ASBJØRN JAKLIN SVART FROST

Transkript

1

2 ASBJØRN JAKLIN SVART FROST

3 Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2012 Utgitt etter avtale med Stilton Literary Agency. Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsideillustrasjon: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold Forsidefoto: Scanpix / Bjarne Nygård ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Postboks 6050 Postterminalen 5892 Bergen Telefon Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 PROLOG Avstraffingen skulle utføres i to stadier. Først en smertesekvens med opphenging etter bakbundne hender. Deretter ordinær avretting med fall fra kasse. Hvorfor ikke? Framgangsmåten ville kunne styrke moralen blant fangene. Han hadde presisert at den første sekvensen ikke måtte dra ut for lenge. Fangen kunne knapt gå og måtte støttes fram til galgen. Tauet fra galgen ble festet i surringene som holdt hendene hans sammen på ryggen. Det ble strammet til, fangen ynket seg bare svakt da han lettet fra bakken og fikk kroppstyngden i skulderleddene. Var nå dette egentlig en så god idé når det kom til stykket? Han veide bare kilo, effekten av kroppstyngden var moderat. Videre, videre! Tauet bak på ryggen til fangen ble løsnet. Han ble kommandert opp på kassen, og løkken ble lagt rundt halsen hans. Tauet ble straks strammet opp og kassen sparket vekk. Nakken holdt, det ville bli kvelning. Fangen hadde frie hender! Han grep om repet og halte seg opp og avlastet vekten.

5 Under slag og spark ble en medfange fra første rekke beordret til å legge sin vekt i den hengtes føtter, men han klarte fortsatt å holde seg oppe. Hvor fikk han kreftene fra? Et skrik hørtes blant fangene. Noen ropte fangens navn, oppmuntrende tilrop. Dette utviklet seg til en skandale! Hensikten med enhver avstraffing var å omforme fangens smerte og frykt til noe verdifullt, til en bedre moral i leiren. Hvis ikke var arbeidet egentlig bortkastet, eller det kunne virke mot sin hensikt. Ytterligere en medfange ble kommandert fram. Det løste den pinlige situasjonen. Sakte gled hendene rundt repet nedover. Kommandanten gikk raskt fram, trakk tjenestepistolen og skjøt fangen gjennom tinningen. Deretter beordret han alle inn i brakkene og satte doble vakter gjennom natten. Han været bråk.

6 KAPITTEL 1 E6, mellom Setermoen og Bjerkvik, torsdag 26. november 2009 Alexander Winther kjente en bevegelse i bilen som ikke skulle være der. Bakparten kom ut, mot venstre, i en slak høyresving. Han tråkket hardt med venstrefoten, en gammel refleksbevegelse, men foten fant ingen clutch. Samtidig la han rattet over mot venstre. Han registrerte at ABSbremsene hakket på den ene siden, han hadde ikke rørt bremsepedalen, det var det automatiske antisladdsystemet som slo inn. Bilen rettet seg straks opp, takket være ham eller automatikken, men sladden hadde ført ham halvveis over i den andre kjørebanen. «Satan!» Han ropte høyt, i en blanding av redsel og lettelse. Samtidig forbannet han seg selv, at han hadde tatt sjansen på denne kjøreturen uten å legge om til piggdekk. Mens han kjørte ut fra Tromsø, hadde han forsøkt å tolke fargen på asfalten, det hadde gått fint lenge, asfalten var tørr. Men her oppe på fjellet, i noen svinger mellom to vatn, hadde han ikke oppdaget isen som glaserte veibanen. Vinden hadde kanskje skvettet opp vann på veien? Heldigvis var han alene i mørket, det kom ingen

7 biler imot. Han senket farten ytterligere, skrudde av cd-spilleren og stoppet Leonard Cohen, hans melankolske helt fra tenårene, midt i en strofe, Once again, once again, love calls you by your name. Plutselig var hans favorittmusikk påtrengende og støyende. Det ville vært latterlig om han skulle ende opp som trafikkoffer, i fronten på en trailer eller en BMW full av ungdommer, fordi han hadde ventet for lenge med å skifte dekk. Alexander Winther, journalistvikar i Nordlys, kjørte forsiktig videre mens han lekte seg med mulige titler på historien om sin egen tåpelige død: Overlevde Afghanistan døde på sommerdekk. Skulle utforske drapsgåte ble selv drept. Piggdekkene lå i bagasjerommet. Skulle han stoppe og skifte? Ennå hadde han to fjelloverganger igjen før han var framme i Fauske, der han skulle møte fotografen fra Bodø. Et uoppklart drap hadde pirret nyhetsredaktørens nysgjerrighet, Nordlys og Avisa Nordland skulle samarbeide. Drapsgåter er godt stoff, gir rom for mye fin spekulasjon, hadde nyhetsredaktøren sagt. Han gjorde en avtale med seg selv: Et glatt parti til, og han fikk ta den sure jobben med å jekke opp bilen midt i ødemarka. Det kunne også begynne å snø, men det var lite sannsynlig. Så vidt han kunne se, var den mørke himmelen skyfri. De neste kilometerne gikk unna på tørr asfalt. Han startet cd-spilleren igjen. It s four in the morning, the end of December. Leonard Cohen fylte kupeen igjen, med presise mellomtoner, kvass diskant og dyp bass. Han ville aldri innrømme det for en levende sjel, men stereoanlegget var den viktigste grunnen til at han hadde kjøpt akkurat denne bilen. Han kjørte en svart Volvo XC-70 med 16 høyttalere og en fabrikkmontert subwoofer under bagasjerommet. Hvis han ville, kunne han ta opp

8 konkurransen med hvilken som helst russebil når det kom til kraftige basstøt i bygatene. Det sømmet seg imidlertid ikke en mann som nærmet seg 40, men her oppe på fjellet kunne han la det stå til. Syngende av full hals på «Closing Time» nærmet Alexander Winther seg Bjerkvik, bygda som ble skutt i filler da den allierte offensiven mot tyskerne i Narvik startet våren Synd at det var så lite dagslys, han fikk ikke se fjorden der de tyske krigsskipene hadde kommet inn og satt av styrker som tok militærleiren Elvegårdsmoen og Narvik uten å løsne et eneste skudd. Som mange tidligere yrkesmilitære var han fascinert av militærhistorie. Nå kjørte han gjennom det mest interessante terrenget i hele Nord-Norge, uten å se annet enn de stakkarslige veiskiltene som markerte steder av spesiell historisk interesse. På Kvaløya utenfor Tromsø sto fjellene som svarte og uregelmessige pyramider mot en lilla himmel. En tynn månesigd hang i øst. Det var stille og klart, ikke lyst, men heller ikke mørkt. Fra ambulansehelikopteret så anestesisykepleier Vivi Fredriksen hvordan det svinnende dagslyset ble reflektert i islagte fjellsider. Fjellene endte rett i havet eller i daler med ur, blokksteiner og et tynt lag med jord. Den første barfrosten hadde akkurat satt inn, og gjort det uveisomme terrenget på yttersiden av Kvaløya ekstra farlig. Islaget lå som en glasur på fuktige sva og langs elveleiene, knapt synlige. Typisk, slo det Vivi, den første utrykningen til en fritidsulykke kom dagen etter den første nattefrosten. Om sommeren skadet folk seg fordi de var uforsiktige i trafikken, om vinteren fordi de tok sjanser i naturen. Hvem var dum nok til å ferdes i fjellet på denne årstiden? Idet piloten dreide inn i den trange Grøtfjorden, så Vivi ei strand lyse hvitt under seg, nede til venstre. Hun kjente igjen bygda ytterst, med

9 samme navn som fjorden og en praktfull beliggenhet i havgapet rett bak stranda. I sommer hadde hun og barna solt seg der nede, grillet pølser og vasset i et badevann som kanskje holdt fjorten femten grader. Å, hvor hun lengtet til sommeren! Sol hele døgnet, kåte måseskrik, reker, hvitvin, bli brun på kroppen. Det var midnattssola og sommeren de skulle straffes for nå. To måneder med kontinuerlig sol og lyse netter ble nå betalt tilbake med tilsvarende mørke og kulde. Ingen kan få noe ekstra uten at det trekkes fra på den andre siden, sukket hun for seg selv. Vivi hadde aldri klart å bestemme seg for om hun hatet eller elsket mørketiden. På slike klare dager var det svake lyset usigelig vakkert, i sjatteringer fra lys rosa nede over havet til dypt blått oppe på himmelen. Men tanken på at sola hadde krøpet under horisonten, og ville bli der til 20. januar, var tung. Det var ikke noe dagslys om morgenen som gradvis vekket henne, hun måtte kjempe seg ut av søvnen som om det var nattestid. Hun var trøtt om dagen og lys våken om kvelden når hun egentlig skulle sove. Slik ble søvnrytmen ødelagt av mangel på lys og på melatonin, hormonet som kroppen bare kan produsere med sterkt dagslys på netthinnen. Som sykepleier visste hun godt at dette var snakk om kroppens kjemi, ikke bare et spørsmål om å klamre seg til forestillingen om at sola virkelig kom tilbake en gang og ville bli feiret med berlinerboller og fest i alle barnehagene i Tromsø. Hun måtte huske å be Jørgen om å ta med seg melatonintabletter når han kom hjem fra kongress i USA, såpass måtte han kunne gjøre for henne, selv om de ikke bodde sammen lenger. «Går ned på riksveien, eller på vollen foran stranda, avhengig av trafikk på veien,» meldte piloten over helikopterets intercom. Flyturen fra Universitetssykehuset hadde tatt mindre enn ti minutter. Vivi kikket ut, to små brefall, adskilt av en klippe, lyste hvitt i alt det mørke.

10 Vivi flyttet blikket over på anestesilegen. De nikket til hverandre med et bestemt drag om munnen, en dialog uten ord; vi er klare og skal gjøre det vi kan, uansett hva som venter oss når vi lander. Vivi likte å arbeide med Stein Engum, han var tryggheten selv, ga alltid klare beskjeder, ble aldri hektisk og kommanderende, selv ikke når pasienten en sjelden gang forsvant mellom hendene på dem. Han behersket det tekniske, fordelte alltid oppgaver; respirasjon, sirkulasjon, medisinering. Kjekk var han også, og morsom, han pleide å tulle med sykepleierne og stadig spørre om småpikene var klare for nye oppdrag til menneskehetens beste? Respirasjon, sirkulasjon, trykk, sette intravenøst. Vivi repeterte akuttmedisinens ABC for seg selv mens piloten satte helikopteret ned på vollen bak stranda innerst i fjorden. Hun håpet at pasienten ikke var så medtatt at hun ville ha vansker med å finne gode blodårer. Med et rykk var helikopteret nede på bakken. Vivi tok av seg hjelmen, åpnet helikopterdøra og kjente kulden slå mot seg. Hun trakk opp glidelåsen i varmedressen, grep utrykningssekken, hoppet ut og småløp sammenkrøket til hun var utenfor rotorens rekkevidde. I halvmørket framfor seg så hun lyset fra en lykt som blinket meter unna, det måtte være ham. Ifølge rapporten til den akuttmedisinske kommunikasjonssentralen hadde den forulykkede jegeren falt omtrent 150 meter, visstnok ikke loddrett, men rutsjet ned via knauser og landet i ei ur. Han, rettere sagt lyset fra hodelykten hans, hadde blitt oppdaget av en forbipasserende bilist. Pasienten lå i ei ur med en dunjakke delvis kledd på seg. Han var bevisst, men hadde slått seg fælt i fallet. Han pustet, de sikret frie luftveier, han klaget over smerter. Vivi så at han hadde store koagulasjoner på høyre side av ansiktet.