Nr årg.

Transkript

1 Nr årg. Les i dette nummer om: Med Austin til Aidensfield Rundeløpet Sjuseterturen 2008

2

3

4 Tillitsvalgte i SAK 2008 Styret Telefon Mob Tlf Mail adresse Formann Terje Vadset tvadset@online.no Styremedlem Odd Østen Hurlen Odd-oesten@vognmanden.no Styremedlem Steinar Leganger steleg@frisurf.no Sekretær Irene Årsnes ireaa@online.no Styremedlem John Thompson jthomps@broadpark.no Vararep. Inge Mølsæter Vararepr Hans Olav Drabløs hans.olav.drablos@adsl.no Revisor Sverre Barstad Sverre.barstad@adsl.no Løps og arrangement komiteen Torbjørn Midtgård Jack Kjølås jack.k@epost.no Bjørn Bregård Rune Vartdal Steinar Leganger steleg@frisurf.no Kjøretøykomité Jon Andreas Storås Bjørn Sjøholt Svein Halkjelsvik Odd Kåre Borvik Terje Vadset tvadset@online.no Bladkomité Redaktør Olav Rypdal orypdal@start.no Rolf Saure Kjell Kristian Nilsen Odd Østen Hurlen Odd-oesten@vognmanden.no Eiendomskomité Arne Floyd Berg Svein Nilsen Steinar Hustøft Ståle Høydalsvik John Thompson John.thompson@norpost.net Forsikringskomité Fors. kontakt Lidvar Lundanes Lidvar.lundanes@mrfylke.no Besiktelses mann Per Birger Eliassen bi-eli@online.no Besiktelses mann Johan Steffen Fivelstad Besiktelses mann Jostein Sandvik jostein@start.no Besiktelses mann Jon Harald Strømme jon@norpost.net Valgkomité Jon Andreas Storås Lidvard Lundanes Lidvar.lundanes@mrfylke.no Hans Olav Drabløs hans.olav.drablos@adsl.no Web side ansvarlig

5 Formannen har ordet... Så er sommeren definitivt over, og for de flestes vedkommende er også sesongen over for veteranene». Noen få prøver seg med litt vinteraktiviteter, mens andre bruker tiden gjennom vinteren til forskjellig vedlikeholdsarbeid, og noen har også nye prosjekter på gang. Sesongen ble avsluttet på Hjelle Hotel, og for noen ga dette mersmak. Undertegnede var selvsagt påmeldt, men turen for formannen og Nash en gikk skitt. Det hadde seg så at jeg var i utlandet i forbindelse med jobb, og da et forferdelig uvær feide over München, gikk det dårlig med korrespondansen. Det ble i stedet overnatting, og jeg kom først hjem på lørdag ettermiddag. Noen har vel allerede oppdaget vår nye hjemmeside. De som har sett denne, synes det ser veldig bra ut. Nå er det bare videreutvikling, og masse aktiviteter på sida som etter hvert må komme. Sida bør være et aktivum for klubben. Mange vil helt sikkert bare «dumpe» innom på grunn av den strategiske adressa: www:storfjorden.no. Til å begynne med blir det vel sikkert litt forsiktig fremdrift til vi finner den rette driftsformen. Så dette blir spennende. For at sida skal bli det riktige aktivum for medlemmene og også for eksterne interessenter, må sida driftes på en skikkelig måte. Dette er selvsagt en god del arbeid, så vi får nå «sette oss ned» og finne ut hvordan dette skal kunne gå mest mulig knirkefritt. Nå går vi inn i vintersesongen, og da er det de vanlige aktivitetene som råder grunnen. Her har aktivitetskommiteen en viktig rolle. Prøve å finne temaer til de faste månedsmøta, slik at medlemmene synes det er verd turen til Hjulhuset. Vi treffes etter hvert. Ha en god vedlikeholdssesong alle sammen! Terje. Framsida Karen Gissinger med sin venninne Anne Grete Johnsen hadde de tatt turen fra Sunndalsøra til Øyatreffet i T-Ford Nye medlemmer: Egil Brunstad, Stranda Gunnar Terøy, Spjelkavik Geir Arne Vatnehol, Tennfjord Stig-Are Hånes, Vatne Harald Follestad, Ålesund Jan Arild Refsnes, Ørskog Thorfinn Støylen, Ålesund Vinner av sist konkurranse... Vi har ikke fått noen svar på konkurransen i forrige blad. Bildet viste dieselmotoren i en traktor, Ferguson Gråtass, også kalt Gullkalv. Er bildet dette bladet lettere tro?

6 Dette gamle bildet viser Ålesund brannstasjon. Bildet kommer fra Jostein Sandvik som har funnet det under opprydding. Det er usikkert når det er tatt, men man kan tippe på tiden rundt århundreskiftet, siden trekkraftene er hester. Brannstasjonen lå der Parken hotell er i dag Siste frist for innlevering av stoff til bladet er: Litt info om klubben: Storfjordens Automobil Klubb, SAK Postadresse: postboks 30, 6001 Ålesund E-post adresse: Se også e-post adresser på side 4 E-Post til medlemsbladet: orypdal@start.no Klubbens nettside: Klubbhus, Hjulhuset ligger i Brusdalen øst for Ålesund i Skodje kommune v/ E39-E136 Åpningstider Hjulhuset: Hver onsdag fra ca kl Dugnad, mekking, kaffe Medlemsmøter, som oftest i Hjulhuset: Siste torsdag hver mnd kl Mer info: sjekk Nettsiden! Vær oppdatert, motta meldinger om info: Send din e-post adresse og evt mobilnr til sekretær ireaa@online.no, tlf Nr 1 uke 10 mars Nr 2 uke 24 juni Nr 3 uke 39 sept. Nr 4 uke 47 nov. SAK Terminliste sept: Tur til Stranda. Jack Kjølås og Johan Steffen Fivelstad er lokal arrangør. 30. okt: Temakveld på Hjulhuset. Kjell Kristian Nilsen gir kjøretips for høstmørket, m.m. 27. Nov: Temakveld på Hjulhuset. Olje og dekk. 06. des: Julemiddag på Hjulhuset. 31.jan. 09:Årsmøte på Hjulhuset Vi minner også om SAK arrangerer Norgesløpet juni 2009

7 Bilbyggeren fra Våge i Romsdalen. Året var 1921 og stolt kunne Hans Christian Bjering ( ) presentere sin nye farkost, en helt særnorsk motordrøm. En tomanns automobil med ramme og karosseri av tre, halvparten så brei som andre bilar, og med passasjeren fremme og med føreren i baksetet. Ikke bare var den spesialkonstruert for å takle nedsnødde og smale vinterveier, men med fremhjula byttet til meier mente nok oppfinneren at dette var genialt i den kalde årstida. Som skrevet kom oppfinneren av dette litt sære kjøretøyet fra Bjeringgården i Våge, siste gården på Vågstranda på veien mot Åndalsnes. Som guttunge var han særdeles opptatt av teknikk og den industrielle revolusjonen. I 1903 kom han til Gjøvik og ble bestyrer av Gjøvik Støperi. Elleve år senere startet han sin egen bedrift og bygget blant annet kraftanlegget i Jøssingfjord. I 1917 kjøpte han et fabrikklokale for å starte produksjon av slåmaskiner. 300 maskiner ble bygget, men det ble ingen suksess og på folkemunne het det at for hver 100 maskin Bjering leverte fikk han 101 i retur. I 1918 begynte han å snekre prototypen av «motorsleden» som han kalla kjøretøyet sitt, og som ble drevet av en firesylindret Henderson motorsykkelmotor. Den 3. mars 1921 kunne han stolt vise frem bilen sin i Gjøvik, og dette var ganske andre boller Barndomshjemmet til Hans Chr. Bjering. enn det dei utenlandske bilfabrikkene kunne by på. Bjering mente at bilen egnet seg spesielt godt på smale og svingete veier og såg derfor et stort potensiale på postrutene rundt om i Norges land. En heller mikroskopisk dør var veien inn til hver «kabin» og mellom sitteplassene vart motoren montert. En toliters V4 motor med luftkjøling. Lyset på bilene var av sykkeldynamotypen, «saaledes at syre undgaaes, men ønskes batteri kan dette indsættes» som det hette. Det gikk bra med Bjeringbilene. Samme høst var fire biler i omløp i distrikta omkring Gjøvik. Østfoldske Telegrafinspektoratet var blant de heldige som fikk prøvekjøre, og den 19. april 1922 skrev en oppglødd avdelingsingeniør S. Aagenes et brev til Bjering: «Det var en utsøkt fornøielse at kjøre med motorslæden paa denne for andre kjøretøier ufremkommelige vei. Motorslæden gikk merkelig støtt og sikkert saavel i kurver som opfor og nedfor bakke. Fjærsystemet virket saaledes at man undgik al rysten og stø, hvorfor ogsaa i saa henseende var meget behagelig», skriver avdelingsingeniøren, og konkluderer med at «paa smale veier og paa vinterføre synes den at være ganske overlegen sammenlignet her i bruk værende kjøretøier». Fredrik J Bølling, leder for Hærens Automobilkorps ble så begeistret for bilen at han fremforhandlet en avtale med Forsvarsdepartementet for videreutvikling av bilen. Raufoss Patronfabrikk skulle produsere bilene, og fikk pålegg om og bruke Kongsberg Vaabenfabrikk som underleverandør. Dersom bilene ble vellykket, forpliktet Bjering seg til å levere minimum 50 vogner. Bjering fikk kroner for å levere 2 stk. «automobilkjøretøier» og satte i gang. En komplett Star bil ble kjøpt inn for å bli brukt som delebil. Den nye Bjeringbilen ble bygget av håndbanka aluminium og fikk skjermer av stål, bak en fuskeradiator ble bensintanken skjult. Den største forskjellen var nok motoren, en 4 sylindret rekkemotor av fransk herkomst på 26 SAE HK vart benyttet. Motoren ble flyttet helt bak for og få en bedre tynge over drivhjula. Han var nok litt framtenk oppfinneren fra Våge, varme i bilen måtte de ha og for å få til dette laga han ei sløyfe på eksosanlegget som gikk helt frem i bilen før den gikk tilbake og ut bak. Bjerings metallbil ble langt dyrere og langt senere ferdig enn planene. Bilene skulle vert ferdige for levering før jul 1923, men den første vart ikke ferdig før i oktober Da var den endelige regninga på svimlende kroner, og det er vel neppe noen overraskelse at det ikke ble laget flere biler. Ironisk nok var det en annen fabrikk på Gjøvik som utviklet så gode snøploger at Bjerings livsverk ikke lenger hadde livets rett. En av trebilene havnet hos lensmannen i Ringsaker R.W. Halvorsen, bilen tok fyr, men ble reddet og står i dag på Norsk Kjøretøy-Historisk Museum på Lillehammer i god stand. De to første

8 Bildetekster: Den første Bjeringbil m tre-karosseri Så en av de siste produserte av aluminium. Her titter ei VW Boble fra fra Snekkerboden Fin årgang, nesten som ny, Scania Vabis lastebil Også en Volvo PV aluminiumsbilene skal noe senere ha gått gjennom isen på Randsfjorden, en eies av Norsk Teknisk Museum og står utstilt på det som tidligere var Raufoss Patronfabrikk. Museet på Lillehammer er snadder for oss som liker gammel historie og har et helt fantastisk utvalg av forskjellige doninger, alt fra barnevogner til lasebiler. Besøk anbefales! Opplysningene om denne merkelige bilen er hentet fra Museet på Lillehammer, Paal Kvamme og fra Bjerings fødested som er et sted med historie. Under et besøk på gården ble jeg vist rundt av Hans Petter Bjering som i dag driver den, og som entusiastisk viste meg mange «perler». Et knippe med gamle Volvoer, en gammel folkevogn, mange gamle traktorer med gammel redskap og en nesten ny Scania 55. Var også en tur innom «snekkerboden» til Hans Christian Bjering der det helt sikkert ble spekulert mye og med historie i alle veggene, du snakker om. Takker Hans Petter for at han tok seg tid til mitt besøk. Svein Solheim.

9 «EKSPORT» AV SKYSSBILAR. I forrige nummer av SAK-posten skreiv Steinar Leganger om import av veteranbilar frå USA. Derfor tenkte eg at det kunne vere på sin plass å berette om bilar som gikk andre vegen ja til og med for fram og tilbake fleire gongar! Etter det eg kjenner til vart i alt seks av dei gamle 7- seter skyssbilane i Geiranger selde ut av landet etter krigen. Eg vil i denne omgang konsentrere meg om tre Buickar. T-60 Sommaren 1999 vart eg oppringt av svensktalande Malin Johnsdotter frå Vail i USA, på jakt etter opplysingar om ein 1931 Buick som visstnok hadde gått som skyssbil i Geiranger. Malin som var museumskonservator hadde for nokre år tilbake flytta til Vail der ho også arbeidde som skiinstruktør. Av ein bekjent hadde ho fått i oppdrag å dokumentere livsløpet til den nemnde Buicken. At denne spesielle bilen hadde emigrert over dammen kjente eg til frå tidlegare. Hollendaren Willy Heinhuis, sikkert kjent for mange på grunn av sin tidlegare ihuga salgsaktivitet her til lands, spesielt gjennom bladet Veteran & Sportsbil, hadde kjøpt bilen i Ålesundsområdet på 1970-talet. Ifølgje Malin Johnsdotter kjøpte Heinhuis i løpet av 1960 og 70-talet opp fleire bilar i Danmark og Norge, som han frakta til Enschede i Holland. Der vart bilane stilt ut på farens campingplass som trekkplaster, og seinare seld vidare, truleg til personar i Holland, Belgia og Tyskland. Då han seinare emigrerte frå Holland til Vancouver i Canada i 1984 vart Buicken med på flyttelasset. Det kan nemnast at Ola Grande, som då var på jakt etter Geiranger skyssbil, hadde spora opp bilen i Canada utan at det vart aktuelt Utsikt-Buicken T-60 med eigar Charles Bidwell i USA - plassert i kontoravdelinga hans før restaurering. for han å kjøpe vogna. Han slo til på ein annan Buick nokre år seinare. Heinhuis averterte for ca. 10 år sidan Buicken i Aftenposten, og sjølv om enkelte Buickentusiastar nok vurderte saka, vart det ingen tilbakekomst for emigranten. Prisen var nok ei medverkande årsak. Willy Heinhuis kontakta forresten meg også for nokre år sidan og fortalde at han hadde vore på verkstaden og helsa på far i si tid, og at han meir enn gjerne skulle ordne opp dersom eg var på jakt etter veteranbil frå USA! Som sikkert registrert av enkelte kom Heinhuis i vanskar for ikkje lenge sidan etter å ha selt (og mottatt pengar) for ein bil han ikkje hadde herredøme over. Bilen det dreiar seg om var i si tid hotellvogn på hotell Utsikten Bellevue i Geiranger, og som andre bilar i bygda tilslutta skysslaget. Den var ein av dei få bilane som vart innkjøpt nye til Geiranger, og registreringsnummeret T-60 arva den etter ein 1913 modell Geiranger- Opel som hotellet hadde. Via Ålesund, der den m.a. var velferdsbil for brannmannskapet, Holland og Canada hamna bilen til slutt i Hamel, Minnesota hos Charles «Chuck» Bidwell. Bilen kunne nok ikkje hamne nokon betre stad når den først Tre Utsikt-bilar med nyebilen T-60 til høgre. Bilen hadde då platehjul. Dei andre er t. v. Studebaker ca.1923 og Cadillac 1917 som vart erstatta med Nash skulle ut i verda. For Bidwell er ein ekte entusiast

10 som restaurerar sine bilar til original og høgst profesjonell standard, og filosofien er at bilen si historie skal dokumenterast ned til minste detalj, og det var her Malin kom inn i bildet. Både Chuck og Malin vart betatt av historia bak T-60, og Malin starta ei nitid innsamling av opplysingar rundt hotellet, skysslaget, vegbygging og skysskøyringa. Alt vart naturlegvis omsett til amerikansk, saman med bildedokumentasjon. Alt med vitskapleg presisjon. Ideen var å lage ei utstilling rundt bilens historie, som skulle følge bilen rundt på ymse bilutstillingar i statane. Dei såg også for seg eit samarbeid med The Norwegian Institute ved universitetet i Minneapolis ettersom det er mykje norsk-amerikanarar i dette området. Chuch skriv i eit brev at «the old 1931 Buick now has a story to tell; we say it has a heart and a soul». Ein lakkekspert hadde avdekka GS-merket under diverse lag med lakk, og det skulle på att! Bidwell hadde fleire Buickar av argaste slag, eg trur 6-8 stykke, m.a. ein spesialbygd Buick 1932 Town Car med Murphy karosseri sikkert det ypperste av Buick! Han deltok på dei mest prestisjefulle utstillingane, m.a. med første plass på Hershey. Eg hugsar godt Utsikt-Buicken. Den skilde seg ut frå dei mange andre ved å vere einaste 1931 Buick med platehjul, medan dei øvrige stort sett hadde ståleikefelgar. Etter at bilen forlet Geiranger vart platefelgane erstatta med eikefelgar. Då den gode Bidwell fekk greie på det, starta ein umiddelbart søken etter korrekte felgar! Bilen var i utgangspunktet eit godt og komplett restaureringsobjekt. Drivverket var ifølgje Bidwell i forbausande god stand. Utan at eg har hatt kontakt med Bidwell på fleire år går eg ut frå at Bilen no for lengst er ferdigrestaurert. Av andre førkrigs skyssbilar hadde hotellet over tid også 1917 Cadillac, ca Studebaker, 1931 Nash og ca Packard. T-1549 Eg hadde eit visst håp om å treffe Charles Bidwell på Hersheyutstillinga i Det gjorde vi ikkje, men vi gjorde ei oppdaging av stor interesse for oss skyssbilinteresserte nemleg ein annan hotellbil frå Geiranger også ein 1931 Buick! Vi var rett nok ikkje heilt sikre i vår sak der og då, men eg hadde min misstanke. I Hershey-gjengen var også Ymer Sletten frå Bergen, det var han som melde frå om to åpne Buick 7-setere i sikte, 1930 og Han hadde fått kontakt med eigaren som fortalte at bilen var importert frå Norge. Den var då knall raud med ein del påmalte raritetar, dvs. ein tidlegare russebil, men noko konkret historie hadde han ikkje på Buicken. Det første som slo meg var at dette kunne vere den tidlegare hotellvogna til Djupvasshytta hotell i Geiranger. Denne Buicken fordufta Djupvass-Buicken, tidlegare T-1549 oppdaga der forholdsvis tidleg frå Geiranger, tidleg på 50-talet, og den sto utstilt på Hershey USA for nokre år eg hugsar den knapt. Men eg hadde høyrt rykte om tilbake. No i Pennsylvania. at den tok vegen over osianen. Vi fann fram til 31- modellen, og det var eit nydeleg syn som møtte oss. Den var strøken frå topp til tå i flaskegrøn og svart. Eigaren viste seg vere frå Pennsylvania. Etter heimkomsten sette den alltid aktive Ymer Sletten i gang research, og fekk fort på bordet at dette nettopp var Djupvass-Buicken tidlegare T Bilen vart i 1935 bruktimportert frå USA, og innregistrert på Ugelviks enke. Det vart for øvrig bruktimportert ei rekkje skyssbilar på midten av 30-talet. Djupvasshytta blei i mine ungdoms dagar drive av dei tre søstrene Ugelvik, døtre av den såkalla Ugelviks enke, mellom dei Nutta. Ho var mellom dei ytterst få damene i bygda som hadde førarkort før krigen. Då vegen til Dalsnibba skulle takast i bruk i 1939 var det nettopp Nutta som med T-1549 braut sperringane og inntok toppen som første skyssbil! Registreringsnummeret hadde tidlegare stått på ein annan av hotellet sine bilar, ein eldre Sunbeam, som ifølgje min far var ei gedigen og sportleg messingvogn. T-963 Den heimkomne «Skjørbilen» For dei som ikkje veit det er skjør eit lokalt uttrykk for ei kefir-liknande tjukkflytande væske som oppstår når mjølk blir sett i kraftig bevegelse! Det var ein av Cadillac-laget sine to 1927 modellar Buick Master som fekk dette høgst folkelege namnet. Det kom av at bilen vart nytta til

11 mjølketransport i ein periode rett etter krigen. Mjølkespanna stod m.a. på rekke og rad på stigbretta i eit tillaga festearrangement. Den Canadisk bygde Buicken følte sikkert tilværelsen som mjølkebil som degradering samanlikna med å frakte dollarturistar, med Lars Petter Gausdal bak rattet. Skjønt mjølketransport er ein viktig jobb for land og folk. Etter endt karriære som mjølkebil forlet T-963 Geiranger tidleg i femtiåra, men kvar den for er ukjent. Det vi veit er at den hamna på Austlandet ein stad. Truleg var den innom ein tilstand som russebil - vel ikkje av det viktigaste for samfunnsutviklinga. 30 år seinare dukka det opp ein dansk turist på Union hotel som tilfeldigvis visste at det i Danmark T-963 Skjørbilen prydar no resepsjonsområdet på hotell Union var ei kar som hadde planar om å etter ein lengre Danmarkstur. Dei andre skyssbilane står som selje ein 7-seter som opphavleg kjent i velværeavdelinga i kjellaren! kom frå Norge. Dermed kasta hotellverten seg rundt i god Mjelvastil. Det viste seg at dette var ein Geirangerbil som dansken Falk hadde kjøpt frå Norge tidleg på sekstitalet. Falk budde utanfor Kjøbenhavn der han hadde fleire veteranbilarbilar. Karl Kjelva drog sporenstreks nedover og fann bilen garasjert i ein tidlegare grisefjøs! Hr. Falk var ein ihuga jazzmusikar og ein spesiell kar med langt skjegg ifølgje Karl. Bilen var delvis overhalt og var i relativt god køyrbar stand, og Falk hadde brukt bilen flittig. Handel vart det, og Karl køyrde doningen direkte til eksportkaia. Men ting måtte gjerast med bilen. Kalesje mangla, likeins støtfangarane. Oppattrekking som hadde skjedd i Danmark var gjort med raudt skinn, og måtte takast att. Vidare var den blitt lakkert kvit istaden for den orginale maron raude. Fullt salmakararbeide ordna Kjell Otto Habostad, og ny støtfangar sørga Bård Hole og Rolf Saure for i tillegg til at bilen fekk orginalfargen tilbake. Også lakkering vart gjort på Stranda. Sjølv om det nok er finare å transportere jazzmusikarar enn mjølk, for ikkje å seie skjør, hadde Skjørbilen i motsetnad til dei to tidlegare nemnde Buickane forstand nok til å vende attende til heimbygda, noko den altså gjorde i Karl Mjelva har sørga for at også ein annan av USA-emigrantane er heimkomen, nemleg «gråen» Nash 1931, T-1718, utan at den historia blir fortalt no. Stafettpinnen går vidare til Jack Kjølaas på Stranda Idar Mølsæter Invalidebil Jeg holder på med en ny bok, og ettersom jeg blar i gamle album etc. dukker det stadig opp bilde av biler o.l. Dette bilde er tatt på Kleive, og bilens (eller hva vi skal kalle den) eier heter vistnok Nerhagen eller lignende. T-8040 Hilsen Odd-Østen

12 Bryllupsreise med AUSTIN lastebil 1958 Gullbryllupsreise med AUSTIN Cambridge Stranda Camping, lørdag 4. august 2007, Albionklubben hadde sin tradisjonelle grillkveld med grilling, litt underholdning og utlodning av sponsoreffekter. Til sammen var vi vel ca. 40 personer tilstede, deriblant undertegnede. Været hadde vært fint tidligere på dagen, men da kvelden seg på, ble det straks litt kjøligere med litt vind fra nordøst. Det var mange gevinster som skulle fordeles og undertegnede hadde planer om å begynne på returen til Ålesund ut på kvelden. Således begynte jeg på hjemreisen før det hele var ferdig. «Du må ikke reise før hovedgevinsten er trukket» sa de til meg. Men ettersom jeg aldri har hatt noen vinnerflaks, fant jeg ut at jeg kunne dra uten at det ville bety noe særlig. Etter å ha kjørt ca. 3-4 kilometer, ringte mobilen, og det er klubbens mangeårige medlem, Egil Lundanes som ringte, og sa: «Du må komme tilbake, her er en overraskelse til deg.» Jeg hadde anelse om hva det var, og etter å ha returnert til campingen, fikk jeg overrakt kveldens hovedgevinst av formann Lise Ukkelberg. Og det var en tur/retur Bergen Newcastle for 2 som måtte taes før Høsten 2007 passet det dårlig å ta turen, idet det var stadig noe som kom i veien. Men ut på nyåret 2008 så så jeg at det måtte være en glimrende anledning at ta turen i samband med vår gullbryllupsdag, Å feire denne dagen i England måtte passe bra. Jeg bestilte billetter i henhold til gavekortet, og booket plass til min Austin Cambridge, 1961 modell med avreise fra Bergen Videre booket jeg plass på et hotell i Whitby, slik at vi har Aidensfield og «the moors» i rimelig rekkevidde for en dags kjøring. Vi reiste fra Ålesund onsdag morgen den 9.4. og stilte på kaia i Bergen i god tid torsdag Overfarten fra Bergen til Newcastle var meget fin, vindstille og ingen bølger av betydning. Da vi kjørte på land i Newcastle fredag kl fikk vi et voldsomt regnvær over oss, og som vedvarte helt frem til Whitby. Vi kom frem til hotellet i rimelig tid og fikk installert oss på Wheeldale Hotell, et ekte engelsk Bed & Breakfast-hotel. Et hotell hvor betjeningen kommer hver morgen og spør hver enkelt gjest hva de vil ha, lys toast eller mørk toast, full english breakfast, osv. osv. Lørdagen besøkte vi byen Whitby, en koselig liten engelsk havneby, og som blir delt i to av elvemunningen som strekker seg langt innover. Byen ligger på begge sider av elvemunningen forbundet med en svingbru. Den er så smal at trafikken går i en kjørebane, regulert med trafikklys. Etter å ha visitert Whitbys shoppinggater, tok vi turen over til Goathland eller det navnet som de fleste kjenner AIDENSFIELD. Og der gjorde min Austin Cambridge 1961 modell, lykke. Den ble behørig fotografert sammen politibilen fra serien «Med hjartet på rette staden». Likeså ble den fotografert både utenfor puben og garasjen til mr. Scripps. Den er jo omgjort til souvenirshop, og egner seg lite til bilreparasjoner. Været var bra, og vi hadde en hyggelig stund både ute og inne på puben. Men den billedskjønne Gina manglet. Det var heller ikke mange av de andre fra serien «Med hjartet på rette staden» som var å se. Men policens 2 Ford Anglia var der, og den og min Austin ble behørig fotografert. Utover politibilene og min Austin var det lite av gamle biler å se. En buss fra 50-tallet kjørte forbi uten at jeg rakk å fotografere den. Om kvelden hadde vi booket bord for en bedre middag på en restaurant i nærheten av hotellet hvor vi inntok en bedre middag sammen med vår «anstand» Lillian Molvær, (min kones søster og min svigerinne).

13 Iflg. headingen på stykket, foretok vi vår bryllupsreise i april 1958 med en Austin lastebil med Perkins motor og lastet med hermetikk bl. annet til Oslo. Noe av hermetikken skulle losses i Storgaten på Lillehammer og bruden skulle hjelpe til med å losse. Men hennes krefter sto ikke i forhold til brudgommens, så hun ble til liten nytte. I Oslo måtte vi overnatte til neste dag, og vi hadde store problemer med å få dobbeltrom på hotell Excelsior i Dronningensgt. på grunn av at vi så så unge ut. Men det ordnet seg til slutt. Det var den gang hotellresepsjonistene var moralens voktere. Men tilbake til England, neste dag, søndag, tok vi veterantoget fra Whitby til Pickering og retur. Vi forlot Whitby i oppholdsvær og litt vind og ankom Pickering i regn og surt vær. Dette resulterte i at vi tok et hurtig tog tilbake til Whitby, hvor været fortsatt var brukbart. Disse togturene, det må vel være 4-6 tog som går frem og tilbake, er basert på frivillige togentusiaster som tilbringer fritiden sin om bord i disse gamle dampdrevne togene. På denne søndagen var det også et eget lunchtog, bestående av 6-7 gamle Pullmanvogner. Her var det kvit duk på bordene og riktig stil over serveringen. Og det var fullt av folk som deltok på denne lunchturen som sikkert var booket på forhånd. Den tredje dagen, mandag, tok vi bilen og kjørte til Robin Hood Bay, en liten forhenværende fiskelandsby som lå idyllisk til i en bratt skråning ned til Nordsjøen. Her var det trangt mellom husene, og liten biltrafikk, idet alle tilreisende måtte parkere på platået før en tok beina fatt ned i selve byen. Byen var liten med bratte bakker, trange smaug og små smale hus. Etter besøket her, kjørte vi videre syd-østover mot Scarborough. Her fikk vi en skikkelig overraskelse. Scarborough som også er en universitetsby, lå rundt en stor bukt og her var det et yrende liv, restauranter, butikker, forlystelsesarrangementer og souvenirshop. Her var det lunt og solen skinte, så det ble en trivelig stund her. Her kjøpte vi oss også en ekte engelsk Fish and Chips middag. Neste morgen, tirsdagen, var det siste breakfasten på hotellet. Etter at den var fortært, startet turen mot Newcastle og fergekaien. Her gikk ventetiden med til shopping før vi kjørte om bord i «Queen of Scandinavia» for en også behagelig hjemreise. Det var heller ingen sjøgang på denne turen. Takk til Albion-klubben for en hyggelig gevinst og hyggelig vri på vår gullbryllupsfeiring, som da foregikk i stillhet uten noe oppmerksomhet. Ålesund, Odd-Østen Hurlen Austin lastebil, med Perkins dieselmotor, bildet tatt på Dovre ca. 1957

14 Rundeløpet 2008 tekst og foto: Olav Rypdal Tradisjonelt gikk Rundeløpet av stabelen i år også, og Lars Otto og jeg tok turen til Søre for å være med. Oppmøteplassen i år var ved Pekas i Dragsundet, vi visste ikke helt hvor det var, men etter litt rekognosering fant vi plassen. Det var ikke mange å se der, men etterhvert kom det en overveldende mengde deltagere. Det var mange spesielle og uvanlige biler, og for en gangs skyld på et biltreff var ikke vi den eneste Fiat, det kom hele 3 Fiat til! Spesielt må også nevnes at det var 3 stk MB SL og SLC, 3 stk Citroen DS (Padde) og 2 stk Lotus 7 «kloner». Men det var mange andre fine biler også! Vi var de eneste fra SAK, men siden øyene her ute nå er blitt landfaste via Eiksund-tunellen, kom det en solid delegasjon fra Ørsta-Volda. Det ble vel en rundt 30 biler totalt. Det var god tid til start, så det ble litt «dekksparking» og prating, en av Citroenene byttet et hjul også. Kjøreturen til Runde gikk via Leikongeidet og Moltustranda. På veien var det en stopp på en parkeringsplass, men siden det var så mange biler ble det litt trangt, så et grustak måtte også brukes som pauseplass. Vel framkommet til Runde ble vi dirigert inn på Goksøyr Camping, og alle fikk plass. Da var det tid for is og kaffe, og det store følget med gamle biler vakte oppmerksomhet blandt turistene. Samtidig med dette løpet hadde Sunnmørsposten arrangert topptur til fuglefjellet - og deltagerne herfra dukket også opp på plassen. Der kom Jan Sandnes og beklaget at han ikke hadde gammelbil. Men han hadde fin cap med SAK-logo! Rundeløpet er et hyggelig og uhøytidelig arrangement som flere burde delta i! Takk for en fin tur i flott vær! Bildetekster: MG ZB Magnette fra Ørsta Fin Fiat 850 Sport Coupe, far og sønn Myklebust fra Ørsta Fiat 1500 L (1800 karosseri m 1500 motor) En «slektning» fra England, Austin Cambridge m Farina design Hjulskift på Citroen Foregående side: God blanding av biltyper

15 Øyatreffet Longva Søndag 22. juni -08. Lørdag kveld, øse, pøse, surt og kaldt, ingen treff på meg i morgen nei. Søndag morgen, sol og blå himmel, perfekt vær til utflukt, her var det bare å koke kaffe og smøre niste, ut i Fiaten og kjøre på Øyatreffet. Første stopp var fergekaia på Skjelten der jeg traff Steinar Hustøft med bussen sin som var ute i samme ærend. Køa med gammelbiler vokste, for det var visst flere som hadde oppdaget det fine været. Kaffe og svele på ferga og praten var i gang. Vel ute på den store parkeringsplassen til Rolls Royce var det samlet mange doninger og flere fra SAK,- KJEKT. Seaside Custom hadde lagt til rette for en flott opplevelse for oss med aktiviteter som rebusløp, prisutdelinger og en åpen kafe med gode retter til gode priser for sultne ganer. Det ble også omvisning i Rolls Royce Aut. med historikk fra den tid firmaet hette Peilo Teknikk, artig og lærerikt. Det er bare å ta av seg hatten for at vi har et firma helt i verdensklasse på sitt område i vårt distrikt, dette lå an til å bli en perfekt dag. Praten surret og gikk, folk koste seg og det var mye fint å se på. Det var mange fra SAK som hadde tatt turen og det gledet meg, det er viktig at vi støtter de lokale klubbene når de steller i stand slike treff. Fellesskapet er viktig i vår hobby, tenk at den juni 2009 skal vi arrangere Norgesløpet, det ville bli trist om ingen kom for å delta. Derfor oppfordrer jeg alle medlemmer i SAK til å stille på alle treff som er mulig i vårt distrikt, opp av sofaen ut og kjør! Rebusløpet ble satt i gang uten at det ble den helt stor deltagelsen. Det er med skam og melde at jeg ikke fikk med meg hvem som gikk av med seieren, men tar jeg ikke helt feil så ble det eieren av en flott brun Volvo PV Sport. Gratulerer! Bildetekster: Raufoss moped, norsk klassiker Disse to småtassene har sin lykkedag: LandRover i liten skala! Publikumsfavoritt: Henkel Kabinenroller Se også bladets forside!

16 Det nærmet seg slutten, og folk hastet frem og tilbake, kikket å stemte på de fineste bilene som skulle premierest, vel 35 biler å velge mellom. Dette er en viktig del av treffet for de fremmøtte. Juryen samlet seg for prisutdeling av TOPP 5, og showet var i gang. To (tre snart) priser gikk til SAK medlemmer og ble med turen over fjorden hjem igjen. Førstemann ut var Kjell Ulvestad med sin 1957 Henkel, en flott og artig bil med sjarm. Nestemann ut var Jan Sandnes med sin 1975 Excalibur, en bil som alltid vekker oppsikt. Så var det dette med (tre snart) da som ble min helt klare favoritt, en aldeles nydelig T-Ford (pedalford) fra Damen som eide denne bilen var Karen Gissinger og sammen med sin gode venninne Anne Grete Johnsen så hadde de tatt turen fra Sunndalsøra til treffet. Damene var kledd i tidsriktig klær og var litt av et syn kan du tro sammen med Forden. Eieren av bilen har flyttet til Ålesund, og vi kan alle i SAK glede oss til mange fine turer sammen. Den lange turen hadde gått bra, tross punktering og pluggtrøbbel, du snakker om damer! Det var tid for avreise hjem og turen gikk i kortesje selvfølgelig. Jeg vil på vegne av SAK takke Seaside Custom for et flott gjennomført arrangement, lykke til videre. Vi sees neste år, helt klart. Svein Solheim. Medlemsmøte 26. juni tekst og foto: Olav Rypdal Dette var siste møte før sommerferien, og dermed en slags avslutning på vårsesongen. Møtet var lagt til Jentekolonien i Skodje, og rundt 25 medlemmer hadde tatt turen til møtet denne kvelden. Noen hadde tatt gammelbilen, til tross for fare for regnskurer. De parkerte flott på plenen på baksiden av huset. Pga annet arrangement denne kvelden, var vi i SAK henvist til å bruke et kjellerlokale i jentekolonien. Formann Terje ønsket oss velkommen, og fortalte litt om både jentekolonien, både i historisk sammenheng og i vår tid. Huset er pusset opp av Lions-klubben (der noen SAKmedlemmer er med) og brukes av Lions selv og leies ut til andre arrangement. Kjelleren var også pusset opp, og inneholdt bl a et veggmaleri fra restaurant Maritim i Ålesund. Det ble fyrt på peisen, men noe med spjeld og pipe stemte ikke helt, så det ble litt røykfylt i lokalet. Terje og Hans Olav serverte brennsnut, og etterpå stekte de vafler og serverte kaffe. Det var ikke noe spesielt program eller tema, man det var likevel et hyggelig møte. Det var kjekt å kunne møtes i en annen sammenheng enn på Hjulhuset. Og: Suppa og vaflene smakte virkelig godt!

17 Mercedes Benz klubben i Norge er delt opp i 5 avdelinger, Oslo, Skien, Kristiansand, Bergen og Trondheim, og Stjerneløpet blir arrangert på rundgang mellom de forskjellige avdelingene. I år var det Trondheims tur å arrangere. De siste gangene Trondheimsavdelingen har arrangert løpet, har det vært avviklet 2 ganger på Røros og en gang på Hell. Men i år var løpet lagt til Molde og det landskjente Seilet Hotell. Det var ca. 130 biler som var stilt opp til start, og her må det nevne s at det ikke bare er gamle biler som stiller her. Stjerneløpet er åpen for alle typer Mercedes Benz, men hovedtyngden skal være av eldre årgang. I år var det 9 nyttekjøretøy også som startet, alle av eldre årgang. Samme lørdagen som Stjerneløpet gikk, , ble det også arrangert «Bilens dag» i Molde. Storgaten i Molde var stengt, idet hele denne var brukt som utstilling av nye biler. Vi startet fra Seilet Hotell og kjørte over Skaret og videre nordover via Eide hvor vi hadde diverse poster underveis. Likeså var det innlagt et frivillig besøk i Nilsengarasjen, som Einar Naas disponerer. Og selvsagt gikk turen videre tradisjonelt over Atlanterhavsveien og til Kårvåg hvor vi bl. hadde en post, her skulle vi tippe vektene av hjul med felg. Siste post i løpet var ved innkomsten, «Bryggja i Bud», her var det en gammeldags knipsekasse. Vi fikk utdelt 2 kroner og skulle se om en vant penger på knipsekassa. Det var nok negativt for de fleste. Men derimot smakte fiskesuppa på Bryggja utmerket, og de fleste benyttet anledning til å besøke toppen av Ergan Fort. For mange av de langveisfarende var dette ukjent, og det var synd at det ikke var arrangert omvisning på Ergan Fort etter endt løp. Vi hadde fint vær hele dagen, og det var mange åpne biler å se blant deltagerne. Likeså var det hyggelig å treffe igjen tidligere «Mercedes-venner» fra tidligere arrangement. Om kvelden var det festmiddag på Seilet Hotell, noe vi ikke var med på. Ålesund Odd-Østen Hurlen

18 Sjuseterturen Bildetekstar: Øverst til venstre: Frå Hellesylt køyrde vi i kraftig regnver mot Hornindal. Sjølv om vi ikkje hadde i sidegardinene, så var det ingen som blei våte. Øverst til høgre: Karl Mjelva etterfyller vatn og kontrollerar at alt er i orden han tek på bakkane opp Måbødalen og vegen over Sognefjellet. Nest øverst: Over Gaularfjell regna det jamt, men vi måtte likevel stoppe for å sjå på utsikten og ta ein kaffikopp. Frå venstre ser vi Kalle sin 1932 Buick, Inge Per sin 1934 Buick, Rolf med 1931 Nash, Idar med sin 1931 Buick og Johan Steffen med sin 1939 Packard. Over: Over Sognefjellet var det ikkje mange varmegrader, og då var det godt å være inne. Her er dei blide damene Kjellaug Fivelstad, Gjertrud Mjelva og Anne Siqveland, i det romslige baksetet til Packarden. Neste side: Rune Aschim med 1932 Packard, Ymer Sletten med 1926 Cadillac og Åke Lindell med sin flotte 1924 Lincoln. Åke hadde køyrt på eigne hjul heilt frå Sverige. Bilde på framsida av bladet: At gamle kalesjer blir morkne fikk Rolf Saure erfare då han var inne i Gudvangen tunnelen. Kalesja blei flerra av under køyring og måtte reparerast. Ei hjelpsam ansatt på ein bensinstasjon fann ein presenning som blei «sydd» på provisorisk. Her ser vi Nashen med det nye «taket». Tekst av Rolf Saure. Bildetekstar av Johan Steffen Fivelstad. Bilder av Kjellaug, Johan Steffen og Rune Fivelstad. Så var tida komen for sjuseterturen i år. Det var dårlege vermeldingar, men sjusetersjåførar er ein hardfør rase. Kalle i 1932 Buick, Inge Per i 1934 Buick og Idar med sin 1931 Buick kom i lag med fruene med ferga til Hellesylt torsdag formiddag, der Johan Steffen og underteikna venta. Eg fikk låne Kalle sin flotte 1931 Nash, den som blir kalla «Gråen». Johan Steffen stilte med sin 1939 Packard, den einaste lukka bilen i dette følget, og det skulle vise seg å vere ein fordel under dei verforholda som rådde. Ca. kl starta vi frå Hellesylt og vi køyrde alle samla vidare mot Balestrand. Turen gjennom Hornindal gjekk som vanleg med risting og homping på sporete og dårleg veg. Det viste seg seinare at det var ikkje berre der det var dårleg asfalt, men stor sett var vegane breiare sjølv om dekket var dårleg. Fyrste stoppet med lunsj hadde vi på Lote medan vi venta på ferga. Då var det nesten opphald, men elles regna det jamt. Så gjekk turen vidare til Breim. I Våtedalen var det opphaldsver og litt sol! Gjennom Jølster over Gaularfjellet og til Balestrand regna det jamt og trutt, men med skinnklede og Elfrid i sovepose, så var det ikkje kaldt for nokon. Kviknes Hotell i Balestrand var ein koseleg plass med god mat og ein flott matsal og fine rom, så der var det godt å slappe av etter turen og regnet. Der møtte vi også dei andre deltakarane, med 15 bilar totalt. Dette er folk som vi møter berre ein gong om året, på sjuseterturen. Dagen etter skulle vi køyre til Dragsvik, då fekk eg problem med kjølinga så eg måtte fylle vatn heile tida. Men Inge Per stilte med verktøykasse og då fann vi ut at det var ein grisnippel på kjølepumpa som var lekk, vi fekk sett inn ein skrue i staden for, og etterpå var kjølinga i orden på heile turen. Så gjekk turen via Sogndal til Lærdal og Aurland, men regn og tåke gjorde at det var lite vi kunne sjå av den fine naturen. Etter Flåm køyrde vi ned til Undredal, der hadde vi lunsj og omvisning. Så gjekk turen til Ulvik og Brakanes Hotell der vi overnatta. Laurdag gjekk turen vidare til Eidfjord, der vi først

19 hadde omvisning på Sima kraftverk, Norges nest største kraftverk. Det var interessant. Etterpå køyrde vi i buss opp til garden Kjeåsen. Dit gjekk vegen i svingete smal veg og tunnel opp til 530 moh. Dette var anleggsvegen frå utbygginga. No bur det ei gammal dame der oppe. Etterpå var det lunsj i Eidfjord. Vidare gikk turen opp Måbødalen på den smale gamlevegen. Den er til vanleg stengt for bilar. Eit «Tomastog» for turistar er til dagleg den einast ferdselen, men vi fikk spesialtillatelse til å køyre der med våre ærverdige doningar. Over Hardangervidda var det kaldt, det bles ein iskald vind på tvers av vegen, men det var likevel nokre av bilane som køyrde utan kalesje der og. Det var godt å kome til den koselege Golsfjellet Fjellstue laurdag ettermiddag. Det er ein fin plass. Der var det utstilt køyredressar og div. utstyr frå brørne Solberg. Petter gifta seg der. Etter Golsfjellet kom fineveret og vi køyrde med åpen bil tilbake til Sunnmøre på søndag. Dette var litt om Sjuseterturen 08. Den gjekk stort sett bra, sjølv om underteikna fekk problem då kalesja vart flerra av i tunnelen frå Undredal. Den vart lappa med ei presenning og den er no erstatta med ny kalesje laga av Kjell Otto. Så hadde Kalle eit uhell med «Bjuken», men det var ingen stor skade, og Jan Vestre fikk motorskade på veg heim, men eg veit ikkje kor mykje det var. Helsing Rolf SAK Profileringsartikler Vi har for salg diverse artikler med klubbens logo. Følgende artikler kan kjøpes på klubbmøter og onsdagskvelder på Hjulhuset. Kontakt Steinar Hustøft, tlf Priser: Cap (skyggelue) svart: kr 75.- Genser m rund hals mørk blå: kr Fleece-genser blå og svart: kr Brodert klubblogo: kr 50.-

20 FLÅKLYPA GRAND PRIX 2008 Det 17. Flåklypa Grand Prix gikk av stabelen lørdag 31. mai 2008 med hele 353 påmeldte kjøretøy. En må vel si at dette er et respektabelt tall, både når det gjelder antall deltagere med gamle kjøretøy og administrasjon av hele arrangementet. Av de påmeldte, var det hele 343 biler som startet og 316 som kom i mål. Og arrangementet er den siste lørdagen i mai. Opp gjennom årene har været på det tradisjonelle løpet variert ifra flotteste sommervær, og til en sur og kald maidag. Men i år hadde den gode Jan Randen alliert seg med værgudene og på denne lørdagen var det sol fra skyfri himmel og meget varmt og fint. Apropos Jan Randen så fikk han hederlig omtale i GD (Gudbrandsdølen- Dagningen). Han har vært formann i arrangørklubben, Jotunheimen Veterankjøretøyklubb siden den ble startet i Og som Randen sa i intervjuet, de ville ha en klubb hvor en ikke bare kom sammen til en kopp kaffe og pratet gammelbil, men også gjorde noe. De har virkelig gjort noe og de har fått det til, og satt gamle Lom på kartet når det gjelder veterankjøretøy. Da det første løpet gikk i 1991, var det Il Tempo Gigante med Ivo Caprino som hadde start nr. 1, og løpet gikk den gang som i dag, i en sving innom Flåklypa. Den gangen var det 121 biler som startet. Ivo Caprino hadde opprinnelig forlangt kr for å stille opp, men da han fikk se arrangementet og tiltaket, sa han fra seg beløpet. Jan Randen «vokste opp» i smia til sin far, som var bygdesmed på Garmo. Seinere begynte han i ung alder som bilselger på Kvam Mek. Og i dag driver han Kvam Mek. som selger Suzuki, Nissan og Isuzu. Men tilbake til årets løp, så gikk dette tradisjonelt via Flåklypa og videre til Bråtågarasjen. Denne ligger høyt over gårdene i Åstredalen. Litt smal veg når alle bilene skulle kjøre samme veg frem og tilbake, men det gikk heldigvis bra. I år var oppgavene litt enklere og det var lagt opp slik at en ikke fikk bruke all verdens tid på å løse disse. Dermed ble det lite med kø på de forskjellige postene. Innkomsten var på Bismo hvor det ble servert rømmegrøt på Skeid kro, og etter en stund var det også premieutdeling. Fra våre kanter, og som kan være medlem av SAK, var det ca. 17 biler som startet, og av disse var det i alle fall en som fikk premie: Linn S. Gjørtz. Men om premien kvalifiserer til en plass på premiehyllen betviles sterkt. For premiene i år var 2-3 kg mel fra Ottadalen Mølle. Derimot står det enhver fritt å bruke premien til å konkurrere med Arne Brimi om å lage godt brød el. lignende. Tilslutt vil jeg gjerne nevne at SAK-klubbens medlemmer noterte seg at det i år var flere som ankom Flåklypa Grand Prix med sine veteranbiler på tilhengere. Dette er både galt og godt. På denne måten vil en kunne komme med mange gamle biler som ellers ikke har vært mulig å kjørt lang vei med, og på den andre måten blir noe av gleden av å tusle langs landeveien med en gammel bil borte. Så dette med bil på tilhenger er vel noe som kommer mer og mer. Ålesund, Odd-Østen Hurlen

21 Morristreff ikke bare «guttegreier» Etter milelang kjøring, eks antall ganger med stopp og opp og ned med lillebroren, kommer vi så fram til den campingplassen vi skal bo på. Et Morristreff er alltid lagt til en campingplass. Etter å ha blitt anvist plassen vi skal ha iler andre Morrisvenner til når de har ser at vi kommer. «Hei, takk for sist. Hvordan står det til? Går bilen bra? Jaha ja, den gjør det. Jeg har litt problemer med min fusker litt og stopper av og til. Lurer på om det er noe med pluggene, Det er vår og snart ferietid, og det er tid for og så er det noe med eksospotta. veteranbilarrangementer også Morristreff. Hvert år Vil dere ha hjelp til å sette opp forteltet på arrangerer Nordisk Morris Minor Klubb sitt årlige lillebroren forresten? Kan hjelpe dere jeg så sommertreff, og alltid i uke 28 helgen i slutten av den kanskje du kan se litt på bilen min etterpå?» uken. Treffet går på rundgang mellom Norge, Sverige og Ja, ja der er praten hos «gutta» i gang! Danmark. I år var det litt spesielt fordi Morris Minor feiret 60-års jubileum og klubben har 30-års jubileum. Da snakker vi IKKE om Mini Morris som mange tror men Morris Minor Den første bilen til Morris, kalt the Bull Nosed Morris, ble designet av William Richard Morris hjemme i garasjen hans i Longwall Street i Oxford i Men det var først 20 september 1948 at Morris Minoren forlot samlebåndet og for første gang «så dagens lys». Det finnes mange forskjellige utgaver av Morris Minor ; kabriolet, saloon, traveller, van og pickup. Vi kjører milevis hver sommer og i år skulle vi til Sverige, nærmere bestemt til Oxeløsund i øst Sverige. Vår Morris Minor model tas fram fra sitt «vinterhi», og det samme blir «lillebror» vårt telt på hjul. Bilen får sin sjekk og lillebroren luftes, vaskes og sjekkes litt den også. Klær og annet utstyr vaskes og pakkes for i en sånn bil, og i lillebroren, må ting pakkes systematisk. Og det må tenkes nøye igjennom hva man tar med det er ikke akkurat god plass til alt mulig. De første Morristreff jeg var med Egil på dro vi av gårde til treffet ganske nært den helga det skulle være, hadde bare 1-2 overnattinger underveis og var framme fredag. Men de senere år har det blitt mer vanlig at både vi, og mange av de andre har kommet til treffstedet 3-4 dager før det begynner. Starter gjerne hjemmefra 1 uke før så vi tar det som en ferie. Selve treffet åpner offisielt fredag kveld kl 18 med fellesgrilling, og avsluttes søndagen i 12 tiden. Men?; «Hva gjør dere på sånt treff?» er det mange som spør meg om.

22 Vi da, vi «jentene» hva gjør vi? Når mannfolka har fått lillebror og telt på plass setter vi ting på plass, og lager det «hjemmekoselig» for den uka vi skal bo der. Steller i stand maten, og holder orden, og prater om forskjellige ting. Alt fra jobb, matlaging, helse osv. til biltreff og Morris. Vi organiserer og samler oss til sosialt samvær hvor vi griller og koser oss uti de små timer. Vi norske står gjerne «oppstallet» ved siden av hverandre, men der er også svensker eller dansker i nærheten. Som jeg nevnte tidligere er det et Nordisk treff, men faktisk er der Morrisvenner fra England, Tyskland og Holland også. Under selve treffdagene organiserer vi en «tuppe- /hønsetur» for oss jentene på fredagen. Da får vi med så mange som mulig og drar gjerne til sted, ikke langt unna treffstedet. Da kjører vi av gårde i våre Morriser dit vi kan oppleve kulturelle ting, gå på museum eller se utstillinger, eller ta en fjelltur som da vi arrangerte treffet i Geiranger. Kommer an på hvor treffet arrangeres. Det er veldig sosialt og vi «jentene» blir bedre kjent med hverandre. Vi prøver alltid å få med eventuelle nye Morris «enker», for ingen skal utelates. Når man har vært med en stund og blir bedre kjent med hverandre har man mye moro sammen. Noen kan ha giftet seg i året som gikk andre har muligens feiret bursdag, og da skjer det at vi finner på en liten markering med utkledning og annen moro. Vi er ikke med på tur BARE for å lage mat og rydde, men ha det moro vi også. En herlig blanding med blide «svordanengske» jenter som gjerne tar en cognac og en «Birish». He he he «Birish»er sånn jeg lager Irish Coffeé når vi møtes på Biri for vi møtes nemlig der også med våre Morriser og har det moro. Vi prater ikke bare mat, strikkeoppskrifter og annet jeg har nevnt her. Nei da, noen av hunnkjønnene mekker bil også. Det er ikke så mange av dem, men noen. Selv holder undertegnede på å restaurere sin egen Morris, en original 54 Morris Minor 1000 kabriolet men det er en annen historie. Bilen er planlagt å kjøre med til neste Morristreff, som sommeren 2009 skal være i Norge nærmere bestemt på Koppang. Mannfolka arrangerer noe for seg samme dagen, og da er det som regel noe som har med bil å gjøre, og det kan gjerne være en veteranbilutstilling eller noe. Der er det også en del flotte, og interessante biler. Eller de hjelper hverandre med bilene hvis de trenger råd eller hjelp til å skru. De engelske som er på treffet har alltid med deler til Morris for salg, så da kan man få kjøpt det man trenger. Senere på fredagen, nærmere bestemt klokka 18, samles alle til den offisielle åpningen, som arrangøren det året står for gjerne i sammen med klubbens formann. Så er det felles grilling og sosialt samvær. Lørdag står vi opp tidlig og samler oss til kjøretur. Turen går som oftest rundt i landskapet, og ender opp i en nærliggende by hvor bilene blir stilt opp. Noen er også tidsriktig kledd for anledningen. Vi tilbringer mesteparten av dagen der, og koser oss med medbrakt niste og kaffe. Publikum, og vi selv, går rundt og kikker på bilene som vi kan stemme på, men vi kan selvfølgelig ikke stemme på vår

23 egen bil. Stemmesedler blir utdelt av arrangørene ved ankomst, og det er klasse for original bil og åpen klasse. Tilbake på campingplassen senere på ettermiddagen er det forskjellige aktiviteter for barn og voksne, bilprat/mekking for de som ønsker det, eller man bare slapper av. Så er det duket for sammenkomst til en såkalt «festmiddag» i åtte tiden hvor det også følger premieutdeling for de bilene son vant i sin klasse. Formann har som regel ting å dele med oss underveis, og andre kan si noe om de føler for det. Det kan være opplysninger om noen i klubben som har giftet seg, eller å minnes noen som er gått bort siden sist. Så har vi musikk og dans og hygger oss til laaaaangt på natt. Søndagen møtes vi på et egnet sted for fotografering av vinnerbilene, og så avsluttes treffet. Det er tid for å ta farvel til de som velger å dra hjem, mens noen av oss blir til mandagen. Og vi er som regel en gjeng som velger det siste. Da finner vi på noe sammen, drar på tur eller til en nærliggende by, og på kvelden samles vi for hygge og grilling, sang og musikk og «noko attåt». Flere og flere har valgt dette etter hvert, og det har blitt ett av høydepunkta som «avrunding»på treffet. De fleste har lagt inn treffet i ferien sin, og da er det som regel ikke noe å stersse med å komme seg av gårde. Morristreff er et sosialt og veldig koselig sommertreff som i hvert fall jeg, og Egil, ser fram til å dra på hvert år. Mange hyggelige, og hjelpsomme, mennesker, og flotte steder å oppleve. Vårt eget land, og nabolandene har mye fint å by på som man kanskje ikke opplever på den tradisjonelle bilferien når det for de fleste bare er om å gjøre å «rase» rundt fra sted til sted på de mest kjente severdighetene..... Skorgen bru av Olav Rypdal Jeg hadde kjørt feil inne ved Skorgen, og veien jeg fulgte gikk langs Skorgeelva og innover tett skog. Der fant jeg denne brua, en flott steinkvelvingsbru fra gamle dager. Den var i fin stand, og det skyldes restaureringsarbeid i Denne er severdig, ta turen innom her i Skorgen, f eks neste gang du skal på Syltemartna! Tekst: Kari A. Hansen Foto: Kari A. Hansen og Egil Lundanes