Feldmannsaken. med Birger. Hva Herman kunne ha oppnådd sammen med Birger, den faste partneren i herredouble, får vi aldri vite.

Transkript

1 og fikk mange venner. Han begynte på Grefsen skole, spilte i skolens musikkorps og ble med årene en habil friidrettsutøver og skihopper i Grefsen idrettslag. Størst talent hadde han likevel i tennis og utgjorde sammen med Laila Schou Nilsen og Birger Brem en meget lovende trio i årene før krigen. Laila ble norgesmester mange ganger, etter krigen også i mixed double sammen med Birger. Hva Herman kunne ha oppnådd sammen med Birger, den faste partneren i herredouble, får vi aldri vite. I 1927 kjøpte Rakel og Jacob Feldmann Kapellveien 15 på Grefsen, og flyttet inn i den vakre villaen i den store hagen sammen med den ni år gamle sønnen Herman. Nå, 85 år senere, skal det felles ned minnestener i bakken utenfor eiendommen. Forklaringen kommer her. Feldmannsaken Rakel og Jacob var jødiske flyktninger fra pogromene til den russiske tsar på begynnelsen av 1900-tallet. De var opprinnelig fra byen Gomel nær Ukraina. Begge var født i 1891, ble ungdomskjærester, og etter å ha giftet seg 20 år gamle, bestemte de seg for å flykte fra de blodige forfølgelsene i hjemlandet. Tilfeldighetene gjorde at de endte i Norge. Først i Trondheim, der Jacob livnærte den lille familien som barberer. Etter noen år flyttet de til hovedstaden, som den gang fremdeles het Kristiania. Her etablerte Rakel og Jacob etter en tid to forretninger, en konfeksjonsforretning og en herreekviperingsforretning, begge i nærheten av Youngstorget, mens de selv bodde i Brugata. Noen år etter hadde de betalt ned etableringslånene og tjent så vidt bra på forretningsdriften at de kunne kjøpe villaen på Grefsen. Bortsett fra en språklig aksent, og et besøk i synagogen i ny og ne, skilte ikke Rakel og Jacob seg ut fra folk flest på Grefsen, verken i klesvei eller i levemåte. Med forholdsvis god økonomi kunne de holde et gjestfritt hus, og gjennom Herman ble de kjent med mange i nabolaget. J ø dene o g den ty s ke o kkupa s j o nen Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, ville de norske jødene ikke tro at det utgjorde noen spesiell fare for dem, men fikk snart signaler om det motsatte. Etter tyskernes angrep på Sovjetunionen i 1941, kom de første alvorlige varslene. Noen jøder ble arrestert og deportert. Hvor visste ingen. Nazimyndighetene la i det stille til rette for større aksjoner i forbindelse med Hitlers «endelige Kapellveien 15 A. Foto: Tor Langse t/historielage t Av Finn Geiran H erm a n F e l dm a nn, f ø dt D av i d s en Herman, som var født i 1918, var adoptert. Rakels yngre søster, Nina, som også var kommet til Norge, giftet seg og bosatte seg på Strømmen. Mens Rakel ikke fikk barn selv, fikk Nina fem. På grunn av dårlig økonomi i Ninas familie, bestemte de to søstrene at et av barna, Herman, skulle adopteres av Rakel og Jacob Når dette skjedde, og hva Herman må ha følt og ment, vites ikke, men Herman vokste opp som en munter og livsglad gutt 4 PÅ J A K T O G VA K T 2 / å r g. PÅ J A K T O G VA K T 2 / å r g. 5

2 løsning» på jødespørsmålet. Alle jøder fikk stemplet en J i passene sine. Familien Feldmann stilte seg, som mange andre jødiske familier, nølende til signalene. De ville nødig bryte opp og starte på nytt i et fremmed land en gang til. Men så kom det et så direkte varsel at det ikke var noen grunn til å nøle lenger. I september 1942 ble villaen i Kapellveien beslaglagt og tatt i bruk av en høyere tysk offiser. 1 Familien måtte flytte umiddelbart, og tok inn hos en bekjent på St. Hanshaugen. I løpet av et par uker solgte de ut lagerbeholdningen i begge forretningene for å skaffe seg startkapital for å kunne etablere seg på nytt i Sverige. Foto: Ukjent/Historielaget Birger Brem, Herman Feldmann og Laila Schou Nilsen. Hermans flukt Gjennom venner fikk de kjennskap til forskjellige fluktruter. Det ble besluttet at Herman og foreldrene skulle flykte hver for seg. Torsdag 22. oktober 1942 satte Herman seg på toget til Halden sammen med en større gruppe jødiske flyktninger under ledelse av en grenselos. Det var fremdeles lovlig å reise så langt som til Halden, om enn under en betydelig risiko. Tyskerne var klar over at dette var en mye benyttet fluktrute som vanligvis endte med båt over Iddefjorden til sikkerhet på svensk side. Det var derfor stadige kontroller på toget, og dersom det fantes en J i passet, ble man tatt av toget og fengslet. Det gikk bra til de passerte Sarpsborg. På Skjeberg kom en politimann fra Gestapo og kontrollerte passene. Det kom til krangel mellom grenselosen og politimannen, som ble skutt og drept. Herman, en venn og grenselosen hoppet av toget i fart og ble skadet. Det gjorde at de ble tatt i løpet av kort tid. Grenselosen greide seg lengst, men ble fraktet til Grini og senere henrettet. Resten av følget forble på toget, kom seg av da det stanset, og prøvde å finne fram til Iddefjorden på egen hånd. Også de ble tatt. Dels skyldtes dette angiveri fra lokalbefolkningen, som i rettoppgjøret etter krigen unnskyldte seg med at de trodde det var alminnelige kriminelle som var på ferde. Herman, vennen og grenselosen ble i avisene i dagene etter stemplet som mordere. «Morderne var to jøder og en norsk sjåfør» sto det å lese i den nazikontrollerte Aftenposten. Det var en bevisst løgn for å kunne utløse jødeaksjonen 26. oktober. Herman og vennen ble sendt til Auschwitz sammen med de andre jødene han hadde forsøkt å flykte sammen med. Herman ble henrettet 20. august De som sto bak forfølgelsen og deportasjonen av jøder fikk sin straff etter krigen. Om straffen sto i samsvar med gjerningene, er blitt diskutert i ettertid, og også om alle de skyldige ble dømt. Denne delen av rettsoppgjøret er belyst av krigshistorikerne, men er ikke den egentlige Feldmannsaken. Den følger her. 6 PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. 7

3 Rakels og Jacobs flukt Rakel og Jacob rakk akkurat å få med seg meldingen om Hermans skjebne. De hadde fått informasjon om hva som ventet jødene i konsentrasjonsleirene, slik at de skjønte at dette var meget alvorlig, også for dem. Fra en forretningsforbindelse hadde de fått tips om en annen fluktmulighet. Den gikk over Trøgstad i Østfold etter en rute som var lagt opp av en organisasjon med dekknavnet «Carl Fredriksens Transport». 2 Dagen etter var de en snartur innom forretningene og tømte pengeskapene. Det var store summer de tok med seg. Det viste seg å skulle bli skjebnesvangert. Ifølge medarbeidere i forretningen kunne det være over kroner, i tillegg til de smykkene som Rakel eide. Derimot hadde de ikke utstyrt seg med noen form for turklær, enten det var av tankeløshet eller uforstand. I tillegg var de fysisk svært dårlig skikket til en lengre tur gjennom grenseskogene. Mordene De ble fraktet til en gård i Trøgstad, og lå i dekning et par dager inntil grenselosene som var satt på oppgaven med å frakte dem videre, fikk avklart hva som skulle gjøres med dette svært spesielle paret. De var lite forberedt på en lang og farefull marsj gjennom et uveisomt område, og var vekselvis opphisset og nedbrutt over det som de visste ventet sønnen Herman. Til slutt ble det bestemt at to av losene skulle bringe dem videre. Ruten gikk østover åsen forbi et lite tjern, Skriktjenn. Der ble de slått i hjel den 27. oktober. Alle lommer ble tømt for verdisaker, og likene senket i tjernet ved at tunge steiner ble surret til kroppene deres. Det nærmet seg vinter, og tjernet frøs til. Kjæresten til Herman, som hadde kommet seg over til Stockholm via en annen rute, etterspurte sine kommende svigerforeldre. Men ingen spor var å finne, og hun ga seg etter en tid. Neste vår var bonden som eide vannet og skogen omkring oppe i tjernet for å fiske. Da hadde et av likene, en mann, flytt opp. Lensmannen ble tilkalt, liket fraktet ned til bygda og deretter til Oslo for identifisering. På grunn av et par svært karakteristiske støvler ble liket identifisert som Jacob Feldmann. Noen dager senere fløt også liket av en kvinne opp og ble identifisert som Rakel Feldmann. Lensmannskontoret la ikke stort arbeid i etterforskningen. Den ble overlatt til den nazivennlige politimesteren i Sarpsborg, og saken ble «henlagt til observasjon». Her kunne historien om familien Feldmann ha sluttet. Også hele familien til Rakels søster ble drept i Auschwitz, så det var ingen i nær familie som kunne ta opp saken etter krigen. Kjæresten til Herman hadde nok med sitt. Jens Brambani, den nærmeste vennen til Herman, var kommet hjem fra tysk konsentrasjonsleir, og måtte selv komme på fote igjen. En annen nær venn, Arne Eikrem, var blitt skutt av tyskerne inne i Maridalen på slutten av krigen under en radiosending til London. Etterforskningen Etter fredsslutningen ble virksomheten til politimesteren i Sarpsborg under krigen gjennomgått. Saksmappen dukket opp og ble sendt til kriminalpolitiet i Oslo. En etterforsker fikk mappen med beskjed om å se på denne saken innimellom alle andre saker som måtte gjennomgås på denne tiden. Etterforskeren tok utfordringen med stor iver fordi saken pirret hans faglige ærgjerrighet. I tillegg var det en politimann fra ordenspolitiet som opprinnelig var fra Østfold, og som hadde deltatt i transporten av flyktninger, som ble nysgjerrig. Dels på egenhånd, og dels i samarbeid med etterforskeren fra kriminalpolitiet, arbeidet også han med saken i perioder, avbrutt av andre oppdrag. Det var først da pressen fikk snusen i Feldmannsaken, og hevdet at den var blitt nedprioritert fordi ofrene var jøder, at saken fikk tilstrekkelige ressurser til en kontinuerlig etterforskning. Ryktene om mordene hadde lenge gått i Trøgstadområdet, men bygda skjermet sine. Likevel greide etterforskeren fra kriminalpolitiet å finne fram til de skyldige, som altså var de to grenselosene, til stor overraskelse for mange. De tilsto straks, men hevdet at det var i ren nødverge at de hadde foretatt drapene. Det var stadige rassiaer i bygda. De var redde for å bli oppdaget, og at hele organisasjonen ville bli rullet opp. Da måtte noen ofres. Men faren for å bli oppdaget ved rassiaer gjaldt jo all flyktningtrafikk, og noen plausibel forklaring ut over denne ble ikke gitt. Den ble betvilt, men ingen kunne hevde 8 PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. 9

4 det motsatte. Påstanden om rovmord sto mot påstanden om mord i nødverge. Det ble stilt spørsmål om hvor det var blitt av de verdiene, smykkene og pengene, som Rakel og Jacob Feldmann hadde hatt med seg. Grenselosene tilsto at de hadde tatt de kronene de hadde hatt på seg. Dette var mye penger, en vanlig årslønn for en arbeider lå på ca kroner. Men flere, blant andre ansatte i de to forretningene til familien Feldmann, hevdet med stor sikkerhet under den senere rettsaken at det dreide seg om langt større beløp. Noen hadde også sett at en av losene hadde et dobbeltkapslet gullur likt det Jacob Feldmann pleide å bruke. Denne losen innrømmet da også at han hadde tatt uret og pantsatt det i Sverige. Rettssaken Ca. halvparten av den jødiske delen av den norske befolkningen ble myrdet av Nazityskland under krigen. De fleste ble gasset i hjel i tyske konsentrasjonsleire. Drapene på Rakel og Jacob Feldmann skjedde på norsk jord, av norske grenseloser. Det var likevel ikke dette som gjorde denne handlingen så spesiell at den fikk navnet Feldmannsaken. Det skyldtes rettssaken etter krigen. Saken kom opp for lagmannsretten i Sarpsborg i Grenselosene ble til manges overraskelse frikjent. De hadde jo innrømmet mordene da saken ble etterforsket. Dermed brøt levenet løs. Flere tunge aktører i Hjemmefrontens ledelse hadde vitnet til grenselosenes fordel. Noen av dem hadde selv benyttet Carl Fredriksens Transport og hadde berget livet ved hjelp av de tjenester som denne organisasjonen hadde ytet. Det var hevet over tvil at de to losene hadde gjort et fremragende arbeid for å redde mange liv, med egne liv som innsats. At de falt for fristelsen til å forsyne seg med en sum penger når mordene likevel var nødvendige, ble det sett gjennom fingrene med. At de senere ble dømt for underslag av kroner, hører riktignok med til historien. Det gav dem noen måneder i fengsel som allerede var sonet da dommen falt. Saken kunne vært anket, men det gjorde verken aktoratet eller lagmannen. Muligens var det av misforstått velvilje overfor de tiltalte, muligens var det på grunn av dårlig juridisk skjønn. Det har også blitt antydet at saken var styrt ovenfra. Hjemmefrontens ledelse hadde riktignok trukket seg tilbake og hadde ingen offisielle verv lenger, men hadde fortsatt betydelig tyngde i mange saker som angikk krigen i Norge. I diskusjonen som fulgte, deltok Oskar Hasselknippe, en av Hjemmefrontens mektigste ledere, og deretter redaktør av Hjemmefrontens avis Verdens Gang. Han hevdet at situasjonen var så vidt spesiell i Norge under krigen, at de som ikke befant seg i landet, vanskelig kunne bedømme den. Dette er i og for seg en holdbar påstand, men den ble rettet til Leo Eitinger, som var det jødiske samfunnets talsmann i denne saken. Eitinger svarte at han beklaget at han ikke var i Norge på denne tiden, men dessverre måtte oppholde seg i utlandet i Auschwitz! Om tiden senket sitt slør over Feldmannsaken, ble ikke dette svaret glemt, og det kan nok hende at hedersmannen Hasselknippe senere har angret på den uttalelsen. Spørsmålet ble reist om de to losene skulle vært dømt, men fått en betydelig straffereduksjon, eventuelt benådning, på grunn av den uomtvistelige og store innsatsen de hadde ytet for å redde mange liv, også jødiske. En slik dom hadde antagelig vært lettere å bære. Nå ble livet for vanskelig, og de valgte å flytte til USA. Da de kom tilbake etter en tid, følte de at de fortsatt var dømt av folkemeningen, og livet forble vanskelig. Konsekvensene Også her kunne Feldmannsaken ha sluttet, men så var det en forfatter, Sigurd Senje, som i 1982 tok tak i saken på nytt og ga ut boken, Ekko fra Skriktjenn (Pax forlag), som han kalte en dokumentarroman. Dette begrepet innebærer muligens at forfatteren forholder seg friere til de faktiske forhold enn det en nøytral rapport ville ha gjort, men selve rettssaken dokumenters grundig gjennom de avisreferatene han tar utgangspunkt i. Dermed 10 PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. 11

5 var saken fremme i folks bevissthet igjen. Ikke minst også fordi filmskaperen Bente Erichsen i 1987 lagde en film basert på boka, som det ble mye støy rundt. Den heter Over Grensen og ble forsøkt stoppet. Hensynet til grenselosenes familie måtte tillegges vekt, ble det hevdet. Feldmannsaken er et verkende sår som ikke gror. Herman Feldmann ble beskyldt for å begå et mord på toget til Halden. Det er hevet over tvil at det var en grenselos som var den skyldige, og som nok handlet før han tenkte. Dette ga Gestapo påskudd til å sette i gang den store jødeforfølgelsen i Norge. Den ville selvsagt kommet uansett, men her mente Gestapo å ha et juridisk grunnlag for å fengsle alle av jødisk herkomst. Mange hevder at heller ikke rettsstaten Norge besto prøven etter krigen, i hvert fall ikke fullt ut. De som ble dømt for landssvik, har ment at det gjaldt ulike regler avhengig av hvilken side man sto på i verdikampen. Det ble lagt stor vekt på å dømme og straffe de skyldige i landssviksakene, men altså ikke alltid i samme grad når deltakere i motstandskampen hadde gjort seg skyldige i tilsvarende handlinger, som i Feldmannsaken. Fru Justitia skal som kjent være blind i sin vekting av rett og urett. Spørsmålet som også henger i luften, og som vil fortsette å henge der, er om Feldmannsaken hadde fått et annet utfall dersom ofrene ikke hadde vært jøder. Et uhyrlig spørsmål, men det må stilles, og det er det Sigurd Senje gjør. Spørsmålet er mer aktuelt i dag enn i 1982, skjønt allerede da hadde vel antisemittismen begynt å vise seg igjen. den måten vil forhåpentligvis Feldmannsaken aldri gå i glemmeboken. Noter 1. Det viste seg etter krigen at denne tyskeren, sammen med sin norske venninne som også bodde i huset, var dobbeltagent, og ga de allierte verdifull informasjon. Egentlig vedkommer ikke dette historien om familien Feldmann, men er like fullt en interessant del av dette husets dramatiske historie. 2. Carl Fredriksens Transport var dekknavn for en organisasjon som hjalp ca mennesker, hvorav ca. 500 jøder, over til Sverige i løpet av en 6-ukers periode i Opprinnelig ble den etablert for å frakte folk fra Hjemmefronten fram og tilbake over grensen i forbindelse med det motstandsarbeidet som var i ferd med å ta seg opp. Snart ble det mange jøder som måtte hjelpes, rett og slett fordi de var jøder. Antall transporter økte kraftig, og de som ble hjulpet var ofte eldre mennesker som ikke var så godt trent som de relativt unge motstandsfolkene. Dette skapte ekstra utfordringer fordi det var nødvendig med lange vandringer gjennom uveisomt terreng. Oppsamlingsstasjonen var et gartneri på oversiden av Trondheimsveien ved Brobekk. Herifra ble flyktningene fraktet om natten i lastebil østover mot svenskegrensen langs ulike ruter. Grenseloser fra distriktet ledet så flyktningene over grensen. Da organisasjonen ble rullet opp, ble eierne av gartneriet arrestert og drept etter tortur, men røpet ikke sine medarbeidere, slik at transporten av flyktninger kunne fortsette på andre måter. Kilder Sigurd Senje: Ekko fra Skriktjenn. Pax forlag Wikipedia, bl.a. om The Feldmann case og Carl Fredriksens Transport. Laila Schou Nilsen: Lykkelige idrettsår. Aschehoug Minnestenen Nina Brambani Smith, datter av Hermans gode venn Jens Brambani, har fra sitt hjem i Florida foreslått at det settes ned tre minnestener i fortauet vis à vis Kapellveien 15. Det er såkalte snuble stener som felles ned i bakken utenfor bostedene til jøder som ble drept under 2. verdenskrig. De er utformet av den tyske kunstneren Gunter Demnig og finnes i et stort antall i deler av Europa. Flest i Tyskland, men også mange i Østerrike og Nederland. I Norge finnes det allerede vel 40 av dem. Historielaget har tatt i mot utfordringen og vil sammen med Jødisk Museum i Oslo sørge for at stenene kommer på plass. På 12 PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 2/ årg. 13