På to hjul gjennom Kaukasus i Odins spor reisebrev 2 - Hos Udi folket i Azerbaijan Odins storfamilie?

Transkript

1 På to hjul gjennom Kaukasus i Odins spor reisebrev 2 - Hos Udi folket i Azerbaijan Odins storfamilie? Det sies at veien er målet, og at alle de små dager og timer er selve livet. Så trykk hver time og hver vei til ditt hjerte. Og intellektuelt kan jeg ikke være mer enig. Men når man sykler i solsteik i 37 grader i skyggen i medvind og hodet koker og beina skjelver ja da er det ikke lett å trykke nuet til sitt hjerte. Man lengter etter å komme fram og avstanden som er igjen roterer som et tannhjulsklokke i skallen. Men når man da kommer fram, og det er en liten uslipt diamant av et hotell i fjellbyen Lahic, og man skrur på dusjen og det kommer svalende vann ut ja, da overøses man av lykke, da legger sekundene seg som sjeldne blomster i ditt sinns herbarium. Krampen feller ham, på vei opp mot Lahic 1

2 Blomster og slitne sykkelben Lahic ligger på 1200 moh. i en grønn lomme i fjellsiden. Et bredt elveleie neste uten vannføring bukter seg som Midgardsormen tett forbi. Vi trasker gjennom den steinlagte hovedgata. På begge sider er små boder som selger hamret kobber i alle fasonger og varianter det er landsbyens spesialitet. I våre sykkeldrakter og solbriller må vi fortone oss som vesener fra det ytre rom. Men de er overbærende med fremmede, for det er business. Likevel får vi beskjed om å dra glidelåsen i sykkeltrøya helt opp. Lahic-innbyggere er nemlig en strengt muslimsk minoritet som kom fra Iran for lenge siden, på 2

3 200-tallet. De teller bare ca individer, og de har sitt eget språk. På oppfordring får vi kveldsmat hos en lokal familie. Det har blitt mørkt. Vi sitter rundt et langbord i den frodige hagen, dempet lys. De flotteste retter bæres fram til oss og man føler på bevegelsene og krydderiet at det er laget og serveres med kjærlighet. Kvinner i Lahic Vi unnet oss en litt sen frokost neste morgen, også den på langbord i det grønne. Hvit geitost og honning som også fluer og veps var glade i. Man får ikke være alene i det grønne. Slagordet at alle skal med er sympatisk, men kan ikke gjelde alle de kryp som klenger seg innpå vår mat eller som stikker. 3

4 Syklingen denne dagen gikk i høy hastighet og medvind ca. 120 km. Det var lett overskyet og bare 30 gradet, altså betraktelig bedre enn dagen før. Plutselig var det en nytelse også å sykle til det litt uventet med ett ble humpete grusvei, og vips så var vi framme i Udi-landsbyen Nic. Dette er det eneste område i Azerbaijan som er kristent med 4000 Udi folk som er en anerkjent minoritet. Men også her er det en stor muslimsk minoritet i minoriteten. De lever greit sammen, det forekommer til og med giftemål over religionsgrensene, sier de når vi spør. De har 3 kirker, som de for øvrig kaller templer og ikke kirker. Vi besøker den mest restaurerte av dem, der norske myndigheter har bevilget penger til gjenoppbygging. Det er en søt liten steinkirke. Men det kommer fram at de ikke har noen prest og under 20 medlemmer i menigheten. Guiden forklarer at folk ikke er så opptatt av religion her, og han skylder på Sovjet-tiden. Jeg synes jo dette er flott, og tror det bidrar til toleransen gruppene imellom. (Derfor setter jeg både kristent og kirke i gåsetegn.) Det kakler førøvrig utrolig mange gjess og høner rundt her overalt. For vi er i et frodig landbruksdistrikt der de dyrker mange slags frukt, druer/ vin og der de til og med selger og spiser svin. I Nic overnatter vi hos en familie på en bondegård, og vi legger inn en hviledag fra sykkelen for å bli mer kjent med Udi-folket. Kona på gården, Venera, underviser i engelsk, og den ene av sønnene har studert i Norge, den andre sønnen driver en kafe i landsbyen. Han skal gifte seg om et par dager. Apropos det første natten ble en utfordring som krevde godt sovehjerte. Varme og bondske sengebrisker var en ting, men det banket musikk fra nabogården til ca. kl. 04 det var bryllup! To av oss fikk bonden selv til å 4

5 kjøre seg i sin gamle Lada til bryllupsfesten. De ble hjertelig mottatt med mat og vin. Kvinner og menn satt i hver sine ringer mens dansen gikk ivrig i midten. Tenk etter vi norske har så absolutt noe å lære av denne gjestfriheten. Mon tro om to azerbaijanske syklister hadde kommet til en norsk bryllups-middag og hivd seg innpå er dere invitert? Hvor er dressen? To i gruppa som er nordfra kommenterte likevel at det kunne gått i Alta, men aldri i Oslo. Da så. Vi er for en åpen inkluderende kultur. For øvrig fikk vi opplyst, interessant nok, at det var bryllups-tid her i Nic nå under den muslimske fasten ramadan fordi muslimene da ikke har lov å gifte seg. Sykkelgruppa og Udi-vertsfamilien Foran på huk: Dima, Veneras mann, Lasse, Terje - Stående fra venstre: Kari, Bjørn, Linn Wiggo,Venera (vertinnen Udi), Bjørn, Janne, Kaja, Asle, Olav, Egil, Terje 5

6 Asot Udinoglu, poet fra Udi Kirke og bondegårds innlosjering er vel og bra, men jeg presset på at vi skulle møte flere representanter for Udi-folket. Responsen ble god. Først møtte vi en poet og deretter en lokal malerinne. Begge stedene ble det disket opp med te og vin sammen med lokale søtsaker, frukter og småretter. Her skulle ikke gjestene sulte, og de skulle forstå at de var hjertelig velkomne. Poeten som heter Asot Udinoglu, er ca. 75 år og bor på gård sammen med sin andre kone, den første forsvant til Russland. Han hadde usedvanlig store ører, et uflidd men kort skjegg og en byste av Puskin i alabaster på sitt lille skrivebord. På oppfordring leste han fra sine bøker mens tolken vår hang med, men dessverre filtrerte nok det meste av poesien seg bort i oversettelsen. Et dikt var om en partisanfange som hadde en bønnebok, og der alle fengselsveggene var lange historier. Et annet beskrev hans forelskelse til den første konen, at han aldri ville glemme de dagene og stedene de hadde sammen i sin ungdoms tid. Vårt møte med malerinnen startet med at vi ble geleidet inn i et lite lyseblått hus, sikkert det eneste lyseblåe i området. Alle gulvene var rosemalte med blomster i sterke farger, blader og småfugler innimellom. Det var nesten synd å gå på dem, men som overalt her hadde vi tatt av oss skoene ved dørstokken. Både hun og mannen livnærte seg som lærere, hun som kunstlærer og bokillustratør, han som geografilærer - men han husket ikke navne på hovedstaden i Norge. I sovjet-tiden hadde hun fått gratis Moskvitch som honnør for kunsten, men nå var det flatere tider. Også her var det giftemål på gang, for datteren skulle gifte seg med en russisk Udi om en uke. De hadde brygget og låst inn vin i kjelleren som bare brudens far hadde lov til å bære fram under bryllupsfesten. 6

7 På denne måten ble vi vel fornøyde da vi neste morgen syklet i vei 80 km mot Sheki og Kish. En lett overskying gjorde varmen mer utholdelig. Det hadde faktisk regnet en skvett på natta. Landskapet var hele veien grønt og frodig. Jeg lovet dere i første reisebrev en beskrivelse av sykkelgruppa 9 menn og 2 kvinner. Navnene kan nysgjerrige finne under et av fotoene. En tredjedel er ganske proffe aktive ritt-syklister, to av oss er tidligere elite skøyteløpere som har holdt kroppen i gang med bl.a. sykkel etterpå, en er innrøkt sykkelentusiast og veteran allround skøyteløper, ja det til de grader på sin hals at kona forlangte å være med til Kaukasus. Den hadde vi sans for. Hun er i følgebussen og har fått flere nyttige oppgaver for hele gruppa. En av de andre er en skolert elitesyklist som for et år siden syklet fra Norge til Moskva, deretter alene til Kazakhstan, deretter gjennom mye av Kina. Han ligger alltid i front. Men så fikk han tannverk, måtte trekke en tann i Baku, og fikk ikke sove, men sto likevel på i front dagen etter. Men opp bakkene til Lahic lå han med ett på asfalten med kramper i begge beina! Men var like blid samme kveld. Slike gutter vil gruppa ha! Vi er også svært tverrfaglige: brannmann, rørlegger, gründer, ingeniør, telemontør, massør, businessmann, sykepleier, lege for å nevne noen. Det er derfor spennende om både forskjellig yrkesbakgrunn og sykkelferdighet kan gå sammen uten for mye konflikt. Hittil har det gått over all forventning. Ser en liten parallell til mannskapet på Heyerdahls Kon-Tiki. Vi ankommer Sheki i god fart og formasjon. Det er en relativt stor by med et par hundretusen innbyggere. Derfra syklet vi en fullstendig rett motbakke på 6 km med 400 m stigning, i 35 varmegrader, sol og medvind - opp til fjelllandsbyen Kish. Da ble det litt sprekk i feltet, men stemningen var likevel godlynt da vi samlet oss som flokkdyr om vannflaskene på toppen. Kish har etter sigende verdens eldste kirke, over 2000 år gammel. Det er en liten steinkirke som Norge har vært med på å restaurere, og siden nesten alle 7

8 rundt her er muslimer, så drives den som et museum. Vi tok på oss turisthatten og ble vist rundt. Apostelen Bartholomeus misjonerte visstnok i området og ble drept her, slik at den umiddelbare suksess var nok begrenset. Thor Heyerdahl var stor også her med bilde og inskripsjon på kirkeveggen og en byste av ham på sokkel bak kirken. Jeg vil sitere det han framhevet sier på kirkeveggen: Azerbaijan has been a very important centre, sending people in many directions and attracting people from many directions. You have been very central in the evolution of civilization, and more than anything, this is proven by the petroglyphs in Gobustan. Som før sagt er Heyerdals Odin-teori nærmest hånet I Norge men trykket til sitt bryst her. Min mening er at ser man på og avveier muslimsk tro, kristen tro og Heyerdals Odin-teori, så er sistnevnte den absolutt mest sannsynlige og rasjonelle! Jeg sier ikke mer. Vi overnattet på en gammel skysstasjon i Sheki. Den er nå et knapt middelklasses hotell, men var i silkeveiens tid et senter med kameler og marked/ basar. Vi nærmer oss grensen til Georgia. Men før vi kommer så langt vil jeg avslutte dette reisebrevet med å fortelle at jeg har fått laget to hånd-dukker i Norge og tatt dem med hit. Den ene forestiller Thor Heyerdahl, den andre Odin. Tanken var at vi for fotografene hver kveld skulle spille en liten dukketeater scene der de to sa sin hjertens mening om dagens begivenheter. Foreløpig har det utviklet seg spennende. Odin var først svært uvillig til å vekkes opp og virket irritert. Han ville ikke si om han hadde levd eller bare var en gud. Men så traff han Venera i Udi-folket og ble spontant forelska. Denne kjærligheten. Hun er jo gift, men et åndelig sidesprang er ikke å forakte. Thor på sin side har litt trøbbel med å forklare hva vitenskap er og å få Odin med på at mennesket i dag er bryet verdt å snakke til. Men Odin er en stolt høvding som nok synes at videreføringen av hans gener er viktig. Så følg med - følg med hva den gamle høvding finner på, og hva vi opplever. Det kommer i neste reisebrev. Lasse Efskind