Psykoanalyse og seksualitet i det norske kvinnetidsskriftet Sirene

Transkript

1 Ved en feil ble Synnøve Lindtners artikkel, "Psykoanalyse og seksualitet i det norske kvinnetidsskriftet Sirene", publisert uten sluttnoter i Arrs temanummer om Psykoanalysen i Norge, nr. 2-3/2010. Feilen er fullt og helt vårt ansvar, og vi beklager sterkt. Fullstendig versjon av artikkelen kan leses her. Vi vil også trykke artikkelen i fullstendig form i neste Arr, nr. 4/2010. Synnøve Lindtner Psykoanalyse og seksualitet i det norske kvinnetidsskriftet Sirene I Europa og USA utviklet man en ny kvinnepolitikk på 1970-tallet, og dette kalles i historisk lys gjerne «feminismens andre bølge». Felles for flere analyser av denne bølgen er påstanden om at psykoanalysen hadde en sentral plass i den politiske strategien. 1 Freud og debattene etter ham må imidlertid anses å ha hatt ulik betydning i ulike politiske, sosiale og nasjonale kontekster. Denne teksten har som mål å belyse den rollen psykoanalysen hadde i utviklingen av den norske feminismen. Oppgaven har imidlertid bydd på utfordringer. Etter å ha gjennomgått store deler av tekstmaterialet skrevet og utgitt i den norske kvinneoffentligheten på 1970-tallet, 2 var min umiddelbare reaksjon at psykoanalysens betydning for denne feminismen har vært minimal. Til tross for at store deler av den internasjonale feministiske litteraturen som ble lest i perioden brukte Freuds begreper og tenkemåter flittig, 3 er han og hans etterfølgere sjelden diskutert eller nevnt i de ulike publikasjonene som ble utgitt i og rundt den nye norske kvinnebevegelsen på 1970-tallet. 4 Mens for eksempel spørsmålet om hvilken rolle sosialismen skulle spille for den nye feminismen til stadighet kommer til uttrykk i disse diskusjonene, er psykoanalysens tilsvarende rolle knapt nevnt. 5 Etter å ha lest en artikkel i det feministiske tidsskriftet Sirene, skjønte jeg imidlertid at psykoanalysen likevel må ha hatt betydning for denne feminismen. I den aktuelle artikkelen forsøker journalisten Eva Mannseth å forklare hvorfor spørsmålet om kvinners seksualitet må diskuteres fritt i kvinnebevegelsen. I artikkelen fremstår psykoanalysen på mange måter som elefanten i rommet. Mannseths argumentasjon tyder på at psykoanalysen og feministisk kritikk av denne på flere måter må ha vært velkjent stoff for norske feminister på 1970-tallet men at flere faktorer bidro til at dette ble vanskelig å diskutere åpenlyst.

2 Kvinners seksualitet underutviklet eller undertrykket? Året er «Er det sant at kvinner har svakere seksualdrift enn menn?», spør Mannseth innledningsvis i artikkelen. Den bærer tittelen Kvinner i puberteten seksuelt underutviklet eller seksuelt undertrykket? 6 Formålet med artikkelen er å diskutere hva som er årsakene til at kvinner har problemer med å føle seksuell lyst, eller få orgasme. Bakgrunnen for spørsmålet er en påstand fremført av den norske psykoterapeut og samfunnsdebattant Ingjald Nissen, referert i et tidligere nummer av bladet. Ifølge Nissen er kvinner senere seksuelt utviklet enn menn. Mannseth tviler ikke på realiteten i dette. Det finnes ifølge henne nok av dokumentasjon på at kvinner seksuelt sett er mer passive og mindre tennbare enn menn i vårt samfunn både i puberteten og senere. Det Mannseth stiller spørsmål ved er de generelle konklusjonene Nissen trekker av disse empiriske funnene. Undersøkelsene Nissen baserer sin teori på viser jo bare hvordan kvinner og menn «fungerer i dagens samfunn i Amerika», hevder hun. De sier «lite om i hvilken grad dette er en biologisk sannhet som vil gjelde til alle tider og i alle typer samfunn». I artikkelen hevder Mannseth at ideen «om at kvinnen har mindre seksuelt behov enn mannen» snarere er en «forestilling» som «gjennom tidene» har «vært tatt til inntekt for en [ ] sosial kontroll med kvinnene». 7 Sirene var et av de viktigste debattorganene til kvinnebevegelsen i Norge på 1970-tallet. 8 Bladet samlet kvinner på tvers av politiske skillelinjer, og langt utenfor kvinnepolitiske miljøer. Da Mannseths artikkel stod på trykk, hadde magasinet rukket å komme ut i litt over et år. Artikkelen er på mange måter talende for bladets prosjekt: Målet var å avsløre kulturelle myter som støttet opp om patriarkatet og finne andre sannheter om hva det ville si å være kvinne. Ifølge Mannseth er ideen om at kvinner har en svakere seksualdrift enn menn en av disse patriarkalske mytene, og hun knytter sin kritikk til et opplysningsprosjekt som blant annet har historiske røtter i psykoanalysen. Dette er debatten om sammenhengen mellom kvinners seksualitet og psykososiale helse. Selv om denne diskusjonen har røtter lengre tilbake enn til Freud, 9 kan det hevdes at problematikken med ham fikk en ny vår. Gjennom sine teorier gav Freud seksualiteten en betydelig posisjon i forhold til struktureringen av individers sosiale atferd. Ifølge ham hadde barnet en rekke seksuelle drifter. Disse driftene var i utgangspunktet ikke bare rettet mot genitaliene, eller mot den reproduktive seksualiteten. De var heller ikke bare rettet mot andre personer, men like gjerne mot barnet selv. 10 Ifølge Freud ville disse driftene, i en normal utvikling, bli underordnet den heteroseksuelle forplantingsfunksjonen. Dette innebar en antagelse om at seksualiteten først måtte gå gjennom en rekke perverterte faser. For å forklare hvorfor barnet oppgav sine opprinnelige lyster og begynte å utvikle en voksen kjønnsidentitet, fremsatte Freud teoriene om kastrasjons- og ødipuskompleksene. Teoriene beskrev i første omgang hvordan gutten gjennom å måtte avstå fra sitt aktive begjær (etter moren) etablerte det første indre objektet; samvittigheten eller overjeget. Videre beskrev teoriene hvordan gutten lærer seg å takle motstridende følelser gjennom å måtte begynne å identifisere seg med faren som han i og med oppdagelsen av morens manglende penis hadde kommet til å frykte. Det var i forbindelse med disse analysene at Freud fremsatte sine teorier om «kvinnelig seksualitet» (1931) og «kvinneligheten» (1930). Kort fortalt gav disse teoriene en forklaring på hvorfor kvinners seksuelle utvikling er mer problematisk enn menns. Og hvorfor kvinner gjennom denne utviklingen selv om den lykkes likevel vil ende opp med en mer avhengig, og mindre stabil og moden psyke enn menn. Fordi kvinnen, i motsetning til mannen, må skifte fra å begjære en kvinne (moren) til å begjære en mann, vil hennes voksne «jeg» utvikles ved at hun må avstå fra sitt aktive klitorisbaserte begjær, til fordel for et som er passivt og vaginabasert. I et normalt kvinnelig utviklingsforløp ville dessuten den penismisunnelsen som fulgte, idet kvinnen oppdaget klitoris underlegenhet i forhold til mannens penis, erstattes med ønsket om barn. 11 En typisk tolkning av Freuds teorier da disse

3 fikk innflytelse i kultur- og samfunnsdebatten i en rekke vestlige land på og 1940-tallet, var at denne utviklingen lå til grunn for alle kulturelle normer. 12 Den røde tråden i mange av disse debattene var at man satte seg opp mot Viktoriatidens syn på kvinners seksualitet, og med belegg i en psykoanalytisk inspirert og naturalistisk antropologi hevdet at menns og kvinners psykoseksuelle helse avhang av at de utviklet et godt, heteroseksuelt seksualliv. 13 Mange ble i lys av dette opptatt av hvordan sosiale anordninger bidro til å «frustrere» seksualiteten, og hvilke samfunnsmessige og individuelle farer som var forbundet med dette. Samtidig forløp debattene svært ulikt i ulike politiske og nasjonale kontekster, og den klassiske freudianske psykoanalysen ble nå også utfordret av flere nye navn og retninger innen psykoanalysen. 14 En sentral aktør i denne debatten i Norge var Ingjald Nissen. Han var statsstipendiat og aktiv samfunnsdebattant, og han praktiserte som autorisert psykoterapeut i Oslo fra Nissens teorier om menns og kvinners ulike seksuelle behov kom særlig til uttrykk i boken Det absolutte monogami fra Boken danner utgangspunktet for artikkelen om Nissen som stod på trykk i et tidligere nummer av Sirene, artikkelen som Mannseth refererer til. 15 Her presenteres Nissens teori om hvordan det sosiale rammeverket som organiserer seksualiteten i vårt samfunn har seksualundertrykkende konsekvenser og kan lede til krig og kvinneforakt. Selv om teorien på mange og vesentlige punkter skiller seg fra tankene til Freud, 16 synes Mannseth å være mest opptatt av det premisset den har til felles med de fleste psykoanalytiske posisjoner i etter- og mellomkrigstiden. Dette er påstanden om at det eksisterer en naturgitt forskjell mellom menn og kvinner på det seksuelle planet, som bør danne utgangspunktet for organiseringen av det sosiale rommet. Det er dette premisset Mannseth vil til livs. «Er denne skjevhet i utviklingen hos kvinne og mann biologisk betinget?», spør hun, og svarer; «nei, den er kulturelt betinget». Grunnen til at kvinner har en svakt utviklet seksualitet skyldes snarere «forskjeller i kjønnenes sosiale situasjon og rolle», fortsetter hun og henviser til den norske sosiologen Erik Grønseth. I boken Familie, seksualitet og samfunn 17 hevder Grønseth at kvinners seksualproblemer skapes av de motsigelsesfylte rolleforventningene jenter møtes med i kulturen: Samtidig som de oppfordres til seksuell utfoldelse, sier samfunnet også at utfoldelsen kun skal skje i ekteskapet. Angst for å bli gravide og skamfullhet for å virke løsaktige får dem til å undertrykke sine egne drifter i puberteten, mener Grønseth. Og dette vedvarer som regel også etter at kvinnen blir gift. Mannseth henviser også til den norske sexologen Thore Langfeldt. Han hevder at kvinnens seksualitet ikke er underutviklet, men «undertrykket» av myter om hvordan seksualiteten bør være, og mangel på opplysning om hvordan den faktisk er. På bakgrunn av dette konkluderer Mannseth med at hvis tesen om at kvinner av naturen er mindre seksuelt tennbare, ikke nødvendigvis er sann, men faktisk viser seg å være en samfunnsskapt forestilling som tjener visse gruppers behov på bekostning av andre, så må det bety at kvinner som gruppe også på det seksuelle området [må] opptre sosialt [ ] Det betyr at vi må snakke sammen og finne ut av hva som betegner vår situasjon [ ] Først når vi har gjort dette kan vi ha håp om at vi sammen med menn kan finne frem til hva som binder oss sammen, hva vi ønsker å beholde av vår gamle kultur og hva vi ønsker å forkaste. 18 Den nye frigjorte kvinnen skulle nå skapes, og ifølge Mannseth måtte kvinnene selv være de viktigste utformerne, da metoden for å oppnå dette var bevisstgjøring. Ta seksualiteten tilbake tallsfeminismens doble bruk av psykoanalysen Mannseths artikkel fremstår umiddelbart som et typisk eksempel på hvordan den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet forholdt seg til psykoanalysen. For det første ble psykoanalysen

4 angrepet som et av de systemene som, ved å postulere en nærmest biologisk deterministisk sannhet om kvinners passivitet og underlegenhet, legitimerte ideen om at kvinnen primært var kone, mor og passivt sexobjekt. 19 Selv om psykoanalysen sjelden nevnes eksplisitt i Sirene, kan Mannseths artikkel leses som et uttrykk for at psykoanalysen også der i vesentlig grad ble forstått slik. På denne måten synes bladet å ha vært helt på linje med de fleste feminister på og 1970-tallet, særlig de fra USA tidlig i perioden. 20 I forlengelsen av at ideologikritikken vant terreng, kjennetegnes denne feminismen av et økt fokus på hvordan formelle og uformelle maktsystemer, så som kapitalismen eller patriarkatet, regulerte kvinners liv på et kulturelt og personlig nivå. Påstanden var at hele det kulturelle meningsgrunnlaget, kvinnenes egen selvforståelse inkludert, systematisk og nærmest til alle tider gjennom reproduksjon, barneoppdragelse og seksualitet hadde knyttet kvinner til privatsfæren og gjort dem til menns eiendom. 21 I sin artikkel foreslår Mannseth at kvinner, for å frigjøre seg fra kulturens kvinnemyter, må samles rundt en felles undersøkelse av seksualiteten. Her ser vi den andre måten Mannseth forholder seg til psykoanalysen på også dette i tråd med noen brede strømninger i 1970-tallets feminismediskurs: Som Michel Foucault har påpekt, kan Freud og debattene om psykoanalysen sies å ha frembrakt en ny diskurs der seksualiteten og driftslivet ble gjort til katalysator for nye forestillinger om menneskelig frihet. 22 Store deler av 1970-tallets kvinnebevegelse tok til seg denne tanken. Et viktig mål ble å frigjøre kvinner gjennom å undersøke deres seksualitet. 23 Forskjellen mellom sentrale 1970-tallsfeminister og Freud var at feministene knyttet spørsmål om kvinners identitetsskaping og seksualitet eksplisitt til spørsmål om politikk og makt. Ifølge flere innflytelsesrike feminister fra perioden var det ikke kvinners medfødte kjønnsdrifter som var problematiske og måtte kues. Radikalfeminister 24 som Kate Millett 25 og Shulamith Firestone 26 begge hadde innflytelsesrike posisjoner i viktige amerikanske kvinneorganisasjoner, så som Redstockings og New York Radical Women dro for eksempel veksel på psykoanalysen når de hevdet at patriarkatet kom til uttrykk som en psykisk struktur som ble internalisert i jente- og guttebarn gjennom oppveksten i vestlige samfunn. Ifølge dem var heteroseksualiteten og kjernefamilien mikrouttrykk for samfunnets undertrykkende makrostrukturer. Påstanden deres var at kvinner, i det de ikke lenger var undertrykket gjennom disse institusjonene, ville kunne leve ut sin genuine kvinnelighet og seksualitet utvetydig og fritt. I Norge kan nevnte Erik Grønseth sees som eksponent for en lignende forståelse. I Familie, seksualitet og samfunn, som kom ut i flere store opplag i Norge på og 1970-tallet, hevder også han at menneskenes mulighet for selvrealisering hviler på deres mulighet til å fri seg seksuelt fra «permanente, fikserte indre konflikter» frembrakt av repressive samfunnsforhold. 27 Denne tesen knytter Grønseth til flere navn innenfor den psykoanalytiske tradisjonen, deriblant Freud selv. Den han imidlertid trekker størst veksel på er en annen freudianer, nemlig tyskeren Wilhelm Reich. 28 Også Firestone og Millett var influert av den vendingen av psykoanalysen som Reich initierte. Reich var aktiv i mellom- og etterkrigstidens seksualdebatter, og han tok mål av seg til å videreutvikle Freuds ideer om libido gjennom å skape en syntese mellom freudianisme og marxisme. Dette gjorde han ved å avvise Freuds idé om at personlighetsutviklingen fant sted som en vanskelig, men nødvendig, kamp i menneskesinnet mellom ulike mer eller mindre oppbyggelige krefter og drifter. Han hevdet snarere at libido var en utelukkende positiv drift. Undertrykkingen av libido var ifølge Reich resultat av det kapitalistiske samfunnets behov for å kontrollere arbeiderklassen. 29 Fritt utfoldet var seksualiteten selvregulerende og ikke destruktiv, og det var først når den i utgangspunktet sunne seksualiteten ble undertrykket at den gjennomgikk en pervertering. Det var denne problematiske seksualiteten samfunnet måtte forsvare seg mot, mente Reich. Den hadde en historisk opprinnelse og måtte oppheves gjennom

5 politisk praksis. Dette innebar blant annet at den borgerlige ideologiens skille mellom familiens intimsfære og den offentlige sfæren måtte oppheves. For Reich førte skillet mellom privat og offentlig til isolasjon av familiemedlemmene. Det forutsetter også en helt urealistisk forventning om total følelsesmessig tilfredsstillelse i familien og i parforholdet. 30 Tankene til Reich ble viktige for representanter for den antiautoritære og kritiske venstrebevegelsen som vokste frem på 1960-tallet. De ble blant annet videreført av den tyske filosofen Herbert Marcuse. Innledningsvis i sin Freud-kritiske bok Eros and civilization a philosophical inquiry into Freud fra 1956, bedyret Marcuse viktigheten av å politisere både personlige og psykologiske problemer. Dette fordi det kapitalistiske statsapparatet selv hadde opphevet skillet mellom politikk og psyke ved å absorbere «formelt autonome og identifiserbare psykiske prosesser [ ] i individets funksjon i staten». 31 Med utgangspunkt i slike beskrivelser ble kvinnefrigjøring for 1970-tallets nye feminister ikke bare et spørsmål om å bli bevisst sine egne seksuelle problemer. Gjennom å komme sammen og dele og bearbeide de personlige erfaringene, skulle kvinner bli i stand til å oppdage hvordan deres egne problemer inngikk i en mer allmenn undertrykkende struktur. Herav doktrinen det personlige er politisk, som mange feminister, både radikale, sosialistiske og liberale, bekjente seg til på 1970-tallet. Målet var å gjenfinne sannheter om kvinnen og kvinners seksualitet bortenfor patriarkatets og det hegemoniske språkets versjoner av dette. 32 Tanken var at disse sannhetene ville true patriarkatet som helhet. Debatten om kvinners seksualitet kom i lys av dette til å utgjøre en helt sentral del av 1970-tallsfeministenes politiske virke. Her spilte selvsagt bevisstgjøringsgrupper en viktig rolle, men også rapportbøker, bekjennelseslitteratur og kvinnemagasiner ble viktige arenaer der kvinner skulle ta tilbake seksualiteten. 33 Dette gjaldt ikke minst for Sirene og de norske feministene på 1970-tallet. Måten seksualiteten ble politisert på i 1970-tallets feministiske diskusjoner varierte imidlertid i stor grad noe som kan knyttes til at de fant sted i ulike nasjonale og politiske kontekster. Og at psykoanalysen spilte en ulik rolle i disse. Annerledeslandet, eller den norske måten Kvinnehistorikeren Jane Gerhard har hevdet at debatten om kvinners seksualitet som fant sted i USA på 1970-tallet var definert av hvite middelklassefeminister som tok del i en populærkulturell seksualdebatt som hadde preget den amerikanske offentligheten siden og 1950-tallet. På den ene siden kjempet disse feministene mot populistiske og konservative freudianere, det vil si mot en voksende gruppe ekteskapseksperter, sexologer og psykoanalytikere som argumenterte for at kvinners psykiske helse hvilte på at deres seksualitet ble utøvet, men innenfor den individuelle kjernefamilien, og med moderskapet som mål. På den andre siden videreførte de også flere av de konservative sannhetene. I tråd med den amerikanske drømmen sto ideer om enkeltmenneskets rett til selvrealisering og til å leve det gode liv i sentrum av disse debattene. Plikter og fellesskapsansvar var i liten grad diskutert. Og denne debatten vendte oppmerksomheten mot seksualiteten og den seksuelle nytelsens betydning for denne. 34 Gjennom romaner som Erica Jongs Fear of Flying 35 eller Marilyn Frenchs Kvinner 36 eller teoretiske arbeider skrevet av offentlige feminister som Friedan, Millett eller Firestone 37 krevde radikale feminister nå sin rett til kroppslig og personlig frihet, lykke, selvutvikling og nytelse. Den overordnete antagelsen fremstilt av amerikanske radikalfeminister på 1970-tallet var at menns makt over kvinner kom forut for og var grunnlaget for all maktorganisering i samfunnet. 38 Derfor ble seksualiteten et svært viktig, ja kanskje det viktigste kampområdet for disse feministene. Flere av dem brukte psykoanalysen aktivt, både i sine angrep på mytene som undertrykket kvinner, og i sin jakt på selvutfoldelse og frigjøring av kvinnens kropp og naturlige seksualitet. 39 Deres måte å bruke psykoanalysen på fikk imidlertid interessante konsekvenser for hvordan seksualiteten og seksuell frigjøring kom til å bli forstått i denne konteksten. I sine

6 omformuleringer av psykoanalysen var de amerikanske feministene inspirert av Reichs beskrivelse av orgasmens viktige rolle for folks psykiske helse. Som nevnt var seksualdriften ifølge ham et primært biologisk behov som fritt utlevd ville frembringe et postrepressivt samfunn. 40 Antakelsen ble lagt til grunn for flere radikalfeministiske teorier i perioden samtidig som det kan hevdes at disse var mindre marxistisk orientert enn Reich. Snarere var de mer opptatt av hvordan fritt utlevd seksualitet kunne lede kvinner til selvrealisering, selvaktualisering og makt nærmest i nietzscheansk betydning 41. Synet på seksualiteten som noe som utviklet og utfoldet kan lede folk til et bedre og mer helhetlig liv ble tema i en rekke toneangivende amerikanske seksualstudier på 1950-tallet. Den amerikanske biologen Alfred C. Kinsey viste i sine rapporter om henholdsvis mannens og kvinnens seksuelle oppførsel at også kvinnens evne til å nyte seksualiteten i vesentlig grad lignet mannens. 42 Og forskningsteamet Masters and Johnsons fant gjennom sine psykologisk og biologisk forankrete studier en rekke kliniske bevis på hvordan kjønnsorganene fungerte og responderte. 43 For flere amerikanske feminister ble disse oppdagelsene brukt som motbevis mot freudianismens myter om kvinners seksualitet. En av disse mytene var Freuds idé om vaginalorgasme. Som nevnt anså Freud vaginalorgasme som den eneste modne formen for orgasme, mens den klitorale orgasmen ble regnet som en infantil og underutviklet form for kvinneseksualitet. For den nye kvinnebevegelsen ble «funnet» av den klitorale orgasmen brukt som et tydelig bevis på hvordan freudianismen underkjente at kvinner var like seksuelt tennbare som menn. Samtidig hevdet de amerikanske radikalfeministene at den seksuelle frigjøringen til nå hadde foregått på menns premisser. I artikkelen «The Myth of the Vaginal Orgasm» fra erklærer Anne Koedt at dersom den fulle sannheten om kvinners nytelser skal komme for dagen, så må kvinner selv definere hva denne nytelsen består i. 45 I lys av dette ser vi at de amerikanske feministene gav ut flere tekster som tok sikte på å utfordre freudianismens fortellinger om kvinners passive og ulystpregete seksualitet ved hjelp av hvite amerikanske middelklassekvinners egne beskrivelser av sine seksuelle nytelser. Mest kjent i så henseendet er antologien Our bodies, Ourselves som ble skrevet av et feministisk kvinnekollektiv og den intervjubaserte Hite-rapporten. 46 Fordi flere av disse tekstene la et kjønnsmaktsforhold til grunn for sin forståelse, kan det hevdes at jakten på den genuine, fortrengte og frie kvinneligheten ble satt som et prosjekt som i vesentlig grad handlet om opposisjon mot menn, ja mot mannen per se. Seksualiteten ble av mange tolket veldig fysiologisk, i den forstand at de foreslo antipenetreringsstrategier og sexnekt som feministiske strategier, og løftet frem klitoris frigjørende potensial. 47 Sirene var, som nevnt, en sentral arena for politiseringen av kvinners seksualitet i norsk kontekst. I tillegg til en egen seksualopplysningsspalte var flere artikler og temanummer viet spørsmål om seksualitet og kjærlighet. Bladet viderebrakte dessuten kvinners og menns tanker om kjærlighet og seksualitet gjennom å trykke en rekke dikt, noveller og personlige beretninger skrevet av leserne selv. Ser vi på hvordan seksualiteten ble diskutert i Sirene, hadde denne debatten store likhetstrekk med den som ble ført av amerikanske radikalfeminister. Tanken om at kvinner kunne «ta tilbake» og få kontroll over seksualiteten var gjennomgående, så også ideen om at kvinnefrigjøring hang sammen med seksuell og kroppslig autonomi. Dette var også det budskapet som kom tydeligst til uttrykk i periodens øvrige feministpublikasjoner. 48 Kvinne kjenn din kropp 49 ble produsert etter samme lest som Our bodies, Ourselves, 50 og også Hiterapporten fikk sin egen norske variant, Kvinners seksualitet fra Undersøker vi nærmere hvordan seksualiteten ble brakt til torgs i disse tekstene, ser vi imidlertid også at den norske seksualitetsdiskursen i perioden skilte seg klart fra den amerikanske. Den mest iøynefallende forskjellen er at seksualiteten i mindre grad synes å være knyttet til kvinners nytelse og rett til nytelse. Ikke bare er kvinnens orgasme og klitoris

7 viet betydelig mindre oppmerksomhet enn i den amerikanske konteksten. 52 Som regel presenteres underlivet i en praktisk opplysende stil man får for eksempel vite forskjell på de «indre» og «ytre kjønnsorganer» og får tips om eggløsning og renslighet «der nede». 53 Når orgasme tematiseres, knyttes den sjeldnere til selvutfoldelse eller selvrealisering. Fokus er også her mer rettet mot underlivshelse og reproduksjon. Temaer som blærekatarr, brystkreft, underlivssykdommer og spørsmål knyttet til graviditet, fødsel, amming og abort går igjen. 54 En annen forskjell mellom den amerikanske debatten og debatten i Sirene er hvem som gis autoritet når kvinnens seksualitet blir behandlet. Mens de amerikanske feministene er opptatt av at kvinner gjennom å oppdage sin egen seksualitet vil komme nærmere en forståelse av hvem de er, er seksualitetsdebatten i Sirene i påfallende grad preget av at eksperter uttaler seg på vegne av kvinnene om hva som er «normalt», «rett» og «sunt». Underlivsspalten Vårt besværlige underliv har også preg av en klassisk spørrespalte der leserne oppfordres til å fortelle og spørre, og der legen som riktignok er en kvinne, Ragnhild Halvorsen kommer med råd og svar. Halvorsens svar er ofte medisinske. En tredje forskjell mellom den norske debatten og den amerikanske er måten menn og kvinners forhold til mannen behandles på. Selv om ekteskapet og husmorrollen kritiseres kraftig i bladet, er det ikke primært selve heteroseksualiteten som er utfordret. I Sirene er heteroseksualitet snarere fremstilt som noe hvorigjennom kvinner og menn sammen kan finne frem til bedre og mer likeverdige forhold. Dette ser vi både i seksualopplysningsspalten Vårt besværlige underliv, der rådene som gis ikke bare retter seg mot kvinner, men også mot menn og menns kropp og seksualitet. 55 Også i flere andre artikler tas det til orde for at mannsrollen og menns seksualitet må undersøkes politisk. Bladet har også som undertittel «tidssignal for kvinner og menn» og lederartikkelen i et nummer som har mannen som tema, avsluttes med følgende appell til mannlige lesere: Vi tror at dere gjerne vil slippe ut av deres maskuline tvangstrøyer, at dere gjerne vil lykkes også som våre elskere og våre barns fedre. 56 Selv om flere i ettertid, både i og utenfor det feministiske feltet, har hevdet at kvinnebevegelsen på 1970-tallet var mannsfiendtlig, er dette altså ikke tilfellet for Norges viktigste feminismetidsskrift fra perioden. 57 Snarere var det i redaksjonen enighet om at med frembringelsen av nye kvinneligheter ville også mannsrollen endres, og at dette ville gi bedre vilkår for både kvinner og menn. Dette kommer ikke minst til uttrykk i Mannseths artikkel. Som nevnt innledningsvis konkluderer hun med at kvinner «sammen med menn» skal finne frem til hva de ønsker å beholde av sin kultur og hva de ønsker å forkaste. Umiddelbart framstår Mannseths artikkel, med dens henvisninger til psykoanalytiske grunnideer, som en ensom svale i Sirene. Svært få av tekstene i bladet for øvrig forholder seg eksplisitt til Freud eller andre stemmer i debatten om psykoanalysen. Men hvis det forholder seg slik at norske feminister i perioden på flere grunnleggende punkter forholdt seg helt annerledes til de temaene som debattene om psykoanalysen utløste så tyder dette også på at både Freud og psykoanalysen ble brukt men på måter som vi ikke så lett får øye på, uten bedre kjennskap til den norske konteksten. En sosialistisk kontekst Forskjellene mellom måten kvinneseksualiteten ble undersøkt på i Sirene og de tekstene som er blitt løftet frem som toneangivende for den amerikanske seksualitetsdebatten, 58 tyder på at tanken om seksualopplysning og seksuell autonomi fikk andre betydninger i den norske konteksten enn i den amerikanske. Snarere enn å bety selvutfoldelse og uavhengighet fra menn og samfunnets dogmer, synes de norske feministene først og fremst å knytte frihet til økonomiske og helsemessige muligheter, og til trygghet. Dette ser vi for eksempel når tekster vedrørende prevensjon og abort diskuteres som tiltak som skal verne dem

8 som kommer i «uløkka» og følgelig mister sin økonomiske selvstendighet. 59 Eller når tekster knyttet til opplysning om kvinners kropp og underlivsliv snarere speiler et nytte- og hygieneperspektiv, enn et nytelses- og selvrealiseringsperspektiv. I grove trekk mener jeg denne forskjellen kan forklares med at den norske kvinnebevegelsen var langt mer sosialistisk orientert enn den amerikanske. Fokuset på seksualiteten og psykoanalysen ble av flere aktører i norsk kvinneoffentlighet ansett som borgerligindividualistiske avsporinger fra det politiske arbeidet og den kollektive kampen. 60 I Sirene ser vi at seksualitetsdebattens legitimitet hele tiden ble utfordret fra bladets lesere, på redaksjonell plass og av feminister intervjuet i bladet. Mange mente at Sirene ikke burde skrive om seksualiteten. Andre påpekte at seksualiteten måtte beskrives funksjonalistisk og saklig, mens selvrealiserings- og følelsesperspektivet var en avsporing. 61 Dette kom ikke bare til uttrykk i Sirene, men også i hele den norske kvinneoffentligheten på 1970-tallet. Betegnende nok fikk Our bodies, Ourselves på norsk tittelen Kvinne, kjenn din kropp. Selv om bøkene hadde store likheter, hadde den norske utgaven et mer medisinsk preg enn den amerikanske. Blant annet var flere av kvinnene som laget den norske boken medisinerstudenter, noe de prøvde å underkommunisere. 62 Det at man i debatten inntok en helt annen holdning til mannen og mannens seksualitet kan også sees i forlengelsen av denne debattens marxistiske forankring. At de radikalfeministiske seksualitetsdebattene ble vanskelige i den norske konteksten handler nemlig ikke bare om at amerikanerne satte kjønn foran klasse. Det kan også hevdes at de nyfortolkningene av mennesket og menneskets psykiske liv som psykoanalysen og seksualliberalerne i stor grad fikk gjennomslag for på 1930-tallet og som de amerikanske radikalfeministene forfektet ble problematiske i en bevegelse som, slik jeg ser det, hadde sterke antiessensialistiske føringer. 63 Essensialistisk kjønnstenkning ser kjønnskarakterene som uforanderlige essenser som gjennomsyrer menn og kvinner og som oppfattes som stabile og uforanderlige grunntrekk ved menneskene, mens en sosialistisk forståelse av virkeligheten nødvendigvis må forutsette at det finnes muligheter for endring. Antiessensialismen er fremtredende i Sirene. Dette ser vi ikke minst i artikkelen til Mannseth. Som vist vil hun knytte seksualopplysning og seksuell autonomi til realiseringen ikke bare av en annen kvinnelighet, men også av et helt nytt samfunn. Dette synes å være hovedgrunnen til at hun får problemer med Ingjald Nissens teorier om monogamiet. I utgangspunktet kan det synes som om Mannseth deler Nissens kritikk av samfunnsinstitusjoner som ekteskapet. 64 Som han synes hun å mene at menns makt over kvinner opprettholdes gjennom skjulte mekanismer og strukturer så som kjønnsrollemønstre og seksualitet. 65 Men hun får likevel problemer med Nissens teori, noe som kan knyttes til at han legger noen biologiske sannheter om kvinner (og menn) til grunn. Menn og kvinner er ifølge ham grunnleggende ulike, og samfunnet må legges til rette med utgangspunkt i dette. 66 Ifølge Mannseth begrenser han dermed mulighetene for endringer. Hun skriver: Skulle Ingjald Nissen ha rett i sin teori om at frustrert seksualitet hos mannen kan føre til kvinneforakt, mannsforbund og krig ser det i dag dårlig ut for kvinnefrigjøringen. 67 Troen på menneskenes grunnleggende mulighet til å frigjøre seg konstituerer på mange måter en slags rød tråd i Sirenes politiske prosjekt. Denne muligheten manifesterte seg både på et helt personlig og et mer kollektivt nivå. Kvinner kunne frigjøre seg gjennom å handle autentisk og i tråd med egne ønsker snarere enn samfunnets forventninger. De kunne organisere seg, og i fellesskap slik Mannseth foreslår overskride samfunnets dogmer. 68 Sirene var i lys av dette et prosjekt som i stor grad må ses i sammenheng med de nye sosiale bevegelsene og det nye venstre som vokste frem på 1960-tallet. 69 Inspirert ikke minst av den marxistiske eksistensialismen til filosofer som Jean Paul Sartre og Simone De

9 Beauvoir, var dette en frihetsbevegelse som hadde sterk tro på individers mulighet til å kritisere og forandre samfunnet gjennom å forandre seg selv. 70 Psykoanalysen stod på mange måter i et grunnleggende motsetningsforhold til denne filosofien fordi den tok utgangspunkt i psykiske vesensstørrelser (id, ego, superego) for å forklare menneskelig adferd 71. Ifølge Sartre reduserte læren dermed menneskers grunnleggende frie vilje. 72 Også Reichs lære ble rammet av denne kritikken. Hans seksualøkonomiske forklaringsmodell ble ansett som uforenlig med marxismens materialistiske historieoppfatning, og hans utviklingsmodell, som baserte seg på overgang fra matriarkat til patriarkat for , år siden ble av flere avvist som historisk uholdbar. Selv om Reich mente at deler av menneskers adferd var kulturelt skapt, mente han at seksualdriften lå til grunn for menneskets natur og at denne i så måte kom forut for politikken. 73 For den norske venstrebevegelsen var mennesket først og fremst et «selvdefinerende dyr», for å si det med en av dens fremste talspersoner, Hans Skjervheim. 74 Denne kritikken rammet nok radikalfeministene og deres patriarkatsteorier også. Selv om de mente at kvinner skulle definere seg selv, hadde de også satt opp noen sterke begrensninger for hvor mye de selv kunne bestemme og hvor mye som var bestemt av naturen. De antok snarere at kvinneligheten var en essens som til nå var blitt undertrykket, og målet var å definere kvinneligheten på nytt og en gang for alle. Dermed var også denne tenkningen basalt essensialistisk, den hadde ikke som mål å fremme mulighetene for aktiv selvdefinering i all framtid. Leser vi Mannseths artikkel om igjen, kan den sees som et uttrykk for at hun vil åpne opp for en langt mer åpen og dialektisk tilnærming til kjønn og seksualitet enn hva radikalfeministene la opp til. Retematiseringen av Freud. Det ubevisste og fremmedgjøring Antiessensialisme i den norske kvinnebevegelsen på 1970-tallet kan forklare hvorfor radikalfeminismens grunnideer til tross for at alle hovedverkene innenfor denne feministretningen tidlig ble oversatt til norsk og solgte godt i Norge aldri fikk stort gjennomslag i norsk kvinneoffentlighet på 1970-tallet. 75 Paradoksalt nok kan den samme marxistisk forankrete antiessensialismen være en forklaring på hvorfor bruken av psykoanalysen selv når den mot slutten av 1970-tallet ble tatt opp av nye stemmer og miljøer tok en egenartet retning i Sirene og i den norske feministiske seksualitetsdebatten. Flere av de mest interessante og velbegrunnete innvendingene som kom mot radikalfeminismen utover 1970-tallet, kom fra feminister (og andre 76 ) som mente at radikalfeministene, ved å bruke psykoanalysen og Freud reduksjonistisk og feilaktig, endte opp i en menneskeforståelse som var langt mer essensialistisk, biologisk-deterministisk og repressiv enn det synet Freud selv hadde forfektet. Mest kjent for disse angrepene er den britiske marxistisk orienterte feministen Juliet Mitchell. Ifølge henne kom amerikanske radikalfeminister som Firestone og Millett, ved å utfordre Freud fra et sosialrealistisk, anatomisk-vitenskapelig ståsted, selv til å forfekte normer som innskrenket rommet for kvinners (og menns) selvforståelse og selvfortolkning. Ifølge Mitchell burde feminister se forbi Freuds og freudianernes uferdige teorier om kvinnens seksualitet og snarere se på implikasjonene av psykoanalysen som helhet. Det interessante hos Freud, ifølge Mitchell i boken Psychoanalysis and Feminism fra 1974, 77 er nettopp at han i motsetning til Reich knytter seksualiteten og driftene til psyken og fantasien. Teoriene om barnets seksualitet er ifølge Mitchell ikke normer fremsatt av Freud for å undertrykke kvinnene, men gode beskrivelser av hvordan kvinner (og menn) møter sosiale fakta og kulturelle krav. 78 Poenget hennes er at radikalfeministene ved å avfeie Freuds beskrivelse av mennesker som drevet av krefter som aldri vil rette seg helt etter de bevisste moralnormene i samfunnet fremmet en frigjøringsfilosofi som ikke evnet å gripe de ideologiske årsakene til at kvinner og menn selv bidro til å opprettholde og reprodusere maskulin dominans. Snarere ble kvinner redusert til

10 fornuftsdyr som nærmest kunne velge om de ville være frie feminister i radikalfeministenes betydning av ordet eller undertrykket. Kapitalismen og de sosiale årsakene til kvinneundertrykking ville like fullt bestå. Mitchell nevnes ofte som den første anglosaksiske nyfeministen som tok til orde for å ta Freuds teorier inn i den feministiske varmen. 79 I kjølvannet av hennes tekster ble det gjort flere forsøk på å knytte Freuds begrep om det ubevisste til marxismens fremmedgjøringsteorier og nyere teorier om patriarkatet. 80 Samtidig ble den franske 1970-tallsfeminismen mer og mer kjent, særlig innenfor den akademiske kvinneforskningen. Med sitt utspring i kvinnegruppen «politique et psychoanalyse», hadde denne feminismen en annen holdning til psykoanalysen enn hva som var tilfellet i den anglosaksiske tradisjonen. Influert særlig av Jacques Lacans psykoanalyse hadde de franske feministene her tatt det for gitt at Freuds begrep om det ubevisste gav en viktig inngang til å studere kvinnens undertrykking og frigjøring. 81 Den norske litteraturforskeren Toril Moi var blant dem som introduserte disse feministenes innsikter for et anglosaksisk publikum, og hun ble en viktig representant for oppgjøret med den radikalfeministiske tenkningen. 82 Moi studerte fransk litteratur i Bergen på 1970-tallet og skrev tidlig artikler der hun med utgangspunkt i både marxistiske lesemåter og psykoanalysen kritiserte biologistiske og essensialistiske retninger innen feminismen. 83 I 1986 kom boken Sexual/Textual Politics som, i tillegg til å være en innføring i feministisk litteraturteori, er et markant angrep på radikalfeminister som Millett. Mois innvending er, kort fortalt, at Millett, gjennom å avvise den freudianske forståelsen av det ubevisste som den grunnleggende ubestembarhet som er uadskillelig fra enhver bevisst handling, depolitiserer spørsmålet hun vil politisere nemlig spørsmålet om hva en kvinne er. Slik jeg leser Moi, handler det å skulle politisere kvinneligheten og dermed også det å snakke om seksualiteten om å problematisere hvordan barnet blir kvinne i møte med kulturen og samfunnet. Mois forståelse viderefører på mange måter den norske venstrebevegelsens visjon om at menneskets frihet fremmes av å kunne diskutere og definere seg selv samtidig som hun også knytter denne forståelsen til Freuds antakelse om at subjektet er splittet og i prosess. På denne måten sees slike frigjørings- og bevisstgjøringsforsøk også alltid i tilknytning til den spesifikke konteksten de er blitt til i. I senere tekster har Moi påpekt hvordan Simone de Beauvoir kan sees som talskvinne for et slikt syn. Ifølge Beauvoir ville ikke minst undersøkelsen av seksualiteten og begjæret gi kvinnen en særegen inngang til å forstå det politiske i deres situasjon, nettopp fordi motsetningen mellom deres kulturelt skapte annethet og deres eget begjær kom til uttrykk i slike erfaringer. 84 Selv om Moi allerede sent på 1970-tallet introduserte tanken om at kvinner (eller menn) aldri ville bli herre i eget hus (eller over egen tekst) i norsk akademia, opererte hun slik jeg har forstått det primært innenfor en nokså smal, litteraturvitenskapelig offentlighet som i liten grad preget de mer praktisk-politiske feministenes tenkning. 85 Ser vi på den norske seksualitetsdebatten, slik den kom til uttrykk i mer generelle kvinneblader som Sirene, er nemlig tendensene til å lese Freud slik for eksempel Mitchell eller Moi gjør, nærmest fraværende. Heller ikke i den norske kvinneoffentligheten som sådan finner vi større anløp til debatter som kan knyttes til beskrivelsene av kjønn og seksualitet som noe ambivalent, slik som psykoanalytisk og marxistisk inspirerte feminister nå tok til orde for. Mens seksualitetsdebattene for eksempel i USA mot slutten av 1970-tallet i større grad ble preget av et ønske om å utforske kvinners sammensatte fantasier og begjær, 86 er kvinners seksualitet i norsk sammenheng i liten grad beskrevet som ambivalent, motsetningsfullt eller tvetydig og dette til tross for at både Mitchell og Beauvoir hadde et relativt stort gjennomslag i den norske kvinnebevegelsen på 1970-tallet. 87 Først i en av de siste utgivelsene av Sirene tar bladets siste redaktør, Ida Lou-Larsen opp spørsmål som, med hennes egne ord, kan karakteriseres som «ubehagelige for de rettroende». 88 I en artikkel fra 1982 kalt Kvinners seksuelle fantasier tematiserer

11 hun kvinners «underkastelsesfantasier». Hun spør her om det ikke kan være slik at seksualiteten i sitt vesen er «en amoralsk drift», og at feminister må undersøke sine «ubevisste», «erotiske drømmer» dersom de skal kunne ha et håp om å «forstå dem» og «forandre dem». 89 Bladet ble imidlertid lagt ned like etter dette nummeret, og det kan til og med hevdes at den nevnte artikkelen bidro til dette. Kort tid etter at Lou-Larsens artikkel stod på trykk ble Sirene møtt med massiv kritikk fra sentrale røster i kvinnebevegelsen. Redaksjonen ble nå beskyldt for ikke å ta stilling i viktige spørsmål som kjønnsmakt og seksuelle overgrep mot kvinner. I lys av dette hevdet flere viktige røster i kvinnebevegelsen at Sirene fremmet en antifeministisk linje. 90 At både radikalfeministiske kjønnsmaktsteorier og psykoanalytiske forståelser av kvinners seksualitet ser ut til å få større innpass i kvinneoffentligheten helt på tampen av tallet i det marxismen begynner å miste sin hegemoniske posisjon i kvinnebevegelsen underbygger på mange måter min antakelse om hvilken betydning marxismen har spilt i den norske konteksten. Dette trenger imidlertid ikke å bety at psykoanalysen ikke har hatt betydning for utviklingen av norsk feminisme på 1970-tallet. Slik jeg ser det er det snarere slik at norske feminister ble preget av det psykoanalytiske tankegodset, men at de fortolket og integrerte det i sine feminismeprosjekter på en radikalt annerledes måte enn hva de amerikanske (og også de franske) feministene gjorde. Dette ser for eksempel ut til å være tilfellet med den norske resepsjonen av Juliet Mitchell. Hennes kritikk av radikalfeminismen ble viktig i flere kvinnepolitiske miljøer i USA og Europa utover 1970-tallet ikke minst i Norge. Feminismen hun fremmet ble tatt godt i mot. Særlig av feminister som på den ene siden hadde lest mye amerikansk radikalfeminisme og funnet mye relevant kritikk av patriarkatet og kjønnsrolletenkningen i det personlige er politisk-doktrinen, samtidig som de var marxistisk skolert og vektla en politiskdialektisk tilnærming til kvinnespørsmålet og frigjøringstenkingen. 91 Både i Sirene og i kvinneoffentligheten for øvrig i Norge på tallet nevnes Mitchell hyppig. Hun presenteres imidlertid sjelden som talskvinne for at Freud skulle tas inn igjen i den feministiske varmen. Snarere beskrives hun som den som ville forene feminisme med marxisme. 92 Også Beauvoirresepsjonen i den norske kvinneoffentligheten ser ut til å ha vært veldig sosialistisk. Ifølge Moi bidro Beauvoirs insistering på at sosialisme måtte settes over kvinnekamp til at hun ble særlig viktig i Norge. 93 Hva er kjennetegnene for denne særegne, norske måten å lese og bruke psykoanalysen på? Som nevnt kan Sirene sees som en eksponent for et syn der kvinnen gis makt til selv å slå hull på kvinnemyter. Med utgangspunkt i nye bevissthetsformer skal kvinner sammen utforme nye svar på spørsmålet om hva en kvinne er og kan være. Dette er for eksempel konklusjonen til Mannseth i hennes artikkel om kvinners seksualitet. Artikkelen avsluttes med en invitasjon til alle kvinner om å delta i en fri samtale der utgangspunktet skal være deres egen seksualitet. Fordi mye tyder på at sannheten om kvinners seksualitet ennå ikke er kartlagt, kan utfallet av denne samtalen ifølge Mannseth være alt mulig. Går vi Mannseths argumentasjon nærmere etter i sømmene kan det imidlertid hevdes at utfallet likevel er gitt. Hvis vi forsøker å finne ut hvilke kvinnelighetsnormer som denne tidens feminister ikke forestiller seg som uoverskridelige, tror jeg at vi får et tydeligere bilde av hvilken betydning psykoanalysen, på et underliggende, mer utematisert ja, kanskje ubevisst plan, utgjorde i den norske feminismedebatten om kvinners seksualitet på 1970-tallet. Overraskende nok tyder mye på at «elefanten i rommet» leverte noen premisser for debatten om kvinners seksualitet som har røtter i 1930-årenes politisk-medisinske diskurser om folkehelse og kollektiv frigjøring. Avslutning: En sosialdemokratisk frihetsfortelling? Debatten om psykoanalysen kom til Norge med full tyngde i mellomkrigsårene og fikk stor gjennomslagskraft både i psykologien, psykiatrien samt i den øvrige kultur- og samfunnsdebatten. 94 Dette medførte blant annet at seksualitet ble et

12 tema i den allmenne debatten i langt større grad enn tidligere og at det ble agitert for seksuelle reformer fra arbeiderbevegelsen som var opptatt av seksualopplysning. Mens «populærfreudianismen» i USA blant annet ble brukt som et individualiserende redskap i nasjonsbyggingen, kan det hevdes at psykoanalysen i Norge først og fremst ble et mektig instrument for den sosialistiske folkeopplysningsbevegelsen. Med den blivende helsedirektør Karl Evang sentralt plassert i denne, kan det hevdes at seksuell opplysning og frigjøring tidlig ble inkorporert i den sosialdemokratiske velferdsstatens politikk. Denne politikken hadde imidlertid ikke som mål å frigjøre det suverene individet, eller familien, fra samfunnets dogmer og konvensjoner, men snarere å frigjøre kollektivet, eller arbeiderklassen. 95 I tråd med tidens seksualliberale, psykoanalytisk inspirerte og naturalistiske bevegelse argumenterte Evang for at seksuelt frigjorte mennesker potensielt var sunne og naturlige mennesker. Individuell sykdom var ifølge ham et uttrykk for kulturell undertrykkelse. Og kurering eller frigjøring av individet hang for ham nøye sammen med en kulturell frigjøring av folket, eller arbeiderklassen. 96 Gjennom den kulturradikale Mot Dag-gruppen, og Populært tidsskrift for seksuell opplysning, som Evang var redaktør for, 97 kan det hevdes at Evang var innlemmet i et miljø som stod sentralt i å knytte seksualitet og psyke til en radikal frigjøringspolitisk virksomhet. Sentrale navn i denne kretsen var blant andre Trygve Braatøy, Ola Raknes og Nic Hoel (Waal). Populært tidsskrift for seksuell opplysning vitner på mange måter om hvilket politisk (og kvinnepolitisk) prosjekt dette var. Tidsskriftet besto av en rekke veiledende artikler om kjønnslivets anatomi, fysiologi, hygiene og samliv. I første nummer redegjorde redaksjonen for sitt program. Den så den seksuelle utviklingen i sammenheng med samfunnets utvikling, og mente at seksuallivet var inne i en krise. På den ene siden var kjønnslivet inne i en voldsom, moderne forandringsprosess samtidig som folks oppfatning av det var preget av overtro og uvitenhet. Redaksjonen så det derfor som sin primæroppgave å tilveiebringe opplysning basert på moderne resultater fra seksualforskningen. I lys av dette tok bladet mål av seg til å normalisere og avmoralisere flere spørsmål som var tabubelagt og myteomspunnet i samfunnet. Onani, stimuli av klitoris og beskrivelser av barns uhemmede driftsliv var blant temaene. 98 Synsvinkelen i bladet varierte. Mens flere av artiklene artikulerte en mer generell åpning mot Freuds analyser, viderebrakte andre en mer moderne medisinsk objektivisme. 99 Atter andre var mer tydelig påvirket av Reichs kulturkritikk, ikke minst gjaldt dette den norske psykiateren Hoel (Waal). 100 Hoel (Waal) hadde deler av utdanningen sin fra Berlin, hvor hun blant annet hadde gått i lære hos Reich. Dette samarbeidet videreutviklet hun da Reich kom til Norge og introduserte sine teorier for de norske miljøene. Hoel (Waal) jobbet aktivt med å kurere kvinner fra arbeiderklassen for «seksuell kulde». I artikkelen «Seksuell kulde (frigiditet) hos kvinnen. Hvorledes kan den utryddes», som stod på trykk i tidsskriftet i 1932, får vi et inntrykk av hva som definerte dette kvinnepolitiske arbeidet. I artikkelen skisserer hun en rekke tiltak mot det utbredte samfunnsproblemet frigiditet. I tråd med Reich hevder hun at dette problemet ikke er medfødt, men snarere påført kvinnen gjennom sosialisering. Årsakene var i stor grad samfunnsmessige forhold som manglende prevensjon, trangboddhet og alkoholisme. Hennes utgangspunkt var at alle kvinner i prinsippet kunne komme til å føle seksuell glede dersom de ytre forhold ble forbedret og kvinnene ble gitt riktige råd i forhold til seksualiteten. Malen hun satte opp for sunn seksualitet var nokså utvetydig: Det normale samleiet burde starte med kjærtegn, normalt i noen minutter. Mannens og kvinnens lyst skulle så stige parallelt og munne ut i en felles orgasme: Fra nå av kommer fjerde stadium, avspenningen. Den seksuelle lystfølelsen ebber langsomt ut uten å slå om i ulystfølelse. Både mannen og kvinnen skal da føle seg rolig og glad til sinns, og sove godt om natten. 101

13 Hoel (Waal) var i sine betraktninger helt på linje med Freud når hun hevdet at kvinner som ikke opplevde vaginal orgasme led av en bestemt form for seksuell frustrasjon (frigiditet). 102 Denne seksuelle frustrasjonen forstod hun imidlertid, og helt i tråd med Reich, som uttrykk for kulturell undertrykkelse. På linje med de amerikanske radikalfeministene ser vi at hun foreslår en «kur» for denne frustrasjonen. Men til forskjell fra den radikalfeministiske målsetningen om å fremme kvinners mulighet til å utvikle seg som frie individer, var målet at kvinner skulle få et bedre liv og mer overskudd i klassekampen. I lys av dette har den norske etnologen Tone Hellesund hevdet at Hoel, og strømningen som hun representerte, bidro til å fiksere en sannhet om kvinnen og kvinnens frihet som kom til å bli definerende for den feminismen som vant gjennom i Norge i mellomkrigsårene. Kvinner ble nå gitt tilgang til prevensjon, og ektefeller skulle likestilles, men dette innebar også den forståelsen at frie kvinner per definisjon var seksuelt aktive kvinner, fortrinnsvis heteroseksuelle og mødre, som kjempet sammen med mannen for arbeiderklassen. 103 Overraskende nok kan det synes å være en viss kontinuitet i den norske debatten om kvinners seksualitet fra 1930-årenes politiskmedisinske diskurser om seksualitet fram til Sirene. Selv om redaksjonen i Sirene flere ganger hevder at bladets formål var å gi kvinner en arena der de selv kunne redefinere kvinneligheten, fantes det som vi har sett noen klare grenser for hva som konstituerte kvinners «drømmer og begjær». 104 Dette ser vi blant annet i at seksualitetsdebatten i Sirene i påfallende grad var styrt av eksperter, noe også Mannseths artikkel er et eksempel på. Mens for eksempel Mannseth opptrer som nøytral journalist og på ingen måte bringer sine erfaringer som kvinne inn i diskusjonen, er autoriteten i teksten først og fremst en (mannlig) sosiolog (Grønseth) og en (mannlig) sexolog (Langfeldt). Mens det kan hevdes at den amerikanske radikalfeminismen «dømte» kvinner til å «finne seg selv» på det frie marked, kan det hevdes at Sirene ba kvinner om å finne seg til rette i det gode, likestilte, heteroseksuelle parforholdet. Vi ser tydelige tegn på en slik grunnleggende kobling av kvinnelighet til parforhold og moderskap i bladets spørrespalte, hvor Ragnhild Halvorsen, lege i spalten Vårt besværlige underliv, gir leserne råd i forhold til seksualitet og frustrasjoner knyttet til å være til i en kvinnekropp. I et brev beklager for eksempel en ung kvinnelig leser seg over at hun ikke har bryster: Dei er så små at dei ikkje viser. Sjølv den minste b-h (sic.) er for stor. Eg har vært til legen for mitt problem [ ] Da fekk eg ei heil lekse om at det ikkje var noe å ta på veg for og at eg kunne jo bare putta noe nedi B- hen så den var på plass I leserbrevet forteller kvinnen videre at hun etter å ha fått barn som hun har ammet har fått enda mindre pupper, og at hun etter atter en gang å ha oppsøkt en gynekolog med problemet sitt er blitt avvist. Hun lurer på om Halvorsen vet om andre som kan hjelpe henne ut av «problemet». Halvorsen svarer med å først hevde at ideen om at kvinnen skal ha «store, fyldige bryster» er en del av et samfunnsskapt kvinneideal. I lys av dette omformulerer Halvorsen kvinnens spørsmål: I virkeligheten er det jo slett ikke det som er spørsmålet [at fyldige bryster er tegn på kvinnelighet], men spørsmålet er brystenes funksjon, og det er jo nettopp å kunne gi melk til barna sine. Dette har du jo bevist til fulle at du kunne, og at brystene dine fungerer helt normalt. Noe av vitsen med feministbevegelsen er nettopp at vi kvinner skal kunne klare å godta oss selv slik vi er 105 Selv om Sirene på mange andre områder forsøkte å åpne opp spørsmålet om hva en kvinne kan være, kan det hevdes at bladet, når det kom til seksualiteten, hadde et på forhånd gitt svar på hva dette var. Dermed fremtrer norske feministers lesning og bruk av psykoanalysen på en egenartet måte i den norske offentligheten. Uten god kjennskap til denne konteksten kan det være nesten umulig å etterspore effekten av

14 psykoanalysen: Selv når man blir oppmerksom på elefanten i rommet, er det vanskelig å se den klart og tydelig. Et underliggende felles premiss som leserne av Sirene, i sin jakt på nye kvinneligheter, ikke kunne overskride, synes å være den politiske, medisinske og psykologiske «saklighet». For meg ser det ut til at den medisinske profesjonens «saklige stemme» i stor grad bidro til å bestemme hvordan kvinners seksualitet ble diskutert i det offentlige rom i 1970-tallets Norge. Et spørsmål for videre undersøkelse kan være om den ikke gjør det fremdeles. Noter synnove.lindtner@ahkr.uib.no Universitetet i Bergen 1 Se for eksempel Östholm 2006; Gerhard 2001; Illouz 2007; Mortensen m.fl Jeg har i arbeidet med denne artikkelen gått gjennom tekster trykket i bladene Sirene ( ); Kvinnefront ( ) og KjerringRåd ( ), som var de mest regulære og leste bladene i den nye kvinneoffentligheten (Vibe 1994). Jeg har sekundært lett etter bruk av psykoanalysen i andre aktuelle utgivelser fra perioden. Dette arbeidet er en del av mitt pågående doktorgradsprosjekt med arbeidstittel «Å publisere det personlige», som er planlagt ferdigstilt ved Universitet i Bergen høsten Både Simone de Beauvoirs Det annet kjønn (1970 [Le deuxième sexe fra 1949]); Betty Friedans Myten om kvinnen (1967[The Feminine Mystique fra 1963]); Kate Milletts Sex og makt (1971 [Sexual Politics fra 1970]); Germaine Greers Den kvinnelige evenukk (1972 [The Female Eunuch fra 1970]); Shulamith Firestones Kjønnenes dialektikk - Om nødvendigheten av en total og gjennomgripende kjønnsrevolusjon (1973 [The Dialectics of Sex fra 1970]) og Juliet Mitchells Kvinnens lodd (1973 [Womens Estate fra 1966]) ble oversatt til norsk og utgitt i Norge på 1970-tallet. 4 Det finnes noen tekster som berører temaet, eksempelvis artikkelen «Seksualitet, hva det er og hva det betyr i kvinnens liv» (Monsen 1976). I KjerringRåd finnes det også noen artikler som med ulik tyngde henviser til psykoanalysen, psykologien eller Wilhelm Reich. 5 Et viktig unntak her er Danielsen (2009). Hun har sammenlignet Nic Hoels seksualopplysnings-tankegang med den som kom til uttrykk i Kvinne kjenn din kropp (Fokdal et al. 1976). Teksten hennes har vært en stor inspirasjon for meg under arbeidet med denne artikkelen. Det har også Tone Hellesunds arbeid om den norske kvinnebevegelsens forhold til psykoanalysen på 1930-tallet (Hellesund 2003). 6 Sirene 1/1975: Sirene 1/1975:32. 8 Hagemann 2004; Lindtner I Norge diskuterte blant annet Amalie Skram fenomenet i flere av sine romaner, deriblant Constance Ring fra Barnets drifter var i følge Freud polymorfe og autoerotiske. De var lokalisert flere steder på kroppen, som for eksempel i anus eller tommelfinger (Foreman 1978). 11 Freud (2010 [1929]; (2007 [1905]): (1976[1931]); (1976[1933]): (1977). Se også Foreman 1978; Mitchell 1974; Bjerrum Nielsen 2007; Mortensen m.fl Foreman Hellesund 2003; Longum Her gikk debattene i ulike retninger. Mange sa seg uenig med Freud i at kvinnens seksualitet fra naturens side var mer problematisk enn mennenes. Flere ble også opptatt av at også menn, i og med oppdagelsen av det motsatte kjønn, kunne utvikle frustrert seksualitet og mindreverdighetskomplekser (Mitchell 1974; Foreman 1978; Bjerrum Nielsen 2007). 15 Sirene 4/1974: Nissen mente ikke at kvinnens seksualitet var passiv, bare at den var senere utviklet enn hos menn. Samtidig ble menns seksualitet mindre og mindre potent med årene. I Det absolutte monogami er hovedinnvendingen hans at eldre menn får makt ved å undertrykke kvinner og unge menn seksuelt (Nissen 1976 [57]). Nissens forståelse var først og fremst inspirert av en av Freuds kritikere, Alfred Adler. Han befant seg i kretsen rundt Freud tidlig på 1900-tallet, men brøt med han og utviklet «individualpsykologien». Denne tok utgangspunkt i en nietzscheansk teori om at viljen til makt var den viktigste drivkraften i mennesket. Denne viljen var et uttrykk for kompensering av mindreverd. Overkompensering og nekting for mindreverd var i følge Adler hovedårsaken til nevroser. Med utgangspunkt i denne forståelsen introduserte Nissen en rekke teorier om hvordan undertrykking av den mannlige seksualiteten kunne gi utslag i massepsykologiske mekanismer, mannsforbund, makt, suggesjon, hersketeknikk og skyldfølelse (Kittang 2009). 17 Grønseth 1975 [1966]. 18 Mannseth 1975: Mest kjent for å ha hevdet dette er Betty Friedan (1967 [1963]). En annen sentral kritiker av psykoanalysen på tallet var dessuten Kate Millett (1971 [1770]). 20 Toril Moi skiller for eksempel mellom en amerikansk, eller anglosaksisk, og en fransk feministisk bruk av psykoanalysen tidlig på 1970-tallet (Moi 2000 [1986]). 21 I tillegg til Millett (1971 [1970]), se også Firestone (1973 [1970]) og Lamphere og Rosaldo (1974). 22 Foucault 1977; 1999[1976]. 23 Jegerstedt Radikalfeminisme er en bestemt retning innen feminismen, der forholdet mellom menn og kvinner anses som grunnleggende bestemt av et patriarkat. Dette patriarkatet blir fortstått som et grunnleggende kjønnsmaktsystem som virker forut for, men i sammenheng med, alle øvrige maktsystemer i verden. Patriarkatet setter menn over kvinner i alle sammenhenger, og følgelig skaper patriarkatet konstant kvinneundertrykkelse. Feminismens prosjekt blir dermed for radikalfeminismen å avsløre patriarkatet og dets virkemåte, for i siste instans å kunne overkomme eller oppheve det. Denne feministretningen oppsto på 1960-tallet og er i dag regnet som en av de tre vesentlige retningene innen feminismen (øvrige grunnposisjoner er liberalfeminisme og sosialistisk feminisme). For en kort innføring i radikalfeminisme og andre former for feminisme, les for eksempel Cathrine Holst, Hva er feminisme, Universitetsforlaget Millett (1971 [1970]). 26 Firestone (1973 [1970]). 27 Grønseth 1975 [1966]:10. Fra forordet til 1966-utgaven. 28 Grønseth 1975 [1966]: Longum Robertson 1971; Berg og Iversen 1976; Longum Marcuse 1956 [1998]. Min oversettelse. 32 Rowbotham 1975 [1974]. 33 Östholm 2006; Sarrimo 2000; Danielsen Gerhard 2001:4, Jong 1974.

15 36 French 2009 [1978]. 37 Friedan 1967 [1963]; Millett 1971 [1970]; Firestone 1973[1970]. 38 Gerhard 2001: Illouz 2008: ; Gerhard 2001: Östholm Et spørsmål som åpner for videre undersøkelse er radikalfeministenes opptatthet av Nietzsche, enten direkte eller via omveier. Både Marilyn French (2009 [1978]) og Germaine Greer (1973) henviser til han. En annen inspirasjonskilde kan ha vært freudkritikeren Alfred Adler ( ), som Nissen var inspirert av. Adler var som nevnt nietzscheaner (se fotnote 14). Juliet Mitchell er inspirert av han og hevder at Adler politiserte seksualiteten før Reich (Mitchell 1974). 42 De såkalte Kinseyrapportene. Sexual behaviour in the Human Male fra 1948, og Sexual Behavoiur in the Human Female fra 1953 (Östholm 2006). 43 Koedt 2010 [1970]. 44 «The Myth of the Vaginal Orgasm» ble først distribuert uoffisielt. Deretter ble det trykket i en undergrunnsavis, og til sist publisert i den kommersielle antologien Radical Feminism som kom ut i 1973 (Gerhard 2001). Boken var redigert av Anne Koedt, Ellen Levine og Anita Rapone. 45 Koedt 2010 [1970]. 46 Östholm 2006; Davies 2007; Danielsen Ørum Se for eks. Brantenberg og Nørves artikkel «Vi vil ha seksualiteten vår tilbake!» i KjerringRåd 2/ Fokdal et al Danielsen Bjerck m.fl Orgasmen gis et eget temanummer i 1978 (Sirene 5/1978). Dette skjer etter det som kan se ut som flere diskusjoner om hvorvidt dette overhodet var et egnet tema i et politisk tidsskrift. Se for eksempel Sirene 10/1978; Sirene 7 8/ Sirene 2/1975:12 13; Sirene 8/ Sirene 5/1974; Sirene 1 2/1978; Sirene 7 8/ Sirene 4/1974: 1; Sirene 2/1973: Sirene 8/1974: Se Fittstim (Skugge m.fl. 1999) og Glitterfitter (Magnussen og Tusvik 2009). 58 Dette betyr selvsagt ikke at ikke helse- og hygieneperspektivet ikke finnes i de amerikanske tekstene, bare at det var mindre sentralt. Se Davies (2007) og Haraway (1992). 59 Sirene 4/1978; 4/ Dette er i grove trekk en kommunistisk påstand. På tallet var innflytelsen fra kommunistiske organisasjoner og ideer stor i den norske kvinnebevegelsen. Den eldre kommunistbevegelsen, representert ved Norsk kvinneforbund - 65, var aktiv i perioden. Bladet Kvinner i Tiden kom ut under hele 1970-tallet. Dessuten kan det hevdes at flere nye kvinneorganisasjoner, deriblant Kvinnefronten, var inspirert av kommunistiske ideer. I 1978 gav eksempelvis Pax ut tekstsamlingen Marxisme og kvinnefrigjøring Artikler av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung. I boken er det trykket en tekst av den kjente kommunistiske feministen Clara Zetkin der hun avviser «desse blomstrande seksualteoriane [til Freud]» som «borgarlege» (Zetkin 1978). 61 Se for eksempel Sirene 10/1978; Sirene 7 8/ Danielsen Også i den eksisterende norske kvinnebevegelsen fantes en sterk skepsis mot det naturalistiske synet på mennesket som ble forfektet gjennom debatten om psykoanalysen. Mange av de tidlige feministene ( ) var sedelighetsforkjempere, og de stilte seg på motsatt side av kulturradikalerne og seksualliberalerne i spørsmål om seksualiteten. Hellesund knytter dette blant annet til at disse feministene ønsket å definere kvinnerollen inn på den offentlige, politiske arena og ut av mennenes grep og «kjødets barbari» i familiesfæren. (Hellesund 2003). En grunnleggende skepsis mot tanken om at menneskene var styrt av noen indre naturlige krefter som måtte realiseres og som de verken kunne styre, eller sette seg over, synes altså å prege norsk feminisme både på og1900-tallet. 64 Heller ikke Mannseths kollega, Astrid Brekken, uttrykker seg entydig negativt om Nissen i sin artikkel om han i det foregående nummeret av Sirene. Derimot skriver hun at «redaksjonen i Sirene meiner at det Ingjald Nissen har skrive [ ] er så vekkjande, inspirerande og til dels oppskakande, at det må vera med på å føre debatten om kvinners og menns problemfylte sameksistens eit langt steg framover (Brekken i Sirene 4/1974: 7). 65 Det er mange sammenfall mellom radikalfeminismens teori om patriarkat og Nissens teori om monogami. Hans kritikk av monogamiet går på at det verner om og på sett og vis avpolitiserer menns maktutøvelse over kvinner. Nissen mente at de økonomiske og formelle fremskrittene på likestillingsområdet ikke var tilstrekkelige for å oppnå likeverdighet mellom kjønnene. Snarere matte oppmerksomheten rettes mot skjulte maktmekanismer, og sammenhengen mellom kjønn og maktposisjoner, seksualitet og økonomi. Nissen var også en varm tilhenger av Kinseyrapporten (Flemmen 2010). 66 Selv om Nissen ikke var marxist (men mer inspirert av Max Weber) foreslår han at en sosialistisk organisering av samfunnet bedre kan ivareta kvinners likeverdighet i samfunnet (Nissen 1976 [1957]; Grønseth 1964; Flemmen 2010). 67 Mannseth 1/1975: Lindtner Den amerikanske kvinnebevegelsen brøt i sterkere grad med New Left (Rossinow 1998) 70 Rossinow 1998; Lindtner Freud utviklet etterhvert en teori om kulturutvikling som viser at han ikke mente at de vesentlige grunnvilkårene for menneskene var uforanderlige, men heller ikke her var han veldig optimistsk med hensyn til troen på mennesker muligheter til å styre utviklingen i frigjørende retning (Se for eksempel Foreman 1978). 72 Østerberg 1993; Sartre 1993 [1946]; Sartre 1993 [1966]. 73 Se for eksempel Berg og Iversen Skjervheim 2003 [1957]. 75 Den svenske idehistorikeren Emma Isaksson påpeker en lignende tendens i den svenske kvinneoffentligheten fra perioden. Ifølge henne vant verken Kate Milletts eller Shulamith Firestones feminisme helt frem i det som hun beskriver som en svært marxistisk kvinneoffentlighet (Isaksson 2007). Isakssons beskrivelser følges også opp av den danske politolog Drude Dahlerup som har skrevet om Rødstrømpebevegelsen i Danmark (Dahlerup 1998). 76 For eksempel Kittang Mitchell Ibid. Se særlig kapitlene om Beauvoir, Firestone og Mitchell: Moi 2000 [1986]; Mortensen m.fl. 2007; Berrum-Nielsen I antologien Kvindelighed, kvindefrigørelse og psykoanalyse (Ørum 1980) tok for eksempel flere danske feminister til orde for at slagordet «det personlige er politisk» ble gjenopptatt i en feministisk diskusjon som tok sikte på å kritisere «den senere amerikaniserede aftapning af psykoanalysen», men snarere lot «kvinders egne modsætningsfyldte behovsstrukturer» være utgangspunktet for diskusjonen og politiseringen av det personlige. Se også Foreman 1978; Walby 1994; Östholm Moi 2000 [1986]: Mortensen m.fl Moi Moi 1993; Moi De fleste tekstene jeg finner av Moi i perioden er skrevet i

16 litteraturvitenskaplige tidsskrifter. Se for eksempel Moi 1979; Jeg finner også en henvisning til Moi i KjerringRåd 2/1978. Men også her omtales hun som litteraturviter og representant for en akademisk retning innenfor kvinnebevegelsen (Ryall 1978). 86 Eksempler på dette er Nancy Fridays bøker My Secret forbidden garden og Forbidden Flowers fra 1973 og Min hemmelige hage kvinners seksuelle fantasier er oversatt til norsk, men først i Haukaa (1982); Moi (2000 [1986]). 88 Sirene 8/1982: Ibid. 90 Sirene 5/1983. Lindtner Walby Haukaa 1982; Walby Moi 2000 [1986]. 94 Hellesund Longum 1997; Berg 2000; Hellesund Hellesund Bladet ble stiftet av Sosialistiske legers forening, og kom første gang ut i 1932 (Thing 2002; Hellesund 2003). 98 Ibid. 99 Thing Sexologi og gynekologi var også vitenskaper som ble befestet med dette tidsskriftet (Se også Hellesund 2003). 100 Thing Waal 1932: Danielsen 2009; Hellesund Hellesund 2003: I denne sammenhengen viser Hellesund til Margrete Bonnevie, som både var leder i Norsk Kvinnesaksforening og skrev en rekke feministiske avisartikler og bøker, som en viktig ideolog. Bonnevie så på yrkesarbeid som et gode for kvinner, men lønnsarbeidet måtte ikke gå på bekostning av kjærligheten. Øverst i hennes feministiske program stod kampen for at kvinner skulle kunne kombinere yrkesliv og familieliv (Hellesund 2003: ). 104 Jfr. Bladets første lederartikkel. Sirene 1/1973: Sirene 8/1974. Litteratur Beauvoir, Simone de (1970 [1949]): Det annet kjønn [Oversatt av Rønnaug Eliassen], Pax, Oslo. Berg og Iversen (1976): «Men hvem skal befri befrierne? Tanker om samliv og revolusjonær praksis ved to av de halvbefridde» i Kontrast 2/1976, Pax, Oslo. Berg, Siv Frøydis (2002): Den unge Karl Evang og utvidelsen av helsebegrepet: en idéhistorisk fortelling om sosialmedisinens fremvekst i norsk mellomkrigstid, Solum, Oslo. Bjerck, Birgit et al. (1983): Kvinners seksualitet, Pax, Oslo. Bjerrum Nielsen, Harriet (2007): «Feminisme og psykoanalyse» i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2007. Dahlerup, Drude (1998): Rødstrømperne: Den danske rødstrømpebevægelses udvikling, nytænkning og gennemslag , Gyldendal, København. Danielsen, Hilde (2009): «Frigidity and construction of women s sexual liberation in Norway in the interwar period and the 70ies». The 7th European Feminist Research Conference. Utrecht, Nederland Davies, Kathy (2007): The Making of Our Bodies, Ourselves: How Feminism Travels across Borders, Duke University Press. Firestone, Shulamith (1970 [71]): Kjønnenes dialektikk om nødvendigheten av en total og gjennomgripende kjønnsrevolusjon [Oversatt av Sissel Lie Hagen], Gyldendal, Oslo. Flemmen, Haakon (2010): Den skjulte makten. Ingjald Nissen og hans samfunnskritikk, masteroppgave i idéhistorie ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo. Fokdal, Hanne (et al.) (1976): Kvinne, kjenn din kropp: ei handbok, Pax, Oslo. Foreman, Ann (1978): Kvindelighed som fremmedgørelse, Medusa, København. Foucault, Michel (1977): «What is an Author?» i Donald F. Bouchard (red.): Language, countermemory, practice, Cornell U. P., Ithaca, New York. Foucault, Michel (1999 [1976]): Seksualitetens historie 1, Viljen til viten, Pax, Oslo. French, Marilyn (2009 [1978]): Kvinner [Oversatt av Kari Kemeny], Aschehoug, Oslo. Freud, Sigmund (2010 [1929]): Forelesninger til innføring i psykoanalyse [oversatt av Kristian Scheldrup, innledende essay av Per Roar Anthi], Bokklubben, Oslo. Freud, Sigmund (2007 [1905]): Bruddstykke av en hysterianalyse [oversatt og med etterord av Eivind Tjønneland], Cappelen, Oslo. Freud, Sigmund (1976[1931]): «Female Sexuality» i New Introductory Lectures on Psychoanalysis, The Pelican Freud library, Penguin books, Harmondsworth. Freud, Sigmund (1976 [1933]): «Femininity» i New Introductory Lectures on Psychoanalysis, The Pelican Freud library, Penguin books, Harmondsworth. Freud, Sigmund (1977): On sexuality: Three essays on the theory of sexuality and other works [oversatt fra tysk av James Strachey; videreført og tilrettelagt av Angela Richards], Penguin books, Harmonsworth. Friday, Nancy (1983[1973]): Min hemmelige hage; kvinners seksuelle fantasier [Oversatt av Unni Eriksen], Aschehoug, Oslo. Friedan, Betty (1967 [63]): Myten om kvinnen [Oversatt av Aksel Bull Njå], Universitetsforlaget, Oslo. Gerhard, Jane (2001): Desiring Revolution. Second-wave feminism and the rewriting of American sexual thought 1920 to 1982, Columbia University press, New York. Greer, Germaine (1972 [1970]): Den kvinnelige evnukk [Oversatt av Sissel Lie Hagen], Gyldendal, Oslo. Greer, Germaine (1973): «Vaginal Revolution», i utdrag på: Grønseth, Erik (1975 [1966]): Familie, seksualitet og

17 samfunn, Pax, Oslo Grønseth, Erik (1964): «A Review of Ingjald Nissen: Absolute Monogamy, the Attitude of Woman, and War» i Acta Sociologica, 7/1964; 7: Gulli, Brita (1976): «Organisering av hva?» i KjerringRåd 3/1975:5 13. Hagemann, Gro (2004): «Norsk nyfeminisme amerikansk import?», Nytt Norsk Tidsskrift 3 4/2004. Haraway, Donna J. (1998): «The Virtual Speculum in the New World Order», i Clarke and Olesen (ed.): Revisioning Women, Health and Healing: Feminist, Cultural and Technoscience Perspectives, Routledge, New York. Haukkaa, Runa (1982): Bak slagordene. Den nye kvinnebevegelsen i Norge, Pax, Oslo. Hellesund, Tone (2003): Kapitler fra singellivets historie, Universitetsforlaget, Oslo. Holst, Cathrine (2009): Hva er feminisme? Universitetsforlaget, Oslo. Illouz, Eva (2007): Saving the Modern Soul. Therapy, Emotions, and the Culture of Self-help, University of California Press, Berkley, Los Angeles, London. Isaksson, Emma (2007): Kvinnokamp: Synen på underordning och motstånd i den nya kvinnorörelsen, Atlas, Stockholm. Jegerstedt, Kari (2007): Angela Carter leser Freud: Allegorien og parodien som kritiske lesestrategier i The passion of new Eve, doktoravhandling ved Universitetet i Bergen. Jong, Erica (1974): Fear of Flying, Grafton Books, London. Kittang, Atle (1980): «Nokre moment til ei alternativ lesing av Marilyn Frenchs Kvinner», s i Vinduet nr. 1. Koedt, Anne (1970): «The myth of the vaginal orgasm», fra Chicago Womens Liberation Unions arkivsider: ginalmyth.html. Lamphere, Louise and Michelle Rosaldo (ed.) (1974): Women, Culture and society, Stanford. Lindtner, Synnøve (2009): «Da det personlige ble politisk. Sirene og den norske kvinneoffentligheten på tallet» i Arr idéhistorisk tidsskrift 2. Longum, Leif (1997): Drømmen om det frie mennekse. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel Krog Øverland, Universitetsforlaget, Oslo. Magnussen, Gunnhild og Tusvik, Sigrid B. (red.) (2009): Glitterfitter, Kagge Forlag, Oslo Marcuse, Herbert (1995): Eros and civilization: a philosophical inquiry into Freud, Beacon, Boston. Millett, Kate (1970): Sex og makt [Oversatt av Margaret Herberg], Tiden, Oslo. Mitchell, Juliet (1973 [1966]): Kvinnens lodd [Oversatt av Ida Lou Krogvig], Pax, Oslo. Mitchell, Juliet (1974): Psychoanalysis and Feminism, Penguin books, Australia. Moi, Toril (et al.) (1983): «Om nyere fransk kvinnelitteratur» i Tribune, Romansk institutt, Universitetet i Bergen. Moi, Toril (et al.) (1979): Kvinnelitteraturforskning, tidsskriftet Kri-tikk-takk vol. 1, Litteraturvitenskaplig institutt, Universitetet i Bergen. Moi, Toril (1993): Seksualitet i Det annet kjønn, Nordisk Sommeruniversitet, Aalborg Øst. Moi, Toril (1995): Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til, Gyldendal, Oslo. Moi, Toril (2001[1986]): Sexual/Textual Politics, Routledge, London. Monsen, Nina Karin (1976): «Seksualitet, hva det er og hva det betyr i kvinnens liv» i Støren og Wetlesen (red.): Kvinnekunnskap en artikkelsamling om kvinnens situasjon i mannssamfunnet, Gyldendal, Oslo. Mortensen, Ellen et al. (2007): Kjønnsteori, Gyldendal, Oslo. Nissen, Ingjald (1976 [1957]): Det absolutte monogami, Aschehoug, Oslo. Robinson, Paul A. (1971): Freudianismens venstrefløj. Wilhelm Reich, Geza Roheim, Herbert Marcuse, Gyldendal, København. Rossinow, Doug (1998): The Politics of Authenticity. Liberalism, Christianity, and the New Left in America, Columbia University Press, New York. Rowbotham, Sheila (1975 [1974]): Kvinner, motstand og revolusjon [oversatt av Ida Lou Larsen], Gyldendal, Oslo. Ryall, Anka (1978): «Et annet språk» i KjerringRåd 2/1978. Sartre, Jean-Paul (1993 [1946]): Eksistensialisme er humanisme [oversatt av Carl Hambro], Cappelen, Oslo. Sartre, Jean-Paul (1993 [1966]): Væren og intet: i utvalg [Innledning og oversettelse ved Bernt Vestre], Pax, Oslo. Skjervheim, Hans (2003 [1957]): «Deltakar og tilskodar» i Livssyn og religion i Norge konflikt, dialog og forandring. Religionsdialog: Nyere norsk kirkehistorie, Unipub, Oslo. Skram, Amalie (2004 [1886]): Constance Ring, Pax, Oslo. Skugge, Linda N. (et al.) (red.) (1999): Fittstim, DN, Stockholm. Thing, Morten (2002): «Freud, seksualreform og frisind i 1930'erne» i Kvinder køn & forskning 4/02, s. 6 24, Københavns Universitet. Waal, Nic (1948 [1932]): «Seksuell kulde (frigiditet) hos kvinnen. Hvorledes kan den utryddes?» i Evang, Karl (red.): Seksuell opplysning, 2. Tiden, Oslo. Walby, Sylvia (1990): Theorizing patriarchy, Blackwell, Oxford. Zetkin, Clara (1978 [orginalt utgivelsesår ikke oppgitt]):

18 «Kjøn og borgarleg moral» i Marxisme og kvinnefrigjøring: Artikler av Marx, Engels, Lenin og Mao Tsetung, Oktober, Oslo. Ørum, Tania (red.) (1980): Kvindelighed. En antologi om psykoanalyse og kvindefrigørelse, Tiderne skifter, Kjøbenhavn. Østerberg, Dag (1993): Jean-Paul Sartre; filosofi, kunst, politikk, Gyldendal, Oslo. Östholm, Emma (red.) (2006): Feminismens ideer, Studentlitteratur, Polen.