MIRAL AL-TAHAWY Tidligere utgitt på Gyldendal: Teltet, 2005 (marg-serien)

Transkript

1 Blå aubergine

2 MIRAL AL-TAHAWY Tidligere utgitt på Gyldendal: Teltet, 2005 (marg-serien)

3 Miral al-tahawy Blå aubergine Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken

4 Originaltittel: al-badhinjana al-zarqa Copyright Miral al-tahawy 1998 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS Første gang utgitt av the American University in Cairo Press, Kairo 1998 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2007 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/15 p. Sabon Omslagsbilde: Egyptisk kvinne av Huda Lutfi Omslagsdesign: Andrea El-Akshar, AUC Press Design Center Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN

5 Til den lille gutten som tok del i all min smerte, min bror Mahmoud

6

7 Del 1 Musetennenes huske Hun ønsket at jeg skulle være en prinsesse, så hun tok på meg for små sko og bandt et hoppeføll hun hadde oppkalt etter meg, til kamfertreet utenfor huset vårt. Om kvelden fortalte hun meg sorgene sine, og jeg måtte nok bli litt høyere, for alle prinsesser er smekre. Far ønsket at jeg skulle bli astronom, for kanskje ville jeg oppdage fantastiske ting og oppkalle en galakse etter ham. Han tok det for gitt at jeg var et geni, og jeg måtte pent mene det samme. Broren min ga aldri uttrykk for hva han ønsket, men uten at han sa noe, var jeg fast bestemt på å bevise for ham at jeg var en helgen. Jeg ba mye og søkte tilgivelse for synder jeg bare drømte om å begå. De oppdaget snart at jeg var en skuffelse, men det tok tid før jeg innså at jeg var en helt vanlig jente. Jeg drømte at det i kamfertreet var en hest ridd av en mann 7

8 som erklærte sin kjærlighet til meg og løftet meg ned fra balkongen med utsikt til månen, slik at vi sammen kunne oppdage andre verdener som det ikke var viktig å oppkalle etter far. Vi skulle bare risse inn våre egne navn og tro at Gud er barmhjertig og aldri vil anse kjærlighet for å være en stor synd. Det tok meg lang tid å oppdage dette, så jeg nøyde meg med å kjøpe en fisk jeg kalte Irma. Hun danset i glassbollen foran meg, mens jeg grublet over min utilstrekkelighet og fastholdt at genialiteten min ikke var oppdaget ennå. Når de en gang kommer for å kondolere i ditt hjem, står det ingen gutt klar til å ta imot dem. Med denne klagesangen tok bestemoren imot henne. Hun var som en blå aubergine og hadde ikke klart å ligge i dronning Narimans mage i mer enn sju måneder. Dronningens mage, som få måneder etter bryllupet bulte ut, ble ansett som noe pinlig, og når venninnene hennes stuet seg sammen rundt henne på balkongen og vippet med de bare leggene, sa de til henne: «Hvorfor sånt hastverk, kjære? Det er ikke bra for helsen din.» Lubne tante Habiba spiste resten av karamellpuddingen på tallerkenen sin og humret både før og etter hun avleverte denne replikken: 8

9 Meg selv først, så barn. Tante Nawal røykte, danset og gikk som Ragaa al- Gadawi, og hun hadde skaffet seg alle utgavene av ukebladet Hawwa. Hun la sigaretten i askebegeret og pekte på ansiktet sitt. Yoghurt er veldig viktig for ansiktet ditt i denne fasen, slik at du ikke får fregner og flekker. Du må ikke gni deg i øynene, kjære, men massere inn fuktighetskrem nedenfra og opp, i motsatt retning av linjene rundt øynene. Tante Fawqiyya, lærerinnen, sa ingenting. Hun skulle hekle klær til babyen og virket mest sørgmodig, ettersom hun ikke hadde barn. Saad Pasha skulle komme til å fryde seg, for han var enebarn og ønsket seg en familie større enn stammen. Gutter som kunne støtte ham, og jenter: en som kunne være mor, en annen som kunne være søster, og en tredje som kunne være datter. Resten ville han finne god plass til i hjertet. Sin fryd sendte han i brev som dronningen la under hodeputen. Saad Pasha arbeidet som kirurg. Han var ved fronten, ved Tell al-kabir feltsykehus. Lyktene de slukket under luftangrepene, minnet dem på at han var en modig mann som ikke var redd for brannskadene og de amputerte lemmene til soldater i feltjakker. Parafinlampene hun broderte i lyset fra, minnet henne på at 9

10 hun var i en liten landsby, og ikke i Kairo eller Alexandria. Riktignok var det hennes fars og bestefars jord, men alle venninnene og kusinene skulle bare komme til å kalle den «gården», gården de besøkte i høytider og ferier. Når de inviterte venninnene sine for å se på bøndene, ble hun enda tristere og følte at hun var på feil sted. Hun betraktet den voksende magen. Barnets ankomst ville gi anledning til å diskutere dets fremtid og utdanning i et passende miljø. I Krepsens tegn, Apens år, i nitten hundre og sekstisju skulle hun komme ut av dronning Narimans mage ved midnatt. Lysene på himmelen bekreftet at et nytt angrep var i gang, og lyden av bomber var ikke langt unna. Mørket avgjorde at dronningen måtte føde ved hjelp av bestemoren, uten operasjonsstue, anestesi og sterile instrumenter. Navlestrengen skulle komme til å bli kuttet med en kjøkkenkniv, en kjøkkenkniv som ikke var så skarp som den burde. Sitti skulle kvesse den mot pimpsteinen hun pleide å skrubbe hælene med, og i dronningens munn skulle hun komme til å putte en fille som, etter at angrepet var over, skulle vise seg å være skitten, men under fødselen behøver en kvinne noe å bite i, og nattlampen lyste ikke sterkt nok til å kunne skjelne mellom «skitt og kanel». Dessuten, da dronningen tørket svetten av den struttende magen etter fødselen, skulle hun ikke komme til å finne nok 10

11 igjen på den veltede eau de cologne-flasken til å rense såret. Da sju dager hadde gått, hadde ingen feiret den blå auberginen hun hadde nedkommet med, både fordi faren ikke hadde kommet tilbake, fordi de omfattende angrepene ikke var angrep, men 1967-nederlaget, og fordi dronningens tenner klapret av redsel for stivkrampen som muligens ville ramme henne etter denne barbariske fødselen. Hun hadde nemlig aldri forestilt seg at hun noensinne skulle underkaste seg et slikt ritual. Etter enda sju dager skulle faren komme tilbake med den ene hånden ubrukelig og halvveis lammet. Vennene hans i de hvite frakkene skulle komme til å si: «Nervene hans tålte det ikke.» Først flere dager senere skulle han huske at hans kones struttende mage var blitt til en blå aubergine, og ved første øyekast skulle han komme til å oppdage at barnet var for tidlig født, og at navlestrengen som de hadde knyttet for å gi henne en navle, ikke var knyttet slik den burde. Navlen hadde revnet, slik at de små, ennå ikke ferdig utviklede innvollene stakk ut. Han skulle bli travelt opptatt med å skifte på såret og knytte navlen, og av auberginens utvikling og hennes evne til å smile før hun var en måned gammel. Moren mente at det at han brøt tausheten på grunn av et kjøttstykke de hadde glemt å velge navn til, var et stort mirakel som fortjente at en sau ble slaktet, og 11

12 at tantene Nawal, Fawqiyya og Habiba og alle andre ble invitert til et festmåltid. De holdt et stort møte og satte sju lys midt på kaken, og hvert av lysene hadde et navn: Nadia, Nany, Noumine, Nada, Nashwa, Nahla og Nagla. Dronning Nariman likte bokstaven n fordi den uttales gjennom nesen, er langtrukken og tar relativt større plass enn m og y, og fordi navnet hennes ikke var Nariman, men helt siden den dagen hun hadde rammet inn et bilde av seg selv, og alle de små venninnene hennes sa at hun lignet Nariman på bryllupsbildet, hadde hun holdt fast ved dette kallenavnet. Hun hadde til og med glemt sitt egentlige navn, og for datteren ønsket hun et flott navn som var en prinsesse verdig. «Nada,» sa Saad Pasha, og lyset hans var det som brant helt til sist, så da valgte de det navnet og ba om et liv som ikke skulle slukkes for barnet med forbindinger på navlen, et barn ingen trodde ville leve lenge, men selv de døde må ha navn som englene kan kalle dem ved, og det kunne like gjerne være Nada. Etter at hun fikk dagbøker, fortellinger og dikt på egne ark, skulle hun komme til å nøye seg med en n som hun satte nederst på siden. Allerede i sitt første leveår begynte hun å snakke. Liten og tynn, med et hode som var større enn kroppen, og bein som ikke ville bære henne, lignet hun en liten klovn som var komisk uansett hva den gjorde. 12

13 Saad Pasha løftet henne, kastet henne opp i luften og sa: «Knøttet er jagerpilot.» Armene hans kastet henne opp i luften, mens Knøttets lille kropp utstøtte denne høye, boblende latteren som minnet om latteren til barna som er tegnet på melkekartonger og talkumbokser. Det var bare latteren hennes som minnet om dem, mens utseendet bekreftet bestemor Sittis spådommer om at hun var verdt «prisen på en nål», det vil si at hun på markedet for unge piker bare ville bli solgt for prisen på en nål. Saad Pasha skulle komme til å si: «Tullprat. Jenta mi er som månen.» Apen var slettes ikke som en gasell i sin mors øyne, og moren var opptatt med en ny bul som hadde begynt å vise seg på magen hennes, og som hun hadde store forhåpninger til. Deretter dro faren nok en gang til fronten, medbringende et lydopptak av latterhikstene til apen som var en aubergine når hun sang: De giftet deg bort, min øyensten, med en balje av sølv og en skje av porselen. Saad Pasha kunne le av morsomhetene som bekreftet at hun var en klovn, men dronningen ville betrakte henne som en «katastrofe» med sine sanger og utsagn som hun for det meste hentet fra sin bestemor Sitti, og senere fra alle de forskjellige tjenestepikene som dronningen skiftet ut så snart det ble klart for henne at dat- 13

14 teren hadde lært et upassende uttrykk eller en upassende gest fra dem. Moren skulle komme til å fortsette å skifte ut tjenestepikene, mens datteren aldri holdt opp med å plukke opp ting han lo hjertelig og lenge av, og han skulle komme til å spille inn andre sanger. Skal jeg elske eller vende ryggen til? Si meg, folkens, hva skal jeg gjøre? Min elskede gjør meg aldeles vill, og hans feite sleik jeg vil berøre. Komedien skulle nå sitt høydepunkt da hun delte en flaske øl med ham. Hun drakk av et lite krus og falt beruset om etter den andre slurken, mens faren lo så tårene trillet. Dronningen kunne ikke annet enn smile da hun bar henne i seng. Alt hun gjorde, bekreftet at hun var «Satans yngel», og nakken hennes skulle komme til å stifte bekjentskap med sengestolpen. Hun vrælte i evigheter i hans fravær, bare fordi hun, idet hun pekte på det kjøttfulle låret sitt, helt ut av det blå hadde sagt til dronningen: «Mule der.» Moren, som på grunn av den stikkende fingeren tolket dette helt korrekt ved å erstatte m-en med en p, ble forferdet, og etter å ha kommet seg av det verste sjokket klovnen var jo så uskyldig og etterlignet bare andre ble det holdt et 14

15 langt møte med tantene Habiba, Nawal og Fawqiyya og andre kvinner for å diskutere denne elendigheten. Hun fikk chili i munnen og ble bundet til sengestolpen inne på det mørke rommet. Deretter ble hun fratatt dukken sin, og betegnelsen «rennesteinsmanerer» ble lagt til rekken av kallenavn som begynte med Blå aubergine, og fortsatte med Apen, Klovnen og Rennesteinsmanerer. Det siste skulle komme til å hefte ved henne i lang tid. Få opp den døra for meg. Vannbøffelen føder. Jammen, se å få opp den døra, da. Vannbøffelen føder. Auberginen hadde tre bestemødre. En hadde ringlende øredobber, paljettdekorert tørkle, fargerik beduinkjole og et par sko fra Bata, som hun hadde pakket inn i en plastpose. Hun sa at de var av ekte skinn, og brukte dem aldri. Hun hadde også et tyllskjerf fra Hijaz som hun oppbevarte i en annen pose. Når hun satt på benken av leire som omkranset rommet hennes, brydde ikke auberginen seg om de tatoverte fuglene i tinningene hennes, det var de mørke, nærmest brente flekkene som holdt henne våken om natten. Hver gang hun glemte, spurte hun: «Hva er det, Sitti?» Sitti ble ikke 15