Tromsøs første private fødehjem

Transkript

1 Av Kari Bjerck Det kom katolske nonner fra Polen til Norge i annen halvdel av 1800-tallet. De engasjerte seg på mange områder innen sosial velferd som menighetsarbeid, hjemmesykepleie og hospitaldrift. Allerede i 1882 opprettet de i Hammerfest det første katolske hospitalet i Norge. Ved biskop Fallizes visitas i den katolske menighet i Tromsø i 1905 møtte han overlege Igelsrud fra amtssykehuset som anmodet han om å skaffe byen ordenssøstre. Amtssykehuset hadde på den tida plass for 70 pasienter, men overlegen mente at det var behov for et søsterhospital i tillegg. I 1906 kjøpte Elisabethsøstrene i Tromsø, etter anbefaling fra biskopen, en privat bolig i Nedre Skolegate 34 for kr Elisabethsøstrenes planer for Tromsø var delvis betinget av ønsket om å bygge en slags bro mellom det fjerne Hammerfest og Elisabeth-søstrenes virksomhet i Trondheim og Kristiania, for å mildne ensomhets-følelsen for Elisabethsøstrene her nord. De tre første Elisabethsøstre Thomasia, Pamfilia og Servula, ankom Tromsø 15. august samme år, og i løpet av det første året var tallet på Elisabethsøstre økt til sju. Huset i Nedre Skolegate viste seg straks uegnet som hospital. Av den grunn ble det foretatt et makeskifte med Grønnegata 102. Heller ikke her gikk det an å drive hospital, noe som medførte at man samme år fant et brukbart alternativ i Storgata 112. Her holdt St. Elisabeth hospital, oppkalt etter deres vernehelgen, til i nesten 20 år. Det nye St. Elisabeth hospital, på Mellomveien, stod ferdig i 1924 og var på den tida regnet for å være et velutstyrt og moderne sykehus. I juli 1942 ble hospitalet i sin helhet rekvirert av Wehrmacht og brukt som hospital for de tyske styrkene. Sommeren 1945 ble første etasje, hvor det ble drevet øre-nese-hals avdeling frigitt. Andre etasje ble frigitt i september samme år. St. Elisabeth hospital i Tromsø. Foto: Privat eie. Tromsøs første private fødehjem Jordmor Johanna Åsheim fra Tromsø var utdanna ved jordmorskolen i Oslo i Hun ble av fylkesmannen beordret som distriktsjordmor til Kåfjord. I mange år ble dette store distriktet med lange avstander, dårlig kommunikasjon og stor sosial nød arbeidsfeltet hennes. Hun stiftet familie og fødte etter hvert fem barn. Med ektefelle som gruvearbeider på Svalbard, var hun for det meste alene med ansvaret for barna og for fjøs med ei ku og en

2 del høns. Hun har fortalt at tanken om en egen føde-stue opptok henne ofte. Da huset deres brant ned i 1929, flyttet familien til Tromsø, hvor hun jobbet for å realisere et privat fødehjem. Til slutt ble løsningen at hun opprettet det i første etasje hjemme hos seg selv på Minde. Det måtte foretas en del ombygging og installeres karbad og vannklosett. I mars 1938 var det godkjent som Tromsøs første fødehjem. Det kunne ofte være både fem og seks kvinner samtidig i fødestua, og da måtte hjelpepersonell innhentes. Husmor Inga Eliassen var en trofast og god hjelper i tillegg til fru Åsheims to eldste døtre. Etter krigen var fru Åsheim en av initiativtakerne til og ildsjelene bak arbeidet for ei tidsmessig fødestue. Det ble mange vandringer til offentlige kontorer før myndighetene til slutt forsto at dette var en sak som ikke kunne neglisjeres. Sammen med jordmødrene Lilly Wang Stenvold og Klara Johansen fikk de tre en avtale med St. Elisabeth hospital om å leie to rom der, ett til fødestue og ett til kontor. Avtalen innebar at jordmødrene skulle ta seg av fødslene, mens Elisabeth-søstrene skulle ha ansvaret for barsel-pleien etter fødselen. Den 25. januar 1946 ble Tromsø fødehjem St. Elisabeth Hospital etablert. Fødselen flyttes fra ekteseng til fødehjem Både økonomiske og sosiale forhold virket inn på kvinnenes valg av føde-sted. Fødsel på institusjonene var gratis. Flere kvinner ønsket å føde på sykehus eller fødehjem fordi det var blitt vanskelig å skaffe hjelp i hjemmene både under og etter fødselen. Små boliger og dårlige boforhold, var en medvirkende årsak. I medisinal-beretning for Troms fylke fra 1945, skriver fylkeslegen at opprettelsen av fødeavdeling ved St. Elisabeth hospital var helt påkrevd på grunn av de vanskelige boforholdene i Tromsø by. I følge avisa «Nordlys» i juni 1945 var bolignøden i Tromsø mer skrikende enn noe annet sted i Norge. For kvinnene ga oppholdet på fødehjemmet en mulighet for noen fredelige dager i barselsenga, en liten ferie fra omsorg, husarbeid og fjøsstell som var hverdagen for de fleste. Det ga også muligheten for kontakt og støtte fra andre føde- og barselkvinner. De vordende foreldre i Tromsø by og omegn kunne nå dra til St. Elisabeth hvor det var hjelp å få hele døgnet. Jordmødrene forteller at flere av de gravide kvinnene tok ny permanent og kjøpte seg en ny morgenkåpe og tøfler, før de dro til St. Elisabeth for å føde.

3 Barnepleier Arnhild Søbstad på barnestua i Foto: Privat eie. Dagliglivet på Tromsø fødehjem St. Elisabeth Med sine tre jordmorkofferter startet de tre jordmødrene sin virksomhet ved hospitalet i januar Det ble investert i en kobberpanne til koking av instrumenter, og døgnet ble delt med 12 timers dagvakter og 12 timers natte-vakter. Hospitalet hadde i starten ikke egne leger, men leger med praksis i byen kunne legge inn og behandle sine egne pasienter der. Elisabethsøstrene deltok i alle arbeidsoppgavene på hospitalet, fra pleie, matstell og vask til vaktmester-arbeid. De tok vare på alt og var forsiktige med tøy og utstyr. Det var sparsomt med utstyr der. Rene stikk-laken, som ble brukt i sengene for å beskytte madrassene, var innelåst slik at Elisabethsøstrene kunne holde regnskap med forbruket. Barselkvinnene fikk bare to stikklaken per dag. På vaskeriet ble forleggene (bindene) og tøybleiene kokt. Når bunker med nyvaskede bleier ble brakt opp fra vaskeriet, var det ofte barselkvinnene som hjalp til med bretting. Også kompressene ble kokt, sterilisert og brettet på vaskeriet. Det var alltid manko på hansker og disse ble vasket og om nødvendig lappet før de ble lagt på formalin for sterilisering. Etterpå ble de pudret slik at de skulle være lette å ta på. Også sprøytene

4 ble kokt og sterilisert for gjenbruk. Hygienen skal ha vært god og det var lite infeksjoner ved hospitalet. Det var kun ei fødestue, og denne hadde en skillevegg slik at to kvinner kunne føde samtidig. Var det flere fødsler til samme tid, ble badet også benyttet. Fedrene fikk ikke være til stede. Få av kvinnene som kom til St. Elisabeth hadde gått til svangerskapsomsorg. Dette medførte at jordmødrene oppdaget svangerskapsforgiftning, at den fødende ventet tvillinger, eller at barnet lå i seteleie eller tverrleie. Ble det behov for legehjelp måtte leger fra byen tilkalles, noe som kunne ta tid. Å få fart på magen skulle også få fart på fødselen. I ventetiden måtte mange små knep og kjerringråd tas i bruk, som klyster, lakserolje og leieendringer. Utrulig godt gikk det, som ei av jordmødrene uttrykte det. De skulle ha handlekraft og snarrådighet, men de visste av erfaring at i de aller fleste tilfeller ville fødslene forløpe normalt. Priorinnen, søster Birgitta, var øverste sjef og hadde det administrative arbeidet med lønninger og innkjøp. Hun beskrives som konservativ og streng, en person personalet hadde stor respekt for. Søster Mariella var sjef på vaskeriet, søster Mathilde var sjef på kjøkkenet, søster Valborg var sjef på gynekologisk avdeling, søster Gunn var sjef på operasjonsstua og søster Pia var laboratoriesøster. I tredje etasje bodde Elisabethsøstrene. Fødeprotokollen Fredsåret 1946 var det fødselsrekord med over barn i Norge. Så stor tilvekst i folketallet hadde ikke forekommet tidligere, ikke engang i de store barnefamilienes tid. I følge fødeprotokollen for Tromsø fødehjem kunne de tre jordmødrene ønske 514 barn velkommen til verden dette året. Av disse var det ti tvillingfødsler. Toogtyve av barna ble født i sete/fot stilling, tre i panne/ansikt fødsel, tre ble tatt med tang og i alle fall ti av barna døde før eller under fødselen. I følge Statistisk sentralbyrå var spedbarns-dødeligheten i Troms i tiden ,4 døde pr fødte. I dag er den 3,1. De første årene var det ikke vanlig å notere verken fødselstidspunktet til barna eller navnet på jordmora som var med på fødselen. Ved årets slutt ble fødeprotokollen stemplet og erklært godkjent av Tromsø Stadslæge. Barseltida Barselavdelingen hadde plass til 25 kvinner, åtte på storstua og fire på hvert av de andre rommene. Dagligstua ble tatt i bruk til barselrom ved behov. De nybakte mødrene kunne nyte barsel-oppholdet i 7 14 dager etter fødselen. De fikk god pleie fra Elisabethsøstrene, som var samarittutdannet (det vil si at de hadde gjennomgått et kortere kurs i førstehjelp og sykepleie), jordmødrene og etter hvert også av utdannede barnepleiere. Barseltida var en opp-læring til en ny rolle, og ga en mulighet for personalet til å se situasjoner der mor og barn behøvde ekstra hjelp. Barselkvinnene skulle ligge i senga i tre dager. De var i følge jordmødrene ikke kravstore. To ganger per dag ble de stelt i senga og fikk barselskyll, med en kanne med grønnsåpevann nedentil, for å hindre infeksjon etter fødselen. Søster Lucia var ansvarlig på barselavdelingen. Hver morgen kl 07 gikk hun til messe i kapellet. Alle respekterte Elisabeth-søstrenes tid; både messe, middag og hviletid. På barnestua kunne det være trangt om plassen. De nyfødte var plassert i små senger, seks etter hverandre i to etasjer på hver side av rommet. Når alle barnesengene var opptatt, ble de nyfødte lagt flere sammen i ei større seng eller kurv på gulvet. Besøkende fikk kun se barna gjennom glassruten på barnestua, og barn under tolv år hadde ikke adgang til fødeavdelingen. Ble barn født for tidlig, fantes det ingen kuvøse. Varmeputer av keramikk, pakket inn i håndklær, ble lagt i ei sprinkelseng med ulltepper. Før 1960 hadde barn med fødselsvekt under 1000 gram, liten sjanse for å overleve. Hadde den nyfødte behov for surstoff, ble det benyttet en stor surstoffkolbe med en kjøkkentrakt av plast som ble festet til barnets ansikt med tape. En barnepleier måtte da sitte vakt over barnet. Om barnet var dårlig og foreldrene ville ha barnet døpt, ble «nøddåp» ofte gjort av jordmor og barnepleier. Det hendte at foreldre som bodde utenbys ønsket å få gjennomført vanlig dåp på deres nyfødte før de dro hjem. Søster Lucia forteller at hun var med på mange av disse, og at det var flere barn som fikk navnet Lucia.

5 Johanna Åsheim underviser barnepleierelever i barnestell. Foto: Privat eie. De nyfødte ble stelt og båret inn til mødrene hver tredje time. Det var ikke vanlig at barna ble lagt til brystet før dagen etter fødselen. Som tillegg til morsmelk, ble det kokt «barnemelk». Denne besto av kumelk fortynnet med 50 % kokt vann tilsatt 7 % sukker, kalt 1/2 melk. Senere, etter at barnet var blitt seks til åtte uker, gikk man over til 2/3 dels melk tilsatt 5 % sukker. Etter at barna var stelt, ble de lagt på høyre eller venstre side, annen hver gang, noe en på den tida mente var viktig for å få en fin hodefasong hos barnet. Flere jordmor-stillinger Etter som fødselstallet steg, ble arbeids-mengden for stor for de tre nybrotts-kvinnene, og det ble behov for flere jordmorstillinger. Unge nyutdannede jordmødre ble tilsatt, og selvsagt falt de fleste nattevaktene på dem. Klokken 20 var arbeidsdagen for St. Elisabeth-søstrene over, noe som medførte at jordmødrene som hadde nattevakt overtok ansvaret for både fødslene og barselavdelingen. Jordmor Magna Buvik har fortalt om følelsen av ensomhet og ansvar når de sto alene på vakt sammen med to barnepleiere som hele vaktstyrken. Legene Kåre H. Torp og Joacim Jensen I 1956 var det underbemanning både når det gjaldt spesialleger og jordmødre. Derfor dro overjordmor Stenvold til Oslo for å overtale gynekolog Joacim Jensen til å komme hjem til Tromsø og til St. Elisabeth. Det ble en stor endring da han ble fast tilsatt som den første spesialist i fødselshjelp og gynekologi i byen. Dr. Jensen hadde vært distriktslege ved etableringen av St. Elisabeth og var godt kjent med forholdene ved hospitalet før han i 1947 dro sørover for å spesialisere seg. Han var godt likt og hadde et rolig vesen. Når han kom inn på fødestua sa han som regel til kvinnene: No skal æ hjelpe deg litt.

6 Fra 1957 ble alle barn født på St. Elisabeth kontrollert før hjemreise av hedemarkingen Kåre H. Torp som den første barnelegen nord for Trondheim. På den tiden ble det innkjøpt kuvøse til hospitalet, som ble plassert på vakt-rommet. En barneavdeling var Torps første hjertesak. Den kom i Fødselstallet var i 1957 steget til 1030 fødsler per år og den gamle operasjons-stua ble tatt i bruk. Det ble ansatt både operasjonssøster og laboratoriesøster. Nå var det ikke lenger nødvendig å overføre de kompliserte fødslene til sykehuset. Men jordmødrene måtte hjelpe til på operasjonsstua når det var behov for det. Keisersnitt ble utført i lokalbedøvelse. Når såret skulle lukkes fikk den fødende bedøvelse via en stoffmaske som det ble dryppet eter på. Keisersnittfrekvensen på landsbasis var fram til % mens den i dag er over 16 %. Som eneste tilsatte lege på St. Elisabeth var det ikke lett å ta seg fri på og 1960-tallet. Det fortelles at når tilsyns-legen, Aanesen, hadde vakt kunne han, etter avtale med personalet, ta seg en fisketur på sundet. Så han at det ble viftet med et laken fra et bestemt vindu på St. Elisabeth, satte han øyeblikkelig kursen mot land, for da visste han at hans assistanse var nødvendig. Å heise flagg på St. Elisabeth var et annet signal som ble benyttet når doktor Jensen gikk søndagstur, og det ble behov for å tilkalle legehjelp. Utdanning i barneog barselpleie «1958 ble for meg et fantastisk år, som elev på det første kullet ved St. Elisabeth som avla eksamen og fikk utlevert nål i barne- og barselpleie», sier Marit Torgeirsen til avisa «Nordlys» 10. juni Utdanningen av barnepleiere startet trolig allerede i 1947 i mer uformelle former. Barnepleierne forteller at de trivdes kjempegodt på St. Elisabeth til tross for travle vakter. Arbeidsoppgavene var mange, alt fra å ta imot de fødende, barbere og gi dem klyster, til å assistere fødsler, stelle mor og barn samt vaske utstyr og fødestue. Det var opptak av barnepleierelever hvert halvår, og etter et halvt år fikk «gammelelevene» lov til å ta imot et barn under ledelse av jordmor. Flere av barnepleierne forteller at de også fikk sette K-vitaminsprøyter på barna (de nyfødte danner ikke K-vitamin før tarmen begynner å fungere) og pitosin (medikamentet til mødrene, for å fremme rier, lette utdrivelsen av morkaka og redusere blødninger). Barnepleierne lærte også å lytte på fosterlyden med trestetoskop. Jordmor Stenvold og doktor Jensen ble kalt «mor og far» av elevene, noe de selv ikke hadde noe imot. De to, i tillegg til barnelege Torp, sto for den teoretiske undervisningen og eksamen. En av barnepleierne husker godt den muntlige eksamen hun hadde med dr. Torp hvor hun blant annet måtte redegjøre for behandling av diaré hos spedbarn. Arrabonpulver og bygg-suppe var fasitsvaret på det eksamensspørsmålet. Barnepleierne måtte være en måned på operasjonsstua hvor de assisterte Jensen under lette gynekologiske operasjoner. Etter opplæringsåret fikk barnepleierne ikke fast ansettelse, kun en arbeidskontrakt på et år av gangen. Ti år etter freden fantes det ingen egen barneavdeling i Tromsø, noe som medførte at nyfødte barn med ulike sykdommer eller funksjonshemninger ble liggende på barselavdelingen. Ikke sjelden hendte det at barn ble adoptert bort. Barnepleierne følte godt for disse barna som ble gitt ekstra oppmerksomhet for å få en så god start som mulig. Når adoptivforeldrene skulle hente barna, fikk barnepleierne som hadde stelt barna, i oppdrag å skrive brev til adoptivforeldrene om barnets tilstand. De ugifte mødrene fikk påført en stor S på sin kurve, som hang på barsel-kvinnenes senger. S en stod for spuria enslig mor. Koden var for overlegen, slik at han ikke skrev kvinnen ut for tidlig når han gikk visitt. De enslige mødrene fikk samme stell som de gifte, bortsett fra at de alltid ble plassert på åttesengsstua. De gangene det var dødfødsel på avdelingen, ble barna straks etter fødselen fjernet fra mor, smuglet ut fra fødestua og senere gravlagt sammen med en voksen avdød, uten at foreldrene fikk vite når og hvor. Helt fram til 1980 hadde mange en formening om at det ikke utviklet seg noe noen følelses-messig binding mellom mor og barn før fødsel, og dermed ikke fantes noen grunn for sorg. Det var sett på som Guds vilje at det gikk som det gikk. Hva skulle det tjene til å sørge over noe som ikke fantes? Fra 1980-tallet ble det vanlig å gi dødfødte barn en egen begravelse. St. Elisabeth hospital hadde på visse felt et nært samarbeid med Troms og Tromsø sykehus. I 1964 skiftet syke-huset navn til Sentralsykehuset i Tromsø, samtidig som det ble inngått avtale om at St.

7 Elisabeth hospital skulle drive føde- og gynekologisk avdeling som medisinsk sett skulle betraktes som hørende inn under Sentralsykehuset. Personale fra St. Elisabeth i 17. mai tog i Tromsø Foto: Privat eie. Medisinsk utvikling Fra 1965 ble Joachim Jensen ansatt som sykehusets administrerende overlege. Han ledet føde- og gynekologisk avdeling i en årrekke. I 1967 ble sykehuset utvidet slik at fødeavdelingen besto av tre fødestuer, bad og vaskerom. På barselavdelingen kom nye barnestuer med eget kuvøserom. Det ble en mer moderne arbeidsplass for personalet og hyggeligere omgivelser for føde-kvinnene. Journalene som før ble skrevet for hånd av jordmødre og leger, tok kontorpersonalet seg nå av. En betydelig endring var da calling-systemet ble innført. Til alle døgnets tider kunne gynekolog, anestesilege, barnelege og laboratoriepersonell tilkalles i løpet av minutter. For jord-mødrene og barnepleierne ble det nå slutt med kaldt vann og gnidning på en nyfødt med startvansker. Den nerve-pirrende ventetid på legehjelp ble nå redusert. Fødselstallet steg til 1661 fødsler i 1970, og fra nå fikk far være med på fødselen, men bare de gifte fedrene. For å komme inn på fødestuen måtte far ta på seg en ren frakk, hette, munnbind og skoovertrekk. På få år skjedde det en institusjonell revolusjon. Fra en tilstand hvor barnefødsler var en sak for kvinnene alene, ble det på 1970-tallet et felles prosjekt for kvinner og menn. Etter hvert ble St. Elisabeth en praksisplass for både sykepleie-studenter, legestudenter og etter hvert også jordmorstudenter. Til tider kunne det bli vel trangt på avdelingen med alle studentene. Den 27. mai 1970 hadde avisa «Nordlys» overskriften: «Landets mest velutstyrte fødeavdeling». Dr. Jensen hadde innført det første diagnostiske ultralyd-apparatet i Norge. Fra nå av var det mulig å overvåke mor og barn i alle faser av svangerskapet ved å se fosterets leie, om det var ett eller to barn, hvor morkaken lå og beregne bekkenets størrelse. Fosterets hjerteslag og den fødendes rier kunne avtegnes på et diagram, og man kunne også høre fosteraktiviteten og fosterets hjerteslag. Elisabethsøstrene forlater St. Elisabeth

8 Ledelsen på de katolske hospitaler godtok ikke selvbestemt abort. Dette førte til motsetninger mellom gynekolog/kirurg og hospitalets ledelse med Elisabethsøstrene som assisterende operasjonspersonale. Når planene om et universitet i Tromsø tok form, og St. Elisabeths hospital etter hvert skulle fungere som universitetsklinikk, regnet man med at problemene knyttet til synet på abort ville bli enda større. I 1972 bestemte biskop Wember at Elisabeth-søstrene skulle trekke seg ut fra St. Elisabeth. Kontrakten ble sagt opp, og hospitalet ble lagt ut for salg til fylket. I 1975 forandret sykehuset navn til Regionsykehuset i Tromsø. St. Elisabeth hospital ble pr. 1. januar 1977 forandret til Kvinneklinikken. Etter hvert ble det ansatt assistentleger og flere jordmødre. Overjordmor Gudrun Norvik ledet den pleiefaglige delen som overjordmor fra 1974 fram til 1991 da det nye RiTø sto klart til å overta alle funksjonene. Navnet St. Elisabeth har fortsatt en god klang og blir gjenkjent av svært mange her nord. Dette gjelder ikke minst for det betydelige antall kvinner som har født på St. Elisabeth. Det er underlig å tenke på at hovedaktiviteten har snudd fra å ivareta de nyfødte til å ivareta dagens eldre i Tromsø i dag. Litteratur: Artikkelen bygger på intervju og samtaler med jordmødre, barnepleiere og katolske søstre i tillegg til dokumenter fra Statsarkivet i Tromsø og avisa «Nordlys». Buvik, Magna (1991): St. Elisabeth fødeklinikk i nesten halvhundre år. Upublisert foredrag. Duin, Johs. J. (1980): Elisabethsøstrenes historie i Norge Stokmo, Reidun (1997): Glimt fra en jordmors arbeid gjennom mange tiår. Upublisert notat. Forfatteren: Kari Bjerck, er studieleder og førstelektor ved jordmorutdanningen ved Det helsevitenskaplige fakultet, Institutt for helse - og omsorgsforskning ved Universitetet i Tromsø. E-post: Kari.Bjerck@uit.no