NORGES HØYESTERETT. HR A, (sak nr. 2010/298), straffesak, anke over dom, (advokat Trygve Staff) S T E M M E G I V N I N G :

Transkript

1 NORGES HØYESTERETT Den 2. juni 2010 avsa Høyesterett dom i HR A, (sak nr. 2010/298), straffesak, anke over dom, A (advokat Trygve Staff) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Berit Sagfossen) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Matheson: Saken gjelder spørsmål om forvaring skal idømmes etter straffeloven 39 c nr. 1 overfor en gjerningsmann som har begått en rekke alvorlige seksualforbrytelser. (2) A, født 8. januar 1969, ble 27. mars 2009 av statsadvokatene i Oslo satt under tiltale ved Oslo tingrett for i alt åtte alvorlige seksuallovbrudd. Tiltalens post I gjaldt fem overtredelser av straffeloven 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a, jf. 206 om voldtekt til fullbyrdet samleie. Grunnlaget for denne delen av tiltalen er beskrevet slik i tiltalebeslutningen: a) Lørdag 15. november 2003 ca kl på gangvei langs X i Y, tok han tak i B og stakk hånden sin en eller flere ganger innenfor hennes truse. Deretter slo han B i bakhodet og trakk henne inn på en plen i Z. Han dro ned hennes strømpebukse og truse, samt dro henne i håret bakfra samtidig som han førte sin penis inn i hennes analåpning. b) Lørdag 9. september 2006 i tiden ca kl kl i Y sentrum og eventuelt på annet sted i Y, sammen med en ukjent mann, holdt han C tilbake mot hennes vilje i en personbil eller en varebil. Etter at hun var påført slag mot hodet, førte han sin penis inn i hennes vagina og/eller analåpning.

2 2 c) Søndag 8. oktober 2006 ca kl i Æ gate 38 i Y, gikk han inn i en heis sammen med D og presset henne ned mot gulvet. Han tok deretter armen sin rundt Ds hals og dro henne ut av heisen og bortover en korridor, hvoretter han dro ned hennes tights og truse. Samtidig som han dro henne i håret bakfra, førte han sin penis inn i hennes vagina. Han førte deretter flere fingre inn i Ds vagina hvoretter han forsøkte å føre sin penis inn i hennes analåpning. d) Lørdag 29. september 2007 ca kl på gangvei langs Ø i Y, tok han tak rundt Es hals og holdt halsgrepet mens han befølte hennes bryster under klærne, dro ned hennes bukse og truse og førte sin penis inn i hennes vagina og/eller analåpning. e) Lørdag 24. november 2007 ca kl i leilighet i Å gate 40C i Y, slo han F en eller flere ganger i hodet, tok kvelertak på henne og dro ned hennes truse. Han førte en eller flere fingre inn i hennes vagina, for deretter å føre sin penis inn i hennes munn. (3) Tiltalens post II gjaldt én overtredelse av straffeloven 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a, jf. 49 om forsøk på voldtekt til samleie. Grunnlaget for denne delen av tiltalen er i tiltalebeslutningen beskrevet slik: Søndag 21. oktober 2007 ca kl i leilighet i XXs gate 35 i Y, slo han G en eller flere ganger mot hodet og/eller kroppen, tok kvelertak på henne og førte deretter en eller flere fingre inn i hennes vagina. Han forsøkte å rive av henne klærne for å ha samleie med henne, men lyktes ikke i dette, idet G gjorde motstand og fikk slått ham i hodet med en lysestake, slik at han forlot stedet. (4) Tiltalens post III omhandlet én overtredelse av straffeloven 192 første ledd bokstav a for voldtekt til seksuell omgang. Grunnlaget for tiltalebeslutningen på dette punkt er beskrevet slik: Lørdag 13. oktober 2007 ca kl i oppgangen i 2. etasje i YY gate 2 i Y, holdt han H fast, samtidig som han førte en finger inn i hennes vagina. (5) Tiltalens post IV rettet seg mot ett tilfelle av overtredelse av straffeloven 193 første ledd første straffalternativ (før lovendring i 2000) for å ha hatt utuktig omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen. Overtredelsen er i tiltalebeslutningen beskrevet slik: Søndag 12. juli 1998 ca kl i leilighet i ZZ 99 i Y, føret han sin penis inn i I vagina mens hun sov og/eller var ute av stand til å motsette seg handlingen grunnet beruselse. (6) Tiltalens post V gjaldt fem grove tyverier fra dem han var tiltalt for å ha begått seksualforbrytelser mot. Jeg finner ikke her grunn til å gå nærmere inn på denne delen av tiltalen. (7) Tingretten fant A skyldig i alle seksuallovbruddene etter tiltalens post I IV. Han ble under tiltalens post V bare dømt for to av de fem påståtte tyveriene. (8) Straffen ble satt til forvaring i 15 år med en minstetid på 10 år. Han ble også dømt til å betale oppreisningserstatning og erstatning for økonomisk tap til de fornærmede.

3 3 (9) A anket avgjørelsen av skyldspørsmålet under tiltalens post III og IV til Borgarting lagmannsrett. Videre anket han over straffutmålingen. For så vidt gjaldt skyldanken, tillot lagmannsretten bare anken fremmet for tiltalens post III. (10) Borgarting lagmannsrett avsa 21. januar 2010 dom med slik domsslutning: 1. A, født , dømmes for overtredelse av straffeloven 192 første ledd bokstav a og for de forhold som er endelig avgjort i Oslo tingretts dom av , til forvaring i 15 femten år med en minstetid på 10 ti år. I forvaringsstraffen fragår 792 syvhundreognittito dager for utholdt varetektsfengsel. 2. A betaler oppreisning til H med etthundretusen kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. 3. A betaler erstatning til H med tohundreogfiretusensjuhundre kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. 4. Saksomkostninger ilegges ikke. (11) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. (12) Jeg er kommet til at forvaring må idømmes, men at tidsrammen bør settes noe ned. (13) De lovbrudd A er domfelt for, tilhører den kategori lovbrudd hvor det etter straffeloven 39 c nr. 1 kan anvendes forvaring. Bruk av forvaring krever imidlertid at nærmere bestemte tilleggsvilkår er oppfylt. Om dette heter det i 39 c nr. 1 annet punktum flg.: I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første punktum. (14) Som understreket i Rt side 1056 (NOKAS-dommen) avsnitt 110, er formålet med forvaring ikke å ramme de mest alvorlige forbrytelser med en særlig streng straff. Et grunnvilkår for å kunne anvende denne reaksjonsformen er etter 39 c at en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Forvaring er altså en særforholdsregel overfor spesielt farlige lovbrytere for å beskytte samfunnet mot at de begår nye farlige forbrytelser i fremtiden. (15) Vilkåret om at faren for gjentakelse skal antas å være nærliggende, forstås slik at det nå ved avsigelse av denne dommen må foreligge en kvalifisert og reell fare for at domfelte vil forgå seg på ny, jf. Rt side 187 avsnitt 11. (16) Videre kreves det etter grunnvilkåret at slik fare også antas å ville foreligge når den domfelte blir løslatt etter å ha sonet hele den tidsbestemte fengselsstraffen som lovbruddet ellers ville føre til. Ved bedømmelsen av situasjonen på løslatelsestidspunktet skal muligheten for prøveløslatelse ikke trekkes inn, jf. NOKAS-dommen avsnitt 113. Om den fremtidige vurderingen av gjentakelsesfaren heter det i Rt side 187 avsnitt 23:

4 4 Dette grunnvilkåret for forvaring står i nær forbindelse med gjentagelsesvilkåret, men slik at blikket nå rettes inn i fremtiden, mot den faren som eventuelt foreligger når domfelte ved endt tid skal løslates fra en tidsbestemt fengselsstraff. Jo lenger den alternative tidsbestemte straff er, jo vanskeligere vil bedømmelsen være, og desto høyere må terskelen for å idømme forvaring bli. (17) Jeg ser først på det vilkåret som gjelder spørsmålet om det i dag foreligger nærliggende fare for at A på nytt vil begå en slik seksualforbrytelse som han nå er domfelt for. (18) Han har begått ikke mindre enn åtte meget alvorlige seksualforbrytelser. Det er tale om i alt fem fullbyrdede voldtekter til samleie eller handling som likestilles med samleie, en voldtekt til seksuell omgang med tillegg av forsøk på samleie, en voldtekt til seksuell omgang og ett tilfelle av seksuell omgang med en som var ute av stand til å motsette seg handlingen etter den tidligere bestemmelsen i straffeloven 193 første ledd første straffalternativ. Forbrytelsene er begått mot forskjellige, tilfeldig utvalgte kvinner. De straffbare forholdene fordeler seg over et langt tidsrom, nærmere bestemt ni år, hvorav ett i 1998, ett i 2003, to i 2006 og fire i De to handlingene i 2006 er begått i perioden 9. september til 8. oktober altså innenfor en fire-ukers periode. De fire handlingene i 2007 er begått i perioden 29. september til 24. november altså innenfor en åtte-ukers periode. A ble pågrepet ved en tilfeldighet etter gjenkjenning i en nattåpen storkiosk nokså umiddelbart etter at han hadde forlatt Fs leilighet der han hadde trengt seg inn og voldtatt henne 24. november (19) Tingretten har gitt en selvstendig beskrivelse av hvert enkelt av de seksuallovbrudd A er domfelt for. Lagmannsretten har under sin straffutmåling gitt følgende beskrivelse av handlingene og konsekvensene disse har medført for de fornærmede: Ved samtlige tilfeller har tiltalte handlet med overlegg. Ved flere av voldtektene har han kommet i kontakt med sine ofre ved å kjøre pirat-taxi på kvelds- og nattetid i Y sentrum og slik plukket opp sine ofre, de fleste unge kvinner, og påvirket av alkohol. Voldtektene har dels skjedd i bil, men dels også i fornærmedes privatboliger ved at tiltalte har kommet seg inn i disse. Voldtektene er utført ved bruk av betydelig vold, ofte mer enn nødvendig og i noen tilfeller har voldshandlingene vært voldsomme og av en art som har fremkalt dødsangst hos de fornærmede. Blant annet har kvelertak forekommet. Etter fullført handling, har tiltalte etterlatt dem på stedet. Handlingene må karakteriseres som svært hensynsløse, invaderende og utført med stor brutalitet. Tiltalte har vist råskap og har opptrådt med fullstendig fravær av empati, også etter avsluttede handlinger. Overgrepene har vært svært krenkende og fornedrende. Overgrepene i de fornærmedes private boliger har påført ofrene ekstra belastninger. Tiltalte har ikke brukt kondom, og han har således utsatt kvinnene for mulig graviditet og frykt hos dem for påføring av smittsomme sykdommer. Alle de fornærmede har hatt til dels omfattende psykiske ettervirkninger. Det dreier seg om generell angst, frykt for å være alene, frykt for mørke, søvnproblemer, sosial tilbaketrekking og relasjonsproblemer, samt vanskeligheter i forhold til jobb og utdannelse. (20) Jeg kan på bakgrunn av de beskrivelsene de underliggende rettsinstanser har gitt av domfeltes serie av grove seksuallovbrudd mot forskjellige kvinner, ikke se at det kan

5 5 stilles strenge krav til andre objektive indikasjoner på at det pr. i dag foreligger gjentakelsesfare. Dette gjelder særlig i lys av det høye antall likeartede, alvorlige lovbrudd som etter lagmannsrettens bedømmelse må skyldes at tiltalte har åpenbart en meget sterk drivkraft til å begå slike handlinger. Hyppigheten av forbrytelsene synes også å ha økt over tid. Domfelte ble i så måte pågrepet etter sitt fjerde seksuallovbrudd i løpet av åtte uker. (21) Jeg kan i lys av det handlingsmønsteret jeg nettopp har beskrevet ikke se at det for vurderingen av gjentakelsesfaren på domstidspunktet, kan spille nevneverdig rolle at A ikke tidligere er domfelt for slike forhold. Jeg finner det etter dette klart at det i dag foreligger nærliggende fare for at domfelte på ny vil begå en tilsvarende forbrytelse. (22) Jeg ser så på spørsmålet om en tilsvarende gjentakelsesfare vil måtte antas å foreligge en gang i fremtiden når domfelte etter endt tid skal løslates fra en tidsbestemt fengselsstraff. Det må ved vurderingen først tas stilling til hvilken tidsbestemt frihetsstraff As mange overgrep kvalifiserer for. (23) Jeg kan ikke se at det i Høyesteretts praksis finnes noen avgjørelse som er sammenlignbar med foreliggende sak; verken fra tiden før eller fra tiden etter at utviklingen av en skjerpet reaksjonsfastsettelse for seksuallovbrudd tok til. Rettspraksis gir derfor liten direkte veiledning for reaksjonsfastsettelsen i foreliggende sak, men den gir noen holdepunkter. (24) Jeg har ved vurderingen av hvilken tidsbestemt straff domfeltes handlinger ville kvalifisere for, merket meg følgende tidsbestemte straffer eller uttalelser om slik straff i tidligere avgjørelser der den domfelte har begått en serie seksualforbrytelser: (25) I Rt side 889 ble det uttalt at den alternative fengselsstraffen for de handlinger som skulle pådømmes, ville være omkring ni år. Den domfelte hadde her begått gjentatte og omfattende overgrep over noen måneder mot en mindreårig sønn under sterke trusler og under helt spesielle omstendigheter. (26) I Rt side 1673 antok Høyesterett at en fengselsstraff for de handlinger som ble pådømt, lå i området mellom fem og seks år. Saken gjaldt fem fullbyrdete voldtekter innenfor et tidsrom på knapt et år, begått mot to forskjellige samboere. (27) I Rt side 791 fastsatte Høyesterett straffen til fengsel i fem år. Saken gjaldt fire voldtekter mot fire forskjellige kvinner domfelte var blitt kjent med. Domfelte var ved det første lovbruddet 15 år gammel, og ved det siste 21 år gammel. (28) I Rt side 1403 ble den alternative fengselsstraffen antatt å være seks år. Saken gjaldt seks tilfeller av seksuell omgang/samleie med mindreårige gutter i Thailand som en kontakt der hadde skaffet gjerningsmannen mot betaling. (29) I Rt side 85 ble straffen satt til fengsel i fire år og seks måneder. Det var tale om gjentatte overtredelser over mange år i form av seksuell omgang/samleie med mindreårig stedatter. (30) Maksimumsstraffen for domfeltes forhold er 20 års fengsel, se straffeloven 192 første ledd jf. 62 første ledd annet punktum. For enkeltstående tilfeller av overfallsvoldtekt synes straffenivået etter Rt side 625 til sammenligning å ligge på fengsel i fire år.

6 6 (31) Foreliggende sak gjelder som nevnt overfallsvoldtekter mot i alt åtte, tilfeldig utvalgte kvinner. Domfeltes brutalitet og gruoppvekkende handlingsmønster, der han i flere av tilfellene har fulgt etter kvinnene og trengt seg inn i deres hjem og forbrutt seg mot dem på et sted der de ellers skulle føle seg trygge, må lede til en meget streng straff. (32) I likhet med lagmannsrettens mindretall, er jeg kommet til at den alternative tidsbestemte frihetsstraffen her ville være fengsel i 12 år. Ved en fengselsstraff av denne lengden utnyttes tre femtedeler av strafferammen. Et slikt straffenivå ligger betydelig over det nivået som tidligere er utmålt i saker som gjelder en serie grove seksuallovbrudd. (33) Spørsmålet blir da om en slik tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Dette skal, på bakgrunn av hva jeg er kommet til om den alternative fengselsstraffens lengde, vurderes ut fra situasjonen når A blir løslatt etter å ha sonet en fengselsstraff på 12 år. (34) Som jeg allerede har vært inne på, vil bedømmelsen av beskyttelsesbehovet bli vanskeligere jo lenger den alternative tidsbestemte straffen er. Terskelen for å gi dom på forvaring heves med andre ord jo lenger den tidsbestemte straffen ville være. I Rt side 183 der den alternative fengselsstraffen også ville vært 12 år heter det blant annet i avsnitt 22: En så lang alternativ fengselsstraff kan tale for at grunnvilkåret ikke er oppfylt, jf. Rt side 641 avsnitt 12, hvor det sies at det skal mye til for å legge til grunn at tidsbestemt straff ikke er tilstrekkelig samfunnsbeskyttelse når alternativet til forvaring er en svært lang fengselsstraff. (35) Jeg er på tross av den alternative fengselsstraffens lengde kommet til at vilkårene for bruk av forvaring foreligger. (36) A var i 1998, på tidspunktet for den første handlingen, drøyt 29 år gammel. Ved de siste fire handlingene i 2007 var han nærmere 39 år gammel. Den usikkerhet som særlig knytter seg til bedømmelsen av tilbakefallsfaren hos yngre lovbrytere jf. Rt side 791 avsnitt 29 med henvisning til NOU 2002: 4 side 253 melder seg derfor ikke i nærværende sak der domfelte har utviklet et tiltakende negativt handlingsmønster fra voksen til godt voksen alder. (37) A er i dag 41 år gammel. Han vil etter full soning av en fengselsstraff på 12 år ved løslatelsen være mer enn 50 år gammel. Det er imidlertid ikke fremkommet noe om at de avvik og den drivkraft som ligger til grunn for hans kriminalitet, vil avta med økende alder. Det er snarere tale om handlinger som krever langvarig behandling der behandlingsutsiktene er høyst usikre. I lagmannsrettens dom heter det om domfelte: De rettsoppnevnte sakkyndige har ikke funnet grunnlag for å klassifisere tiltalte med en spesifikk personlighetsforstyrrelse, men overlege Værøy har i sin forklaring i retten opplyst at tiltalte har flere ulike karaktertrekk som i sum må karakteriseres som adferds- og personlighetsforstyrrelser, og som har vært utløsende og styrende hva gjelder de handlinger som er foretatt. Værøy har således fremhevet at tiltalte har trekk av dyssosial personlighetsforstyrrelse, narcissistisk fokusering, marginalisert empati og antisosial adferd. Det er også pekt på at tiltalte har en dobbeltnatur som viser seg på flere måter. Således har tiltalte uforløst seksuell identitet idet han som voksen både har vist homofil og heterofil legning. Han levde således i partnerskap med en mann i flere år, samtidig som han fikk et barn med en kvinne, og i årene før han ble pågrepet var

7 7 han samboer med en annen kvinne. Tiltaltes dobbeltnatur er også knyttet til empati. I forhold til nærstående, særlig til samboeren og barna, viser han oppmerksomhet, betydelig varme og kjærlighet, mens i forhold til de kvinner han har forgått seg mot, har det vært fullstendig fravær av medfølelse og empati fra hans side. (38) Lagmannsretten har, under henvisning til de rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring, pekt på stor usikkerhet med hensyn til utfallet av det behandlingsprogram domfelte nå gjennomgår det såkalte ROS-programmet (Relasjon Og Samspill). Om dette heter det i lagmannsrettens dom: De rettsoppnevnte sakkyndige, som har tilrådd behandling av tiltalte, har imidlertid i sin rettspsykiatriske erklæring, uttalt følgende om hvilke forventninger som kan stilles til effekten av behandling: Prognosen i slike tilfeller er sterkt avhengig av utfallet av spesifikk behandling. Resultater fra forskning på feltet er meget sprikende og det er ikke gitt at behandling har noen effekt. Behandling kan ha effekt, men dette er ikke mulig å bedømme før etter en tid i behandling. Behandling av den type vold som siktede er tillagt vil ta nokså lang tid (år) og er vanligvis ressurskrevende. Likeledes er effekt av behandling individuelt. En dårlig prognose vil være knyttet til faren for at siktede igjen skal kunne gjøre lignende handlinger som det retten eventuelt finner siktede skyldig i. Ubehandlet vil denne risikoen være til stede, men som nevnt over er det ikke sikkert at behandling vil redusere denne risikoen. Overlege Værøy har i sin forklaring i lagmannsretten også opplyst at det finnes en omfattende undersøkelse som tvert om konkluderer med øket risiko for tilbakefall etter gjennomført behandling. (39) Det er for Høyesterett fremlagt en ny erklæring om behandlingen av A under ROSprogrammet. Erklæringen er avgitt av psykolog Runa Velund 9. mai 2010, og er altså utarbeidet etter lagmannsrettens dom. Den gir først og fremst en beskrivelse av domfeltes deltakelse i og respondering på en behandlingsmodul som avsluttes i juni Om videre behandling og behandlingsutsiktene heter det blant annet: A har takket ja til å delta i oppfølgingsgruppen som starter høsten Gjennom oppfølgingen vil A få mulighet til å repetere temaer og gjennom dette vedlikeholde og videreutvikle sin forståelses relatert til egen kriminalitet. Oppfølgingen vil også fokusere videre på deltagernes framtidsplaner som de starter å jobbe med i ROS programmet. Gjennom å arbeide med sin framtidsplan vil A få anledning til å utvide sin bevissthet om samfunnets støtteressurser, å bli oppmuntret til å oppsøke støttende aktiviteter både under soningen og etter løslatelse. På nåværende tidspunkt kan ikke undertegnede uttale seg om hvilken behandling som vil kunne tilbys A etter løslatelse. Flere sedelighetsdømte som løslates søker om og får et tilbud fra Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi. A har på nåværende tidspunkt ikke et tilbud om dette. (40) Erklæringen tar også opp de språkproblemer domfelte møter under behandlingen. Om dette heter det: A har i løpet av programmet hatt vanskelig for å konsentrere seg, og til tider sliter han med å få med seg alt som gjennomgås i gruppa. Han formidler at konsentrasjonsproblemene har sammenheng med språkproblemer samt bekymringer relatert til barna sine, usikkerhet omkring utfallet av rettssaken, og det å skulle tilpasse seg fengselssituasjonen på Ila. A aksepterer imidlertid feedback, både fra andre deltakere og gruppeledere, ved at han jevnlig viser evne til selvmonitorering i henhold til konsentrasjon. A snakker norsk dårlig. Han har også problemer med å forstå mange norske begreper og bruker tid på å formidle sine tanker.. Gruppelederne har etterstrebet å bruke god tid på å formidle temaene, slik at han skal kunne forstå

8 8 betydningen av det som blir gjennomgått. Det har også vært fokus på at han selv må gi tilbakemeldinger når det er noe han ikke forstår. (41) Jeg kan ikke se at erklæringen som beskriver As situasjon slik den har vært kort tid forut for behandlingen i Høyesterett, gir grunnlag for å ha noen annen oppfatning av gjentakelsesfaren enn hva lagmannsretten på bakgrunn av de uttalelser og erklæringer den fikk seg forelagt konkluderte med for nærmere et halvt år siden. (42) Påpekningen i den nye erklæringen av domfeltes språkproblemer, gir etter min oppfatning grunn til ytterligere usikkerhet om behandlingens utfall. Jeg forstår den nye erklæringen for Høyesterett dessuten slik at domfelte ikke på noe tidspunkt vil være ferdig behandlet, men at han også etter løslatelse vil være avhengig av oppfølgende behandling. (43) Etter min oppfatning viser dette at det selv etter avsoning av en lengre tidsbestemt straff vil foreligge gjentakelsesfare. Slik straff vil etter mitt syn derfor ikke gi et tilstrekkelig vern av samfunnet. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at vilkårene for å idømme forvaring er oppfylt, og at forvaring bør idømmes. (44) Tidsrammen for forvaring settes etter dette til 12 år, som faller sammen med hva den alternative tidsbestemte straffen ville være. (45) Minstetiden for forvaringsstraffen skal i utgangspunktet være et anslag over når prøveløslatelse etter fengselsstraff ville kunne ha skjedd. Ved en lengstetid på 12 år tilsier dette en minstetid på 8 år. De foreliggende erklæringer gir som nevnt grunnlag for tvil om domfeltes prognose. Jeg finner likevel ikke grunnlag for å fravike utgangspunktet jeg nettopp har beskrevet hva gjelder minstetiden, og fastsetter denne til 8 år. (46) Domfelte har frem til i dag sittet til sammen 924 dager i varetektsfengsel. Dette fragår i tidsrammen og i minstetiden.

9 9 (47) Jeg stemmer for denne D O M : 1. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til forvaring i 12 tolv år, med en minstetid på 8 åtte år. 2. Til fradrag i tidsrammen og i minstetiden går 924 nihundreogtjuefire dager for varetekt. (48) Dommer Støle: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (49) Dommer Indreberg: Likeså. (50) Dommer Falkanger: Likeså. (51) Dommer Coward: Likeså. (52) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M : 1. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til forvaring i 12 tolv år, med en minstetid på 8 åtte år. 2. Til fradrag i tidsrammen og i minstetiden går 924 nihundreogtjuefire dager for varetekt. Riktig utskrift bekreftes: