Kemneren Bruk og avholdsforening en historie om lykke og å finne seg selv

Transkript

1 Kemneren Bruk og avholdsforening en historie om lykke og å finne seg selv Dagens rett Lykke med pesto og soltørkede tomater. Forrett Vi hadde vært på fylla i seks måneder. Nå mener jeg ikke seks måneder drikk og svir fra morgen til kveld, men ca seks dager i uka var vi ute. Vi var på byen i løpet av hele skaperverket for å si det sånn. Gud skapte verden på seks dager, på den syvende dagen hvilte han. Vi hvilte aldri. Jeg trodde ikke det var mulig å drikke så mye før jeg møtte Rita og Frank. Etter disse to var det ingenting som ikke var mulig, ikke fordi jeg ikke trodde på det, men fordi de lagde mirakler. De gjorde det umulige mulig, og de gjorde meg til en del av det. Men som skaperverket ikke er ufeilbarlig, akkurat som vi fucker opp en perfekt verden, gikk det ikke akkurat som jeg trodde. Selv Roma står for fall, og man faller. Men hvorfor faller man, jo, for å falle litt til. En gang i tiden kom jeg fra den perfekte familie. Mor, far og tre barn. Det er deilig, er det ikke? Komme fra landet, ha kyr og hester og en sau for kosens skyld. Glem alle nymotens perversiteter om ungdom fra landet, for dette er ikke en av dem. Dette er fullt og helt et perfekt bilde av en katt, kaniner og småbruk på Høland. Vi hadde alt. Vi hadde løvetann, høy og bråtebrann, løe, trebåt ved tjernet og fire hester som alle het Roy. Det var et tåpelig navn jeg fant på til fatter, men han spiste det som helvete. Gamlingen var med på notene, kalte alle hestene Roy, ga meg ansvaret og gikk og hyppa poteter i gummistøvler. Ingenting annet. Jeg elsker den mannen, for i dag er det ingen som gjør sånne ting. I fatters frigjorte hode er det ingenting som ikke er lov, og fatter liker ikke klær. Han vil være naken, gudene vet hvorfor. Det var noe av ideen med å bo på landet. Roy, Roy, Roy og Roy var i alle fall mitt ansvar før kemneren kom og vi måtte kjøpe rekkehus. Fatter var knust, og jeg var sikker i min sak, jeg skulle aldri bli ulykkelig. Vi hadde som sagt vært på fylla i seks måneder. Visakortet mitt hadde lukta saks så mange ganger at det ikke var en morsom historie lenger, og jeg var i bunn og grunn lei. Alt var så fordømt tiltaksløst, og det eneste fornuftige ved det var at vi la jævlig mange planer. Frank er rasist, og det begynte med at han skulle sprenge mekka. Han har en del ideer som er litt over gjennomsnittlig fylleideer, men den la faktisk grunnlaget for en del ting. Som f.eks. Kemneren Bruk og avholdsforening. Den bruneste puben du kan tenke deg. Hvordan dette ble en pub aner jeg ikke, men det var i alle fall djevelen og kong alkohols ide. De må ha dannet en liten pakt når de så hvordan vi drakk, og funnet ut at dette måtte bunne i noe konstruktivt. Noe de kunne tjene sjeler på. Vi var i alle fall solgt. 1

2 Hovedrett Hva er det med lykke? Er den virkelig så flyktig som de sier? Jeg stemmer for, men jeg vet det ikke. Kanskje det et eller annet sted finnes en ultimat lykkefølelse, et nirvana enten av kjøtt og blod, eller det er en tilstand, stillstand eller et geografisk sted. Jeg vet ikke, men jeg tror jeg har muligheten til å finne det ut. Da jeg var ferdig med skolen ville jeg gjøre noe ikke andre mennesker gjør. Reise til Rio, backpacke i Sydamerika, fiske i Tanaelva eller konvertere til same. Alt dette hadde sikkert vært en kjempeide, men jeg gjorde som så mange andre, jeg hørte på mor. Karius og Baktus har mye rett når de formaner Jens om å ikke gjøre som mora di sier. Det fører deg rett i uløkka. Jeg flytta, fikk meg hybel og kurs i livet. Det er bare det at når du søker etter lykke er ikke lærerskolen det rette stedet. I alle fall ikke for meg, men jeg holdt kursen. Om dagen leste jeg om pedagogikk, sosial tilpassning, musikk og barn og unge i forskjellige sammenhenger. Jeg var jo et barn selv, så bare tanken på det i dag får det til å gå kaldt nedover ryggen. Om kvelden hørte jeg på Tom Waits og Patsy Cline og røyka pott. Alt jeg hadde jobbet mot var med et forsaka i en boble av selvdestruksjon og ganja. Det ble det samme vakuumet gamlingen hjemme opplevde da han solgte de fire Royene og kjøpte rekkehus. Destruktivt som mannen med ljåen, men sånn jeg ser det i ettertid er det dette som gjør at lykken blir så bra når du først finner den. Men til slutt må man bryte ut. Boblen sprekker, og Tom Waits møter Patsy Cline i en tornado av slag og spark. Med andre ord gikk Sølvsuperen fra Tannberg i veggen så de stakkars skruknottene fløy veggimellom, høytalerne fikk smake 95 oktan blyfri før de forsvant ned fra verandaen med en mørk, illeluktende bensinsky etter seg og jeg var i ferd med å følge etter. Men mens jeg stod der på gelenderet i fjerde klar til å hoppe så jeg Frank. Han stod i bakgården og ropte. - Høy, kjekken! Er det fest eller? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. - Lås opp for helvete, vi har øl! Da så jeg Rita. Hun stod i grøfta med en flaske sprit i den ene hånda og tisset. Det så fantastisk ut, jenta hadde dratt den lyse sommerkjolen opp til livet og stod oppreist mens strålen lagde mønster på asfalten. Hun lo. En lys jentelatter, litt skrapete men fin i fasongen. Jeg forelsket meg umiddelbart i disse to. Det slo meg at det ikke har noe med kjød å gjøre en sånn forelskelse. Det er bare en varm, god følelse man ikke kan beskrive. Så jeg klatret ned fra verandaen og låste opp. De var som meg, ikke nihilister, men det de søkte var lykke og de gjorde det på den destruktive måten. Vi drakk, alt ble mulig og der var jeg. Fra å være venneløs, deprimert og på en slags kant av stupet gikk jeg til å finne de beste vennene i verden. Jeg solgte på en måte sjela, men det gjorde ikke noe, for det gikk til et godt formål. Det å slutte på lærerskolen var ikke noe stort tap. Det var ikke noen stor beslutning en gang, bare å gjøre. Med et var jeg fri, kunne gjøre hva jeg ville eller ikke gjøre noen ting. Jeg hadde nå venner, noe som var en ny ting etter at jeg flyttet. Men behovet for å være lykkelig vokste. Jeg begynte å teste 2

3 forskjellige ting. Om kveldene og nettene drakk vi, jeg, Rita og Frank, men om dagen var jeg alene. Jeg begynte å gå i kirka, leste om guder og mytologi, prøvde å sette meg inn i politikk, men det var nytteløst. Jeg fant ikke den samme euforiske lykken som jeg fant i pubene på kvelden. Jeg kom fra et politisk hjem, i alle fall trodde de at de var politiske, men jeg hadde aldri brydd meg. Nå skulle jeg plutselig begynne å bry meg, og det gikk ikke så bra. Det gikk rett og slett søppel. Det eneste jeg fikk taket på var de kirkelige verdiene, men jeg var alt for ofte så fyllesyk at jeg sovnet. Jeg mente å forstå noe av den greia de skrev om i bibelen, og var litt fornøyd med meg selv. Ikke selvtilfreds, bare fornøyd, men lykkelig? Nei, det var om kveldene jeg var det. Alle mennesker leter etter lykke på en eller annen måte, men lykken er en flyktig satan det ikke er lett og fange. Jeg mener, man fanger den, men den blir ikke lenge om gangen. Det er noe med at mye vil ha mer, og faen vil ha flere. Etter at jeg møtte Rita og Frank slutta jeg å røyke pott. Hodet mitt fikk en slags opptur, veien ut av tåka osv, men det viktigste var at jeg tenkte klart igjen. Jeg hadde fått en erstatning, noe å bruke dagene på. Men det var ikke nok. De to andre synte heller ikke de fikk så mye ut av det etter hvert, og vi var vel ikke lykkelige lenger, kanskje vi aldri hadde vært det. Vi prøvde å kaste oss ut i kjønnsmyra, men det var ikke så tilfredstillende. Etter en stund hadde vi nervene utenpå kroppen alle tre. Det er et eller annet med en ny seng hver kveld og et nytt ansikt hver morgen. Man blir paranoid etter hvert. Frank ville sprenge Mekka. Han hadde lagt en kjempeplan, tømt fire flasker rødvin og var på vei ned i den femte. Øynene hans var fulle av vann og han gurglet og spyttet. Jeg og Rita satt og så på. Det var et ganske vanlig skuespill fra Franks kant. Hans fantasi gikk stort sett i å sprenge ting, skyte noe eller forgifte. Hadde det ikke vært for at mannen var totalt harmløs og aldri hadde vært halve nær de rasistiske fantasiene sine hadde det vært en annen sak. Han burde hatt juling, men det var umulig å ikke like den sjarmerende fremtoningen. - Vi skal ikke bare kjøpe en bar, sa Rita plutselig. Frank var inne i en tirade om hvordan han skulle snike seg mellom de knelende menneskene for å plassere sprengstoffet. Øynene hans lyste opp. - Visst faen skal vi det, Rita elskede, sang han så folk ble stille i lokalet. Han hadde pratet høyt en stund, men nå gikk stemmen opp i falsett sprakk på toppen. - Visst svarte skal vi kjøpe en pub! Det er svaret på alt det vi sitter å prater om hver kveld, gjøre noe med livet, noe annet enn alle andre, de vi ikke liker, de som tar den smaaale sti! Frank letta nesten fra bordet. Jeg hadde aldri sett han sånn, men jeg skjønte at Rita hadde hatt noe i det hun sa. Vi trengte noe mer. - Hva skal vi kalle den da, spurte Rita. - Kemneren Bruk og avholdsforening, sa jeg. Sånn ble det. Da jeg var liten leste jeg en bok av Paul Coelho, Alkymisten. Der sies det at hvis man bare vil nok her i verden jobber alle krefter med deg. Naturen, Gud 3

4 og alt rundt deg. Jeg vet at det er riktig, for jeg har sett det. Frank er en person som får sånne ting til å skje. Sprenge Mekka ville han kanskje ikke gjort, men jeg tviler ikke på at hvis jeg betalte flybilletten hadde han reist. Det er noe med typen. Han stablet i alle fall et brukbart lokale på beina. Eller brukbart og brukbart, det var et lokale. En kjeller med flass på veggene, to små vinduer ved taket og pærer som hang rett ned uten skjerm. Jeg var bunnløst fascinert. Hvordan han klarte det vet jeg ikke den dag i dag, men han utnevnte seg selv straks til sjef, eier, drifter osv. Jeg kommer ikke i håg alle titlene han gav seg selv, men det var ikke få. Jeg og Rita var arbeidere, maur i den store tua, gutta på gølvet. Det passa meg mitt i blinken, jeg hadde aldri drevet noe som helst i hele mitt liv. Vi flytta like godt inn. Kemneren Bruk og avholdsforening var den bruneste kneipa i byen. Det var ved nærmere ettertanke mer en svart pub. Lyset i taket hjalp svært lite, men stemningen der nede var helt spesiell. Vi stjal hagemøbler til innredning, og det hele ble en slags komisk sammensetning av trua tresorter og hvit plast. Ingenting var av matchende karakter, men det gjorde ikke stort. Vi var lykkelige igjen, og det smittet av på stedet. Og klientellet. De var de gladeste og mest slitne gutta i hele byen. Frank spikret bardisk av noen veisperringer han hadde funnet en natt, og jeg stjal en dør. Sammen ble dette en ideell bardisk. Veggene dekte vi med plakater vi tok fra telefonstolper og vegger, og i taket hang restene av gamle sykler. Vi hadde stødigste brakka i byen, og det begynte å komme folk. Mye folk. Da vi drakk hadde vi skaffet oss en del venner, og nå tøt de inn døra i enden av lokalet. Bruket var åpent, og jeg følte en slags intens knute i magen jeg bare kan beskrive som lykke. Jeg var lykkelig igjen. For første gang i mitt liv kjente jeg meg som fatter må ha kjent seg da han kjøpte gården. Det å eie noe, drive et sted, kjenne at man var hjemme var fantastisk. Det gikk opp for meg at jeg hadde prøvd det meste. Jeg hadde studert, lagd mitt eget univers på en hybel, prøvd å ta livet av meg, prøvd å tro på Gud og Jesus, hatt sex bare for sexens skyld og gått på fylla. Alt dette hadde gitt meg en slags følelse av å være hel, men det hadde bare vært bitvis. Ikke fullt og helt som nå. Jeg bodde på bakrommet, jobbet i baren og drakk når jeg hadde fri. Jeg levde, følte jeg. Dette måtte være den komplette lykke. Jeg spurte Rita en kveld om hun var lykkelig. Jeg hadde ikke spurt henne om dette før, noe som egentlig er litt rart med tanke på hvor mye tid jeg brukte på å tenke på det. I bunn og grunn var jeg en meget selvsentrert kar slo det meg. - Av og til, sa Rita. Ikke alltid, men av og til. - Men er ikke det litt dumt, sa jeg, å ikke være lykkelig hele tiden? - Jeg vet ikke, sa hun. Kanskje er det sånn, men jeg tror at det er derfor vi til tider ikke er lykkelige. For å kunne kjenne at ting er bedre en gang i blant. Jeg er lykkelig når jeg er sammen med deg og Frank. Da er ting bra. 4

5 Jeg var enig. Nå skjønte jeg så mye mer. De var lykkelige når de var sammen med meg, jeg var lykkelig med dem, men sammen her nede på Bruket var det ultimat lykke. - Lykken er flyktig, sa Rita plutselig. Den kommer ut av ingenting, gir deg en vennlig dult i magen og forsvinner tilbake dit den kom i fra. Så står du der tilbake, og det er bare å vente på neste gang det dukker opp noe godt. Hun hadde rett. Jeg var heller ikke lykkelig hele tiden. Og hva er egentlig lykke? Frank mente nok det var en tanks eller en pistol, noe han kunne drepe med, men han var ikke helt sikker. Da jeg spurte om han ikke mente det var lykke å bo her i baren smilte han bare. Jo visst, men jeg er ikke lykkelig for det, sa han. Jeg skjønte han ikke. - Men hva er det som gjør deg lykkelig da Frank, spurte jeg. - Deg og Rita. Dere er fine folk, jeg er glad når jeg henger med dere. Selvsagt er det fint med baren og alt, men jeg er bare glad for at du ikke hoppa fra den verandaen den gangen. Det var jeg også. Hadde jeg hoppet den gangen hadde jeg gått glipp av mye bra. Jeg hadde sikkert havnet i helvete også, og det er noe jeg vil utsette til jeg blir gammel. Det å skape noe som er ens eget er bra. Det er det som får meg til å stå opp om morgenen. Men det er som kjent ingenting som varer. Frank er en fin fyr, men han har et problem. Han er for stor i kjeften, noe som gjør at han skaffer seg like mange uvenner som venner. Det var to ting i verden Frank hata, det ene var mørkhuda mennesker, det andre var nynazister. De mørkhuda lot han være i fred, jeg mener, han var en fredelig rasist. Han flommet over med kreative ideer for å fjerne dem fra jordas overflate, men han hadde aldri gjort noen noe vondt. Jeg tror ikke en gang han hadde sloss med innvandrere. Nazistene derimot var han mer eller mindre i strupen på så ofte det lot seg gjøre. Det Frank aldri forstod var at han burde latt dem i fred. Helt fra jeg var liten har jeg vært var for røyk. Er det noe som brenner kjenner jeg det lang vei, og da lukta av bensin nådde nesa mi var jeg ute av senga før jeg rakk og tenke. Den svarte røyken som seg under døra til bakrommet der vi lå lukta alt annet enn frisk bråtebrann om våren. Den var tung, svart og morderisk. Frank hadde våkna av meg, og nå røska han i Rita. Vi måtte ut, og det måtte skje pronto. Men døra var sperra på utsida, det gikk ikke å få den opp. Gjennom vinduet oppe ved taket kunne jeg se bein på gata. Noen gikk der ute, antakeligvis svina som hadde tent på. For jeg var sikker på at det var Franks uvenner som stod bak. I går kveld hadde han kommet hjem med to friske blåveiser rundt øynene, men han hadde smilt og snakket om en film han nettopp hadde sett. Nå brant det som helvete et eller annet sted, og vi var sperret inne. Jeg fikk panikk. Rev og slet i døra, men det var ikke mulig å rikke den. - Vi må komme oss ut vinduet, skrek Frank. Øynene hans vrengte seg nesten i skallen hans mens han prøvde å nå opp til vinduet i øverst på veggen. 5

6 Har jeg nevnt at Rita har en egen evne til å beholde fatningen? Nå stod hun mitt på gulvet, kun iført truse, og bante og dro i hylla. Det var en massiv sak i eik, og ikke noe man flytter på for ofte. Men den lille kroppen må ha mobilisert en enorm styrke, for faenskapet beveget seg sakte mot den andre veggen. Jeg og Frank våkna, og hylla beveget seg med større fart. Ute på gata hadde beina forsvunnet et øyeblikk, og vi begynte å løfte Rita oppover hyllesystemet. Hvordan vi greide å komme oss ut hele gjengen før det raste vet jeg ikke. At det er et under er alt jeg kan si. Et av de små miraklene som hender av og til, som at jeg ikke hoppet fra verandaen den gangen, eller at vi faktisk greide å åpne en bar sammen. På sykehuset sa de vi hadde vært heldige. Alt jeg husker er den rykende haugen med bjelker og murstein som trakk de siste sukkene før flammene forterte det som var igjen av friskt treverk. Rita stod på parkeringsplassen iført truse og skrek som helvete, mens Frank satt oppå en kar og slo han av all kraft. Jeg hadde et stort brannsår på beinet, og noe varmt rant nedover ansiktet mitt. Så ble alt hvitt eller svart eller jeg husker ikke. Dessert Vi hadde drukket i seks måneder. Så åpnet vi en egen bar. Det er kanskje det lureste du kan gjøre når du drikker. Jeg vet ikke om noen bransje det er mer akseptabelt å drikke når man jobber. Alkoholiker eller ikke, alt er en fest. Det viktigste var at vi var sammen, da var alle glade. Av og til var vi lykkelige. Konklusjonen er at lykken er flyktig. Alle opplever den i blant, men den blir ikke så lenge. Det er som Rita sa, hvis man er lykkelig hele tiden vet man ikke hva lykke er. Og jeg har aldri vært så lykkelig som på Kemneren Bruk og avholdsforening. 6