Jo Nesbø Doktor Proktors prompepulver. Tegninger av Per Dybvig

Transkript

1

2 Jo Nesbø Doktor Proktors prompepulver Tegninger av Per Dybvig

3 2007, 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4

5 Kapittel 1. Den nye naboen DET VAR MAI, OG DA SOLA HADDE SKINT en stund på Japan, Russland og Sverige, stod den opp over Oslo. Oslo er en ganske liten hovedstad i et ganske lite land som heter Norge. Den satte straks i gang med å skinne på det gule og passe lille slottet hvor det bor en konge som ikke bestemmer så mye at det gjør noe, og på Akershus festning. Der skinte den inn på de gamle kanonene som pekte ut over Oslofjorden, gjennom vinduet til kommandantens kontor og på den ytterste av alle dørene som til slutt ledet inn til byens mest fryktede fengselscelle, Dauingehullet, hvor bare de farligste og verste forbryterne satt. Cellen var tom, bortsett fra en rattus norvegicus, en liten norsk rotte, som tok sitt morgenbad i toalettet. Sola steg bitte lite grann høyere og skinte på barna i et skolekorps som hadde øvd seg på å stå opp veldig tidlig, ta på seg uniformer som klødde, og som nå øvde på å marsjere og spille nesten i takt. For snart var det syttende mai, og da skulle alle skolekorps i hele det lille landet stå opp veldig tidlig, ta på seg uniformer som

6 klødde, og spille nesten i takt. Og sola steg bitte lite grann høyere og skinte på trebryggene mot Oslofjorden, hvor et skip fra Shanghai i Kina akkurat hadde lagt til. Bryggeplankene gynget og knirket av travle føtter som løp frem og tilbake og losset skipet for varer. Noen av solstrålene trengte mellom plankene og ned til kloakkrør som stakk ut i sjøen under brygga. Og én enkelt solstråle trengte inn i kloakkrørets mørke og fikk det til å glimte i noe. Noe hvitt, vått og svært skarpt. Noe som stygt lignet en tanngard. Og om man visste en del om krypdyr, men ellers var ganske dum, kunne man trodd at det var de atten huggtennene i gapet på verdens største og mest fryktede kvelerslange man så. En anakonda. Men så dum er vel ingen. For anakondaer holder til i jungelen, i elver som Amazonas i Brasil, og ikke i kloakkrørene som går på kryss og tvers under hele den fredelige, lille byen som heter Oslo. Anakonda i kloakken? Atten meter med kvelemuskler, gap på størrelse med en badering og tenner som omvendte kroneis? Ha, ha! Jo, det skulle tatt seg ut! Og nå hadde sola begynt å skinne på en stille gate som het Kanonveien. Der traff solstrålene et rødt hus hvor kommandanten på Akershus festning spiste frokost sammen med sin kone og datteren Lise. Og på den andre siden av veien skinte de på det gule huset hvor Lises bestevenninne hadde bodd. Men bestevenninnen hadde akkurat flyttet til en by som het Sarpsborg, og det tomme, gule huset fikk Lise til å føle seg enda litt mer ensom enn hun hadde vært før bestevenninnen dro. For det var ingen andre barn Lise kunne leke med i Kanonveien.

7 De eneste andre barna i nabolaget var Truls og Trym Thrane. De var tvillinger, bodde i den svære villaen med tre garasjer nederst i veien og var to år eldre enn Lise. Om vinteren kastet de steinharde snøballer på det lille, rødhårete hodet hennes. Og når hun spurte om de ville leke, døpte de henne i snøen. Med harde, isete votter gned de snøen inn i ansiktet hennes mens de døpte henne Fiselise, Flinkestinke eller Tante Kommandante. Og nå tenker du kanskje at Lise burde fortalt foreldrene til Truls og Trym hvor uoppdragne de var. Men da kjenner du ikke faren til Truls og Trym, herr Thrane. Herr Thrane var en feit og sint fyr, enda tjukkere enn faren til Lise, og mye, mye sintere. Og minst ti ganger så rik. Og fordi han var så rik, mente herr Thrane at ingen hadde noe med å komme her og fortelle ham noe som helst, aller minst hvordan han skulle oppdra guttene sine!

8 Grunnen til at herr Thrane var så rik, var at han en gang hadde stjålet en oppfinnelse fra en stakkars oppfinner. Oppfinnelsen var et veldig hardt, veldig

9 mystisk og veldig hemmelig materiale som blant annet ble brukt til fengselsdører for å gjøre fengsler aldeles fluktsikre. Pengene herr Thrane hadde tjent på oppfinnelsen, hadde han brukt til å bygge det svære huset med tre garasjer og en Hummer. En Hummer er en svær, sint bil som var blitt laget for å brukes i krig, og som tok opp nesten all plass når herr Thrane kom kjørende oppover Kanonveien. Dessuten forurenser en Hummer noe forferdelig. Men herr Thrane brydde seg ikke, for han likte svære, sinte biler. Og dessuten visste han at om han var uforsiktig og kræsjet med noen, så var bilen hans mye større enn deres, så da var det verst for dem. Heldigvis ville det bli en stund til Truls og Trym kunne døpe Lise igjen, for sola hadde forlengst smeltet snøen i Kanonveien, og nå skinte den på hagene, som alle var grønne og velstelte. Alle, bortsett fra én. Den var overgrodd, grå og bustete, men smilte likevel fordi den hadde to pæretrær og et lite, skjevt hus som muligens hadde vært blått en gang, og som nå manglet en god del takstein, det var i hvert fall sikkert. Og der bodde en mann naboene i Kanonveien sjelden så noe til. Lise hadde bare hilst på ham et par ganger, og da hadde han smilt og ellers sett ut som hagen sin; overgrodd, grå og bustete.

10