Fredsviljen. >>Fredslaget i medvind. I denne utgaven: bladet for engasjerte fredsfolk. Fredskorpset og bistandsministeren. EUs nordiske kampgrupper

Transkript

1 Fredsviljen bladet for engasjerte fredsfolk Norges Fredslag. September >>Fredslaget i medvind I denne utgaven: Bokanmeldelser Hardanger symposium Fredsbevegelsen og militærnekting Fredskorpset og bistandsministeren Håndvåpenkonferanse i FN EUs nordiske kampgrupper En løsning for midtøsten? Business as usual

2 I denne utgaven 4 Håndvåpenkonferanse i FN avsporer: -hvor går veien videre? FNs arbeid mot illegal håndvåpensspredning kan ved første øyekast synes å gjennomgå en seriøs nedtur om dagen. Tar man imidlertid en kikk under overflaten er det rom for håp. av Alexander Harang Finnes det løsninger for Israel/Palestina? Solidaritet med Palestinske kvinner s9 Fredskalender s2 Lederens hjørne s3 15 Det ser mørkt ut. Krigen i juli 2006 var mer enn ille for Libanon. Det har også vært noen ofre på israelsk siden. Det var også et slag i ansiktet til alle som bruker sine krefter til å prøve å forbedre forholdene. Men likevel finnes det modige folk som har tatt seg bryet å forhandle en avtale som kunne vært en løsning. av Regine Steinvik Nedrustning Fred og utvikling s6 Bokanmeldelse I s7 Innbyggerinitiativet s8 Bokanmeldelse s8 Business as usual 16 Bokanmeldelse III s9 Norske bidrag til EUs kampgrupper s10 Fredslagets bidrag til militærnekting s11 Hardanger symposium s13 Det amerikanske forsvarsdepartementets fireårlige strategiutredning skisserer en verden der krig er forretningsvirksomhet, der hæren er en bedrift og der folk flest er aksjonærer. Hvem kundene er, forblir noe mer uklart.. av Jan Grue Fredskorpset og bistandsministeren s14 ALPICOM partnermøte s21

3 Fredslagets fredskalender Oktober 2. oktober: Fredskino - Bringing Down a Dictator Norges Fredslag ønsker å sette fokus på ikkevold som politisk aksjonsform, og inviterer mandag 2. oktober til filmkveld på Café Renseriet, Kolstadgt. 17 (rett ved Tøyensenteret). Vi starter med å vise filmen Bringing Down a Dictator kl. 19. Filmen er omtrent en time lang, og handler om det ikkevoldelige opprøret som studentorganisasjonen Otpor ledet mot Slobodan Milosevic. Etter filmen blir det en uformell dialog mellom de frammøtte. November 10. november Wulf & Water Norsk Fredssenter og Norges Fredslag vil helgen november arrangere helgeseminar i drama og teater som verktøy i fredsbygging. Wolf & Water Arts Company vil være tilretteleggere. 18. november Fredslagets Globale Fredsskole Hedda Bryn Langemyr bringer Fredsskolen til Seljord! 8. oktober Fredslaget i FN Fredslaget, representert ved Frode Restad reiser til New York for å delta på på den 61. generalforsamlingen i FN. Frode vil blant annet følge nedrustingsarbeidet i 1. kommite, prioriteringer i forbindelse med FNs fredsbevarende styrker i 4. kommite, samt arbeidet med FNs 10 år for en kultur for fred og resolusjon 1325 om kvinners stilling i krig. 9. oktober Fredslagets Globale Fredsskole Hedda Bryn Langemyr og Regine Steinvik bringer Fredsskolen til Ullensvang! 19. oktober Fredslagets Globale Fredsskole Trond K. Botnen og Maria Eriksen bringer Fredsskolen til Moi! 28. oktober Fredslagets Globale Fredsskole Hedda Bryn Langemyr og Mats Olav Sollid bringer Fredsskolen til Ørsta. 23

4 Lederens hjørne Fortsatt fremgang i Fredslaget! Kjære Fredsfolk, på den internasjonale fredsdagen, (21. september), vil Fredslaget invitere alle våre medlemmer til å delta i den europeiske kampanjen jobb EN DAG for fred. Vi oppfordrer alle til å gi en dagslønn til Nonviolent Peaceforce, og deres viktige arbeid for å sikre tryggheten til sivile freds- og menneskerettighetsforkjempere på Sri Lanka. Gaver på minimum 500 kr er berettiget til skattefradrag. Siden sist Fredsvilje kom i posten har mye skjedd i Fredslaget vårt. Våre nye hjemmesider begynner nå å bli riktig så flotte. Gjør du til din startside vil du holde deg godt orientert om det meste som nå beveger seg i Fredslaget, og det er ikke så rent lite. Siden sist har vi også fått ennå flere medlemmer, og hjertelig velkommen til dere! Kvinnegruppa holder nå på å reorganiseres. Gruppa har stor aktivitet og jobber med spennende planer om dagen. Midtøsten gruppa vokser også, og har blant annet skrevet brev til Gahr Støre siden sist. Våpenhandelgruppa holder kurs om norsk våpeneksport for andre aktivister, og jobber ellers med en ny politisk posisjon på norsk våpeneksport. I løpet av oktober starter Fredslaget sin lobbykampanje på Stortinget for å gjøre den norske våpeneksporten mer restriktiv. Identitetsprosessen i styret går fremdragende, og teamet er blitt merkbart sterkere de siste månedene. Vi jobber nå med vår visjon for 2015 og utvikling av strategiplan frem mot denne. Gled dere til årsmøtet; da vil nemlig hele arbeidet legges frem for dere. Den Globale Fredsskolen har også hatt sterk medvind i det siste. Nylig tegnet Fredslaget en intensjonsavtale med Folkehøyskolerådet om samarbeid for å sette en rekke av landets folkehøyskoler i stand til å tilby fredsundervisning som en del av deres ordinære undervisningsopplegg. Vi har også hatt positive samtaler med Norad om en rammeavtale for prosjektet fra og med neste år. 1-3 september holdt Fredslaget et svært vellykket introduksjon til fredsskolen, hvor 23 fredslagsmedlemmer bidro. Fredslaget har som vanlig vært mye i media siden sist. Vi har hatt saker på trykk om FNs håndvåpenkonferanse i sommer, om norsk eksport av tungtvann, om militærnektingens historie, om Svalbards demilitariserte status, EUs kampgrupper og konfliktanalyse i politikken siden siste nummer av Fredsviljen kom ut. Noe av dette vil bli gjengitt i Fredsviljen, men ikke alt. Når det gjelder mannskapet vårt har Frode Restad (styremedlem i Fredslaget), nå overtatt som daglig leder i Norges Fredsråd. Frode drar også til FNs Generalforsamling i New York i oktober som observatør på vegne av Fredslaget. Undertegnede har dessuten blitt valgt til Rådsmedlem i det Internasjonale Fredsbyrået (IPB), og skal nå koordinere Fredsbyråets arbeid i Norge. Fredslaget er med andre ord svært godt plassert i de relevante fredsparaplyene om dagen. Med dette sagt ønsker jeg dere god lesning av nok et flott nummer av Fredsviljen, De beste hilsener fra, Alexander Harang, Leder i Norges Fredslag 3

5 Håndvåpenkonferanse i FN avsporer: -hvor går veien videre? FNs arbeid mot illegal håndvåpensspredning kan ved første øyekast synes å gjennomgå en seriøs nedtur om dagen. Tar man imidlertid en kikk under overflaten er det rom for håp. Denne sommeren ble en to uker lang FN konferanse om illegale håndvåpen avholdt i New York. Store forventninger var bygd opp igjennom nitidige forberedelser og konstruktive innspill fra konferansens deltakere. Både FN og dedikerte enkeltstater hadde lagt mye prestisje i konferansen, men allikevel klarte man ikke å produsere et felles utkommedokument. Dette manglende resultat er i internasjonal media blitt kalt en eneste stor avsporing i håndvåpenarbeidet og en tragedie for nedrustningssaken som sådan. Konferansens utkomme svarte heller ikke til undertegnedes forhåpninger, men det betyr ikke at vi bør avskrive konferansen som verdiløs. Kampen mot illegale håndvåpen er en vital prosess i FN som har hatt store fredspolitiske effekter allerede, og som etter all sannsynlighet vil virke progressivt i forhold til øvrig nedrustningsarbeid i tiden som kommer. På bakgrunn av dette vil jeg i denne kronikken trekke noen lengre linjer rundt kampen for økt kontroll med håndvåpenhandel i Norge og internasjonalt. Håndvåpenproblematikk i FN Hva så? Sommerens FN konferanse var den første store tilsynskonferansen for Konvensjonen om illegal handel med håndvåpen i alle sine aspekt, fra Denne fem år gamle konvensjonen representerer et vannskille i kampen for internasjonal håndvåpenkontroll. Etter en rekke ekspertpanelers uttalelser på 90-tallet og tre forberedende konferanser ved årtusenskiftet fikk vi endelig en politisk bindende konvensjon mot illegal håndvåpenspredning i Konvensjonen har et handlingsprogram hvor partene til konvensjonen forpliktes til nasjonal oppfølging og rapportering om fremgang i forhold til sine tiltak mot illegal håndvåpenspredning. Dette har vist seg å være effektivt for å gjøre håndvåpenproblematikken kjent og relevant på nasjonale nivå. Også i Norge har dette vært viktig. Håndvåpenproblematikk har de siste årene blitt adoptert i mange staters utviklingspolitiske strategier, og spesielt i forhold til postkonflikt områder gjøres det nå mye oppryddingsarbeid som følge av dette. På lengre sikt er det viktigste med dette håndvåpenfokuset allikevel at håndvåpenproblematikken viser seg som en effektiv døråpner for konvensjonell nedrustning. Det er ikke lenger kontroversielt å fremholde at en halv million mennesker drepes av håndvåpen i året, og at spredningen av slike våpen derfor representerer et stort humanitært og menneskerettslig problem. Håndvåpenspredning er et hinder for utvikling roper den norske stat i kor med de frivillige organisasjonene, og ingen synes å utfordre oss videre på dette resonnementet. Grunnen til denne manglende opposisjon ovenfor noe som for få år siden var kontroversielt er at håndvåpenproblematikken nå er institusjonalisert på de flest nivå i landet vårt, - både i politikken og i sivilsamfunnet. Jeg har selv som fredsaktivist, med særlig fokus på dette feltet, over de siste syv årene vært vitne til hvordan Small Arms har blitt et moteord og en vinnersak for både Utenriksdepartementet så vel som Kirkens Nødhjelp og Amnesty International. For seks år siden så de samme aktørene på den samme problematikken som langt mindre relevant for deres eget virke enn i dag. Denne holdningsendringen er en seier for fredssaken. FN-konvensjonen fra 2001 har etter mitt syn mye av skylden for denne fredspolitiske oppvåkningen i samfunnet når det gjelder håndvåpen. Konferansen som brast... I juni og juli samlet altså 140 stater seg, med hundrevis av NGOer på slep, i FN-hovedkvarteret i New York for å gjennomgå fremdriften innen arbeidet mot den illegale håndvåpenhandelen siden Målet med tilsynskonferansen var å styrke arbeidet mot den illegale håndvåpenhandelen generelt, og å utvikle globale retningslinjer for å håndtere dette. Forventningene var av mange grunner svært høye. For det første var et nigeriansk forslag til internasjonal lovgivning for å forby overførsler av håndvåpen til væpnede ikke-statlige aktører ansett som særlig progressivt. For det andre var NGOene svært godt representert, noe man forventet skulle presse deltakerlandene til bedre fremdrift enn tidligere. Dessuten var åtte land i Great Lakes regionen i gang med å formulere lovgivning for å begrense illegal håndvåpenhandel uavhengig av konferansen. Stemningen blant oss fredsaktivister var med andre ord på topp før ballet åpnet. Under selve konferansen ble fremdriftsrapporter om programmer for massiv destruksjon av håndvåpen og vellykkede initiativer for merking og sporing av håndvåpen lagt frem, og stemningen var god, helt til konferansens siste dager. 4

6 Da man så søkte enighet rundt internasjonalt samarbeid og staters assistanse i forhold til illegal håndvåpenspredning møtte konferansen definitivt veggen. På grunn av enkeltstaters manglende vilje til å inngå kompromiss endte konferansen uten noe konsensusdokument om veien videre. USA ble som vanlig utlyst som den store stygge ulven, selv om også Israel, Cuba, India, Iran og Pakistan ble kraftig kritisert fra NGO hold for å opptre lite kompromissvillig. Veien videre Som antydet ovenfor har verdens økte beskjeftigelse med håndvåpenproblematikk hatt positive fredspolitiske effekter i forhold til øvrig konvensjonell nedrustning. Denne positive utviklingen vil etter alle solemerker fortsette. Dette henger delvis sammen med håndvåpenproblematikkens iboende logikk; Det omsettes i dag håndvåpen for ca 24 mrd kroner i året. Omtrent 6 mrd av denne omsetningen skjer illegalt. For å sette dette i perspektiv kan det nevnes at størrelsen på den legale internasjonale våpenhandelen beløper seg til mer enn 240 mrd kroner, mens verdens samlede militære forbruk er på over 7000 mrd kroner. Det er i de siste to tallene de virkelig store strukturelle utfordringene ligger. Samtidig er disse størrelsene nært knyttet til hverandre. For det første stammer de aller fleste illegale våpen fra legal våpenproduksjon og legal våpenhandel. Det blir dermed umulig å skulle forholde seg sobert til den illegale spredningen av håndvåpen uten å samtidig adressere hull i eksportkontrollen for den legale våpenhandelen. Nettopp derfor har fokuset på håndvåpenproblematikk bidratt til en rekke innskjerpinger i nasjonale eksportkontrollregelverk og multinasjonale eksportkontrollregimer de senere år. Disse innskjerpingene har bidratt til økt kontroll med annen eksport av krigsmateriell. De siste ti årene har fredsaktivister og menneskerettighetsaktivister internasjonalt jobbet sammen om et konsept for å bringe den legale våpenhandelen under kontroll. Dette har foreløpig endt opp med et forslag til en legalt bindende våpenhandelkonvensjon. Dette forslaget kalles Arms Trade Treaty, eller bare ATT. Denne foreslåtte konvensjonen fremmes internasjonalt igjennom den såkalte Control Arms kampanjen. Bak denne står NGOene IANSA (International Action Network on Small Arms), Oxfam og Amnesty International. Her i Norge ble kampanjen startet av fredsbevegelsen, med Norges Fredslag i spissen, i Først etter at vi hadde gjort saken kjent i de politiske miljø og i media entret Amnesty Norge banen, og tok over kampanjen her hjemme. Kampen for denne legale våpenhandelkonvensjonen har i etterkant av sommerens håndvåpenkonferanse i FN fått vind i seilene. Den 24. juli i år sirkulerte syv land i FNs nedrustningskommisjon et felles forslag til fremme av en ATT i FN. Forslaget går ut på å starte denne viktige prosessen allerede under høstens Generalforsamling, ved å nedsette et panel av nasjonale eksperter som etter planen skal starte ATT-prosessen innad i FN-systemet. De syv landende som vil fremme forslaget er Argentina, Australia, Costa Rica, Finland, Japan, Storbritannia og Kenya. Selv om Storbritannia siden mars i fjor har jobbet for dette, er det tydelig at skuffelsen over sommerens håndvåpenkonferanse har bidratt til mer fart på sakene. Krise er som kjent et annet ord for mulighet, noe som ikke synes å slå feil i denne konteksten heller. Alexander Harang Leder i Norges Fredslag Publiseres i Verdensmagasinet X nr 4, 2006 Bilde: FN 5

7 Nedrustning - fred og utvikling Som medlem av AP sendte jeg vedlagte budskap til Utenriksministeren den 31. mars i år. For noen uker siden hørte jeg på NRK radio/nyheter at norsk eksport av våpenrelatert produksjon hadde økt med 30% på de siste 3 årene. For en som har arbeidet med fredsspørsmål, og spesielt nedrustning, var dette en informasjon som ga næring til refleksjoner. Er våpenproduksjon et satsningsområde i Norge, noe som ekspanderer hos oss? Er Norge aktivt med i å effektivisere våpen, bruker vi forskningsressurser og/eller annen ekspertise for å fremskaffe bedre våpen? Burde ikke Norge som fredsnasjon gå inn for nedrustning istedenfor opprustning? Norske myndigheter må ha misforstått FNs faneuttrykk: Conversion for Development. En må være ukjent med Brundtland -komiteens erklæring om at våpenkulturen står i veien for utvikling, og at den skaper usikkerhet istedenfor sikkerhet ( Our Common Future, Kap. 11). Artikkel 26 i FNs Charter sier: Member states have undertaken to promote the establishemnt and maintenance of international peace and security with the least diversion for armament of the world s human and economic resources. Det virker ikke som ovenstående har vært grunnleggende tenkning i norsk politikk årene bak oss. Tvert imot er det slik at Norge har vært og er medlem av en militær allianse og vil ha sin lojalitet knyttet til sikkerhet bygget på militær styrke. Praksis og atferd preges av dette, og Norge har ikke markert seg som en pådriver av fremste klasse for nedrustning. Som utdeler av Nobels Fredspris burde vi vel hatt ambisjoner om å innta en slik posisjon. Det at Norge ikke har gått inn for å bety noe i nedrustningssammenheng (unntatt i atomvåpendebatten) er et inntrykk jeg fikk da jeg som leder av en fredsarbeidsgruppe hadde kontakt med den politiske ledelse i UD for få år tilbake. Forslag fra oss ble møtt med liten interesse og en nærmest avvergende holdning. Konvensjonell nedrustning virket uaktuelt. Og dette er i de seneste årene hvor verdens militærutgifter har vokst dramatically by ca. 5 % per year (A/RES/119, p.9). Så kan man spørre: skjer det ingen ting på nedrustningsfronten? Jo, men det er for øyeblikket lite i forhold til dimensjonene av våpenproblemet, og den norske opinionen blir ikke kjent med noe av det. Et eksempel på dette er Kofi Annans holdning i disse sakene og hans aktive nedrustningskontor. Hvis hans resolusjonsforslag Relationship between Disarmament and Development, vedtatt mot en stemme av Generalforsamlingen i slutten av 2004, ble tatt alvorlig av medlemslandene, ville mye forandret seg i denne verden. En sentral formulering i resolusjonen: There is a symbiotic relationship between development and disarmament sier alt om en eksistensiell sammenheng som det er en tragedie hvis vi fortsetter å lukke øynene for. Norge stemte altså for resolusjonen. Men er det tatt initiativ fra norsk side til å følge den opp? Hva er det som gjør at nedrustningstrykket er så lite nå, ikke bare i Norge, men også ellers i verden? Det er nok en viss sløvhet ute å går, og en diffus tro på at fred og frihet krever at man er forberedt på krig. Det skjer jo også noen positive ting som FNs fredsoperasjoner, Konvensjonen mot personellminer og den store kommisjonen som avdekket mengden og spredningen av såkalte lette våpen. Men dessverre er andre krefter som dominerer mer og slett ikke er overvunnet som kuldegufset fra 11. september og påfølgende terrortrussel, Irak-krig, Afghanistan-krig, en forverret krisesituasjon i Midtøsten, Iran-atomsaken, Nord-Korea, Sudan og Kongo, og nå sist Muhammed-tegningene. I denne sammenhengen av usikkerhet, innfløkthet og voldelighet er det tydelig at nedrustning ikke er det første man tenker på. Her synes det heller å være maktbruk som etterspørres og aktivisere. Men vold avler vold, og Generalsekretæren står på sitt standpunkt at nedrustning er en forutsetning for fred og utvikling, slik det poengteres i flere punkter av resolusjonen av

8 Forslag De store og andre industrialiserte nasjoner som lager det meste av våpnene, kan kontrollere denne situasjonen, bli enige om en suksessiv reduksjon av våpenproduksjonen og fortsette med tilforlatelig regulering og forsterket kontroll av kjøp og salg. Andre uttynningstiltak av våpenarsenalene rundt i verden bør følge med. Andre land må sterkt oppfordre de våpenproduserende nasjonene til å realisere en plan som ovenfor og selv redusere sine våpenarsenaler. Medlemslandene må føle seg forpliktet til å gjøre FN bedre i stand til å være veileder i denne prosessen enn det akkurat nå vil kunne være. Konklusjon I den siste tiden har det vært nye utslag av konfrontasjoner, den islamske verden mot den kristne. Men det kan ikke være tvil om at roten til de alvorlige voldelige konflikter først og fremst er den store urimeligheten: en utviklet økonomisk verden ansikt til ansikt med en fattig og underlegen verden. De to partene må komme hverandre i møte, og det kan bare skje ved at den sterke demonstrerer solidaritet med den fattige og svake gjennom dialog. Gjennom nedrustning vil våpenkulturen ( Our Common Future ) bli skjøvet til side, og innsparte militærressurser bli et betydelig bidrag til bekjempelsen av fattigdommen i utviklingslandene. Til Slutt Det haster å bringe verdenssamfunnet i rimelig balanse, så det kan være i stand til å takle en enda vanskeligere situasjon: den globale økologiske krisen vi står overfor. Svein Hjetland Fredslagsmedlem Bokanmeldelse Erik Reinert - Global Økonomi - Hvordan de rike ble rike - Hvordan de fattige blir fattigere Utgitt som nr. 10 i serien Påtrykk - Håndbok for samfunnsengasjerte. Spartacus forlag, 2004 Professor Erik Reinert er sivil- og sosialøkonom og spesialist på utviklingsteori og internasjonal handelsteori, og arbeider for et mer virkelighetsbasert økonomifag internasjonalt. I denne lille håndboken (grei å putte i lommen) viser han hvor viktig det er at økonomisk politikk tar utgangspunkt i faktiske forhold og ikke bare i ideologi. Vi gir ikke de fattige landene den samme mulighet vi selv hadde for å bli velstående. Gjør som vi sier - ikke som vi gjorde sier vi gjennom IMF og Verdensbanken - de to internasjonale institusjonene som i dag bestemmer og beslutter over de fattige landenes økonomi. Reinert går tilbake til 1400-tallets England og viser hvilke økonomiske strategier ulike europeiske land har brukt oppigjennom middelalderen og videre i industrialiseringsprosessen i de siste århundrene. Han gir oss et historisk tilbakeblikk og en dyptpløyende analyse av så vel personer som lands økonomiske tankegang, sammen med de faktorer som må være tilgjengelig for å fremme økonomisk framgang. Når IMF og Verdensbanken - begge diktert fra Washington - nekter den tredje verden å etablere industriproduksjon og foredling av egne råvarer, så nekter vi dem å bruke den oppskriften vi selv har brukt for å komme ut av fattigdommen. For å bli velfungerende nasjoner er det behov for blant annet sysselsetting, lønnsforhold en kan leve av, råderett over egne naturressurser og eksport/handel med varer foredlet gjennom egen industri. For alle som er interessert i å forstå og å hente fram gode argumenter i fattigdoms- og globaliseringsdebatten, er Erik Reinerts bok en oase å øse fra. Trine Eklund Styremedlem i NFL Bilde: Spartacus Forlag 7

9 Innbyggerinitiativet - En gave til fredsbevegelsen Vi har skrevet om dette i Fredsviljen tidligere, og vi gjør det igjen. Vi kan jo ikke begripe at ikke flere benytter seg av dette uvurderlige tilbudet: I juli 2003 ble kommuneloven endret slik at når tilstrekkelig mange innbyggere krever at kommune/bystyret skal behandle en sak er det nødt til å gjøre det. Det er tilstrekkelig at minst 300 av kommunens innbyggere skriver under på kravet (500 for fylket). I 2004 tok vi opp fredsfondsaken i Tønsberg bystyre. Slik lød teksten på underskriftlistene: Jeg/vi støtter en oppdatering av militærnekterloven slik at skatten som nå går til militær virksomhet blir overført til et fredsfond. Kravet var at Tønsberg bystyre skulle henstille til Stortinget å støtte en utredning av saken som første gang var oppe som Dokument 8 forslag i Den ble den gang ikke realitetsbehandlet. I bystyret ble vi støttet av 5 partier. Bare en stemme manglet så hadde vår Frp-ordfører måttet sende en henstilling til Stortinget. Vi har uansett hatt glede av dette, for 2 partier har nå skriftlig tilsagt sin støtte til en utredning. Det er verdt å gjøre oppmerksom på at arbeidet er tidsbegrenset. 4. mai i år vedtok NFL å bidra til å fremme innbyggerinitiativet overfor Oslo bystyre, men hadde i skrivende stund ikke funnet noen som ville engasjere seg. Det må være klart at så lenge vi uten protest velger å betale for krigsforberedelser, vil våpnenes og voldens kretsløp fortsette. Bjørg Berg Kvekernes fredsfondutvalg (biefred@tele2.no) Bokanmeldelse Grethe Nordhelle Mekling, - Konfliktforståelse og konflikthåndtering Grethe Nordhelle er faglig ansvarlig for den tverrfaglige utdanningen i konflikthåndtering og mekling på Diakonhjemmet høgskole, og har nå kommet ut med egen bok om temaet, hvis kun er forbeholdt det mellommenneskelige nivået. Som tittelen indikerer er det mekling som har det tyngste fokus i boken, men den inneholder også store mengder konfliktteori som bygger godt oppunder meklingsrollen. Selv om boken helt åpenbart er skrevet for studenter i faget, og gir innblikk i hvordan en profesjonell megler skal te seg, fungerer boken også godt for dem som bare er interessert i emnet på en generell måte. Forskjellige reaksjonsmønstre for hvordan folk ofte reagerer i en konflikt er nøye gjennomgått, og analysene er enkle å forstå og lett å kjenne seg igjen i. Grethe Nordhelle bruker det dydsetiske perspektivet på å formidle hvilke karaktertrekk som er attråverdig hos en mekler, og hun bruker god tid til å gjennomgå på hvilken måte hver dyd spiller inn i en reell meklingssituasjon. Mekling er en lærebok i sitt fag. Og bærer preg av det. Men i motsetning til svært mange andre lærebøker hvor man føler at forfatteren lener seg over skulderen med belærende kommentarer, har Nordhelle skapt en særs behagelig fortellerstemme. Den blir aldri for stiv i formen og stoffet forblir interessant, særlig når hun viser kjente konfliktmønstre som også er aktive i internasjonale sammenhenger. Svakheten blir at hun noen ganger ikke tør å hoppe over bekken etter vann, det luftige spranget uteblir ved noen av eksemplene, og løsningen på konflikten blir litt halvveis og nølende. Men jeg kan ikke avslutte med svakhetene, slik at de blir sittende igjen som et helhetsinntrykk boken er en lettlest og behagelig introduksjon til et emne som altfor mange ennå er analfabeter i, og Nordhelles bidrag kan hjelpe flere til å finne fredeligere løsninger på konflikter som i dag krever mye tid og energi. Michael Hertzberg, Bergen Fredslag Bilde: Gyldendal 8

10 Solidaritet med palestinske kvinner 30. juni 2006 overleverte vi Regjeringen v/ statssekretær i Utenriksdepartementet, Raymond Johansen Norsk kvinneopprop til den norske regjering om å oppheve boikotten av den palestinske regjeringen. Oppropet foregikk mellom 22. og 26. juni og ble sendt ut til enkeltpersoner med tilknytning til ulike freds- og solidaritetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner, politiske organisasjoner, kvinneorganisasjoner og interesseorganisasjoner. Tanken med oppropet var å vise at støtten til de palestinske kvinnene og til det palestinske folket har bred støtte på tvers av politiske partier og religion og livssyn. De som har underskrevet har tilknytning til en eller flere av 22 organisasjoner. Se oppropet på Fredslagets nettsider, under Midtøstengruppen Trine Eklund/Siri Lill Thowsen, Norges Fredslag Bilde: Frode Restad Bokanmeldelse Etgar Keret og Samir El-Youssef Gaza Blues Mens bombene falt mellom Israel og Libanon i sommer kom en liten bok, en liten novellesamling ut på norsk en utgivelse av en israelsk og en libanesisk forfatter. Man kan muligens spekulere i om dette er en liten krusning i vannet etter den norske forfatteren Runo Isaksens prosjekt Litteratur i krig hvor han blant annet intervjuer Etgar Keret om litteraturens rolle og virkning på konflikten i Midtøsten. Keret sine tekster er som vanlig preget av svart humor, korte fortellinger og overraskende poenger. Novellene er som oftest trekt ut av helt vanlige situasjoner sett på forvridde og komiske måter, med burleske overtoner som gjennomgangsstemning. Noen ganger kan Keret minne om en Alf Prøysen på syre; de små og dagligdagse hendelsene blir blåst opp, men i motsetning til Prøysens viser ligger det alltid en følelse av uro i Kerets fortellinger. Samir El-Youssef har bare en lang novelle i boken den dagen udyret ble tørst. Denne er til gjengjeld delt opp i små korte snutter som vrir og vender på seg i løpet av handlingen, som er satt til en flyktningleir i Libanon. Hovedpersonen ønsker å flykte, helst til Tyskland, og prøver å skaffe seg et illegalt visum. Samtidig er han delvis tilknyttet til opprørsbevegelsen, og har flere venner med bruddflater mot det politiske. Det underfundige ligger hele tiden på lur og de forskjellige personene og prosjektene deres blir spilt opp mot hverandre i et scenisk bakteppe av flyktningleirens frustrasjon. Michael Hertzberg, Bergen Fredslag 9

11 Norske bidrag til EUs Nordiske kampgruppe Den Europeiske sikkerhetspolitikken er i en rivende utvikling om dagen, og Forsvarsdepartementet synes å henge med i svingene. Anne Grethe Strøm Erichsen var i mai i Brussel for å diskutere utviklingen i det Europeiske Forsvarsbyrået og etableringen av EUs Nordiske kampgruppe, hvor Norge deltar aktivt. Her hjemme synes imidlertid ikke det norske folk å forholde seg like aktivt til det hele. Denne kronikken omhandler det faktum at Norge i skrivende stund deltar i opprettelsen av en av de planlagte kampgruppene i EU regi. Den nordiske kampgruppen På EUs forsvarsminister møte i juni 2004 ble deres Headline Goal 2010 vedtatt. Dette er en målsetting om å styrke EUs militære kapasiteter. Målene tilsier at EU innen 2010 skal være i stand til å sette i gang hurtig deployering av styrker innen hele spekteret av krisehåndtering, og gjerne simultant flere steder samtidig. Dette inkluderer redningsaksjoner, humanitære, fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. I tillegg skal kapasitetene kunne benyttes til avrustningsoppdrag, antiterror støtte til tredje land og sikkerhetsreform. For å få dette til har man vedtatt opprettelse av nye militære institusjoner i EU. De viktigste er det Europeiske Forsvarsbyrået, (etablert allerede i 2004), og utviklingen av EUs kampstyrker som skal være fullført i løpet av En av de tretten opprinnelig planlagte kampgruppene er den Nordiske. Denne kampgruppen skulle i utgangspunktet bestå av ca 1500 soldater. Da Sveriges og Finlands statsministere i 2004 anmodet Norge om å bidra til etableringen kampgruppen fremholdt daværende forsvarsminister Krohn Devold at Norge kun ville bidra med ca 150 soldater. Dette tallet oppjusteres stadig. Militære planleggere i den Nordiske kampgruppen regner i dag med at styrken vil ende opp med mellom 2000 og 2500 soldater. Prosjektet er altså fortsatt i støpeskjeen, og planer endres raskt. Utgangspunktet for styrkens rekkevidde er en radius på 6000 km fra Brussel. Styrkene skal være deployerbare etter EU Rådets ønsker innen 10 dager, operere selvforpleid i 30 dager og kunne holde operasjoner i felt inntil 120 dager med ekstern støtte. Blant de norske materielle bidragene til kampgruppen kan det nevnes ARTHUR radarer, feltsykehus og strategisk lufttransport. Styrken skal være operativ pr januar Allerede nå ser vi at det fra militært hold varsles behov for at EU etablerer komplementære styrker til kampgruppene med større sustainability. Det vil i praksis si at man legger opp til å etablere en større stående struktur for mer langsiktige engasjement i kjølvannet av krisehåndteringsoppdrag utført av kampgruppene. Den militære kapasitet som nå er i skapningen er altså ikke konstruert for territorialforsvar av Europa, men kan fort drive frem en utvikling som resulterer i en stående EU hær. Norsk parlamentarisk debatt om deltakelse i EUs kampstyrker Den første stortingsdebatten om den norske deltakelsen fant sted i desember 2004, et par uker etter at daværende forsvarsminister hadde redegjort for regjeringens beslutning om å delta i opprettelsen av kampgruppen. Krohn Devold så beslutningen om deltagelse som en videreføring av Stoltenberg regjeringens innmelding av 3500 personell til EUs samlede styrkemål i november 2000, og dermed parlamentarisk sett som uproblematisk. Bondevik regjeringen prøvde først å unngå offentlig debatt om saken ved å trekke den inn for den utvidete utenrikskomité, men flertallet i Utenrikskomiteen insisterte på stortingsdebatt og dermed offentlighet om saken. Resultatet ble en stortingsdebatt som tydelig klargjorde skillene i norsk politikk på dette feltet. Disse skillelinjene har siden holdt seg intakte; SV og Sp er kritiske til norsk deltagelse, mens de øvrige partiene representert på Stortinget er positive til dette. I den neste stortingsdebatten om kampstyrkene, avholdt i juni 2005, understreket Ap at selv med en rød-grønn regjering ville det ikke bli omkamp om denne saken. Dette på tross av at Sp lederen bare tre dager i forveien hadde karakterisert deltakelsen som grunnlovsstridig. 10

12 Kampgruppens mandat Det virkelig store stridsspørsmålet i den norske kampgruppedebatten har som i Sverige og Finland omhandlet styrkenes mandat. Devold fremholdt i sin tid at hvert enkelt lands beslutningsprosedyre vil bli lagt til grunn for deltakelse i den nordiske kampgruppen. Dette er i tråd med både den nordiske intensjons erklæringen som fra november 2004 og kampgruppens Memorandum of understanding fra mai Bondevik regjeringen fremholdt derfor at beslutningen om bruk av de norske styrkene skal fattes av norske myndigheter. Videre har At Norge har rett til å nekte deployering er kort sagt en politisk sannhet, men en militær umulighet. Kampgruppens struktur er bygd på prinsippet om flernasjonalitet og gruppen kan derfor ikke utføre oppdrag som planlagt, eller i det hele tatt planlegge oppdrag, om en stat skulle velge å ikke stille sine styrker til kampgruppens disposisjon. Det samme prinsippet gjelder i forhold til kravet om FN mandat; at Norge kan nekte å stille styrker til disposisjon når et slikt mandat ikke foreligger er greit nok, men de andre statene er ikke nødvendigvis av samme oppfattning om hvilke type mandat som må kreves som et minimum. Slik sett kan man stille seg spørsmålet, (som mange fagmilitære allerede gjør), om den Nordiske kampgruppen i det hele tatt vil være i stand til å operere gitt de premissene Bondevik regjeringen sammen med Ap har lagt for den norske debatten. Militarisering, FN og EU Selv innen en organisasjon som Norges Fredslag går debatten om hva som er fredspolitisk riktig når det gjelder den norske deltagelsen i den nordiske kampgruppen. Kampgruppene er verktøy for å utøve vold igjennom EUs utenrikspolitikk, samtidig som det hele veien er blitt understreket at kapasiteten også skal virke på vegne av FN. Kofi Annan har derfor hilst utviklingen av kampgruppene i EU velkommen. Skillet mellom de som mener voldsbruk kan legitimeres av mer langsiktige humanitære grunner, så lenge det skjer på vegne av FN, og oss som ikke er av den oppfatning, former debatten. Et annet forhold er at kampgruppene tar sikte på å fungere høyteknologisk på linje med NATOs Reaksjonsstyrker, (NRF). Dette impliserer store materiellkostnader og svært dyre operasjoner. EUs kampgrupper skal komme i tillegg til, ikke isteden for NRF. Selv om opprettelsen av kampgruppene skulle motvirke noe av satsningen på tradisjonelt invasjonsforsvar innad i EU vil konseptet derfor bidra til å øke verdens totale militære forbruk. Selv om kampgruppene var en integrert del av FN ville det for mange fredsfolk være umulig å støtte kampgruppe konseptet fordi den militarisering dette representerer ikke nødvendigvis leder til avspenning mellom folk, og dermed heller ikke global nedrustning på lengre sikt. Skrevet av Alexander Harang Leder i Norges Fredslag Publisert i NyTid nr 25, 30 Juni Foto: EU Fredsbevegelsens bidrag til militærnekternes rettigheter i Norge I denne artikkelen vil jeg peke på noen sammenhenger mellom militærnekt og fredsarbeid i den norske historiske konteksten. Artikkelen søker å gi leseren et lite innblikk i hvordan norsk militærnekting ble fredspolitisk ved å beskrive utviklingen av retten til å nekte militærtjeneste i landet vårt mellom 1815 til Militærnektens start Selv om utskriving av norske borgere til militærtjeneste har pågått siden 1600 tallet, er den eldste hjemmelen for verneplikten som fortsatt brukes for å legitimere innkalling til militærtjeneste grunnloven vår av Denne hjemmelen førte til at vi fikk Norges første moderne militærnekter allerede i Mannen var en staut kveker som nektet på religiøst grunnlag. Selv om grunnloven slo fast at alle borgere hadde plikt til å utføre militærtjeneste fungerte det i starten ikke slik i praksis. Folk med penger kunne foreksempel betale andre for å utføre militærtjenesten for seg helt frem til I starten var alle de norske militærnekterne religiøse folk som nektet militæret ut fra deres religiøse overbevisning. Disse såkalt ikke-konformistiske protestantene mente at ingen instans kan sette seg mellom gud og menneske i forhold til eksistensielle valg om liv og død, noe Kvekerne altså ikke ser som forenelig med norsk militærtjeneste. Alle de 20 som nektet militæret mellom 1814 og 1884 var faktisk Kvekere. Først fra 1885 fikk kvekerne følge av andre grupper med andre utgangspunkt for å nekte militærtjeneste. Først kom støtten fra andre trossamfunn, og etter århundreskiftet vokste også den politiske militærnekten frem. 11

13 Fredsfolket kommer på banen! Norges Fredsforening, - den fredsorganisasjonen som i dag heter Norges Fredslag, er landes eldste fredsorganisasjon. Fredslaget ble etablert i 1885, og var svært viktige i forhold til militærnektingens historie i Norge. Fra ca 1885 vokste militærnekterne i antall og mangfold. 44 nektet militæret mellom 1885 og Frem mot første verdenskrig økte antallet radikalt, selv om andelen av innkalte som nektet aldri overgikk 2,5%. Det var i denne tiden vi hører om de første politiske militærnekterne i Norge. Mellom 1885 og 1900 endres altså norsk militærnekting fra å være en spesial aktivitet for religiøse utgrupper til også å bli et politisk valg. Midt i dette sto altså Norges Fredslag. Rundt århundreskifte var Fredslagets kampsaker nedrustning, etablering av voldgiftsdomstoler, nøytralitet/ fredlig sameksistens med Sverige, og altså retten til militærnekting. Fredslaget var i disse tider en svært topptung organisasjon. Blant organisasjonens mest aktive var mange Stortingsrepresentanter og andre veletablerte. Blant lederne av Fredslaget var eksempelvis Halvdan Koht, mannen som var Utenriksminister tretti år senere da Tyskerne angrep Norge. Mellom 1896 og 1903 ble fem lovendringsforslag i forhold til verneplikten fremmet i Stortinget av aktive fredslagsfolk. Dette førte til en rekke liberaliseringer i forhold til regelverket, og ikke minst en seriøs offentlig debatt om militærnekt og militærnekternes rettigheter i norsk offentlighet. Mange i fredsleiren argumenterte mot tvungen militærtjeneste fordi de så dette som et effektivt kampmiddel mot opprustning og krig. Denne argumentasjonen delte de norske fredsaktivistene med store datidshøvdinger som eksempelvis Tolstoj. Militærnekten mellom 1885 og 1922 Mellom 1885 og 1922 var det militærnektere i Norge. Av disse var ca 300 rent politisk motivert for sin militærnekt. Fredsfolket reagerte først og fremst på de beinharde sanksjonene mot militærnekterne. Mange ble domfelt flere ganger for den samme militærnekten, og mange militærnektere måtte emigrere til USA for å slippe unna forfølgelsen grunnet sin alvorlige overbevisning i hjemlandet. Etter mange års hardt press fra Norges Fredslag ga Regjeringen i 1900 etter på et viktig punkt i forhold til militærnekt: de åpnet for at man skulle kunne avtjene verneplikt uten våpenbruk. Fredsfolket fortsatte å jobbe for at militærnektere skulle få sunne alternativer til militærtjeneste, som foreksempel å dyrke jorden som alternativ. Fredslaget foreslo altså at militærnekterne skulle bli bønder i en periode som tilsvarte det dobbelte av militærtjenesten. Utover 1900 tallet synes makta uansett å ha snudd i Fredslagets favør, og talende nok ser vi at militærnekt saken faller ut av Fredslagets arbeidsprogrammer etter unionsoppløsningen i I takt med Fredslagets fallende oppslutning etter 1905 minket også fredsfolkets engasjement for militærnekt i denne tiden. Samtidig er det nettopp i denne tiden at den voksende arbeiderbevegelsen gjør militærnekt til sin sak. Under første verdenskrig økte antallet militærnektere dramatisk og Stortinget måtte til slutt gi etter for presset. Stortinget vedtok da en liberalisering som åpnet for det første alternativet til militær tjeneste i Norge. Arbeiderpartiet, som hadde stor politisk fremgang på denne tiden, ble nå militærnekternes fremste talsmann. Grunnet partiets tyngde fikk vi i 1922 et tillegg til den militære straffeloven som gjorde det klart at det ikke lenger var straffbart å nekte militæret om nektelsen var på religiøst eller av andre tungtveiende samvittighetsgrunnlag. Det var altså i 1922 ikke engang nødvendig å være erklært pasifist, man måtte bare være imot enhver form for militær tjeneste (inkludert ikkestridende tjeneste), for å ikke bli straffeforfulgt for sin militærnekt. Internasjonalt sett er lovendringen i Norge av 1922 historisk. Denne lovendringen gjorde Norge til et av de første landene i verden som legaliserte militærnekting. Militærnekt og fredsbevegelse i dagens Norge Historien om kampen for militærnekterne er altså en lang historie i landet vårt. Kampen for legalisering av militærnekt er en prosess som Norges Fredslag startet i 1896, og som med arbeiderbevegelsens hjelp vant frem i På denne bakgrunn vil jeg avslutningsvis lufte et par tanker, som fredsaktivist og militærnekter, om forholdet mellom det å nekte militæret og fredsbevegelsen anno For det første mener jeg at alle som nekter militæret bør anse seg selv som fredsaktivister. Deres valg er fredsfremmende i seg selv, og deres motivasjon er som oftest like så. Det som forener oss i fredsbevegelsen er først og fremst at vi kjemper for fremme av ikkevoldelig konflikthåndtering, noe jeg vil anta også inngår i motivasjonen hos de aller fleste sivilarbeideres militærnekt. For det andre vil jeg anta at sivilarbeiderne ser behovet for å gjøre sin tjeneste mer relevant i forhold til fredsarbeid. Om siviltjenesten skal gis et fornuftig innhold bør alle sivilarbeideres også søke å bidra til dette formålet. 12

14 Med det utgangspunkt at sivilarbeiderne er en del av fredsbevegelsen synes det videre logisk at sivilarbeiderne bør jobbe for at deres tjeneste styrker Norges samlede fredskompetanse. Om alle sivilarbeiderne hadde gjort fredsarbeid i sin tjeneste, og det alene, ville Norges ikkevoldlige forsvarskapasitet øke dramatisk. Når siviltjenesten er ensbetydende med volds -forebygging, ikkevoldelig konflikthåndtering og fredsbygging vil også sivilarbeiderne få høyere status i samfunnet enn om de kun kjennes som våre kaffekokere. Først når sivilarbeid er ensbetydende med fredsarbeid vil vi kunne argumentere konsistent med at siviltjenesten også styrker Norges forsvar. En sivil fredstjeneste som dette vil altså fremstå som et fornuftig alternativ til militærtjeneste, også i forsvarsøyemed. I dagens verden er det fortsatt for lett å gripe til våpen når ord ikke strekker til, og militariseringen av norsk utenrikspolitikk er et eksempel på dette. Vi må stå sammen for å motvirke en militaristisk utvikling i samfunnet vårt sivilarbeidere som fredsorganisasjoner. Alexander Harang Leder i Norges Fredslag Artikkel trykt i Balder nr 3, 2006 Hardanger symposium For sjette år på rad har det vært arrangert fredssymposium i Jondal kommune. En helg hver sensommer har Jondal invitert fredsprofessor Johan Galtung til å holde foredrag for interesserte om forskjellige temaer knyttet til fred og verdenspolitikk. I år var temaet Religion og ytringsfrihet (se artikkel) som så nærmere på karikaturstriden og dens bakgrunn. I tillegg ble sommerens strid mellom Israel og Libanon viet mye tid, og gjesteforelesere holdt også innlegg om kosthold og den økologiske krisen. Se Nordisk Fredsakademi Nytt for året er Nordisk Fredsakademi som tilbyr et ukeskurs i fredstudier i forbindelse med Hardanger Symposium. Dette er et kurs som foregår uken etter symposiet, og hvor man har flere kurs som setter søkelyset på temaer relatert til fred og fredsforskning. I år ble det holdt fire forskjellige kurs: Mekling, forsoning, djupkultur og djupstruktur (Johan Galtung), Empiriske tilnærmingar til fredsstudiet (Håkan Wiberg), Unytta fredsmogelegheiter (Jan Øberg) og Matematikk, konflikt og fred (Johan Galtung). Se Karikaturtegningene En provokasjon mot en av disse selvhøytidelige imamene eller gale mullaene utlegges straks som en provokasjon mot selve profeten og den hellige bok, Koranen, og så har vi bråket. Jyllands-Posten Lederen av Jyllands-Posten ante konturene av høststorm da han 30. september publiserte de første karikaturtegningene av profeten Muhammed, men han ble tatt uten jakke da vinterstormen kom med fornyet styrke utpå nyåret. Knitrende aviser ble til knitrende flagg, og så hadde vi bråket. Men hva var det egentlig som skjedde? Professor Johan Galtung kunne i sine foredrag i Jondal fortelle et annerledes perspektiv på konflikten enn det som ble presentert i riksmedia. Det tok noen måneder før bråket virkelig startet. Om Selbekk og Magazinet kom med bensin eller fyrstikker kan nok diskuteres, men det gjorde ikke saken penere. Og for fredsnasjonen Norge betydde det en ripe i lakken. At danske imamer reiste ned til Midtøsten med noen ekstra fiffige bilder, med grisehode, hund og samleie som stikkord, hadde sannsynligvis sitt å si. Men det er ikke hele Sannheten. Galtung kunne i Jondal presentere et par utelatte punkter i konfliktforløpet, og vise til hva de hadde å si: Dialognektstriden - Å kalle det som skjedde for karikaturstriden blir helt feil. Det som egentlig skjedde kan vi kalle for dialognektstriden. For det var det det var. Fra sin rolle som megler kunne Galtung fortelle hvilke overtramp muslimene selv følte de var blitt utsatt for. Det første var Jyllands- Posten tvetydige forhold til ytringsfrihet; mens de hevdet at de prekte universalisme var det egentlig forskjellsbehandling de drev med. Jyllands-Posten hadde tidligere fått oversendt dristige karikaturer av Jesu himmelfart, men avslått å trykke dem da de kunne såre våre kristne lesere. Jyllands-Posten såret muslimske lesere. Karikaturene såret muslimer. Men det at den danske regjering ikke gikk i dialog med de danske muslimene såret dem enda mer. Den muslimske minoriteten i Danmark følte seg ikke hørt, eller anerkjent av den danske stat. Men det skulle gå enda lenger. Etter initiativ fra 11 ambassader fra den muslimske verden om å gå i dialog var den danske stat fremdeles ikke klar til samtaler. 13

15 Det hele toppet seg da den danske statsminister uttalte seg etter en dialoginvitasjon fra OIC (The Organization of Islamic Conferences): -Hva er OIC? Hvorfor skal vi snakke med dem? Det kan nevnes sånn i forbifarten at OIC er en paraply organisasjon for 57 muslimske land som taler på vegne av ca. 1, 3 milliarder muslimske innbyggere. Mekling Etter mekling ble to tiltak iverksatt som ledd for en løsning. Det skulle være dialog fra dag 1, og Danmark skulle gi et betydelig økonomisk bidrag til The alliance of civilisations, et prosjekt for å bedre kommunikasjonen mellom kristne og muslimske land. Men hva som ikke har skjedd er at det har kommet en skikkelig unnskyldning fra danskene. De har sagt: - Vi beklager at dere tok det på den måten. Dette er ikke en unnskyldning, men en fornærmelse. Man beklager jo bare den andre partens reaksjon, og ikke sine egne handlinger. En ekte beklagelse inneholder en erkjennelse om egne overtramp, og en anerkjennelse av den andre partens følelser. Michael Hertzberg, Bergen Fredslag Fredskorpset og Bistandsministeren 7. September inviterte Fredskorpset til en stor samling i Oslo Rådhus hvor de tre inviterte Fredsprisvinnere - statsminister José Ramos-Horta, Rigoberta Menchú Tum og Wangari Maathai fortalte om sine erfaringer med fredbygging og demokratiseringsprosesser i sine hjemland. De var invitert til å være forelesere og meddebattanter til Fredskorpsets Nord-Sør forum 2006 med temaet Peacebuilding and Conflict Management. Forumet samlet representanter fra Fredskorpsets 350 partnere for å knytte internasjonale kontakter og gi råd og vink til organisasjoner. For meg med erfaring fra NFL, var kanskje Erik Solheims innlegg av størst interesse nettopp med hensyn til peacebuilding and conflict management. Bistandsministeren har en dialogform som får folk til å lytte. Hans humor og selvironi vekker tillit, og hans klare prioriteringer viser at det finnes gode alternativer til en del lands kjappe reaksjoner og er du ikke med meg - er du mot meg -politikk. Hans utgangspunkt var Norge som fredsnasjon, hvor han presiserte at tre av Koffi Annan`s mest brukte rådgivere under sommerens konflikt (i Midtøsten), kom fra lille Norge. Dette mye på grunn av Norges rykte som en solidarisk nasjon: Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg ; vår lojalitet overfor FN og en alltid berett holdning til å sende ut folk for å forebygge trusler og å bygge fred; og Norges image som rich and generous (Så kan selvsagt vi andre være enige eller uenige i hans standpunkt). Fredskorpset Offentlig institusjon Hovedkontor i Oslo Har 4 hovedgrupperinger for ulike aldersgrupper Du må selv søke for å delta Har utviklingsprosjekter i 60 utviklingsland Erik Solheims 6 punkter for god fredsbygging gjennom megling og påvirkning ble oppsummert slik: 1) Dialog - Det finnes ikke alternativer til dialog. Vi er helt nødt til å møtes og å snakke sammen samme hvor mye du enn misliker din motpart. Og alle parter må være invitert med, hvis ikke vil du mislykkes. Vi kan ha delegasjoner i måneder og år ute - selv på de beste hoteller, ventende og med mislykkete utspill - uansett koster dette en brøkdel av hva en krig vil koste i penger og menneskelige tragedier. 2) Tålmodighet - Enhver konfliktløsning trenger tid. Tålmodighet er det aller viktigste og kan ikke innprentes ofte nok. Så lenge folk snakker sammen så er det håp selv om det tar år - mange år. 3) Kompromiss - Styrke, det å være sterk er å snakke og gå fram for å oppnå tillit, være villig til å se den andre parts standpunkt - og å være villig til å gi. Søke kompromisser som begge kan godta og føle seg komfortable med. Søke en vinn/vinn situasjon, og dette tar tid. 4) Bygge samarbeid - Finne samarbeidspartnere som ønsker å bygge fred gjennom ulike kanaler og alternativer - og så handle deretter. Bygge Fred Sammen. 14

16 5) Stopp dem! Se opp for interessekonflikter - Se etter de mange konfliktskaperne som ønsker konflikt ut fra økonomiske interesser og egeninteresse. Se opp for deres motiver og propaganda. De er sterke og ofte kompromissløse. Farlige krefter som må stoppes på et tidligst mulig stadium. Ikke med vold eller udemokratiske midler, men med kunnskap og motargumenter. 6) Identitet - Vi har alle et sterkt behov for å definere vår egen identitet, og denne kan skifte med både kontekst og etter tid og sted. Vi gjør alle klokt i å tenke etter hvem vi er og hva vi står for. Hva fokuserte jeg på for 5-10 år siden - hvem er jeg i dag? Med hva eller hvem vil jeg identifiserer meg med neste år - om 3 år? Dette er visjoner og en tankegang bistandsministeren ønsket å formidle til et stort internasjonalt og norsk publikum nå i september. Er det ikke nettopp disse 6 punktene Fredslaget arbeider med gjennom styrets nye strategiplan og Fredsskolen? Vi har all grunn til å være stolte over Norges Fredslag 2006 med vårt arbeid og vårt fredspolitiske konsept både hjemme og internasjonalt. At Frode Restad som styremedlem i Fredslaget skal være observatør i FN i oktober, gir oss en gylden sjanse til dialog og påvirkning både overfor den norske FN delegasjonen og et bredt korps av delegater fra hele verden. Geneveavtalen Geneveavtalen er ikke offisiell, men er ment å være mellom staten Israel og PLO - og siden staten Palestina. Partene bekrefter sin vilje til å avslutte konflikten. De må gå over fra krigslogikk til samarbeidslogikk, i ord og handling. De baserer seg på tidligere FN resolusjoner og Beirut Arab League resolusjonen fra Denne avtalen gjør opp tidligere klager og gjelder som gjennomføring av tidligere FN-resolusjoner. Organisering av statene Det blir to anerkjente stater, Israel og Palestina, som lever i fred ved siden av hverandre, med fulle diplomatiske forbindelser og samarbeid på flere plan. En Igangsettings- og Kontrollgruppe (IKG) som inkluderer USA, Russland, EU, FN og muligens andre skal kontrollere og hjelpe til med gjennomføringen av denne avtalen. Det blir mange trilaterale komiteer for å løse de forskjellige spørsmålene og det er planlagt mekanismer for løsing av tvister, tidsfrister, og revideringer av ordningene etter forskjellig tidsperioder. En Israelsk-Palestinsk komite (ISPK) på statsrådsnivå vil etableres for å lette videre samarbeid. Trine Eklund Styremedlem NFL Finnes det løsninger i Israel/Palestina spørsmålet? Det ser mørkt ut. Krigen i juli 2006 var mer enn ille for Libanon. Det har også vært noen ofre på israelsk siden. Det var også et slag i ansiktet til alle som bruker sine krefter til å prøve å forbedre forholdene. Men likevel finnes det modige folk som har tatt seg bryet å forhandle en avtale som kunne vært en løsning. Den ble underskrevet i desember 2003 av personer som ikke hadde nok makt til å sette den i gang. Det er en tekst som er skrevet ned, og som foreslår en løsning for de vanskelige spørsmålene, inkludert Jerusalem og flyktingene. Den venter på en bred støtte blant befolkningen. Hovedmålet var kanskje å starte en debatt. Hva kan folk egentlig leve med? Jeg tror at igangsetting av avtalen ville forbedre mye av livet i området. For å ære de som hadde mot til å forhandle Geneveavtalen, og kanskje stimulere debatten om en løsning, ønsker jeg å trykke en oppsummering av denne. Hele teksten finnes på internett: Grensene Den internasjonale grensen mellom Israel og Palestina vil være basert på den grønne linjen som var delelinjen fra 4. juni 1967 før seksdagerskrigen. En del kolonier langs denne grensen vil bli under israelsk suverenitet. Palestinere får til gjengjeld like mange kvadratmeter langs Gazastripen og sør for Vestbredden (se kart på nettsiden). Statene er uavhengige og ukrenkelige. Israel skal trekke seg ut etappevis og innen en periode på 30 måneder og kolonienes infrastruktur vil bli overført til Palestina. Det blir en korridor mellom Gaza og Vestbredden. Sikkerheten vil baseres på gjensidig anerkjennelse og samarbeid, og Palestina skal være uten våpen med unntak av politiet. 15

17 Israel og Palestina skal avstå fra voldshandlinger. En flernasjonal styrke (FS) i Palestina skal beskytte Palestina og kontrollere gjennomføringen av denne avtalen. Et lite israelsk militært nærvær blir i Jordandalen 36 måneder etter israelsk tilbaketrekking. Det blir to israelske poster for tidlig varsling på Vestbredden. Grensepassering mellom Palestina og Egypt/Jordan blir under kontroll av den palestinske politistyrken og den flernasjonale styrken, og denne ordningen vil bli revidert etter fem år. Israel skal ha usynlig nærvær i passasjerterminaler og i godsterminaler i 30 måneder. Israelsk tilsyn skal fortsette fra Israel i de henholdsvis følgende to år og tre år. Business as usual Det amerikanske forsvarsdepartementets fireårlige strategiutredning skisserer en verden der krig er forretningsvirksomhet, der hæren er en bedrift og der folk flest er aksjonærer. Hvem kundene er, forblir noe mer uklart. Jerusalem Jerusalem blir hovedstad for de to statene, med delt suverenitet og samarbeid mellom de to Jerusalem kommunene (se kart på nettet). En internasjonal gruppe sammensatt av IKG og andre (blant annet Organisasjon for Islamsk Konferanse) skal etablere en flernasjonal tilstedeværelse som skal etablere regler for sikkerhet. Ved avslutningen av den israelske tilbaketrekking skal Palestina erklære sin suverenitet over tempelhøyden. Det blir fri bevegelse i gamlebyen, og Klagemuren blir under israelsk suverenitet. Israelsk politi i de israelske områder og palestinsk politi i de palestinske områder blir knyttet sammen og hjulpet av gamlebyens politienhet. Borgere i gamlebyen kan bare gå ut gjennom portene som fører til sitt land (Sionporten og Dungporten for israelere, Damaskus, Herod og Løveportene for palestinere, Jaffaporten er felles), og turister vil kunne bruke portene til det landet de har tillatelse til. Davids Citadell, den Jødiske kirkegård på Olivenberget og tunnelen under Vestmuren blir under israelsk administrasjon. Flyktningene Palestinske flyktninger skal få kompensasjon for sitt tap av eiendom og for sin flyktningstatus. De skal søke til en internasjonal kommisjon (IK) om et permanent bosted. De kan velge mellom Palestina, et tredje land, Israel, eller sitt nåværende vertsland. Hvert land har suveren beslutning over hvor mange flyktninger de vil ta. Flyktningene skal få et permanent bosted innen fem år etter at kommisjonen starter sitt arbeid. Et ekspertpanel skal regne ut verdien av de tapte eiendommer fra 1948, og Israel skal betale denne summen til et internasjonalt fond administrert av IK. Verdien av infrastrukturen i de evakuerte koloniene blir trukket fra summen som Israel skal betale. Israelere får bruke noen veier i Palestina og det blir en ordning for fri adgang til blant annet Patriarkens grav og Rakels grav. Palestinske fanger blir frigitt i tre puljer. Det blir forsoningsprogram mellom Israel og Palestina på flere nivåer. Regine Steinvik, Levanger Fredslag Today, the armed forces are hampered by inefficient business practices. Donald H. Rumsfeld, Quadrennial Defense Review Report 2006 (s. 63) The Quadrennial Defense Review Report 2006 (heretter QDR) er et militærpolitisk programdokument som skisserer den ønskede utviklingen for USAs væpnede styrker frem mot Dokumentet er signert forsvarsminister Donald H. Rumsfeld og overlevert til landets lovgivende forsamling. Det er, i all sin byråkratiske alminnelighet, et godt eksempel på området der kritisk, språkvitenskapelig informert nærlesning er på sin plass. Det minner også om ordtaket som beskriver hvordan soldater flest opplever det å være i krig som lange perioder med kjedsomhet avbrutt av øyeblikk med ren skrekk. 16

18 Problemene i QDR samler seg i to klynger, to komplekser. For det første er rapporten et kroneksempel på hvordan det markedsliberalistiske språket koloniserer stadig nye områder. Militærvesenet beskrives i terminologi som like gjerne kunne blitt brukt om et forsikringsselskap, det omtales som en bedrift som alle andre. Men form og innhold står i skarp kontrast. Markedsføringsspråket, som til tider er gjespende kjedelig, beskriver i siste instans en bedrift med død og fordervelse som produkt. Ikke bare det, den verdenen QDR peker frem mot er en verden i stadig krig, en verden der USAs væpnede styrker utnytter sin produksjons- og distribusjonskapasitet til fulle. Like fullt skrives det om effektivisering og omstilling, om ferske utfordringer og nye horisonter, som om målet var det mest etterstrebelsesverdige som tenkes kunne. Det andre problemområdet er ideologisk, og utgår fra paradokset som ligger i bunnen av QDR: teksten er utopisk, i hvert fall sett fra det amerikanske forsvarsdepartementets synsvinkel. Den beskriver, i likhet med partiprogrammer og handlingsplaner, en urealisert, men ønskelig verden. Samtidig er den, sett fra nesten ethvert annet ståsted, en nesten fullkommen dystopi. QDR illustrerer, i all sin banalitet, det spente og ustabile forholdet mellom utopier og dystopier. Fred er vårt fag Det er lite ved QDRs sammenblanding av banaliteter og dommedagsskildringer, av utopier og dystopier, som er virkelig nytt. Frem til 1992, da det begynte å bli klart for selv den mest innbitte lenestolsgeneral at den kalde krigen var over, hadde Strategic Air Command (SAC) overoppsyn med store deler av USAs atomvåpenarsenal. SAC hadde i tillegg et velkjent motto: Peace is Our Profession. Det finnes både nok av satiriske antegninger til denne påstanden, men de var for det meste overflødige det groteske lå fremme i dagen. Da er det verdt å minne om at Peace is Our Profession i sin tid ble introdusert for ikke å skape anstøt, og at det erstattet et både ærligere og mer presist motto: War is Our Profession Peace is Our Product. Krigen som forutsetning for freden, soldater som fredsarbeidere. Som alle andre deler av statsapparatet risikerer militærvesenet å miste sine bevilgninger, som alle andre departementer må forsvarsdepartementet med jevne mellomrom legitimere sin funksjon. God helse og fred er begge ønskelige, men det er ikke like opplagt at en soldat skaper fred som at en lege sikrer helsen. War is Our Profession Peace is Our Product. For det første: Dette er ikke en nødvendig slutning, det er en dobbel påstand, og om den første er opplagt, er den andre desto mer tvilsom. Derfor får vi Peace is Our Profession, som komprimerer de to påstandene til én, og beskytter dem mot kritikk. For det andre: Synet på krigføring med atomvåpen som et yrke, en profesjon, en jobb, finnes i begge versjoner av mottoet. Slik former yrkesdiskursen forståelsen av normalitet. Diskurs ** er det som omgir oss til enhver tid, i hverdagen, ikke de spektakulære, de mest synlige språkhandlingene. Diskursanalyse behøver ikke å fremstå som konspirasjonsteori. Banaliteten i det byråkratiske språk Det mildt sagt problematiske innholdet i QDR kan fungere som en vaksine mot den byråkratiske tungetalen som er hovedstrømmen i rapporten. Et tilfeldig (men typisk) eksempel på rapportens mange forretningsmessige målsettinger, i all sin vaghet: forsvaret skal gå from single Service acquisition systems to joint portfolio management (s. vii). QDR er, som man kunne vente seg, fylt av formuleringer og koder som ikke gir mening for oss som i utgangspunktet ikke er fortrolige med forsvarspolitikk. Det mest gjenkjennelige språket virker hentet fra bedriftsøkonomien, det virker tettere forbundet med en effektiviseringskonsulent enn med en forsvarsminister. QDR fremstår som et typisk produkt av det markedsliberalistiske tidsånden, som et standardeksempel på automatisert byråkratisk sjargong. Forsvarsdepartementet skal strømlinjeformes og rasjonaliseres, det skal gjøres i stand til å møte det 21. århundres utfordringer, og så videre, og så videre. Dette språket er overveldende, det er velkjent, og det er dørgende kjedelig. Vi har hørt slike formuleringer et utall ganger, vi har blitt ufølsomme overfor dem. Imidlertid er det nettopp i slike situasjoner, i møtet med offentlige utredninger, med det hverdagslige maktspråket, at behovet for kritisk språkbruksanalyse er sterkest. For det rutinepregede, klisjéinfiserte språket i QDR beskriver en uhyggelig ny verden. * For mer om atomvåpen og normalitet, se The Atomic Café fra 1982, en antologi med propagandafilmer fra atombombens tidlige år, men ikke se den alene sent på kvelden. * Se The Missile Plains: Frontline of America s Cold War ( history/srs/hrs2-2.htm). ** Noen definisjoner, som neppe gjør noen til lags, men kanskje avhjelper dikusjonen: diskurs1 = tekst i kontekst, diskurs2 = systemer og nettverk bestående av flere instanser av diskurs1. Medisinsk diskurs2 = resepter, konsultasjoner, journaler og implementerte diagnostiske definisjoner (alle disse = diskurs1). 17

19 QDR er et utopisk dokument, slik politiske programdokumenter ofte er det. Den fremstiller verden ikke slik den er, men slik den vil bli med de rette budsjettprioriteringer. Men den militære utopien er av en særegen art. Sett utenfra, fra et ikke-militært ståsted, minner den ofte mer om en dystopi. En forsvarsminister har bekymringer som ikke rammer en samferdselsminister, en kulturminister eller en helseminister. Hvis helsevesenets utopi innebærer at malaria, kreft, HID/AIDS og fugleinfluensa er utryddet inn 2025 innebærer den ikke samtidig at behovet for leger er forsvunnet. Det finnes nok av sykdommer. Men hvis den militære utopi postulerer verdensfred, postulerer den samtidig militærvesenets overflødighet med mindre utopien har bygget inn elementer som gjør militæret uunnværlig, som i praksis gjør scenarioet til en dystopi. Den militære utopi er en verden der soldatens yrke er anerkjent som fredsproduksjon, der soldaten er blitt den prototypiske fredsarbeider. Peace is Our Profession. Krig som normaltilstand Den militære utopien har nødvendigvis et dystopisk innslag, og en sjelden gang kommer dette til syne. Det er da man blir minnet om at det er Donald Rumsfelds signatur som står på følgebrevet til QDR. Det er i disse sammenhengene man blir minnet om hvilken tolkningsramme som omgir den fargeløse markedsterminologien. Rumsfeld er jo kjent for sine lyriske instinkter, og i rapportens forord slår han an en poetisk-profetisk tone: The United States is a nation engaged in what will be a long war (s. v). Disse ordene, som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss alle, signaliserer at USA med vitende og vilje går inn i en ny kald krig, en vekselvis lav- og høyintensitetskonflikt for de neste førti årene. Men etter denne innledningen slår språket over til forretnings- og handelsterminologi, til snakk om menneskelige ressurser og realisering av potensial. Vi er allerede kjent med denne byråkratisk-militære utopien, den evige krigsadministrasjonen. Vi kjenner den fra litteraturen, vi kjenner den fra filmen. De mest nærliggende eksemplene, som er langt fra å være de eneste, er George Orwell s 1984 og Terry Gilliams Brazil. Hos Orwell er Oceania alltid i krig, selv om det er i stadig forandring, og derfor irrelevant, hvorvidt krigen føres mot Øst-Asia eller Eurasia. I Brazil eksploderer det stadig bomber i restauranter og stormagasin. Terroristtrusselen er allestedsnærværende, og hva mer er, det er etter all sannsynlighet myndighetene står bak. Se Pieces of Intelligence : The Existential Poetry of Donald H. Rumsfeld, Hart Seely, Free Press, Naturligvis har andre hender enn Rumsfeld vært med på å skrive QDR, men for enkelhets skyld vil jeg referere til ham som forfatter og ansvarlig utgiver. Sikkerhetsstyrker og terrorister som to sider av samme sak; det er et så banalt motiv at man skulle ønske det ikke falt naturlig å gjenta det i stadig nye filmer og bøker. QDR er ikke spennende lesning sammenlignet med 1984, den maner ikke frem bilder som kan konkurrere med Brazil. Men at rapporten, et politisk programdokument, ligger tett opptil to av de mest deprimerende dystopiske fortellingene jeg kjenner til, skremmer vettet av meg. QDR introduserer Den lange krigen ikke én krig, mot en definerbar motstander, med klare mål, men en permanent krigstilstand. Og den gjør det som om det var snakk om en produktlansering, som om man var i ferd med å oppdage et nytt markedssegment, en ny salgskanal. Det finnes ikke noen slutt på den lange krigen; per definisjon strekker den seg utover the foreseeable future (s. 48). Den er ikke så mye en krig som et hegemonisk prosjekt, en så vidt nedtonet reformulering av ideene til tenketanken Project for a New American Century. The Long War er, i semantiske termer, verken en aktivitet eller en prosess, men en tilstand. Det kommer klart frem i punktlisten over hvilke endringer Rumsfeld presenterer som karakteristiske for det 21. århundre (listen er langt fra komplett): From a peacetime tempo to a wartime sense of urgency. From crisis response to shaping the future. From a battle-ready force (peace) to battle-hardened forces (war). (s. vi) Permanent krig. Det militærindustrielle kompleks er ikke grunnleggende forskjellig fra andre byråkratier, det kjemper for sin egen overlevelse, det søker å ekspandere og konsolidere. 18

20 Med en wartime sense of urgency som bakgrunn er samfunnstilstanden lik konstant agitasjon, til enhver tid utkjempes en kamp et eller annet sted i verden, serien av kamper er uendelig. I så måte harmonerer den krigerske optimismen godt med markedsføringsspråket som slår an grunntonen i QDR. Evig krig tilsvarer evig økonomisk vekst, det tilsvarer stadig teknologiutvikling, nye investeringer og, pun intended, aggressiv ekspansjon inn i nye markeder. Gjennom introduksjonen av den lange krigen blir den snevre militære utopi (en verden der krigen alltid utkjempes og militæret derfor er uunnværlig) lansert som erstatning for den allmenne militære utopi (en verden uten krig). Det har i andre sammenhenger blitt skrevet om det filosofiske grunnfjellet i amerikansk og europeisk politisk mentalitet, om forskjellen på et Kant- og et Hobbes-inspirert perspektiv på verdenspolitikken **. Når Osama bin Laden en gang iblant tilbyr seg å forhandle med USAs ledere er det et stykke politisk teater, ikke en politisk handling med konsekvenser og forpliktelser. Men den lange krigen er institusjonaliseringen av krigen mot terror, og den innvarsler den endelige sammensmeltningen av markedstenkning og militærvesen, det militærindustrielle kompleks naturlige utvikling. QDR er i mange henseender en post-apokalyptisk beretning, rapporten er skrevet i en post-september 11 world (s.48). Angrepet på World Trade Center innvarslet ikke bare en krig, men en ny epoke. [T]he President understood well that we were entering an era of the unexpected and the unpredictable [...] (s.7). Samtidig er QDR et PR-stunt, en salgsjippo. Today, the armed forces are hampered by inefficient business practices (s.63). [The Department of Defense] must be responsive to its stakeholders. [I]t must also provide the best possible value to the American taxpayer (s.65). I den nye epoken, den nye æraen, i tiden etter 9/11, finnes det ikke lenger håp om fred. Fred er ikke lenger ønskelig. Når ordet peace nevnes i QDR er det for å skape kontrast til den nåværende tilstand, for å minne om hva vi ikke lenger bør strebe etter. The traditional, visible distinction between war and peace is less clear at the start of the 21st century (s. 76). Dette er en påstand i form av en observasjon, og den synliggjør den styrende retoriske modusen i QDR. Omstendigheter utenfor vår kontroll har lagt føringene for våre handlinger: The terrorist attacks on September 11 imposed a powerful sense of urgency [...] (s. v). Det beste vi kan gjøre er å tilpasse oss den nye situasjonen, å endre vår forretningsdrift i den retningen markedet krever. Det kunne kanskje være mer relevant å diskutere i hvilken grad et land som ikke har hatt fremmede tropper på egen jord siden 1812 er predisponert til å se på krig som en akseptabel grunntilstand. I en viss forstand er den lange krigen en videreføring av noe vi allerede kjenner til: Krigen mot terror, krigen mot terrorisme. Absurditeten er velkjent. Terrorismen har ikke en stående hær, abstrakte substantiv undertegner ikke fredsavtaler. Hva nå essensialistene mener med det ** Se først og fremst Robert Kagan, Of Paradise and Power. Katastrofen har allerede inntruffet, dystopien er et faktum. Eller er den det? Selve den insisterende tonen, den messende og monotone bruken av ordene long war (41 ganger i alt) indikerer at QDR ikke er forfattet av en selvsikker og overbevist forsvarsminister. Hver gang den lange krigen omtales i bestemt form heller enn i ubestemt (forholdet er, så langt jeg kan se, omtrent 3:1) presupponerer vi at den lange krigen er en realitet, at vi må forholde oss til den. Samtidig blir den lange krigen litt vagere, litt mer løselig definert. Hva er målet med den lange krigen? Svaret kom allerede i forordet, men i en så upresis form som mulig: [T]o successfully defend our Nation and its interests around the globe (s. v). I teknisk lingvistisk forstand. Jf. har du sett hunden i hagen vs. har du sett en hund i hagen. 19