«Guttemusikken» på Sagene

Transkript

1 «Guttemusikken» på Sagene «Sagene skoles guttemusikkorps. Det står glans om navnet. Oslos gode menn og kvinner stanser opp og fryder seg over guttene når de stramme og kjekke marsjerer gjennom gatene med de blanke instrumentene sine. Spill, gutter! Roper de. Signalet blir gitt, friskt og vakkert klinger tonene - det er Sageneguttene som spiller!» Dette skriver den legendariske overlærer ved Sagene skole Anna Sethne i innledningen til korpsets jubileumsskrift i Jeg er gammel Sagenegutt med fartstid i korpset gjennom mestedelen av 1950-tallet. Jeg kan stadfeste at vi dengang følte stolthet når vi opptrådte for publikum og følte velviljen fra disse. Vi var nesten det eldste skolekorpset i byen (Møllergata var eldst), nesten det største skolekorpset i byen (Bjølsen var størst), men selvfølgelig, etter vår oppfatning, var vi det aller beste skolekorpset i byen! Jeg har vært Bergenser siden 1966, og har i alle år tatt vare på de gode minnene fra oppveksten i Maridalsveien 64, fra Sagene skole, og fra «Guttemusikken». Jeg blar i gamle fotoalbum, og kjenner igjen «Kræsj», «Eple», «Krølle», «Totta» og «Buster». Jeg spør meg: Hvor ble de av alle sammen? Interessen for lokalhistorie har tatt seg opp med årene, og det er skrevet mye om Sagene som i dag er lett tilgjengelig i bøker og på nettet, men noen samlet framstilling om skolekorpset historie er ikke tilgjengelig. Det er kjent at et guttekorps på Sagene skole fantes lenge før 1921, ja allerede i 1905, men at det lå brakk noen år før reorganisering i Man kan derfor diskutere om korpset ble stiftet i 1905 eller i Overnevnte skrift fra 1946 er et 25-års jubileumsskrift på 60 sider med detaljerte beretninger om korpsets aktiviteter i perioden Selv har jeg en 35 års jubileumsmedalje som vi korpsguttene fikk i 1956 med tidsregning fra Det var selvsagt uheldig at det ikke fremgikk hvor gamle og tradisjonsrike vi var. Dette ble ryddet opp i før Sagene skole feiret sitt 100 årsjubileum i 1961, slik at korpset også kunne fremstå med den alder og verdighet det fortjente. Jubileumsboka «Skolen ved fossen » har et kort kapittel om SSG skrevet av korpsformann Sven Kristiansen, med noen detaljer om korpsets tidlige historie fra Disse er basert på en samtale, der korpsets første dirigent Johannes Hansen (kjent for Valdresmarsjen), en tidlig korpsgutt Bjarne Hansen og korpsets daværende dirigent Fridtjof Juul Larsen var til stede. Korpset var dermed på trygg grunn da de feiret 75 års jubileum i I kapitlet om SSG er det få detaljer om den senere historien etter krigen fram mot skolejubiléet. Det finnes også et jubileumsskrift Sagene Skoles Musikkorps , men dette er ikke å oppdrive i tilgjengelige arkiver. Ved korpsets 75 årsjubileum i 1980 finnes et stevneprogram med sparsomme opplysninger om perioden Om ytterligere jubileumsskrifter eksisterer er for meg ukjent. Det slår meg da: Kanskje kan jeg selv bidra med noe? Både med et utdrag fra ovennevnte kilder og egne opplevelser fra perioden Mye har gått i glemmeboken, og etter jeg forlot Oslo har jeg ikke hatt kontakt med noen av mine medmusikanter som kunne friske opp minnene. Ved et lykketreff fant jeg på nettet addressen til en noe eldre medmusikant, Jarl Rudy Johansen, som med stort engasjement har hjulpet meg med opplysninger fra perioden fra , både egne minner og fra andre Sagene-gutter han har kontaktet etter at han ble innviet i mitt prosjekt. 2 «Guttemusikken» opphørte i 1961, da jentene kom med og korpset skiftet navn til Sagene Skoles Musikkorps. For meg er det naturlig å stoppe der. 1 Dette 25 års-jubileumsskriftet finnes i Nasjonalbiblioteket og er søkbart og lesbart på nettet (link). Der fins også to tidligere dokumenter, en 10 årsberetning utgitt i 1931 for perioden og en 20 årsberetning utgitt i 1941 for perioden Disse er innarbeidet i 25 årsskriftet. 2 Han har også velvilligst utlånt jubileumsskriftet fra

2 Før min tid i korpset Initiativtaker til et korps ved Sagene Skole ble tatt av lærer Per Kviberg, som senere ble rektor ved Lilleborg Skole. Sommeren 1905 kontaktet han musikkløytnant Johannes Hansen og musikkhandler William Johnsen (senere Farre), og disse dannet grunnlaget for stiftelsen av korpset i september Johnsen skaffet instrumenter på avbetaling og utlån, mens Johannes Hansen ble den første dirigent. Han sier i nevnte intervju på sine eldre dager at man startet opp med musikanter med kornetter, bassser, fløyter og trommer. Et fotografi, angivelig fra 1905 tatt i skolegården, viser imidlertid om lag 45 musikkanter med et bredere spekter av messinginstrumenter. Det ble holdt øvelser 5 dager i uken fra med gruppeøvelser og fellesøvelse. Den første opptreden var 17 Mai 1906, der musikantene stilte i hvite klær, med båtlue, og med et rødt skjerf knyttet rundt livet. Et bilde tatt foran Slottet i denne perioden viser hvite knebukser, mørke strømper, men intet skjerf. Musikant Bjarne Hansen forteller i nevnte intervju om stolte gutter og om praktiske ting, bl.a. kunne man sjelden øve hjemme. Første verdenskrig satte tydeligvis en stopper for musikkinteressen og korpsets virksomhet lå nede. I 1921 ble det blåst nytt liv i korpset takket være sanglærer Oscar Andersen og skolens legendariske vaktmester Henry Olsen. Sistnevnte startet som instruktør og dirigent, og hadde ved oppstarten profesjonell hjelp av både brigademusikker og filharmoniker. I 1922 marsjerte korpset på nytt gjennom Kristianias gater med nye uniformer, i helblått med røde render i buksene og båtlue med dusk. Instrumenter var igjen skaffet til veie av før nevnte musikkhandler William Johnsen Farre. Alllerede første året hadde korpset sin første utflukt til Eidsvoll, og året etter til Bergen med konsert i Byparken. Disse turene foregikk sammen med skolens 7. klasser. I 1924 var det Landsstevne i Oslo med konserter på Bislet og St. Hanshaugen, og man jobber hardt med å øve inn et godt norsk program til neste års tur til København. Nye uniformer var nødvendig, da de gamle farget av i regn. Nå ble det blå jakker, hvite bukser og blå seilerlue. Danmarksturen i 1925 var svært vellykket for de 37 musikantene. Alle severdigheter ble besøkt, og konserten i Zoologisk have fikk flott oppslag i Berlingske Tidende, der det blant annet heter «De Sagenedrenge blæsede så de lignede Basunengler på forskiellige Alderstrin, men de spillede godt og med fortræffelig Rytme». I 1926 var det igjen landsstevne, denne gang gikk ferden til Arendal med båt. Dette var året da de eldste som hadde vært med fra starten fylte 16 år, og ikke lenger kunne være med i skolekorpset. De stiftet umiddelbart Sagene Ungdomskorps. Dirigenten Henry Olsen satte høye mål, knyttet til seg dyktige instruktører, og det er sagt at han hadde en egen evne til behandle de små musikkantene, og få det aller beste ut av dem. Som skolens vaktmester hadde han et lite verksted i kjelleren i Gamleskolen. der han kunne reparere instrumenter. Det er også fortalt at han kopierte notene, men hvordan det skjedde før våre dagers kopieringsteknologi vites ikke. Det er ikke lett å finne ut noe om korpsets repertoir gjennom årene. Når det gjelder marsjer vet vi at det i 1935 ble spilt inn en grammofonplate, der de to platesidene var «Gammel jægermarsj» og «Inntrøndermarsj», og at man på defileringen på Sarpsborg stadion ved landsstevnet i 1937 spilte «King Cotton» og «Alte Kameraten». Det er krevende saker! Et korpsmedlem fra 1930-årene, Bjørn Karlsen, forteller om konserter på St. Hanshaugen der de blant annet spilte «An den Schønen Blauen Donau» av Johann Strauss d.y. Den første tid var det skolen som hadde regien for aktivitetene, med overlærer Anna Sethne som korpsets høye beskytter. Etter hvert kom foreldrene mer aktivt med i korpsets drift, ved etablering av Mødreforeningen i 1926, mens fedrene fikk sin Fedreforening i Disse foreningene arbeidet i 2

3 samarbeid med skolen og musikkstyret. Innsamlede midler ved basarer og lignende ble overlatt musikkstyret, og basarregnskapene revidert av korpsets revisor. Mødre- og Fedreforeningen sto hver for årvisse miljøskapende arrangementer, Mødreforeningen en julefest og Fedreforeningen et skirenn med både hopp og langrenn. Dessuten var det som oftest en båttur om sommeren til en øy i fjorden med bading og lek av sportslig karakter. Beretningene for korpset forteller om stor aktivitet med stevner, reiser og konserter. 10-årsjubileet i 1931 ble holdt med stor fest i Turnhallen, og i den anledning uttalte William Farre, kalt stifteren av alle verdens guttemusikkorps, at «Jeg ble meget forbauset da jeg hørte hvor godt de spilte, og de hadde utviklet en tone som man sjelden finner hos noen guttemusikkorps her i byen. Sagene skoles guttemusikkorps er sikkert for tiden byens beste guttemusikkorps». Året 1935 er et av de mest begivenhetsrike for korpset. På nytt gikk turen til Danmark. For å sikre økonomien ble det holdt et marked med godt resultat. Som takk til Oslo kommune for de årlige bidrag ble det holdt konserter i fem av byens parker. Grammofonplaten som ble innspilt det året ga kanskje også inntekter. Københavnturen ble igjen en suksess med konserter som ga oppslag i avisen Politiken. Der heter det blant annet «...Det var et flinkt Drengeorkester. Det spillede først i Zoologisk Have i går Eftermiddag og gjorde stor Lykke. I Aftes rykkede de 68 ivrigt spillende ind i Tivoli og gav Koncert fra Dækket af Fregatten kl. 19. De gjorde ikke mindre Lykke her, de spillede nydeligst, og deres Iver var saare indtagende. De kan for Alvor rejse Hjem og sige, at de har spillet for Københavnerne og gjort Lykke». Fregatten lå i et vann midt i Tivolihaven og det må ha vært tett med tilhørere, årsberetningen sier ca Korpset fikk deretter besøke avisen og lære hvordan en storavis ble til, og spilte så fra en veranda som vendte ut mot Rådhusplassen. Det skapte så stor sammenstimling av folk som stoppet trafikken at politiet beordret konserten stanset! Flere konserter ble holdt: På en skole i en konsertsal med plass til samtlige 1200 elever, på et aldershjem og på festningen «De tre kroner», dit de ankom med båt. Eieren av Det Ungarske Viinhus ble så begeistret at han ville ha besøk av korpset neste dag, og etter konserten der fikk de severing med wienerbrød, sjokolade og krem. Det er nesten uvirkelig å lese alt det Sagenemusikantene fikk oppleve på denne turen, som i tillegg til de vanlige Københavnopplevelsene omfattet besøk på Carlsberg bryggeri og på Lufthavnen med omvisning av selveste lufthavnsjefen. En kan vel regne med at korte konserter ble holdt også her. Det er også interessant å få innblikk i hva slag arrangementene korpset var med på i løpet av et år. Våren 1936 spilte man på Soria Moria for Sporveiens Sangforening, på kretsstevnet for Speidernes mønstringsdag med marsj fra Tullinløkka til Calmeyergatens misjonshus, hvor korpset holdt konsert, samt på Speidernes St. Olavs dag og tydeligvis flere oppdrag som ikke er nevnt. Første pinsedag spilte de i Aulaen, og det ble overført til alle Nordiske land. I flere år hadde man også spilt til inntekt for Sophies Minde, en institusjon for funksjonshemmede barn, for at disse kunne få en utflukt med bil ut av byen. Høsten 1938 spilte korpset i Studenterlunden på Nansendagen i oktober, for pikespeiderne i november og for turnerne i desember. I 1939 var korpset igjen på utenlandstur, denne gangen til Sverige og Gøteborg. Turen var arrangert i nær kontakt med turistmyndighetene og var meget vellykket. Nå var mørke skyer begynt å true Europa og de første måneder av 1940 spilte korpset flere ganger for Røde Kors i forbindelse med tiltak for finske barn under Vinterkrigen. I april 1940 nådde krigen også Norge, noe som rammet alle, også korpsaktiviteten. Spilleinntekter forsvant og man manglet driftsmidler, øvingslokaler var beslaglagt og det var ofte mørklegging. Det gikk fremimot jul før noe aktivitet kom i gang, og juletrefesten ble holdt først i februar 1941, da det var oppstått en kvegpest og derav følgende 3

4 møteforbud. I 1941 fikk korpset øvingslokaler i Gamle Foss bryggeri sine lokaler, der deler av Sagene skole nå holdt til etter av skolen var rekvirert av tyskerne. Her ble det også holdt en verdig 20 årsmarkering i oktober med enkel underholdning og taler, blant annet av skolens nye overlærer fra 1938 av Katrine Arnesen. På grunn av rasjoneringen ble det etter hvert umulig å avholde basarer og avholde fester eller andre populære tiltak for korpsmedlemmene. På tross av dette bevarte de omlag 75 musikantene motivasjonen, med 98% frammøte og en sammensveiset gjeng som skjønte alvoret. Mødreforeningen greide å få til en julefest i 1941 og i årsberetningen står det: «...men når man noe vil, så er saken grei, og så lenge ryggraden Mødreforeningen eksisterer, da vil også Sagene skoles guttemusikkorps bestå». Fra 1942 av ble det noe lettere å få til de vanlige miljøskapende aktivitetene, unntatt selvfølgelig turer ut av byen, da det var reiseforbud. Kretsstevnet i 1944 ble holdt 18 Mai, og om morgenen før stevnet serverte Mødreforeningen kaker og brus i Biermannsgården i Maridalsveien. Baktanken var at dette skulle være en slags 17. Mai feiring, siden nazistyret hadde forbudt all feiring på selve nasjonaldagen. Den 8. Mai 1945 kom freden, midt i korpssesongen. Korpset sto da klar til å gjøre en innsats, akkurat som Heimevernet og «Gutta på skauen». Mange skoler måtte dette året gå uten sitt korps i barnetoget 17. Mai, fordi de ikke hadde greid å holde det gående hele krigen. Sagene greide det, og nå fikk guttene noe igjen for at de hadde beholdt interessen. Vi lister like godt opp aktivitetene ut dette året: 10. Mai: Første offentlige luftetur fra Biermansgården til Torshovparken (Stor jubel) 12. Mai: Spilling utenfor Lilleborg menighetshus 17. Mai: Korallmusikk utenfor Lilleborg kirke kl. 7, avmarsj til barnetog kl. 9. Deretter Ullevål Sykehus. 27. Mai: Kretskonsert St. Hanshaugen 1. Juni: Premieutdeling Effata 3. Juni: Idrettens dag med marsj gjennom byen til Bislet 5. Juni: Dansk frihetsdag: Spilte deres nasjonalsang utenfor Grand hotel (en dags varsel) 7. Juni: Kongens ankomst og deretter folketoget kl Juni: Kretskonsert St. Hanshaugen 19. Juni: Konsert i Studenterlunden (sammen med Rosenhoff og Hersleb) 22. Juni: Spill for fest for avgangsklassene på Bakkehaugen (en årviss tradisjon). 9. Sept: Solvang hagekoloni: Hagefest 22. Sept: Innflytting i Sagene skole igjen etter marsj rundt kvartalet 2. Okt: Spill på brygga ved Amerikabåten Stavangerfjords ankomst 12. Okt: I NRK med opptak av et par melodier 18. Nov: Arrangement av Fedreforeningen i Bøndenes Hus Korpset hadde dette året en spilleinntekt på kr Dette ble sett på som et meget pent resultat, og nesten like mye som kommunens bidrag til korpset hvert år. I 1946 feiret korpset sitt 25 årsjubileum sett fra nystarten i I den anledning hadde Bjarne Hansen, før omtalte korpsmusikkant fra 1905, komponert en jubileumsmarsj. I jubileumsåret var det planlagt en sommertur til Gøteborg, men denne måtte avlyses på grunn av valutavansker. Isteden ble det tur til Kristiansand i forbindelse med landsstevnet i Larvik. La oss høre hva overlærer Katrine Arnesen sa ved korpsets 25 års jubileum: 4

5 «Det er fest i Sagene skole. Borte ved hagemuren samles litt ettet litt Sagene skoles guttemusikkorps med sin dirigent Henry Olsen. Og så lyder den første fanfare alle hilser med flaggene og Ja, vi elsker dette landet toner utover. Store og små føler seg ett med korpset og er stolte av alle de kjekke gutter i de vakre uniformer. Det vokser noe verdifullt fram hos hver enkelt i slike høytidsstunder, en samkjensle med skolen, byen og landet vårt slår rot og vokser seg sterkere år for år». Sommeren 1947 ble det utenlandsstur for korpset. I regi av Oslo krets av gutte- og amatørkorps dro 10 Oslo-korps til København, med konserter på Tivoli og flere andre steder. Det ble en minnerik tur for musikantene, og samtidig god reklame for guttemusikkbevegelsen. Ved krigens slutt var initiativet tatt til at korpset skulle få et skikkelig banner, og det ble avduket høsten Det var blått med tre hvite fugler som fløy oppover lang 5 notelinjer. Banneret holdt seg til ut på midten av 1950-tallet, men da var det nolså falmet. Man fikk da et nytt banner med samme hovedmotiv som det gamle, og det samme motivet ses på bannet ved jubiléet i Det blir fortalt at mange Sagenegutter har fortsatt med musikk i andre orkestre, de fleste som amatører, men også noen profesjonelle. Hele tre har funnet veien til Filharmonisk Selskaps orkester. Henry Olsen virket som hoveddirigent for korpsets i nesten 30 år fram til 1948, da alder og sviktende helse gjorde at han måtte trappe ned. Han fortsatte imidlertid noen år som instruktør, og kan med rette sies å være Sagene-korpsets Far, for ikke å si Bestefar. Følgende hyllest kommer til uttrykk i jubileumsskriftet fra 1946: «Var musikken ei pil, da var Olsen bågan uten han ville korpset lidt dauen Nå stiller jeg alle kun den frågan: - Hvordan hadde det gått med oss på Hauen om ikke Olsen var med? Tja, si det!» Den nye dirigenten var Odd Sakshaug som fungerte i en overgangsperiode til Fridtjof Juul Larsen overtok i Han var politimann og trompetist, og dirigerte også Torshov Ungdomskorps. Sommeren 1948 reiste korpset med to redningsskøyter nedover langs kysten, og stoppet i havner for å spille til inntekt for Norsk Selskap til Skipbrudnes Redning (Redningsselskapet). Turen varte i ti dager, og ni byer fra Drammen til Langesund ble besøkt. I 1949 var det landsstevne i Kristiansand med over 4000 deltakere, og der korpset var innkvartert på Katedralskolen. Her knyttet man spesielt god kontakt med Tromøy Guttemusikkorps, og senere på året kom de til Oslo på to-dagers besøk. De to korps holdt d konsert i Frognerparken. Året etter ble det gjenvisitt til Tromøya. Man stevnet ut fjorden St. Hansaften med kystruta, men det ble dårlig vær og mange ble sjøsyke. Det hjalp å bli mottatt med full musikk av Tromøy-guttene på kaia i Arendal. Det fortelles om mange aktiviteter: felleskonsert,fotballkamp og andre leker. Hjemreisen gikk i fint vær, og denne turen gikk det frasagn om blant korpsmedlenene i mange år etter. Den nye dirigenten Fridtjof Juul Larsen var Torshovgutt, født i 1915 i Vogtsgate 34. Han hadde vært med i Sagenekorpset på 1920-tallet, først på ess-kornett og senere tropet, og kom med driften av selve korpset som gruppelærer i Han hadde tatt musikkutdanning på konservatoriet og var en dyktig musiker med trompet og fiolin. Et fotografi fra 1935 viser han som trompeter i amatørjazzbandet Yankee Band, og han spilte mer eller mindre profesjonelt i ulike sammenhenger 5

6 fram til begynneslen av 1950-tallet. 3 Han startet sitt virke som dirigent i Hersleb skoles guttemusikkorps i 1947 og kom til Sagene i 1950, men fortsatte også med et lite avbrudd i Hersleb helt til Med sin nye dirigent reiste korpset i 1951 med Danmarksbåten «Kronprins Olav» til København, en tur arrangert av Foreningen Norden. Det skulle vise seg at Juul Larsen var et lykkelig valg. Han brakte korpset opp til nye høyder. Fridtjof Juul Larsen dirigerte Sagene skoles guttemusikkorps i over 20 år til han døde i 1971, bare 55 år gammel. Styreformenn i guttekorpset etter krigen har vært Smith ( ), Arve Haug ( ), Gunnar Caspersen ( ), J. Lundberg ( ), Sigurd Sæther ( ), Sven Kristiansen ( ). Korpsmedlem Jarl Johansen husker de fleste marsjene som ble spilt i årene omkring «Anchors Aweigh» var populær på den tiden. Marsjer av R.B. Hall var det flere av: «S.I.B.A» og «W.M.B» og «New Colonial March». Andre er «San Lorenzo» av Silva, «Albrecht-marsjen» av Karl Komzak, «Alte Kameraten» av Teike, «Slaidburn» av William Rimmer og «Pack up your troubles in an old kit bag» av Felix Powell. En marsj «Kong Carl» var også på repertoiret. De fleste gamle marsjer har militær tilknytning. Det er grunn til å merke seg at også tyske marsjer var «stuerene» så kort tid etter krigen. En god marsj, er en god marsj! Jarl husker også godt det første stykket han spilte i korpset i Det var et marsjpotpurri med «Conscritmarsjen» (Rekrutten), «Marsj av Möller», «Under dobbeltørnen», samt en sangmarsj der bare et fåtall av guttene spilte mens resten sang: "I våre skoleår - vi her i rekken går. Lærdommen finner vi alltid glede i. Når vi en gang blir stor, mins vi nok disse ord fra skoledagene: Vi er stolt av gamle Sagene!" 3 Som en kuriositet kan nevnes at Trygve Bratteli i 1938 kritiserte dette bandets musikk i bladet Arbeider-Ungdommen i kraftige ordelag, bl.a. at den virker til «viljeløshet» og «avsporer evnen til å tenke og reflektere og fører ungdommen til sosial rotløshet». Alle var ikke enige med vår senere statsminister. En innsender påpekte at nettopp jazzen burde være arbeiderbevegelsens musikk, ettersom den i utgangspunktet var et uttrykk for et undertrykt folks frihetslengsler. 6

7 Minner fra min tid i korpset Min interesse for hornmusikk startet antakelig i 4-5 årsalderen, da et musikkorps marsjerte oppover Maridalsveien forbi nr. 64 der vi bodde. Jeg fulgte etter, og forsvant ut av syne til stor forskrekkelse for mine jevnaldrende. En av disse (Randi E) varslet min mor og fortalte at jeg var forsvunnet langt opp på Grepsen (sic). Vel, jeg snudde før Vøyenbrua, og returnerte med den faste overbevisng at hornmusikk var noe for meg, og erklærte etter sigende: «Når jeg blir stor skal jeg begynne i hvitemusikken og ha blankt horn!» Og slik ble det! Jeg velger å tro at det var Sagene Skoles Guttemusikkorps som vakte begeistringen, da de på den tiden hadde uniformer med hvite bukser og hvit skyggelue, selv om de hadde blå jakker. Da jeg begynte som aspirant i 1952 var Henry Olsen fremdeles instruktør for messingblåserene. Han hadde en ruvende skikkelse og det var ikke uten en viss frykt en måtte fremføre leksen i påhør av andre som ventet på tur. Ofte var beskjeden at vi måtte øve mer. Når en bodde i en boligblokk burde det skje rett etter skolen, før arbeidsfolk kom hjem. Som nybegynner lurte vi på om øvingen forstyrret naboen over. Svaret var: «Nei, det var greit nå når de visste hva det var. I begynnelsen trodde vi at dere hadde anskaffet ku nede hos dere!» Etter minst et års aspiranttid ble en opptatt i korpset og fikk uniform. Korpset ble fotografert i 1953 med sine helt nye mørkeblå unifomer, og på det bildet er jeg med midt i første rekke (se fotografi til slutt). Vi hadde øvelser to kvelder i uken, fellesøvelsen og gruppeøvelser for trompeter/kornetter og «grovmessingen» hver for seg, begge holdt av dirigent Juul Larsen. De andre, treblåserene og trommene, hadde sine gruppeøvelser med sine egne instruktører. Øvelsene foregikk i musikksalen på «Loftet» i Gamleskolen. Det er utrolig at hele korpset kunne få plass der med stoler, notestativer og det hele, så vi satt tett på dirigenten Juul Larsen. Han var en ruvende skikkelse i bredden. Som regel var han jovial og blid, men han kunne bli «rød i toppen» og eksplodere når vi ikke lystret ordre eller levde opp til hans musikalske forventninger. Juul Larsen var en meget dyktig dirigent som lokket fram det beste i oss, slik at vi holdt oss som et av de beste skolekorpsene i byen den tid jeg var med. Han var dirigent for korpset i over 20 år fra 1950 til 1971, da han døde altfor ung, bare 55 år gammel. De siste 10 årene hadde han også vært dirigent for Årvoll skolekorps, og til sammen var nok dette et altfor anstrengende liv, hans korpus tatt i betraktning, ved siden av vanlig jobb som selger i et engrosfirma. 4 Det var en naturlig rangorden mellom guttene, som dels gikk på alder og dels på om du spilte første eller annen stemme. Det kunne gå 2-3 år før en rykket opp fra annen til første stemme. Vi kunne fortsette i skolekorpset et par år etter man var gått ut av folkeskolen, dvs. til man var 16 år, og en nybegynner møtte derfor andre som var opptil 6-7 år eldre. Det var positivt på mange måter. Vi var avhengig av hverandre og skapte noe sammen. En nybegynner møtte kanskje typer og omgangsformer som en ikke var vant til, men mobbing av alvorlig karakter registrerte jeg ikke. De eldre var natuligvis forbilder musikalsk sett, og jeg som spilte kornett lot meg storlig imponere av de to veteranene (Arve A og Bjarne R) som med stor briljans fremførte «De to trompeter», en polka som krevde såkalt trippeltunge (tu-tu-ku). Da jeg begynte i 1952 hadde alle instrumenter på utlån fra korpset, og alle messinginstrumentene hadde dreieventiler (tysk type). Dette fortsatte noen år, men etterhvert hadde alle nye instrumenter pumpeventil (engelsk type). Overgangen startet vel ved at 4 Juul Larsen var ansatt i firmaet Sverre Young som hadde agenturet for Bergans Meis og Ryggsekk, der han begynte som 15-åring. For sin lange tjeneste der ble han i 1955 hedret med Kongens fortjenestemedalje i sølv. 7

8 flere av kornettistene kjøpte trompeter for egen regning, noe som var uaktuelt for de med større instrumenter. En gang i året gjennom flere år dukket en tilhører uanmeldt opp på fellesøvelsen. Det var Bjarne Ormestad, som var musikkaptein og dirigent for Divisjonsmusikken. Da gjaldt det å vise oss fra en god side, men ofte hadde han stått der lenge uten at vi var oppmerksomme på han. Over året besøkte han visst de fleste korpsene i indre Oslo, og det er egentlig nokså oppsiktsvekkende at en slik «høy person» kunne ta seg tid til det. Om det var ren interesse eller om han ble brukt som rådgiver for dirigentene for skolekorpsene vet jeg ikke. Guttemusikkens viktigste opptreden var selvfølgelig på Nasjonaldagen 17 Mai. Det vil si vi startet allerede dagen før med barnetog for småklassene, der vi marsjerte en runde i strøket rundt skolen. Selve dagen startet allerede i 7 tiden med frammøte til spilling av koraller i skolegården. Mødreforeningen serverte så frokost med rundstykker. Klokken 8 var det flaggheising og fedrelandssang og deretter et program med tale for dagen og opptredener av korps, kor og elever. Samlingspunktet var Hagemuren, en opphøyd plen som fungerte godt som scene, der korpset og andre opptredende var godt synlig for alle. Vi spilte til sanger (som «Fagert er landet») og hadde egne musikale numre (som «Det lysnet i skogen»). Dette var også anledningen for heder til musikantene i form av 3 års og 5 årsmedaljer. Så stilte vi opp for avmarsj ned til byen for barnetoget, Guttemusikken først og deretter klasse for klasse baketter. Marsjruten var lang: Sandakerveien-Toftesgate-Øvre Foss-Markveien-Ankerbrua til Ankertorget, som var vårt oppsamlingssted sammen med en rekke andre skoler. Ved oppstart fulgte toget Torggata til Karl Johans gate, og skoler fra andre oppsamlingssteder sluttet seg til underveis. Vi dreide så til høyre opp Karl Johan forbi Stortinget og videre opp forbi Slottet og ned igjen, og deretter bort til Wergelandsveien der toget ble oppløst. Gateløpet nedover Markveien med sine høye hus på begge sider ga en akustikk som inspirerte alle til å blåse og tromme ekstra hardt, og dette ga en overveldende opplevelse for oss musikanter, og de bakeste skoleklassene hørte oss (eller ekkoet) antakelig like godt som de foran. Det var med stor stolthet vi «brettet oss ut» øverst på Karl Johan, og spesielt var det året da vi med sitrende fryd smelte i vei med «St. Louis Blues» i marsjtakt foran Slottet. Noe så vågalt ga selvfølgelig oppslag i avisen dagen etter. Etter etter lang marsjering og kraftig spill var vi alle, og spesielt de minste, slitne i bein og armer, og mange med såre lepper. Etter barnetoget hadde vi fri noen timer, men vi måtte møte opp igjen i skolegården på ettermiddagen for marsjering gjennom Sagene/Torshov området med stopp i store borettslag som Maridalsveien 64 og Myrahagan nær Bentsebrua, der korpset hadde mange musikanter. Dette fungerte også som matstasjoner med is, pølser og brus. I mai var det også andre viktige spilledager. 1. mai frontet vi alltid en eller flere fagforeninger i demonstrasjonstoget. Vi møtte opp på Rådhusplassen og marsjerte til Youngstorget. Hvert år var det kretsstevner i regi av Oslo Krets av Gutte- og Amatørmusikkorps, som oftest på St. Hanshaugen. Når man hadde deltatt på tre slike kretsstevner fikk en medalje. Det var også noe som het Sangens og Musikkens Dag (noen år Uke), med arrangementer der vi deltok. Om høsten var det mindre spilledager, men det var tiden da vi skulle bygge oss opp til neste sesong. Nye medlemmer ferdig med sin aspiranttid kom til, og disse kunne ikke få det altfor vanskelig i starten. Julesanger var bra for å få de med. Korstet spilte typisk ved skoleavslutninger innunder jul, i gymsalen og ved skolegudstjeneste i Lilleborg Kirke, som den gang lå vegg i vegg med skolen. Tradisjonen med å spille 8

9 for barna ved institusjonen Sophies Minde fortsatte på 1950-tallet, og der måtte vi noen ganger dele oppmerksomheten med andre, en gang med skuespilleren Per Aabel, som leste eventyr for barna, og en gang med den fantastiske trommeslageren Peter Brown, som til og med trommet på tennene, godt hjulpet av et godt forsterkeranlegg. Korpset var også med på å fronte ulike arrangementer, enten hele korpset eller mindre grupper. Jeg husker spesielt at jeg var med i et nisseorkester som spilte på en juletrefest i Rådhuset. En gang i året spilte vi for de ansatte på Ringnes Bryggeri, som lå i kvartalet nedenfor skolen. Etter konserten i deres spisepause fikk vi servering med snitter som de færreste hadde sett maken til. Vi fikk brus og de voksne fikk øl, og gjett om styret stilte fulltallig! En gang hadde det havnet øl på et av bordene til oss musikantene, og det tok en tid før det ble oppdaget. Da var en del konsumert, og en del havnet i en tuba og tatt med hjem ble det sagt. Hva var det vi spilte? Marsjer var det mange av, som de klassiske «With sword and lance», «The march of the herald»,«repasz Band» og Kenneth Alford marsjene «Colonel Bogey» og «The great little army». Vi hadde også en bra norsk marsj «Tempo Mascot» skrevet av Thoralf Engebretsen. Til bruk for Danmarkstur øvde vi inn «Københavner-Marsj». Dirigenten fulgte med tiden, og han laget et arrangement på «Kokosnøtta», en slager som var mektig populær og mye spilt i Ønskekonserten på radio. («Far, jag får inte hål på min kokosnøt!»). I 1952 ble den til og med spilt foran Slottet 17. Mai! For å appellere til ungdommen hadde vi en «Dixieland-marsj». Da rocken gjorde sitt inntog midt på 1950-tallet, fikk vi «Rock around the clock» i marsjtakt. Av konsertnumre husker jeg «Svensk Rapsodi nr.1» og Roslagsvår av Hugo Alfvén og «Luxembourg Polka». Polkaer var det jo en viss fart i! Jeg husker også det mer melodiske «Det lysnet i skogen» av Islandsmoen. Innunder jul spilte vi selvfølgelig alle de kjente og kjære julesangene, samt «Heinzelmännchens Wachtparade» dvs. Nissenes vaktparade. En gang i blant inngikk klokkespillet i vår konsert. Stykket som ble spilt var «Aftenklokker», en gammel komposisjon fra 1913, som var en mektig populær slager på 1950-tallet, da den nå hadde fått norsk tekst. Melodien sitter i hodet fremndeles, 60 år etter. Klokkespillet var av typen rørklokker, dvs rør av forskjellig lengde som var opphengt i et stativ på hjul. Rørene ble slått på med køller og ga en lyd som lignet kirkeklokker. Vi hadde også en Slagerparade som var satt sammen av før nevnte Bjarne Hansen 5. Jarl Johansen har fortalt at han og Bjørn Holm Johansen, to av korpsets barytonister, kontaktet Hansen og spurte mest for spøk om han ikke kunne legge inn mest mulig for baryton. Han tok det på alvor, og de to fikk gleden av å spille en innlagt barytonduett, noe de greide med briljans. Jarl Johansen har også fortalt følgende episode fra sitt siste år som korpsmedlem: «I tilknytning til en av våre onsdags samspillsøvelser tok Fridtjof Juul Larsen meg til side for demonstrere/lære meg hvordan han "slo" 2/4-, 4/4- og 3/4-delstakt. Deretter fikk jeg prøve å dirigere korpset i en marsj. Jeg tror nok jeg fulgte korpsets naturlige tempo mer enn det fulgte meg. Men moro var det!» Korpsets gamle dirigent Henry Olsen fra perioden døde i Jeg husker at en gruppe Sagenemusikanter var tilstede i Nye Krematorium for å vise han den siste ære. Ti musikanter, fem fra guttekorpset og fem fra ungdomskorpset, spilte «Belmonthymnen» og 14 andre sto espalier i to rekker langs midtgangen. På begynnelsen av 1950-tallet var det ikke noe naturlige ungdomsmiljøer for populærmusikk. Rocken var enda ikke kommet, og dermed var gitaren ikke aktuelt instrument for ungdommen. 5 Bjarne Hansen kjent som medlem av Den Norske Saxofonkvartetten, som ofte var å høre i radio. 9

10 Instrumentalmusikk hadde forrang for vokalmusikk, og jazzen hadde et visst grep på ungdommen. I 1952 holdt Louis Armstrongs konsert på Coloseum i Oslo og skapte feberaktive tilstander. Korpsmusikk var derfor den naturlige inngangsport for musikkinteressert ungdom. Mange fikk et godt musikalsk grunnlag som de kunne bruke i andre sammenhenger. Noen startet band. Selv hadde vi et lite band i klassen bestående av trompet, piano og trommer. Vi opptrådte bare på interne tilstelninger. Utenom korpsøvelsene var trommesettet innelåst i på musikksalen. Dette var ikke noe problem for oss, siden døren til skapet var lett å dirke opp. Trommene skulle jo bare til teatersalen rett ved siden av, og ville være tilbake på plass før noen ville oppdage noe. Vår lærer var i god tro (tror jeg), så litt spennende var det. En gang ble vi spurt om å spille i Barnetimen i NRK. Jeg nektet plent, til en viss ærgrelse fra lærer og de andre. Jeg visste at jeg ikke var god nok, og at det bare ville medføre nedlatende kommentarer fra medmusikanter i korpset. Dessuten måtte vi da innrømme vår hemmelighet overfor læreren. Et av høydepunktene for korpsguttene var den årlige pølsefesten. Den ble holdt på høsten (tror jeg) i musikksalen på loftet i Gamleskolen under øredøvende leven. Da fikk vi lov å spise så mange pølser vi ville, og det gikk sport i å spise så mange som mulig. Noen greide langt mer enn andre, spesielt «Krølle». En gang ble det sagt at han hadde spist 17 pølser! Om det virkelig var tilfelle er vel tvilsomt. Han bløffet ikke selv om dette, men det var ikke så lett for «tellekorpset» å holde tellingen heller. Et fast innslag på pøsefestene var visning av tegnefilmer, «Skipper n», «Tom & Jerry», «Hakke Hakkespett» og Disney-filmer «Donald Duck» og «Mikke Mus». Dette var før TV sin tid, og derfor umåte populært. Innunder jul var det også juletrefest med underholdning. I flere år underholdt tryllekunstneren Ben-Hur, som også kunne fungere som julenisse 6. Han tryllet fram penger og andre ting, deriblant en rotte, fra lommene til tilskuerne. Han avsluttet med å trylle fram utav intet ei lang tilsynelatende solid flaggstang med et stort norsk flagg på. Dette skapte stor forundring og begeistring, selv blant de som hadde sett det før. En gang opptrådte Herman Hermani (eg. Hermansen), som også hadde tilhørighet i Torshovstrøket. Han var en kjent populærkomponist og tekstforfatter, og spilte også fiolin. Til underholdning spilte han med fela bak på ryggen og med buen under strengene. 7 Det var krevende å drifte et skolekorps den gang som nå. Instrumenter var dyre og uniformer og notemateriell krevde også sitt. Jeg husker basarer og papirinnsamlinger. Jeg husker et større lotteri i 1952 med lodder til en krone, der møbler til samlet verdi av kroner ble loddet ut. Det var mye den gangen, og mange var skeptiske. Dette kunne ikke gå bra! Men det gikk det. Overskuddet var kroner, som dannet grunnlaget for anskaffelsen av de nye uniformene. Slike lotteri ble gjentatt i årene etterpå, med elektriske artikler som gevinster. Etter noen år var slike lotteri ikke lenger så populære. Jeg husker såkalte «Show i Skolegården», en gang med den tids største radiokjendis Rolf Kirkvaag (far til komiker Trond Kirkvaag) som underholdt med sin utrolig populære radioquiz «Det spørs» («Går De videre? Ti til Dem og Fem tilbake til meg!»). En mulig inntektskilde var såkalte matinéer i Soria Moria kino. Man laget da et sammensatt program med ulike innslag av sang, musikk og sketsjer, med en konferansier og et par kjendiser. Dette skjedde på søndager kl , etter kirketid og før man måtte gjøre kinosalen klar for «5 er n». Før TV sin tid var dette noe som kunne samle mye folk, selv på en søndag. Ved en anledning opptrådte Kari Diesen og Botten 6 Ben Hur sitt virkelige navn var Benjamin Hurwitz. Hans yrke var herrefrisør, og jobbet for frisør Bråland i Sandakerveien ved Torshovgata. På 1950-tallet var han formann i tryllekunstnernes egen forening. 7 Herman Hermani komponerte over 300 sanger, hvorav omtrent halvparten ble innspilt på grammofonplate. Mange av tekstene handlet om blomster (blåveis, syrin etc.), slik at han ble kalt «Norges blomsterkomponist». 10

11 Soot, som var populære revyskuespillere den gang. De som så dem bak scenen kunne fortelle at de aldri hadde sett så nervøse damer. Styremedlem Arthur M. visste råd og skjenket de hvert sitt kjøkkenglass med konjakk. Da roet de seg og leverte en forestilling til stor applaus. Alltid beredt! Året 1956 var et 35-årsjubileum for korpset sett fra nystarten i En stor jubileumskonsert ble holdt i Samfunnshuset i mars, for fullt hus. Det var et ambisiøst program og vi fikk stor heder. Et av numrene vi spilte, og som spesielt ble lagt merke til, var ouvertyren til operaen «Kaliffen av Bagdad» av Boieldieu. Musikantene fikk også heder i form av en 35-års jubileumsmedalje. Året etter i 1957 startet med et familiearrangement i gymnastikksalen på skolen. Til dette var invitert korpsets stifter, overlærer Kviberg, korpsets første dirigent musikkløytnant Johannes Hansen, samt flere av korpmedlemene fra Slike familiekonserter ble også holdt de kommende år, enten som julekonsert eller som start på det nye korpsåret. Disse konsertene ble holdt i Marienlyst skoles aula, som på den tid var ny og brukt til større konserter, også av NRK. Her medvirket også andre av skolens sang- og musikkrefter, pikekor og strykeorkester, og gjerne også et gjestekorps. Allsang var det også! Det var som regel fullt hus på disse arrangementene. Denne anledningen ble også benyttet til å kalle frem de som nettopp hadde trådt ut av korpset, som fikk hver sin minnepokal. I 1958 var et travelt år for korpset, og som takk for innsatsen ble det innkalt til pølse, lompe og cola rett før jul på «Loftet». Denne gangen skulle vi stille i unform. Etter maten gikk ferden til Chat Noir, der vi fikk oppleve Jens Book Jensens revy. Guttene var samstemmige: «Alle tiders arrangement!». I min tid utgikk Styret i korpset fra foreldregruppen, og skolen som sådan hadde bare indirekte med korpset å gjøre. Av ledere for Styret husker jeg Sigurd Sæther og Sven Kristiansen. Som kasserer en rekke år husker jeg Arthur Magnussen, som klistret små «frimerker» inn i kontingentboken som kvittering for betalt kontingent. Mødreforeningen var sentral for å skaffe midler og planlegge og gjennomføre arrangementer, turer og andre sosiale tiltak. På deres møter hver 14. dag var det kaffe og kaker og selvsagt utlodning. Av og til var det innslag av mer underholdende karakter. Mange mødre fortsatte i foreningen etter at deres barn var sluttet, og det er sagt at noen mødre hadde mer enn 35 års medlemsskap. Fedreforeningen var også viktig, selv om denne bare samlet et fåtall av fedrene. Et av deres tiltak for å skaffe penger var papirinnsamlinger, der man satte oppslag om innsamling ved større bolibyggelag i området etter tur. En periode foregikk det en kveld i uken, og eldre korpsmedlemmer hjalp til. Fedrene skaffet biler, og kjørte rundt til oppsamlingsstedene og hentet buntede pakker med papir, mest aviser. Det ble sagt at på møtene i Fedreforeningen drakk man øl og skjøt med luftgevær, men det gikk neppe på bekostning av innsatsen for korpset. Kanske var det nettopp det som måtte til for å dra en far opp av sofaen etter en lang arbeidsdag? En viktig del av motivasjonen for å fortsette i skolekorpset var nok musikkturene. Min første tur var til landsstevnet på Gjøvik i 1953 (se foto). Vi reiste med tog, og for mange var nok dette den første turen ut av byen. Det var 7000 musikanter og ekstremt varmt. Men det jeg husker aller best var at antallet klasserom vi var tildelt for overnatting var altfor lite, selv om vi lå som «sardin i boks». Alle rom på skolen var fulle av musikanter og flere timer etter sengetid var det fremdeles ikke funnet nok sengeplass og fortvilelsen var stor. Da gikk noen kreative foreldre ut på byen og fant et innflytningsklart kontorlokale og hentet oss som okkuperte det, og beskjed til arrangør og kommune om å ordne opp med eieren. Det ble gjort og resten av oppholdet ble riktig trivelig. Året etter i 1954 gikk turen til Sverige, og for de fleste av de 62 musikantene som var med var dette første turen utenlands. Ferden gikk med tog, først til Gøteborg i to dager med besøk på fornøyelsesparken Liseberg, og det var populært for noe lignende var ikke i Norge på den tiden. Vi 11

12 besøkte også den Norske Sjømannskirken og spilte der. Her husker jeg spesielt at det var såkalt åresalg, det vil si lodd i form av nummererte trepinner. En av gevinstene var en stor bananstokk, og det var rigget til slik at en i musikken skulle vinne den, og at vi da skulle ha en banan hver på toget videre. På jernbanestasjonen i Gøteborg ble imidlertid bananstokken stjålet, til stor skuffelse for alle musikantene som knapt hadde smakt bananer før. Turen gikk videre til Stockholm, der høydepunktet var konserten på Skansen. Her spilte vi blant annet den før nevnte «Slagerparaden». Solonumrene «De to trompeter» og «Skogtrollet» for baryton, begge komponert av dansken Hans Peter Nielsen, var også med. Et militærorkester som skulle spille etter oss var begeistret, og kvittterte med «Solveig s sang» og «Landkjenning» av Edvard Grieg som honnør til oss. Turen fra Stockholm tilbake til Oslo gikk med tog over Magnor og Kongsvinger. Da vi gikk av toget på Østbanestasjonen spilte vi en feiende marsj på perrongen før vi ble dimmitert og dro hver til oss. Det neste landsstevnet var i Skien i Her var det over deltakere, ny rekord! På forhånd skulle alle deltakende korps ha øvd inn et par fellesnumre. Et av disse var en norsk marsj som het «Sol og Vår». Dette syntes vi var nokså treigt: Marsjer kunne ikke hete det! Vi var vant til «Semper Fidelis» og «Colonel Bogey» og amdre flotte navn! På stevnedagen var det oppmarsj til et fotballstadion (Odd sitt kanskje). Det var mange korps, en hoveddirigent på et podium langt borte og flere underdirgenter spredt utover som skulle følge han. Det gikk skeis fordi noen korps likevel blåste i vei i sitt eget tempo. Det må ha vært en merkelig opplevelse for tilhørerene på tribunen! Vi hadde nok regnet med at neste år skulle det bli utenlandstur igjen. Skulle det bli Danmark eller enda lenger? Men nei, økonomien tillot ingen tur. Året etter i 1958 var imidlertid alt klappet og klart for en tur til Øst-Tyskland (DDR), men heller ikke det ble noe av. På den tiden var DDR en ung stat som forsøkte å gjøre seg «lekker», blant annet ved invitasjoner til besøk med alle oppholdsutgifter dekket. Mange mente at dette var ren propaganda, mens flere organisasjoner innen idrett og kultur hadde vært med på dette og var positive, blant annet vårt nabokorps på Grunerløkka. Det ble holdt foreldremøte der opplegget ble presentert, og det var nesten enstemmig tilslutning til å takke ja til invitasjonen. Kort tid før vi skulle reise ble det uro i landet, og det gikk rykter om hardhendte represalier mot demonstranter. Dette første til følgende oppslag i Verdens Gang (VG): «Henrettelser på løpende bånd. Sagene Skoles Guttemusikkorps spiller i pausen». På nytt ble det holdt foreldremøte, og det var fortsatt et knapt flertall for å reise. Stilt overfor et stort mindretall fremmet Styret forslag om å avlyse turen. Det ble vedtatt, og godt var det. Den gang føltes dette imidlertid svært bittert, fordi mange hadde vært av gårde før oss uten at avisen hadde laget noe oppstyr om det. Landsstevnet gikk i Trondheim det året, men det var for sent «å snu på hælen». Men i 1959 ble det utenlandstur igjen, og det til gangs. Tre reisemål over 15 dager, først til Bergen for å delta i Dragefjellet Guttemusikkorps sitt 50 års jubileumsstevne, så til København for mange opplevelser, og sist til Give, en liten by på Jylland, som trengte et korps til sitt byjubileum. Ferden gikk med tre busser, med 73 musikanter, dirigent og 6 ledere. Oppholdet i Bergen ble på alle måter vellykket, slev for de som hadde vært der på skoletur uken før. Vi hadde konsert i Nygårdsparken og oppmarsj til felleskonsert på Krohnsminde stadion (se foto). Vi bodde på Møhlenpris skole, og en episode i skolegården der har brent seg inn i minnet. Et annet korps fra Østlandet praktiserte såkalt «buksevann» som avstraffelse for ureglementert opptreden. Ved oppstilling om morgene måtte de(n) skyldige tre fram, gå opp på hendene, hvoretter en medmusikant helte iskalt vann innmed kanten av kortbuksen. Dette å påsyn medmusikanter, korpsets ledere (med armene i kors) og vi andre som så på med forferdelse. Et par Sagene-gutter reagerte spontant og da nestemann sto for 12

13 tur, løp de til og rev bøtten fra «bøddelen» under stort bifall fra de andre tilskuerene. Dette avverget flere slike ydmykende seanser. Det ble en tur med mange minner: Bryggen, Fløybanen og Trollhaugen i Bergen, Låtefossen, stavkirke i Røldal, vikingegraver ved Lindholm Høje, H.C. Andersens hus i Odense, domkirken i Odense, sykkelrace på velodromen i Ordrup. Vi var også på landskamp i fotball Danmark-Norge i Idrætsparken, som Norge tapte. Alle var enige om at vi spilte best, altså Sagene. Tuborg Bryggeri fikk også besøk av oss. Dirigenten Juul Larsen hadde symbolsk fått nøkkelen til det aller helligste rommet i kjelleren med det beste øllet, og han kom tilbake sittende på toppen av en tralle med ølkasser (og bruskasser) til stor begeistring. De voksne fikk gulleksport, mens brusen var til oss musikantene. Frikveldene i København ble selvsagt brukt til gjentate besøk i Tivoli. Alle anledninger ble benyttet til å spille for de som ville høre underveis på denne turen: På fergen over Hardangerfjorden, ved overnatting i Røldal, på Christiansholm i Kristiansand, i en park i Aalborg, på Klampenborg og på gaten utenfor ABC kafeteriaen der vi spiste i København. Jeg minnes spesielt at vi skiftet til uniformer i et et skogholt et sted før innkjøringen til Kristiansand for å være klar til konserten der før vi skulle ombord i Danmarksbåten. Etter oppholdet i København reiste vi til Give på Jylland nær Vejle, der vi var tre dager og bodde privat. På jubileumsdagen ledet vi an i paraden og holdt konsert i parken. Invitasjonen fra Give kom fra borgermesteren Kjær Nielsen, som eide hotellet Borggården. Siste kvelden fikk hele korpsets middag i hotellets festsal, med etterfølgende samvær med «pleieforeldrene». Så bar det hjem til Oslo over Fredrikshavn. Det var på alle måter en vellykket tur, med en fin balanse mellom alle typer opplevelser, forlystelser, sport, musikk og annen kultur. Med denne turen var min tid med Sagene Skoles Guttemusikkorps over. Jeg fortsatte et par år i Sagene ungdomskorps, det senere Sagene janitsjarkorps, inntil jeg flyttet fra Oslo og mistet kontakten med mine medmusikkanter. Jeg spurte innledningsvis: «Hvor ble det av dem?» Jeg vet ikke mer enn at noen i dag (2014) spiller i Veterankorps og samtidig er med i flere andre grupper. Juul rakk å lære opp noen korpsgutter til å bli instruktør og dirigent. Terje Ulsrud var blant dem, og gjorde en innsats for Sagene-korpset og flere andre korps på 1960-tallet. Blant mine medmusikanter på trompet var Freddy Juul Larsen, sønn av dirigenten. Han fortsatte også i korpsmiljøet, blant annet som dirigent for Rødtvets skoles musikkorps i over 20 år fra 1965 til Etter hva jeg har hørt er den musikalske arv også tatt opp av Juul Larsens barnebarn. Her skal det skytes inn at et Henry Olsens barnebarn Jon Berghøi var dirigent for Sagene i syv år på 1970-tallet. Selv har jeg trompeten hengende i en krok på veggen, og tar den ned av og til for å spille en trudelutt for et av barnebarna. Men om hornmusikk appellerer til dem er et annet spørsmål... I min tid var vi hele tiden et rent guttekorps, med unntak av tamburmajor og drillpike Sissel Martinsen. På tross av at Norges Musikkkorps Forbund hadde åpnet for jenter i 1956, hadde det ikke kommet jenter med da jeg sluttet i Ved skolejubiléet i 1961 nevnes heller ingen jenter, og korpset bar fremdeles sitt gamle navn Sagene Skoles Guttemusikkorps. Rekrutteringen av jenter må imidlertid ha begynt, for neste år i 1962 opptrer korpset i Danmark under navnet Sagene Skoles Musikkorps med 71 gutter og 10 jenter. Dermed var en ny æra i korpsets historie begynt... 13

14 La oss avslutte med følgende: «Sagene Skoles Musikkorps har på musikkens område betydd like mye for Sagene som Oskar Braaten har betydd på litteraturens område og Anna Sethne for skolen». Dette uttalte daværende rektor ved Sagene skole Ragnhild M. Knutsen i stevneprogrammet til korpsets 75 årsjubileum i Her finnes noen sparsomme opplysninger om korpset videre drift, utover de tidligere jubileumsskrifter. Søk etter ytterligere opplysninger har ikke ført fram. Kanskje ligger materialet et sted og venter på at noen skal kaste seg over det og gi en samlet fremstilling av korpsets historie? 14

15 Kilder Festskrift ved Sagene Skoles Guttemusikkorps 25 års jubileum, Skolen ved Fossen Utgitt av Sagene skole, Oslo Sagene Skoles Musikkorps Takk: Korpsgutt Jarl Rudy Johansen har bidratt med mange opplysninger, og han har også formidlet opplysninger fra følgende korpsgutter: Bjørn Karlsen, Jan Fr. Andresen, Arne Krogvold, Freddy Juul Larsen, Yngvar Tuft, Terje Ulsrud. 15

16 SAGENE SKOLES GUTTEMUSIKKORPS 1953 Rekke 4: Bjørn Johansen, Gunnar Nygård, Erik Smedheim. Arne Flo, Henning Berntsen, Arne Stokvin, Knut Kersten, Jan Kalvik, xx2, Arve Almstrøm, Øyvind Astrup Lund, Tore Dahl, Jan Fr. Andresen, Svein Pettersen, Jan Andreassen Rekke 3: kasserer Arthur Magnussen, styremedlem Stokvin, Kjell Gaustad, Åge Østlie, Jan Wellin, xx5, Dag Gjersøe, xx Risberg, Rolf Smedheim, Willy Wilhelmsen, drillpike Sissel Martinsen, xx7, Ole Løvlid, Jarl Johansen, Bjørn Holm Johansen, Tor Lund, Knut Pettersen, styremedlem Rytterager, styremedlem Ragna Lillestøl. Rekke 2: Jan Kristoffersen, Ivar Sæther, xx8, Walter Aamodt, Kjell Erik Johnsen, xx9, Arne Krogvold, dirigent Fridtjof Juul Larsen, formann Sigurd Sæther, Roger Lindstrand, Egil Schau, Bjarne Rytterager, Jan Erik Lundberg, Åge Bjartås, Jan Erik Rambøl, Svein Magnussen, Ingar Jensen, Tor Kristiansen (stortromme) Rekke 1: Svein Schumann, Dag Belsnes, Tor Kristoffersen, Rolf Bagle, Jan Knutsen, Jostein Lillestøl, Terje Sørensen, Tore Wellin, Tor Sund, Freddy Juul Larsen (sønn av dirigenten), Terje Peikli, Jan Pettersen Henry Olsen Fridtjof Juul Larsen 16

17 FRA LANDSSTEVNET PÅ GJØVIK 1953 SAGENE SKOLES GUTTEMUSIKKORPS 1954 eller

18 SAGENE SKOLES GUTTEMUSIKKORPS 1959 GUTTEKORPSET I BERGEN