Grimstad sammenlignet med landet og andre kommuner i regionen

Transkript

1 BARN I HUSHOLDNINGER MED DÅRLIG RÅD Grimstad sammenlignet med landet og andre kommuner i regionen Hensikten med rapporten er å gi barnefattigdommen i Grimstad og regionen et ansikt. Hvor mange barn bor i husholdninger med dårlig råd, hva kjennetegner disse husholdningene og hvem er mest utsatt for å leve under langt trangere livsvilkår enn folk flest? Rådmannen

2 INNHOLD INNLEDNING... 3 Noen fakta om barnefattigdom... 3 Median inntekt... 3 Noe bakgrunnsinformasjon om kommunene... 5 Om rapporten... 5 SAMMENDRAG... 6 OM FATTIGDOMSBEGREPET I NORGE... 7 Omfang av barnefattigdom anslås gjennom lav inntekt:... 7 Ulike anslag på barn som vokser opp med lav inntekt... 7 Tolkning av statistikken må være helhetlig... 8 BARNEFATTIGDOM OVER TID... 9 OMFANG AV BARNEFATTIGDOM I DAG Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt ( ) Barn i husholdninger med lav inntekt siste år (2014) Regionspesifikk fattigdomsgrense RISIKO FOR FATTIGDOM (BARN I ØKONOMISK SÅRBARE FAMILIER) Barn i husholdninger som har mottatt sosialhjelp i løpet av året Barn som bor i husholdninger uten yrkestilknytning Barn i husholdninger med stor andel offentlig støtte Barn i husholdninger der minst én person mottar uførepensjon HVEM ER DE FATTIGE? Barn i husholdninger med innvandrerbakgrunn og lav inntekt Landbakgrunn har betydning Lavinntektsfamilier med bakgrunn fra EU-EØS Botid har betydning men i ulik grad Norskfødte med innvandrerforeldre gjør det langt bedre enn foreldregenerasjonen 19 Kvinners yrkesdeltakelse Enslige mindreårige Barn i lavinntektsgruppen som bor i husholdninger med enslig forsørger Inntekt og stønader Ikke alle er fattige Barn i hushold med lav inntekt hvor hovedinntektstaker har lav utdanning Økende sosiale forskjeller mellom utdanningsgrupper Klare forskjeller i yrkesdeltakelse etter utdanningsnivå

3 BARNEFATTIGDOM OG LEVEKÅRSUTFORDRINGER Barn 1-5 år som ikke går i barnehage Barn i 1. klasse som ikke går i SFO Ungdommers levekår systematiske forskjeller Kilder

4 INNLEDNING Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUF-dir.) har utarbeidet en portal med tall og statistisk om barnefattigdom i Norge. På portalen kan kommuner få ut informasjon om egen kommune og sammenligne seg med andre. I denne rapporten blir Grimstad sammenlignet med andre kommuner i regionen. For å måle omfanget av barnefattigdom bruker vi lav inntekt som mål. Det vil si husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge (median forklart under). Dette er et relativt fattigdomsmål. Tallene i rapporten er i hovedsak fra Kilden er Statistisk sentralbyrå. Relativ fattigdom. I et velstående land som Norge, baserer vi oss på fattigdomsdefinisjonen fra Townsend (1979): «En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandard som er vanlig i dette samfunnet.» Noen fakta om barnefattigdom Fakta om barnefattigdom (Kilde: «Barn som lever i fattigdom» Regjeringens strategi ): 8,6 prosent av alle barn i Norge under 18 år lever i en familie med vedvarende lav inntekt en inntekt som er lavere enn 60 prosent av medianinntekten over tre år (forklares under). Det tilsvarer barn. Tallet har steget de siste årene. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av alle barn i økonomisk utsatte familier. Større arbeidsledighet i innvandrerfamilier, lavere utdanningsnivå og dermed lavere lønn, er blant årsakene. At barnetrygden ikke har økt i takt med prisstigningen, er en annen årsak til barnefattigdom. Norsk forskning viser at det er sammenheng mellom dårlig familieøkonomi og lav kroppshøyde, overvektighet, atferdsproblemer, søvnvansker, psykosomatiske plager og ADHD-diagnoser hos barna. Median inntekt I rapporten og i statistikker brukes «median» inntekt. Med medianinntekt menes «det inntektsbeløpet som deler en fordeling i to like store grupper, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Det vil altså være like mange personer med inntekt over som under medianinntekten», (SSB). 3

5 Medianinntekten etter skatt for (alle) husholdninger i Norge var kroner i 2014, mens gjennomsnittsinntekten var kroner. Inntektstabellen (til høyre) viser inntektsstørrelser for ulike grupper i Norge. Barnefattigdom er knyttet til barn i husholdninger med inntekt lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge Grimstad kommune: Husholdninger, etter størrelse på samlet inntekt (%) 0 Samlet inntekt under kr, prosent Samlet inntekt kr, prosent Samlet inntekt kr, prosent Samlet inntekt kr, prosent Samlet inntekt kr, prosent Samlet inntekt kr, prosent Samlet inntekt kr og over, prosent Diagrammet over viser inntektsfordelingen i husholdningene i Grimstad (alle). Andelen husholdninger med lav inntekt har gått ned de ti siste årene. Dette må sees i sammenheng med hovedinformasjon ellers i rapporten om at andelen barn i lavinntektshushold har økt i hele perioden. 4

6 Noe bakgrunnsinformasjon om kommunene I rapporten sammenlignes Grimstad med følgende kommuner og landet: Om rapporten Hvorav barn 0-17 år Sted Innbyggere Grimstad % 65 % Arendal % 63 % Froland % 66 % Tvedestrand % 61 % Risør % 60 % Vegårshei % 65 % Lillesand % 68 % Birkenes % 68 % Kristiansand % 67 % Aust-Agder % 65 % Norge % 69 % Sysselsettingsgrad Som det fremgår av tabellen har Grimstad noe flere barn enn gjennomsnitt for landet. Det har sammenheng med kommunens gode befolkningsvekst over 50 år. Sysselsettingsgraden i Grimstad er imidlertid under landssnittet, og dette gjelder alle kommuner i vår region, særlig kommunene lengst øst i Agder. Rådmannens rapport om barnefattigdom i Grimstad henter mye av sin informasjon fra barnefattigdomsportalen til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Mye av rapportens tekst, diagrammer og tabeller er kopiert fra direktoratets nettportal. Det hadde ikke blitt noen Grimstad-rapport om barnefattigdom uten BUF-direktoratets portal. Rådmannen har i tillegg hentet inn annen informasjon og strukturert alt dette for å gjøre stoffet tilgjengelig lokalt. Rapporten gir et bilde av barnefattigdommens utbredelse i landet, Agderbyen/Østre Agder og i Grimstad spesielt. 5

7 SAMMENDRAG Barnefattigdom beregnes ut fra en valgt standard barn som lever i hushold med inntekt under 60 prosent av medianinntekten i Norge. Dette er en standard som brukes av regjeringen og i offentlig statistikk i Norge. Med utgangspunkt i barnefattigdomsdefinisjonen beregnes omfanget av barnefattigdom i Norge og i Grimstad etter tre forskjellige innfallsvinkler. Beregningene viser at barn i Grimstad lever i hushold med dårlig råd. I tillegg kommer barn som lever i husholdninger med inntekt tett opp til den definisjonen. Hensikten med rapporten er å gi barn som lever i husholdninger med dårlig råd i Grimstad og regionen, et ansikt. Hvor mange barn bor i husholdninger med dårlig råd, hva kjennetegner disse husholdningene og hvem er mest utsatt for å leve under langt trangere livsvilkår enn folk flest? Det er store variasjoner mellom regioner og kommuner i barnefattigdommens utbredelse, hvem som lever i risiko for lav inntekt og hvem som har dårlig råd. Alt i alt lever barn i Norge i familier med vedvarende lav inntekt. Barnefattigdom rammer ikke tilfeldig. Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har som oftest foreldre med minst en av følgende kjennetegn (Grimstad 2014); - Innvandrer (193 barn) - Enslig forsørger (139 barn) - Lav utdanning (188 barn) Antall barnefattige har økt de siste 15 årene, også i Grimstad. Denne utviklingen skjer til tross for den generelle velstandsøkningen i samfunnet. Barnefattigdom måles i forhold til lav inntekt. Fattigdom i Norge handler i liten grad om sult og lignende armod, men mer om begrensninger i muligheten til å delta samfunnet og være del av sosiale sammenhenger som folk flest. For barn og unge handler det blant annet om å være innenfor eller utenfor, om å ha råd til å delta i fritidsaktiviteter, kunne kjøpe utstyr og klær eller være med på tur eller ei - som andre. Dårlig råd kan også handle om barna kan delta på offentlige ordninger med egenandel som barnehage og SFO. I rapporten belyses deltakelse i barnehage og SFO som begge er sentrale sosiale sosialiseringsarenaer for barn. Grimstad er den kommunen i regionen med høyest andel barn i barnehage og i SFO, første trinn. Grimstad kommer ut på den gunstige siden i forhold til andre kommuner i regionene og landssnittet på de fleste parameter som belyser husholdninger med lav inntekt. 6

8 OM FATTIGDOMSBEGREPET I NORGE Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten 2008:17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979: 31), som definerte fattigdom slik: «En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.» Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen 2011: 33). Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim 2008 i Seim og Larsen 2011:33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom. Omfang av barnefattigdom anslås gjennom lav inntekt: Vi anslår omfanget av barnefattigdom gjennom å måle antall og andel barnefamilier med lav inntekt. Lavinntektsgrensen er satt til 60 prosent av medianinntekten i Norge («EU-60»). Med inntekt mener vi samlet inntekt etter skatt, per husholdning. Ulike anslag på barn som vokser opp med lav inntekt Ulike definisjoner av lavinntekt kan gi ulikt antall fattige barn. Dette gjenspeiles i at anslagene for antall fattige barn varierer innenfor samme kommune. For eksempel, i Kautokeino varierer anslaget mellom 46 og 108 barn i lavinntektsfamilier. Anslaget på 46 barn er basert på lavinntekt det siste året (2014, sist tilgjengelige data), mens anslaget på 108 barn er basert på hvem som har hatt lav inntekt over de 3 siste årene ( ). Man kan da anta at antall fattige barn vil ligge et sted i mellom disse to tallene. Når media omtaler barnefattigdomstall (for eksempel fattige barn i 2014), er det ofte tallene på lav inntekt over 3 år som benyttes. Av og til benyttes det ulike mål på lav inntekt. Enkelte statistikker benytter for eksempel 50 % av medianinntekten i landet som lavinntektsgrense (ofte kalt «OECD- 50»). Hvor stor andel av medianinntekten husholdningen som settes som grense, kan påvirke hvor mange barn som defineres som fattige i stor grad. Tidligere forskning har vist at andelen barn som regnes som fattige nær dobler seg hver gang man øker andel av medianinntekt med 10 prosent (Ytrehus 2004: 43). For 2014 er andelen barn i husholdninger med lav inntekt på 6 % når man legger OECD sin lavinntektsgrense på 50 % av inntektsmedianen i Norge til grunn. Når man øker denne grensen til 60 % av inntektsmedianen i Norge, øker andelen barn i husholdninger med lav inntekt til 9,4 % (SSB 2014). 7

9 Tolkning av statistikken må være helhetlig Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, en høy andel barn i husholdninger med lav inntekt kan skyldes at kommunen har bosatt mange flyktninger, eller at kommunen opplever en nedgang i arbeidsmarkedet. 8

10 BARNEFATTIGDOM OVER TID Under overskriften «Eldre har bedre inntektsvekst enn unge» skrev SSB i en artikkel (des.2015): «Gruppene med svakest realvekst i husholdningsinntektene de siste fem årene var unge aleneboende og unge par uten barn, samt Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i Norge småbarnsfamilier og enslige forsørgere. Alle disse gruppene hadde en økning i inntektene mellom 2009 og 2014 som var lavere enn den generelle inntektsveksten i samfunnet» Eldre par uten barn har hatt en inntektsvekst på 21 prosent de siste fem årene. Småbarnsfamiliene økte sine inntekter med 8 prosent i samme periode. Omfanget av barnefattigdom har økt i vår region de siste årene, men ulikt fra kommune til kommune: Personer under 18 i privathusholdninger med årlig inntekt etter skatt per forbruksenhet, 60 % til medianinntekten. EU- og OECD-skala Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Lillesand Birkenes Kristiansand (I tabellen over er det brukt en annen standard 60 % av medianinntekten, EU og OECD-skala enn den som brukes ellers i rapporten hvor utgangspunktet er medianinntekten i Norge eller kommunen. I tabellen over er derfor omfanget av barnefattigdommen noe høyere enn, men diagrammet viser hovedpoenget; antall barn i lavinntekstshusholdninger øker.) 9

11 OMFANG AV BARNEFATTIGDOM I DAG For å måle omfanget av barnefattigdom bruker vi lav inntekt som mål. Det vil si husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge. Dette er et relativt fattigdomsmål. Vi vil under vise tre måter å beregne omfanget av barnefattigdom; barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, barn i husholdninger med lav inntekt siste år og regionspesifikk fattigdomsgrense. Etter disse beregningene omfatter barnefattigdom fra 270 til drøyt 400 barn i Grimstad. Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt ( ) Det bor barn i hushold med vedvarende lavinntekt i Norge. Det er basert på inntekten til husholdet i perioden 2012 til Her er ikke hushold med finansformue over 1 G utelatt. Det utgjør 1 av 10 eller 9,4 % av alle barn i Norge. Denne andelen har vært jevnt stigende fra rundt 4 % i år Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, 2014 Andel Antall Lillesand 7,4 % 158 Grimstad 8,7 % 401 Birkenes 9,5 % 109 Froland 9,9 % 121 Aust-Agder 10,5 % Arendal 10,7 % 910 Kristiansand 10,8 % Risør 11,2 % 135 Tvedestrand 15,6 % 172 Vegårshei 17,6 % 79 Norge 9,4 % Det er store variasjoner i antall barn som lever i hushold med vedvarende lavinntekt både på fylkesog kommunenivå. I Oslo bor 1 av 5 barn, tilsvarende en andel på 17 %, i slike hushold. Utenom Oslo har Østfold har den høyeste andelen med 13 % mens Rogaland har den laveste andelen med 6 %. Andelen barn i husholdninger med lavinntekt er lavere i Grimstad (8,7 %) enn landssnittet (9,4 %) og Aust-Agder (10,5 %). 401 barn i Grimstad bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Omfanget av barnefattigdom er størst øst i Agder. Barn i husholdninger med lav inntekt siste år (2014) I 2014 var det om lag barn i husstander med lav inntekt. Det utgjør 8,3 prosent av alle barn i Norge. Barn i hushold med finansformue over 1 G (grunnbeløp) er utelatt. I Oslo bor om lag 1 av 6 barn i hushold med lavinntekt. Dette utgjør 13 prosent av alle barna i Oslo. Andelen barn i hushold med lavinntekt er også høy for Østfold (12 %) og Telemark (11 %). Lavest andel finner vi i Rogaland og Sør-Trøndelag begge med en andel på 6 prosent. Dette utgjør henholdsvis og barn i disse to fylkene. Det er flere kommuner med høy andel barn i hushold med lavinntekt på Østlandet og fra Midt-Norge og nordover mens det er noe lavere på Vestlandet. I omtrent halvparten av kommunene i Østfold er andelen barn i hushold med lavinntekt over 10 %. I Rogaland er det tilsvarende ingen kommuner over 10 %. 10

12 Grimstad ligger noe under landssnittet med 7,1 % som tilsvarer 367 barn. For regionen er mønsteret her det samme som i andre kapitler; den relative andel barn i husholdninger med lav inntekt er langt høyere øst i regionene enn i området rundt Grimstad. Regionspesifikk fattigdomsgrense Ved å benytte regionspesifikke fattigdomsgrenser reduseres andelen barn i hushold med vedvarende lavinntekt i alle fylker utenom Akershus, Finnmark, Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. I Akershus er det 1,7 prosentpoeng flere barn i hushold med lavinntekt når en ser på regionspesifikk vs. nasjonal lavinntektsgrense. I Oslo er disse andelene like. Se tabell neste side. I en kommune der inntektene generelt er høye, kan det å være fattig oppleves mer ekskluderende enn hvis man bor i en kommune med mer moderate inntekter. Dette kan sees i sammenheng med hvordan man i dag ser på fattigdom som et relativt fenomen. En annen mulighet er derfor å anslå antall fattige basert på de lokale forholdene. Denne indikatoren viser i større grad ulikhetene innenfor hver kommune. På den andre siden Barn i husholdninger med lavinntekt etter kommunale og fylkeskommunale grenser for lavinntekt Andel Antall Grimstad 5,3 % 271 Froland 5,7 % 78 Birkenes 6,4 % 83 Lillesand 6,7 % 163 Aust-Agder 7,9 % Kristiansand 8,4 % Arendal 9,3 % 894 Tvedestrand 9,6 % 119 Risør 9,7 % 134 Vegårshei 10,1 % 50 11

13 viser indikatoren som bruker den nasjonale inntektsmedianen, ulikhetene mellom kommunene i Norge. Fordelen med en slik tilnærming er at man tar hensyn til lokale forhold, mens ulempen er at man kan undervurdere betydningen av at en kommune generelt har mange fattige innbyggere og at dette kan være et problem i seg selv. Tallene som tar utgangspunkt i en kommunal lavinntektsgrense og tallene som tar utgangspunkt i en lavinntektsgrense på nasjonalt nivå kan være ulike, og må derfor ses i sammenheng. Indikatoren (tabellen over og diagrammet under) måler personer 0-17 år i husholdninger som har mindre enn 60 % av medianinntekten i den enkelte kommune. Indikatoren måles ellers på samme måte som forrige indikator. Etter kommunal grense for lavinntekt lever 5,3% av barna (271 barn) i Grimstad under fattigdom. Grimstad kommer best ut regionen. I Arendal omfatter barnefattigdom 9,3 % eller 894 barn, og for Aust-Agder som helhet 7,9 %, 2019 barn. 12

14 RISIKO FOR FATTIGDOM (BARN I ØKONOMISK SÅRBARE FAMILIER) For å si noe om omfanget av barn som lever i risiko for fattigdom måler vi økonomisk sårbarhet med husholdninger: som mottar ulike former for offentlige økonomiske stønader. uten personer med yrkestilknytning. Barn i husholdninger som har mottatt sosialhjelp i løpet av året 1 av 20 eller barn bodde i hushold som mottok sosialhjelp i Andelen barn i hushold som mottar sosialhjelp varierer mye mellom fylkene. Det er dobbelt så stor andel barn i Hedmark sammenlignet med Akershus. I Oslo, Buskerud, Hedmark, Telemark og Østfold har alle over 8 % barn i hushold med sosialhjelp. I andre enden av skalaen ligger Møre og Romsdal og Akershus med 4 %. 252 (4,9 %) barn i Grimstad bodde i hushold som fikk økonomisk sosialhjelp siste året (2014). Omfanget er lavere i Grimstad enn i de største kommunene i regionen og i kommunene øst for Grimstad, og lavere enn landssnittet. Barn som bor i husholdninger uten yrkestilknytning På landsbasis er det barn som bor i husholdninger uten yrkestilknytning. Dette tilsvarer 8 % av alle barna i landet. Oslo er det fylket som topper denne statistikken, med over 12 %. Dette tilsvarer barn, eller hvert tiende barn. Også i Østfold, Telemark, Hedmark og Aust-Agder bor hvert tiende barn i en slik husholdning. I majoriteten av kommunene gjelder dette for mellom 5 % og 10 % av barna. Den høyeste verdien er i underkant av 20 %. Kommunene som topper statistikken, hører hjemme i 13

15 landets 4 nordligste fylker og Hedmark. Kommuner i vestlandsfylkene har en noe lavere andel enn resten av landet. I Grimstad bodde 8,7 % (447) barn i husholdninger uten yrkestilknyttede personer. Dette er litt over landssnittet (8,1 %), men likevel «lavt» i regionene som til dels ligger klart over landssnittet, noe som særlig gjelder kommunene øst i Agder. Barn i husholdninger med stor andel offentlig støtte Det er totalt barn i Norge som bor i husholdninger der mer enn halvparten av den samlede inntekten kommer fra offentlige støtteordninger. I overkant av hvert tiende barn, eller nesten 12 %, bor i slike hushold. Disse står i fare for å bli avhengige av støtte fra det offentlige for å få regnskapet til å gå opp. Østfold har den største andelen, med noe over 17 %, eller 2 av 10 barn. Oslo og Telemark har henholdsvis 1 og 2 prosentpoeng lavere andel. Lavest er Rogaland med 7 %. På kommunenivå er det stor variasjon, fra noen få prosent til 24 %. Av 16 kommuner som har mer enn 20 % er 14 i de 4 nordligste fylkene og Hedmark. De fleste av landets kommuner ligger mellom 10 % og 15 %. I vestlandsfylkene ligger de fleste kommunene mellom 5 % og 10 %, altså noe lavere enn resten av landet. Barn i husholdninger som mottar mer enn halvparten av samlet inntekt gjennom offentlige overføringer Andel Antall Lillesand 10,3 % 251 Birkenes 10,9 % 142 Grimstad 13,0 % 670 Vegårshei 13,6 % 67 Froland 14,0 % 191 Kristiansand 14,4 % Aust-Agder 14,7 % Arendal 16,3 % Tvedestrand 17,0 % 211 Risør 17,0 %

16 Grimstad har 13 % (670 barn), altså noe over landsgjennomsnittet på 11, 8 %. Typisk for vår region er, igjen, at flertallet av kommunene ligger over landssnittet, særlig kommunene øst i Agder. Barn i husholdninger der minst én person mottar uførepensjon I 2014 bor 6 % av barn i husholdninger der minimum en av foreldrene mottar uførepensjon, noe som tilsvarer i underkant av barn. Det er variasjoner mellom de ulike fylkene. Andelene er minst i Akershus og Oslo med rundt 4 %, mens de høyeste andelene er i Aust-Agder og Østfold med i overkant av 9 %. De fylkene med høyest antall barn som bor i husholdninger hvor minimum en mottar uførepensjon er Hordaland og Østfold med ca barn. Fylkene med lavest antall er Finnmark og Sogn og Fjordane med henholdsvis 1100 og 1200 barn. Det er stor spredning i tallene mellom kommunene. Andelen barn som bor i husholdninger der minst en person mottar uførepensjon varierer fra rundt 2 % til 18 % mellom de ulike kommunene. I 2014 bodde barn i en husholdning der arbeidsavklaringspenger utgjorde over halvparten av inntekten. Dette tilsvarer 1 av 100 barn (1,5 %). Den høyeste andelen finnes i Østfold, Hedmark og Vestfold, som alle ligger på 2,2 %. Vestlandsfylkene utmerker seg med en lav andel, sammen med Akershus. I faktiske tall, er det Oslo som topper statistikken med barn, mens det er Sogn og Fjordane som har færrest barn (150). 15

17 I Grimstad bor 8,2 % av kommunens barn under 18 år (424 barn) i hushold hvor minst en person mottar uføretrygd. Hele regionen ligger over landssnittet på 5,9 %. 16

18 HVEM ER DE FATTIGE? Husholdninger med barn i risiko for fattigdom kjennetegnes ofte av minst én av gruppene som er omtalt nedenfor. Dette gjelder barn i husholdninger med: innvandrerbakgrunn, enslige forsørgere og hovedinntektstaker har lav utdanning. Barn i husholdninger med innvandrerbakgrunn og lav inntekt Over halvparten av barn som lever i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. De fleste har bakgrunn fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenfor EU/EØ (SSBs landgruppe 2) (45 000), mens et mindre antall kommer fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand (SSBs landgruppe 1) (13 500) (Epland og Kirkeberg 2016). Blant barn i husholdninger med lav inntekt har Telemark, Hedmark og Oppland den høyeste andelen barn med innvandrerbakgrunn. Blant barn i familier med lav inntekt i Telemark har 3 av 4 innvandrerbakgrunn. Akershus har den laveste andelen barn med innvandrerbakgrunn blant barn i lavinntektsfamilier. Den kommunale variasjonen er stor. I enkelte kommuner er antallet familier med lav inntekt svært lavt. Andelen barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsfamilier varierer fra under 10 % i enkelte kommuner, mens i andre kommuner har alle barna i lavinntektsfamilier innvandrerbakgrunn. Landbakgrunn har betydning Familier med innvandrerbakgrunn skiller seg ut med en svakere inntektsvekst enn andre familier, men det er store forskjeller. Barn med bakgrunn fra Somalia, Syria, Afghanistan, Irak og Eritrea er overrepresentert blant lavinntektsfamilier. Dette har blant annet sammenheng med foreldrenes arbeidstilknytning og botid i Norge (Epland og Kirkeberg 2016). Store barnefamilier har et klart lavere inntektsnivå enn resten av befolkningen. Det er et høyt innslag av personer med innvandrerbakgrunn i de store barnefamiliene (Epland og Kirkeberg 2016). Barn i innvandrerhusholdninger med lavinntekt, fra Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa utenom EU/EFTA og Oseania utenom Australia og New Zealand Andel Antall Froland 30,2 % 13 Grimstad 31,6 % 109 Lillesand 36,2 % 63 Kristiansand 37,8 % Birkenes 40,5 % 34 Aust-Agder 42,6 % 866 Arendal 42,7 % 379 Vegårshei 45,7 % 16 Tvedestrand 62,2 % 56 Risør 64,1 % 75 Norge 35,1 % 17

19 Lavinntektsfamilier med bakgrunn fra EU-EØS Selv om det i Norge er en større andel barn i lavinntektsfamilier med bakgrunn fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenfor EU/EØS, er det i et trettitalls kommuner flere barn i lavinntektsfamilier som har bakgrunn fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. Dette gjelder i all hovedsak små kommuner, hvor antallet lavinntektsfamilier med innvandrerbakgrunn er lavt. Variasjonen mellom kommunene kan skyldes ulike bosettingsmønstre blant 18

20 personer som kommer til Norge som flyktninger og som arbeidsinnvandrere, blant annet på grunn av forskjeller i arbeidsmarkedet. Botid har betydning men i ulik grad Sysselsettingsnivået øker med botid i Norge for alle innvandrergrupper. Andelen barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektshushold synker jo lengere foreldrene har bodd i Norge. Andelen varierer innenfor det enkelte fylke og den enkelte kommune. Det er store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper og landbakgrunner. Blant personer med bakgrunn fra landgruppe 2 er det mange som har kommet som flyktninger og har kortere botid. Blant personer med bakgrunn fra landgruppe 1 har de fleste kommet til Norge som arbeidsinnvandrere. Disse gruppene vil dermed ha ulike utgangspunkt for arbeidstilknytning og inntektsnivå. Selv om inntekt øker etter økende botid for alle grupper, var flyktningers inntekt bare halvparten av arbeidsinnvandreres inntekt etter mer enn 10 års botid (Østby 2016). Norskfødte med innvandrerforeldre gjør det langt bedre enn foreldregenerasjonen I videregående skole ligger norskfødte med innvandrerforeldre resultatmessig mellom barn som har innvandret selv, og øvrig befolkning. Vi ser samtidig at norskfødte med innvandrerforeldre er gruppen med høyest andel som deltar i høyere utdanning. Dette gjelder for begge kjønn, men i særlig grad for jenter. Sysselsettingsnivået blant norskfødte med innvandrerforeldre ligger nærmere befolkningen generelt, enn innvandrergruppen. Dette gjelder også for innvandrergruppene hvor foreldregenerasjonen har lav sysselsetting. Kvinners yrkesdeltakelse Det er også store forskjeller i yrkesdeltakelse mellom menn og kvinner med innvandrerbakgrunn. Kvinner fra enkelte land ligger langt under sysselsettingsnivået for kvinner generelt i Norge. Det gjelder både kvinner med kort (Somalia, Eritrea, Afghanistan) og lang (Irak, Pakistan) botid. Forskjeller i innvandringsgrunn, botid og utdanning har betydning for kvinnenes yrkesdeltakelse. For mange spiller også tradisjoner fra hjemlandet en rolle (Østby 2016). Dette gjør at flere barn vokser opp i eninntekts hushold. Mødres kvalifisering til arbeidsliv og deltakelse i øvrig samfunnsliv kan ha innvirkning på deres forutsetninger til å følge opp sine barn i skole og fritid. Enslige mindreårige Enslige mindreårige flyktninger er en sårbar gruppe. Dette er barn og unge som kommer til Norge midt i skoleløpet, og som møter utfordringer knyttet til språk og fagkunnskaper når de skal fullføre videregående skole. Skoletilbudet til asylsøkende barn varierer (Berg og Tronstad 2015). Også omsorgssituasjonen for barna, herunder støtte og oppfølging av skolegang, er varierende. Dette gjelder både i asylsøkerfasen, og senere. Blant de som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger i perioden , er tre av fire i arbeid eller utdanning. Inntektsnivået til personer i denne gruppen er mye lavere enn gjennomsnittlig inntekt i befolkningen generelt. Vi finner også en høyere 19

21 andel med vedvarende lav inntekt blant enslige mindreårige flyktninger enn i befolkningen generelt (Wiggen 2016). Barn i lavinntektsgruppen som bor i husholdninger med enslig forsørger Enslige forsørgere er overrepresentert i lavinntektsgruppen. I Norge er det barn som bor med enslig forsørger som har lav inntekt. Dette utgjør en andel på 40 % av barn i lavinntektsfamilier. Til sammenligning utgjør barn av enslige forsørgere om lag 24 % av befolkningen i alt. Fylkene med høyest andel barn av enslige forsørgere med lav inntekt er Troms, Finnmark, Nord-Trøndelag og Nordland. Andelen barn i husholdninger med enslig forsørger varierer helt fra 20 % til 80 % i enkelte kommuner. I vår region er det lite avvik fra landssnittet. I Grimstad bor 37,9 % (139) av barna i husholdninger med lavinntekt med enslige forsørgere. Inntekt og stønader Enslige forsørgere er en særlig utsatt gruppe økonomisk. Inntektene til enslige forsørgere med barn ligger klart lavere enn inntektene til både par med barn og befolkningen i alt. Dette gjelder i særlig grad for enslige forsørgere med innvandrerbakgrunn, som har hatt en inntektsutvikling svakere enn den generelle inntektsveksten (Epland og Kirkeberg 2016). For enslige med barn er yrkesinntektenes andel av samlet inntekt lavere enn for parhusholdninger. Stønader som bostøtte og sosialhjelp har fått en større inntektsmessig betydning for enslige forsørgere i løpet av 2000-tallet. Særlig for de store 20

22 barnefamiliene er stønader viktig. I 2014 utgjorde sosialhjelp 5 prosent av samlet husholdningsinntekt for enslige forsørgere med 3 eller flere barn. Det har likevel vært en utvikling mot at yrkesinntektenes andel av samlet husholdningsinntekt har økt for enslige forsørgere i løpet av 2000-tallet. For enslige forsørgere med barn 0-2 år er det særlig barnetrygd og kontantstøtte som har fått redusert betydning (Epland og Kirkeberg 2016). Barnas alder har stor betydning for inntektsnivået til enslige forsørgere. Yrkesinntektens betydning for enslige forsørgere øker med barnas alder, mens overføringene faller. Statistikken viser kun offentlig registrert inntekt, som ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av inntektssituasjonen. For eksempel er private barnebidrag ikke med i statistikken. Utdanningsnivået blant enslige forsørgere er lavere enn blant par med barn. Enslige forsørgere har også svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. I hver fjerde husholdning med enslig forsørger har forsørgeren ikke hatt hel- eller deltidsarbeid hele året. Flere sliter med å dekke løpende utgifter (Sandvik 2016b). Nær halvparten av enslige forsørgere har høy boutgiftsbelastning (ordforklaring: En husholdning har høy boutgiftsbelastning dersom summen av renter og avdrag og husleie utgjør minst 25 % av husholdningens samlede inntekt etter skatt), og de har dårligere boligstandard enn barnefamilier generelt (Sandvik 2016a). Dette henger blant annet sammen med at de i større grad er leietakere, som generelt har dårligere boforhold. I Norge er det er relativt få som opplever betydelige materielle mangler, sammenlignet med andre land i Europa. Nær alle barnefamilier har mulighet til å kjøpe nye klær til barna og har bøker som passer for barnets alder. Likevel har barn i hushold med enslige forsørgere større risiko for materielle mangler enn andre. 12 % av enslige forsørgere har ikke råd til privatbil, og 20 % har ikke råd til å betale for en ukes ferie utenfor hjemmet (Sandvik 2016b). Ikke alle er fattige Barn med en enslig forsørger med lav inntekt opplever ikke nødvendigvis fattigdom og utenforskap. En del foreldre, også enslige, klarer å skjerme barna fra de negative konsekvensene av fattigdom ved å prioritere barnas behov og interesser i en ellers presset økonomisk situasjon. Foreldre kan ha mulighet til å skjerme barn ved kortere tidsperioder med lav inntekt. Samlivsbrudd kan føre til at foreldres økonomi får en knekk, men for mange er dette en midlertidig situasjon som ikke trenger å påvirke barnas oppvekstsvilkår på lang sikt. For andre kan et samlivsbrudd føre til varig fattigdom. Levestandarden til barn står i større fare om inntekten er lav i en lang periode. 21

23 Barn i hushold med lav inntekt hvor hovedinntektstaker har lav utdanning Det er en sammenheng mellom personers utdanningsnivå og inntektsnivå. I Norge er det barn som vokser opp i familier med lav inntekt, og hvor hovedinntektstaker har lav utdanning (ordforklaring: med lav utdanning menes her grunnskole eller uoppgitt utdanning). Dette utgjør nesten 60 % av barna i lavinntektsfamilier. I Oslo lever 7 av 10 barn i familier med lav inntekt hvor hovedinntektstaker har lav utdanning. Det utgjør den høyeste andelen i Norge. Finnmark og Østfold har begge over 60 %. Lavest andel finner vi i Trøndelagsfylkene som begge har en andel på rundt 55 %. Tallene skjuler store kommunale forskjeller innad i hvert fylke. Andelen barn i hushold med lavinntekt hvor hovedinntektshaver har lav utdanning kan variere fra under 10 % til 100 %, som i Finnmark og Møre og Romsdal. Storbykommunene befinner seg midt på skalaen, med andeler mellom 51 og 66 %. I vår region er andelen barn i husholdninger med lavinntekt der hovedforsørger har lav utdanning gjennomgående noe lavere enn landssnittet, for Grimstad 51,2 %, konkret 188 barn. Økende sosiale forskjeller mellom utdanningsgrupper Personer med lavt utdanningsnivå har ikke hatt den samme forbedringen av levekår som vi finner blant personer med utdanning fra videregående skole eller høyere utdanning (Revold 2016). Selv om de fleste barn i Norge har det bra, viser undersøkelser at sosioøkonomiske ressurser, herunder foreldres utdanningsnivå, påvirker barns levekår og livskvalitet (Bakken, Frøyland og Sletten 2016). Andelen som mener det er vanskelig å få endene til å møtes, er siden tidlig på tallet redusert for personer med videregående og høyere utdanning. For personer med 22

24 laveste utdanning har den økt. Den samme utviklingen gjelder evnen til å håndtere utforutsette utgifter og mulighet til å ta ferie utenfor hjemmet (Revold 2016). I løpet av de siste 15 årene har det utviklet seg et klart skille mellom utdanningsgruppene når det gjelder å eie egen bolig. For personer med videregående skole eller høyere utdanning har andelen som eier egen bolig økt noe i perioden, mens det har det vært en tydelig nedgang (9 prosentpoeng) for personer med grunnskoleutdanning (Revold 2016). Forskjellene mellom utdanningsgruppene har også økt når det gjelder boligstandard (trangboddhet og fukt/råte i boligen). Klare forskjeller i yrkesdeltakelse etter utdanningsnivå Personer med laveste utdanningsnivå har over 20 % lavere yrkesdeltakelse enn de med høyere utdanning (Revold 2016). Forskjellene i yrkesdeltakelse får konsekvenser for hvor utsatt man er for økonomiske vanskeligheter. 23

25 BARNEFATTIGDOM OG LEVEKÅRSUTFORDRINGER Under dette området viser vi omfanget av barn som kan oppleve levekårsutfordringer knyttet til mulighet for sosial deltakelse med jevnaldrende gjennom deltakelse i barnehage og skolefritidsordningen. Barn 1-5 år som ikke går i barnehage Vi følger SSBs inndeling av barnehagealder på 1-2 år, og 3-5 år. Kontantstøtte er en ytelse som kan gis til forsørgere som ikke har barnet i barnehagen. Denne kan utbetales frem til barnet er 23 måneder gammelt. For gruppen på 1-2 år, påvirkes datamaterialet av hvor mange forsørgere som har valgt å holde barnet hjemme og mottar kontantstøtte. Andre løsninger som dagmamma eller barnepass ved slektninger forekommer nesten ikke i Norge i dag (SSB 2011). Indikatoren viser barn i alderen 1-5 år som ikke går i barnehage. Barnehagedekningen i Norge er høy, men vi vet at familier med lav inntekt og familier med innvandrerbakgrunn benytter barnehage i mindre grad enn andre. Barn mellom 1-2 år som ikke går i barnehage Andel Antall Grimstad 15,0 % 78 Froland 16,0 % 20 Tvedestrand 17,0 % 19 Arendal 19,0 % 181 Aust-Agder 20,0 % 512 Vegårshei 21,0 % 7 Lillesand 22,0 % 57 Birkenes 22,0 % 31 Kristiansand 22,0 % 465 Risør 34,0 % 46 Barnehagen er en sosial arena for barn, og en viktig måte å delta sosialt med jevnaldrende på tidlig i livet. Deltakelse i barnehage påvirker barnas gjennomføring av utdanningsløpet positivt, og dermed også deres fremtidige inntekt. Når barna går i 24

26 barnehage gir det også foreldrene bedre muligheter til å være i arbeid (Save the Children 2014). Deltakelse i barnehagen er særlig viktig for barn med innvandrerbakgrunn. I tillegg til å være en arena for sosial deltakelse, gir et godt barnehagetilbud langvarige positive effekter når det gjelder språkutvikling. Kartleggingsprøver i lesing og regning i første og andre klasse, viser at barn med innvandrerbakgrunn scorer høyere i bydeler som tilbyr gratis kjernetid, enn i bydeler som ikke gjør det (Bråten et al. 2014). Det finnes ulike moderasjonsordninger som skal bidra til at barn i familier med lav inntekt skal kunne benytte barnehage. I 2015 ble det innført en ordning som sikrer at en barnehageplass maksimalt skal utgjøre seks prosent av familiens samlede inntekt. I tillegg har alle 4- og 5-åringer i familier med lav inntekt rett til gratis kjernetid i barnehagen. Fra 1. august 2016 utvides ordningen til også å gjelde treåringer. I tillegg til moderasjonsordninger, er informasjons- og rekrutteringsarbeid viktig for å oppnå økt rekruttering til barnehage. Barn som ikke går i barnehage, opplever ikke nødvendigvis lavinntekt. Som med alle de andre indikatorene, må hver kommune se på det helhetlige bildet som alle indikatorene danner. Dette bildet må sees i sammenheng med lokale kunnskaper om kommunens barnehagetilbud og demografi. Grimstad er den kommunen i regionen hvor andelen barn i barnehage er høyest. Alle barn mellom 3 og 5 år går i barnehage i Grimstad, men når det gjelder de minste barna, 1-2 år, er det 15 % (78 stykker) som ikke har tilbud i barnehage. Barn i 1. klasse som ikke går i SFO Deltakelse i SFO synker betraktelig for hvert klassetrinn. Derfor har vi valgt å kun inkludere barna i 1. klasse (GSI 2015). Indikatoren viser barn i 1. klasse som ikke går i skolefritidsordningen (SFO). Foreldrene til ett av fem barn begrunner valg om å ikke bruke SFO fordi det er for dyrt. Det er flere foreldre i lavinntektsfamilier som oppgir å ikke bruke SFO fordi det er for dyrt, sammenlignet med familiene som ikke har lav inntekt (SSB 2011). SFO er en arena for barna til å delta sosialt, særlig i 1. klasse da flest barn deltar. I tillegg tilrettelegger SFO-tilbudet for at foreldrene kan arbeide utover barnas skoletid, 25

27 eller at foreldrene kan delta i utdannings- og integreringstilbud (Barn som lever i fattigdom 2015: 33). Høsten 2013 startet et forsøk med gratis deltidsplass ved SFO-tilbudet ved Mortensrud skole i Oslo, for klasse. Deltakelsen økte fra 33 prosent av barna ved skolen, til 85 prosent (Barn som lever i fattigdom 2015: 25) i løpet av ett år. Dette kan tyde på at økonomi spiller en betydelig rolle for deltakelse på SFO. Barn som ikke går i SFO, opplever ikke nødvendigvis lavinntekt. Som med alle de andre indikatorene, må hver kommune se på det helhetlige bildet som alle indikatorene danner. Dette bildet må sees i sammenheng med lokale kunnskaper om kommunens SFO-tilbud og demografi. I Grimstad er det 16,0 % (49 barn) av barna som ikke går i SFO på første trinn. Forskjellene mellom kommunene i regionen er store: Ungdommers levekår systematiske forskjeller Sosioøkonomiske ressurser (ordforklaring: Ungdata måler sosioøkonomisk status ut fra tre dimensjoner: foreldrenes utdanningsnivå, antall bøker i hjemmet og velstandsnivået i familien) har innvirkning på norske ungdommers levekårssituasjon. Selv om de fleste ungdommer i Norge har det veldig bra, og lever aktive og meningsfulle liv, er det systematiske sosiale forskjeller i ungdoms levekår og livskvalitet. Ungdataundersøkelsene finner at unge med relativt få ressurser hjemme oppgir lavere score på flere ulike områder som trivsel på skole, fysisk og psykisk helse, deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter og forholdet til foreldre enn ungdommer med mange sosioøkonomiske ressurser. De er også mer utsatt for mobbing og er mer pessimistiske med tanke på framtiden (Bakken, Frøyland og Sletten 2016). Funnene fra 26

28 Ungdataundersøkelsene stemmer overens med andre undersøkelser og statistikk om økende sosiale forskjeller i Norge (UNICEF 2016, SSB 2016). 27

29 KILDER Kilder det er henvist til i denne rapporten finner dere oversikt over på følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (BUF-dir.) hjemmeside om barnefattigdom: 28