Harlan Coben. På grunn av et løfte. Oversatt av Sissel Busk

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Harlan Coben. På grunn av et løfte. Oversatt av Sissel Busk"

Hanne Frantzen
8 år siden
Visninger:

2 Harlan Coben På grunn av et løfte Oversatt av Sissel Busk

3 Til Charlotte, Ben, Will og Eve. Dere er litt av en utfordring, men dere er min verden.

4 1 Den savnede unge piken det hadde vært utallige nyhetssendinger som alltid viste dette hjerteskjærende vanlige skoleportrettet av en forsvunnet tenåring, du vet hva jeg mener, det med skimrende bakgrunn, altfor glatt hår, et sjenert smil, deretter et raskt glimt av de bekymrede foreldrene på plenen foran huset, omgitt av mikrofoner. Mor taus og på gråten, far som leser opplysningene med skjelvende lepper. Denne piken, denne savnede piken, hadde nettopp gått forbi Edna Skylar. Edna stivnet. Stanley, hennes mann, gikk to skritt videre før han oppfattet at hans kone ikke gikk ved siden av ham lenger. Han snudde seg. «Edna?» De sto ved hjørnet av 21. Street og Eight Avenue i New York City. Det var lite biltrafikk denne lørdagsformiddagen. Men det var tett med fotgjengere. Den savnede jenta var på vei oppover. Stanley sukket tungt. «Hva er det nå, da?» «Hysj.» Hun måtte tenke. Skoleportrettet av piken, det med den skimrende bakgrunnen Edna lukket øynene. Hun måtte hente fram bildet fra hjernen. Sammenlikne og finne kontrastene.

Mor taus og på gråten, far som leser opplysningene med skjelvende lepper. Denne piken, denne savnede piken, hadde nettopp gått forbi Edna Skylar. Edna stivnet.

5 På fotografiet hadde den savnede piken langt, musebrunt hår. Kvinnen som nettopp hadde passert henne kvinne, ingen pike, for hun som nettopp hadde gått forbi, virket eldre, men kanskje bildet var gammelt var rødhåret og med en kort, bølget frisyre. Piken på fotografiet hadde ikke briller. Hun som var på vei nordover langs Eight Avenue, hadde på seg et par moderne briller med mørk, rektangulær innfatning. Både klær og makeup var i mangel av et bedre uttrykk mer voksent. Det å studere ansikter var mer enn en hobby for Edna. Hun var sekstitre år gammel, en av disse få kvinnelige legene i sin aldersgruppe som hadde spesialisert seg på genetikk. Ansikter var hennes liv. Deler av hjernen hennes var alltid på jobb, selv når hun var langt borte fra kontoret. Hun kunne ikke hjelpe for det dr. Edna Skylar studerte ansikter. Venner og familie var vant til den granskende stirringen, men fremmede og nye bekjentskaper ble litt brydd av den. Så det var det Edna Skylar hadde vært opptatt av. Hun ruslet bortover gaten. Hun la ikke merke til lyder eller omgivelser. Hun var fortapt i sin egen personlige nytelse av å studere de forbipasserendes ansikter. La merke til formen på kinnben og kjeveparti, mellomrommet mellom øynene, høyden på ørene, plasseringen av munnen. Og det var derfor, til tross for den nye hårfargen og frisyren, til tross for de moderne brillene, makeupen og de voksne klærne, at Edna hadde gjenkjent den savnede piken. «Hun gikk sammen med en mann.» «Hva for noe?»

Piken på fotografiet hadde ikke briller. Hun som var på vei nordover langs Eight Avenue, hadde på seg et par moderne briller med mørk, rektangulær innfatning.

6 Edna var ikke klar over at hun hadde snakket høyt. «Den piken.» Stanley rynket brynene. «Hva snakker du om, Edna?» Det fotografiet. Det hjerteskjærende alminnelige skolefotografiet. Du har sett det tusenvis av ganger. Du ser det i skoleårboken, og følelsene begynner å røre på seg. I et glimt ser du både hennes fortid og framtid. Du kjenner ungdommens glede, du kjenner smerten ved å vokse opp. Du aner mulighetene hennes. Du kjenner et stikk av nostalgi. Du ser hvordan årene hennes kommer til å fly forbi, kanskje college, ekteskap, barn, alt det der. Men når det samme fotografiet blinker mot deg på kveldsnyhetene, gjennombores hjertet ditt av frykt. Du ser på dette ansiktet, på det prøvende smilet, på det glatte håret og de sammensunkne skuldrene, og tankene dine vandrer til mørke steder der de ikke burde være. Hvor lenge hadde Katie for det var det hun het, Katie hvor lenge hadde hun vært savnet? Edna prøvde å huske. En måned kanskje. Muligens seks uker. Historien hadde bare vært sendt på lokalsendingen, og ikke så svært lenge. Det var de som mente at hun hadde rømt. Katie Rochester hadde fylt atten år noen få dager før hun forsvant det betydde at hun var myndig, og dermed fikk saken atskillig lavere prioritet. Det ble snakket om problemer hjemme, særlig med den strenge faren, til tross for at han skalv om munnen. Kanskje Edna hadde tatt feil. Kanskje det ikke var henne. Det var bare én måte å finne ut det på.

Du kjenner ungdommens glede, du kjenner smerten ved å vokse opp. Du aner mulighetene hennes. Du kjenner et stikk av nostalgi.

7 «Skynd deg,» sa Edna til Stanley. «Hva? Hvor skal vi?» Det var ikke tid til å svare. Piken var sannsynligvis et helt kvartal foran allerede. Stanley kom sikkert til å følge etter. Stanley Rickenback, gynekolog og fødselslege, var Ednas andre ektemann. Hennes første hadde vært en virvelvind av en fyr, altfor pen, altfor lidenskapelig ja, rett og slett en drittsekk. Det var muligens ikke rettferdig, men hva så? Tanken på å gifte seg med en lege dette var for førti år siden hadde vært noe spennende og nytt for ektemann nummer én. Virkeligheten hadde imidlertid ikke passet ham særlig godt. Han hadde regnet med at Edna ville vokse ut av legerollen når de fikk barn. Det gjorde hun ikke tvert imot, faktisk. Sannheten en sannhet som hennes barn fikk merke var at Edna likte legerollen atskillig bedre enn morsrollen. Hun skyndte seg videre. Det var folksomt på fortauene. Hun gikk ut i gaten, holdt seg nær fortauskanten, og satte opp farten. Stanley prøvde å følge etter. «Edna?» «Bare hold følge.» Han tok henne igjen. «Hva driver vi med?» Ednas øyne lette etter det røde håret. Der. Lenger framme til venstre. Hun måtte se nærmere på dette. Nå var Edna i fullt firsprang, et underlig syn de fleste steder når en pent kledd kvinne midt i sekstiårene sprinter bortover gaten, men dette var Manhattan. Det var bare så vidt verdt et ekstra blikk.

Det var muligens ikke rettferdig, men hva så? Tanken på å gifte seg med en lege dette var for førti år siden hadde vært noe spennende og nytt for ektemann nummer én.

8 Edna løp forbi kvinnen, og prøvde å ikke virke for påfallende, der hun skjulte seg bak høyere personer, og da hun var i riktig posisjon, bråsnudde hun. Den mulige Katie kom gående mot henne. Et kort øyeblikk møttes øynene deres, og Edna ble sikker. Det var henne. Katie Rochester var sammen med en mørkhåret mann, muligens tidlig i trettiårene. De gikk hånd i hånd. Hun virket ikke spesielt bekymret. Snarere ganske fornøyd, i hvert fall inntil det øyeblikk da øynene deres møttes. Skjønt det behøvde ikke å bety noe. Elizabeth Smart, den unge jenta som var blitt bortført i Utah, hadde vært utendørs med kidnapperen sin og viste aldri noe tegn på at hun trengte hjelp. Kanskje dette var noe tilsvarende. Men Edna kjøpte ikke den. Den rødhårede som muligens var Katie, hvisket noe til den mørkhårede mannen. De satte opp farten. Edna så at de dreide til høyre og ned trappene til T-banen. Tog C og E sto det på skiltet. Stanley tok igjen Edna. Han skulle til å si noe, men da han så uttrykket i ansiktet hennes, tidde han stille. «Kom igjen,» sa hun. De skyndte seg forbi inngangen og begynte på trappene. Den savnede kvinnen og den mørkhårede mannen var allerede gjennom korsbommen. Edna satte kursen dit. «Pokker.» «Hva er det?» «Jeg har ikke T-banekort.» «Jeg har,» sa Stanley.

Hun virket ikke spesielt bekymret. Snarere ganske fornøyd, i hvert fall inntil det øyeblikk da øynene deres møttes. Skjønt det behøvde ikke å bety noe.

9 «La meg få det. Skynd deg.» Stanley tok kortet ut av lommeboken og ga henne det. Hun kjørte det gjennom skanneren, gikk gjennom korsbommen og rakte ham det. Hun ventet ikke. De hadde gått ned trappene til høyre. Hun gikk i den retningen. Hun hørte støyen fra det kommende toget og skyndte seg ned trappen. Bremsene pep, toget stanset. Dørene gled opp. Ednas hjerte banket vilt. Hun så seg til høyre og venstre mens hun søkte etter det røde håret. Ikke noe sted. Hvor var piken? «Edna?» Det var Stanley. Han hadde tatt henne igjen. Edna sa ikke noe. Hun sto på plattformen, men det var ingen tegn til Katie Rochester noen steder. Og selv om det hadde vært det, hva så? Hva skulle Edna gjøre da? Hoppe på toget og følge etter henne? Hvor da? Og så da? Finne leiligheten eller huset og deretter ringe politiet Noen rørte ved skulderen hennes. Edna snudde seg. Det var den savnede piken. Lenge etterpå kom Edna til å lure på hva hun så i pikens ansiktsuttrykk. Var det bedende? Var det desperat? Var det rolig? Gledefylt, til og med? Besluttsomt? Alle. De sto bare og så på hverandre et øyeblikk. Den påtrengende folkemengden, den uforståelige sprakingen i høyttaleren, suset fra toget alt forsvant, det var bare de to. «Vær så snill,» sa den savnede piken med hviskende stemme.

Ednas hjerte banket vilt. Hun så seg til høyre og venstre mens hun søkte etter det røde håret. Ikke noe sted. Hvor var piken? «Edna?» Det var Stanley. Han hadde tatt henne igjen. Edna sa ikke noe.

10 «Du må ikke fortelle noen at du har sett meg.» Så gikk hun inn på toget. Edna kjente et gys. Dørene gled igjen. Edna ønsket å gjøre noe, hva som helst, men hun klarte ikke å røre seg. Blikket hennes var låst fast til pikens. «Vær så snill,» mimet piken bak glassruten. Og så forsvant toget inn i mørket.

Edna ønsket å gjøre noe, hva som helst, men hun klarte ikke å røre seg.

Like dokumenter

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.