Fjellhaug. misjonsmarka. Studenter møter #2/2011. Lek i Indonesia Filmkveld i bushen

Transkript

1 organ for fjellhaug utdanningssenter og fjellhaug elevlag #2/2011 Fjellhaug Lek i Indonesia Filmkveld i bushen Solveig held ein andakt i Awasa i Etiopia, og tolken vår, Temesgen, overset. Studenter møter misjonsmarka

2 Leder Smånytt Det våres Det har vært en lang vinter. En fryktelig lang vinter. Selv om vi har hatt ski-vm i Oslo og fantastisk skiføre i marka, er det godt at våren står for døren. Etter fem måneder med snø på bakken har det vært en fryd endelig å se gresset på gressplenene rundt Fjellhaug, selv om det fremdeles (11.4) er gult... Det har vært en innholdsfull vinter for både lærere og studenter/elever. På det administrative plan har det vært stor aktivitet med utvikling av nye studieplaner (FiH) og linjetilbud (BSK). Det har også skjedd en del ting på den kristne høyskolefronten som FiH ikke har kunnet sitte passive og se på. Dette skriver Hans Aage Gravaas mer om i bladet. For elever og studenter har det vært full rulle. Særlig bibelskoleelevene har vært mye i aktivitet. Turer til flere av NLMs misjonsland har stått på programmet og vi kan love noen glimt i denne utgaven av bladet Fjellhaug. Når våre lesere mottar dette bladet i posten begynner høgskolestudentene så smått å merke eksamenskjøret, mens elevene på bibelskolen for alvor må bestemme seg for hva de skal bruke høsten til. Så selv om solen begynner å varme og gresset blir grønt, er behovet for forbønn like konstant. Knut Kåre Kirkholm Færre kokker Fra 1. april er Fjellhaugs kjøkken en kokk mindre. Rolv Olav Kyrvestad slutter på Fjellhaug for å overta grytene på Kvitsund Gymnas. Kona Marita skal jobbe i administrasjonen, så begge kommer til å bli engasjert ved skolen. Vi på Fjellhaug unner Kvitsundelevene de mange gode smaksopplevelsene Rolf Olavs kokekunster kan by på og kommer til å savne både mat, humør og pågangsmot. Rolf Olav har lagt ned mange timer på kjøkkenet og gjort en fantastisk jobb på Fjellhaug. Vi takker for alt han har bidratt med og ønsker han og Marita lykke til og Guds velsignelse i nye og spennende omgivelser. Fra Fjellhaug til Setela Også Torleif Belck-Olsen kommer til å etterlate seg en tom kontorstol for noen år framover. I august reiser han og kona til Arequipa, Peru, hvor Torleif skal jobbe på Setela. Han kommer til å ha permisjon fra stillingen som markedssjef på Fjellhaug mens de er i Peru. Det siste året har Torleif hatt mange oppgaver knyttet til administrasjon og markedsføring. Særlig det sistnevnte er en side ved FiHs virksomhet som vi har hatt behov for å utvikle. Her har Torleif gjort en viktig jobb som vi håper kan bli videreført også i hans fravær. Avskjedsforelesning 26. mai klokka holder Dagfinn Solheim sin avskjedsforelesning på Fjellhaug. Dagfinn har vært ansatt siden 1987 og har hatt undervisningsoppgaver mesteparten av disse årene. Vi ønsker alle Fjellhaugvenner velkommen til å være med på forelesningen. Se også intervju med Dagfinn i dette bladet. Jubilantstevne juni skal det tradisjonsrike jubilantstevnet holdes på Fjellhaug. De inviterte dette året er de som avsluttet kurs på Fjellhaug skoleåret 1940/ / / / / / / /06. Vi oppfordrer alle jubilanter til å melde seg på, selv om de bare har anledning til å være med en av dagene. Ta kontakt med medelever og gå sammen om å komme. Dette blir en gyllen anledning for deg til å treffe igjen venner og kjente du ikke har sett på flere år. Program for jubilantstevnet Fjellhaug Lørdag 18. juni 09:00 Frokost med Ord for dagen 10:30 Velkomstmøte i auditoriet Bibeltime ved rektor Hans Aage Gravaas Sang ved musikklærer Jorunn Alme Årsmøte i Fjellhaug elevlag ved administrasjonssjef Kay E. Granli Omvisning etter møtet 13:30 Risengrynsgrøt i matsalen 15:00 Kullsamlinger 17:00 Festmiddag i Matsalen 19:00 Jubilantfest i auditoriet Tale ved førstelektor Egil Grandhagen Mye sang og musikk Misjonsglimt fra Peru ved markedssjef Torleif Belck-Olsen Kollekt til Fjellhaug Kaffe og marsipankake Søndag 19. juni 09:00 Frokost med Ord for dagen 10:30 Formiddagsmøte med nattverd Tale ved stipendiat Frank-Ole Thoresen Hilsen ved rektor Hans Anton Eklund Kollekt til Fjellhaug 12:30 Avskjedsmiddag, dessert og kaffe Brandtzægforelesning 20. mai klokka avholdes den årlige Brandtzæg-forelesningen på Fjellhaug. I år skal Erik Kjebekk forelese om Oscar Handeland som historiker. Missiologisk samling med Chris Wright I forrige nummer av Fjellhaugbladet kunne vi lese om Per Olav Grødems opplevelser under den store Lausanne-konferansen i Cape Town. 14. april fikk vi besøk av en av de mest sentrale personene bak «The Cape Town Commitment» (erklæringen som konferansen munnet ut i), nemlig Chris Wright. Han var i Norge i anledning Missiolgisk Forum på MF 15. april, men fant også tid og rom til et besøk på Fjellhaug. Det ble en spennende samling for både lærere, studenter og noen eksterne gjester. Wright gjorde grundig rede for prosessen og arbeidet med dokumentet. Vi fikk også en nyttig og konstruktiv samtale omkring emnet, med mange gode spørsmål og innspill. Ny husøkonom Siden sist har vi fått en ny medarbeider på Fjellhaug. Beate Steinshamn Langtind (29) er ansatt med den klingende tittelen «husøkonom». Stillingen er fremdeles litt i støpeskjeen, men den innebærer ledelse av kjøkken, renhold og etter hvert resepsjonsansvar. Husøkonomen skal også få ansvar for innemiljø og arealplanlegging. I samarbeid med Kay Granli skal Beate selv få utforme denne stillingen. 2 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/2011

3 En bibelskolestudents møte med TEKST: Karoline Lodden (BIF) foto: Karl Erik Granberg «Å stå langt ute i bushen i Tanzania, foran flere hundre mennesker fra Datooga-stammen og fortelle dem at Jesus elsker dem, er det flotteste og mest innholdsrike minnet jeg sitter igjen med etter turen til Øst-Afrika i januar.» misjonsmarka 4 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/2011 5

4 Det er tidlig ettermiddag i Katesh, Tanzania. Tre Land Cruisere, fulle av studenter fra idrettslinja på Fjellhaug bibelskole, er på vei ut i bushen for å vise Jesus-filmen. Vi er spente. Jesus-filmen har vi hørt om helt siden vi, som barn, satt og lyttet til misjonærenes historier på bedehusene hjemme. I kveld skal vi få lov til å være med å vise denne filmen til det unådde Datooga-folket. Det er Marit og Leif Thingbø, fra Sandnes, som har tatt oss med ut i bushen for å vise oss en av metodene de bruker for å nå mennesker med evangeliet. Alle folkegrupper er ulike og Leif forteller oss at Datooga-folket er et folk som fort sovner om det blir for mye snakk. «De er mer glad i sang, rytmer og musikk. Derfor viser vi som regel ikke bare Jesus-filmen, men også musikkvideoer når vi reiser rundt.» Ting fungerer annerledes langt ute i bushen i Tanzania enn hjemme i Norge. For å informere om filmkvelden er det derfor montert en stor megafon på biltaket til ekteparet Thingbø. Denne bruker de til å informere om hvor og når det blir vist film i kveld. Barn kommer løpende fra alle kanter, de roper, danser og synger. Nå har mange fått informasjonen, og Marit og Leif er ikke bekymret over om den vil spre seg. Om været holder, vil det mest sannsynlig komme mange mennesker for å se film denne kvelden. Før vi er framme ved den lokale kirken, besøker vi en av evangelistene i området. Han inviterer oss inn i huset sitt og vi blir servert brus som er verdt mer enn halve månedslønna hans. Gjestfriheten er stor hos Datooga-folket, og vi kjenner på følelsen av at vi ikke fortjener denne enorme mottakelsen. Etter at vi har kjørt langt inn i bushen, snakket med mennesker langs veien og informert om filmkveld, kommer vi fram til kirka og stedet der filmen skal vises. Her har de slaktet en hel geit, bare for oss. Det skal vise seg at det blir et innholdsrikt måltid, med mange nye og spennende lukter og smaker. De tunge regnskyene, som har truet filmkvelden, blir byttet ut med klar nattehimmel og fullmåne. Folk strømmer til fra alle kanter og samler seg foran lerretet. Nå er alt klart for filmkveld. Etter en slik kveld sitter en igjen med mange inntrykk og kjenner på takknemlighet over at vi fikk være vitner ved å synge og fortelle dem om Guds store kjærlighet. Det var fantastisk å sitte og se Jesus-filmen med mange hundre mennesker, med et annet språk og en annen kultur, og vite at Jesus elsker dem like mye som han elsker oss. Jesus sa til sine disipler: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og gjør ALLE folkeslag til disipler!» Datooga-folket er ett av folkeslagene. Derfor var det en enorm opplevelse å få være med og se på det fantastiske arbeidet Marit og Leif holder på med blant Datooga-folket. «Det var fantastisk å sitte og se Jesusfilmen med mange hundre mennesker, med et annet språk og en annen kultur...» 6 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/2011 7

5 «Vi kjem aldri til å gløyme denne turen, og vi er takknemlige for alle dei fantastiske menneska vi møtte og varmen vi blei tatt i mot med.» Bursdagsfeiring på misjonærkonferansen. Våre kjære reiseleiarar, Ingbjørg og Kjell Bø. På kyrkjebesøk. På eventyr i tekst: Magnhild Olsen Foto: Solveig Tonstad Etiopia Ein kald vinterdag i januar drog seks spente jenter og ein minst like spent lærar frå Fjellhaug. Med koffertar lasta med melkesjokolade og 250 frosne grillpølser, retta vi kursen mot Etiopia. Vi var spente og forventningsfulle då vi landa i hovudstaden, Addis Abeba. Vi blei tatt godt i mot av Kjell og Ingbjørg Bø, eit ektepar som skulle vere reiseleiarar for oss dei fem vekene vi skulle vere der nede. Etter nokre rolege tilvenningsdagar i Addis Abeba, pakka vi koffertane, stua oss inn i minibussen og sette kursen mot Awasa, ein by lenger sør. Etter nokre timar gjennom fantastisk landskap var vi fremme. I Awasa budde vi på ferieplassen til NLM. Det er ei idyllisk tomt, med rikt dyreliv og ein fantastisk utsikt over Awasa-sjøen. Dagen etter at vi kom til Awasa, drog vi på det første kyrkjebesøket. I løpet av turen besøkte vi mange kyrkjelydar. Vi song, hadde vitnesbyrd og delte frå Bibelen. Vi hadde også samla inn pengar før vi reiste, og litt av dette blei brukt til å kjøpe bilete med bibelmotiv og fotballar, som vi gav til kyrkjelydane vi besøkte. Det var spennande og utruleg kjekt å få vere med på dette, og vi blei alltid tatt i mot med opne armar. Ei veke fekk vi vere med på misjonærkonferansen, som er ei årleg samling for misjonærane som er i Etiopia. Der hadde vi ansvar for barnepass, medan misjonærane sat i møter. Uka var fylt av leik og moro med borna, møter om kveldane, og eitt av høgdepunkta var nok grillfesten med norske grillpølser og norsk melkesjokolade. Under misjonærkonferansen sov vi i lavvo, noko som var meir eller mindre interessant. Vi fekk besøk av apekattar, maur og ikkje minst grashopper. Og vekkarklokke trengte vi ikkje, for vi vakna av eit par gjæs som gjekk rett utanfor og, ikkje minst, den ortodokse kyrkja der dei byrja å syngje midt på natta. Men det var ei fin oppleving. I Awasa er det ein skule som misjonen har vore med på å byggja opp, Tabor. Her er norske, danske og finske misjonærar stasjonerte. Det er ein internatskule som har High School, Bibelskule og Misjonsskule. Skulen har mange elevar og er verkeleg ein skule i vokster. Vi var så heldige at vi fekk vere med dei som gjekk andre året på misjonsskulen ei veke. Det var ein klasse med tolv kjekke gutar. Det var utruleg kjekt! Dei hadde nokre fantastiske vitnesbyrd, og meir engasjerte og motiverte gutar skal ein leite lenge etter. Dei fleste pengane vi hadde samla inn gjekk til Tabor, og blei brukte til å kjøpe inn skap til internata. Vi kjem aldri til å gløyme denne turen, og vi er takknemlige for alle dei fantastiske menneska vi møtte og varmen vi blei tatt i mot med. Mange inntrykk har nok satt spor i dei fleste av oss. Vi såg mykje fattigdom der nede, noko som gjorde store inntrykk. Vi har lært å ta betre vare på og å vere meir takknemlige over det vi har. Vi har fått auga opp for misjonen, og engasjementet og gleda vi blei møtt med, varma dei kalde, europeiske hjarto våre. 2. klasse på misjonsskulen på Tabor. 8 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/2011 9

6 Glimt fra Indonesia Musikklassen på bibelskolen dro på tur til Indonesia for å være litt turister, men mest av alt for å se hva arbeidet til NLM går ut på. Det vil si: hvordan misjonsarbeid kan la seg gjøre i et område sterkt preget av islam, andre religioner, animisme og en iblanding av disse i den kristne kirken. Av Maria Bondhus En av de første dagene vi befant oss i byen Medan på Sumatra, gikk vi en runde i kvartalet der vi bodde og ba for ulike ting og mennesker vi så. Siden ruta vår gikk gjennom luksuriøse strøk så vel som slummen, fikk vi se kontraster som har satt dype spor. Noe av det vi snakket mye om da vi kom tilbake fra denne runden, var hvor utrolig mange oppriktige smil vi ble møtt med fra dem som bodde i de ulike skurene ved elva. Vi fikk også møte misjonærene, hvilket vi satte stor pris på. Velkomsten var fantastisk, og vi ble servert tradisjonell indonesisk mat. En opplevelse som har gjort veldig inntrykk på de fleste av oss, var møtet vi hadde med barna fra søppelplassen. Hjemme hos misjonærene var det den siste uka duket for konsert. Barn i småskolealderen som bor i nærheten av søppelplassen, hadde lært å spille sammen på tradisjonelle indonesiske instrumenter. Hvert instrument var én tone, noe som betød at disiplin, konsentrasjon, samspill og fellesskap var viktige nøkkelord. Etter konserten lekte vi gode, norske leker med både misjonærbarna og de lokale barna. Det er fascinerende hvordan man kan knytte bånd og kommunisere uten et felles språk, så lenge man forsøker og viser velvilje. Dersom jeg skal oppsummere turen kort, er det altså disse møtene jeg først og fremst vil trekke fram. Disse møtene gjorde noe med de fleste av oss. De fikk oss til å tenke og til å ville gjøre mer. Overalt hvor vi var, ble vi møtt av smilende mennesker, som strålte til tross for fattigdom og annen motgang. Livet handler om mer enn karrierejag og økonomisk velstand og på mange måter var dette noe vi ble minnet om i Indonesia, der vi møtte mennesker som gjorde slik som den fattige enken i Lukas 21. De ga og delte det lille de hadde. Vi som dro på turen har fått minner for livet og bønneemner vi vil ta med videre. Barna på søppelplassen trenger fortsatt forbønn og hjelp dersom de etter hvert skal kunne ta en utdannelse som kan få dem ut av fattigdommen. Familiene i slummen trenger befrielse fra alkoholisme og fattigdom. Den indonesiske kirka trenger å bli våkne kristne som ikke blander inn fedredyrking eller andre religioner den indonesiske kirka trenger en vekkelse. NLMs misjonærer, medarbeidere og samarbeidspartnere trenger forbønn for og støtte til det fantastiske arbeidet som blir gjort der nede. 10 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/

7 Andakt Av Kjetil Stenberg (M1) Feil sang Av tidligere Fjellhaugstudent M1 på «pilegrimstur» Tekst og foto: Espen F. Johannesen I månedsskiftet mars-april reiste M1 på en strabasiøs pilegrimstur til Roma. At det var en pilegrimstur var ingen av oss studenter egentlig klar over. Men under audiensen hos paven sa den katolske presten på podiet at vi var pilegrimer fra Fjellhaug misjonshøgskole i Norge. Dette skjedde til stor overraskelse for de unge, lovende studentene og vår eminente lærer i kirkehistorie var minst like forbauset som oss. i Roma At vi, som totalt hadde gitt Den katolske kirke én eurocent i kollekt, skulle få høre slike ord, hadde vi ikke ventet. Men ellers var turen en fantastisk opplevelse. Vi fikk spist mye god mat (pizza for det meste) og sett mange fine kirker. I løpet av uken fikk vi oppleve Peterskirken, Laterankirken og mange flere. I disse kirkene var det mye utsøkt kirkekunst. En annen flott opplevelse var at vi den ene kvelden var på en fantastisk orgelkonsert, hvor verk av Johan Sebastian Bach ble fremført. Siden 1. april inntraff mens vi var i Roma, var det noen i gruppa som hadde det kjekt med å sende andre til T-bane-stasjonen, muligens vel vitende om at det var streik Men alt i alt var det godt å avslutte mars med bar bakke og plussgrader. Noe som det dessverre ikke var i Oslo. T, en tidligere Fjellhaugstudent, og familien jobber som kristent fagpersonell for NLM i en by i Afrika. I denne byen bor et folk som er 99,9 % muslimsk. Sammen med en god gjeng norske utsendinger ivrer T for at dette folket skal få møte Jesus. Noen ganger går det virkelig inn på meg. Det kan gjøre meg så trist, og jeg merker at Ånden i meg blir preget. Det er de daglige ropene, eller sangen, som synges fra hvert gatehjørne rundt oss. Fem ganger daglig. Alle er med, fra de yngste til de eldste. Alle synger de samme sang, til samme gud. Men det er ikke min Gud. Og det er derfor det preger meg. Far.. må du legge en ny sang i deres munn. For kort tid siden var jeg hjemme i min farfars begravelse. Det var trist, men samtidig så utrolig godt. Så godt å kunne si «på gjensyn farfar». I kirken satt jeg på fremste rad. Bak meg var kirken full av farfars venner. Vi sang lovsanger til vår Gud, og det var umulig for en «griner» som meg å holde igjen da vi sang «.. Og når solen mer ei skinner, Jesu navn, det lyser enn. Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen!». Det var så godt å vite at farfar var en del av dette koret, og så godt å vite at jeg også skal få mulighet til å delta en dag! Finnes større glede egentlig? Samtidig som jeg kjente på gleden over å tenke på farfar som en del av det store himmelkoret, gikk tanken min tilbake til de som synger rundt meg til daglig. Det slo liksom ned i meg.. «de synger feil sang!!». Hver dag, fem ganger, ofte med hele sitt hjerte. Feil sang! Himmelske Far.. hjelp meg å synge din sang i møte med mine nye venner, naboer og kollegaer. Far.. du må legge en ny sang i deres munn. Far.. slik at enda flere kan bli med i ditt himmelkor. Har du tatt imot Jesus, så har han lagt sin sang i ditt hjerte. Sangen handler om frelse, frihet og et nytt liv. Du har fått din helt spesielle stemme. En nydelig stemme! En stemme som Jesus nå vil at du skal bruke frimodig for å synge ut den nye sangen. Slik at folk fra alle folkeslag en dag kan være med i himmelkoret! Syng en ny sang for Herren, lovsyng ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster og dere som bor der! (Jes 42,10) Jeg er heldig Jeg er heldig. Hvorfor sier jeg dette? Hvorfor begynner jeg med å fortelle at jeg er heldig? Jeg har fått lov til å bli kjent med Jesus. Mange kaller ham bestevenn, men han er så mye mer enn en bestevenn. Han er «For meg er livet Kristus og døden en vinning» Fil 1,21. Her skriver Paulus at Kristus er livet. Vi har virkelig noe å lære av Paulus. Livet hans ble snudd opp ned da Jesus fikk prege hverdagen hans. Sangen «Med Jesus vil eg fara» husker jeg fra barndommen av. Det første verset av denne sangen sang min bestefar hver morgen ved frokostbordet. Med Jesus vil eg fara på livsens ferd i lag. Gud, lat den samferd vara alt til min døyand dag! Det er mi høgste æra, det er mi største ros hans fylgjesvein å vera og vandra i hans ljos. Dette betyr ikke at alle dager i livet er gode og enkle dager. Noen dager kan være helt forferdelige. Andre dager kan være midt på treet. Men det som er så bra med å være en etterfølger av Jesus, det er at Jesus er interessert i hvordan jeg har det akkurat i dag akkurat nå. Han bryr seg. Til og med når jeg har det tungt og vanskelig. Han vil det beste for oss. Han vet hva som er det beste. Han er prøvet i alt, men uten synd. Han vet virkelig hvor tungt og vanskelig livet kan være. Derfor er jeg heldig. Jeg har blitt kjent med en som heter Jesus, en som alltid står med åpne armer. Han er så glad i meg at han hadde utstrakte armer helt til livets siste åndedrag. Etter oppstandelsen gir han uttrykk for at han vil være med oss alle dager inntil verdens ende! Det er virkelig en grunn til å være glad. «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Jes 43,25. Selv om jeg har syndet og gjort, sagt og tenkt ting jeg ikke skulle, så vet jeg at jeg kan komme til Jesus med alt. Jeg er heldig. Jeg kan la Jesus prege livet mitt. Mine feiltrinn har Jesus ordnet opp i. Det jeg ikke skulle ha gjort tok Jesus konsekvensene av Takk Jesus. Jeg kan være glad. Jeg er heldig! 12 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/

8 «Et bærekraftig, fram tidsrettet og selvstendig Av Hans Aage Gravaas Fjellhaug» Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH) har deltatt i fusjonssonderingssamtaler med Høgskolen i Staffeldtsgate (HiS), Mediehøgskolen Gimlekollen (MhG) og Norsk Lærerakademi (NLA). Styreleder Olaf Holm og rektor Hans Aage Gravaas representerte FiH i samtaler, som stort sett var avklarende. Åpent og fortrolig snakket vi sammen om viktige spørsmål. Tekst og foto: Espen F. Johannesen Elias Blix-kveld 8. februar var det konsert i Sinsen kirke. Konserten var et ledd i markeringen av at det er 175 år siden Elias Blix ble født. Opplegget for kvelden ble utarbeidet av Egil Sjaastad, og Egil valgte å gi kvelden overskriften «Med Jesus vil jeg fara». Her ble det fremstilt en grei biografi over dikteren. Nordlendingenes kor var også til stede og førte an både i kor- og allsang. En del lokale musikere fra Fjellhaug-miljøet var også med. Av mange kalles Blix for dikteren som kristnet nynorsken. Han skrev nasjonalsalmen Gud signe vårt dyre fedreland. Det ble laget en DVD av konserten og Anders Aschim, som har drevet en del forskning på Blix, var til stede under markeringen. Videre ble det lest en del relevante tekster av Blix. Opplegget er lagt opp over samme lest som et Trygve Bjerkrheim-opplegg, som også har blitt fremført flere steder gjennom høsten og vinteren. Også dette har vært med Egil Sjaastad i spissen. En del tidligere og nåværende Fjellhaugelever har vært med på dette opplegget. Både Bjerkr-heim og Blix er jo kjent for å kjempe for nynorsken sin livsrett. Og de to har bidratt med svært mange sanger og salmer på nynorsk. Hver enkelt presenterte egne institusjonelle strategier, visjoner, verdier, og særegenheter. Slik må det være. Om en eventuell fusjon skal være tjenlig, må den bidra til at den enkelte institusjons visjoner bli virkeliggjort, helst på en bedre måte enn i dag. En vellykket fusjon har bare vinnere, ingen tapere. FiH merker seg at NLA på nåværende tidspunkt ikke ønsker en reell fusjon, men at institusjonen åpner for å diskutere en inkorporasjon av de andre høgskolene i et mer eller mindre uendret NLA. FiH merker seg også at MhG og HiS har andre forventninger til en eventuell fusjon enn hva NLA selv har. I motsetning til NLA, ønsker MhG og HiS å etablere en helt ny institusjon, men med NLAs nåværende institusjonsakkreditering som utgangspunkt og forstadium før navnebytte og nyorientering. FiH registrerer også at NLAs ledelse i sin innstilling til NLAs styre ikke anbefaler videre samtaler med FiH på det nåværende tidspunkt. Utfordringer med å forholde seg til FiHs historiske mandat og særstilling i NLM, FiHs ønske om en klarere arbeidsdeling og faglig konsentrasjon i en eventuelt fusjonert institusjon, og FiHs tanker om en mer fleksibel organisasjonsmodell enn det NLAs ledelse ønsker, er trolig de viktigste argumentene for anbefalingen til NLAs styre om å holde FiH utenfor. Hva som gjør MhG og HiS til mer attraktive og mindre krevende samarbeidspartnere enn FiH er ikke automatisk like klart for oss. FiH tar NLAs innstilling til etterretning. Vi kan bare leke med dem som vil leke med oss. Vi oppfatter derfor at fusjonssonderingssamtalene stopper her for vårt vedkommende; med mindre NLAs styre og generalforsamling har et annet syn på saken og ber om gjenopprettelse av samtaler med FiH (og de andre to) på endrede premisser. Om dette skulle skje, er FiH åpen for å vurdere saken på nytt. FiH vil anse det som svært uheldig om Huskonserter Musikklinja på høgskolen, MU, har arrangert flere huskonserter gjennom året. Her har en vært innom mesteparten av det musikalske spekteret, blant annet opera-rock. Alle numrene blir fremført av unge og lovende musikere. Den siste konserten ble avsluttet med en nydelig gruppesang. Årets musikere på Fjellhaug er allsidige, og det er fint å se dem utfylle hverandre, slik det blir gjort på huskonsertene så langt i år. Slike musikalske innslag er velkomne høydepunkter i hverdagen og er noe vi kommer til å se mer av også i årene som kommer. NLM FiHs eier skulle gi sin tilslutning til en NLA-etablering i Oslo uten at FiH er med. En forsterket konkurransesituasjon med overlappende studietilbudsportefølje i et allerede trangt studentmarked vil være svært problematisk for FiH, som i følge sine vedtekter bl.a. har «et hovedansvar for utvikling, formidling og tilretteleggelse av nødvendig kompetanse for NLM, nasjonalt og internasjonalt». Å slutte seg til den fusjonerte institusjon på et senere tidspunkt, etter at alle premissene er lagt og som et siste hjul på vogna, er heller ikke særlig attraktivt for FiH. For oss er det nok snakk om fusjon nå, eller ingen fusjon. Med mindre det raskt skulle skje nye bevegelser hos de tre fusjonssonderingspartnerne, eller at helt andre institusjoner skulle dukke opp og oppleves som aktuelle «fusjonssonderingskamerater», vil FiHs ledelse og styre, i tett dialog med eier, fortsette sitt målrettede arbeid med å etablere et godt grunnlag for et bærekraftig, framtidsrettet og selvstendig Fjellhaug med egen institusjonsakkreditering. Dette vil koste penger. Samtidig tror vi at Misjonssambandets eksistens og framtid er avhengig av et sterkt, framtidsrettet og visjonært Fjellhaug med en tydelig profil. Vi håper at dere som er våre venner, trofast misjonsfolk og givere forstår dette og at dere støtter oss i en krevende og viktig utviklingsprosess ved denne institusjonen, som er blitt beskrevet som «diamanten i Misjonssambandet.» FiHs ledelse har så langt ikke sett åpenbare økonomiske gevinster ved en eventuell fusjon langs de linjer som NLA så langt har trukket opp. Fattige blir ikke automatisk rike ved å slå seg sammen. I det forslag som NLA la fram, ønskes dupliserende fagmiljøer videreført, og minimum tre campuser og tre administrasjoner vil bli opprettholdt. Nyinvesteringer er også nødvendige. Kravet om selvbærende studier innebærer at den nye institusjons styre raskt kan iverksette nedleggelse av studier, som den enkelte institusjon anså som svært strategiske før fusjonen. FiH ser derimot at det kunne vært flere spennende strategiske gevinster ved en eventuell fusjon. Det er i samtalene blitt løftet fram tanker som i noen grad tilsvarer tanker FiH selv «Vi ønsker vel alle vekst, men ønsker vi all slags vekst? Langt viktigere enn success er significance.» har nedfelt i sitt eget strategidokument om utdannelse av kristent fagpersonell til nasjonal og internasjonal kontekst. Diakoni, bistand og organisasjon og ledelse er helt naturlige vekstområder for en misjonærutdanningsinstitusjon i tillegg til religion og kulturstudier, språkstudier, og naturligvis teologiske og missiologiske studier, som alltid vil stå sentralt hos oss. For FiH vil ikke bare det faglige innhold være av betydning. Verdimessig forankring, teologisk grunnsyn og internasjonal orientering betyr mye for oss og må avklares i møte med potensielle samarbeidspartnere og fusjonskamerater. En fusjonert institusjons verdi og framtid avhenger av hvorvidt en er i stand til å rekruttere ansatte som kan bidra til å forene fag og tro på en god måte. I hvilken grad er en i stand til å finne et godt kristent høgskolepersonale (som deler våre verdier) innen krevende spesialiserte fagfelter som for eksempel ledelse, økonomi, musikk og journalistikk osv.? Dette spørsmålet må en ikke ta lett på ved eventuelle fremtidige fusjonsforhandlinger. Finner vi ikke godt kristent personale til å drive og prege institusjonene, opphører vår berettigelse som verdimessig og pedagogisk alternativ til statlige høgskoler. FiH ønsker å spille en enda viktigere rolle på samfunnsarenaen ved å bidra til utdannelse av kristne fagpersoner innen aktuelle fagområder. Samtidig vil vi fortsatt ha vår viktigste oppgave på menighets- og misjonsarenaen. Som viktige premissleverandører til utdannelse av arbeidere til organisasjon, misjon og kirke, er vi avhengige av å finne partnere som deler vår offensive internasjonale misjonsprofil, konservative evangelisk-lutherske teologi og lavkirkelige nådegaveorientering. Fjellhaug har utviklet et sterkt fagmiljø med gode forgreininger til norsk grasrot, internasjonal misjon og globalt kirkeliv. Vi opplever at vi har en viktig rolle å spille i en tid med betydelig læremessig virvar, kirkepolitisk eksperimentering og ideologisk pluralisme. Det finnes mange små, visjonære og levende institusjoner i Europa og USA som vokste seg store, men som etter hvert vokste seg vekk fra sine røtter og oppgaver. Slike skrekkscenarier bør mane oss til ettertanke i vår streben etter å etablere sterke og robuste fagmiljøer. Vi ønsker vel alle vekst, men ønsker vi all slags vekst? Langt viktigere enn success er significance. Alt dette håper jeg at både vi selv, våre venner, og vår eier har et bevisst forhold til når viktige beslutninger skal tas. I skrivende stund arbeider FiH med å utrede mulighetene for et utvidet samarbeid med Dansk Bibelinstitutt i København. Vi har hatt et godt samarbeid med våre danske venner i mange år og begge parter har planer om å forsterke og utvide dette samarbeidet. Også andre nordiske og internasjonale institusjoner banker på vår dør. Var det noen som sa at det er kjedelig på Fjellhaug? Da får du tenke om igjen 14 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/

9 Av Knut Kåre Kirkholm Ettåringsboom Foto: Espen F. Johannesen Før jeg går, sier jeg også til dem at denne artikkelen kommer til å bli lest av mange potensielle forbedere. Og er det noe ettåringene trenger og ønsker seg, så er det forbønn. Neste år kommer friske, positive og reflekterte unge mennesker med bakgrunn fra Bibelskolen Fjellhaug til å innta mange av landets regioner. En stor andel av årets elever har meldt seg til tjeneste i diverse arbeid, særlig i barneog ungdomsarbeidet. I en sofa ved «stjernehimmelveggen» på Fjellhaug møter jeg på nesten hele gjengen. Karoline Lodden skal være på Lundeneset som miljøarbeider, og det samme skal Solveig Tonstad på Tryggheim og Jon Arild Aanestad på Nordborg i det høye nord. Det kommende året skal Bergensteamet bestå av fire smilende jenter fra Øygarden, Therese Dale, Ingebjørg Martinussen, Iselin Toft og Sarah Elise Guntveit. I tillegg til disse skal Ingvild Bergmann være på Gjøvik. De tre miljøarbeiderne skal ha noenlunde de samme oppgavene. Hovedansvaret er å bidra til sosiale aktiviteter på skolene, i tillegg til litt bibelgruppearbeid. De har også fått en viss frihet til selv å bestemme innholdet i jobben, slik at de kan få brukt sine egenskaper best mulig. Alle har tenkt nøye gjennom rollen de får som forbilder. «Det er viktig å kunne være en stabil person i miljøet», sier Jon Arild, mens både Solveig og Karoline nikker. Karoline peker på at «det er viktig å være til stede særlig om vinteren, når det er tungt og mørk, og være positiv». Disse tre har gått på internatskole selv og har erfart at det er viktig med ettåringer. Solveig sier at «jeg har opplevd hvordan det er både med og uten miljøarbeider på skolen. Og da så jeg hvor bra det er at det er miljøarbeidere». Karoline peker på at «skolen er virkelig en misjonsmark. Det er så mange som befinner seg i en gråsone og er usikre. Derfor er det viktig bare å være et forbilde og kunne peke på Jesus i hverdagen». Det slutter Jon Arild seg til og sier at «det er noe med å bryte ned fordommer og kunne demonstrere hva det er å tro». Gjengen som skal til Øygarden og Bergensteamet er også bevisste på forbildefunksjonen de vet de får. De har selv opplevd hvor viktige Bergensteamet har vært for dem, så de vet litt om hvordan det fungerer. De har mange og varierte oppgaver. «Vi skal være medhjelpere på konfirmantundervisning, drive barnelag og ha andakter», sier Ingebjørg. «Ja, og så skal vi være med på leir og bibelgrupper», legger Iselin til. Therese peker på at det kan være en fordel for dem at de skal være et sted hvor de allerede kjenner folk. «Ofte tar det jo litt tid før medlemmene i teamet blir kjent med folk. Vi kjenner alle og derfor kan vi bare begynne rett på», sier hun. Hele gjengen gleder seg til å få praktisert alt de har lært gjennom året på bibelskole. De håper og tro at de skal få oppleve å vokse på dette, både som kristne og som mennesker. Noen av dem peker også på at dette kan være en måte å finne ut om videre tjeneste er noe for dem. «Uansett så skaffer vi oss kjempeviktige erfaringer», sier Karoline og legger til at slike erfaringer vil komme til hjelp i framtidig engasjement. Før jeg går, sier jeg også til dem at denne artikkelen kommer til å bli lest av mange potensielle forbedere. Og er det noe ettåringene trenger og ønsker seg, så er det forbønn. Med dette er også oppfordringen gitt til Fjellhaugbladets lesere. 5 i korridoren nå som bibelskoleåret snart er over... Tekst og foto: Jon Arild Aanestad Året på bibelskolen er dessverre snart forbi og snart venter en ny hverdag. Hva sitter folk igjen med som det beste minnet, og hva skjer neste år? Marta Elisabeth Ingolfsdottir, BTT Uka før vi reiste til Afrika samlet vi oss en gjeng i dagligstua og tente lys, satte oss i ring og hadde bønne- og delekveld sammen. Det er kanskje det fineste minnet blant mange andre. Neste år har jeg fått jobb som Barne- og ungdomsarbeider i Ålesund. Jarl Øystein Samseth, BIF Det blir litt mange å velge mellom, men det definitivt beste minnet er motorsykkelturen i Afrika, da vi kjørte langt utover slettene i Tanzania. Spesielt var særlig det fantastiske svevet over sykkelstyret mitt. Men mange kommer tett opp til. Man får mange morsomme øyeblikk i idrettsklassen! Neste år skal jeg, hvis Gud vil, gå på et masterprogram innen fysikk og matematikk på NTNU. Jeg gleder meg til å lære mer om alt som har med fysikk å gjøre, Amen. Henna Björkskog, BUS Det beste minnet var da samfunnsklassen dro på «studiebesøk» til Freiafabrikken. Det var best rett og slett fordi vi fikk masse sjokolade! Neste år: Jeg tenker å studere i Oslo. Hvis jeg kommer inn, vil jeg begynne på psykologistudiet. Elna Øhlund, BUS De beste minnene er kanskje ikke de store begivenhetene, men alle de små tingene som utgjør de store øyeblikkene. Men om det er ett må det være juleavslutningen. Alle var pynta, god underholdning og en knallbra gjeng. Neste år: Jeg er usikker! Kanskje blir jeg ettåring, men hvis ikke tenker jeg å studere. Erlend Furnes, BMT Vanskelig spørsmål, men det må være alle tingene vi var med på å arrangere, Pustkonserten, Frontline, møteuke på Sygna og sånt. Dette fordi vi fikk bety noe for andre og fikk fronte Fjellhaug. Neste år er det MU, så jeg holder meg på Fjellhaug en stund til! 16 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/

10 Det skrives Av Knut Kåre Kirkholm 2011 tegner til å bli et produktivt år for flere av de faglig ansatte ved FiH. Foruten diverse faglige artikler, får vi også se noen rykende ferske bøker. Noen prosjekter er underveis, mens andre er ferdige. Bli med oss inn i trykksvertens forunderlige verden. Det som er fellesnevneren for vårens bokproduksjon er misjon. Egil Grandhagen har skrevet en bok med glimt fra Asias misjonshistorie og Dagfinn Solheim har skrevet en bok i misjonsvitenskap. For nærmere omtale av disse bøkene, se nedenfor. I tillegg til disse to prosjektene som er ferdige, er også dosent Erik Kjebekk i gang med et nytt bokprosjekt. Arbeidstittelen på hans bokmanuskript er: «Knut Ivarson Samset misjonær og martyr» med undertitlene: «Mannen som laget en kinesisk salmebok» og «I Samsets fotspor i Kina». Blant Misjonssambandets (Kinamisjonsforbundets) cirka 240 misjonærer som arbeidet i Kina ble tre martyrer: Dr. Tønnes Frøyland i 1914, Knut Ivarson Samset i 1937 og dr. Alexis Friedrich Berg i Kjebekk har tidligere utgitt bøker om dr. Tønnes Frøyland, «Han falt på slagmarken» og om dr. Alexis Friedrich Berg, «Selge alt og følge Kristus». Han karakteriserer Samsets historie som spennende og dramatisk. Samset fikk en lang tjenestetid i Kina, helt fra 1902 til 1936 da han ble tatt av kommunistiske soldater. Det fangenskapet endte med døden. Samset gjorde et imponerende arbeid i Kina, som menighetsbygger, tilsynsmann, teologisk lærer og ikke minst hans arbeid med en kinesisk salmebok. Den første utgaven kom i 1921 og inneholdt 300 salmer. Vekkelsen i Kina omkring 1930 skapte nye salmer og Samset ble satt til å revidere og utvide salmeboken. Den nye salmeboken skulle inneholde 456 salmer. Det var underveis til Shanghai med manuskriptet for å få det trykket der at han ble tatt av «de røde». Så å si over hele verden var mange troende opptatt av å be for Samset at han måtte bli fri. Men Herren ville det annerledes. En regner med at han døde eller ble drept tidlig på nyåret Da mistet Misjonssambandet en av sine aller dyktigste misjonærer. Kjebekks bok er planlagt å komme ut til høsten eller til neste år. At misjonæren gir rom for at de nasjonale får «finne sin vei» er en sentral verdi i hans tenkning. Dagfinn Solheim Foto: Espen F. Johannesen Egil Grandhagen Tittel: Glimt fra Asias misjonshistorie. Fra begynnelsen og fram til ca Forlag: Tapir Akademiske Forlag Sidetall: 239 Førstelektor Egil Grandhagen publiserte i slutten av mars en bok om et emne han har jobbet mye med de siste årene, nemlig kirkens utbredelse øst for Jerusalem. De fleste som har studert litt kirkehistorie har fått grundig opplæring i alt som skjedde vest for Jerusalem, og særlig i Europa. Derimot har de færreste fått høre særlig mye om den eksplosive veksten som skjedde øst for Jerusalem. Dette har Grandhagen forsøkt å gjøre noe med i denne boken, som primært er rettet mot studenter, men som han også håper at flere misjonsvenner, og kanskje særlig Asia-misjonærer, kan ha glede av. Boken forteller hvordan det hele begynte allerede i det første århundre. I løpet av overraskende kort tid var det kristne menigheter i Mesopotamia, Persia og India. Allerede på 500-tallet kom misjonærene til Sentral-Asia, og hundre år senere ble evangeliet forkynt i Kina. Grandhagen kan fortelle at interessen for denne historien våknet allerede i 1984 da Bjørn Brudeli og han besøkte Xian i Sentral-Kina for første gang. Da fikk de se det store steinmonumentet som kinesiske kristne reiste i år 751 («nestorianersteinen») til minne om hvordan kristendommen kom til landet drøyt 100 år tidligere. Dette var en ukjent del av misjonshistorien som han siden har brukt mye tid på å grave i. Han karakteriserer det som en spennende vandring med mange store overraskelser. Og legger til at både deres misjonsmetode og deres hengivenhet har mye å lære oss i dag. Dagfinn Solheim Tittel: Guds rike er kommet nær Forlag: FiH-forlaget Sidetall: 239 Førstelektor Dagfinn Solheim utgir denne våren en lærebok i misjonsvitenskap. Den er først og fremst rettet mot studenter og andre som jobber faglig med misjonsvitenskap, men Dagfinn håper også at boka kan være nyttig for misjonærer og andre som jobber med misjonsarbeid, inkludert mennesker som jobber i Norge. Misjonsvitenskap er et fagområde han har jobbet med hele livet, både faglig og i praktisk misjonærtjeneste. Hensikten med boken er å vise hvordan Bibelen, misjonshistorien og kulturstudier kan hjelpe oss til å legge en solid basis for misjonsoppdraget. Boken har også et praktisk sikte som søker etter nye veier og måter å drive misjon som passer for vår tid. Derfor tar boken for seg det bibelske grunnlaget for misjon, misjonshistorie og møtet med kultur og religion. Det siste kapitlet tar for seg hovedformålet som er å forme en misjonsstrategi for vår tid. På spørsmålet om motivasjonen for å skrive en slik bok, svarer Dagfinn at: «Misjonsoppdraget er uendret og viktig i dag som den gang det ble gitt. Samtidig er misjonsbevegelsen i endring, og vi trenger nye visjoner for hvordan vi best kan drive misjonsarbeid i dag. Vi trenger også å orientere oss og ta stilling til et vidt spekter av teologiske retninger og tanker om hvordan en skal drive misjon ja, om vi skal drive misjon i det hele. Vi trenger å fornye vår troskap mot Gud og hans oppdrag i møte med nye tider og nye utfordringer, både teologisk og praktisk.» De fleste som har gått tre år eller mer på Fjellhaug de siste årene har et forhold til begreper som «Bicultural Bridge» og «kultursjokk». Gjennom mange missiologitimer har Dagfinn Solheim stått bak kateteret og har etter beste evne forsøkt å få studentene til å reflektere over at misjon handler om atskillig mer enn bare å krysse en geografisk grense. 26. mai holder Dagfinn sin avskjedsforelesning og går over i pensjonisttilværelsen. Av Knut Kåre Kirkholm Jeg møtte Dagfinn på kontoret hans innerst i gangen på det gamle misjonsskolebygget. Det er et bygg som har fått være vitne til mange store forandringer de siste tiårene. Og mange av disse forandringene har Dagfinn vært en del av. Han begynte på Fjellhaug i 1987, på Kinainstituttet, men ble tidlig involvert i undervisning og administrative oppgaver også ved misjonsskolen. I disse årene var han en viktig drivkraft, sammen med Per Helge Myhren, i arbeidet med å få på plass en akkreditering av studiene. Dette var de første skrittene på veien fram mot dagens tilbud, hvor studentene kan få nasjonalt godkjent mastergrad. Dagfinn forteller at han trives både i undervisning og administrasjon. Det er missiologi som er hjertebarnet til Dagfinn og det er mange studenter som har møtt en ny og utfordrende måte å tenke på gjennom hans timer. Vi skal være bibeltro, sier Dagfinn, samtidig som han understreker viktigheten av å være åpne for at mennesker i andre kulturer tenker annerledes. Dette gir oss utfordringer når grenser skal krysses. Og nettopp dette har vært viktig for Dagfinn å formidle til studentene. Han er svært opptatt av at vi står i en global sammenheng. At misjonæren gir rom for at de nasjonale får «finne sin vei» er en sentral verdi i hans tenkning. Og ofte opplever vi at de faglig blir like gode og bedre enn oss. På hvilken måte har du opplevd misjonærbakgrunnen som viktig for jobben på Fjellhaug? Det har vært viktig. Det er nesten alfa og omega. Fjellhaug uten misjonærer blir litt rart. I tillegg er det viktig å være oppdatert. Situasjonen i Japan for 20 år siden er ikke nødvendigvis aktuelt for dagens studenter. Derfor har turer til både Mali og Japan de siste årene vært viktige. Oppdatering er nødvendig for å kunne være aktuell. Jeg lurer også på hva Dagfinn vil savne mest når han går over i pensjonistenes rekker. Han tenker seg litt om. Det har han ikke rukket å tenke på ennå. Jeg tror det må være det å være i et miljø og på et sted hvor man tenker misjon både blant studenter og ansatte. Jeg trenger også å få vite om pensjonisttilværelsen vil by på mye sitting i gyngestolen. Dagfinn ler og svarer: Jeg kan kanskje lese i gyngestolen. Nei, det blir nok aktivt. Jeg liker å skrive og er veldig åpen for å kunne bidra i ulike skriveprosjekter. Han gleder seg også til å kunne styre timeplanen sin mer selv. Vi på Fjellhaug takker Dagfinn for lang og trofast tjeneste og ønsker ham lykke til og Guds velsignelse over en ny livsfase. Og vi er rimelig trygge på at kontakten vil holdes. 18 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/

11 Bibelstudium Med Fjellhaug gjennom Malaki Innledning (Mal 1,1) Som hos de aller fleste småprofetene får vi vite lite om profeten. Han bærer navnet Malaki, som betyr «min budbærer», noe som gjør at det ikke engang er sikkert om det er profetens navn som nevnes. Kanskje er det bare en tittel. Bokas budskap kalles for «dette utsagn». Det hebraiske ordet som er brukt betyr «byrde». Så det budskap som gis Malaki er å betrakte som en byrde. Ofte introduseres domsord med dette uttrykket (jf. Jes 13-23). Vi gis ingen opplysninger om når boka er skrevet eller hvilken tid den taler inn i. Det vanlige er likevel å anta at vi befinner oss i ettereksilsk tid. Dette henger sammen med at Malaki nevner templet (1,10; 3,1 og 3,10), samt at det brukes et persisk lånord, «stattholder», i 1,8. Esra og Nehemja forteller om hvordan folket vendte tilbake fra fangenskapet i Babel og gjenreiste Jerusalem og templet. Det synes å være en tid preget av at folket tok Herrens ord på alvor og var villig til å innrømme synd og omvende seg (Esra 10 og Neh 13). Når Malaki skrives har det sannsynligvis gått en generasjon og folket er i ferd med å vende tilbake til den livsførselen som førte til eksilet. Derfor er det på sin plass at Gud sender en profet for å advare folket og mane til omvendelse. Første spørsmål (1,1-5) Herren erklærer sin kjærlighet til folket, som responderer med spørsmålet «Hvordan har du vist oss din kjærlighet?». Herren svarer med å vise til utvelgelsen at han utvalgte Jakob framfor Esau (1 Mos 25,23). Ved å referere til den hendelsen, forstår vi at «elske» her betyr like mye «utvelge» og «hate» betyr like mye «ikke utvelge». Det handler ikke om Guds følelser og kjærlighet på den måten vi tenker, men det handler om utvelgelse. Vi forstår det best som paktsspråk. Når Paulus siterer Mal 1,2-3 i Rom 9,13, er poenget det samme, nemlig Guds frie utvelgelse. Til forskjell fra Edom (Esau) er Israel (Jakob) blitt bevart gjennom ødeleggelsen og skal bygges opp igjen. Edom skal ligge nede (1,4). Tenk over dette: Hva innebærer Guds utvelgelse? Andre spørsmål (1,6-2,9) Herren erklærer at folket har foraktet ham og ikke gitt ham ære. Folket møter denne anklagen med følgende spørsmål: «Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?» og «Hvordan har vi krenket din renhet?» Det som tiltales som forakterne, er prestene (se 2,1-9 og de harde ordene mot prestene, som ikke har gjort som de skulle). Folket og prestene har foraktet og brutt Herrens lov og offerordninger (1,7-8), samtidig som de har bedt om nåde (1,9). Ikke en gang en stattholder, en representant for fremmede overmakter, behandles så dårlig som Israel behandler Herren (1,8b). Dermed blir Herrens herlige navn (1,11) ringeaktet på det groveste. Folket må omvende seg fra sitt selvbedrag. Hvis ikke havner de under paktens forbannelser (1,14; 2,9). Til syvende og sist er denne syndens dypeste innhold ikke de ytre handlingene, men disse handlingene sine følger for folkets forhold til Herren. De har foraktet hans navn (1,6) og de har ikke gitt hans navn ære (2,2). Tenk over dette: Står jeg i fare for å havne i samme selvbedrag som Israelsfolket og dets prester? Foto: Christoffer Engström I vår rundreise i Småprofetene, skal vi denne gangen møte den aller siste av dem, nemlig Malaki. Malaki er også den siste boken i GT ut fra rekkefølgen i våre Bibler. Boka kan struktureres i sju spørsmål-svar-sekvenser. Tredje spørsmål (2,10-16) I 2,13b erklærer Herren at han ikke vil ta imot offergaver fra folket. Deres spørsmål i møte med dette er: «Hvorfor?» Svaret har allerede blitt utfoldet fra 2,10. Israelsfolket har blandet seg med andre. De har «tatt en fremmed guds datter til ekte» (2,11b). Dette er synd mot Guds befaling. Vi ser det samme hos Salomo og kong Akab, hvor giftermål med fremmede kvinner førte til avgudsdyrkelse. Herren straffer dette med døden (2,12). Samtidig veves dette sammen med tydelig tale om skilsmisse (2,14-16). Utroskap mot sin ungdoms hustru er synd (2,14). Det kan synes som om noen har brukt fortellingen om Abraham og Hagar (1 Mos 16) til å nedtone alvoret i sin utroskap, men dette avvises som et ugyldig argument (2,15). Utroskap og skilsmisse er noe destruktivt og ødeleggende som Herren erklærer sitt hat mot (2,16). Tenk over dette: Folkets spørsmål kommer i midten av dette avsnittet i stedet for i starten. Grunnen er kanskje måten temaet utroskap behandles på. Først handler det om avgudsdyrkelse (2,10-13) og deretter om utroskap i familielivet (2,14-16). Utroskap mot Gud er ofte begynnelsen på utroskap i familielivet. Det er en rekkefølge vi kanskje kjenner fra vårt eget samfunn? Fjerde spørsmål (2,17-3,6) Det konstateres at folket bare har trettet Herren. Deres spørsmål i møte med denne anklagen er: «Hva er det vi har trettet ham med?» Svaret er at de har talt falskt om Gud og sagt at han ikke dømmer rettferdig (2,17b). De har snakket som om Herrens dag ikke er nært forestående allikevel en anklage mange kristne også kan oppleve å høre (2 Pet 3,1-4). Mot dette lover Gud at en ny tid skal komme og er like rundt hjørnet (3,1). Men det er ingen god dag. Hvem kan utholde den (3,2 jf. Joel 2,11)? Videre gis det løfte om at han som skal komme også skal rense folket (3,3). Når denne renselsen er fullført, da skal folkets offergaver omsider bli behagelige for Gud (3,4). Dette svaret til Jes 1,11-16, hvor også problemet med ofrene er at folket som ofrer ikke er «hele». Og Herren har ikke forandret seg (3,6), så den samme dom som har rammet denne typen ugudelighet før, skal ramme igjen (3,5). Tenk over dette: Folket skal renses som man renser sølv og gull. Peter bruker det samme uttrykket når han taler om en tro renset av lidelsen (1 Pet 1,7). Det koster å bli renset. Femte spørsmål (3,7) På bakgrunn av forrige avsnitt og det faktum at Gud ikke har forandret seg (3,6), peker Gud på at folket har veket av fra hans lover (3,7). Han ber dem om å vende seg tilbake til ham. Folket svarer med uvitenhet: Hva skal vi vende om fra? Dette spørsmålet blir hengende i lufta. Vi får ikke vite noe mer. Folket framviser en talende uvitenhet. De er tydeligvis ikke klar over sin synd i det hele tatt. Sjette spørsmål (3,8-12) Gud peker på at folket har ranet og stjålet fra ham. Folket vet ikke hva dette er og spør: «Hva har vi røvet fra deg?» Gud svarer at de har røvet tienden. De har ikke båret den inn i Herrens hus (3,10). Det oppgis ingen grunn til hvorfor dette har skjedd. Like fullt ber Gud folket om å prøve ham på dette med tienden (3,10a). Han lover å gi dem velsignelse og ære hvis de gjør det (3,10b-12). Det er interessant med denne invitasjonen til å prøve Gud. Vanligvis forbys dette ganske sterkt i Bibelen (5 Mos 6,16; Sal 95,8-11 og Matt 4,7). Tenk over dette: Gud inviterer oss til å prøve ham. Tør vi? Sjuende spørsmål (3,13-18) Gud anklager folket for å ha talt mot ham med sterke ord. Folket lurer på hva det er: «Hva har vi sagt oss imellom?» Gud svarer ved å vise til folkets arroganse. De har sagt at det er forgjeves å tjene Gud, for han har tydeligvis ikke dekket deres egoistiske og materielle behov (3,14). Derfor vil folket nå prise de ugudelige, som det jo tydeligvis går best med (3,15). Mot denne tanken pekes det først på noen som faktisk frykter Herren og som i møte med påstandene i 3,14-15 snakket sammen (3,16a). Dette har Gud hørt (3,16aβ). Gud har god oversikt over dem som frykter ham og at han skriver disse opp i sin bok (3,16). Og disse skal være Guds folk og eiendom (3,17) og det skal være mulig å se forskjell på rettferdige og urettferdige (3,18). Tenk over dette: Er det ikke herlig at Gud fører minnebok for dem som frykter Herren og høyakter hans navn? Herrens dag (4,1-6) Malaki avsluttes med å beskrive Herrens dag. Disse versene kan også fungere som en avslutning på hele bokrullen som inneholder småprofetene. Herrens dag har vært et gjennomgangstema. Nå avsluttes bokrullen med å slå fast at dagen er nær. Herrens dag blir det store skillet. For de overmodige er det en dommens dag (4,1). For de som frykter Herren er det en herlig vårdag (4,2). Etter en formaning om å gi akt på Mose lov (4,4) kommer en tydelig profeti om hva som skal skje før Herrens dag kommer. Selv om Døperen Johannes ikke selv identifiserte seg som denne Elias (Joh 1,21-23), vitner evangeliene og Jesus tydelig om at Døperen var oppfyllelsen av Mal 4,5. Og interessant nok var nettopp bildet om ild som brenner opp halm, rot og gren et viktig motiv både i Johannes forkynnelse (Matt 3,12; Luk 3,17) og Jesu forkynnelse (Matt 13,24-50; Joh 15,6). 20 FJELLHAUG 2/2011 FJELLHAUG 2/