VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN. En samfunnskritisk debattbok

Transkript

1 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN En samfunnskritisk debattbok

2 2 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

3 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN Utgitt av Unge Høyres Landsforbund

4 INNHOLD DEL I: Velferdsvalget 8 DEL II: Gamle verdier. Nytt samfunn Den som glemmer historien Konservatismens menneskesyn Den ideologiske grunnmuren Samfunnsfellesskapet Grenser for politikk Av egen kraft - visjonen om et annet samfunn 38 DEL III: Klientsamfunnet Statens trofaste saueflokk Velferdsstaten og demokratiet A4 - samfunnet Svakhetens moral Ansvarspulveriseringen 59 DEL IV: Har vi råd til fremtiden? Innledning: Systemet er problemet Olje og bonanza i nøkterne Norge De fire utfordringene Hvordan betale for fremtidens velferd? Fra velferdsstat til velferdskapitalisme 95 DEL V: Velferd etter velferdsstaten Et rettferdig skattesystem En velferdsstat som er mest for dem som har minst Et pensjonssystem som gir ansvar og trygghet Et åpent og mangfoldig samfunn Himmel og helvete - samfunnet blir aldri ferdig 109 DISKUSJONSOPPGAVER 110 LITTERATUR VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

5 Redaktør: Torbjørn Røe Isaksen Redaksjon: Nikolai Astrup Marianne Groth Harald Victor Hove Iman Winkelman Design: Arnfinn Hushovd Kopiering fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller uten godkjennelse fra rettighetshaveren UHL, anbefales på det varmeste. ADVARSEL: Kan inneholde politisk ukorrekte meninger, og mishagsytringer mot sosialismen. 5

6 "Over alle disse menneskene hever det seg en veldig formynder som påtar seg alene å sørge for deres velferd og våke over deres liv. Den har uinnskrenket makt, den griper inn på alle felter, den er ordnet, forutseende og mild... Den liker at borgerne har det godt - forutsatt at de ikke tenker på annet enn å ha det godt. Den arbeider gjerne for deres lykke, men den vil være alene om det og den eneste som bestemmer hva som tjener deres lykke. Den sørger for deres sikkerhet, skaffer dem fornøyelser, tar seg av deres viktige saker, leder dem i deres arbeid, ordner opp og fordeler deres arv; hvorfor kan den ikke helt ta strevet fra dem med å leve...?" Alexis de Tocqueville i "Demokratiet i Amerika" (1831)

7 DENNE DEBATTBOKEN ER IKKE NØYTRAL. Tvert i mot. Den er et oppgjør med den store luftspeilingen i norsk politikk: Ideen om den vellykkede velferdsstaten. Den er et oppgjør med formynderi og sosialdemokrati. Men først og fremst er den et debattinnlegg for den konservative visjonen om det frie, ansvarlige og selvhjulpne mennesket - motsatsen til klientsamfunnet og svakhetens moral. Den er et debattinnlegg for et nytt velferdssamfunn - etter velferdsstaten. - redaksjonen

8 DEL I: Velferdsvalget

9 FOTO: SCANPIX

10 "Everybody wants to live at the expense of the State. They forget that the State lives at the expense of everybody". INGEN AV ISHAKKERNE visste at de kom til å miste jobben. De jobbet i en av Norges første store eksportindustrier. Det var store penger å tjene, men også hardt arbeid. Under hasardiøse kår ble enorme isblokker skåret ut, lastet på båt og transportert til England slik at fintfolk kunne beholde matvarene sine ferske lenger. Så kom kjøleskapet. Ishakkerne klarte å klamre seg fast i noen år til, men sakte og sikkert døde yrket ut. Et offer for utviklingen. Selv om velferdsstaten har røtter tilbake til den første fattigkassen, er den sosialdemokratiske velferdsstaten et ektefødt barn av etterkrigstiden og Arbeiderpartiets fremvekst som det store, statsbærende partiet i Norge. Den sosialdemokratiske velferdsstaten kunne sees på som en samfunnskontrakt der staten - gjennom kollektive løsninger - skulle sikre en gradvis økning av velferden i samfunnet. Modellen var tilpasset et samfunn som i utgangspunkt var preget av likhet og uniformitet. Denne boken argumenterer for det første for at velferdstatens vekst har kommet ut av kontroll. Staten har gått fra å være en tjener for folket, til å bli en herre over folket. For det andre gjør samfunnsutviklingen at det legges stadig større press på de kollektive og statiske løsningene til den gamle, sosialdemokratiske velferdsstaten. En globalisert økonomi gjør at inntektene som finansierer velferden, ikke er like trygge som tidligere. En gjennomgripende endring fra kollektivistiske til individuelle verdier gjør at stadig flere mennesker etterspør valgfrihet og høyere kvalitet enn det velferdsstaten kan tilby. Sosiale endringer gjør at skillet mellom de som er innenfor systemet, og de som faller utenfor, blir tydeligere - og politikkens maktesløshet overfor de såkalte svake gruppene i samfunnet blir klarere. Den sosialdemokratiske velferdsstaten var et barn av sin tid. Mens samfunnet har beveget seg videre, har staten stått på stedet hvil. Gjennom de siste tiårene har velferdsstaten ekspandert kraftig, og gjennom sin utvidelse lagt beslag på en stadig større andel av de verdiene som skapes i landet. Flere og flere av de som er i stand til å skape verdier, blir også dratt over fra det sivile samfunn til staten for å levere velferd via offentlige instanser. Hvorfor denne veksten? Gjennom sterke pressgrupper kanaliserer "svake grupper" sine krav og ønsker om økte overføringer fra de offentlige budsjetter. Fagbevegelsen skriker etter politiske grep, men mener egentlig økt offentlig sysselsetting for å 10 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

11 fange opp verftsarbeideren som er blitt arbeidsledig etter statens utgiftspolitikk. Næringsorganisasjonene bruker spalteplass på å etterlyse en aktiv næringspolitikk, men unnlater bevisst å peke på hvilke snubletråder statlig subsidiering av enkeltnæringer er for øvrige bransjer. Og slik fortsetter det; hadde alle "svake grupper" blitt talt opp eller registrert, ville summen blitt langt høyere enn det samlede befolkningstallet i Norge. Egeninteressen av å være en såkalt "svak gruppe" er betydelig; det sikrer oppmerksomhet og påkaller utgiftsglade politikere med markeringsbehov. De politiske beslutningsprosessene blir stadig mer uklare, med konglomerater av råd, utvalg og styrer som skal disponere de offentlige inntektene. Dette medfører en ukontrollerbar statlig utgiftsvekst, ved at politikere ukritisk imøtekommer pressgruppers krav og ønsker for å fremstå som synlig i et uoversiktlig politisk landskap. Å kvittere ut pengesjekker til "svake grupper" er nærmest blitt en olympisk sportsgren for uansvarlige partier med meningsmålinger som kvalitetsmål for om dag-til-dag-politikken de fører, er vellykket. Når ressurssterke pressgrupper stadig vinner frem med sine krav om bruk av mer offentlige midler, blir kontrasten til de som virkelig har behov for offentlig velferd desto større. Maksimalpriser på barnehageplass og innføring av gratis varmlunsj til alle landets grunnskoleelever blir drøftet i Stortinget samtidig som hjemløse endevender søppelboksene langs Karl Johan i håp om å finne panteflasker og matrester. Velferdsstaten er i ferd med å miste sin bærekraft i form av det sprik som avtegner seg mellom finansiering av offentlige utgifter og ytelser på den ene siden og inntekter fra næringsvirksomhet og den enkelte innbyggers arbeidsinnsats på den andre siden. Statens utgifter tynger vektskålen mer enn inntektene klarer å oppveie. Veksten i antall pensjonister frem mot år 2050, kombinert med at flere står utenfor arbeidsstyrken og at fødselstallene er lavere enn tidligere, skaper dessuten stor usikkerhet om fremtidige inntekter fra befolkningens arbeidsinnsats. Samtidig er de statlige utgiftene knyttet til velferdsordninger på sterkt stigende kurs. Konsekvensene av manglende klare avgrensninger i velferdsbegrepet er at en større og større del av de verdiene som skapes, og flere av de som skaper verdiene, går med til å drifte velferdsstaten. Landet befinner seg på verdenstoppen i antall uføretrygdede og har årlige utbetalinger til sykelønn på mer enn 25 milliarder kroner, samtidig som rekordmange får finansiert studiene med attføringsstønad. 11

12 Alt dette utgjør en enorm belastning for velferdsstatens utgiftsside. Situasjonen med at hver femte person i arbeidsdyktig alder har trygd som viktigste inntektskilde, utgjør en større belastning for statskassen enn de samlede utbetalingene til landets alderspensjonister. Ordninger som skulle ta sikte på å beskytte særlig svake grupper, har blitt utvidet og tilkjent alle, uavhengig av behov og faktisk betalingsevne. Dette gjelder blant annet ordningen med frikort for medisiner som subsidierer både millionæren og sosialklienten. Til slutt: Velferdsstaten evner ikke å levere i henhold til forventningene. Tross en vekst i offentlig sysselsatte på mer enn personer årlig, er nordmenn mer misfornøyd enn noensinne. Daglig produseres spaltemeter med elendighetsbeskrivelser fra felt der det offentlige ikke leverer velferdstjenester i overensstemmelse med innbyggernes forventninger. Selv om en tredjedel av alle sysselsatte jobber i stat eller kommune, opplever mange at det offentlige ikke leverer et produkt som står i forhold til den økonomiske og menneskelige ressursinnsatsen. Derfor er Unge Høyres bidrag en debattbok som tar for seg utfordringene knyttet til dagens velferdstat. Ut fra ideologiske, etiske og økonomiske innfallsvinkler vil vi vise at det finnes en velferd også etter velferdsstaten. Og at forandring er helt nødvendig. Unge Høyres Landsforbund, mars VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

13 13

14 DEL II: Gamle verdier. Nytt samfunn.

15 FOTO: SCANPIX

16 1.0 DEN SOM GLEMMER HISTORIEN Hva betyr det å være konservativ? NÅR UNGE HØYRE ønsker å dra opp en konservativ diskusjon rundt dagens velferdsstat, handler det om konservatismen som politisk ideologi og tankesett. Å være konservativ betyr å ville styrke noen grunnleggende verdier og ideer som er viktige for menneskene. Hvordan disse verdiene best fremmes, kan variere fra tid til tid og sted til sted; men verdiene ligger fast. Opprinnelig var konservatismen en reaksjon mot sosial uro og opprør som bredte seg over Europa på og 1800-tallet. Konservatismen var udogmatisk, det vil si at den ikke baserte seg på noen fastspikrede læresetninger. Derfor har tankesettet utviklet seg, og det er mest fruktbart å snakke om en moderne konservatisme som vokste frem på 1900-tallet. Viktige verdier i den moderne konservatismen er personlig frihet, sosialt ansvar, eiendomsrett og liberale rettigheter. 1.2 Frihet, likhet og brorskap - den franske revousjon "AFTER A REVOLUTION, of course, the successful revolutionists always try to convince doubters that they have achieved great things, and usually they hang any man who denies it." - H.L. Mencken Den politiske konservatismen oppstod i kjølvannet av den franske revolusjonen. Den 14. juli 1789 kunne vaktene som stod på murene til fengselet Bastillen midt i Paris, se en folkemengde nærme seg. De kunne høre skrik og rop, se faner vaie, høre de taktfaste trommeslagene og kjenne lukten av krutt kile i neseborene. Den rasende folkemengden stormet fengselet - symbolet på det gamle regimets undertrykkelse - under parolen "Frihet, likhet, brorskap". Revolusjonen kostet kongefamilien livet, og forandret Europa for alltid. 16 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

17 1.3 Reaksjoner på revolusjonen I det store og det hele var det fire forskjellige reaksjoner på revolusjonen i Frankrike. De reaksjonære kreftene ville skru tiden tilbake til slik det var før revolusjonen. De ønsket å gjenopprette adelens, kongens og kirkens privilegier, og frata folket de rettighetene de hadde kjempet frem. De liberale, med størst støtte i det fremvoksende borgerskapet, støttet revolusjonens kamp for like politiske rettigheter for alle. Sosialistene støttet også revolusjonen, men mente at rettig - hetene måtte utvides til å også gjelde økonomi. Økonomisk likhet var målet. På den andre siden av den engelske kanalen satt parlamentarikeren Edmund Burke. Han var representant for det liberale Whig partiet, og formulerte i boken "Refleksjoner rundt revolusjonene i Frankrike" et kraftfullt angrep på revolusjonen. Men Burke var ikke reaksjonær, han ville ikke skru klokken tilbake. Han hadde allerede gjort seg bemerket i parlamentet for sin støtte til den amerikanske revolusjonen, irenes og indernes kamp for uavhengighet fra det britiske imperiet. Burke kritiserte først og fremst den franske revolusjonen for sine virkemidler. Kreftene som styrtet den gamle orden, forsøkte å bygge opp et nytt samfunn fra bunnen av - uten å ta hensyn til tradisjoner, sedvaner eller lover og regler. Burke hadde mer respekt for samfunnet enn som så, og advarte mot den overdrevne troen på at mennesker gjennom sin egen fornuft skulle klare å bygge opp et perfekt samfunn - et paradis på jord. Da Burke skrev boken sin i 1791, var revolusjonen fortsatt populær i store deler av Europa, og mange lo av hans påstander om at opprøret var dømt til å ende i anarki, kaos og blodbad. Men Burke fikk rett. I ettertid har stormen på Bastillen blitt stående som innledningen til en grotesk masseslakt av franske innbyggere. Revolusjonen spiste sine egne barn, og en etter en endte revolusjonslederne selv i giljotinen fordi de ikke var "rene" nok i sin tro på opprøret. 17

18 2.0 KONSERVATISMENS MENNESKESYN 2.1 Liberalismen og sosialismen TIL ALLE TIDER har filosofer og tenkere grublet over "ondskapens problem". Hvorfor skjer onde ting? Hvorfor gjør mennesker onde handlinger? Hvordan kan menneskerasen frembringe to så forskjellige mennesketyper som Mor Theresa og Josef Stalin? De tre store, klassiske ideologiene i Vesten har alle forskjellige syn på mennesket. Liberalismen hevder at mennesket i bunn og grunn er godt. Ideologien vokste frem under opplysningstiden da verden tilsynelatende gikk fremover med stormskritt, og ingen utfordringer virket for store for den menneskelige fornuft. Menneskene gjør gale handlinger fordi de ikke vet bedre, eller fordi de ikke er fri, hevdet liberalistene. Dersom staten holdt seg unna, ville opplyste mennesker velge det moralsk riktige alternativet. Sosialistene mener at mennesket i bunn og grunn er godt, men blir korrumpert av samfunnet rundt. Særlig avgjørende er de materielle forholdene og fordelingen av eiendom. Disse former både enkeltmennesker og konfliktene i samfunnet. Karl Marx mente at man kunne fjerne gnisninger og ondskap ved å forandre fordelingen av goder i samfunnet gjennom at arbeiderklassen overtok produksjonsmidlene. Hvis alle eide alt i fellesskap ville man ikke ha behov for noen stat, fordi alle interessemotsetninger mellom mennesker automatisk ville forsvinne. 2.2 Konservatismen: Mennesket som godt og ondt DEN MODERNE KONSERVATISMEN baserer sin politikk på tillit til det enkelte menneske. Hvert enkelt individ, familie og bedrift vil velge riktig for seg selv, hevder konservative, dersom de får muligheten til det. Samtidig kan ikke ondskapens problem lukes bort. Et samfunn vil aldri bli kvitt motsetninger mellom mennesker, uvennskap, uærlighet, gnisninger og interessekonflikter. Et samfunn vil aldri bli perfekt - nettopp fordi mennesket aldri vil bli perfekt, uansett hvor mye frihet det får, 18 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

19 eller hvor stor den materielle likheten blir. Menneskenaturen inneholder kimen til både godt og ondt. Med dette som utgangspunkt blir ikke politikkens oppgave å avskaffe alt som er vondt, men å demme opp for det negative, og stimulere det gode. Et godt samfunn gir menneskene sjansen til å gjøre gode valg for seg selv og sine medmennesker. Der sosialismen hevder at et godt samfunn skaper gode mennesker, hevder konservatismen det motsatte: gode mennesker skaper et godt samfunn. 3.0 DEN IDEOLOGISKE GRUNNMUREN 3.1 Frihet PERSONLIG FRIHET ER den viktigste verdien i konservatismen, selve kjernen. Frihet er et mål i seg selv fordi det gir hver enkelt mulighet til å forme sitt eget liv og sin egen hverdag. Samtidig er ikke frihet et uproblematisk begrep. Ofte oppfattes frihetsbegrepet som ensbetydende med en subjektiv frihetsfølelse - "jeg føler meg fri". Noen føler seg fri når de slipper økonomiske bekymringer og kan kjøpe seg alt de vil. Andre føler seg fri nettopp fordi de ikke har noen eiendeler som binder dem til et spesielt sted eller livsstil. Noen føler seg fri når de bor i en stor enebolig, andre når de bor i en hytte i skogen. Men vi kan også tenke oss det motsatte. En millionær som føler seg fanget i sin egen rikdom, i en hektisk hverdag full av avtaler og møter, som aldri får pusterom eller mulighet til å virkelig koble av. Eller den fattige som drømmer om et bedre liv, vekk fra de kummerlige kårene, men som ikke klarer å fange mulighetene fordi hun er låst nede i nød. Sosialistisk Ungdom bruker det subjektive frihetsbegrepet når de i 2001 lanserte "frihet til å kjøre gratis buss", men de glemmer en viktig konsekvens. Friheten til å kjøre gratis buss innebærer samtidig at noen må betale for bussturen - så sant ikke penger til bensin, lønn til sjåføren, vedlikehold osv. daler ned fra himmelen. Dersom jeg skal ha frihet til å få noe, betyr det at andre må ofre deler av sin frihet for å gi meg det. 19

20 "In a country where the sole empmloyer is the State, opposition means death by slow starvation. The old principle: who does not work shall not eat, has been replaced by a new one: who does not obey shall not eat." Leon Trotsky

21

22 Derfor snakker konservative først og fremst om den personlige friheten - retten til å styre sitt liv mest mulig uten innblanding fra andre. Hvis min frihet begrenses av andres villighet til å betale, eller statens vilje til å tvinge dem til å betale, blir den meningsløs. Frihet er ikke et gode som kan måles i kroner og øre. - Resultatlikhet Motsetningen til frihet er idealet om resultatlikhet - tanken om at alle mennesker, uansett hvilke valg de foretar seg, skal ende opp med like mye. For det første respekterer ikke likhetstanken at det finnes forskjeller mellom mennesker. Alle forsøk på å gjøre mennesker like, betyr også at vi ser bort ifra de iboende forskjellene som konservative oppfatter som en styrke, ikke en svakhet. For det andre er likhetsdrømmen uforenelig med frihet. Filosofen Robert Nozick forklarer dette ved å vise til et eksempel med den kjente basketballspilleren Wilt Chamberlain fra USA. La oss tenke oss, sier Nozick, at alle mennesker i samfunnet startet med akkurat de samme økonomiske midlene, for eksempel 100 kroner. Så bestemmer Wilt C seg for å arrangere et basketshow hvor han tar en liten sum i inngangspenger. Alle som kommer til showet gir frivillig fra seg litt av sine midler for å la seg underholde. Når showet er over, sitter Wilt igjen med mer penger, og de andre igjen med mindre. Er det umoralsk og galt? Dersom noen, for eksempel staten, skulle gripe inn og omfordele pengene, ville valgfriheten blitt meningsløs. Menneskers rett til å velge fritt betyr også at forskjeller vil oppstå i samfunnet. Frihet fører til mangfold. 3.2 Ansvar FRIHETEN KAN IKKE være ubegrenset. Min frihet til å veive med armene slutter der nesetippen din begynner, for å si det enkelt. Men konservative går lenger enn dette. Ansvar betyr mer enn å ikke plage andre og være grei og snill, slik Kardemommeloven sier. Ansvaret omfatter både deg selv, dine medmennesker og samfunnet rundt. I ansvaret ligger erkjennelsen av at friheten kan misbrukes og at vi alle må sørge for et samfunn som er rettferdig: der ikke de sterke tar seg til rette på bekostning av de svake, der ikke makt alene gir rett og der vi 22 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

23 først og fremst tar hensyn til samfunnets minste minoritet: det enkelte mennesket. Å ha ansvar betyr å ta konsekvensene av sine egne valg. Dersom valgene våre ikke fikk konsekvenser, eller vi selv slapp å ta disse konsekvensene, ville friheten blitt meningsløs. Da kunne den lett blitt en "maske over selvhevdelse og anarki", som Lars Roar Langslet skriver. - Det ansvarsløse mennesket Velferdsstaten vil ikke bare gi oss omsorg, den vil ha monopol på å gi oss omsorg. Resultatet blir et samfunn der vi mister frihet, og ansvar. Staten sørger for trygghet, passer på oss og familien vår. Gjennom skatteseddelen kjøper vi oss fri fra det personlige ansvaret. Hvorfor hjelpe en uteligger på gaten? Vi har jo allerede betalt skatt for å løse problemet. Hvorfor besøke bestemor oftere på sykehjemmet? Er det ikke det offentlige som har ansvaret. Sosialistisk politikk baserer seg i bunn og grunn på en tanke om at det ansvarsløse menneske faktisk eksisterer. Dette skaper en mistillit til enkeltmennesker, som den tyske essayisten Hans Magnus Enzenberger skriver i en artikkel: "Det er aldri gjerningsmannen som har skylden, alltid miljøet: foreldrehjemmet, samfunnet, mediene, de uheldige forbildene. Enhver drapsmann får så å si utlevert et multiple choice-spørreskjema som han skal fylle ut til eget beste: Mamma ville ikke ha meg; jeg hadde altfor autoritære/altfor antiautoritære lærere; pappa kom full/kom aldri hjem; banken ga meg for mye kreditt/sperret kontoen min; som barn/skoleelev/lærling/ansatt ble jeg bortskjemt/forbigått; mine foreldre ble skilt for tidlig/for sent; i mitt miljø fantes det for få/tilstrekkelig med fritidstilbud; Derfor hadde jeg ikke annet å gjøre enn å begå brannstiftelse/ran/attentat/mord. (Stryk det som ikke passer)." 23

24 3.3 Individuelle rettigheter BLANT DE GRUNNLEGGENDE rettighetene et demokratisk samfunn gir sine innbyggere, er eiendomsrett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet og frie og uavhengige domstoler. - Kollektivet Rettigheter kan kalles kjøreregler for samfunnet. På samme måte som trafikkreglene bestemmer hvordan biler skal kjøre, så regulerer rettigheter og plikter hvordan vi skal oppføre oss mot andre. Noen filosofer og tenkere mener at rettigheter først og fremst tilhører en gruppe, eller et kollektiv. Karl Marx, kommunismens fremste teoretiker, hevdet for eksempel at "arbeiderklassen" hadde rett til å gjøre opprør og ta kontrollen over produksjonsmidlene. Det var ikke den enkelte arbeider som hadde denne retten, men klassen som helhet. Lenin uttrykker kommunistenes syn på rettigheter godt når han sier "Det er sant at friheten er dyrebar, så dyrebar at den bør rasjoneres". Enda klarere sies det av Rabbe Enckell "Frigjøring består ikke i å kaste av seg lenkene. Den virkelige frigjøring skjer i lenker." - Individet Individuelle rettigheter er motsatsen til kollektivismen. Troen på kollektiv rett har ført til forferdelige overgrep gjennom historien. Det kommunistiske Sovjetunionen kostet over 60 millioner mennesker livet. Under Josef Stalins nådeløse diktatur, fra 1929 til 1953, mistet 42 millioner mennesker livet. Fascismens og nazismens tro på at rasen og nasjonalstaten var overlegen, førte til Holocaust og Den andre verdenskrig. Under Maos kommunistiske skrekkregime i Kina mistet 35 millioner mennesker livet. Menneskeverdet tilsier at hvert enkelt menneske først og fremst må betraktes som et mål i seg selv, ikke som et middel til å oppnå noe annet. Derfor trenger vi rettigheter. 24 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

25 Filosofen og økonomen F.A. Hayek skriver det slik: "A society that does not recognize that each individual has values of his own which he is entitled to follow can have no respect for the dignity of the individual and cannot really know freedom." 3.4 Respekt for mindretallet FRA ET KONSERVATIVT ståsted er den viktigste minoriteten det enkelte menneske. Du, jeg og alle andre - våre rettigheter, vår frihet, våre valg - er det minst like viktig for samfunnet å respektere som "rettighetene" til en gruppe. "Flertallet har makten, dessverre. Men retten har de ikke. Den tilhører den enkelte, mindretallet. Minoriteten har alltid retten", uttaler Henrik Ibsens figur Doktor Stockmann i sin forbannelse over "den kompakte majoritet", flertallet som kveler kritikken fra mindretallet. Overgrep blir ikke mindre viktige bare fordi de skjer mot ett enkelt menneske som ikke tilhører en bestemt gruppe. Dersom vi hadde fratatt en hel gruppe - si de homofile - retten til å eie noe i Norge, hadde det med rette blitt ramaskrik. Allikevel har vi hver eneste måned eksempler på enkeltmennesker og familier som mister sine hjem fordi flertallet har bestemt at eiendommene deres passer bedre til å bygge vei på enn å dyrke epletrær. "Målet er å erstatte det blinde markedets beslutninger med bevisst politisk styring", skriver Sosialistisk Ungdom på sin hjemmeside. Og politikk er selvfølgelig flertallsstyre. Det er selve kjernen i demokrati, hevder sosialistene: at et flertall får retten til å bestemme over et mindretall. Konservative mener at et godt demokrati ikke defineres av hvor mye politikken bestemmer, men av hvor mye frihet som gis til hvert enkelt menneske. Den viktigste målestokken på et godt demokrati er ikke at flertallet har all makt, men at også mindretallet har beskyttelse. Den franske filosofen Montesquieu så denne trusselen: "Demokratiet forutsetter en fellesskapsfølelse der det allmenne vel blir satt over hensynet til den enkelte. Dermed kan demokratiet slå over i det rene tyranni, som fører til at den enkelte blir kvalt av fellesskapet." 25

26 - Økonomisk maktspredning Mindretallets rettigheter kan bare respekteres dersom den økonomiske makten er spredt. Det betyr at all den økonomiske makten ikke kan ligge hos et flertall, eller hos noen få politikere. Alle må få muligheten til å ta del i den uavhengigheten som eiendom gir, og alle må få kjøpe og selge fritt. Tenk deg et sosialistisk samfunn der det sosialistiske flertallet til enhver tid har kontroll over økonomien. Hva er sjansen for at en gruppe konservative får starte en opposisjonell avis? Hvordan skal de få en trykkpresse? Hvordan skal de betale for skribenter, eller lokale eller papir? Muligheten til å eie betyr også muligheten til å operere uavhengig av flertallet og staten. Dersom staten eier alt, kontrollerer også staten alt i samfunnet. - Politisk maktspredning Også makten til å tvinge andre mennesker - den politiske makten - må være spredt. Det er tanken bak Montesquieus berømte prinsipp om maktdeling. Han ville frata de eneveldige kongene makten som lå i at de både var lovgivere, regenter og dommere. Den britiske liberaleren Lord Acton formulerte problemet på en elegant måte: "All makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt". Politisk maktdeling - for eksempel gjennom uavhengige domstoler - gir garantier mot maktmisbruk, og mot at de sterke skal kunne ta seg til rette på bekostning av de svake. Et demokrati uten maktspredning vil raskt bli et flertallsdiktatur. 3.5 Trygghet BEHOVET FOR TRYGGHET sitter dypt i oss, og ivaretakelse av dette er en grunnverdi i konservatismen. Det offentlige kan bidra til en grunnleggende trygghet for alle mennesker i samfunnet ved å sørge for et godt sikkerhetsnett. Den tidligere amerikanske presidenten Ronald Reagan sa en gang at hans visjon var et samfunn der "ethvert menneske fikk lov til å fly så høyt som hans vinger kan bære". Det er en god visjon, men vi må innse at av og til kan vingene svikte. Et samfunn som oppfordrer mennesker til å ta sjanser, satse og lykkes; må også garantere at ingen lider nød dersom det går galt. 26 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

27 Samtidig kan ikke politikerne vedta at mennesker kan føle seg trygge, og like så ofte kan en stor politikk før til mer utrygghet i hverdagen. Når politikken styrer store deler av samfunnets ressurser, har den også tatt fra enkeltmennesker og familier muligheten til å styre sin egen hverdag, og dermed skape sin egen trygghet. Det blir ikke lenger familienes behov, ønsker og valg som styrer velferdstilbudet - men politikernes prioriteringer. Derfor kan nærskolen bli nedlagt av politikerne selv om foreldrene ønsker den opprettholdt; eller bestemor kan plasseres på sykehjem selv om hun egentlig ønsker å klare seg mest mulig selv. Den viktigste tryggheten finner vi mennesker i familien og de nære fellesskapene. Det skal vi komme tilbake til senere. 4.0SAMFUNNSFELLESSKAPET I BOKEN "VELFERDSSTATEN, demokratiets gjøkunge" fra 1994 skrev Unge Høyre: "Konservative ser på samfunnet som en organisme som må utvikle seg naturlig og ubevisst ut fra sine dype tradisjonelle røtter. Samfunnet er en helhet av religion, idealisme, historie, politiske institusjoner - og de følelser som vi kan kalle "folkesjelen" Motsetningene til det konservative synet på samfunnet er for det første den sosialistiske drøm om den totale samfunnsplanlegging som gjennom en sterk statsmakt skal frigjøre menneskene. For det andre er det de ekstreme liberalistene som ofte undervurderer andre frivillige menneskelige fellesskap enn markedet. For det tredje er det de reaksjonære kreftene som, ofte ved hjelp av politisk styring, ønsker å skru klokken tilbake for å gjenopplive avdøde fellesskap i drømmen om å vekke til live igjen et samfunn som ugjenkallelig er borte. "Stopp verden jeg vil av" bevegelsen finner ingen støtte i den moderne konservatismen. 27

28 4.1 Generasjonsfellesskapet SAMFUNNET ER NOE mer enn summen av alle enkeltmennesker til sammen. Samfunnet består også av skikker, tradisjoner, kultur og institusjoner som opprettholdes på tvers av generasjoner. Akkurat som en tusen år gammel katedral ikke bare kan reduseres til "et gudshus for de som er medlem av menigheten", kan heller ikke samfunnet reduseres til bare enkeltmenneskers liv og gjøren. Samfunnet er i kontinuerlig utvikling. Mennesker, og generasjoner, avløser hverandre og er alle med på å bygge videre på samfunnsbyggverket. Det er denne tanken som kalles "generasjonsfellesskapet". 4.2 Blinde fellesskap? DET KAN OGSÅ være grunn til å advare mot overdreven dyrking av fellesskapet med alle sine kollektivistiske farer. Opp gjennom historien har flere tenkere som har kalt seg konservative, falt i denne fellen. De har hyllet for eksempel nasjonale fellesskap, og krevd lydighet og underkastelse - i stedet for frihet og uavhengighet. Mange av de gamle fellesskapene er i ferd med å forsvinne, enten fordi de råtner på rot eller fordi tiden løper fra dem i en globalisert verden. Når Edmund Burke skrev sine berømte utlegninger om den franske revolusjon, levde han i et Europa der nasjonalstaten hadde fått fotfeste. For første gang i historien var man ikke først og fremst fra en stamme eller en landsby, men fra en nasjonalstat. Det ga opphav til fellesskap og trygghet, men også nasjonalisme, krig og urolighet. Eneveldig monarker kunne påføre sine undersåtter byrder og nød, alt under påskudd av "samfunnets beste". Fellesskapene er ikke uforanderlige, og de kan derfor heller ikke skapes av politikken. For 100 år siden måtte de fleste mennesker leve og dø i det samme fellesskapet. De vokste opp, giftet seg og ble gamle på samme sted. Ofte arvet sønnene yrket til sine fedre. I dag velger vi i større grad våre egne fellesskap, og nettopp her ligger kjernen i moderne konservatisme. De viktigste fellesskapene er ikke rasen vi tilhører, "klassen" vi er født inn i eller landet vi bor i; det er de frivillige fellesskapene som familien, kirken, rockeklubben eller Frelsesarmeen. 28 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

29 Fellesskapene har forandret seg, men den grunnleggende konservative ideen er fortsatt like gyldig: mennesker kan først virkeliggjøre seg selv i samhandling med andre. 5.0 GRENSER FOR POLITIKK KONSERVATIVE SER PÅ samfunnet som bestående av tre likeverdige deler: det sivile samfunn, markedet og staten. Politikkens oppgave er å sørge for balanse og harmoni mellom de tre delene. Konservatismen er udogmatisk, det betyr at man ikke tror på noen eviggyldige sannheter som skal gjelde i alle situasjoner til enhver tid. Konservatismen peker ikke mot et idealsamfunn, men vil skape det beste ut av de iboende mulighetene som ligger i ethvert samfunn. Vi kan ikke skille veien vi går, fra målet vi skal nå. Veien er selve målet. STATEN MARKEDET PRIVATLIVET En konservativ modell av samfunnet. 29

30 Nettopp derfor er kjernen i konservatismen en moderat politikk med balanse mellom frihet og ansvar, individ og fellesskap. En politikk som ikke tilpasser seg verden utenfor med små og gradvise steg, risikerer å stå ansikt til ansikt med en større omveltning den dagen endringsbehovet blir så presserende at det ikke lar seg stoppe - som en bristende demning. Å la samfunnet utvikle seg naturlig, og hele tiden gradvis reformere for å møte forandringene, er kjernen i den konservative læresetningen "å forandre for å bevare", eller som Edmund Burke sa "Et samfunn uten evne til forandring, er et samfunn uten evne til bevaring". 5.1 Staten DEN ENKLESTE DEFINISJONEN på en stat er "den institusjonen i samfunnet som har monopol på voldsbruk", men dagens moderne stater er noe langt mer. De har selvfølgelig ansvaret for lov og orden og beskyttelse mot ytre fiender, men de fleste stater tar også et ansvar for samfunnsplanlegging, post, helse, boligstandard, utdanning, kultur, osv. Staten har vokst fra å være et av mange dominerende maktsentra i samfunnet til å bli det dominerende. - Et samfunn uten staten Det er fullt mulig å tenke seg et samfunn uten en stat. Den amerikanske økonomen David Friedman beskriver i sin bok "The Machinery of Freedom" et samfunn basert på en radikal kapitalisme. Staten er avskaffet, og frivillige avtaler mellom enkeltmennesker, lokalmiljøer og bedrifter styrer alle deler av samfunnslivet - fra kjøp av brød til domstoler. "Ask not what the government can do for you. Ask what the government is doing to you", skriver han i et kapittel. For konservative er tanken på et avansert samfunn uten en stat meningsløs. I et slikt samfunn blir makt over mennesker ikke noe man får, men noe man tar. Staten må til for å beskytte de svake mot de sterke, eller rett og slett for å sikre at rettighetene våre ikke bare eksisterer som abstrakte ideer. Statens mest grunnleggende oppgave er derfor å beskytte lov og orden og sikre landet mot ytre fiender. Denne typen stat 30 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

31 kalles ofte en "nattvekterstat" og var idealet for mange liberalister på 1800-tallet som hadde sett seg lei av statsmaktens økende innblanding i privatliv og næringsliv. - Statens legitime oppgaver Men staten er - og må også være - noe mer enn politi og forsvar. Grenser for politikk må ikke forveksles med statsskrekk. Noen goder ønsker vi at skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av utdannelse og sosial bakgrunn. Grunnleggende utdannings- og helsetilbud er slike goder. Kunnskap er en nødvendig forutsetning for å kunne klare seg som borger i et samfunn, og ingen humane samfunn kan tillate at noen dør av normale helbredelige sykdommer bare fordi de ikke har økonomisk mulighet til å betale for seg. Det finnes også goder som det ikke er hensiktsmessig at markedet får ansvaret for. Disse kalles ofte "fellesgoder", som for eksempel politi og forsvar. Disse godene kan ikke på en god måte omsettes som varer i et samfunn fordi alle vil ha interesse av å opprettholde dem, men ikke nødvendigvis betale, dersom godene allerede eksisterer. Dette kalles gratispassasjerproblemet, eller "effektivitetsårsaken" til statlig inngripen. Det finnes også varer som skader samfunnet, for eksempel gjennom forurensning, eller som vi ønsker at alle skal ha tilgang til uavhengig av inntekt, for eksempel utdannelse. Når staten griper inn for å hindre det første, eller skaffe det andre, kalles det "rettferdighetsårsaken". 5.2 Markedet TINA ER FLINK til å lage stoler. Amund er flink til å fiske. De bruker begge dagene sine på å snekre og være på vannet. Men, som enhver idiot forstår, er det vanskelig å sitte på fisker - og enda verre å spise stoler. Derfor bestemmer Amund seg for å tilby Tina fire fisker om dagen mot at hun snekrer noen stoler til ham. Tina er enig, og begge kan nå både sitte komfortabelt og spise godt. Gjennom dette byttet har markedet oppstått. To parter utveksler varer de eier, til begges fordel. Penger er bare en annen måte å synliggjøre verdiene bak byttet på. Prinsippet er det samme. 31

32 I utgangspunktet kan markedet beskrives som en spontan og dynamisk prosess av frivillig bytte av eiendomsrettigheter. Utangspunktet for markedet er hver enkelts lyst til å følge sine egne rasjonelle behov. Ved at alle følger sin egeninteresse, oppstår et system som skaper økt velstand for alle. Den skotske økonomen Adam Smith er kanskje den som best har formulert disse tankene. Han spør retorisk om bakeren lager nylaget brød hver eneste dag for å glede sine kunder, eller for å tjene penger til seg selv? Selvfølgelig er svaret det siste. "Markedets usynlige hånd" gjør allikevel at bakerens egeninteresse kommer alle kundene i markedet til gode. - Er markedet moralsk? For konservative er ikke et fritt marked et mål i seg selv. Kapitalismen er et godt system bare dersom vi mener at det fremmer gode verdier. Etter planøkonomiens fall har det blitt en nærmest tverrpolitisk sannhet at markedet er uovertruffent til å produsere verdier. Kapitalismen sørger for spredning av informasjon, effektiv bruk av ressursene og større velstandsøkning. Ingen sentral myndighet har mulighet til å få oversikt over alle de millioner av små avgjørelser som hver eneste dag styrer markedet. Derfor kan heller ingen sentral myndighet styre økonomien like effektivt. Allikevel angriper mange markedet for å være et umoralsk system. Til og med Lars Roar Langslet, en av Høyres store ideologer, skriver at "Markedet er i prinsippet amoralsk". Den svenske filosofen Ingemar Nordin peker på dette dilemmaet. Dersom kapitalismen er økonomisk effektiv, men moralsk forkastelig, kan den ikke forsvares. En parallell kan være Pinochets militærregime i Chile på 70-tallet. Diktatoren skapte økonomisk vekst og ro og orden, men samtidig forfulgte og torturerte skrekkregimet tusenvis av mennesker. Økonomisk effektivitet kan aldri oppveie ondskapen i et slikt system. Nordin mener at kapitalismen også må forsvares prinsipielt, og han finner dette forsvaret i markedets grunnleggende mekanismer. Kjernen i bytteprosessen som foregår på markedet, er frivillighet. To parter bytter en vare fordi begge er enige om det, og begge føler at de har nytte av transaksjonen. Nettopp denne frivilligheten er et avgjørende kjennetegn ved kapitalismen 32 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

33 som man ikke finner i noen andre økonomiske systemer. Frivilligheten er avgjørende for konservative fordi det betyr at kapitalismens grunnleggende prosesser viser respekt for enkeltmenneskers frihet. Kapitalismen har også andre viktige kjennetegn. Blant de eldste og viktigste reglene i markedet er at avtaler skal respekteres. Avtaler og kontrakter bygger i bunn og grunn på tillit og ærlighet, og derfor bygger kapitalismen opp under konservatives ideal om det ansvarsfulle mennesket. - Eiendomsretten Staten skal ikke være en begrensning for menneskets frihet, men en garantist for den. For både liberalere og konservative er eiendomsretten mer grunnleggende enn staten, den er en av de rettigheter som mennesket har i kraft av å være menneske, og som ingen stat har rett til å oppheve. At staten likevel må kunne ta en del av privatpersoners eiendom under tvang, er et dilemma, og bør aldri slutte å være det. Derfor er det statens ansvar å bevise at hver eneste beslaglagte krone er helt nødvendig og brukes på riktig måte og som lovet. For sosialistene derimot, er ikke eiendomsretten noen selvfølge, men et privilegium som deles ut av staten. I utgangspunktet er det ikke individene som eier alle verdier, men fellesskapet, representert ved staten. Det er opp til politikerne å bestemme hvor stor del av inntekt og eiendom individet skal få lov til å råde over. Å la være å ta inn penger i skatt, er det samme som å gi penger i gave. På samme måte som sosialistene "gir" skattelette når folk får beholde mer av sine egne penger. Med dette synet på eiendom blir statens rolle helt annerledes. Staten trenger ikke å rettferdiggjøre seg når den forsyner seg av folks inntekt, og det blir langt enklere å bruke statens penger i øst og vest. 33

34 AV EGEN KRAFT: Når armene ikke strekker til "Jag har rest över världen, men jag kan inte ens åka spårvagn utan att få hjälp upp i vagnen. Jag anses som en av Sveriges största idrottsmän, men jag har fortfarande inte funnit ut hur jag ska lära mig att kasta dart med munnen. Jag har slagit fjorton världsrekord i simning, men behöver ändå hjälp att ta på mig badbyxorna. ( ) Jag är en av de mest handikappade människor du någonsin kommer att möta." Det sier David Lega (31), jurist, foredragsholder og innehaver av 14 verdensrekorder i svømming. Lega ble født med sykdommen artrogryphos som gjør at armene hans er totalt lammet, og beina bare har 30 prosent styrke. En virusinfeksjon som moren hadde under graviditeten slo ut deler av cellene i ryggraden hans, slik at han ikke har kontakt med alle muskelgruppene i kroppen. Men han er ikke et offer. "Framgångar har alltid varit oerhört viktiga för mig. Det går inte att sticka under stol med. Men det finns en stor skillnad på framgångar och framgångar. Det viktigaste för mig har aldrig varit medaljer eller att bli bäst i världen, utan istället att rent faktiskt bli bättre än vad JAG har varit tidigare." Kilde: VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

35 FOTO: SCANPIX

36 5.3 Det sivile samfunn LARS ROAR LANGSLETS tanke om "det amoralske markedet" inneholder en viktig innsikt: Markedet aldri kan bli den viktigste rammen rundt våre liv. Som den tyske konservative økonomen Wilhelms Röpke skriver: "Markedet, konkurranse og forholdet mellom tilbud og etterspørsel skaper ikke etiske reserver... Selvdisiplin, rettferdighetssans, ærlighet, moderasjon og respekt for menneskeverd og klare etiske normer. Alt dette er ting folk må inneha før de går til markedet for å konkurrere med hverandre." "Det sivile samfunn" består av alle oss som enkeltmennesker, våre familier, frivillige organisasjoner, kirken og andre religiøse samfunn, klubber og uformelle møteplasser. Det sivile samfunn har et utrolig mangfold av samarbeid og samhandling. Og motivet for samhandling er verken å lage lover og regler, eller å tjene penger. Det er, for å si det enkelt, rett og slett å gi livet mening. Hvis det noen gang er meningsfylt å snakke om menneskets røtter, så ligger disse i det sivile samfunnet. I det sivile samfunn gjøres "jeg" til "vi" uten politiske vedtak og reguleringer, men gjennom frivillige sammenslutninger og fellesskap. STATEN MARKEDET PRIVATLIVET Dagens sosialdemokratiske velferdsstat. 36 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

37 Et konservativt parti som først og fremst blir grensevakt for markedet, vil tape fremtidens politiske kamper. For en konservativ er mennesket mer enn en markedsaktør og samfunnet mer enn en økonomisk organisasjon. Høyres fremtidige oppgave ligger neppe først og fremst i den økonomiske politikken. Høyre hovedoppgave er ikke å verne om markedet, men om mennesket. - Angrepet på det sivile samfunn En ytterliggående versjon av sosialdemokratiets iver etter å politisere det sivile samfunn finner vi hos den marxistiske tenkeren Kjersti Ericsson. Det viktigste fellesskapet vi opplever som mennesker, er sannsynligvis familien. De naturlige båndene som smis her, kan ikke erstattes av offentlig omsorg. Familien gir også uavhengighet fra det offentlige og skaper velstand utenfor politikken. Det er ikke uten grunn av kommunistene gikk til frontalangrep på nettopp familien, og at AKP - Pol Pots gamle heiagjeng i Norge - fortsatt ser på familien som undertrykkende og ideelt sett ønsker seg barneoppdragelse i "fellesskap" - det vi si i storsamfunnets regi. Kommunisten Kjersti Ericsson skriver i boken "Søstre. Kamerater!" om familien som en undertrykkende institusjon: "Alt dekkes til av et ideologisk slør som gjør familien til noe hellig og opphøyd: Resultatet av to menneskers gjensidige kjærlighet og frivillige beslutning om å dele livet med hverandre fordi dette er den høyeste menneskelige lykke." Men selvfølgelig vet AKP-eren bedre. Hun innrømmer dog at "Mange, både kvinner og menn, føler seg truet av en slik beskrivelse av familien som den jeg har gitt ovenfor. Det er som å angripe det siste tilfluktsstedet deres." Men slike uopplyste tanker kan ikke revolusjonære la seg affisere av. At familien kanskje er bygget på gjensidig kjærlighet, frivillighet og fungerer som manges siste tilfluktssted - deres anker i hverdagen - er en tanke som åpenlyst ikke slår an hos Ericsson. Familien er besværlig for kontrollivrige politikere nettopp fordi den så åpenlyst ligger utenfor deres sfære. Innenfor hjemmets fire vegger er man fortsatt herskerinne over sitt eget hjem. 37

38 6.0 AV EGEN KRAFT - VISJONEN OM ET ANNET SAMFUNN DEN STORE LUFTSPEILINGEN i norsk politikk er ideen om den vellykkede velferdsstat, og tanken om at politiske vedtak kan gi økt livskvalitet. Tidligere stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen har skrevet en brutal dom over den sosialistiske velferdsstaten: "Avkledd alt utenomsnakk og fagre ord innebærer sosialdemokratiets ideologi kort og godt et tilbud til et flertall av velgerne om ved hjelp av politisk flertallsmakt å forsyne seg av mindretallets penger og eiendom. Tidligere hadde den vanlige borger troen på at veien til øket personlig velstand gikk gjennom større personlig innsats, flid og sparing. Sosialdemokratene forklarte at veien går gjennom fordelingspolitikken. Gjennom bruk av riktig stemmeseddel skulle velstanden økes." Mange besøkende til det gamle Sovjetunionen kunne fortelle om et samfunn som var lamslått av passivitet. Staten var allestedsnærværende, friheten kuet, og ingen hadde ansvaret for verken seg selv eller andre. Sovjetunionen er et skremselsbilde, men vi kan kjenne igjen trekk fra dagens velferdsstat. Ved å tilrane seg monopol på omsorg, bryter den ned de frivillige båndene mellom mennesker. Velferdsstaten bygger på et bestemt menneskesyn. Den forteller oss kort og godt at vi er svake, og trenger hjelp og støtte fra politikken for å klare oss gjennom den strabasiøse hverdagen. Velferdsstaten forteller oss at vår velferd er uløselig knyttet sammen med bevilgninger over offentlige budsjetter. Den forteller oss at vi kan leve et liv i ansvarsløshet fordi fellesskapet skal ta hånd om alle våre ønsker og behov. Derfor kunne Kristin Halvorsen beskrive sitt drømmescenario for Norge i år 2000 slik i Aftenposten for ti år siden: "Mitt scenario må bli meget optimistisk. De offentlige tjenester er bedre utbygget. Livskvaliteten er forbedret... Vi har ikke fått øket privat forbruk, men økte offentlige velferdstjenester... Vi prioriterer andre goder enn mer penger i lommeboken". 38 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

39 Sosialistisk Venstrepartis partileder tar det for gitt av økt offentlig forbruk er oppskriften på "økt livskvalitet" for hele Norges befolkning - at staten kan skape og fordele lykke. Velferdsstaten reduserer uavhengige, friske og arbeidsføre mennesker til klienter som er avhengige av støtte for å kunne klare seg. Klientene i velferdsstaten er fratatt muligheten til å stå på egne bein, har liten valgfrihet, liten makt over tilbudet de bruker, og er fullstendig maktesløse i forhold til stadig endrede politiske vedtak. Dagens politikk skaper et nytt klasseskille mellom de som er avhengige av det offentlige, og de som kan klare seg selv. De ressurssterke får valgfrihet, mangfoldige tilbud, kvalitet og medbestemmelse. Klientene får monopol, avhengighet og ingen valgfrihet eller påvirkning. 6.1 Uavhengighet eller klientsamfunnet? DEN KONSERVATIVE VISJONEN er en helt annen. Den baserer seg på uavhengige, selvhjulpne mennesker som tar ansvar for seg selv og andre. Den tar et oppgjør med tanken om at samfunnet blir best dersom alle lever på hverandre. Det er ikke mer moralsk å leve på andres innsats enn på eget arbeid. Tvert imot. Det fratar mennesker verdighet og selvfølelse. Tidligere høyrestatsråd og President i det Internasjonale Røde Kors, Astrid Nøkkelbye Heiberg, har formulert den konservative visjonen: "Vi må kjempe for at det beste i menneskenaturen skal tas vare på; nemlig den naturlige viljen til å gjøre noe godt for seg og sine, bygge en bedre fremtid for familien sin og gi barna en god start og gode muligheter i livet. Dette er den personlige velferden. Den er beskyttelsen mot klient - samfunnet. Den representerer verdier som vi skal ta vare på: verdier som frihet og ansvar, innsats og overskudd, omsorg og nestekjærlighet. Personlig innsats og overskudd underminerer ikke samfunnet, det styrker samfunnet. Når enkeltmennesker holdes tilbake, holdes samfunnet tilbake. Vi kan bare bygge et selvstendig og ansvarsfullt samfunn med selvstendige og ansvarsfulle mennesker." 39

40 DEL III: Klientsamfunnet VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004

41 FOTO: SCANPIX

42 1.0 STATENS TROFASTE SAUEFLOKK ET VOKSENT, HELTIDSARBEIDENDE medlem av Norges befolkning betaler omtrent en tredjedel av inntekten sin i skatt. I tillegg kommer moms, arbeidsgiveravgift, toll og andre avgifter som gjør at størstedelen av en arbeidsinntekt via ganske få ledd havner i staten eller kommunen. Samtidig mottar alle innbyggere en betydelig mengde tjenester som enten er helt eller delvis betalt av det offentlige. Når regningene hoper seg opp og det er lite penger igjen til oppussing, ferie, øl og nye sko, er det nærliggende å irritere seg over at de tingene man selv har mest akutt behov for, later til å være de eneste man fremdeles må betale for selv. Når du får alle visdomstennene samtidig og må bruke på å redde tannstillingen i løpet av noen få måneder, virker det selvsagt blodig urettferdig at naboen får behandlet hemoroidene sine nesten gratis hos allmennlegen. Når ditt barn er hyperaktivt og har dårlig utbytte av undervisningen, føles det urettferdig å måtte betale for plass på en skole med alternativ undervisningsform, mens naboens mønsterbarn både går gratis på skole og kommunal musikkskole i fritiden. Oppfattningen om at politikere og byråkrater flest er inkompetente og fokuserer på midler fremfor mål, er utbredt. Ikke minst bidrar media til en stadig økende politikerforakt ved å forenkle og fordreie det som foregår i politiske prosesser. Den nye maktutredning, ledet av professor Øyvind Østerud, bekreftet at folks tillit til politikernes evner og motiver er lav og synkende. Det er et paradoks at denne utviklingen foregår parallelt med et stadig større krav om at det politiske apparatet skal overta mer av ansvaret for folks liv. Samtidig som velgerne sier seg stadig mindre fornøyd med dem som styrer, gjør de seg mer avhengig av dem. Den politiske debatten dreier seg om hvem av politikerne som er best egnet - eller minst ubrukelige - til å styre deler av livet vårt, og hvordan de skal gjøre det. Ingen offentlige aktører reiser det grunnleggende spørsmålet om hvorvidt de skal gjøre det i det hele tatt. Man hisser seg i valgkampen opp over noen tusenlapper i året fra eller til i barnehagestøtte, uten å spørre om det i det hele tatt er et offentlig ansvar å drive barnepass. Velferdsstatens underliggende forutsetning om at alt i bunn og grunn er et 42 VELFERD ETTER VELFERDSSTATEN 2004