BIKA RUNDT. En jordomseiling blir til. Søppel i Nordsjøen??

Transkript

1 RUNDT JORDEN Miljøingeniør Nina K. Nilsen forlot SAR våren 2005 for å dra på jordomseiling sammen med Henrik Nor-Hansen i en 26 fots seilbåt; BIKA. Underveis leveres det reisebrev til SAR og Westco. Dette er nummer 1. En jordomseiling blir til Det tok 20 måneder å forberede jordomseilingen. Da avgjørelsen først var tatt, gikk resten nesten av seg selv. Vi kjøpte en liten havseiler og flyttet ombord, både for å spare penger og lære båten å kjenne. Ettermiddager og helger ble brukt til langtursforberedelser, mens vi satt bøyd over verdenskartet i kveldstimene og drømte om alle stedene vi kunne besøke. Avreisen ble satt til 15. mai for å kunne ta det rolig i Skottland og England før vi krysset Biscaya, med god margin til de årvisse høststormene. Vi hadde laget lange lister over ting vi måtte gjøre før avreise. Etter hvert som 15. mai nærmet seg, delte vi listene opp i må -, bør og kan gjøres før avreise. Må-listen var vi mer enn halvveis i da familie, venner og SAR-kollegaer vinket oss velavgårde en solfylt maidag. Søppel i Nordsjøen?? Forskere mener det er mellom 20 og 40 tusen tonn (!) plastavfall i Nordsjøen. Denne plasten flyter i ulike lag, og noe ligger på havbunnen. Ulike plastarter har ulik nedbrytningstid, hvorpå de raskeste brytes ned i løpet av drøye 100 år. Dersom man ser bort fra farlig avfall, representerer plast et av de største avfallsproblemene i vår tid; det finnes i enorme mengder, lite plast gjenvinnes globalt, og det er i praksis ikke nedbrytbart. 20 til tonn flyter rundt i Nordsjøen - jeg har ikke sett noen tall for Atlanterhavet, Middelhavet, Stillehavet eller det Indiske hav. Den største avfallsfyllinga i verden idag ligger ikke utenfor New York, men i havet. Da vi krysset Nordsjøen i løpet av 3 døgn så vi ikke særlig mye søppel. En glassflaske med kork i, ett par flyteringer av isopor, en gummihanske. Resten så vi ikke, men det var nok der.

2 SAR og Westco. Dette er reisebrev nr. 2 fra Skottland og Wales, juni Havhestens hemmelighet Vårt første glimt av land etter tre døgn til havs var irrgrønne Moray Coast, nord i Skottland. Vi steg stolte i land i Lossiemouth, og ble der noen dager før vi dro videre mot Inverness og de skotske kanalene. Påhengsmotoren vi har ombord er for liten til å motorseile, og da vinden stilnet ble vi liggende å drive i over ett døgn. Sultne havhester og måker svømte rundt oss, blant seige dieseltråder som kom sigende ut fra Cormarty Firth, hvor de bygger oljeplattformer. Seilere som våger seg utaskjærs blir fort glade i havhesten. Den er en stormfugl som tilbringer store deler av livet glidenede over åpent hav, og holder seilbåter med selskap når man ikke lenger kan se land. Vi synes havhesten er en vakker fugl. Den ligner på en litt lubben måke, med doble rør på nesen for å kunne filtrere saltvann. Den er ustanselig på jakt etter mat, og spiser alt den kommer over. Havhesten følger ofte etter skip og spiser det de kaster over bord, inkludert avfall. Dermed er den en god indikator på hvorvidt mengdene avfall i Nordsjøen øker eller minker. Forskningssenteret Alterra i Nederland har obdusert strandede havhester siden tidlig 80-tall. I begynnelsen fant de plast i magen på 9 av 10 fugler, på slutten av 90-tallet hadde samtlige fugler magen full av plast. Ungfugler har mer plast enn voksne fugler, noe som tyder på at havhesten mater ungene sine med avfall. Plasten brytes ikke ned som annen mat, men magen er full, og sultfølelsen forsvinner. Tidligere var fiskegarn og lignende det største problemet, idag har husholdningsavfall som bruskorker, ølboksringer og plastposer tatt over. Som en del av det nå avsluttede "Save the North Sea"-prosjektet ble 650 døde havhester samlet inn fra strender i Nederland, Danmark, Norge, Sverige og Storbritannia mellom våren 2002 og høsten Resultatene derfra viser at fuglene, i tillegg til plast og annet søppel, hadde ulike typer kjemikalier i magen. Nordsjøen synes å være renere i nordvest enn i de sørlige og østlige delene, noe som indikerer lokal forurensning i større grad enn avfall bragt nordover med blant annet Gulfstrømmen. Recycle Now! Da vi kom til Wales tok vi en avstikker til Llwyngwern, nær Machynlleth, hvor vi besøkte CAT; Center for Alternative Technology. Samme dag hørste vi at BBC meldte om en ny, nasjonal avfallskampanje, recycle now! Hver innbygger i Skottland, Wales, Nord-Irland og England produserer over 500 kg husholdningsavfall årlig. Kun 15% av dette blir resirkulert, mens 78% havner på fylling. Tilsvarende tall for Norge er 350 kg per innbygger, og 45% resirkulering. Kampanjen oppfordrer folk til å reduce, reuse, recycle & buy recycled. Vi prøver å være bevisste forbrukere når vi handler på Coop og andre butikker. De har hyllene fulle av Fairtrade-sjokolade, egg fra frittgående høner og organiske grønnsaker, men mangler resirkulert dopapir.

3 SAR og Westco. Dette er reisebrev nr. 3 fra kryssingen av Biskayabukta. Vi fant sjøveien til Spania Det var høysommer da vi forlot Scillyøyene sørvest i England, og satte kursen mot Spania. Det blir vel ingen høststormer i Biskayabukta midt på sommeren? Da vi etter en dags god seiling fikk vindstille, tok vi ned seilene og forsøkte å finne roen. Vi kom oss ingen vei, havet lå flatt som et speil. Vi så ingen andre båter, men var likevel ikke alene. Havhestene gakket rundt, og svarte når vi snakket til de. Store delfinflokker kom innom med jevne mellomrom, og lekte seg rundt båten. Hvem trenger vel vind med slikt selskap? I løpet av natten tentes stadig flere lanterner rundt oss; trålerne hadde kommet på plass. De var ute etter sin andel av den stadig krympende fiskebestanden i Biskaya. Situasjonen er lik over store deler av verden, overfiske har gjort uopprettelig skade på ressursene i havet. I Nordøst- Atlanteren er det bare en tredjedel igjen av de kommersielle fiskeartene. På samme måte som i Norge tildeler politikerne i EU større kvoter enn hva forskere mener er forsvarlig. Samtidig øker det ulovlige fisket. I 2002 ble det i EU meldt inn 6700 tilfeller av ulovlig fiske, i 2003 økte tallet til Spania, Portugal, Frankrike, Italia og Hellas sto bak 88% av tilfellene. I takt med minkende ressurser stiger konfliktnivået. Vi har lest at seilbåter fra fiskerinasjonen Norge er upopulære blant spanske fiskere. En gang vi hadde snøret ute, på vei inn til en spansk havn, kom en fiskebåt bak oss og kutta snøret. Det er slett ikke sikkert de gjorde det med overlegg, men hvem vet? Biskayakryssinga tok 6 døgn. Etter vindstilla fikk vi sørvest stiv kuling. I 2 døgn seilte vi med rev i storseilet og oransje stormfokk, eller vi dreide bi. Jeg opplevde en sjøsyke som var en kraftig bakrus verdig, og tenkte aldri mer, der jeg lå blek under dekk. De tomme løftene ble selvsagt glemt straks vinden løyet, og vi kunne pakke ned stormseilet. Etter 5 dager luktet vi land. Det var en berusende lukt! Av pinjetrær og varm, spansk jord. Spanske skinker, evig sol og billig rødvin. Ría de Ribadeo, Galicia, Spania!

4 SAR og Westco. Dette er reisebrev nr. 4 fra Spania. Et skred av stinkende søppel A Coruña, hovedstaden i Galicia i Spania, er en kystby på størrelse med Bergen. Den moderne storbyen ligger vakkert til, med Atlanterhavet som nærmeste nabo. Da A Coruña i 1980 trengte en ny søppelfylling, falt valget på Monte de Bens, en høyde like utenfor bygrensen. De neste 15 årene ble alt avfall fra byen og omegn dumpet på Bens, og alt syntes å gå bra. Nedenfor Monte de Bens ligger den lille fiskerlandsbyen O Portiño. Her leves livet i roligere tempo enn i storbyen like ved. Hver morgen drar fiskerne ut for å sette garn og hummerteiner. Kysten er røff og full av lumske skjær, men fiskerne kjenner sin Costa de Morte, og kommer trygt i havn hver dag. Costa de Morte kan oversettes til Dødskysten, men det var ikke havet som truet innbyggerne en søvnig septembermorgen i september 1996 var søppelfyllinga på Monte de Bens så overfylt at den kollapset. Råtnende søppel begynte å skli ned fjellsidene mot O Portiño. I tillegg til råttent husholdningsavfall, inneholdt fyllinga uante mengder tungmetaller, PCB og annet farlig avfall. Som et snøskred rant tonn avfall ned mot byen, tok med seg hus og biler, og tok livet av en mann. De 250 innbyggerne ble evakuert, og det ble satt opp midlertidige vegger og diker for å hindre avfallet fra å renne ut i sjøen. Internasjonal presse strømmet til, og avfallshåndtering ga store overskrifter. Nå våknet myndighetene i A Coruña. De kom fort opp med slagordet Coruña Sostenible, bærekraftige Coruña, som ga føringer for videre byutvikling. Fyllinga på Bens ble umiddelbart stengt, alt avfall fjernet, og det møysommelige arbeidet med å omdanne deponiet til et parkområde igangsatt. Kildesortering ble innført på rekordtid. Alle husholdninger fikk utlevert beholdere for å sortere matavfall og restavfall under kjøkkenbenken, som så bringes til gule og grønne avfallsdunker utenfor boligene. Spredt rundt i byen er det over 270 ulike sorteringsstasjoner for papp og papir, glass og plast. "Só papel e cartón. O teu papel e importante". Selv turister med begrensede spanskkunnskaper skjønner meldingen på papirkonteinerne. Det innsamlede avfallet går til det moderne avfallsanlegget, Planta Nostián, som sto ferdig i Her ettersorteres alt søppel før det går videre til ulike gjenvinningsanlegg. Organisk avfall komposteres på Planta Nostián, og anlegget er gjennom biogassanlegg selvforsynt med elektrisitet. Ulykken fra 1996 har ført til at A Coruña idag er en av Spanias ledende byer på forsvarlig avfallshåndtering. Parken på den gamle fyllinga på Bens ble åpnet juni 2001, med utsikt over Atlanteren, og rom for drømmer om en renere fremtid.

5 SAR og Westco. Dette er reisebrev nr. 5 fra Portugal. Do you do that at home? "Do you do that at home? In Norway? Throw paper in the rivers?" En måse hadde lagt igjen visittkortet sitt på sprayhooden, og jeg brukte ett ark dopapir til å tørke det vekk. Jeg fant ikke søppelposen i farta, og kasta grisepapiret i vannet. Da kom stemmen fra oven. Vi lå ved Douro-elvens bredd, midt i Porto sentrum, med nyskjerrige blikk på båten døgnet rundt. "It's only one sheet toiletpaper, really short paper fibres...". Mitt spake forsvar ble totalt ignorert. Jeg er ikke vant til å bli irettesagt når det gjelder avfallshåndtering. Når sant skal sies er jeg mer vant til å irettesette andre. Kritikken fra bryggekanten traff meg rett i min miljøriktige sjel, jeg bøyde hodet i timesvis, og torde ikke se noen i øynene. Den tilfeldig forbipasserende hadde både rett og ikke rett. Man skal ikke kaste noe som helst i elva midt i en storby. Selv om elva flyter over av plast og annet søppel. Man skal ikke bidra selv. Man skal være et lysende eksempel for allmennheten, og inspirere andre ved måten man oppfører seg. Hva man gjør har ofte større påvirkning enn hva man sier. Mitt måseskitne dopapirark ville løse seg opp i løpet av kort tid. Stumpen av en filtersigarett gjør mye mer skade i marint miljø. Likefullt, dersom alle kastet et ark dopapir i elven hver dag, ville det ikke bare være et estetisk problem. Jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet til Porto på miljøriktig vis. Vi hadde bare brukt fem liter bensin i løpet av de siste to månedene mellom England og Portugal. De fleste andre transportmidler forurenser mer enn seilbåter. Vår nåværende livsstil med vindkraft og solenergi, samt sparsomt vann- og gassforbruk, er bærekraftig og miljøvennlig. Langferdsseilere snakker mye om båt, havner og rutevalg, men lite om hva de gjør med søpla si over store havstrekk. Ombord i BIKA kaster vi dopapir og matavfall over bord. Vi kvitter oss med mest mulig emballasje mens vi fortsatt er i havn. Alt annet avfall lagres til vi kommer til neste havn, også glass, hermetikkbokser, papir og papp, siden disse har lang nedbrytningstid. I BBC-serien Den Blå Planeten har vi sett at det lever dyr selv på de største dyp. De er alltid på jakt etter mat. Vi er redd de vil spise alt som kommer dalene ned, både glass og blikkbokser. Det blir en utfordring å lagre avfallet når vi er ukesvis til havs i 30 varmegrader, men vi planlegger å vaske og tørke alt, slik at det ikke skal lukte. Jeg tror jeg skal spørre de andre seilerne hva de gjør.

6 SAR og Westco. Dette er reisebrev nr. 6 fra Marokko. Eventyret Marokko Da vi rundet moloen til havna i Safi tvinnet en lang plastremse seg rundt propellen til påhengsen. Hele havna fløt av plast og annet avfall. Tre menn med identiske kjeledresser putret rundt i en liten jolle og plukket opp det de fikk tak i med håv. Safi var en travel industrihavn for fisk og fosfater, og det luktet ramt. De 40-fots store fiskebåtene lå åtte i bredden langs kaiene. Vi talte ofte over 25 mann ombord i hver båt, de trekker antakelig inn trålen for hånd. Etterhvert som fiskerne kom inn, ble trekasser med nattas fangst lempet over på kaikanten. Kaia fungerte både som salgsbod og sløyebenk. Det var spennende å gå rundt og se på alle de ukjente fiskene som ble tilbudt, men vi burde helst hatt støvler, ikke sandaler. Kaia fløt over av fiskeslo. Det som kjappe katter og måker ikke fikk lurt til seg, ble skuffet utenfor kaikanten etter endt markedsdag. Derav lukten. Overfarten fra Portugal tok fem rolige døgn. Overgangen til det afrikanske kaoset var overveldende. Det fine med å reise rundt i sin egen båt, er at man kan gå tilbake til båten og slappe av, når inntrykkene blir for mange. Man er bortreist og hjemme på samme tid. Vi tok inn Marokko i stadig større doser, og ble mer og mer betatt av Safi. Det var som en annen verden. Midt på gata satt menn på huk og grillet sardiner over små gassovner. Biltrafikken var stykket opp av esler med kjerre og putrende mopeder. Det luktet som et orientalsk eventyr av mynteblader og eksotisk krydder. Vi forsto ingenting av skiltene med bølgende, arabiske bokstaver. Gjennom hele dagen hørte vi bønneropene fra moskeene. De fleste gikk kledt i djellabaer, munkelignende kapper, men de tøffeste ungguttene spradet rundt med Armani Jeans på skjortebrystet. Overalt var folk vennlige, de nikket til hilsen, og ungene skrålte Bonjour etter oss. Marokko er veldig annerledes i forhold til gjennomregulerte Europa. Tomater dyrket i en bakhage selges fra en kjerre i veikanten, og smaker tomater. Skreddere syr djellabaer for hånd, skomakere reparerer sko og snekkere bruker håndverktøy. De kildesorterer ikke avfall på europeisk vis, men resirkulerer likefullt nyttige materialer. Gamle plastflasker fylles med geitemelk for salg, eller brukes som flyteelementer av fiskere. Gamle bildekk får nye liv som gummispann. Plastposene, derimot, liknet sorte fugler i trærne.

7 SAR og Westco. Dette er reisebrev nr. 7 fra Kanariøyene. Lanzarotes første orkan Den tropiske stormen Delta raste over Lanzarote i over fem timer, med målinger opp mot 80 knop. Grensen for orkan går ved 63 knop, og sammen med øyas innbyggere opplevde vi vår første orkan noensinne. Jorda har aldri hatt så mange, og så sterke, orkaner som denne sesongen. Skadene i blant annet New Orleans var ekstremt omfattende. Bøker om langferdsseiling gir gode råd om hvordan man unngår å havne midt i uværet, men gamle sannheter gjelder ikke lenger. Værsystemer er i endring verden over. Det finnes velutdannede forskere som hardnakket påstår at global oppvarming ikke forekommer, at temperaturøkningene og ekstremværet skyldes naturlige svingninger. Majoriteten av verdens klimaforskere er likevel enige om at menneskeskapt global oppvarming er et faktum. En 80 tonns båt slet seg under orkanen, og kom drivende ned mot brygga der vi lå. Om monsterbåten traff oss, ville lille BIKA klemmes flat som en papirbåt. Skulle jordomseilingen vår ende med at vi tok charterfly hjem fra Syden? En rasende vegg av sjøsprøyt sto høyt over den beskyttende moloen. Trykket av vind og vann var så stort at en gedigen trimaran, som sto på land, ble slengt utenfor kanten. Rulleforseil ble flerret opp på uheldige seilbåter rundt oss. Pullerter og kryssholter på brygger og båter knakk i støpegodset, som om de var av simpelt tre. Båter som ikke nådde havn før uværet, gjorde 12 knops fart for bare master, uten seil. Lykken står den kjekke bi. Vi unngikk skader og seilte videre til Gran Canaria. Ydmyke, og med fornyet respekt for stormvarsler. Kast og bruk blant seilere Langferdsseilerne vi har møtt kan grovt sett deles opp i to grupper - de som seiler med stramt tidsskjema, romslige budsjetter og tipp topp utstyr, og de som seiler på ubestemt tid, med lite penger og improviserte løsninger ombord. Sistnevnte gruppe ankrer utenfor marinaer for å holde kostnadene nede, men tar seg gjerne en tur langs bryggene om kveldene for å sjekke hva de andre langferdsseilerne har kastet siden sist. Las Palmas Marina er ofte siste stopp før et flere ukers langt Atlanterhavskryss. Søppelkonteinerne fylles daglig opp med utstyr som må vike plassen for proviant og vann. Konteinerne er gullgruver for budsjettseilere. Man finner både sammenleggbare båtsykler, gummijoller med hull i, tauverk, dusjposer som kan varmes opp i solen og fulladede båtbatterier. Noe må repareres, men mye er i fullgod stand og tas i bruk umiddelbart.