betyr for etterspørselen etter ulike produkter/opplevelser er viktig. For å vise dette tar vi gjerne utgangspunkt i modellen i figur 2 som viser fem ulike reisetyper: Dagsturisme utflukter som starter hjemmefra og ender hjemme uten overnatting Resortreise reiser til et sted hvor man oppholder seg under hele turen f eks skisentra Baseopphold med utflukter for eksempel opphold på ei hytte om sommeren hvor dagsutflukt til en familiepark inngår Rundreiser turer over flere dager hvor det stadig er nye overnattingssteder, men hvor opplevelser midt på dagen gjerne foregår andre steder enn der du overnattet. Vanligste reisemønsteret for utlendinger i Norge. Gjennomreise det at gjester passerer eller kun stopper for nødvendige ærend som kort spisepause, bensinfylling og lignende. De fleste gjennomreisende til et sted stopper ikke der. A B Resort C D DAY-TRIP From home or base RESORT- TRIP BASE HOLIDAY TRIP ROUNDTRIP E Home Routes (planned in advance) PASSING THROUGH Recreation centre/ main attraction Recreational sites Other service sites Recreational day-trip routes Own car routes Part of passing through route outside interview area Figur 2 Reiseruter etter den modifiserte Campbell/Flognfeldt modellen fra 1999 (kun engelsk utgave her). 3

4 Den basalt viktigste faktoren for å studere reiselivet har altså vært å se på reisemønstre på hva slags reise en turist/reisende er på figur 2 (Flognfeldt 1995/1999). Da blir det også lettere å finne fram til reiselivsnæringene. Det er de som produserer varer og tjenester som de reisende betaler for og de som organiserer denne produksjonen. Ulike steder langs de vanligste reiserutene har ulike funksjoner for den reisende. Dette betyr også at de har ulike inntekts- og sysselsettingspotensialer. For den som skal vurdere norsk reiselivsproduksjon som helhet er dette viktig kunnskap å ha med seg i både planleggingsprosesser og når offentlige virkemidler skal fordeles. I utkantområder vil spesielt den akseptable dagsturreisen ut fra en base eller inn til en attraksjon være avgjørende for besøkstall. Ved å bruke slike modeller aktivt i planleggingen over ganske store regioner har HiL målt turer på over 200 km hver veg ved feltarbeid som vi hadde på Røros 1991/93 (Flognfeldt 2003). Både markedsføringstiltak og produktsamarbeid må derfor utføres over store avstander. Accomodation base Attraction site Acceptable distance to travel Visitor field out from base Attraction field in to attraction Figur 3. Dagsturrevier ut fra base og til attraksjon. (Kun i engelsk versjon) Med en så vid definisjon som jeg benytter her vil reiseliv være et viktig levebrød for mange som bor i distriktskommuner, sjøl om kommunen verken har store hotell eller alpinanlegg. Et viktig mål for å ha reiseliv som næring er at denne gjør det bedre å bo og arbeide i bygda. Den enkelte bygd må derfor kunne drøfte hva slags reiselivsproduksjon den er best tjent med. 2. Utfordringer som bygdereiselivet står overfor Norge har en rekke utfordringer når det gjelder reiselivsutvikling, noen av disse må oppfattes som problemer og skal ikke underslås her. Kostnadsnivået vårt vil ligge høyt så lenge som norsk velstand også er høy i tillegg har vi noen spesielle avgifter som gjør at enkelte turistvarer er spesielt dyre. Priser på for eksempel alkohol og bensin/billeie er lette å sammenlikne med ditto på hjemsted eller andre feriereisemål, mens det at allemannsretten medfører at tilgjengelighet til natur og enkelte naturprodukter som sopp og bær er gratis, er ikke alltid like lett å markedsføre til personer som ikke har vært her før. Sammenliknet med våre naboland kan det at vi i Norge vanligvis ikke spiser en varm lunsj daglig være et stort problem. De fleste andre nasjoner gjør det og siden alle må ha lunsj gir dette grunnlag for rimelige tilbud til de tilreisende i hvert fall på formiddagen. Utsagn om dyre måltider på kafeer og vegkroer i Norge er baserte på slike sammenlikninger, mens vi kommer mye bedre ut når det gjelder prisene på gourmetmåltider som gjennom stor innsats fra utviklingsprosjekter etter hvert er blitt mulig å få mange steder i Bygde-Norge. Iblant trekkes også klimaet vårt fram. Lange og kalde vintre og forholdsvis korte somrer gir noen begrensinger i hva slags gjester vi kan tiltrekke oss, men dette skaper også en vakker og sesongvariert natur og gir grunnlag for et vinterprodukt basert på snø og kulde. Men her skal jeg først og fremst se på de problemene som er særegne for reiseliv i distriktene. Et for distriktene stadig dårligere jernbanetilbud hvor stasjonene er nedlagt har redusert tilgjengeligheten for mange. Satsing på saktegående turisttog har i mange land vist seg å bli suksesser, og kan kombineres med lokale transportbehov særlig for eldre personer. Norske jernbaneskinner går gjennom helt unike naturområder og burde være attraksjoner i seg sjøl. Men mange turister som kunne brukt jernbanen er mindre opptatt av at denne skal gå raskt enn at den skal kunne bringe dem dit de 4

5 vil. Det burde være teknisk grunnlag for å produsere både raske og saktegående jernbanetilbud i hvert fall under fem sommermåneder på strekninger som Bergensbanen, Dovre-Raumabanen og Nordlandsbanen. At saktegående jernbanestrekninger i vakker natur er gode reiselivsattraksjoner er det mange eksempler på utenlands (sjøl har jeg benyttet den kandadiske Rocky Mountaineer), og utviklingen av Flåmsbanens trafikk støtter opp om dette synet. Sjøl om noen slike tilbud ikke alltid er totalt lønnsomme for jernbaneprodusentene øker de sysselsettings- og inntektsmulighetene kraftig i jernbanens omgivelser. Distriktsreiselivet i Norge har vært preget av livsverkene til mange innovatører som har kjempet seg gjennom både regelverk og andre barrierer. Når du er i kontakt med slike personer kommer det fram at problemene ofte er godkjenningsordninger og for dem uforståelige arealbruksrestriksjoner. Næringsmiddeltilsyn, planmyndigheter og klassifiseringsorganer bør se gjennom sine oppgaveløsninger og i framtida bli flinkere til å gi råd tidlig i etableringsprosesser og mindre ivrige til å gå til pressen og påpeke feil som har stor negativ markedsverdi. Det må være mulig å lære av småfeil en bedriftsleder har gjort, i stedet for å bli hengt ut offentlig. Hvis et åpent samfunn skal fungere, må da praktisk rådgivning inn på et tidlig stadium i etableringsprosesser. Det kan virke som om de som skal stimulere etablering ikke har gode nok kanaler til de som står for ulike typer kvalitetssikring i Bygde-Norge, sjøl om disse ofte arbeider fysisk nær hverandre. 3. Sysselsetting i reiselivsnæringer herunder kvinneperspektivet Det er flest internasjonale reiser under sommerferiene og for utlendinger er Norge først og fremst attraktivt om sommeren, sjøl om enkelte vintersportssteder nok kan øke sin internasjonale trafikk noe. Den sesongen som burde kunne erobres er europeisk ferie i september, men da er det slik at bedriftene i store deler av distrikts-norge allerede har kuttet betydelig på sitt tilbud. Dette har ofte sammenheng med mangel på arbeidskraft etter at skoleelever og studenter er tilbake på sine læresteder. Kvalitetsreformen ved universiteter og høgskoler betyr nå at studiene starter i midten av august, noe som har medført problemer med å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft for flere distriktsforetak innenfor reiselivet. Noen land som har liknende sesongproblemer har løst dette ved å gi ungdom på jorda-rundt-reiser muligheter til å fylle på lommeboka gjennom at næringslivet kan benytte denne arbeidskraften ved hjelp av såkalte grå korttidslisenser. Dette er ofte en vinn-vinn -situasjon der disse ungdommene får råd til å bli lengre/forbruke mer i landet samtidig som næringene får løst sine sesongmessige arbeidskraftproblem. New Zealand og Australia har denne løsningen, som burde vurderes for Norge. Et viktig biprodukt er at mange av disse besøkende ungdommene blir gode PRtalsmenn for andres reiser til det landet de fikk lov å jobbe i. Store deler av de tilbudene utkantene kan gi til de reisende er og vil være sesongbetonte. Dette betyr at for mange vil sysselsetting i reiselivet dreie seg om sekundære eller tertiære arbeidsplasser. Hvis de ikke er studenter eller skoleelever, så må de ha annen sysselsetting utenom reiselivssesongen. Undertegnede har studert sesongtilpassingen i mange år og vil her ta opp hvilke utfordringer særlig opplevelsessektoren av reiselivsnæringene står over for når det gjelder sysselsetting. Det må da også skjeles til hvordan andre land med liknende problem har løst slike problem. I tilknytning til dette og andre deler må kvinneperspektivet trekkes inn. Her står reiselivsnæringen i distriktene allerede overfor dramatiske utfordringer spesielt fordi jenter i 25 års alderen i dag har mye høyere gjennomsnittlig utdanningsnivå enn gutter, og etter hvert vil dette bety krav til arbeidsplasser hvor de kan bruke sin utdanning om de skal velge å bli i bygda. Kompetanseutvikling, herunder også videregående kurs, tas opp her. Utviklingen var lenge preget av ønsket om å skape varige og helårlige arbeidsplasser slik DUs gamle målsetting var. Etablering på dette grunnlaget har på mange måter skylden for at flere produsenter i dag mangler realistiske markeder interessen for å investere i hotell som kunne skape sysselsetting, i stedet for å satse på sjølhusholdsanlegg som kunne selges til priser som utenlandske markeder kunne akseptere gir ofte grunnlag for feil produkter på gale steder. I dag har mange steder et feil sammensatt overnattingsprodukt, noe som kunne vært rettet opp om konkursmekanismen hadde fungert slik at ikke-markedstilpassete anlegg forsvant fra markedene. Men siden reiselivstilbud, særlig innenfor overnattingssektoren, ikke alltid tas ut av markedene, men i stedet gjenoppstår med nye eiere, fortsetter gjerne problemene. Gjennom mer enn 30 år som reiselivsforsker har jeg ofte hørt 5

6 optimister som har overtatt gamle hotell fortelle at nå har de funnet markedsløsningen og 3-5 år etterpå kommer neste konkurs eller billigsalg av anlegget. Lenge var reiselivet av mange betraktet som en slags mindreverdig næringsvirksomhet som noe det først kunne satses på når ingenting annet var mulig å etablere i distriktet. Industriarbeidsplasser var det ideelle der hadde man mest behov for mannfolk. Mange av arbeidsplassene i bygdereiselivet, for eksempel i fjellovernattingsbedriftene, var da lavt betalt arbeid for ungjenter og husmødre som trengte noen ekstrainntekter. Dette betydde ofte at reiseliv som næring ikke ble vurdert seriøst og at de ofte ikke ble tilbudt de beste lokaliseringsalternativene for slik næringsvirksomhet. I dag er det ikke alltid slik, sjøl om noen av holdningene går igjen. Reiseliv i vid forstand har blitt en mer kompetansekrevende næring hvor kun de beste produktene og lønnsomme produksjonsprosessene overlever på lengre sikt. Men fortsatt er det store sesongutfordringer som kanskje krever nye og mer spennende utviklingsstrategier. Jeg skal nedenfor skissere noen slike utfordringer og kanskje også noen mulige løsninger. Reiselivets ulike foretak har alltid hatt mange muligheter til å sysselsette kvinner, og ved å se historisk på deler av bransjen er det også lange tradisjoner i å ha kvinnelige ledere i små distriktsbedrifter (Yngvar Nielsens reisehåndbøker fra tida for hundre år siden viser dette). Det er (heldigvis) i dag også slik at det er muligheter for kvinner med utdanning å etablere seg i reiselivet. Spesielt innenfor det kunnskapsbaserte reiselivet vil det være mange arbeidsmuligheter. Problemet her er at flere av disse arbeidsplassene, som kan lokaliseres også til grender, ofte er basert på offentlig støtte bygdemuseer, arbeid tilknyttet naturforvaltning (SNO, f eks), og guiding tilknyttet slike anlegg. Gjennom det siste tiåret har mange kvinner etablert seg som kunsthåndverkere i bygdemiljø og har da ofte tilreisende som målgruppe for salg. Noen steder har vist seg mer attraktive for slikt salg enn andre, spesielt steder som har et ekte bygningsmiljø som Kjerkgata på Røros eller Sjøgata i Mosjøen. Men også slik sysselsetting er vanskelig å ha som helårs-/heltidsgesjeft og må igjen oftest kombineres med andre jobber. I tillegg må det trekkes fram at de reisende stadig blir mer kvalitetsbevisste når det gjelder kjøp av kunsthåndverk, noe som gjør konkurransen hard. Kvalitetsheving i ett land medfører økt konkurranse på kvalitet overalt. 3.1 Bygde-Norges muligheter flere må da inn i sesongjobber Gjennom åtti- og nittitallet ble de fleste arbeidsplassene i jordbruket bi- eller deltidssysselsetting. Jordbruket var enten for effektivt eller gardene var for små til å skape helårs inntekter. Først og fremst kom tilleggsjobbene innen offentlig virksomhet samt transportnæringene, og i en periode i industri- og anleggsvirksomhet. I mange bygder er det ikke mulig å satse på et markedsbasert reiselivtilbud annet enn under en kort sommersesong. Da vil reiselivsproduksjonen under resten av året kun dreie seg om litt støtte til annet næringsliv i form av et mindre overnattingstilbud og noen kafeer. Løsninger basert på å foreta store investeringer i såkalte skapte attraksjoner har sjelden vist seg å fungere annet enn på steder som totalt manglet investeringer fra før. En god løsning vil derfor være at flere går inn i sesongarbeid, noe som betyr at mange i Bygde-Norge må ha flere enn en jobb for å oppnå helårig sysselsetting (Flognfeldt 2002). 3.2 Spesialtilpassete utdanningstilbud også for folk som er i arbeid For å utføre de mange nye arbeidsoppgavene som vil trenges i bygde-reiselivet framover trengs større kunnskap. Personer som har tatt sin utdanning for noen år siden, vil trenge en påfyll og ikke minst innenfor reiselivet er slik påfyll nødvendig. Mange kan få slik påfyll innenfor det ordinære undervisningstilbudet ved universitet, høgskoler og andre utdanningsinstitusjoner, men det er også behov for mer skreddersydde opplegg for de som ikke har mulighet til å reise langt bort. Vi ved HiL har noe erfaringer av å lage slike opplegg hvor vi i stedet flytter undervisningen ut i distriktene - og andre høgskoler har liknende erfaringer. I dag er imidlertid problemet at kvalitetsreformen krever bruk av alle tilgjengelige personressurser i igangværende undervisningsoppgaver. Med øremerkete personalressurser til slik EVU-utdanning vil det lettere kunne lages opplegg der hvor dette trengs. En slik langsiktig kompetansehevingsplan har blant annet i Eire vist seg være nyttig for å forbedre 6

7 reiselivets produksjonskvalitet. I distriktene må slike undervisningstilbud tilpasses slik at de som jobber i sesongbedriftene kan ta utdanningen når foretakene er stengt. 3.3 Sesongvarasjoner vil alltid være tilstede gjør det beste ut av dette faktum! Som allerede påpekt vil distriktsreiselivet være sterkt preget av store sesongsvingninger. Noen av disse har utgangspunkt i klimatiske forhold alpinanlegg og stengte fjelloverganger som det ikke kan gjøres mye med, mens andre er basert på ujevn etterspørsel over året. For de fleste av distriktene i Norge vil derfor reiseliv kun være en sommernæring, noe som er viktig å ta hensyn til både i planlegging og når det gjelder økonomiske stimulanser. Skal distriktenes samlete sysselsettingsgrunnlag styrkes vil det være viktig å stimulere til nye yrkeskombinasjoner i stedet for å betrakte f eks husmødre og skoleelever som en slags reservearbeidskraft. En slik kombinasjon vil iblant måtte medføre kreativitet innen andre jobbområder, hvor f eks tre måneders sommersysselsetting frigjøres fra en offentlig administrativ jobb (Flognfeldt 2001; Baum & Lundtorp 2001). 4 Områder der offentlige aktører blir premissleverandør for distriktenes reiseliv Deler av reiselivet består av tilbud fra mange offentlige aktører som med stort ansvar og betydelige midler dermed blir viktige premissleverandører for utkantenes reiseliv. Fra de små produsentenes side i utkantkommuner føles ofte tiltak fra slike organ som unødvendig overstyring. Sjøl har jeg i flere år holdt atskillige foredrag om dette i forhold til forvaltningen av nasjonalparker og verneområder, men også rollen til forvaltning av transportsektoren, vegforvaltningen spesielt, skolevesenet, riksantikvaren og andre organ er viktig at det også gis anledning til å se ut fra en lokal reiselivshorisont. Denne vinklingen må naturligvis vurderes opp mot andre oppgaver disse organene har, men det har vist seg at reiseliv som ikke får utvikle seg som seriøs næring og på sine premisser heller ikke har særlig markedsappell internasjonalt. Deler av naturforvaltningen kan virkelig desentraliseres! Ved å innføre en internasjonal bemannet forvaltningsstruktur for nasjonalparker kan disse bli en offentlig motor for nyskaping i bygde-norge (Vorkinn & Flognfeldt 2001). Da gis det muligheter til å etablere arbeidsplasser som krever høy kompetanse lokalisert i de ytterste grender en svært spennende utfordring. Spennende ting er i gang her. Men det kreves stor grad av nytenkning både på forvaltningssiden og i tilretteleggingssynet vårt før grendene nær verneområdene kan dra riktig nytte av tiltakene. Flere av våre kulturminner var lenge skjulte for både norsk allmennhet og tilreisende fra utlandet, de som eide bygningene var nedtynget av omfattende utgifter til vedlikehold. Initiativet til å etablere stiftelsen Norsk Kulturarv kom fra eierne av slike anlegg. Etter ti år med hardt arbeid, spesielt her i Vågå, er dette en organisasjon som har vist seg å være effektiv og foruten å kunne bidra til bevaring av verneverdige objekter rundt om i landet har Norsk Kulturarv blitt en effektiv organisasjon for å produsere markedsrettete reiselivstilbud også. Måten å arbeide på burde kunne brukes som eksempel også for naturvernete områder lokale initiativ og offentlig faglig vegledning innenfor en sterk organisasjon er en god modell. 5 Fellestiltak for lokal og regional reiselivsproduksjon Det er vanskelig å finne fram til en oversikt over hva reiselivsnæringene samlet produserer og hvilke kostnader dette bringer med seg særlig når slike kostnader og inntekter skal fordeles på regionalt nivå. Dermed blir også finansiering og drift av fellestiltak en viktig diskusjon. Dette er ofte tiltak som er verdifulle både for reiselivsutvikling og lokale innbyggere, men som ikke har noen reelle muligheter til å drives effektivt ved hjelp av direkte kundebetaling. Noen fylker, som Oppland, har de siste årene hatt tilgang til midler fra staten for å støtte slike tiltak (de såkalte Hana-midlene ), men jeg ønsker å sette et sterkere fokus på flere områder hvor slike midler trengs. Dette gjøres vel vitende om 7

8 at det også er områder hvor det i dag gis generell støtte til produkter som i seg sjøl burde kunne totalfinansieres på de private markedene. Også noen tanker i den retningen vil bli tatt opp. I de fleste land har skattlegging for å dekke reiselivets fellestiltak vært oppe til diskusjon. Noen land, spesielt de som har tradisjon for særskatter, har laget egen næringsskatt enten som Kurtax (I Alpene - særskatt på kjøp av enkelte reiselivsprodukt) eller som regional moms (I USA / Canada ilagt på county-nivået på visse reiselivsvarer/tjenester). Den fortsatt vanligste måten å finansiere fellestiltak på er via generell skatt og overføring fra fylkes- eller nasjonsnivået. Svært få land som har gjort suksess innenfor distriktsorientert reiselivsproduksjon har klart dette uten at storsamfunnet betaler en del fellesutgifter. En reduksjon av storsamfunnets satsing på fellestiltak innenfor reiselivet vil ha negative konsekvenser for utkantområdene, siden det ikke er grunnlag for å finansiere disse utgiftene lokalt. Vi har ovenfor drøftet fellestiltak og finansieringsgrunnlag på en mer prinsipiell måte. Her skal vi ta opp noen av de konkrete utfordringene: Noen må ta ansvar for finansiering av fellestiltak spesielt slike som omfatter mer enn en kommune eller mer enn ett fylke. Et nett av informasjonssentra er et viktig slikt punkt. Erfaringsmessig bruker tilreisende turistkontorene til å spørre om tilbud på neste stoppested på rundreisen, altså andre tilbud enn de som tilbys av de som lokalt finansierer drifta av turistkontoret. Noen må også kunne tenke samordning når det gjelder etableringsfasen for nye produkter/tjenester. I hvert fall må etablerere og konsulenter ha kunnskap om markedsutviklingen som er så ajourført at man ikke stimulerer til etablering der markedspotensialet allerede er nå (jfr. Kvinnetiltak i landbruket på tidlig nittitall). Infrastrukturtiltak på informasjonssiden må utvikles med felles layout m.v. I dag operer Norge med en annen og mer restriktiv bruk av brune attraksjonsskilter enn mange andre land gjør. Dette kan på ulike markeder gi de besøkende inntrykk av at vi har færre gode tilbud enn det vi reelt har. Små foretak må stimuleres inn i samarbeidstiltak på informasjons- og salgssiden som ikke forutsetter for høye egenandeler provisjoner er bedre enn å forhåndsbetale kampanjedeltakelse. Kvalitetssikring utformet som signal til de reisende er ikke utviklet i særlig grad i Norge. Vi er faktisk dårligere stilt enn for 25 år siden da vi hadde et godt fungerende stjernesystem for campingplasser. Skottland og Irland har utviklet gode skiltsystem for småskala reiselivsprodukter som gjør det lett velge riktig produkt og samtidig finne fram dit. Noen ganger opererer vi i Norge med entreavgifter for attraksjoner/informasjonsanlegg der våre sammenliknbare konkurrenter tilbyr slik service gratis. Dette gjelder f eks noen typer av naturinformasjonsanlegg. Når likeartede anlegg koster mye for en familie å besøke i Norge og er gratis i Sverige ( Naturum ) styrker dette inntrykket av at Norge er et dyrt land å reise til. Prispolitikk på informasjonsanlegg bør vurderes opp mot kostnadene ved andre informasjonstiltak. 6 Reisemønstre må tas hensyn til også når det gjelder støtteordninger Reiselivet i bygde-norge er preget av to hovedmønstre: Ett vinterresortprodukt preget av alpinanlegg og stor innslag av privat hyttebygging som ofte har problem med å utvide sesongene mot sommeren. Det andre mønsteret er ethvert steds plass i den store rundreisen som de fleste utlendinger ønsker å ta. Her kan ikke alle steder bygge opp likeverdige opplevelser. Slike reiser går gjennom mange regioner og fylker utenat det har vært særlig god samordning av verken markedsføring eller produktutvikling. Dette siste har vært undertegnedes hovedsaklige forskningsfelt de siste 15 årene og vil bli utdypet i foredraget. Siden neste alle virkemidler er orientert mot administrative enheter så blir samarbeidstiltak langs de viktige reiserutene ikke prioritert, sjøl om % av alle utenlandske besøkende reiser slik. Unntaket er Vegvesenets Nasjonale turistveger, men slike er det dessverre litt for vanskelig å oppnå status som. Det burde vurderes om det var mulig å gi en salgs mellomstatus til vegstrekninger som ikke blir prioritert som nasjonale turistveger, men som trenger en logostatus, d.v.s en mulighet til å bli markert med et logoskilt. Den totale Kystriksvegen fra Steinkjer til Bodø og Villmarksvegen langs 8

9 grensa til Sverige fra Halden/Svinesund til Stjørdal vil trenge slik markedsføringshjelp. Begge går i områder hvor det skulle være grunnlag for å øke trafikken betydelig. 7 En distriktsvennlig utvikling av reiselivet i tida framover noen personlige ønsker Til nå har jeg forsøkt å holde foredraget på et faglig plan uten vesentlige innslag av personlige meninger. Erfaringsmessig vet jeg at det også er ønskelig å vite om jeg har noen personlige kjepphester og etter 30 år som reiselivsforsker og underviser har jeg naturligvis det. Før jeg kommer med disse betraktningene vil jeg antyde noe om mitt forhold til distriktene og mine erfaringer fra reiser i andre lands distrikter. Rimeligere leie av bil ville bety mye for trafikken til distriktene. Noen land betrakter billeie som eksport og kutter på avgiftene for turister som leier bil. Hvis flere reisende kunne benytte kollektiv transport, både buss, jernbane, båt og fly som hovedtransportmiddel og så enkelt og noe rimeligere enn i dag kunne leie bil lokalt for å foreta dagsutflukter, ville det kunne utvikles nye opplevelsesprodukter. Nasjonalparker og verneområder som grunnlag for lokal verdiskaping ikke kun som tumleplass for urbane organisasjoner. Bygdene som ligger inntil nasjonalparkene må ha en forrang når det gjelder tillatelse til guiding og annen ressursutnyttelse i og inntil verneområdene. Det er ofte deres gamle nærings- og høstingsområder som er stillet til storsamfunnets, les gjerne verdens, disposisjon og da må de som bor i bygdene ikke lengre komme på etterskudd når det gjelder utnyttelse innenfor bærekraftige rammer. Det er gjort forsøk på dette i Sogn & Fjordane og erfaringene fra slike forsøk må snarest videreføres over i forvaltningspraksis Det offentlige må ta ansvar for generell turistinformasjon. Lokale turistkontorer utfører i dag et meget uegennyttig informasjonsarbeid, spesielt overfor de mange som er på rundreise rundt i Norge. Kontorene er drevet av kommunene og det lokale næringslivet, men svært mye av informasjonsbehovet består av spørsmål om tilbud som skal besøkes seinere på reisen. Dermed er det andre områder som får nytten. I mange land er det slik at det økonomiske ansvaret for turistinformasjon i hvert fall legges på fylkesnivået. Kanskje er dette en viktig oppgave for fylkene. Det er utviklet et godt informasjonsopplegg i Nordland fylke som antakelig kan utvides til å bli en nasjonal struktur. Lokalt bør imidlertid kommunene og kommunale / interkommunale reiselivsorganisasjoner få et slags vaktmesteransvar. Sjøl har jeg lenge talt for å ansette lokale produktvaktmestere. Disse skal ha ansvar for at ulike infrastrukturtilbud til de reisende fungerer. Eksempler på slike kan være: at alle skilt er godt vedlikehold, ditto med vandrestier, at grøntanlegg klippes og rasteplasser ryddes. Det bør stilles krav til de reiselivsorganisasjonene som får betydelig statsstøtte om at de har en skikkelig gjennomarbeidet strategi for samarbeid ned på distriktenes produsentnivå. Kun hvis alle produsentene i reiselivets verdiskapingskjede fungerer i samarbeid og har en god regional arbeidsdeling vil vi være i stand til å utvikle bygdebaserte reiselivsopplevelser framover. Kunnskapsutviklingen på fagfeltet reiseliv i distriktene er krevende. På sekstitallet var det et løft innenfor arbeidet til Fjellplanteamet, seinere kom en kort tid med Utvalg for reiselivsforskning ved TØI og på syttitallet og under første halvdel av nittitallet fikk flere av forskerne muligheter til å medvirke i NLVFs bygdeutviklingsprogram. I noen grad var også distriktenes problem framme i forskningsrådets reiselivsprogram, også innefor natur- og friluftslivssektorene har det vært nyttig distriktsorientert forskning. I dag foregår det forskning innenfor ulike felt, men en dypere og mer systematisk satsing på de nye utfordringene bygdene står overfor innen for reiselivsutvikling er en overmoden tanke fra min side. Spesielt viktig vil et markedsorientert program for å forske på konsekvenser av ny bruk av nasjonalparker og verneområder være viktig. Sjøl om jeg er optimist på vegne av hva slags reiseliv våre mangfoldige distrikt har muligheter til å produsere, vil jeg understreke at utfordringene er store framover. De fleste av våre konkurrenter har 9

10 innsett at reiselivsutvikling er krevende, også for det storsamfunnet som skal legge forholdene til rette. Norsk nedbemanning av faglig reiselivsekspertise så vel i forvaltningen som på forskningssiden håper jeg derfor kun var en midlertidig omstilling og ikke en permanent situasjon. Hvis det siste fortsetter vil først og fremst distriktsreiselivet bli taperen. Litteraturreferanser: Baum, T & Lundtorp, S (2001): Seasonality in tourism. Pergamon. Oxford, UK. Evensen, T N (1999): Turismens betydning for norsk økonomi. Rapporter 99/21. Statistisk Sentralbyrå. Oslo Flognfeldt, T (1995): Areal, sted og reiserute. Fagbokforlaget, Bergen. Flognfeldt, T (1996): Hvordan gjøre fritidshusene lønnsomme for bygda? Artikkel i Aasbrenn (1996). Flognfeldt, T (2001): Long-term positive adjustments to seasonality: Consequenses of summer tourism in the Jotunheimen area, Norway. I Baum, T & Lundtorp, S (2001). Flognfeldt, T (2002): Developing tourism products in the primary attraction shadow. Paper presentert på seminar i Dubrovnik, Croatia. Flognfeldt, T (2004): Second Homes as a Part of a New Rural Lifestyle in Norway. I Hall & Müller (2004). Hall, C M & Müller, D K (2004): Tourism, Mobility and Second Homes. Between Elite Landscape and Common Ground. Channel View Publications. Clevedon. England Leiper, N (1990): Tourism Attraction Systems. Annals of Tourism Research. Vol 17 pp Muller, D K(1999): German Second Home Owners in the Swedish Countryside. Vitenskapliga Bokserien. ETOUR, Østersund, Sverige. Nielsen, Y (diverse år): Reisehaandbog for Norge. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania. Poon, A (1993): Tourism, Technology and Competitive Strategies. CAB International, Wallingford, UK. Robinson, M; Evans, N & Callaghan, P (1996): Tourism and Cultural Change. Gateshead, UK: Roberts, L & Hall, D (2001): Rural Tourism and Recreation: Principles to Practice. CABI Publishing Wallingford, UK. Rønningen, M (1996): Bygdeturisme til begeistring og besvær? Artikkel i Aasbrenn (1996) Sharpley, R (2001): Rural tourism and sustainable development: a governance perspective. Paper presented at the International Conference of New Directions in Managing Rural Tourism and Leisure. Scottish Agricultural College, Auchincruive, Ayr, Scotland Swarbrooke, J (1996): Towards a sustainable future for cultural tourism: A European perspective. In Robinson, Evans & Callaghan (1 996). Vorkinn, M & Flognfeldt, T (2001): Naturen som merkevare. Artikkel i Dagens Næringsliv 3. oktober Aasbrenn, K (1996): Opp å stå, gamle Norge. 16 artikler om distriktspolitikk og lokalt utviklingsarbeid. Landbruksforlaget, Oslo. Websider av interesse: New Zealands siste tilgjengelige reiselivsstrategi: Eires nyeste reiselivsstrategi: Hjemmesiden til Parcs Canada og reiselivsorganisasjone CanadaTourism Disse sidene vil etter hvert bestå av justeringer siden strategiene i disse landene er i en kontinuerlig utviklingsprosess. 10