UNIVERSITETET I OSLO HELSEØKONOMISK FORSKNINGSPROGRAM

Transkript

1 UNIVERSITETET I OSLO HELSEØKONOMISK FORSKNINGSPROGRAM Utviklingen i fastlegenes listelengder, driftsinntekter og takstbruk Geir Godager, Tor Iversen og Hilde Lurås Institutt for helseledelse og helseøkonomi og HERO Skriftserie 2005: 3

2 Utviklingen i fastlegenes listelengder, driftsinntekter og takstbruk I av Geir Godager, Tor Iversen og Hilde Lurås Januar 2005 Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslo HERO 2005 I Denne rapporten er et resultat av "Den forskningsbaserte evalueringen av fastlegereformen" finansiert av Norges Forskningsråd. Data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes fastlegedatabase. NSD er ikke ansvarlig for analyse av dataene eller for de tolkninger som er gjort her. Takk til Arvid Mikelsen, Den norske lægeforening, for konstruktive kommentarer til et tidligere utkast av rapporten HERO og forfatter - Gjengivelse av teksten er tillatt når kilde blir referert til. HERO - Health Economics Research Programme at the University of Oslo HERO programmet får økonomisk støtte fra Norges Forskningsråd. ISSN , ISBN

3 INNHOLD SAMMENDRAG 3 1 INTRODUKSJON 4 2 UTVIKLING I FASTLEGENES LISTER 6 3 UTVIKLING I FASTLEGENES BRUTTO DRIFTSINNTEKTER UTVIKLING I FASTLEGENES TAKSTBRUK Utvikling i bruk av takst 1ad (enkel pasientkontakt) Utvikling i bruk av takst 1bd (telefontaksten) Utvikling i bruk av takst 2ad (ordinære konsultasjoner) Utvikling i bruk av takst 2cd (tidstaksten) Utvikling i samlet bruk av laboratorietakster 31 5 OPPSUMMERING 32 REFERANSER 36 VEDLEGG 1: Tabeller og figurer 38 VEDLEGG 2: Utviklingen i antallet legeårsverk i kommunehelsetjenesten i perioden VEDLEGG 3: Beregning av driftstilskudd under systemet med driftsavtale 50 VEDLEGG 4: Utjamningstilskudd til fastleger i kommuner med færre enn 5000 innbyggere 52 VEDLEGG 5: Takstbruk per listeperson per år 53 2

4 Sammendrag Fastlegene i de tidligere forsøkskommunene har i 2003 kortere lister enn de hadde da fastlegeforsøket ble igangsatt i Listene er imidlertid fremdeles lengre i disse kommunene enn i landet for øvrig. Samtidig ser vi at gjennomsnittslegen i forsøkskommunene har færre ledige plasser på sin liste enn fastlegene ellers i landet. Dette henger trolig sammen med at det i de tidligere forsøkskommunene fortsatt er en dårligere legedekning enn landsgjennomsnittet for norske kommuner. I perioden etter reformen har gjennomsnittslegen i forsøkskommunene nedjustert sine listetak. På landsbasis har omtrent 21 % av fastlegene oppjustert sitt listetak fra 2001 til 2003, mens 22 % har nedjustert sine listetak. Siden den landsomfattende ordningen ble innført har utviklingen gradvis gått i retning av at færre fastleger opplever å ha kortere liste enn det oppgitte listetaket. I perioden 1994 til 2003 har brutto driftsinntekter for fastlegene i de tidligere forsøkskommunene økt. Veksten i driftsinntekter per person har vært høyere enn veksten i total driftsinntekt. Før den landomfattende reformen hadde legene i forsøkskommunene betydelig høyere driftsinntekter enn i landet for øvrig, noe som trolig kan forklares med den lave legedekningen i disse kommunene. Fastlegene i forsøkskommunene har fortsatt noe høyere driftsinntekter enn ellers i landet, men forskjellene har blitt mindre i perioden etter Bruken av ordinær konsultasjonstakst, bruken av enkel pasientkontakt og samlet bruk av laboratorietakster per person på fastlegens liste har gått ned i perioden Bruken av tidstaksten er imidlertid på et litt høyere nivå i 2003 enn i Det kan altså tyde på at befolkningen får noen færre konsultasjoner, men at konsultasjonene i gjennomsnitt har blitt lengre. Resultatene tyder også på at spesialister i allmennmedisin har en noe annen takstbruk enn ikke-spesialister, samt at leger med kortere listelengde enn oppgitt listetak, yter flere og lengre konsultasjoner per pasient på lista en de øvrige fastlegene. 3

5 1. Introduksjon Innføringen av fastlegeordning (FLO) innebar to endringer i den kommunale legetjenesten: 1. En ny organisasjonsmodell befolkningen registrerer seg på liste hos en fast allmennlege og legene får ansvar for en bestemt listepopulasjon 2. En ny avlønningsordning for allmennlegene det kommunale driftstilskuddet erstattes av et per capita tilskudd som utbetales per person på legens liste Før FLO ble innført på landsbasis, gjennomførte Sosial- og helsedepartementet et forsøk med fastlegeordning. Fastlegeforsøket pågikk i perioden 1993 til 1996 og kommunene som deltok var Lillehammer, Åsnes, Trondheim og Tromsø 1. Etter at forsøket ble avsluttet, valgte disse kommunene å fortsette med ordningen fram til den landsomfattende FLO trådte i kraft 1. juni Vi har dermed et utvalg kommuner som har mer enn ti års erfaring med fastlegeorganisering av allmennlegetjenesten. I disse forsøkskommunene var det bare legenes avlønningsordning som ble endret i forbindelse med reformen i Det var dessuten bare en liten justering av gjeldende avlønningsordning som fant sted ved at per capita komponenten ble redusert fra 50 til 30 % av gjennomsnittslegens inntekt, mens stykkpriskomponenten økte tilsvarende. Hensikten med denne rapporten er først og fremst å se nærmere på hva som har skjedd i de tidligere forsøkskommunene i perioden fra 1993 og frem til i dag. I avsnitt 2 beskriver vi utviklingen i legenes lister, mens vi i avsnitt 3 beskriver utviklingen i deres brutto driftsinntekter. Etter reformen blir utviklingen i forsøkskommunene sammenlignet med utviklingen på landsbasis. I avsnitt 4 beskriver vi utviklingen i takstbruk for et utvalg av alle norske fastleger fra 2000 og frem til 2003, mens funnene oppsummeres i avsnitt 5. Datamaterialene som benyttes i rapporten beskrives i tabell 1. Alle datasettene er tilrettelagt av Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD) med utgangspunkt i data levert av Rikstrygdeverket (RTV). For legene i de tidligere forsøkskommunene beskrives utviklingen i listelengder og inntekter i 10 års perioden fra 1993 til 2003 med 1 Evalueringen av fastlegeforsøket er dokumentert i Iversen og Lurås (1996) og Heen m.fl. (1996). 4

6 utgangspunkt i utvalg 1, mens utviklingen i listelengder og inntekter for alle norske fastleger beskrives med utgangspunkt i utvalg 2. Utvalg 3 som bygger på trygdeetatens årlige takstbruksundersøkelse, benyttes for å beskrive utviklingen i takstbruk for et utvalg norske fastleger. Takstbruksundersøkelsen gjennomføres i november hvert år. Omtrent 10 % av fastlegene mottar fast lønn. Det er trolig kommunale variasjoner i hvordan disse fastlønnsavtalene er utformet. Ved beregning av driftsinntekter og takstbruk, har vi derfor valgt å ta disse fastlegene ut av materialet. Leger som ikke praktiserte i de ulike kommunene ved innføringen av landsomfattende FLO i 2001, og leger som har fastlegeavtale med to kommuner er utelatt fra materialet. Tabell 1: Beskrivelse av data Utvalg Beskrivelse av utvalg Periode Variable Utvalg 1 Fastleger fra de tidligere forsøkskommunene 1A Balansert panel: Leger vi har data for hvert år i perioden (n = 99). 1B Ubalansert panel: Alle leger som praktiserer eller har praktisert i forsøkskommunene i perioden (utgjør mellom 109 og 183 leger avhengig av år) Utvalg 2 Alle norske fastleger 2A Balansert panel: Leger vi har data for hvert år i perioden (n = 1914). 2B Ubalansert panel: Alle leger som praktiserer eller har praktisert i en norsk kommune i perioden (utgjør mellom 3296 og 3575 leger avhenging av år) Utvalg 3 Et utvalg norske fastleger Ubalansert panel: Fastleger i hele landet (utgjør mellom 304 og 863 leger avhengig av år) Listetak 2 - Faktisk listelengde - Alders sammensetning på listene - Kjønns sammensetning på listene - Samlede takstrefusjoner - Refunderte egenandeler - Egenandeler 3 Data fra RTVs registre Samlede takstrefusjoner - Refunderte egenandeler Data fra RTVs registre Listetak - Faktisk listelengde - Alders sammensetning på listene - Kjønns sammensetning på listene Data fra RTVs registre Hvor mange ganger den enkelte lege har utløst en bestemt takst i løpet av november måned i hvert av årene Data fra RTVs takstbruksundersøkelse 2 Listetak er den maksimale listelengden den enkelte fastlege ønsker å ha. Listetaket registreres av trygdeetaten og ligger blant annet til grunn for beregning av ledige plasser på den enkelte leges liste. I 1993 er listetak kun tilgjengelig for 109 leger som praktiserte i forsøkskommunene da fastlegeforsøket ble igangsatt. 3 Opplysninger om egenandeler er ufullstendige. Enkelte analyser inkluderer derfor ikke egenandeler. 5

7 2. Utvikling i fastlegenes lister Figur 1 beskriver utviklingen i gjennomsnittlig listelengde i de tidligere forsøkskommunene (utvalg 1). Gjennomsnittslegens liste ble redusert med 232 personer eller nær 14 % i perioden fra 1993 til Det er spesielt interessant å merke seg den endringen som fant sted i forbindelse med reformen. I følge våre data var listereduksjonene fra 1999 til juni 2001 på gjennomsnittlig 134 personer per lege. Fra offisiell statistikk vet vi ikke eksakt hvor mange flere fastleger som startet ny praksis i disse kommunene i denne perioden, men veksten i antallet legeårsverk på landsbasis var på nærmere 8 % i perioden fra 2000 til 2001 (vedlegg 2, tabell V2.1). Leger som startet ny praksis i kommunen i forbindelse med reformen har trolig kortere lister enn gjennomsnittet og bidrar dermed til å trekke gjennomsnittslisten ned. I figur 2 ser vi bare på de legene vi har årlige data for i hele perioden etter at fastlegeforsøket ble igangsatt (balansert panel). Vi ser at også for disse legene har listelengden blitt betydelig redusert i perioden (198 personer eller 11 %), men reduksjonen er mindre enn når vi inkluderer alle fastlegene i analysen (ubalansert panel). Før fastlegeforsøket ble igangsatt i 1993, ble legene i forsøkskommunene bedt om å oppgi hvor mange personer de ønsket å ha på sine lister hvis dette kunne velges fritt. For et utvalg på 109 leger har vi derfor informasjon om den enkeltes ønskede listelengde 4 i Fordi legene manglet erfaring med listepasientorganisering på det tidspunktet, kan det ha vært vanskelig å anslå hva den ideelle listelengden burde være, og dette kan være noe av årsaken til at mange leger hadde svært høye anslag på hvor lang liste de ønsket seg før fastlegeforsøket startet opp. I forkant av den landsomfattende fastlegereformen ble legene igjen bedt om å oppgi et tall over maksimal listelengde. Mer erfaring med listepasientorganisering bidrar trolig til at den maksimale listelengden eller listetaket er en mer pålitelig variabel etter innføringen av landsdekkende FLO. Fordi fastlegene løpende kan justere sin maksimale listelengde, har vi etter reformen halvårlige oppdateringer av den enkelte leges listetak. Trygdeetaten tar for øvrig utgangspunkt i dette tallet når de beregner hvor mange ledige plasser den enkelte lege har på sin liste (se 4 I rapporten brukes listetak, maksimal listelengde og ønsket listelengde synonymt. 6

8 Figur 1:Utvikling i listetak og faktisk listelengde. Forsøkskommunene (ubalansert panel) Antall personer på lista /2001 1/2002 7/2002 1/2003 7/2003 Måned/år Ønsket listelengde Faktisk listelengde Figur 2: Utvikling i listetak og faktisk listelengde. Forsøkskommunene (balansert panel) Antall personer på lista /2001 1/2002 7/2002 1/2003 7/2003 Ønsket listelengde Faktisk listelengde Måned/år 5 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.1, vedlegg 1. 6 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.2, vedlegg 1. 7

9 Fra figur 1 ser vi at gjennomsnittslegen ønsket seg 289 personer eller 16 % færre på lista i 2001 enn i Etter januar 2002 har legenes listetak holdt seg relativt stabile. 7 Nedjusteringen av maksimal listelengde fra 1993 og frem mot reformen skyldes trolig flere forhold. For det første fikk legene mer informasjon om arbeidsbyrde per listeperson i løpet av fastlegeforsøket. For det andre har legedekningen i de fire kommunene økt, noe som innebærer at det ikke er behov for at den enkelte lege tar ansvar for så mange personer. En tredje årsak er knyttet til endring av avlønningssystemet. Når per capita satsene reduseres, blir det mindre lønnsomt enn før å ta ansvar for en lang liste, noe som bidrar til å redusere legenes listeønsker. Det er forøvrig interessant å merke seg at legene som har praktisert i kommunen i hele perioden fra 1993 til 2003, etter reformen i gjennomsnitt har flere personer på lista enn de ønsker seg (fig 2). Disse legene vil altså måtte avvise potensielle pasienter for å oppnå sin maksimalt ønskede listelengde. Vi ser at i perioden fra 2001 til 2003 har disse legene nedjustert sine listetak mer enn den faktiske lista har blitt nedjustert 8 : Ved innføringen av landsomfattende FLO hadde gjennomsnittslegen i denne gruppen kortere liste enn listetak, men dette har gradvis endret seg til en situasjon hvor faktisk liste er lengre enn listetak. Blant de fastlegene vi på landsbasis har observasjoner for både i juni 2001 og i juli , er det omlag 21 % som har oppjustert sitt listetak i perioden fra 2001 til 2003, mens 22 % har nedjustert sine listetak. Legene som har oppjustert listetaket ønsker seg i gjennomsnitt 191 flere listepersoner i 2003 enn i Tilsvarende har legene som har nedjustert sine listetak i gjennomsnitt redusert listetaket med 258 listepersoner fra 2001 til Nær 58 % av legene har derimot ikke justert sine listetak i perioden. Hva som kjennetegner de ulike gruppene av leger er det foreløpig for tidlig å si noe om. Men det er nærliggende å tenke seg at både kommunens organisering av legetjenesten (blant annet legedekningen), kjennetegn ved legens liste (blant annet listetyngde), kjennetegn ved legen (blant annet alder og kjønn) og avviket mellom listetak og faktisk liste har betydning for hvorvidt legen har oppjustert eller nedjustert sin liste, samt hvorvidt legen overhode har hatt 7 Vi velger ikke å kommentere reduksjonen i legenes listetak det første halve året av landsomfattende FLO. Vi antar at mye av dette kan forklares av oppstartstilpasninger, både på kommunenivå og på legenivå. 8 Listetaket er nedjustert med nær 10 %, mens faktisk liste er nedjustert med nær 4 % i perioden. 9 Dette utgjør 3122 leger. 8

10 incentiver til å endre listetaket de oppga til trygdeetaten før innføringen av FLO. Ved sammenligning av maksimal og faktisk listelengde er det viktig å huske på at Legeforeningen og Helse- og omsorgsdepartementet nå oppfordrer legene til å oppgi et høyt listetak. Dette begrunnes med at befolkningen skal ha en reell mulighet til å bytte lege. Fordi fastlegene risikerer å få en listelengde som tilsvarer det oppgitte listetaket, er det lite trolig at legene oppgir et tall som avviker svært mye fra det de faktisk kunne tenke seg. Dette skyldes at maksimal listelengde vil måtte reflektere den enkelte leges arbeidstid og praksisprofil. Hvis listetaket settes for høyt, vil legens ønsker om arbeidstid kunne komme i konflikt med legens ønskede tjenesteomfang eller den behandlingen han eller hun mener er medisinsk forsvarlig. Dersom legen får for mange personer på lista, stilles han eller hun overfor valget mellom å yte færre tjenester enn vedkommende mener er riktig, eller å påta seg en lengre arbeidstid enn han eller hun egentlig ønsker seg. Det er forøvrig viktig å presisere at det å mangle pasienter ikke betyr at legen har for lite å gjøre. Igjen må vi huske at listeønskene reflekterer en individuell praksisprofil. Har legen en kortere liste enn vedkommende kunne tenke seg, vil han eller hun kunne tilpasse seg ved å tilby personene som allerede er på lista flere tjenester. Dette vil trolig listepopulasjonen være fornøyd med. Men igjen må vi huske at hvis legen hadde fått den listelengden vedkommende ønsket seg og som samsvarer med vedkommendes ønskede eller foretrukne praksisprofil, ville antallet tjenester per person på lista vært lavere Dette utdypes i Iversen og Lurås (2000a, 2000b, 2002a, 2002b), Iversen (2004), Lurås (2004a). samt i Lurås (2004b). 9

11 Figur 3: Utvikling i listetak og faktisk listelengde etter innføringen av FLO. Alle norske fastleger (ubalansert panel) Antall personer på lista /2001 1/2002 7/2002 1/2003 7/2003 Måned/år Ønsket listelengde, forsøkskommuner Ønsket liste alle kommuner Faktisk listelengde, forsøkskommuner Faktisk liste, alle kommuner I figur 3 og tabell 2 sammenligner vi faktisk listelengde og listetak for legene i forsøkskommunene med utviklingen på landsbasis. Vi ser at: 1. I gjennomsnitt har fastlegene i de fire forsøkskommunene lengre lister enn i landet som helhet. Forskjellen var på 274 personer i juni Utviklingen på landsbasis har gått i retning av noe lengre lister, mens listene i de tidligere forsøkskommunene har vært relativt stabile etter reformen. Men fortsatt har legene i de tidligere forsøkskommunene lengre lister enn i resten av landet. Forskjellen var på 235 personer eller 19 % i juli Av variasjonskoeffisienten ser vi også at fra 2001 til 2003 har variasjonen i faktisk liste mellom legene blitt redusert i forsøkskommunene, mens den har vært tilnærmet stabil i landet som helhet. 2. Etter januar har legenes listetak vært relativt stabile både i forsøkskommunene og i landet som helhet. Som vi ser er det liten ledig 11 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.3, vedlegg 1. 10

12 listekapasitet i forsøkskommunene, mens gjennomsnittslegen i landet som helhet har mange ledige plasser på lista. Dette reflekter trolig at det fortsatt er dårligere legedekning i de tidligere forsøkskommunene enn i landet for øvrig. Både i forsøkskommunene og i landet som helhet har variasjonen i maksimal listelengde blant legene blitt redusert i perioden etter innføringen av landsomfattende FLO. Tabell 2: Variasjon i faktisk listelengde og listetak blant legene i forsøkskommunene og i resten av landet Juni 2001 Juli 2002 Juli 2003 Spredningsmål Forsøk Alle Forsøk Alle Forsøk Alle Listetak (maksimal listelengde) Std. Avvik 428, , , , , ,857 Minimum Maksimum Variasjonskoef. 28 % 35 % 24 % 32 % 24 % 32 % Faktisk listelengde Std. Avvik 419, , , , , ,637 Minimum Maksimum Variasjonskoef. 29 % 33 % 26 % 33 % 24 % 32 % Deler vi legene i de tidligere forsøkskommunene inn i to grupper avhengig av om den faktiske listelengden er kortere eller lengre enn det legene selv oppgir at de ønsker seg, finner vi at andelen leger som hadde for mange personer på lista reduseres i løpet av forsøksperioden. Ved innføringen av landsomfattende FLO opplevde de aller fleste legene at de ikke fikk fylt opp lista si, men utviklingen har gradvis gått i retning av at færre leger opplever et negativt avvik mellom listetak og faktisk liste (knapphet på pasienter). Fra figur 4 ser vi at avviket mellom listetak og faktisk listelengde for de to gruppene av leger er redusert i perioden etter innføringen av landsomfattende FLO 13 : Leger med lengre liste enn ønsket: Disse legene ønsker seg færre personer på lista i juli 2003 enn i januar 2002, og de har færre personer på sine lister i juli 2003 enn 12 Tallene for juni 2001 baserer seg på det tallet legene oppga til myndighetene før reformen. Mye tyder på at mange leger for å sikre seg nok pasienter, den gang oppga et for høyt tall. Vi velger derfor å ikke kommentere forskjellene dette året. 13 Vi ser i analysen bort fra tallene for juni

13 i januar Avviket mellom listetak og faktisk liste for denne gruppen var nær 7 % i 2002 og 5 % i 2003 og forskjellen er dermed redusert i perioden. Leger med kortere liste enn ønsket: Disse legene ønsker seg færre personer på lista i juli 2003 enn i januar 2002, samtidig som denne gruppen har fått lengre lister i løpet av perioden. Avviket mellom listetak og faktisk listelengde var nær 5 % i 2002 og 1 % i Forskjellen er med andre ord også for denne gruppen redusert i perioden. Figur 4: Utvikling i listetak og faktisk listelengde. Forsøkskommunene (ubalansert panel) Antall personer på lista Ønsket listelengde, leger med kortere liste enn ønsket Faktisk listelengde, leger med kortere liste enn ønsket Ønsket listelende, leger med lengre liste enn ønsket Faktisk listelengde, leger med lengre liste enn ønsket /2002 7/2002 1/2003 7/2003 Måned/år Inndeling av legene i to grupper avhengig av om de har oppnådd sin maksimale listelengde eller ikke, kan synes svært forenklet. Trolig vil legene oppleve ulike grader av pasientmangel, dels avhengig av hvor lang liste de faktisk har og dels avhengig av det faktiske antall personer de mangler for at listetaket skal bli innfridd. Vi har derfor delt legene inn i tre kategorier. Leger som mangler mer enn 5 % for å nå sitt listetak kalles leger som har kortere liste enn listetak eller rasjonerte leger, leger som har fått mer enn 5 % flere på lista enn de ønsker seg kalles leger som har lengre liste enn listetak, mens leger med listelengder som avviker mindre enn 5 % fra ønsket liste kalles leger 14 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.4, vedlegg 1. 12

14 som er fornøyd med listelengden. Beregnet på denne måten finner vi at andelen leger i forsøkskommunene som er fornøyd med listelengden øker i perioden fra 1993 til 2003 (figur 5). Endringen skyldes trolig en kombinasjon av at personer har byttet fra leger som hadde for mange personer på lista til leger som hadde for få, samt at legene har justert sine listetak. Etter 2001 gjør den tilsvarende utviklingen seg gjeldende på landsbasis (figur 6). Men som vi ser ønsker fortsatt 30 % av alle norske fastleger flere personer på lista i juli På landsbasis er det med andre ord mange ledige listeplasser. Det er imidlertid viktig å være klar over at dette ikke er tilfelle i alle norske kommuner (for en detaljert oversikt over antallet ledige listeplasser i norske kommuner, se Ledig listekapasitet henger sannsynligvis nært sammen med kommunens legedekning. I kommuner med dårlig legedekning (få leger relativt til befolkningens størrelse) er trolig antallet ledige plasser lite, mens det i kommuner med god legedekning er mange ledige plasser og dermed gode muligheter for befolkningen til å bytte lege. Slik FLO finansieres, er kommunenes utgifter til allmennlegetjenesten bestemt av befolkningsstørrelse alene 15. Før reformen i 2001 var kostnadene avhengig av antallet allmennleger som kommunen hadde avtale med. Med den ordningen hadde kommunen økonomiske incentiver til å holde en lav legedekning. Sammenhengen mellom legedekning og ledig listekapasitet bør belyses grundigere fremover. Spesielt vil det være viktig å få kunnskap om årsakene til at ikke alle norske kommuner har valgt å øke legedekningen etter innføringen av FLO. 15 Unntaket fra dette er enkelte små kommuner hvor legene har inngått særordninger, for eksempel at kommunen er ansvarlig for lokaler og lønn til hjelpepersonell (se også vedlegg 4). 13

15 Figur 5: Andelen leger som har kortere liste enn listetak, som har lengre liste enn listetak og som er fornøyd med listelengden. Forsøkskommunene (ubalansert panel) % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % Leger som har kortere liste enn listetak Leger som er fornøyd med listelengden Leger som har lengre liste enn listetak 20 % 10 % 0 % /2001 1/2002 7/2002 1/2003 7/2003 Måned/år Figur 6: Andelen leger som har kortere liste enn listetak, som har lengre liste enn listetak og som er fornøyd med listelengden. Alle fastleger (ubalansert panel) % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % Leger som har kortere liste enn listetak Leger som er fornøyd med listelengden Leger som har lengre liste enn listetak 20 % 10 % 0 % 6/2001 1/2002 7/2002 1/2003 7/2003 Måned/år 16 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er gjengitt i tabell V1.5 i vedlegg Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.6, vedlegg 1. 14

16 3. Utvikling i fastlegenes brutto driftsinntekter Legenes brutto driftsinntekt består av inntekter fra per capita komponenten, inntekter fra trygderefusjoner og inntekter fra pasientenes egenbetalinger 18. Vi beskriver utviklingen i driftsinntekter fra fastlegepraksis for legene i forsøkskommunene i perioden fra 1994 til 2003 med utgangspunkt i utvalg 1. Det er viktig å presisere at dette ikke er legenes nettoinntekt. Ideelt sett er vi interessert i å se på utviklingen i legenes nettoinntekt fra fastlegepraksis, det vil si driftsinntekten minus praksisutgifter. Med praksisutgifter menes utgifter til hjelpepersonell, husleie, telefon, medisinsk utstyr o.s.v. Opplysninger om legenes praksisutgifter er ikke tilgjengelig via registerdata i Rikstrygdeverket. Informasjon om dette forutsetter tilgang til legenes regnskapsskjemaer, noe vi ikke har hatt 19. Opplysninger om prosentvis vekst i driftsinntektene vil være en indikator for veksten i nettoinntekt dersom driftsutgiftene ikke har utviklet seg vesentlig forskjellig fra driftsinntektene. For enkelte av legene i forsøkskommunene har vi ikke hvert år gode nok opplysninger om refunderte egenandeler, takstrefusjoner og pasientenes egenbetaling. Avhengig av hvilket år vi ser på, varierer derfor utvalgets størrelse mellom 97 og 142 leger. Med utgangspunkt i utvalg 2 beskriver vi utviklingen i driftsinntekt for fastlegene i landet forøvrig. Fordi fastlegene ikke er pliktig til å registrere inntekter fra egenandeler ser vi da bare på brutto driftsinntekter unntatt egenandeler. Under fastlegeforsøket var per capita satsene gradert. Det ble utbetalt et tillegg for personer over 75 år, og tilskuddet for studenter ble satt til 10/12 av ordinært tilskudd. Det ble dessuten utbetalt en høyere per capita sats for de første 500 personene på fastlegens liste. I tillegg fikk leger som var spesialister i allmennmedisin en ekstra utbetaling per person. Da FLO ble innført på landsbasis, ble per capita satsene betydelig forenklet og utgjør nå kun et fast beløp per person på lista 20. Etter 2001 er dermed legenes per capita inntekt bestemt av listelengde alene (se tabell 3). 18 Mange pasienter har frikort. Barn under 7 år og gravide får i tillegg dekket sin egenandel uten frikort. Deler av egenbetalingen registreres derfor som refunderte egenandeler. 19 Ifølge SSBs inntekts- og kostnadsundersøkelse for allmennleger utgjør praksisutgiftene 45 % av driftsinntektene (SSB 1998). Ifølge Legeforeningen utgjør personalkostnader ca. 40 % av praksisutgiftene. 20 Et unntak for dette er kommuner med færre enn 5000 innbyggere. I disse kommunene gjelder egne regler for utbetaling av utjamningstilskudd (se vedlegg 4). Ved beregning av fastlegenes driftsinntekter har vi for enkelthets skyld, sett bort fra utjamningstilskuddet. 15

17 Vi vet ikke hvor mye den enkelte fastlege har fått utbetalt i inntekter fra per capita komponenten før Imidlertid kjenner vi listelengde og alderssammensetningen på den enkelte leges liste, og vi har informasjon om hvorvidt fastlegen var spesialist i allmennmedisin. Men vårt materiale inneholder ikke opplysninger om hvor mange studenter den enkelte lege hadde på sin liste eller om legen hadde utekontor 21. Med de begrensinger vi står overfor, forsøker vi allikevel å beskrive utviklingen for de ulike komponentene i fastlegenes brutto driftsinntekter i perioden fra 1994 til Tabell 3: Per capita satser Løpende priser. Kroner. År Basisgodtgjørelse De første 500 på lista Overskytende Studenter Tillegg over 75 år Tillegg spes. allm.med Tillegg for utekontor Per person på lista Fra figur 7 ser vi at legenes brutto driftsinntekter økte fra kroner i 1994 til kroner i 2000 (løpende priser). Dette tilsvarer en økning på nesten 20 %. Vi ser at veksten i brutto driftsinntekter i perioden før FLO ble innført på landsbasis skyldes en vekst i alle de underliggende inntektskomponentene. I de tidligere forsøkskommunene har fastlegenes driftsinntekter økt jevnt også i perioden fra 2000 og frem til og med Veksten er i gjennomsnitt på omtrent 11 %. Vi ser at dette først og fremst skyldes at veksten i inntekten fra trygderefusjoner er høyere enn reduksjonen i den utbetalte per capita komponenten. Veksten i de utbetalte trygderefusjonene skyldes trolig i hovedsak høyere refusjon per utløst takst, som følge av at avlønningsordningen ble endret i Av figur 7 og figur 8 kan det synes som om pasientenes egenbetalinger er redusert betydelig fra 2002 til Dette kan skyldes ufullstendig registrering. Enten har fastlegene i 2003 i mindre grad enn tidligere, rapportert inn pasientenes egenbetaling, eller trygdeetaten har i mindre grad registrert alle egenbetalinger dette året. Vi velger derfor å ikke kommentere dette ytterligere. 21 Gjelder Tromsø. 22 Vårt materiale inneholder ikke opplysninger om den enkelte leges liste i Vi har derfor benyttet listekarakteristika for juni 2001 når vi har beregnet per capita inntektene for år

18 Figur 7: Fastlegenes brutto driftsinntekter. Forsøkskommunene (ubalansert panel) Løpende priser. 23 Kroner År Brutto driftsinntekter Brutto driftsinntekter unntatt egenandeler Per capita inntekter Refusjoner fra fastlegetariff/normaltariff Egenbetaling fra pasienter Refunderte egenandeler Figur 8 beskriver hvor stor andel av fastlegens driftsinntekt de forskjellige inntektskomponentene utgjør. Vi ser at per capita inntekten utgjorde knappe 60 % i Dette er noe høyere enn de 50 % som var målsetningen i fastlegeforsøket. Men som vi ser, reduseres per capita komponentens betydning gradvis i perioden frem mot innføringen av landsomfattende FLO. I forbindelse med reformen i 2001 var intensjonen at per capita komponenten skulle reduseres til å utgjøre 30 % av legenes inntekt. I følge våre analyser kan det se ut til at inntekten fra per capita komponenten i 2003 utgjorde omtrent 35 % av den samlede inntekten til legene i de tidligere forsøkskommunene. Dette avspeiler at legedekningen i disse kommunene er lavere enn landsgjennomsnittet, og at legene derfor må ta ansvar for flere personer enn en gjennomsnittlig norsk fastlege. 23 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.7, vedlegg 1. 17

19 Figur 8: De ulike inntektskomponentene som andel av samlet inntekt. Forsøkskommunene (ubalansert panel) % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % År Per capitainntekter Egenbetaling fra pasienter Refusjoner fra fastlege/normaltariff Refunderte egenandeler Figur 9: Legenes brutto driftsinntekter unntatt egenandeler. Alle kommuner unntatt forsøkskommunene (balansert panel) Løpende priser. 24 Kroner Brutto driftsinntekter unntatt egenandeler Basistilskudd Refusjoner fra normaltariff Refunderte egenandeler År 24 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.8, vedlegg 1. 18

20 I figur 9 ser vi på utviklingen i brutto driftsinntekter for legene i resten av landet 25. Vi ser at legene har hatt en vekst i driftsinntektene fra 1998 og frem mot reformen. Veksten fortsetter også etter I perioden fra 2001 til 2003 var veksten på nær 15 % (løpende priser). Vi ser at inntektsøkningen først og fremst skyldes veksten i inntekter fra trygderefusjoner. Det ser altså ut til at innføringen av landsomfattende FLO har medført en større grad av stykkprisfinansiering også for allmennleger som ikke deltok i fastlegeforsøket. Inntektsvekst i løpende (nominelle) kroner er ikke nødvendigvis ensbetydende med en realinntektsvekst. For å eliminere en prisstigning eller et prisfall i en bestemt periode må en beregne tallserier med fast pengeverdi, eller faste priser. I praksis betyr det at en beregner verdien av inntekten i hvert beregningsår etter de priser som gjaldt i et bestemt basisår. I figur 10 har vi justert legenes brutto driftsinntekter med utgangspunkt i konsumprisindeksen som gjaldt i basisåret Når vi korrigerer for prisstigning, ser vi at legene i forsøkskommunene i perioden fra 1994 til 2003 har hatt en gjennomsnittlig vekst i driftsinntekten på 13 % (mot 33 % i løpende priser, se figur 7). Vi ser også at gjennomsnittlig driftsinntekt økte jevnt fra 1994 fram til 1999, for deretter å ligge på 1994 nivå i året før reformen. I årene etter reformen i 2001 har driftsinntekten i disse kommunene igjen økt med omtrent 13 %. Sammenligner vi utviklingen i forsøkskommunene med utviklingen på landsbasis ser vi at legene i forsøkskommunene i 1998 hadde en betydelig høyere driftsinntekt enn i resten av landet, men at denne forskjellen har jevnet seg ut i årene frem mot reformen. Vi ser også at mens veksten i faste priser fra 2001 til 2002 i gjennomsnitt var på 4 % i forsøkskommunene, var den på nær 8 % i landet for øvrig. I 2003 hadde legene i de tidligere forsøkskommunene om lag 2 % høyere driftsinntekt enn i resten av landet, men som vi husker hadde legene i disse kommunene i gjennomsnitt også lengre lister (figur 3). 25 I vedlegg 3 beskriver vi hvordan vi har beregnet den enkelte leges driftstilskudd i perioden. 19

21 Figur 10: Brutto driftsinntekter unntatt egenandeler Faste priser (Basisår = 2003) Kroner Forsøkskommuner Øvrige kommuner År Når befolkningen er registrert på liste hos bestemte fastleger, vet vi med sikkerhet størrelsen på legens listepopulasjon. Dette innebærer at vi kan beregne hva fastlegen i gjennomsnitt tjener per person på lista. I figur 11 ser vi på utviklingen i driftsinntekt unntatt egenandeler per person på lista for legene i de tidligere forsøkskommunene. Beregningen er gjort i faste priser er valgt som basisår. Driftsinntekten per person øker jevnt i hele perioden, og fra 1994 frem til 2003 har denne økt med nesten 29 %. Veksten per person er altså høyere enn den samlede veksten i driftsinntekten som var på 13 % (figur 10). Det kan med andre ord synes som hver pasient gradvis medfører større inntekter for legen fra oppstarten av fastlegeforsøket i 1994 og frem til i dag. Dette kan også ha sammenheng med at det i perioden har vært en økning i antall personer som har nådd frikorttaket, og som dermed får refundert sine egenandeler 27. Fordi vi ikke har informasjon om utviklingen i ordinære egenandeler vet vi imidlertid ikke om veksten i refunderte egenandeler har blitt utlignet av en eventuell reduksjon i egenbetaling fra 26 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.9, vedlegg Økningen i antallet utstedte frikort var bare i perioden 2000 til 2003 på 30 % (i følge data fra Per Øyvind Gaardsrud, RTV). 20

22 pasientene. Etter reformen har veksten i driftsinntekt per person vært på nær 12 %, og dette er noe lavere enn veksten i samlede driftsinntekter som i samme periode har vært på nær 13 % (figur 10). I størrelsesorden samsvarer disse resultatene godt med tilsvarende tall fra Rikstrygdeverkets takstbruksundersøkelse (figur V1.1 og figur V1.2, vedlegg 1). Figur 11: Brutto driftsinntekt unntatt egenandeler per person på lista. Forsøkskommuner (ubalansert panel) Faste priser (Basisår = 2003) kroner År 28 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.10, vedlegg 1. 21

23 4. Utvikling i fastlegenes takstbruk For et utvalg av norske allmennleger har vi for årene 2000 til 2003 data om takstbruk fra trygdeetatens årlige takstbruksundersøkelser 29 (utvalg 3). Takstbruksundersøkelsen gjennomføres ved at det for et utvalg leger innhentes opplysninger om deres bruk av takster i løpet av november måned hvert år. Vi analyserer uviklingen i legenes takstbruk ved å beregne hvor mange ganger den enkelte takst er utløst per person på lista i denne registreringsperioden. For å forenkle framstillingen har vi multiplisert takstbruk per person på lista med I tabell 4 beskrives de utvalgte takstene, størrelsen på honoraret legene får for denne taksten samt om det dreier seg om en egenandel eller en refusjonstakst. I tillegg til å analysere bruken av disse enkelttakstene beregner vi legenes samlede bruk av laboratorie- og prosedyretakster 31. Tabell 4: Utdrag fra Normaltariffen 2000/2001 til 2003/2004. Takst Kode Innhold Honorar 2000/2001 Honorar 2001/ ad Enkel pasientkontakt, Egenandel Egenandel forespørsel, rådgivning ved kr 25 kr 35 personlig fremmøte og ved bud 1 bd Enkel pasientkontakt, forespørsel, rådgivning per brev eller telefon Refusjon kr 22 Refusjon kr 35 Honorar 2002/2003 Egenandel kr 35 Refusjon kr 35 Honorar 2003/2004 Egenandel kr 35* kr 35* Refusjon til Egenandel fra ad Konsultasjon hos allmennpraktiserende lege Egenandel kr 110 Egenandel kr 110 Egenandel kr 114 Egenandel kr cd Tilleggstakst for tidsbruk ved lange konsultasjoner Refusjon kr 75 Refusjon kr 95 Refusjon kr 103 Refusjon kr 98 For tidsbruk utover 20 min per påbegynte 15 min. 2 dd Tillegg per konsultasjon hvis legen er spesialist allmennmedisin Refusjon kr 45 Refusjon kr 51 Refusjon kr 58 Refusjon kr 58 *: 1. juli 2003 ble enkle kontakter som resulterer i resept, sykemelding, rekvisisjon eller henvisning skilt fra 1ad og 1bd og flyttet til en ny takst 1h. 1h utløser en egenandel som i 2003/2004 utgjorde 35 kroner. 29 Se forøvrig RTV (2000 og 2004). 30 Utviklingen i fastlegenes takstbruk kan også uttrykkes ved antall utløste takster per listeperson per år, under forutsetning av at takstbruken i november måned er representativ for taktsbruken resten av året. Tabeller som beskriver utviklingen på denne måten finnes i vedlegg En oversikt over utviklingen i honorartakster for laboratorieprøver finnes i tabell V1.11 og V1.12, vedlegg 1. 22

24 For takstbruksundersøkelsen fra november 2001 benyttes data om listelengder fra januar Tilsvarende benyttes opplysninger om listelengder i januar 2003 sammen med takstbruksundersøkelsen fra november Fordi vi foreløpig ikke har fått tilgang til informasjon om listelengder i januar 2004, benytter vi informasjon om listene slik de var i juli 2003 sammen med takstbruksundersøkelsen fra november Vi har også opplysninger om legenes takstbruk for november I beregningene har vi valgt å inkludere også denne undersøkelsen selv om den ble gjennomført mer enn et halvt år før fastlegereformen. Vi benytter informasjon om listelengder fra juni 2001 når vi analyserer data fra denne undersøkelsen. Imidlertid må beregningene for dette året tolkes med varsomhet, og dette er årsaken til at vi kun beskriver endringer i takstbruk fra 2001 til I tillegg til å rapportere gjennomsnittslegens takstbruk skiller vi legene som opplever avvik mellom listetak og faktisk liste, fra resten av fastlegene. Leger som mangler mer enn 5 % for å oppnå sitt ønskede listetak blir i analysen definert til å oppleve listetaksavvik 32 (se også avsnitt 2). I motsetning til i fastlegeforsøket hvor spesialister i allmennmedisin fikk utbetalt en høyere sats per person på lista enn leger uten denne spesialiteten (tabell 3), utbetales i den landsomfattende ordningen en spesialist i allmennmedisin en høyere refusjon per konsultasjon (tabell 4). I 2000/2001 mottok spesialister i allmennmedisin 45 kroner mer eller 41 % høyere honorar per konsultasjon. Forskjellen i honorar mellom spesialister og ikke-spesialister har økt i perioden og i 2003/2004 fikk spesialister utbetalt 50 % høyere honorar per konsultasjon. På bakgrunn av takstbruksundersøkelsen er det mulig å anslå forskjeller i trygdeutbetalinger per person på lista mellom en fastlege som er spesialist i allmennmedisin og en fastlege som ikke har denne spesialiteten. I perioden etter innføringen av FLO har spesialister i allmennmedisin signifikant høyere utbetalinger fra refusjon og frikort enn ikke-spesialister (figur V1.3). I 2001 var forskjellene på 22 %, mens den var 12 % i Forskjellene i samlede trygderefusjoner mellom spesialister og ikke-spesialister har med andre ord blitt mindre i perioden. Forskjellene i samlet utbetaling fra trygden er betydelig lavere enn forskjellene i honorar per konsultasjon 32 Fordi fastleger som har for mange på listen sammenlignet med listetak også vil oppleve et listetaksavvik ville et mer presist begrep være å kalle dette et negativt listetaksavvik. For enkelthetskyld benytter vi allikevel begrepet listetaksavvik for leger som har en kortere liste enn listetaket. 23

25 (tabell 4), noe som kan tyde på at spesialister i allmennmedisin i løpet av perioden relativt sett utløser færre takster per person enn ikke-spesialister. En annen forklaring kan være at konsultasjonstaksten utgjør en relativt mindre andel av total refusjonsutbetaling i 2003/2004 enn i 2000/

26 4.1 Utvikling i bruk av takst 1ad (enkel pasientkontakt) Utviklingen i bruken av enkel pasientkontakt (1ad) er beskrevet i figur 12. I gjennomsnitt ble denne taksten benyttet 36 ganger per 1000 personer på lista i november 2001, 32 ganger i 2002, mens det tilsvarende tall for november 2003 er 25 ganger. Fra 2001 til 2003 er reduksjonen på 31 % per person på lista. Vi ser at den største endringen skjer mellom 2002 og Dette henger sammen med endringer i takstoppgjøret per 1.juli 2003 hvor systemet ble endret slik at enkle kontakter (både ved fremmøte, bud, brev og telefon) som resulterer i resept, sykmelding, rekvisisjon eller henvisning ble skilt ut fra 1a og 1b og flyttet til en ny takst 1h 33. Honoraret legene mottar for takst 1ad er ikke endret i perioden. For begge gruppene av leger har det vært en nedgang i bruken av enkel pasientkontakt. Taksten brukes hyppigst av gruppen som ikke opplever listetaksavvik. Forskjellene mellom de to gruppene er statistisk signifikant på 1 % nivå i 2001 og For en lege som har stor pågang av pasienter er trolig enkel pasientkontakt et alternativ til en ordinær legekonsultasjon. Det virker derfor rimelig at gruppen av leger som ikke opplever listetaksavvik bruker denne taksten hyppigere enn andre. Figur 12: Utvikling i bruk av takst 1ad (RTVs takstbruksundersøkelse) Takstbruk per 1000 listepersoner (November mnd.) Leger som ikke har kortere liste enn listetak Leger som har kortere liste enn listetak Alle leger År 33 Se også tabell 4. I følge Helse- og omsorgsdepartementet ble som følge av dette, bruken av 1ad redusert med 31 % og bruken av 1 bd redusert med 46 % fra 2002 til Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.13, vedlegg 1. 25

27 4.2 Utvikling i bruk av takst 1bd (telefontaksten) Utviklingen i bruk av telefontaksten (1bd) er beskrevet i figur 13. I gjennomsnitt for alle legene ble denne taksten benyttet 117 ganger per 1000 personer på lista i november 2001, og bruken øker til 121 per 1000 i november Fra november 2002 til november 2003 skjer det nesten en halvering i bruken av telefontaksten. Dette henger sammen med justeringen i takstheftet som fant sted i juli 2003 (se avsnitt 4.1). Det er ikke signifikant forskjell mellom de to gruppenes bruk av telefontaksten i noen av årene. Honoraret legen utbetales for denne taksten, var uendret fra november 2001 til november Ser vi på legens totale bruk av telefontaksten uten å ta hensyn til den enkeltes listelengde (figur V1.4, vedlegg 1), er det frem til 2002 en forskjell mellom de to gruppene av leger; leger som opplever listetaksavvik bruker totalt sett telefontaksten mindre enn andre. Forskjellen er statistisk signifikant i 2001 og Vi ser også at nedgangen i bruk mellom 2002 og 2003 har vært svakere for denne gruppen leger. Figur 13: Utvikling i bruk av takst 1bd (RTVs takstbruksundersøkelse) Takstbruk per 1000 listepersoner (Novemer mnd.) Leger som ikke har kortere liste enn listetak Leger som har kortere liste enn listetak Alle leger År 35 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.14, vedlegg 1. 26

28 4.3 Utvikling i bruk av takst 2ad (ordinære konsultasjoner) Utviklingen i bruken av ordinære konsultasjoner (2ad) er beskrevet i figur 14. Selv om vi må vise varsomhet ved sammenligningen med undersøkelsen i år 2000, virker det rimelig at konsultasjonshyppighet per person øker som følge av den bedrede tilgjengeligheten økt legedekning medførte i kommunene (vedlegg 2, tabell V2.1). Økningen var på over 6 % fra november 2000 til november Per person reduseres imidlertid bruken av konsultasjonstaksten fra 2001 til Reduksjonen var på om lag 2 %, slik at gjennomsnittlig bruk av konsultasjonstaksten i 2003 var tilbake på 2000 nivå. For leger med kortere lister enn listetaket er takstbruken ganske stabil fra 2002 til Det er altså en tendens til at befolkningen har fått noen færre konsultasjoner i perioden etter fastlegereformen, men dette gjelder ikke den delen av befolkningen som er registrert hos en fastlege som mangler personer på lista for å nå sitt ønskede listetak. Forskjellene mellom gruppene er statistisk signifikant i 2001, 2002 og Variasjonen i utvalgets bruk av denne taksten målt som variasjonskoeffisienten har holdt seg stabil i treårsperioden 2001 til 2003 (tabell V1.16, vedlegg 1). Det kan også være interessant å se på den totale bruken av konsultasjonstaksten i de ulike registreringsperiodene (figur 15). Hvis vi ser på perioden under ett har total bruk av konsultasjonstaksten blitt redusert med nesten 5 % fra 2001 til Men som vi ser, mens total bruk er redusert med 7 % blant legene som ikke opplever listetaksavvik, er den totale bruk bare redusert med 2 % blant legene som opplever listetaksavvik. Forskjellene mellom gruppene er statistisk signifikante i 2001 og

29 Figur 14: Utvikling i bruk av takst 2ad (RTVs takstbruksundersøkelse) Takstbruk per 1000 listepersoner (November mnd.) Leger som ikke har kortere liste enn listetak Leger som har kortere liste enn listetak Alle leger År Figur 15: Utvikling i total bruk av takst 2ad (RTVs takstbruksundersøkelse) Takstbruk (November mnd.) Leger som ikke har kortere liste enn listetak Leger som har kortere liste enn listetak Alle leger År 36 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.15, vedlegg Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.17, vedlegg 1. 28

30 4.4 Utvikling i bruk av takst 2cd (tidstaksten) Utviklingen i bruken av tidstaksten (2cd) er beskrevet i figur 16. I gjennomsnitt for alle legene ble denne taksten brukt 58 ganger per 1000 personer i november 2001 mens det tilsvarende tallet for november 2003 er 59. Totalt for alle legene, øker bruken av tidstaksten med 11 % i perioden. Honoraret fra tidstaksten økte med 28 kroner eller 37 % fra 2000/2001 til 2002/2003, for deretter å bli noe redusert fra 2002/2003 til 2003/2004 (Tabell 4). Det har altså i perioden blitt mer lønnsomt for legene å gjennomføre lengre konsultasjoner. Mens bruken av tidstaksten har endret seg lite for de av legene som har nok personer på lista, er det i perioden en jevn vekst i bruken av tidstaksten blant leger som mangler personer på lista. I 2003 var forskjellen på 21 %. Også i dette tilfellet er det nærliggende å peke på at det for leger med mer enn 5 % for få pasienter kan være lettere å finne tid til lengre konsultasjoner enn det er for de av legene som er fornøyd med listelengden. Forskjellen i takstbruk mellom de to legekategoriene er statistisk signifikant på 5 % nivå i 2001 og på 1 % nivå i 2002 og Det er fastleger som ikke er spesialister i allmennmedisin som i hele perioden bruker tidstaksten mest (figur V1.5, vedlegg 1). Forskjellen var på 13 % i 2001, og har i 2003 økt til 14 %. Forskjellene mellom spesialister og ikke-spesialister er signifikant i alle de fire årene. 29

31 Figur 16: Utvikling i bruk av takst 2cd (RTVs takstbruksundersøkelse) Takstbruk per 1000 listepersoner (November mnd.) Leger som ikke har kortere liste enn listetak Leger som har kortere liste enn listetak Alle leger År 38 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.18, vedlegg 1. 30

32 4. 5 Utvikling i samlet bruk av laboratorietakster Allmennleger benytter en rekke laboratorieundersøkelser når de diagnostiserer og behandler sine pasienter. I figur 17 presenteres utviklingen i gjennomsnittlig antall laboratorietakster per 1000 listepersoner i perioden. Gjennomsnittlig bruk av laboratorietakster per person er redusert med snaut 2 % fra november 2001 til november Forskjellen i bruk av laboratorie- og prosedyretakster mellom de to gruppene av leger er ikke statistisk signifikant noen av årene. Figur 17: Utvikling i samlet bruk av laboratorie- og prosedyretakster (RTVs takstbruksundersøkelse) Takstbruk per 1000 listepersoner (November mnd.) Leger som ikke har kortere liste enn listetak Leger som har kortere liste enn listetak Alle leger År 39 Utviklingen som beskrives i denne figuren, er også gjengitt i tabell V1.19, vedlegg 1. 31