Crossover- og verdensmusikkfeltet: Behov for felles organisering?

Transkript

1 Crossover- og verdensmusikkfeltet: Behov for felles organisering? Forprosjekt for verdensmusikksammenslutning April 2010 Av Anne Ellingsen, Kulturanalyse.no Oppdragsgivere: Global Oslo Music Samspill International Music Network Du store verden! Cosmopolite 1

2 Om leverandøren av denne rapporten Denne rapporten er utført av konsulentfirmaet Kulturanalyse.no, som tilbyr interkulturell analyse, rådgiving og journalistikk. Firmaet ledes av sosialantropolog Anne Ellingsen (dr.polit.) og har samarbeidspartnere innen forskning, undervisning og medier. Firmaet ble startet i 1995 under navnet Ellingsen Kitap. (Kitap er tyrkisk for det arabiske ordet kitab, som betyr bok.) INTERKULTURELL ANALYSE, RÅDGIVNING OG JOURNALISTIKK Ellingsen Kitap forsynte i mer enn ti år landets biblioteker med flerspråklig litteratur og musikk. Firmaet endret i 2009 navn og virkeområde, og fremstår nå som Kulturanalyse.no. Kulturanalyse.no er lokalisert i Oslo. Firmaet betjener bedrifter og organisasjoner i privat så vel som offentlig sektor. Hovedtyngden av virksomheten består i dag av utredningen innen kultursektoren og foredrag om aktuelle temaer.

3 Crossover- og verdensmusikkfeltet: Behov for felles organisering? Forprosjekt for verdensmusikksammenslutning April 2010 Av Anne Ellingsen, Kulturanalyse.no Oppdragsgivere: Global Oslo Music Samspill International Music Network Du store verden! Cosmopolite

4 Tittel: Crossover- og verdensmusikkfeltet: Behov for felles organisering? Forfatter: Anne Ellingsen, Kulturanalyse.no Oppdragsgivere/utgivere: Du store verden! Cosmopolite Samspill International Music Network Global Oslo Music Referat: Denne rapporten analyserer behovet for et forbund for crossover- og verdensmusikkfeltet i Norge. Den presenterer synspunktene til et bredt utvalg aktører i musikklivet fra hele landet; musikere, arrangører og representanter for ulike forbund. Tema i rapporten er hvilket behov som finnes for en felles plattform. Kvalitative intervjuer og en nettbasert spørreundersøkelse inngår i studien. Emneord: arrangør, musiker, musikk, verdensmusikk, organisasjoner, inkludering, forbund, samarbeid Foto: Einar Ytrelid / Knut Utler Dato: April 2010 ISBN-nr.:

5 INNHOLD Forord Bakgrunn... 6 Initiativtakerne Nasjonalt forbund for verdensmusikk... 9 Metode...11 Intervjuer Spørreundersøkelse Den andre musikken...13 Informanter...15 Funn...17 Anerkjennelse...17 Interesseorganisasjon Organisering...24 Møteplasser...26 Konserttilbud...26 Styrke utøvernes stilling...31 PR og publikum...32 Konklusjon...33 Litteratur...35 Appendiks: Spørreundersøkelse...36

6 Forord I februar 2010 ga initiativtakerne til dette prosjektet meg i oppdrag å kartlegge det eventuelle behovet for et felles forbund for crossover- og verdens musikkmiljøene i Norge. Grunnen til at jeg ble satt på denne opp gaven, er en tidligere kartlegging jeg har gjort av publikums- og interesse grupper for Riksscenen.1 Også en doktoravhandling om Rikskonsertenes flerkulturelle satsning (Ellingsen 2009) har vært en nyttig bakgrunn for arbeidet med dette prosjektet. Et kartleggingsoppdrag av denne typen kunne hatt flere mulige vinklinger. Man kunne se på arbeid som har vært gjort tidligere i det flerkulturelle musikkfeltet, enten praktisk, teoretisk eller begge deler. Et annet alternativ er å kartlegge ønsker og behov som eksisterer i dag. Initiativtakerne ønsket en slik kartlegging av nåtidige og mulige fremtidige behov. Oppdraget for denne rapporten har vært å undersøke hvordan ulike aktører tenker seg veien framover: hvilke ønsker og behov har mulige deltakere i en slik organisasjon? Man ville også synliggjøre bredden i feltet, blant annet det geografiske og profesjonsmessige spennet blant utøvere og organisatorer. Det er mitt håp at rapporten vil være nyttig ved en eventuell etablering av en felles organisasjon på verdensmusikkfeltet. Jeg vil rette en stor takk til alle som har bidratt til denne rapporten, enten gjennom å gi bakgrunnsinformasjon, stille opp til intervju, svare på surveyen, yte assistanse med layout eller lese manus. Anne-Britt Gran ved Handelshøyskolen BI og Ellen Aslaksen i Norsk kulturråd har kommet med nyttige tips. Takk til Einar Ytrelid og Knut Utler for bruk av billedmateriale. Ansvarlig for sluttproduktet står naturligvis jeg selv. Anne Ellingsen Kulturanalyse.no 1. ( ) 5

7 Bakgrunn I denne rapporten skal vi se på behovet for en eventuell organisering av verdensmusikk feltet. Før vi tar for oss denne problemstillingen, kan det være formålstjenlig å skissere noen likheter og ulikheter mellom jazz og folkemusikk på den ene side og verdensmusikkfeltet på den annen side. Norsk Jazzforum er en medlems- og interesseorganisasjon som samler det norske jazzmiljøet. Medlemmene består av festivaler, klubber, storband, profesjonelle musikere, studenter og regionale sentre. Forumet ble etablert i 1953, og fant sin nåværende form i Dette skjedde ved at to organisasjoner, Foreningen Norske Jazzmusikere og Norsk Jazzforbund, ble slått sammen. Forumet etablerte i 2005 Nasjonal Jazzscene, som i dag er en egen stiftelse, med eget styre og administrasjon. Ved siden av en rekke andre aktiviteter driver forumet plateselskapet Odin, og står bak tidsskriftet Jazznytt. Folkemusikk- og Folkedansorganisasjonen i Noreg ble etablert i 2009, som den samlende organisasjonen for folkedans- og musikkmiljøet. Den er resultat av sammenslutningen av Norsk Folkemusikk- og Danselag og Landslaget for Spelemenn. Organisasjonen er en åpen interesseorganisasjon for medlemmer i lokale lag, særlag og yrkesutøvere innen folkemusikk og folkedans. Enkeltpersoner kan melde seg inn direkte. Jazzmiljøet har vært en drivende kraft i etableringen av Nasjonal Jazzscene, som startet som et samarbeid med Cosmopolite og klubbscenen Belleville og åpnet i egne lokaler i Folkemusikkmiljøet har drevet fram etableringen av Riksscenen, som åpnet i Begge scener er resultat av lang tids arbeid innen godt organiserte miljøer. I tillegg til egne scener i hovedstaden har både jazz og folkemusikk mange arenaer rundt om i landet. De samlende organisasjonene innen folkemusikk og jazz har i stor grad overlappende formål. Her er trukket ut noen sentrale punkter, slik jeg leser presentasjonene på organisasjonenes hjemmesider: 1) bedre ressurs- og kompetanseutnytting ved å samle kreftene 2) være en felles stemme overfor politikere og bevilgende myndigheter (være en interesseorganisasjon) 3) bedre utøvernes stilling ved å styrke rammebetingelsene og gi råd og rettledning 4) drive kompetanseheving 5) drive og videreutvikle spillearenaer 6) styrke genrens posisjon i offentligheten 7) drive intern koordinerings- og informasjonsvirksomhet På verdensmusikkfeltet finnes det mye aktivitet rundt om i landet, og man har en stor, veletablert scene i Oslo, nemlig Cosmopolite. Men mens både jazzmiljøet og folkemusikkmiljøet har 6

8 lang tradisjon for organisering, er det motsatte tilfelle med verdensmusikken. Organisering i det hele tatt, og en felles organi sasjon i særdeleshet, vil være en ny situasjon for dette feltet. (Her ser vi bort fra mindre organisasjoner som Samspill, og organisering innen ulike spesifikke genre og geografiske områder, som tango, afrikansk dans og så videre). Verdensmusikkfeltet i Norge har vært drevet fram av ildsjeler. Fra tidlig på 70-tallet er anekdotene mange om musikkglade mennesker som åpnet sine hjem for musikere langveisfra. Konserter som var annerledes enn det meste man hadde hørt tidligere, ansporet til videre arbeid for å la flere få oppleve denne musikken. I 1998 dokumenterte Norsk Kunstnerråd at mer enn 500 artister med innvandrerbakgrunn bodde og arbeidet her i landet (Ainashe 1998). Det fantes en rekke musikkscener, og flere organisasjoner drev formidling av musikk fra mange deler av verden. De siste årene er miljøet blitt bredere, og det har blitt mer institusjonalisert. Det som gjerne går under betegnelsen verdensmusikk, har også kommet inn på statsbudsjettet. Forskjellige støtteordninger har vært med på å styrke kanskje også å styre utviklingen (Aslaksen 1997, Baklien og Krogh 2002, Gran 2002). Blant de som deltar på verdensmusikkarenaen, finner vi både utøvere med norsk bakgrunn og innvandrede musikere. En av veteranene i norsk musikkliv, Kouame Sereba, opprinnelig fra Elfenbenskysten, vant Folkelarmprisen for beste folkemusikkartist i Samtidig er det en økende erkjennelse av at i en global sammenheng er også norsk folkemusikk eksotisk og annerledes. Ofte inkluderes derfor denne musikken i begrepet verdensmusikk. Initiativtakerne til dette forprosjektet er oppmerksomme på at verdensmusikk er et omdiskutert begrep. I søknaden om midler til forprosjekt presiseres det: i dette dokumentet og i denne sammenhengen brukes begrepet verdensmusikk som et sekkebegrep for musikk og musikere med forskjellig kulturell bakgrunn, fordi det er en hensiktsmessig og velkjent karakteristikk. Vi legger imidlertid vekt på at det i publikumsarbeid og synliggjøring av verdensmusikken utenfor fagmiljøene, er viktig å omtale musikere og deres musikk innenfor de forskjellige musikkgenrene de tilhører. En rekke festivaler, klubber, spillesteder og andre arrangører driver i dag en utstrakt virksomhet rundt om i landet. Her kan nevnes Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, Telemarkfestivalen, Columbi Egg, Tromsø World Music Festival, Riddu Riddu-festivalen, Mela og Cosmopolite. I tillegg har vi jazzfestivalene. Mange andre kunne nevnes. Særlig gjelder det om man tok med de mange arrangørene blant ulike etniske grupperinger. Den landsdekkende Riksscene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans er i ferd med å bli etablert som en viktig nykommer på dette feltet. En etablert aktør er Rikskonsertene, som er en betydelig produsent og Norges største konsertformidler. Rikskonsertene har lenge satset tungt på verdensmusikk, både gjennom faste konsertserier og en årlig festival. 7

9 NRK P2 dekker verdensmusikk, i første rekke ved programposten Jungeltelegrafen. Det eksisterer flere plateselskaper som Grappa, Kirkelig Kulturverksted og Etnisk Musikklubb som presenterer slik musikk. Undervisning i såkalt rytmisk musikk, derunder også verdensmusikk, skjer ved flere høyere læresteder. 2 Både Handelshøyskolen BI, en del videregående skoler og folkehøgskoler og noen musikk- og kulturskoler har undervisning innen de rytmiske genrene. Læreplanen for Grunnskolen krever at elevene skal kjenne til norsk og internasjonal musikk, og Den Kulturelle Skolesekken vektlegger flerkulturell musikkforståelse. 3 Det finnes også et utøverforbund, Samspill International Music Network, som organiserer musikere innen verdensmusikk Det er altså en betydelig virksomhet på dette feltet. Allikevel har en felles organisasjon som koordinerer virksomheten manglet, noe initiativtakerne til dette prosjektet ønsker å gjøre noe med. Initiativtakerne Fire initiativtakere har gått sammen om å undersøke behovet for dannelsen av et forbund for crossover- og verdensmusikk: Du store verden! (DSV) produserer transnasjonale prosjekter innen alle kunstdisipliner, og arbeider for å styrke interkulturelle relasjoner i kunst- og kulturformidlingen både nasjonalt og internasjonalt. DSV har ingen egen scene eller eget hus, men finner samarbeidspartnere blant eksisterende aktører. Metoden er i tillegg til kunstformidling informasjon, artistformidling og kompetanse- og påvirkningsarbeid. DSV er dermed både en produsent og et nettverk. Cosmopolite er et spillested som ble opprettet i 1992 på initiativ av Miloud Guiderk. I 1999, etter syv år i Industrigata på Majorstua, flyttet virksomheten til Møllergata. I forbindelse med flyttingen ble virksomheten organisert som en stiftelse. I mars 2008 flyttet Cosmopolite ut av sine lokaler, og gjenoppsto senere samme år i Soria Moria på Torshov. Cosmopolite har fått tilskudd over statsbudsjettets kap. 320 post 74 siden En rekke av verdens fremste utøvere innen jazz og verdensmusikk har stått på Cosmopolites scene. I 2008 slo Kongen Miloud Guiderk til ridder av 1. klasse for hans brobyggingsarbeid i musikken. 2. Noen av disse lærestedene er Universitetet i Oslo, Høgskolen i Oslo, universitetene og høgskolene i Agder, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Telemark. Høgskolen i Nesna har eget masterstudium vinklet mot etnomusikologi. Ole Bull-akademiet, Grieg-akademiet og Norges Musikkhøgskole har også et undervisningstilbud som omfatter rytmisk musikk i en rekke genre (Stortingsmelding nr ). 3. St. meld.nr. 8 ( ) Kulturell skolesekk for framtida 8

10 Samspill International Music Network (SIMN) har i mer enn ti år arbeidet for å fremme verdensmusikken som en viktig del av kultur-norge. Forbundet er en av flere organisasjoner som ønsker å styrke stillingen til musikere med innvandrerbakgrunn. Samspill er i dag den største medlemsorganisasjonen for musikere i verdensmusikkgenren. Forbundet har mottatt støtte fra Norsk kulturråds Mosaikk-program. Samspills samarbeid med Norsk Musikkråd førte til etableringen av verdensmusikk som fast post på statsbudsjettet. Global Oslo Music (GOM) ble initiert av Malika Makouf Rasmussen ut fra ønsket om å utvikle en produksjonsenhet som skal arbeide for å fremme crossover-, roots- og verdensmusikk. GOM startet opp som en serie konserter på Dattera til Hagen i Oslo i januar I løpet av det første året gjennomførte GOM 24 konserter og klubbkvelder. Arbeidet er nå også internasjonalt, med etablering av kontakter i flere europeiske land, med tanke på fremtidige samarbeidsprosjekter. Som et ledd i dette arbeidet har GOM initiert et nordisk nettverk for arrangører kalt Nordisk Verdens- og rootsmusikk-nettverk. Nasjonalt forbund for verdensmusikk Du store verden!, Cosmopolite, Samspill International Music Network og Global Oslo Music (fra nå av kalt initiativtakerne) har i samtaler med meg gitt uttrykk for at man ser et behov for å gå ut over egen organisasjon og se hva feltet trenger. Man refererer til at det har vært gjort tidligere fremstøt i retning av å etablere et samarbeid mellom forskjellige arrangører, men at dette opphørte på grunn av manglende tid og ressurser til gjennomføring. I følge Omar Guiderk ved Cosmopolite lå det ikke noe systematisk arbeid bak disse forsøkene, som strandet etter kort tid. Det drives et utstrakt konsertliv rundt om i landet, med et variert publikum innen feltet verdensmusikk. Allikevel opplever sentrale aktører arbeidet som tungrodd. Uttrykk som brukes, er at man faller mellom stoler, og at man sliter i oppoverbakke. Det oppleves som at alle jobber på sitt felt, og at arbeidet er lite koordinert. Tanken er at et forbund nasjonalt kan styrke musikerne, samordne virksomheten, og løfte verdensmusikken som genre. I sin søknad til Kulturrådet skisserer initiativtakerne noen mål: Tiden er moden for å forene de rike kreftene og ressursene som ligger i crossover- og verdenmusikkfeltet for å skape en tydelig og sterk plattform for de mange musikere og deres kunst som faller utenfor de ordinære forbund og miljøer deres kunst egentlig tilhører 9

11 Verdensmusikkfeltet er nå klart for med felles stemme å løfte et viktig felt i norsk kulturliv; og utvikle dette feltets samarbeid med de øvrige musikkmiljøer Sammenslutningen for verdensmusikk har til formål å styrke og løfte crossover- og verdensmusikkfeltet i Norge og gi verdensmusikere en høyere status i det norske kulturlivet Initiativet til et felles forbund kom istand etter et arrangement i regi av Du store verden! våren En temasamling tok for seg forholdet mellom Norsk kulturråd og mangfold i kunsten 4. På arrangementet kom det fram at mange av deltakerne opplevde den delen av kulturlivet som kan knyttes til kulturelt mangfold, som for eksempel verdensmusikk, som å ha en marginal posisjon. Flere av innlederne trakk fram at dette gjaldt både arrangører og kunstnere. Dette, mente de, gjør at mange gode utøvere forblir usynlige i stedet for å bidra til at norsk kulturliv får en fornyelse. På temasamlingen ble erfaringer fra Norsk Jazzforum og Norsk Rockforbund trukket fram. Spørsmålet man stilte seg, var om verdensmusikken, på lignende vis som jazz og rock, kunne trenge et sterkt, nasjonalt forbund som kunne samle og styrke feltet. Initiativtakerne har samarbeidet uformelt gjennom mange år. Etter å ha hørt på synspunktene som kom fram på temasamlingen bestemte de seg for å følge opp disse betraktningene ved å forsøke å stable et nasjonalt forbund på bena. Noen mål initiativtakerne ser for seg for en slik sammenslutning er: Anerkjennelse: Anerkjennelse av verdensmusikk som et viktig og verdifullt felt innen norsk kulturliv Interesseorganisasjon: Forene arrangører og musikere i ett felles forbund / en felles sammenslutning som et interesseorgan Organisering: Heve organisering av verdensmusikkfeltet til samme nivå som tradisjonsmusikk, jazz, pop og rock Møteplasser: Skape møteplasser der arrangører og musikere diskuterer prosjektutvikling, strategi og metode Konserttilbud: Jobbing mot festivaler og mainstream konsertarrangører for inkludering av verdensmusikk i deres repertoarer. Økt konserttilbud og koordinering av konsertserier i hele landet 4. Tittelen på temasamlingen var: Norsk kulturråd og kulturelt mangfold hvordan kan Norsk kulturråd stimulere til at det skapes ny kunst på et kvalitetsnivå som bidrar til fornyelse av norsk kulturliv? Ole Jacob Bull, direktør i Norsk kulturråd, Malika Makouf Rasmussen, musiker og produsent, Omar Guiderk, konsertarrangør ved Cosmopolite, Samir M kadmi, kunstner og kurator, og Farhad Kalantary, kunstner og representant for prosjektrommet Atopia holdt innlegg på arrangementet. 10

12 Styrke utøvernes stilling: Profesjonalisering og anerkjennelse av musikere / styrke arbeidsvilkårene hos musikerne PR og publikum: Arbeid overfor publikum og medier Denne rapporten vil presentere synspunkter som har kommet fram på hvert av disse punktene fra aktører som er aktive på verdensmusikkfeltet. Hovedkonklusjonen er at det er et tilnærmet entydig positivt syn på å danne en slik organisasjon. Metode Leseren vil ikke få presentert noen dyptpløyende teoretisk analyse i denne rapporten. Fokuset er i stedet på behov hos ulike aktører i målgruppa. Rapporten er basert på dybdeintervjuer, en nettbasert spørreundersøkelse, og litteratur / Internet-kilder. Intervjuer Rapporten inneholder 13 dybdeintervjuer med utøvere, arrangører og ledere av forbund. Intervjuene var halvstrukturerte, og varte fra tyve minutter til to timer. Spørreskjemaet i spørreundersøkelsen har fungert som intervjuguide, oftest fulgt opp med en mer uformell diskusjon. I denne forstudien har det stått sentralt å finne hva folk i felten fremhever som viktig. Metoden har derfor vært å unngå å legge føringer i spørsmålsstillingen i starten av samtalen. Først etter en stund har jeg introdusert konkrete, mulige arbeidsfelt. Dermed har samtalepartneren kunnet kommentere dette, etter selv å ha fremmet sine umiddelbare tanker. Noen har valgt å uttale seg om flere av punktene, mens andre kommenterer kun enkelte spørsmål. Måten jeg har kommet i kontakt med intervjuobjektene på, er ved å benytte meg av mitt allerede eksisterende nettverk. Videre har oppdragsgiverne kommet med tips. Utvalgte respondenter på nettspørreundersøkelsen har også blitt kontaktet. Ikke alle har svart på forespørselen om å stille opp til intervju. Dette gjelder rundt en fjerdedel av henvendelsene. Måten personene har blitt valgt ut på, er dermed til en viss grad ved selvseleksjon, men har også i seg et randomisert element. Fremgangsmåten har sine metodiske begrensninger (Hellevik 1999). Undersøkelsen gir like fullt en pekepinn om hvordan de aktuelle problemstillingene arter seg for en del sentrale aktører i feltet. 11

13 Noen av de som inngår i studien, er intervjuet i et møte, andre over telefon. De intervjuede har fått oversendt referat på e-post like etter samtalen, for å kunne komme med innspill. Det har også vært gjennomført sitatgodkjennelse før rapporten gikk i trykken. Hvert intervjuobjekt har godkjent de delene av rapporten hvor de figurerer (inklusive biografiene). Spørreundersøkelse En nettundersøkelse på nettverket Du store verden!s hjemmeside utgjør deler av datagrunnlaget (se appendiks). Spørreundersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med Du store verden!. Link til spørreundersøkelsen lå også ute på Samspill og Global Oslo Musics hjemmesider. Undersøkelsen ble dessuten bekjentgjort via initiativtakernes e-postlister for musikkfeltet. Respondentene fikk opplyst at de kunne velge å være anonyme, men ble oppfordret til å gi kontaktinformasjon for et eventuelt intervju. Alle utenom en person valgte å oppgi slik informasjon. (Denne respondenten forsto det som at kontaktinformasjon var obligatorisk, og søkte å unngå å oppgi dette ved å sende svar direkte til e-postadressen til Kulturanalyse.no). Kun Kulturanalyse.no har hatt tilgang til informasjonen fra spørreundersøkelsen. Spørreundersøkelsen lå ute i elleve dager, og ga til sammen 17 svar. Spørreundersøkelsen dekker til sammen følgende kategorier: musiker, komponist, rådgiver, produsent, prosjektleder, festivalmedarbeider, journalist, informasjonssjef, daglig leder samfunnshus, konsulent, arrangør, og matkulturformidler. Innspillene som kom via spørreundersøkelsen er fyldige, og supplerer dybdeintervjuene. Materialet er brukt som utgangspunkt for utvelgelse av dybdeintervjuer. Noen svar er også brukt direkte. Ved en nettbasert spørreundersøkelse vil det være en selvseleksjonsproblematikk, ved at kun de som er er tilstrekkelig interessert, svarer. Spørreundersøkelsen har følgende spørsmål: 1) Mener du det er behov for et forbund for verdensmusikk/crossover-feltet i Norge? 2) Hvis ja, hva mener du et slikt forbund kan gjøre for deg som musiker/arrangør? (fungere som fagforening, konsertformidling, nettverksbygging, annet?) 3) Hvis nei, hvorfor mener du det ikke er behov for et slikt forbund? Det er satt av et felt i skjemaet for eventuelle kommentarer. 12

14 Den andre musikken Som en bakgrunn for diskusjonen innledes denne delen med en spesialversjon av NRK P2s Jungeltelegrafen; fremført som innlegg på seminaret Kulturlivets internasjonale virkelighet hvilket ansvar har mediene?. Programledere er Sigbjørn Nedland og Arne Berg. Jungeltelegrafen har i en årrekke presentert den andre musikken den som ikke høres særlig mange andre steder i norsk radio. Her er et utdrag av innleget Heads 3. CD k 4. St 14. St a. Velkommen til denne utgaven av Jungeltelegrafen b. I dag skal vi diskutere norske medier og internasjonal musikk c. Ikke minst hvorfor de er så redde for musikken d. Ikke all musikk, men all musikk som ikke 1: er norsk eller 2: er angloamerikansk e. Så skal vi ta for oss hvorfor dette først og fremst gjelder musikk, og ikke andre kulturuttrykk f. Til slutt skal vi se på det som faktisk er norsk, altså tradisjonsmusikken og folkemusikken g. Hvorfor er DEN bannlyst i norske radiokanaler? h. Men alt dette siden først skal vi ha litt musikk a. Hovedøen Social Club: Jeg vil ha en blå ballong b. LUS etter ett minutt eller så a. Du hørte noe så sjeldent som en salsalåt fra A-lista på NRK P1. Hovedøen Social Club er prosjektet til Sverre Indris Joner og hans kubanske kumpaner, hvor de har gitt seg i kast med den norske populærmusikkarven og arrangert den for kubansk orkester. Resultatet ble ekstremt populært i Norge i fjor, og havnet på VG-lista, ikke minst PÅ GRUNN AV a-listinga på P1 - Norges største radiokanal b. Nå hadde det jo dette aldri skjedd hvis de hadde sunget på spansk c. Eller hvis de hadde sunget UKJENTE låter d. Det var nettopp det gjenkjennelige i Jeg Vil Ha En Blå Ballong som gjorde at Norges største radiokanal tok i den e. Det var kanskje til og med det lett parodiske i den som fenget. Det var ikke salsa på alvor, liksom f. Men det VAR det jo. Sverre Indris Joner har spilt salsa i mange år, med sitt faste orkester La Descarga, uten at noen norske radiokanaler har brydd seg. Og i Hovedøen har han med seg musikere i verdensklasse bassisten, for eksempel, har tidligere spilt i Irakere, Cubas kanskje aller mest kjente band... g. Ja, før Buena Vista Social Club, da (...) n. Musikk er på mange måter det som definerer radiostasjonens identitet, og som skal tiltrekke seg og holde på publikum o. Musikken skal altså skaffe publikum til det andre innholdet på radiokanalen 5. Utdraget er gjengitt i Seminarrapport, Kulturlivets internasjonale virkelighet hvilket ansvar har mediene? 2009: Du store verden! 13

15 p. - og holde på det publikummet og hindre dem i å skifte kanal! (...) 17. St a. Dette gjør at de som bestemmer musikken for radiokanalene, har tatt kontrollen over musikken bort fra programlederne og produsentene, og gitt den til en liten gruppe ofte bare et par-tre personer som skal bestemme hele radiokanalens musikkinnhold b. Idealet er å skape en musikkprofil som alle lytterne til radiokanalen liker c. Resultatet er at de blir livredde for å inkludere noe som helst som deler av lyttergruppen IKKE liker, og som dermed får dem til å skifte kanal d. Dette fører til en slags minste felles multiplum -filosofi, der bare den musikken får slippe til som ikke på noen måte kan oppfattes som så spesiell og uvanlig at den kan støte noen bort e. Slagordet for den slags radio har gjerne vært Give the people what they want f. Det høres jo svært demokratisk og fint ut g. Ja, men det er ikke et dekkende slagord for hvordan virkeligheten ser ut. Det mer korrekte slagordet ville være Give the people what they re used to getting Også i Norge har vi en rekke dyktige utøvere av crossover- og verdensmusikk, men de forsvinner ofte i mediebildet i forhold til rock, pop og jazz. Et unntak er den kjente gruppa Hovedøen Social Club. Foto: Einar Ytrelid 14

16 Informanter Disse er intervjuet i rapporten: Charles Mena, musiker og tekniker. Charles Mena er født i Nicaragua i 1954, og kom til Norge i Han vokste opp i New York som medlem av en svart middelklassefamilie. Etter å ha studert musikk med trommesett som spesialisering ved Queen s College, har han vært aktiv i en rekke band, inklusive Quantum Force, Da Bushmen, Two Niggers and a Honkie, Ras Nas, Holy Toy og Notodden Bluesband. Han er ansatt som skiftleder på Øvingshotellet i Schous Kulturbyggeri. Kari Bjerke Batt-Rawden, musiker og forsker. Kari Bjerke Batt-Rawden er aktiv i folkemusikkmiljøet i Norge, Irland og i England med gruppa Westward, som har tradisjonell irsk musikk som spesialitet. Doktoravhandlingen hennes fra University of Exeter tar for seg temaet musikk og helse, og viser at selvvalgt musikk kan ha gunstig helseeffekt. Ellen Stokland, medieviter, journalist og rådgiver. Ellen Stokland har bred erfaring fra det flerkulturelle kulturfeltet i Norge, både fra IMDi og som journalist, samt fra Nordic Black Barneteater, Mela-festivalen og etablering av capoeira i Norge. Hun arbeidet i Kultur- og kirkedepartementet som rådgiver i Sekretariatet for Mangfoldsåret Hennes spesialisering er på svart kultur, grasrotmobilisering og kulturkommunikasjon i Sør. Hilde Bjørkum, direktør for Førde Internasjonale Folkemusikkfestival. Hilde Bjørkum har vært sentral i arbeidet med å utvikle Førde Internasjonale Folkemusikkfestival til et knutepunkt med internasjonal profil. Hun har siden 1989 med få avbrudd vært daglig leder for festivalen. Hun har sittet i en rekke kulturutvalg og -komiteer i nordisk og norsk sammenheng, og ble i 2008 valgt til president i det europeiske festivalnettverket European Forum of Worldwide Music Festivals (EFWMF). Bjørkum er utdannet lærer med spesialisering på folkemusikk, og utøvende folkedanser og felespiller. Jan Lothe Eriksen, daglig leder for Riksscenen. Jan Lothe Eriksen er tidligere musiker, nestleder i daværende Norsk Musikerforbund (nå MFO) og tidligere daglig leder for Norsk Folkemusikkog Danselag. Han er siden høsten 2007 daglig leder for Riksscene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans (Riksscenen), som nylig har flyttet inn i Schous-kvartalet i Oslo. Riksscenen er en nasjonal institusjon for folkemusikk og folkedans. Martin Revheim, leder for MIC Norsk Musikkinformasjon. Martin Revheim etablerte og eide i flere år Klubbscenen Blå i Oslo. Videre har han ledet Kongsberg Jazzfestival, vært orkestersjef i Kringkastingsorkesteret, og sittet i juryen for Spellemannsprisen. Monica Larsson, tidligere leder i Norges Rockforbund. Monica Larsson er tidligere styreleder i Alarmprisen, sitter i styret i Øyafestivalen, er leder for rytmisk utvalg i Norsk kulturråd 15

17 (arrangørstøtteordningen og musikerordningen), styremedlem i Cultiva (Kristiansand kommunes energiverkstiftelse) og en av initiativtakerne til Samstemt. Sverre Indris Joner, musiker, komponist og arrangør. Sverre Indris Joner regnes som en pioner innen latinamerikansk musikk i Norge. Han er mest kjent for et norsk publikum gjennom sine hits med gruppa Hovedøen Social Club. Andre band han har grunnlagt, er blant andre Tango for 3, La Descarga, Salzumba, og Electrocutango. Joner har komponert og arrangert musikk til flere filmer, teaterstykker og CD-innspillinger, og vært solist med en rekke symfoniorkestre i inn- og utland. I 2005 fikk han Edvard-prisen i klassen Musikk til annen kunstart for sin musikk til forestillingen Tanghost. Vasuky Jayapalan, sanglærer og fagseksjonsleder ved Oslo Musikk- og Kulturskole. Vasuky Jayapalan har undervist i sang ved Oslo Musikk- og Kulturskole siden høsten Hun har erfaring fra flere organisasjoner innen det flerkulturelle, f.eks. Samspill International Music Network og Oslo Fine Arts Academy. Hun jobber med integrering av fremmedspråklige i Norge og arrangerer kurs, seminarer og workshops. I tillegg underviser hun i musikk fra Sørøst-Asia ved Norges Musikkhøgskole og er musikklærer på ulike tamilske skoler. Hun har utdanning innen pedagogikk og musikk fra Norge, Sri Lanka og India. Rob Waring, musiker, komponist og førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole. Rob Waring er oppvokst i New York, og kom til Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Hans hovedinstrumenter er vibrafon og slagverk. Waring har bakgrunn innen klassisk musikk og jazz og har også jobbet med norsk folkemusikk og indonesisk gamelan. Han har bodd fire måneder på Bali for å studere musikk og deltatt på seminarer i indisk rytmelære. Han står bak en rekke CD-utgivelser. Benoit Tamba, artist og prosjektleder for Tromsø World Music Festival. Benoit Tamba, opprinnelig fra Senegal, er prosjektleder for Tromsø World Music Festival, som han tok initiativ til i Siden 1990 har han vært en pioner på verdensmusikkområdet i Tromsø, først med sitt band Tamba Kunda, senere med prosjektet Tamba & Djiromansa. Tamba har turnert Norge med bandet sitt, og undervist ulike aldersgrupper i trommespill og dans. Han har vært medlem av Mangfoldsåret 2008s referansegruppe. Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og tekstforfatter. Erik Hillestad etablerte i 1974 plateselskapet og kulturtiltaket Kirkelig Kulturverksted, der han har vært produsent for de fleste av utgivelsene. Kirkelig Kulturverksted (KKV) har forestått over 350 plateutgivelser innen folkemusikk, visesang, kirkemusikk, jazz, pop, verdensmusikk og i grensesnittene mellom disse genrene. KKV er permanent leietaker av Kulturkirken Jakob i Oslo, som ble etablert i KKV fikk Brobyggerprisen i Musikkforlaget og Hillestad ble tildelt Bjellesauprisen fra FONO da den ble delt ut for første gang i Forlaget fikk prisen for sin innsats for norsk musikk gjennom mange år. Maria Høgetveit Berg, leder for Folkemusikk- og folkedansorganisasjonen i Noreg. Maria Høgetveit Berg er utdannet lærer. Hun var den første kvinnelige lederen i Noregs Mållag, og har vært kultursjef i Ål kommune i Hallingdal i 20 år. Hun har vært aktiv kveder og danser, og har vært en mye brukt dommer på Landskappleiker. 16

18 Funn Her følger en gjennomgang av funnene i undersøkelsen. Anerkjennelse Anerkjennelse av verdensmusikk som et viktig og verdifullt felt innen norsk kulturliv Både blant respondentene i spørreundersøkelsen og de som er intervjuet, ser det ut til å være bred enighet om at verdensmusikken bør få økt anerkjennelse i dagens offentlighet. En rådgiver innen forskning og utvikling som har svart på spørreundersøkelsen, uttrykker sitt syn slik: Foreløpig har artister som arbeider med verdensmusikk, og særlig musikere, artister og musikkinteresserte fra etniske minoritetsmiljøer, hatt svært dårlige vilkår for å spre musikkformer og fremføringer som ikke tilhører etablerte norske musikkmiljøer. Samtidig har denne type musikere og artister utviklet et positivt renommé innen et internasjonalt musikkfelt, og særlig har vi god grunn til å være stolte av at samiske artister gjør det bra internasjonalt. Charles Mena synes et forbund bør arbeide for å høyne statusen til verdensmusikk. I alle fall om man måler i mediedekning, er statusen til rock og jazz høyere enn verdensmusikkens, påpeker han. Ellen Stokland er skeptisk til å bruke terminologien verdensmusikk og crossover. Verdensmusikk er en svært upresis beskrivelse av ulike musikkformer som det ikke er mulig å genredefinere, crossover likeså, mener hun: At det finnes et behov for å styrke posisjonen til utenlandske musikere i Norge, er jeg enig i, men da er det kanskje bedre å kalle forbundet nettopp det - et forbund for utenlandske musikere i Norge. Men her dekker vel allerede Samspill behovet? Stokland sier hun tror verdensmusikkbegrepet kan skape avstand på en annen måte enn om man benytter genrebegreper som tradisjonsmusikk, pop, rock, hip hop etc., og mener verdensmusikk er uegnet som genrebetegnelse. Når noe kalles hip hop, jazz, reggae eller rock, så er det noe gjenkjennbart ved det musikalske uttrykket som avgjør hvilken genre det er, sier hun. Stokland slår fast at ved verdensmusikk er geografi og etnisitet viktigere markører. Dette, hevder hun, har lite med musikk som sådan å gjøre. I utgangspunktet er Stokland skeptisk til et forbund for verdensmusikk. Det kan kanskje være et behov for et forbund, sier hun, koordinering av ulike aktører kan være en god idé. Men hun reagerer altså på terminologien, og anser begrepet verdensmusikk for å være like upresist som rytmisk musikk, som Stortingsmelding nr bruker til å betegne all musikk som ikke er symfonisk. Slik begrunner Stokland sin skepsis til bruken av begrepet verdensmusikk : 17

19 Jeg synes verdensmusikkbegrepet fungerer mer ekskluderende i dag enn det gjorde opprinnelig. De første årene var det bra for noen å bli synlige ved hjelp av dette begrepet. Noe av grunnen til at jeg reagerer på begrepet nå, er at det gir integreringsassosiasjoner. Det virker som om det viktigste blir at musikken kommer fra eller representerer en bestemt (minoritets)kultur eller et land langt borte. At denne musikken er allmenn kunst med høy kvalitet blir sekundært. Og da mister kunsten sin status. Det er ikke noe galt i integrering, men det er vel ikke det det skal handle om her? Om dette temaet sier Jan Lothe Eriksen: Begrepet verdensmusikk er håpløst, men vi har ikke noe som er bedre. Alle vet på en måte hva man snakker om. Rob Waring mener at hvis et nettverk kommer i stand, vil en begrepsavklaring være viktig. Hvor inkluderende skal begrepet verdens-musikk være? Han knytter noen kommentarer til hvordan konteksten kan spille inn på bruken av begrepet: Noen mener at verdensmusikk er musikk som er lokal for noen andre - noen langt vekk. Det er derfor konteksten som avgjør. Hvis Annbjørg Lien spiller tradisjonell norsk folkemusikk i Norge, er hun folkemusiker. Men om hun gjør det i Skottland, er hun verdensmusiker. Og hvis hun gjør det med en DJ, er hun uansett verdensmusiker, for da er det blandingen av popmusikk med etnisk musikk som gjør det til verdensmusikk. To fremstående folkemusikere fra hvert sitt land i samspill: Annbjørg Lien og Bruce Molsky. Foto: Knut Utler 18

20 Interesseorganisasjon Forene arrangører og musikere i ett felles forbund /én felles sammenslutning som et interesseorgan 16 av de som har svart på spørreundersøkelsen, uttrykker at de ser behov for et forbund, mens én person uttrykker det motsatte, at det ikke er noe slikt behov. Blant de som er intervjuet, er reaksjonene i hovedsak positive. Her er noen kommentar fra spørreundersøkelsen: Som deltidsmusiker i et band og som rådgiver i en organisasjon som arbeider for etnisk og kulturelt mangfold i Norge ser jeg en stor fordel i at denne musikkformen får en organisert form. Det kan vel fungere som fagforening, og det kan gjøre det enklere for meg å få flere spillejobber, og vise det jeg gjør som musiker, samt gjøre meg kjent med andre typer musikk. I lys av konsolidering og sammenslåing innenfor folkemusikkfeltet, virker det naturlig og fornuftig at også denne viktige delen av norsk musikkliv får en sterkere stemme ved å fremme sine interesser. Det virker, sett utenfra, som om verdensmusikkfeltet er fragmentert og preget av motsetninger. Aller helst burde flere slå seg sammen i én ny organisasjon framfor å starte et nytt forbund med et nytt byråkrati. Men altså - jeg støtter tiltaket! Et forbund kan jobbe mer effektivt med styrket finansiering av dette musikkfeltet. Et forbund kan styrke den faglige utviklingen av musikere i dette musikkfeltet, gjennom å arrangere workshops, turneer, etc. Tror det vil tjene feltet å samle aktører i et nettverk/en forening til å begynne med, så kan man se om det bør bli en interesseorganisasjon som snakker med en felles stemme for hele feltet. Det er mange aktører som har behov for å samles, tror jeg, for å høre hvordan man jobber, finne samarbeidspartnere, etc, samt mange som trenger å finne informasjon på ett sted. En respondent uttrykker tvil om behovet for et forbund, og sier: Jeg er usikker på om dette musikkfeltet er stort nok til å forsvare et eget forbund i en størrelsesorden som kan gi varig effekt. I stedet for å etablere et eget forbund nå vil det kanskje være lurt å bruke det eksisterende nettverket, og invitere rock og jazz til samtaler om mulig samarbeid? Maria Høgetveit Berg opplyser at Folkemusikk og- folkedansorganisasjonen i Noreg ikke har fått diskutert dette spørsmålet: Vi beklager dette, men det har vært andre prioriteringer. Vi er ikke i utgangspunktet negative, men vi har ikke fått tatt stilling til saken, sier hun. 19

21 Kari Bjerke Batt-Rawden sier musikk kan skape mer toleranse, og øke en følelse av fellesskap: Musisering er gammelt, det er noe vi har gjort til alle tider. Alle kulturer har musikk og sang, og musikk kan gi personlig vekst og være nettverksdannende. En organisasjon kunne ha et nettsted hvor man utveksler CD-er, noter og sanger, foreslår Bjerke Batt-Rawden. Hun påpeker at Etnisk Musikklubb allerede legger grunnlaget for mye av dette, ved å formidle musikk man ellers ikke får tak i. På Etnisk Musikklubb får man mer skjult musikk, musikk som ikke spilles så ofte i vanlige sammenhenger, sier hun. Man får kjennskap til musikk som kan gjøre at man får lyst til å lære å spille et instrument, noe som igjen kan ha positiv påvirkning på ens selvutvikling. Bjerke Batt-Rawden anser at et forbund vil kunne skape større anerkjennelse for verdensmusikk: Et forbund bør bidra til å formidle den, la flere få anledning til å høre, lære, kanskje utøve musikken. Dette handler om deltakelse. Gjennom deltakelse vil man lære andre typer kulturer å kjenne. Komme i kontakt med hverandre. Kanskje danne nye nettverk. Benoit Tamba er av den oppfatning at alt som kan bidra til å forsterke verdensmusikkgenrens posisjon i Norges land må være en god sak. Han sier det spørs om genren har nådd tilstrekkelig ut i regionene, og viser til at Rikskonsertene hadde et bra distriktstilbud med Klangrikt Fellesskap, og senere Etnisk Musikkcafé, men at sistnevnte ordning etter hans mening sluttet for tidlig. Rikskonsertene gikk inn i en ny fase før feltet var modent for det, noe som resulterte i at det ble en merkbar nedgang i konserttilbudet i regionene, sier Tamba, og fortsetter: Dette har gjort genren mindre tilgjengelig enn før. Det er ikke tvil om at Rikskonsertene allikevel har gjort en kjempejobb på dette feltet, sier Tamba. Det man må håpe på, er at et bredere landsdekkende tilbud med lokale musikere kommer igang igjen, og at mediene etter hvert stiller opp. I denne sammenheng kunne et forbund være nyttig for å utvikle dette videre i Norge. Benoit Tamba kommenterer videre: Det snakkes mye om brobygging. Det er ikke dette som trengs - broene er ferdig bygd! Det som gjenstår, er implementering. Man må ha politisk støtte, midler og ressurser. Skoleturnéer er veldig bra, men det må ikke gå på bekostning av offentlige konserter der man når store deler av befolkningen. Hvis ikke regionene får bedre tilbud, vil vi få et løft i Oslo-området, men forbli på stedet hvil i regionene. Det er fortsatt noen der ute som opererer på ildsjel-nivå. En sterk, landsdekkende organisasjon kan løfte dette over i noe større og mer stabilt, sier Tamba. For å gjøre dette større må man utarbeide en utjevningsstrategi rettet mot resten av landet, og internasjonalisere virksomheten etter hvert. Erik Hillestad synes nettverksbygging er interessant, likeledes et forum for spredning av informasjon. Han er mer skeptisk til fagforening og konsertformidling: Det siste må i hvert fall ikke bli noe fordyrende mellomledd, advarer han. Allerede nå, når man booker en artist, er det flere mellomledd, og det vil bli dyrere med enda et ledd. Dette problemet avhjelpes 20

22 ikke ved at Kulturrådet eventuelt sprøyter inn midler, er Hillestads vurdering. Kulturrådet starter opp en rekke prosjekter som drives i tre år, og så står virksomheten der uten midler, slår han fast. Det som det etter hans mening virkelig er behov for, er samling og videreformidling av kunnskap om artistene og hvem som representerer dem. Hvilke turer de allerede er på, kort sagt: koordinering. Det ville være bra om noen hadde som sin oppgave å gjøre denne typen arbeid, avslutter Hillestad; dette kunne være et bra oppgave for et slikt forbund. Hilde Bjørkum kommenterer at når organisasjonene driver med omtrent det samme, kan det være behov for å samle kreftene i et forbund. Selve organisasjonsfomen kan det være lurt å tenke gjennom, påpeker hun, men i prinsippet mener hun det et bra. En mulig utfordring kan være å håndtere en stor gruppe medlemmer med ulik karakter (for eksempel både enkeltutøvere, konsertarrangører og medlemsorganisasjoner) og en del sprikende interesser, sier Bjørkum: tankene går til Borten som skulle bære staur. I følge Bjørkum er det viktig at man får en effektiv styringsmodell. Hun sier det er bra med meningsbrytning, men samtidig må det være grunnlag for samhold, slik at man greier å bygge solidariteten innad. Håpet må være at en sammenslått organisasjon greier å organisere ønskede aktiviteter og utnytte støttemidler mer effektivt enn det flere små organisasjoner kan, og at man kan få større tyngde politisk ved å stå sammen i en enhet, avslutter Bjørkum. Charles Mena ser behovet for et felles forbund. Han advarer mot en organisasjonsform som kan virke passiviserende ved unødig mange og ineffektive møter, og en stor papirmølle. Forutsatt at man klarer å unngå dette, og beholder inspirasjon og glød, kan det være et godt tiltak å organisere felles, sier han: Hvis vi kan nå ut, spørre folk: Hva kan vi gjøre for deg, ja, så er det en god idé!. Charles Mena har erfaring for at det kan være tungt å drive som profesjonell musiker i Norge. Han påpeker at dette gjelder alle, uansett etnisk bakgrunn. Men kommer man utenfra, mangler man ofte kontakter i større grad enn det nordmenn gjør, slår han fast. Kjennskap til feltet og kontakter blant produsenter og andre i nøkkelstillinger er viktig for å nå frem. Sverre Indris Joner synes ideen bak en sammenslutning som skal favne alle som driver med verdensmusikk, høres flott ut, men at den samtidig virker litt naiv. Skulle det komme til en konfliktsituasjon internt, vil det jo være meget ulike styrkeforhold mellom medlemmene, sier han, og hva med krav til kvalitet? Selvfølgelig er det vanskelig å bruke kvalitetskriterier når man skal lage et forbund. Men det finnes både dilettanter og folk i verdensklasse innen dette feltet, slår Joner fast. Pass på at forbundet ikke blir tannløst, advarer han, ved at det blir for demokratisk. Man kan lett komme til å måtte ta så mange hensyn at det blir ineffektivt, og at bare prat tar knekken på entusiasmen. På den annen side er det jo et problem når man skal sette kvalitet øverst: hvem skal plukke ut? erkjenner Joner. Men det er et faktum at noen er mer flinke til å prate for seg enn de er gode utøvere. 21

23 Joner fortsetter: kunne man få til et samarbeid mellom Innvik, Union Scene og andre arrangører som driver med mye av det samme, ville det være bra. Miloud på Cosmopolite, Barth Niava på CAK og flere holder på. Det er jo bra. Men om det blir en bredere organisasjon, og mer penger, kan det gi større politisk tyngde, sier Joner; dette var jo ideen bak Samspill. Han avslutter: Om et slik felles forbund hadde kommet på banen tidligere, kunne man kanskje unngått at så mange ildsjeler brente seg ut. Jeg vet om mange som har gjort det. Det ville være bra om man kunne få bedre økonomi for gode prosjekter. Martin Revheim mener det kan være interessant å samle flere organisasjoner i et forbund. Men her bør man tenke på hvilke personer som er både konkret nyttige for miljøet, og tydelige, sier han. Det bør ikke være et fagforbund, heller ikke en konsertformidler, men en nettverksbygger. Et godt drevet forbund kan fungere som plattform, samle, formidle, fortsetter han, og konstaterer at det klart er et behov for samordning. De som arbeider med dette som arrangører, har sjelden overskudd og tid til å heve blikket, sier Revheim. Kari Bjerke Batt-Rawden sier at forbundet bør være sammensatt av folk som både har fagkunnskap som musikere og som arrangører. Hun hevder også at her kan man lære av hverandre: Det er klart det må tilføres midler til organiseringen av verdensmusikkfeltet. Folk brenner seg ut. Jeg har selv vært med å arrangere Oslo Irish Festival, som holdt på i flere år. Det var masse posivt forbundet med dette arbeidet. Vi ble kjent med mange musikere, både her i landet og utenfra. Vi fikk musikere hit fra Irland. Musikere besøkte intime scener i Oslo-Akershus, og hadde kjempefine konserter. De hadde workshops, folk lærte å spille fele, og å synge. Men det ble veldig mye organisering. Til slutt datt det sammen. Man blir slitne. En rollebegrensning på arbeidsoppgaver ville vært bra, sier Bjerke Batt-Rawden; de og de arbeidsoppgavene tilhører meg, og dem får jeg betalt for. Da blir det mindre bekymring, og kanskje færre misforståelser og konflikter, mener hun. Når man har betalt arbeid, vet man ofte mer hva det innebærer, det er mer avgrenset, noe som fører til færre gnisninger. Monica Larsson synes det er en god idé å lage en genreorganisasjon både for musikere og arrangører. Små enheter som motarbeider hverandre, er lite inspirerende. Samarbeid lønner seg alltid, sier hun. Derfor har hun ingen motforestillinger mot å lage en slik sammenslutning: Mitt råd til dere er å ikke lage en fagforening, som tar tid og koster mye penger, men en interesseorganisasjon for utøvere, arrangører og andre. For å dekke fagforeningsdelen bør medlemmene heller melde seg inn i MFO og Gramart. Forbundet bør snakke verdensmusikkens sak, være talerør for miljøene. Det bør forsvare tildelinger av midler på saklig grunnlag. 22

24 Et forbund bør drive med opplæring, kurs, møteplasser, medlemsservice, for eksempel etter mønster av Norsk Rockforbund, 6 og ikke minst bør forbundet drive interessepolitikk, sier Larsson. Hun foreslår også at man bruker de arenaene som allerede finnes, og at man samarbeider på tvers. Man bør hente inn kunnskap der den finnes, gå inn i samarbeid med Gramart og MFO, bli medlem i Norsk Musikkråd. Hele tiden bør man være en vaktbikkje for verdensmusikken. Lag et forbund hvor både musikere og arrangører sitter i styret, er Larssons råd. Gjerne andre kompetente mennesker fra andre deler av bransjen også. Det viktige er at medlemmene i foreningen/sammenslutningen får delta på årsmøte, og får velge styre og leder. Samtidig viser erfaringer fra Norsk Jazzforum og NRF at det kan være viktig og nyttig at medlemmene kan komme sammen, gi innspill, delta aktivt også imellom årsmøtene. En måte å gjøre det på, er å opprette underavdelinger, sier Larsson, og avslutter: Man kan ha et årlig møte med arrangører, og et årlig møte med artister. Det er viktig å invitere medlemmene på rådgivning også mellom hver gang lederne blir valgt. Jan Lothe Eriksen ser behovet for en nettverksbygger, en lobbyorganisasjon og en samordning / et samarbeid med hensyn til arrangementer og programmering. Han sier det er et spørsmål hvor formelt man skal gjøre dette. I utgangspunktet bør det kanskje holde med et nettverk, da fagforeninger allerede finnes på området. En eventuell innvending mot et forbund ser Lothe Eriksen i at det allerede finnes organisasjoner og nettverk: Er ikke dette noe av rollene til initiativtakerne? Ett skritt videre fra dette ville være en sammenslutning av Global Oslo Music, Samspill International Music Network og Du store verden!...? Lothe Eriksen fortsetter sin argumentasjon med at skal man lage en lobbyorganisasjon, må man klargjøre hva slag interesser man skal jobbe for. Man må være bevisst på hva man vil, og hvem man skal tjene. Å samle arbeidstakere og arbeidsgivere i samme forbund kan være krevende, sier han. Verdensmusikk-feltet trenger bestemt et nettverk, etter Lothe Eriksens mening. Så bør delene i nettverket styrke seg selv, for eksempel bør Samspill kunne styrkes som interesseorganisasjon. Organisasjonsbygging er vanskelig. Norges Kunstnerråd sprakk på noe så prosaisk som spørsmålet om kontingent, påpeker han. Lothe Eriksen anbefaler å gå skrittvis fram, og først arbeide med en/noen sak(er) alle er enige om, med enkeltprosjekter. Lag et forum, et løst nettverk først, eventuelt en organisasjon deretter, avslutter han, men føyer til: Om enhetene ønsker det samme, og ikke avgir suverenitet til fellesskapet, kan man få til ting. Jevnfør det vellykkede nettverket Samstemt For informasjon om tilbudet se Norsk Rockforbunds hjemmeside: 7. I mars 2004 gikk for første gang syv av Norges viktigste aktører innen musikkbransjen sammen om sine politiske bestrebelser og presenterte en tiltakspakke for norsk musikk. Forslaget var et svar til Regjeringens kulturmelding og politikernes etterlysning av konkrete tall og informasjon om behov fra kulturaktørene. Tiltakspakken ble overlevert saksordfører for kulturmeldingen, Olemic Thommessen, på en pressekonferanse. Bak forslaget stod Fono, Gramart, Landslaget for Spelemenn, NorgesNettet, Norsk Folkemusikk- og Danselag, Norsk Jazzforum og Norsk Rockforbund. Samstemt samler folkemusikk, rock og jazz, men har hittil ikke hatt med verdensmusikk. Hjemmeside: 23