Nummer I årgang 85

Transkript

1 Nummer I årgang 85

2 Innhold Lederens hjørne Kjære Fredsfolk, Midtøsten 12 Midtøsten Hanne har ordet side 2 Aktuelt Hva er fred? side 4 Klimatilpasning for fred side 6 Libya side 7 Nytt EU-direktiv side 17 Tema: Midtøsten side 11 Bokanmeldse 2 bøker, om og av Berit Ås side 20 Historiske øyeblikk Prinsipiell optimisme side Prinsipiell optimisme Til tross for snøens og kuldegradenes krampaktige overlevelsesstrategier drar det seg utvilsomt mot vår. Krokusen kommer til å knuse seg gjennom islagene, veigrusen blir feid av banen og shortsen hyler seg hes fra bakerst i skapet og kan ikke vente med å ta over plassen til strømpebukser, tjukke sokker og kvelende anorakker. Våren vitner om fornyelse, om lysere tider og om plasking med tærne i altfor kaldt sjøvann. Også for oss i Norges fredslag er våren tiden for fornyelse. Årsmøtet velger nye (og noen gamle) koster til styret, prosjekter evalueres og nye planlegges og veksten i medlemsmassen manifesteres i ny aktivitet, ny kunnskap og ny kreativitet. Dette er det siste nummeret av Fredsviljen som gis ut med meg som redaktør. Takk til alle som har bidratt til å gjøre bladet vårt nyttig, informerende og engasjerende. Fortsett med det! Anders Vi nærmer oss årets organisatoriske høydepunkt med stormskritt. 26 mars det årsmøte i Fredslaget. Sakspapirer er nesten ferdigstilt og klare for å utsendelse til de påmeldte. Alle oppfordres til å melde seg på til årsmøtet via post@fredslaget.no. For de som ikke har anledning til å delta på Årsmøtet, vil sakspapirene også legges ut på vår nettside. Og har du noen timer ledig fredagen før årsmøtet (25.mars), er du herved invitert til å prøve ut HIPP (Help Increase the Peace Project) - en workshop fasilitert av fredsunderviserne. HIPP lærer konfliktløsningsmetoder, bygger fellesskap og styrker selvinnsikt, kommunikasjonsferdigheter og samarbeidsevner gjennom deltakende pedagogikk. Både fredslagsmedlemmer og andre er velkomne. Mer informasjon om arrangementet ligger på nettsiden vår, samt i innkallingen som sendes ut til påmeldte. I skrivingen av årsmeldingen til Årsmøtet har vi i driftstyret brukt litt tid på refleksjon over året som har gått. Vi kan se tilbake på et år med økt aktivitet og mange nye initiativ i temagruppene. Masse flott fredsarbeid er gjennomført og har også ledet til nye ideer, planer og søknader om midler. For eksempel ser vi at våpenhandelgruppens arbeid over flere år ligger til grunn for de økende ambisjoner i rammeavtalesøknaden til NORAD, og Midtøstengruppas studieturer har ledet til at vi har fått utstillingsplass på Rådhusplassen i august og september. Det sistnevnte blir et storstilt og svært spennende arrangement om ikkevold i Palestina. Vi er ennå ikke helt i mål med finansieringen, men vi krysser fingre og tær for at det går i orden. Driftstyret og temagrupper har skapt flere økonomiske muligheter gjennom nye og etablerte prosjekter i 2010 og har utarbeidet søknader om langt flere midler i Vi blir flinkere og flinkere til å skrive søknader, og får også tilslag på mer. Det at vi blir kjent som en organisasjon som er seriøs og leverer det vi sier vi skal i søknader, er noe som igjen gjør at det blir lettere å få nye tilskudd. Det beste eksempelet på dette er at vi nettopp har fått tilsagn på ny 4-årig rammeavtale med NORAD, hvor den årlige bevilgningen er nesten doblet siden sist rammeavtaleperiode. Dette gir oss mer stabilitet og forutsigbarhet i fredsarbeidet, og letter mulighetene for å gå i gang med nye fredsprosjekter. En stor takk rettes til arbeidsgruppen som la inn mye arbeidsinnsats i skrive en veldig god og solid søknad om rammeavtale. Siden organisasjonen vår er i stadig vekst tilsier det at forespørsler og arbeidspress øker for NFLs sentrale organer. For at driftsstyret og temagruppeledere ikke skal slites ut, er det viktig å holde et sekretariat som kan avlaste og drive en del av prosessene i organisasjonen. Vi er godt i gang med arbeidet for å nå vår Visjon 2015 når det gjelder sekretariat: Fredslaget er en folkelig organisasjon og et fredsfaglig kompetansesenter med et eget sekretariat står det der. Med årets rammeavtaletilsagn har vi et godt grunnlag for dette, men det er også viktig å fortsette arbeidet for å få et sekretariat med fulle stillinger på plass, og å sikre at finansieringen av dette kommer uten for sterke føringer fra donorene. Driftstyret vil rette en stor takk til alle for innsatsen og samarbeidet i året som har gått, og fester sin lit til at Fredslaget bare vil vokse seg sterkere også i årene som kommer. Vennelig hilsen Hanne Husaas Styreleder Norges Fredslag Utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet 2 3

3 Aktuelt Aktuelt Hva er fred? Fred er et mye brukt begrep som står sterkt i verdenssamfunnet, men hva legger vi egentlig i det? Ogt er det slik at demokrati er en forutsetning for fred? I denne kronikken vil jeg komme nærmere inn på noen av tankvene bak fredsbegrepet og knytte det opp mot den endringen vi ser i det egyptiske samfunnet. Av Hannah Berg Fred på ulike nivåer og arenaer Indre fred, ytre fred, fred på nasjonalt nivå og fred på internasjonalt nivå. Fred påvirker oss på mange forskjellige måter og mange forskjellige arenaer, allikevel vil jeg påstå at disse henger sammen. For kan man oppnå indre fred når de ytre arenaer er i krig? Jeg skiller i første omgang på ytre og indre fred. Indre fred er fred på et personlig plan og er ofte forbundet med følelseslivet og religion. Dette er en tilstand i avslapning der en er i balanse rent spirituelt og mentalt. Ytre fred omhandler de ytre faktorene, slik som nasjonal og internasjonal fred, men også på mer personlig plan som fred innad i familien og et godt arbeidsmiljø på jobben. Jeg skal i denne kronikken holde disse begrepene litt avskilt og hovedsakelig fokusere på ytre fred, men det skal poengteres at disse to formene for fred påvirker hverandre. Ved fravær av indre fred vil man, sannsynligvis, prøve å endre faktoren(e) i samfunnet som er skyld i dette (slik som vi nå har sett i Egypt). Og ved oppnåelse av ytre fred på alle arenaer, vil jeg påstå at man lettere vil oppnå indre fred. Fredsbegrepet Nå når jeg har delt fred inn i to hovedkategorier, vil jeg se litt nærmere på hva som egentlig legges i begrepet fred (her med da fokus på ytre fred). For mange vil fred ofte forbindes med fravær av krig og vold, men er dette alt? Her kan vi trekke inn Egypt som eksempel. For sett utenfra var det ingen store konflikter som minnet om krig i Egypt. Allikevel var det noe som trigget misnøyen hos befolkningen og som igjen førte til demonstrasjoner og unntakstilstand. For den egyptiske befolkningen var det ikke fravær av krig som var en reell faktor, men fraværet av fred som tilstand. Styresmaktene i Egypt er ved flere anledninger anklaget for brudd på menneskerettighetene (ved å diskriminere enkelte religiøse minoriteter f.eks) og de demokratiske rettighetene befolkningen har, ifølge grunnloven, er begrenset (slik som begrenset frihet ved politiske valg). Her kommer det da opp to interessante faktorer i forhold til fredsbegrepet; menneskerettigheter og demokrati. Menneskerettighetene er et ord som er vanlig å bruke i sammenheng med fred. Begrepene går litt hånd i hånd og menneskerettighetene blir sett på som et viktig grunnlag for fred. Debatten om hvorvidt menneskerettighetene er universelle eller ikke kommer jeg ikke inn på her. I denne kronikken legges hovedfokuset på fred og da er, og blir, menneskerettighetene ganske sentrale. I forhold til situasjonen i Egypt (uten å være spesialist på området) kommer det ganske klart frem at artikkel 21 og 23 er forholdsvis viktige faktorer i opprøret. Disse omhandler retten til å ta del i landets styre (artikkel 21) og retten til arbeid. I forhold til dette med retten til arbeid så har Egypt slitt lenge med høy arbeidsledighet og lite har vært gjort for å bedre situasjonen. Egypt har vært et sentralstyrt land og makten er vært delt mellom president og statsminister. Hosni Mubarak (presidenten) har sittet med makten sammenhengende siden 1981, en periode på nesten 30 år(til sammenlikning er det lovfestet i USA at presidenten bare kan sitte over 2 perioder, altså maks 8 år i strekk). Demokrati og fred Er demokrati en forutsetning for fred? Om vi ser på fred som kun fravær av krig; så er demokrati absolutt ingen forutsetning. Men hvis fred er et samfunn hvor menneskerettighetene står sterkt, enkeltmennesket kan leve trygt og godt og utvikle seg fritt, da tror jeg demokrati er en forutsetning for fred. I et demokrati er det folket som, i bunn og grunn, bestemmer hvilken politikk som skal føres. Dette avgjøres enten ved direkte demokrati (som saken om norsk EU-medlemskap) eller ved representativt demokrati (politisk elite som styrer på vegne av folket). Demokratiet bygger på deltagelse, ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling i samfunnet. Hvis man fjerner et av disse punktene vil det lett oppstå misnøye (slik som vi har sett i det egyptiske samfunn) fordi folket vil føle seg behandlet urettferdig. Det må også være rom for en opinionsdannelse og frihet til å kunne ytre seg både mot og med de som sitter ved makten. Det å kunne føle seg trygg uansett religiøst eller politisk syn er med på å bedre livskvaliteten til folket, og likestilling står sentralt for å motvirke urettferdighet. Det har skjedd gang på gang i historien at folket/ folkegrupper har gjort opprør på grunn av ulike rettigheter og ulik fordeling av midler i et samfunn. For å oppnå en fredelig tilværelse må folket kunne føle at de er en del av samfunnet på alle arenaer. Staten er der for å tjene til folkets beste, ikke omvendt og per idag er demokrati den eneste styreformen som virkelig ivaretar dette kriteriet. I Egypt har mangelen på et fungerende demokrati vært et problem og derfor har folket gjort opprør. Ved å ikke bli hørt av styresmaktene har folket mistet tillitten til presidenten og regjeringen. «Mubarak må gå», dette har den egyptiske befolkning uttrykt gjennom fredelige demonstrasjoner. Siden begynnelsen av januar har vi kunnet lese om opprøret i Egypt. Vi har lest om samlingen på Tahrir-plassen og folks misnøye mot styret med Mubarak i spissen. Selv etter at internett ble sperret og portforbud opprettet strømmet folk til for å vise sin støtte og sitt engasjement. Folket ønsket en endring, og at deres meninger ble hørt og tatt i betraktning. Gjennom disse fredelige demonstrasjonene viste ikke bare det egyptiske folk hva de ønsket, men de understreket også en trend som gjør seg gjeldende i dagens samfunn. Ikke-voldelige aksjoner står i dag sterkt i verdenssamfunnet, og er et viktig «våpen» i kampen for en bedre verden. Er dette en seier for freden? I alle fall er det et steg i riktig retning. Og det virker, bare i løpet av de siste vintermånedene har to presidenter måttet gå av (Egypt og Tunisia). Og trenden fortsetter. Ved at man viser sin misnøye, uten å ty til vold, bruker man mer humane midler og viser respekt for mennesket. Og respekt er kanskje det aller viktigste i fredsbygging, for uten respekt for mennesket, miljøet og generelt liv, hvor langt kommer vi da? 4 5

4 Aktuelt Aktuelt Klimatilpasning for fred Når fredsforsker Halvor Buhaug påpeker at det er liten vitenskapelig støtte for at global oppvarming vil føre til mer krig synes han å ha rett i det. Uavhengig av dette er det imidlertid en klar sammenheng mellom nødvendig klimatilpasning og muligheter for konstruktivt fredsarbeid. Her ligger viktige muligheter for samarbeid mellom freds- og miljøbevegelse som bør gripes. Av Alexander Harang Årsakene til voldelig konflikt er mange, kompliserte og opptrer aldri bare en av gangen. De som hevder at klimaendringer i seg selv leder til krig har derfor vanskelig for å finne empirisk støtte for sine standpunkt. Selv om det ikke er noen entydig sammenheng mellom økning av global gjennomsnittstemperatur og verdens kriger, eller disse krigenes intensitet, bør man ikke ta av seg «konflikt-brillene» i klimaarbeidet av den grunn. Klimaendringene tvinger nemlig frem uante muligheter for konstruktivt fredsarbeid. Kort oppsummert legger klimatilpasningen til rette for massiv konflikttransformasjon, hvilke både kan lede til nye voldelige konflikter, deres forebygging og ikkevoldelig konflikthåndtering av konflikter som i dag er voldelige. Dette representerer noen av århundrets viktigste muligheter for konstruktivt fredsarbeid, hvilke igjen bør inspirere til tettere samarbeid mellom fred- og miljøsektor. Klimaendringene endrer altså rammene for globalt fredsarbeid. Ettersom effektene av klimaendringene blir kraftigere kreves også langt større innsats gjennom fredsarbeid for å oppnå nødvendig klimatilpasning. Poenget er at klimaendringene bidrar til ny konfliktdynamikk, og når partene i konflikt endrer motivasjon og forutsetninger, og nye parter kommer til i konflikten, oppstår også muligheter for å håndtere konflikten mer eller mindre konstruktivt. På samme tid bidrar klimaendringene til forutsigbare konflikter som må adresseres tidlig for å kunne håndtere dem ikkevoldelig. Et eksempel på slik klimaendringsdrevet konfliktdynamikk angår demarkering av grenser. Når klimaendringene bidrar til at elveløp i Afrika endres og Himalayas isbreer smelter må også nabostater streke opp grensene seg imellom på nytt. I noen tilfeller, slik vi nylig så da Sveits og Italia måtte demarkere sin grense grunnet issmelting i Alpene, innebærer dette liten risiko for krig. Dette fordi gode strukturer for ikkevoldelig konflikthåndtering er på plass mellom de to statene, og at demarkeringen ikke fôrer inn i større latente konflikter mellom partene. Når tilsvarende demarkering grunnet issmelting mellom India, Kina og Pakistan tvinger seg frem er derimot faren for konflikteskalasjon større. Siachenbreen smelter nå med 110 meter i året, og bilateral grensestrid mellom India og Pakistan i området har pågått lenge. I umiddelbar nærhet venter også Kina på grenseavklaringer grunnet breens smelting. I slike situasjoner er det avgjørende å bruke viten om klimaendringene i fredsarbeidet. Det samme ser vi Afrika, hvor endring av grenseelvers løp og størrelse i dag skaper utrygghet om grensene for Egypt, Etiopia, Kenya, Sudan og Tchad. Det er i slike situasjoner kunnskap om klimaendringer bør igangsette proaktivt fredsarbeid som ledd i klimatilpasningen. Selv om klimaendringene ikke nødvendigvis bidrar til krig skaper de altså ny konfliktdynamikk, og dermed også nye arenaer for fredsarbeid. Miljøbevegelse og fredsbevegelse bør derfor samarbeide langt tettere i tiden som kommer for å utnytte de mulighetene for fred og konfliktløsning klimaendringene skaper. Særlig bør fredsbevegelsen få bidra mer med fredskomponenter i klimatilpasningstiltakene som utarbeides av miljøbevegelsen, og klimaeksperter bør på tilsvarende måte få bidra til å styrke fredsarbeidernes konfliktanalyse i felt. Libya: International Peace Bureau condemns military strikes and urges political negotiations to protect the civilian population 21 March A new historical era opened three months ago with the popular uprisings in Tunisia and then Egypt, the first of the Arab spring season. These rebellions brought hope to millions and youthful energy to societies suffering decades of repression, injustice, inequality, especially gender inequality, and increasing economic hardship. The Libyan revolt was inspired by these largely nonviolent victories, but, as the world has witnessed with dismay, has rapidly become militarized and is now embroiled in a full-scale civil war. Av International Peace Bureau No more armed interventions The western powers fateful decision to push through the UN Security Council a resolution to authorize military strikes and a no-fly zone has transformed the situation into one reminiscent of the Iraq crisis of While supporting the objective of protecting the civilian population, in Benghazi and elsewhere, IPB condemns yet more armed attacks by western powers on yet another Muslim country. Have these same powers learned nothing from their disastrous failures over the last 10 years? It is clear that non-military methods have not been utterly exhausted. Were all economic sanctions imposed and enforced? Was massive electronic jamming put into operation? Were all oil and gas sales cancelled? and will we ever be told? When will we ever learn? Western media fascination with the minutiae of battle tends to obscure historical memory, without which any clear assessment is impossible. Have we all forgotten who sold arms to, and struck energy deals with, Col. Gaddafi in the first place? Do the phrases no-fly zone and air strikes not bring back painful memories of the slide into disastrous occupations in Iraq and Afghanistan? Alternative approaches There is no lack of alternative courses of action. In IPB s view, the most urgent task, and the most effective way to carry out the UN-mandated Responsibility to Protect the civilian population, is to engage immediately both the Gaddafi regime and the rebels in serious negotiations. These should focus, first on a genuine and multi-lateral ceasefire, and then on the foundations of a political settlement based on participatory democracy. The UN already has a special 6 7

5 Aktuelt Aktuelt representative in place in Tripoli. Cynical or not, Gaddafi has made a ceasefire gesture which could be used as a starting point. Western states, especially the US and the former colonial powers, should keep out. The UN Secretary-General and a panel of highly respected figures from the Muslim world should be invited to take part in whatever talks can be arranged. An offer to call off the air strikes could be used as a confidencebuilding measure. In the medium-term, consideration should be given to a UN-authorised peacekeeping presence, preferably not composed of western military forces, with a classical peacekeeping (not peace-enforcement) mandate. Why is it that investment in mediation, diplomacy, trust-building and similar efforts is always a tiny fraction of the money spent on armed intervention? Unlocking creativity Arab peoples have shown that they have the courage to break away from past habits and have demonstrated impressive discipline and dignity in confronting their oppressors. The western world should now respond by finding the courage to break with its own past habits, and to apply the enormous creativity of its own societies in the search for new ways of resolving conflicts. Success in Libya - or indeed elsewhere in the region - would offer tremendous inspiration to peoples locked in deadly conflict in other regions. Reversing course It is still not too late for those leading this latest military gamble to pull out of the quagmire that looms ahead. We urge the world to mobilise now against war and foreign intervention, and in favour of negotiated solutions. What is done in the coming days and weeks will determine the possibilities for a long-term settlement. Foreign bombing only threatens a wider conflagration with unpredictable consequences. continue to police the world as if we were still in 1945; and that it is time for a global outcry against the massive expenditure devoted to the military system ($1,500 billion per annum), and in particular the international arms trade, with its accompanying corruption and double standards. The International Peace Bureau is clear on its own priorities. We need to disarm in order to develop. The basic needs of the population must be catered for as the absolute priority, not as a by-product of national security. We appeal to the armsproducing countries and industries to urgently start converting military research and production to civilian purposes. The world will never achieve the Millennium Development Goals if it fails to abandon the military-dominated way of thinking and action. We have learned in recent years that democracy cannot be imposed, and that regime change is only a matter for the population itself. The time is now ripe to assist the people in the Middle East/North Africa region in building societies based on the vision of a culture of peace, as hoped for by peoples everywhere. Such a programme was agreed by the UN in the preparation of the International Year for a Culture of Peace in 2000 and the following Decade on a Culture of Peace and Non-Violence that has just come to an end, and that must now be energetically renewed. The International Peace Bureau is dedicated to the vision of a World Without War. We are a Nobel Peace Laureate (1910), and over the years 13 of our officers have been recipients of the Nobel Peace Prize. Our 320 member organisations in 70 countries, and individual members, form a global network which brings together expertise and campaigning experience in a common cause. Our main programme centres on Sustainable Disarmament for Sustainable Development. We welcome your participation. Libya en uklok krig Alle kriger, alle bombeangrep, er begrunnet i den gode saks tjeneste. I humanismens ånd. Snakk om selvforsvar. Avverge andres overgrep osv. Det er grenser for hva verdenssamfunnet skal tolerere av overgrep før vi griper inn. Gadaffis overgrep mot landets befolkning har trolig passert grensen, men det er ikke tilfeldig at akkurat Libya nå blir valgt med tanke på vestens sterke interesser i oljeressursene. Det er vel så mye oljen USA vil ha kloa i, og de er mindre opptatt av overgrep mot innbyggerne. Av Ivar Johansen For meg er det 3 grunner til at vi burde sagt nei til norsk deltakelse: 1. Aksjonen har ikke bred støtte i verdenssamfunnet. Den afrikanske unionen, med sine 53 medlemsland, advarer. Mektige krefter i den arabiske liga er kritisk. Sterke protesterer fra en rekke latinamerikanske statsledere. Og store nasjoner som Kina, Russland og Tyskland er i mot. Dette kan veldig lett framstå som en konflikt mellom sentrale vestlige land og den muslimske/ arabiske verden. Aksjonen frontes av USA, Frankrike og britene. 2. Opprøret i Nord-Afrika, og Libya, har først og fremst vært et folkelig opprør, et lokalt opprør. Aksjonene nå kan lett framstå som at vesten tar over, og vestlig-gjør opprøret. Dette kan både på kort og lang sikt svekke kampen for demokrati og sosiale rettigheter. 3. FN-resolusjonen har ingen ytre grense, bortsett fra okkupasjon. Norge deltar derfor nå i en aksjon som også kan inkludere å sette inn bakkestyrker. Vi kan nå være inne i ny Irak-situasjon som kan medføre store tap av sivile liv, bli en langvarig militær konflikt og som jeg ser særlig tyskerne er redd for: konflikten kan spre seg i regionen. Så når dette er sagt: Dette er ingen enkel sak, hvor det er et opplagt ja eller nei. Jeg skjønner godt dem som har falt ned på et ja, selv om jeg selv har konkludert med nei. Denne respekten må også prege hvordan nå ordlegger oss om de ulike standpunkter. Wider aspects There are all kinds of wider considerations to be explored, and important lessons that need to be assimilated. In particular, that the five permanent members of the Security Council cannot 8 9

6 tema: midtøsten Vil di gi din støtte til OSLO FREDSLAG? Grasrotandelen er en ordning fra Norsk Tipping, hvor du som registrert spiller kan velge et lag eller en forening som du ønsker å støtte din Grasrotmottaker. Vi oppfordrer deg til å støtte oss i OSLO FREDSLAG! Tenk deg at du kan spille favorittspillene dine Lotto, Tipping eller Joker for eksempel og samtidig gi noe mer til det laget eller den foreningen du selv ønsker å støtte. Dette er nå mulig via grasrotandelen. Ved spill hos norsk Tipping vil 5 % av innsatsen gå direkte til ditt lag eller forening (gjelder ikke Extra og Flax). Merk at Grasrotandelen ikke på noen måte går ut over innsatsen eller premien din du blir ikke belastet noe for å være grasrotgiver. Du trenger Norsk Tipping Spillerkort for å knytte deg til Grasrotandelen. Spillerkort får du kjøpt hos kommisjonær, eller du kan bestille det på Vi oppfordrer deg til å knytte deg til ordningen allerede i dag, og du gjør det på en av følgende måter: 1. Hos kommisjonær: Ta med deg strekkoden og ditt spillerkort til en av Norsk Tippings mange kommisjonærer. 2. SMS: GRASROTANDELEN til 2020 (tjenesten er gratis). 3. Internett: grasrotandelen.no eller norsk.tipping.no. 4. Norsk Tipping Mobilspill. Mer informasjon finnes på Her vil du også kunne følge med på hvor mye Grasrotandelene genererer for de enkelte Grasrotmottakerne. Takk for at du støtter oss via Grasrotandelen! I høstferien 2010 sendte Fredslaget åtte mennesker på studietur til Israel og Vestbredden. De besøkte en rekke organisasjoner som driver fredsarbeid i området, bl.a. en del organisasjoner som forener både palestinere og israelere som ønsker å bruke ikke-voldelige metoder for å ende en voldelig konflikt. Studieturen gjorde inntrykk, og etter hjemkomst bestemte deltakerne for å strukturere seg i Midtøstengruppa. De første reisebrevene ble publisert i forrige nummer av Fredsviljen. I dette nummeret finner du brevene fra turens siste dager

7 Tema: Midtøsten Tema: Midtøsten Torsdag : Hebron Av Sylvia Rognvik Fredag Av Bjarte Bjørsvik Det første som møter oss når vi kommer til gamlebyen i Hebron er tomme gater og stengte dører med falmende maling. Vi blir forklart av en internasjonal observatør at flere Palestinere ikke har lov til å bevege seg i en del av gatene og at de har mistet tillatelsen til å drive butikkene sine. Hebron er en by under okkupasjon. På hustakene står væpnede israelske soldater, og på gatehjørnene er det montert overvåkningskamera. Hvis man gjør noe som er imot regelverket runger en irettesettende metallisk stemme ut fra en høyttaler. Storebror ser deg. Hebron ble etter Oslo-avtalen overlatt til palestinske selvstyremyndighetene og er i dag den største byen på Vestbredden. Problemet er at den også ligger i den bibelske regionen Judea som er en hellig by i Jødedommen. Til tross for at byen ligger på Palestinsk territorium bor over 500 bosettere der som er beskyttet av 2000 israelske soldater. Flere av bosetterne har bygget husene sine over de Palestinske hjemmene og butikkene og kaster gjerne søppelet sitt ned på gaten. Palestinerne har i et tappert forøk på å beskytte seg mot søppelet satt opp nettinger som fanger opp det som bosetterne måtte finne på å kaste ut vinduet. De fleste bosetterne i Hebron er ideologisk motivert og ønsker å ha Hebron fritt for muslimer, en jødisk by i den jødiske staten Israel. I dag er det flere internasjonale observatører i Hebron som en konsekvens av massakren i Abraham moskeen i 1994 da en høyreekstrem bosetter åpnet ild mot palestinske muslimer i bønn. 25 Palestinere ble drept og 125 såret. Dette førte til en deling av moskeen slik at halvparten i dag er jødisk og halvparten er muslimsk. Vi passerer en check-point med to israelske soldater og en bosetter. Soldaten forteller at det er hans beste dag i Hebron, det er den dagen han skal overføres til et annet sted den dagen han skal reise fra Hebron. Når vi beveger oss innover i gamlebyen kan man føle etterdønningene av en fordums tid, da det var yrende liv og handel i gatene. Det var en tid da Hebron var kjent for sin keramikk og glassblåsing, og ikke først og fremst som et speilbilde av konflikten. Stedsnavnet Hebron (Al-Khalil) er avledet fra ordet venn på arabisk, men i dag er det lite som minner om vennskap mellom jøder og muslimer i Hebron. Foto: Fatima Elkadi Vi hadde et internt morgenmote i Holy Land Trusts lokaler og så kom Sami Awad til oss. På oppfordring fortalte han om filmen som han har medvirket i ( Sami kom akkurat fra rundreise i USA der filmen ble presentert, og var svært fornøyd med turen. De var et team på 10 personer, men en av samarbeidspartnerne kunne ikke være med for han deltok i den jødiske båtreisen til Gaza. Filmens målgruppe er college studenter, og så langt har 200 college bestemt seg for å vise filmen, målet er å nå 500, en fjerdedel av alle college i USA. Den vil også bli distribuert til Storbritannia, Irland og India. Budskapet til studentene har vært å snakke om det de har sett og hørt i filmen, uten å være hverken pro-israelsk eller pro-palestinsk, men pro-menneskerettigheter. Oppfordringen hans til studentene har vært å komme til Palestina for å lære, og for de som ikke kan det, lage lokale nyheter om konflikten der de bor. Sami sa også at i Palestina går nå ca 30% av offentlige inntekter til sikkerhetsapparatet som bekjemper opposisjonen og han mente det trengs en mer kritisk vurdering av PA (Palestinian Authority). Så dro vi med buss til landsbyen Al-Walaja som fra gammelt av tilhører Betlehem, men grenser opp til Jerusalem. Vi besøkte en familie som som bygget hus på eiendommen sin i Etter 4 mnd fikk de brev fra Jerusalem kommune om at de bor i Jerusalem og at huset var ulovlig oppført. De gikk til sak og etter 3 år sa den israelske retten at saken ikke under deres myndighet. De fikk en regning på Amerikanske dollar, men den har de ikke betalt. Så en dag kom soldatene med asiatiske arbeidere som rev huset. De bygget det opp igjen, og så ble det revet på ny. De bygget opp igjen en tredje gang med hjelp fra Holy Land Tust og naa bor de i huset. De har blitt krevd betaling for riving av huset, men har ikke betalt. De etterlyser stotte fra PA som ikke har gjort noe for dem. Skolen og moskeen i Al-Walaja som de har bygget selv, har 12 13

8 Tema: Midtøsten Tema: Midtøsten også rivningsordre. Muren er under bygging like ved huset, på palestinsk side av den grønne linjen (våpenstillstandslinjen fra 1948) og det er dessverre palestinske arbeidere som gjør mye av byggearbeidet. Vi dro videre til en annen familie i Al-Walaja og fikk vite mer om arrestasjoner av innbyggere og rivninger av hus, hus har for tiden rivningsordre. En lokal kvinne, som kom med en gruppe israelske støttepersoner, gav uttrykk for stor frustrasjon og sa også at innbyggerne ikke er organisert. Vi spiste schwarma lunsj i Betlehem og dro rett til Dødehavet der vi endelig fikk lekt oss i vannet og slappet av litt. I mørket fant så sjåføren etterhvert frem til Ramallah og hotell Retno. Og med en herlig middag på Orjuwani, avsluttet vi kvelden sammen med et par palestinere som folk i gruppen kjenner. Virkelig en dag med store kontraster og visitter i ganske ulike realiteter, slik det kan være i Palestina og Israel. sitter på utemøbler i plast, bordene vi sitter ved er av samme kaliber og lyset kommer fra en lyspære i taket, men guttene som sitter rundt Faris forsikrer oss om at før kunne man ikke engang oppholde seg her. Dette er produktet av timer på timer med frivillig arbeid og tålmodige hoder. Faris sier at arbeidet går sakte med sikkert. «I prefer slow progress rather than a quick start and a quick end». Dette huset ser ut til å speile arbeidet til PFF som fortsetter sakte, sikkert og tålmodig. En dag kommer det til å stå ferdig, både huset og arbeidet for fred. Lørdag : The Writings on the Wall Av Marianne Weitemeyer Firing Peace and Freedom Youth Forum (PFF) er en organisasjon som tiltaler meg. Jeg har en forkjærlighet for grassroot initiatives og studentbevegelser, og PFF er begge deler. Denne interessen er noe paradoksal da min utdanning, kort oppsummert i en Bachelor i ledelse og en Master i utviklingsstudier, antakeligvis vil sende meg til et åpent landskap eller i beste fall et kontor. FN er målet. Jeg må vel innse at jeg neppe kommer til å stå på barrikadene å kaste stein. Men jeg er student. Det vil si teknisk sett er jeg akkurat ferdig, men alikevel har jeg følelsen av å være student. Jeg planlegger allerede språk jeg skal lære, steder jeg skal reise og temaer jeg skal ta opp, så student i den betydning tror jeg alltid jeg kommer til å være. Det er kanskje nettopp derfor at Faris sine ord, grunnlegger og leder av PFF, vekker min interesse. Han er intelligent, forteller godt og grundig om sine opplevelser og tar initiativ. Han forteller at han grunnla organisasjonen over en øl med en kompis. Det er kult. Hvor mange ganger har ikke du og jeg sittet og tatt en øl (eller fem) og løst det ene verdensproblemet etter det andre? Har vi ikke gjort det så kommer vi til å gjøre det. Det at det faktisk kan komme noe ut av ølvåte tåkete tanker gjør meg glad, og gjør at jeg liker Faris enda bedre. Ett av PFF sine tiltak er at hvem som helst over internett kan kjøpe veggplass. Det vil si man kan betale en sum og skrive noen ord, og et avvv medlemmene i PFF vil skrive dette på muren som blir bygget rundt vestbredden for, ifølge Israelske myndigheter, å forsvare Israelerne mot Palestinerne. Dette er en del av prosessen til PFF for å markedsføre Palestina til folk flest. Faris mener at man er «stuck in a loop» hvor konflikten ofte blir beskrevet til de som allerede er interessert og at det er viktig å spre informasjon til mannen i gata. Først da vil det skje endringer. Huset vi sitter i er et noe slitent, gammelt bygg. Vi 14 15

9 tema: midtøsten Aktuelt Søndag : Your Massage is Over, Sleepy World Av Marianne Weitemeyer Firing Nytt EU-direktiv liberaliserer reglene for norsk våpeneksport Med opprettelsen av et indre krigsmateriellmarked i EU minker medlemsstatenes kontroll over den endelige destinasjonen for deres eksporterte krigsmateriell. Av Alexander Harang «Women in Ramallah need this». Marte, Linn, Nadja og jeg er på Tyrkisk bad i Ramallah. Dette er siste kvelden etter en lang uke. Jeg prøver å beskrive hvordan disse dagene har vært med ord som lærerik, trist, spennende, fantastisk, utmattende, amazing, eye-opening eller life-changing men selv om jeg legger om til engelsk er det ingen av ordene som strekker til og jeg oppdager for alvor språkets begrensninger med tanke på spekteret av følelser. En ting er sikkert, vi har veldig godt av et par timer på Al-Nijmeh Center i Ramallah hvor den Tyrkiske badingen finner sted. Vår massør, en jente i underkant av 30 år, forteller at kvinner i Ramallah trenger et sted hvor de kan slappe av og stresse ned i noen timer. Det er viktig å ha et sted man kan slappe av og slippe seg løs fra alle tankene. Dette møtet legges til de mange andre møtene jeg har hatt i løpet av de siste 10 dagene, og sammen demonstrerer de hvordan menneskene i Palestina blir preget av situasjonen de lever i. Alt gjøres i forhold til den livssituasjonen de befinner seg i som i dette tilfellet består av usikkerthet, uforutsigbarhet og vold. Noen ganger konfronterer man situasjonen, noen ganger trenger man hvile fra den, men den er alltid der, den dominerer sinnet. Jeg har hørt flere ganger i løpet av turen at en rekke sykdommer slår ut i sammenheng med post-traumatic stress som det heter i krigssammenheng. Kreft for eksampel et utbredt på Vestbredden. Jeg kunne kjenne hvordan både kreft- og stressrelaterte tanker forsvant idet hun startet massasjen og jeg dykket ned i en tilstand av halvsøvne. I denne oasen av velvære midt på vestbredden gled tankene bort fra stress, check points, demolition orderes, non-violence initiatives, mur-bygging, land grab, resistance, okkupasjon og våpen. Jeg glemte alt om vanskelige konflikter, håpløse situasjoner og mennesker som lider. Etter en stund ble jeg vekket av en stemme som sa «your massage is over, sleepy girl» og jeg var tilbake i virkeligheten. I skrivende stund behandles stortingsmeldingen om norsk eksport av krigsmateriell av I denne stortingsmeldingen informerer Regjeringen om at Norge har tilsluttet seg et nytt EU direktiv om våpenhandel, det såkalte ICT-direktivet. Tilslutningen skjer uten verken offentlig eller parlamentarisk debatt. Direktivet innebærer likevel en betydelig liberalisering av det norske regelverket for våpeneksport. Jeg vil her forklare hva direktivet vil bety for norsk våpeneksport, og plassere ICT-direktivet inn i det større bildet av EUs regelverk for våpenhandel. Hensikten med ICT-direktivet er å styrke konkurransevilkårene for krigsmateriellprodusenter i EU og tilsluttede EØS-land. Effekten er at man innretter handel og samarbeid om produkvsjon av krigsmateriell i tråd med prinsippene for det indre marked. Direktivet setter forenklede krav og vilkår for krigsmateriellindustriens eksport, og skal sikre likebehandling og gi økt forutsigbarhet knyttet til lisensiering av forsvarsrelaterte varer innad i EU området. Avbyråkratisering av eksportkontrollen er et stikkord våpenindustrien ofte bruker i denne sammenheng. Direktivet vil innebære en betydelig liberalisering av norsk eksportkontroll. Dette er et faktum den sittende regjering så langt har valgt å underkommunisere. ICT-direktivet ble vedtatt 6. mai 2009 og skal etter planen iverksettes i Norge innen 30. juni Dette innebærer at nødvendig ny nasjonal lovgivning må være på plass innen den tid. Da det i dag knyttes store eksportbegrensninger til utførselslisenser for krigsmateriell, vil iverksettelsen av ICT-direktivet møte mange hindre på sin vei. Nettopp derfor er det viktig å forstå sammenhengen mellom ICT-direktivet og EUs felles posisjon for våpeneksport. Liberalisering av norsk eksportkontroll All eksport av krigsmateriell fra Norge er i dag lisenspliktig. I praksis betyr det at du må søke om tillatelse hos myndighetene for å kunne eksportere våpen fra Norge, og i dag blir slike lisenssøknader for krigsmaterielleksport behandlet individuelt av Utenriksdepartementet. Med ICT-direktivet får vi et nytt system for slik lisensiering, med tre lisensformater: individuelle, globale og generelle lisenser. Den individuelle lisenstypen benyttes for én enkelt utførsel til én enkelt sluttbruker, slik norsk praksis er i dag. Den globale lisensen vil tas i bruk for flere utførsler av spesifiserte varer til en bestemt sluttbruker, og skal ha en gyldighet på inntil tre år. Den generelle lisenstypen gis til bedrifter som er forhåndssertifiserte for å levere til forhåndssertifiserte bedrifter i andre EU- og EØS-land. En opplagt konsekvens av ICT-direktivet er derfor at langt færre individuelle lisenser vil kreves i handelen med krigsmateriell internt i EU. Særlig vil utførsel av komponenter til krigsmateriell bli enklere. Som følge av direktivet skal medlemsstater som produserer komponenter og deler til militært materiell, overføre ansvaret for overvåkning av dette til EU-landet som eksporterer dette ut av EU-området. Riktignok er det også en unntaksbestemmelse for dette, men den kan bare benyttes i svært sensitive tilfeller. I enkelte EUland er slik overføring av overvåkningsansvar allerede praksis

10 Aktuelt Aktuelt Uansett blir eksportlisens for komponenteksport innvilget nasjonalt, og overvåkningsansvaret plasseres hos den nasjonale eksportkontrollmyndighet. Med ICT-direktivet svekkes denne nasjonale kontrollen. Tap av kontrollmuligheter Selv om EU har hatt en felles adferdskodeks for våpeneksport siden 1998 har EU-landene svært forskjellig eksportpraksis. Mens noen land ikke tillater våpeneksport til visse stater, tillates tilsvarende eksport fra andre EU-land. ICT-direktivet åpner for at våpenindustrien lettere kan utnytte slike forskjeller i praksisen, noe som også er aktuelt for norsk våpeneksport. Norge har de siste årene gitt avslag på søknader om lisens til å eksportere krigsmateriell til land som Israel, Sri Lanka, Marokko, Pakistan, India, Colombia, Nepal og Honduras. Alle disse landene mottar imidlertid tilsvarende krigsmateriell fra EU-land, og svært mange EU-land eksporterte også krigsmateriell til nevnte land i På denne bakgrunn er det fare for at ICT-direktivet vil utnyttes ved at våpenindustrien får flytte sine produkt innad i EU mer fritt, for så å kunne velge EU-områdets mest liberale stat som utførselspunkt fra EU. På den måten omgås nasjonal eksportkontrollmyndighet ganske enkelt. I Norge har eksempelvis Kongsberg blitt nektet å eksportere krigsmateriell til India grunnet våpenkappløpet med Pakistan. Da vi ser massiv eksport til begge sider i dette våpenkappløpet fra en lang rekke EU-land, er det ingen grunn til å tro at det norske selskapet ikke vil kunne sende krigsmateriell i deler til India eller Pakistan gjennom et EU-land som finner denne eksporten uproblematisk. Krigsmateriellet kan også settes sammen i et mer liberalt EU land, for så å eksporteres i én del til konfliktområdet herfra. Direktivet er uklart angående betydningen dette vil ha for EUs indre våpenmarked. Det kan tenkes at et system av re-eksportgarantier vil utvikles slik at opprinnelig eksportør stiller krav til eventuell re-eksport fra andre EU-/EØS-land. Om så skjer vil det imidlertid undergrave hele poenget med direktivet. Med opprettelsen av et indre krigsmateriellmarked i EU minker altså medlemsstatenes kontroll over den endelige destinasjonen for deres eksporterte krigsmateriell. Uavhengig av dette vil statene fortsatt kunne sette strenge eksportbegrensninger gjennom egen eksportkontrolllovgivning, og ved å kreve unntak fra ICTdirektivets grunnregler ved å definere varen som eksporteres som særlig sensitiv. Interessant nok kan dette fort lede til at den ikke-harmoniserte eksporten blant medlemsstatene skaper nye økonomiske barrierer i det nye enhetlige krigsmateriellmarkedet. For å unngå slike barrierer vil vi sannsynligvis se at eksporterende stater lemper på egen eksportkontrollpolitikk overfor EU-land, da ansvaret for eksporten ut av EU-området uansett vil tilfalle en annen stat. Dermed blir også arbeidet for en felles policy for hvem man skal kunne eksportere krigsmateriell til gjennom EU viktigere i tiden som kommer. Regulering av våpenhandelen i EU Kontroll med våpeneksporten har alltid vært et nasjonalt ansvar innenfor EU. Statene konsulterer med hverandre hva angår hvilke stater man bør kunne eksportere hvilket krigsmateriell til, men hvem man faktisk velger å eksportere krigsmateriell til er til syvende og sist den enkelte stats beslutning. Dette kommer av at våpenmarkedet anses som vesentlig annerledes enn andre markeder. Våpenmarkedet er av stor strategisk betydning, og ses på som avgjørende for enhver stats autonomi. Markedet i krigsmateriell forstås derfor som avhengig av statenes nasjonale utenrikspolitikk. Dette er også logikken bak EØS-avtalens artikkel 123, som skjermer krigsmateriellhandelen fra handelsavtaler etablert gjennom WTO og EU. Videre har krigsmateriellprodusentene i Europa lenge blitt ansett som avgjørende for sysselsetting og industriell innovasjon. Medlemsstatene i EU er derfor ennå ikke klar for å overgi sin suverenitet på dette området fullstendig til en overnasjonal autoritet. Motkreftene mot denne suverenitetslinjen er imidlertid sterke. Europeiske stater satser på sine komparative fortrinn innen produksjon av høyteknologisk krigsmateriell, men de nasjonale markedene er for små til å konkurrere med store markeder. USA utgjør et slikt marked. EUs svar på denne utfordringen har først og fremst vært å legge til rette for kollektive innkjøp av våpen og fjerning av handelsbarrièrer internt i unionen for egen industri. Det er dette man ofte referer til som EUs forsvarspakke. I roten av denne forsvarspakken ligger EUs forsvarsbyrå, EDA, etablert i Denne institusjonen er en del av EUs felles utenriksog sikkerhetspolitikk, og er forankret gjennom Lisboatraktaten. EDA skal frembringe oversikt over all krigsmateriellproduserende kapasitet, og det samlede behovet for krigsmateriell i EUområdet, for så å synkronisere dette. I lys av utviklingen i EDA, har EU kommisjonen foreslått to direktiver. Det ene handler om felles regler for anskaffelser av krigsmateriell og det andre er ICTdirektivet,, som altså dreier seg om krigsmateriellhandel innad i EU. Det er i denne konteksten ICT-direktivet har oppstått, og nå er i ferd med å slå inn over Norge. ICT-direktivet kom til gjennom EDAs tette dialog med våpenindustrien, og denne industrien har også fått diktere det meste av det som er nytt i dette direktivet. Disse tette konsultasjonene med våpenindustrien var også hovedgrunnen til at EU-kommisjonen klarte å overbevise medlemsstatene om å overgi nasjonal suverenitet over prosedyrene for anskaffelse av krigsmateriell og våpenhandel innen EU. EU har siden 1998 hatt en egen adferdskodeks for våpenhandel. I praksis betyr dette at EU ble enige om åtte kriterier for når en ikke skal tillate våpeneksport. Norge har vært tilsluttet denne siden starten. Da adferdskodeksen ble omgjort til en felles EU-posisjon i 2008, medførte dette også at kodeksen ble adoptert i norsk eksportkontrollregelverk. Kodeksens åtte krav for når man ikke skal tillate våpeneksport, er dermed også blitt juridisk bindende for Norge. Disse reglene vil bli ennå viktigere når ICT-direktivet innføres, og EUs indre marked for våpenhandel etableres, nettopp fordi det da vil bli enda viktigere å harmoniserende EU landenes policy for hvem man kan eksportere hvilke våpen til. Politikerne underkommuniserer effekten av ICT direktivet I den overnevnte norske eksportkontrollmeldingen som i dag ligger til behandling i Stortinget, heter det at «norsk tilslutning til og gjennomføring av direktivet vil ikke innebære en svekket kontroll av forsvarsrelaterte produkter.» Videre hevdes det at «i hovedsak vil det individuelle lisensieringsregimet som praktiseres i dag, videreføres». Dette tyder på at man tar for lett på effektene av å innføre to nye former for lisensiering. Opplagt nok innføres disse nye prosedyrene for å brukes. Målsettingen med endringen er altså å forenkle lisensiering for våpenhandel internt i EU-området, noe som i det minste burde blitt problematisert og drøftet i stortingsmeldingen. Det samme burde våpenindustriens muligheter for å unngå nasjonal eksportkontroll gjennom den nye ordningen. Ingen av partiene på Stortinget ser i skrivende stund ut til å være villige til å ta noen omkamp om ICT-direktivet. Etter all sannsynlighet vil derfor arbeidet med å styrke kontrollen over norsk krigmaterielleksport bli enda vanskeligere i tiden som kommer

11 Bokanmeldelse Historiske øyeblikk Bokanmeldelse av 2 bøker - om og av Berit Ås Av Trine Eklund Kvinner i alle land - håndbok i frigjøring av Berit Ås Antall sider: 190 Forlag: Aschehoug, 2008 ISBN Ild fra Asker - et portrett av Berit Ås av Ebba Haslund Antall sider: 250 Forlag: Pax Forlag ISBN Berit Ås, professor i to fag, er 82 år og i full vigør - fortsatt. To bøker om hennes liv og virke er viktige bidrag for å forstå dette fyrverkeriet av en kvinne. Hun, sammen med sitt store nettverk av feminister, vi alle kan takke for at vi lever i et mer likestilt samfunn her i Norge enn de fleste kvinner i verden kan drømme om. Kvinner i alle land - håndbok i frigjøring ble utgitt på nytt hos Aschehoug for 2 år siden, omskrevet, redigert og med dels nytt stoff forfattet av Berit Ås. Ild fra Asker er en informativ og festlig bok om personen Berit Ås, forfattet av Ebba Haslund. Begge bøkene gir verdifull innsikt i de mange saker og temaer som Berit har sett, fremmet, debattert, og med stor faglig innsikt - har greidd å motbevise, stoppe eller snu utfallet av. Være seg farlige trafikktraseer og barns skolevei, tobakkindustriens infame PR aksjoner, atomvåpen industriens alt-utslettende strategier eller skipsrederes kyniske og nedlatende transportplan for uranium og annet atomavfall langs norskekysten i -80 årene. Bare for å nevne noen av de sakene Berit med sin forskning og faglige innsikt har greidd å belyse og dermed avverge eller snu utfallet av. Hennes 5 Hersketeknikker er viden kjent, innenlands som utenlands, mens hennes politiske teft er mindre kjent, men ikke desto mer viktig for den utviklingen kvinnefrigjøringen vhar gjennomgått de siste 40 årene. Ikke bare i Norge og Norden, men på alle 5 kontinenter. 20 Berit`s teft, pågangsmot og iherdige innsats for alltid å ha rikelig med facts, analyser og forskningsresultater tilgjenglig når latterliggjøringen, usynliggjøringen og dobbeltstraffen satt inn fra oftest mannlige motstandere, var avgjørende. Berit vant ofte debatten og saken, til stor irritasjon og frustrasjon for de mange som etterhvert ble lei av hennes mas, påstander, nye påfunn og enorme faglige og fysiske kapasitet. Begge bøkene bør leses for å forstå hva Berit Ås har betydd for kvinnefrigjøringen nasjonalt og internasjonalt. Hennes arbeid og arbeidskapasitet har vært avgjørende for at kvinner i verden over i dag tør stå opp, si i fra og argumentere for kvinners deltagelse i nasjonale beslutningsprosesser, i komiteer og lokale styrer. Verden over har Berit Ås forelest og holdt foredrag om De 5 Hersketeknikkene, men også om viktigheten av at kvinner tar ansvar, er med der beslutninger taes og stiller opp med kvinnekulturens praktiske syn og verdivalg. Uten kvinner får vi ikke fred i verden hevdes det fra mange hold i dag, bl.a. fra FN., og Fredsaken er ett av Berits hjertebarn inkl om kvinners deltaging i alle fredsprosesser- og forhandlinger., vedtatt av FN i Berit Ås fyller 83 år i april og vital som aldri før. Hun er sterkt etterspurt som forleser i Norge og ellers i verden og bøkene hennes er oversatt til 12 språk bl.a. i de mange land hun har besøkt.hennes teorier, analyser, forskning og verdivalg er mer aktuelle enn noensinne. Derfor er bøkene om hennes liv og virke så viktige og aktuelle for bl.a å forstå den verden vi lever i og hvor avgjørende viktig det er at kvinner fortsetter å kjempe for en bedre verden for oss alle. At begge damene også skriver morsomt, gjør at en ler høyt og befriende mange ganger.. En god latter forlenger livet heter det på folkemunne - Ebba Haslund skrev boken om Berit Ås da hun var 90 år gammel. Prinsipiell optimisme I tillegg til reklameplakatene for floïd etterbarberingsvann og Yaxa deodoranter er blikkfanget i fotografiet på neste side ungdommene i forgrunnen og plakaten med teksten INGEN RASE DISKRIMINERING I SPORTEN. Vi kan også legge merke til den andre gruppen med ungdommer opp mot høyre hjørne, og i bakgrunnen kan vi lese en annen plakat: AVLYS KAMPEN. Gruppen nærmest fotografen sitter på to linjer rygg mot rygg, med et nett mellom ryggene. Av Jens Petter Kollhøj Nettet og de hvite linjene i hjørnet nede til høyre og på bakken i mellomrommet bakover til de andre personene tilsier at vi ser mennesker på en tennisbane. Og vi forstår at de ikke er der for å spille tennis. Snarere tvert imot. Motivet gir et rolig og avslappa inntrykk, men samtidig er dette fotografiet også kraftfullt, et øyeblikk med en konfliktfylt spenning og et dramatisk potensial. 23. januar i år døde Ole Andreas Kopreitan, 73 år gammel. Svært mange av oss møtte Ole Kopreitan på Karl Johans gate i Oslo, der han fra en ombygd barnevogn delte ut løpesedler og solgte jakkemerker og plakater med klare politiske budskap. De fleste vil forbinde ham med arbeidet han gjorde i Folkebevegelsen mot EEC, og ikke minst som leder for Nei til Atomvåpen. NTB sendte ut en nyhetsmelding om dødsfallet, med klipp fra Stein Ørnhøis artikkel i Norsk Biografisk leksikon. Der slår Ørnhøi fast at Ole Kopreitans viktigste politiske innsats var som organisator av folkebevegelser. Men Ørnhøi påpeker også at Kopreitan var blant de første som satte kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika på den politiske dagsorden. Særlig kjent ble demonstrasjonen på Madserud tennisbane 13. mai I spissen for 50 ungdommer stormet Kopreitan banen, og fikk stoppet tennislandskampen mellom Norge og Sør- Afrika. Demonstrasjonen på Madserud ble også lagt merke til internasjonalt, skriver Ørnhøi. Ole Kopreitan ble dømt for sivil ulydighet, men Norge ble en del av den internasjonale kampen mot rasistregimet i Sør-Afrika. For meg var denne tydeligvis berømte aksjonen 13. mai 1964 ukjent. Jeg ble nysgjerrig, og begynte å leite etter fotografier. På nettsidene til bildebyrået Scanpix fant jeg 16 bilder, inkludert det vi ser her. Den ledsagende bildeteksten informerer: Demonstrasjon på Madserud tennisbane mot apartheidregimet i Sør-Afrika, og mot Davis Cup-kampen i tennis mellom Norge og Sør-Afrika. Norges Idrettsforbund hadde på forhånd frarådet Tennisforbundet å gjennomføre kampen, siden fargede sørafrikanere ikke fikk delta i konkurranser utenfor landets grenser. Men presidenten i tennisforbundet Jan Staubo og styret fulgte ikke vedtaket. Vel 200 demonstranter tok seg inn på tennisbanen for å hindre at kampen ble spilt, og politiet ble satt inn for fjerne dem med makt. Bildet viser demonstranter med plakater mot rasisme, som har satt seg ned på tennisbanen. Ole Kopreitan var 26 år da fotograf Erik Thorberg trykket på utløseren og festet dette øyeblikket på filmen, denne maidagen i Om vi kan se Kopreitan blant personene i dette fotografiet vet jeg ikke, heller ikke om han er med i de andre fotografiene fra hendelsen. Av de 16 fotografiene som nå er tilgjengelige på nettsidene til Scanpix er tre signert Thorberg. Resten er kreditert Ivar Aaserud fra bildebladet Aktuell, som også trykket en reportasje fra hendelsen. Andre av bildene viser spillere som betrakter demonstranter som sitter på banen, tennisforbundets leder Jan Staubo i samtale med politiet, demonstranter med bannere som sitter på tribunen, og demonstranter på utsiden av banen der politiet også brukte hester. Det dramatiske potensialet i bildet vi ser her blir realisert i flere av disse andre fotografiene, som viser politikonstabler som geleider noen av personene, men også bærer noen, eller rett og slett sleper liggende demonstranter av banen. I følge sine egne lover var arrangøren av turneringen, Norges Tennisforbund, en politisk nøytral forening. Til tross for at Sør- Afrika var blitt ekskludert fra den internasjonale olympiske komité som følge av rasediskrimineringen i landet, ble hvite sørafrikanere 21