Kapittel 1. Fra jeg ble født, har jeg støttet meg til deg, fra mors liv er du min styrke. Salme 71,6

Transkript

1 Kapittel 1 Fra jeg ble født, har jeg støttet meg til deg, fra mors liv er du min styrke. Salme 71, Pastor Ezekiel Freeman fylte lungene med frisk oktoberluft og begynte på morgenrunden sin. Han hadde tegnet opp ruten på et kart med det samme han flyttet til byen. For hver eneste bygning ble han minnet om forskjellige mennesker, og han bar dem frem for Herren, takket for motgang de hadde kommet seg igjennom, ba for motgang de sto i nå, og spurte Gud hva han kunne gjøre for å hjelpe dem. Han gikk i retning mot Thomas Jefferson High School og passerte spisestedet Eddie s der studentene pleide å spise lunsj. Lysene var slått på der inne. Eddie kom gående mot døren og ropte: «Morn, Zeke. Har du lyst på en kopp kaffe?» Zeke satte seg ved disken mens Eddie forberedte stabler med hamburgere. De snakket om amerikansk fotball og hvem av skolens talenter som ville vinne stipend til college. Så takket Zeke Eddie for kaffen og praten og fortsatte runden i mørket. Han krysset Main Street og gikk nedover mot jernbaneskinnene. Han fikk øye på et bål, gikk bort til mennene som satt rundt, og spurte om det var i orden at han slo seg ned. Flere av dem hadde vært i byen lenge nok til kjenne ham igjen. Andre var fremmede, slitne og medtatte menn som hadde reist land og strand rundt, tatt strøjobber og levd fra hånd til munn. En av de unge sa han likte stemningen i byen, og at han håpet å kunne bli værende. Zeke fortalte ham at skogsdriften på nordsiden av 9

2 byen så etter nye arbeidere. Han ga den unge mannen et kort med navnet sitt og kirkens adresse og telefonnummer. «Stikk gjerne innom, når som helst. Jeg vil gjerne høre hvordan det går med deg.» Sirissene i det høye gresset og høvdinguglen i det ruvende furutreet stilnet da en bil kjørte inn i Riverfront Park og stanset ved toalettene. En ung kvinne steg ut fra førersiden. Fullmånen ga akkurat nok lys til at hun kunne se hvor hun gikk. Hun stønnet av smerte, bøyde seg fremover og la hånden over den svulmende magen. Veene kom tett nå, ikke engang ett minutt imellom. Hun trengte et sted som kunne gi henne ly, et skjulested hvor hun kunne føde. Hun snublet gjennom mørket mot dametoalettet, men døren var ikke til å rikke. Hun utstøtte et kvalt hulk, snudde seg og så seg rundt. Hvorfor hadde hun kjørt så langt? Hvorfor hadde hun ikke sjekket inn på et motell? Nå var det for sent. Torget var neste stoppested på Zekes rute. Han ba for alle butikkeierne, byrådsmedlemmene som skulle ha møte i rådhuset samme ettermiddag, og alle de reisende som bodde på Haven hotell. Det var fortsatt mørkt da han gikk langs Second Street og fikk øye på Leland Dutchers lastebil som svingte inn ved Gruening s Market. Alle kalte ham Dutch, kona også som lå på sykehuset og led seg gjennom det siste stadiet i kreftsykdommen. Zeke hadde sittet hos henne mang en gang og visste at hun sørget mer over sin manns mangel på tro enn sin egen nært forestående død. «Jeg vet hvor jeg skal. Jeg er mer bekymret for hvor Dutch ender opp.» Mannen arbeidet seks dager i uken og så ingen grunn til å skulle tilbringe den syvende i kirken. Når sant skulle sies, var han sint på Gud og ønsket slettes ikke bevilge ham noe av sin tid. Bremsene hvinte da lastebilen stanset. Dutch rullet ned vinduet. «Det er en kald morgen å slentre rundt i gatene på måfå, pastor. Har du en hemmelig kjæreste et sted?» Zeke overså sarkasmen og grov de kalde hendene ned i lommene. «Dette er den beste tiden i døgnet til å be.» 10

3 «Nåvel, da skal jeg ikke forhindre deg.» Han bannet og bjeffet frem en bitter latter. Zeke gikk nærmere. «Jeg besøkte Sharon i går.» Dutch sukket tungt. «Da vet du at det står dårlig til.» «Det gjør jeg.» Med mindre det skjedde et mirakel, hadde hun ikke lenge igjen. Det ville ha vært mye lettere for henne å slå seg til ro med det om hun ikke var så bekymret for mannen sin, men å si det rett ut ville gjort Dutch enda mer krigersk. «Kom igjen, pastor. Inviter meg til kirken.» «Du vet at invitasjonen alltid står ved lag.» Dutch sank en anelse sammen. «Hun har mast på meg i årevis. Akkurat nå har jeg mest lyst til å spytte Gud rett i ansiktet. Hun er en god kvinne. Den beste jeg noensinne har kjent. Om noen skulle fortjene et mirakel, måtte det være henne. Hvilken hjelp er det Gud gir henne, kan du si meg det?» «Det er kroppen hennes som dør, Dutch, ikke Sharon.» Han så et glimt av smerte og skjønte at mannen ikke var klar for å høre mer. «Vil du ha hjelp med å lesse av bilen?» «Ellers takk, men jeg tror jeg klarer det selv.» Dutch truet i gang kjøretøyet, slapp ut et ukvemsord og kjørte nedover gaten. Barnet kom ut i en fart, og den unge kvinnen gispet av lettelse. Det stramme jerngrepet var borte. Nå kunne hun endelig få igjen pusten. Hun peste under skyggen av broen og kikket opp mellom stålbjelkene mot den stjernespekkede himmelen. Babyen lå blek og fullkommen i måneskinnet, på et svart teppe av jord. Det var for mørkt til å se om det var en gutt eller jente, men når alt kom til alt, hva betydde vel det? Febervarm i kroppen skrelte den unge kvinnen av seg den tynne genseren og la den over barnet. Det blåste frisk bris. Zeke brettet opp jakkekraven. Han gikk langs Mason, over First Street og nedover Mc Murray, opp igjen langs Second Street 11

4 mot Good Samaritan-sykehuset. Broen streifet tankene hans, men den lå i motsatt retning. I sommermånedene gikk han ofte over til Riverfront Park, spesielt når det yret av besøkende som teltet på den lille campingplassen rett ved motorveien. Det var ingen som pleide å være på campingplassen på denne tiden av året, med temperaturer som falt og blader som dalte. Mørket begynte å slippe taket, selv om det fortsatt ville være en stund til solen sto opp. Han burde vende nesen hjemover, men fikk ikke broen ut av tankene. Zeke endret retningen og bega seg mot broen ved Riverfront Park. Han blåste i hendene. Han skulle ha husket hansker denne morgenen. Han stanset ved hjørnet og diskuterte med seg selv om han skulle gå til broen eller begi seg hjemover. Han pleide alltid å dusje og barbere seg før han satte seg ved frokostbordet sammen med Marianne og Joshua. Tok han veien om broen nå, ville han bli forsinket til frokosten. Han fikk en fornemmelse av at noe hastet. Noen trengte hjelp. Det ville bare ta ti minutter å gå til broen, mindre om han satte opp tempoet. Han ville ikke få fred om han ikke gjorde det. Den unge kvinnen skalv kraftig idet hun rullet opp bilvinduet, vel vitende om at hun aldri ville bli kvitt skyldfølelsen og angeren. Hånden skalv da hun vred rundt nøkkelen som hun hadde latt stå i tenningen. Nå ville hun bare komme seg bort herfra. Hun ville gjemme hodet og glemme alt som hadde skjedd, alt hun hadde gjort galt. Idet hun vred på rattet, tråkket hun for hardt på gasspedalen. Bilen skrenset til siden og sendte en strøm av adrenalin gjennom henne. Hun manøvrerte rattet raskt tilbake mens hjulene spyttet grus som mitraljøseskudd utover parken. Hun senket farten og svingte til høyre mot hovedveien, stirret stivt fremfor seg med øyne sløret av tårer. Vinden blåste nedover den sandete stranden og under broen. Nå som det forlatte barnet ikke lenger befant seg i morens varme, beskyttende mage, fikk det kjenne på verdens ubarmhjertige kulde. Det slapp ut et forsiktig klynk som etter hvert gikk over til klagende skrik. Lyden bar over vannet, men ingen lys ble tent i husene på den andre siden av elven. 12

5 Stålkonstruksjonen ruvet over trærne. Zeke krysset den gamle veien langs elven og gikk langs gangveien over broen. Han stoppet halvveis og lente seg over rekkverket. Elven rislet under ham. Regnet for noen dager siden hadde etterlatt stranden glatt og tettpakket. Stedet var tomt. Hvorfor er jeg her, Herre? Zeke rettet seg opp, fortsatt urolig. Han ventet enda litt til før han snudde. På tide å vende hjem. En svak klynking blandet seg inn i lyden fra elven. Hva var det? Han holdt seg i rekkverket, lente seg over og myste inn i skyggen under enden av broen. Der var lyden igjen. Han gikk fort over broen og skar over den gresskledde knausen mot parkeringsplassen. Var det en kattunge? Det hendte ofte at folk dumpet uønskede kull langs veien. Han hørte lyden igjen, og denne gangen dro han kjensel på hva det var. Joshua hørtes akkurat likedan ut den gang han var nyfødt. En baby, her? Han lette i skyggene med hamrende hjerte, oppdaget fotavtrykk. Han gikk ned til elvebredden og fulgte sporene over sanden til grusen under broen. Steinene knaste under føttene hans. Der hørte han det igjen, svakere denne gangen, men såpass nært at han så seg godt for før han satte ned foten. Han rynket pannen, satte seg på huk og plukket opp noe som så ut som en kassert genser. «Gode Gud» Der lå det en baby så stille, så liten og så hvit at han lurte på om han var kommet for sent. Ei jente. Han lot hendene smyge under henne. Hun veide ingenting. Da han plasserte henne i armkroken, slo hun ut armene som en liten spurv som forsøkte å flykte, og hun slapp ut et sitrende skrik. Zeke kom seg på bena i en fart, rev opp jakken og lot skjorteknappene sprette slik at han kunne legge det lille barnet helt inntil huden sin. Han pustet henne i ansiktet for å varme henne opp. «Gråt, lille skatt, gråt så høyt du kan. Nå må du klamre deg fast i livet, hører du det?» Zeke kjente alle snarveier og var fremme ved Good Samaritan-sykehuset før solen sto opp. Zeke kom tilbake til sykehuset senere på dagen for å besøke Sharon. Dutch var sammen med henne. Han så dyster og utslitt ut. Han holdt sin 13

6 kones spede hånd i sine og sa ikke ett ord. Zeke snakket til dem begge. Da Sharon rakte frem hånden, tok han den og ba for henne og for Dutch. Han kunne ikke gå derfra uten å ta enda en tur innom barselavdelingen. Det var ingen overraskelse å se Marianne stå der utenfor vinduet med armen rundt fem år gamle Joshua. Han kjente ømheten og stoltheten velle opp i seg. Sønnen deres var en bunt hengslete armer, lange, tynne ben, store knær og føtter. Joshua la hendene på ruten. «Hun er så bitte liten, pappa. Var jeg så liten?» Den lille piken sov søtt i en liten babykurv. «Nei, gutten min. Du var en kjempe på fire kilo.» Uttrykket i ansiktet til Marianne uroet ham. Han tok hånden hennes. «Vi må komme oss hjem, vennen min.» «Takk, Gud, for at du fant henne, Zeke. Hva ville skjedd med henne om du ikke gjorde det?» Marianne så på ham. «Vi burde adoptere henne.» «Du vet godt at vi ikke kan det. De finner nok noen som kan ta seg av henne.» Han forsøkte å få henne med seg. Marianne var ikke til å rikke. «Hvem er vel bedre til å gjøre det enn oss?» Joshua var enig. «Det var du som fant henne, pappa. Den som finner, får beholde.» «Hun er ikke akkurat en mynt jeg fant langs veikanten, gutt. Hun trenger en familie.» «Vi er jo en familie.» «Du vet godt hva jeg mener.» Han la hånden om Mariannes kinn. «Du har glemt hvordan det er å ta seg av en nyfødt.» «Jeg kan greie det, Zeke. Det er jeg sikker på. Hvorfor skulle ikke hun være vår?» Hun trakk seg litt tilbake. «Vær så snill og ikke se på meg på den måten. Jeg er sterkere enn du tror.» Øynene hennes svømte i vann, og hun snudde seg vekk. «Se på henne. Får hun ikke hjertet ditt til å smelte?» Han så, og han kjente at han ble myk om hjertet. Men han måtte være praktisk. «Vi må gå.» Marianne trykket hånden hans. «Å tjene Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn.» «Ikke bruk Skriften mot meg når det er deg jeg prøver å beskytte.» Joshua kikket opp. «Beskytte fra hva da?» 14

7 «Ingenting.» Marianne ga Zeke et megetsigende blikk. «Det er bare en fiks idé pappaen din fikk i hodet for noen år siden. Det går nok over. Gud la henne i armene dine, Zeke. Kom ikke her og si at han ikke gjorde det.» Marianne så på ham med dådyrøyne. «Vi har vår lille gutt. En liten pike ville gjort alt sammen perfekt. Har jeg ikke sagt det før?» Hun hadde det. Marianne hadde alltid lengtet etter flere barn, men legen hadde advart dem og sagt at siden hun var blitt rammet av revmatisk feber som ung, ville ikke hjertet hennes tåle enda et svangerskap. Zeke kjente at besluttsomheten hans gikk i oppløsning. «Marianne, vær så snill. Ikke gjør dette.» Det hadde tatt flere måneder før hun hadde kommet til hektene igjen etter Joshuas fødsel. Å ta seg av enda en nyfødt ville bli en for stor belastning for henne. «Vi kan bli fosterforeldre. La oss ta henne hjem så fort vi kan. Hvis det blir for mye, så» Øynene hennes ble fuktige. «Vær så snill, Zeke.» Ti dager senere undertegnet doktor Rubenstein søknadspapirene for lille Jane Doe og la henne i armene til Marianne. «Dere blir gode fosterforeldre.» Etter de tre første nettene begynte Zeke å bli urolig. Marianne var oppe annenhver time og ga babyen mat. Hvor lang tid ville det ta før helsen hennes begynte å svikte? Selv om hun så utslitt ut, kunne hun ikke vært lykkeligere. Nå satt hun i gyngestolen med babyen i armkroken og ga henne en flaske melk. «Hun trenger et ordentlig navn, Zeke. Et navn fullt av løfter og håp.» «Abra betyr mor til nasjoner.» Det glapp ut av munnen hans før han fikk tenkt seg om. Marianne lo. «Du har villet ha henne hele tiden, ikke sant? Ikke lat som noe annet.» Nei, hvordan kunne han det? Likevel kjente han et stikk av frykt. «Vi er fosterforeldre, Marianne. Ikke glem det. Hvis oppgaven blir for stor for deg, tar vi kontakt med saksbehandler. Da er vi nødt til å gi Abra tilbake.» «Gi henne tilbake til hvem? Saksbehandleren vil at dette skal fungere. Og jeg tror ikke det er noen her i byen som ønsker å ta henne fra oss nå, eller hva?» Peter Matthews, barneskolelæreren, og kona hans Priscilla, 15

8 hadde uttrykt interesse i begynnelsen, men siden de selv hadde en nyfødt, var de blitt enige om at Abra skulle bli boende hos Freeman-familien hvis det lot seg gjennomføre. Marianne satte fra seg den tomme flasken og la babyen mot skulderen. «Vi må spare penger til et ekstra soverom. Hun kommer ikke alltid til å være så knøttliten. Plutselig ligger hun i vanlig seng og må ha eget rom.» Det var umulig å snakke fornuft med henne. Hele Mariannes morsinstinkt var skrudd på for fullt, samtidig ble hun litt mer sliten for hver dag som gikk. Det hjalp å ta seg en høneblund dann og vann, men de få minuttene hun da fikk, var ikke nok til å holde henne sunn og frisk. Hun var allerede bustete på håret, askegrå i ansiktet og hadde mørke ringer under øynene. «Du kan få sove lenge i morgen tidlig. Jeg tar henne med meg.» «I mørket?» «Det er gatelys over alt, og jeg kjenner byen som min egen bukselomme.» «Hun kommer til å bli kald.» «Jeg skal pakke henne godt inn.» Han brettet en teppe til en trekant, løftet Abra opp av Mariannes armer, knyttet det rundt livet og halsen og rettet seg opp. «Ser du? Her har hun det som plommen i egget.» Og tett inntil hjertet hans, der hun hadde vært helt fra første gang han så henne. Det hendte at Abra protesterte da han tok henne med ut på morgenrundene sine. Da begynte han å synge salmer for henne. «Jeg vandrer i skyggenes lund» Dermed sovnet hun og sov en god stund helt til Zeke gikk inn på Eddie s eller stanset for å slå av en prat med Dutch. «Snilt av dere å ta dere av vesla. Er hun ikke søt med alt dette røde håret?» Eddie strøk det lille kinnet med fingertuppen. Selv hardbarkede Dutch smilte da han lente seg ut av lastebilen for å se på henne. «Ser jo ut som en liten engel.» Han trakk seg inn igjen. «Sharon og jeg ønsket oss alltid barn.» Måten han sa det lød som enda en anklage mot Gud. Sharon hadde gått bort, og Zeke visste at mannen var i sorg. Da de små fingrene til Abra tok tak i lillefingeren til Dutch, så han ut som han skulle til å knekke sammen. «Hvem i himmelens navn er det som legger fra seg en baby under en bro? Flaks at du kom forbi.» «Det var ikke tilfeldig at jeg var akkurat der den morgenen.» «Hvordan det?» Bilmotoren buldret. 16

9 «Jeg følte meg drevet til å gå dit. Gud gjør det noen ganger.» Dutch så forpint ut. «Vel, det skal jeg ikke spekulere videre i. Det er i hvert fall ingen tvil om at veslejenta trengte noen den morgenen, ellers ville hun ha vært død og begravet nå.» Som Sharon, sa øynene hans. «Hvis du trenger en prat, Dutch, er det bare å ta kontakt.» «På tide at du gir opp meg.» «Sharon gjorde aldri det, så hvorfor skulle jeg?» Etter hvert som Abra vokste til, sov hun lenger mellom måltidene, og Marianne fikk seg mer søvn. Likevel fortsatte Zeke å ta Abra med seg på morgenrunden sin. «Jeg fortsetter med det til hun sover natten igjennom.» Han sto opp hver morgen før vekkerklokken ringte, kledde på seg og kikket inn på barnas soverom. Der lå Abra lys våken og ventet på ham Selv et barn som ikke krever stort, kan være en belastning, og Zeke så hvordan det tærte på Marianne. Da han kom hjem en junikveld og fant Marianne sovende på sofaen mens Abra, som nå var fire år, dynket dukken i toalettskålen, skjønte han at han måtte ta grep. «Du er utslitt.» «Jeg rekker ikke snu ryggen til før Abra har funnet på noe sprell.» «Det kan ikke fortsette på denne måten, Marianne.» Det var flere i menigheten som la merke til hvor sliten Marianne så ut, og uttrykte sin bekymring. Priscilla Matthews kom og snakket med dem etter en søndagsgudstjeneste. Mannen hennes hadde satt opp grinder slik at fireåringen deres, Penny, ikke kunne flykte fra stuen. «Hele rommet er en stor lekeplass nå, Marianne. Jeg kastet inn håndkleet og ryddet bort alt som kan knuses. Du kan jo be Zeke kjøre henne bort til oss et par ganger i uken? Da kan du få hvilt deg noen timer uten avbrytelser eller bekymringer.» Marianne motsatte seg det, men Zeke insisterte på at det var en glimrende løsning. 17

10 Zeke kjøpte tømmerplanker, spiker og tjærepapir og begynte å bygge et rom på baksiden av huset. Ni år gamle Joshua satt på bordplankene og holdt dem rette mens Zeke saget. En mann fra menigheten la inn elektrisitet mens en annen bygget en seng med uttrekksskuffer og hjalp Zeke med å sette inn et vindu ut mot hagen. Selv om Zeke ikke var videre begeistret over at sønnen skulle flytte inn i et trangt soverom, som tidligere hadde vært veranda, elsket Joshua «fortet» sitt. Bestekameraten hans, Davy Upton, kom for å overnatte, men rommet var så lite at Zeke måtte sette opp teltet i hagen i stedet. Da han kom inn igjen, sank han ned i lenestolen sin. «Rommet er for lite.» Marianne smilte. Abra satt tett inntil henne i sofaen med en bok med bibelfortellinger i fanget. «Joshua klager ikke. Guttene høres ut som kråker i en kornåker, Zeke.» «Enn så lenge.» Om Joshua tok etter faren og onklene i Iowa, ville han vokse ut av rommet før high school. Zeke skrudde på radioen og gikk igjennom posten. Radioen hadde ikke annet enn dårlige nyheter å melde. Hitler ble mer og mer ærgjerrig. Den umettelige Führer sendte ustanselig fly over Den engelske kanal for å bombe England sønder og sammen mens troppene hans stormet Russlands grenser mot øst. Charles Dickinson, bankieren i byen, sa det bare var et spørsmål om tid før Amerika ble innblandet. Atlanterhavet var ikke lenger noen beskyttelse med alle de tyske ubåtene som hungret etter å senke skip. Zeke takket Gud for at Joshua bare var ni år gammel, og følte et stikk av dårlig samvittighet med tanke på alle fedrene som hadde sønner som snart dro ut i krigen. Da Marianne var ferdig med å lese fortellingen om David og Goliat, trykket hun Abra enda tettere inntil seg. Barnet hadde nesten sovnet, og Marianne så for sliten ut til å reise seg. Da hun gjorde et forsøk, spratt Zeke opp av stolen. «La meg bre over henne i kveld.» Han løftet opp Abra. Barnet smeltet inntil ham med hodet mot skulderen hans og tommelen i munnen. Han trakk dyna over henne og pakket henne godt inn, så bøyde han hodet. Hun foldet hendene, og han la sine rundt hennes. «Fader vår, du 18

11 som er i himmelen» Da de hadde bedt ferdig, bøyde han seg ned og kysset henne. «Sov godt.» Før han rettet seg opp igjen, hadde hun lagt armene rundt halsen hans. «Jeg er glad i deg, pappa.» Han svarte at han også var glad i henne. Han kysset kinnene og pannen før han gikk ut av rommet. Marianne satt sammensunket. Han rynket pannen. Hun ristet på hodet og smilte svakt. «Det går fint, Zeke. Jeg er bare trett. Det er ikke noe galt som ikke en god natts søvn kan kurere.» Zeke skjønte at det ikke var sant da hun begynte å reise seg og svaiet. Han fikk fanget henne i armene sine og bar henne opp på soverommet, så satte han seg på sengen med henne i fanget. «Jeg ringer legen.» «Du vet godt hva han kommer til å si.» Hun begynte å gråte. «Vi må begynne å legge plan B.» Han hadde ikke hjerte til å uttrykke det på noen annen måte, men hun visste hva han mente. «Jeg gir ikke opp Abra.» «Marianne» «Hun trenger meg.» «Jeg trenger deg.» «Du er like glad i henne som jeg, Zeke. Hvordan kan du i det hele tatt komme på tanken om å sende henne fra oss?» «Vi skulle aldri ha tatt henne til oss.» Zeke vugget sin kone en stund, så hjalp han til med å vrenge av henne morgenkåpen og la henne i sengen. Han kysset henne og skrudde av lyset før han lukket døren. Han var nær ved å snuble over Abra som satt i gangen med bena i kors, teddybjørnen klemt inntil brystet og tommelen i munnen. Bange anelser rykket i magen. Hvor mye hadde hun overhørt? Han tok henne i armene. «Du skulle jo være i seng, lille venn.» Han bredde over henne igjen og trykket en finger mot nesen hennes. «Denne gangen holder du deg under dyna.» Han kysset henne. «Nå må du sove.» Han sank ned i stolen i stuen med hodet i hendene. Tok jeg feil, Herre? Lot jeg Marianne overtale meg mens du hadde andre planer for Abra? Du vet hvor glad jeg er i begge to. Hva skal jeg gjøre nå, Herre? Gud, hva skal jeg gjøre? 19

12 Abra satt og skalv på første benkerad mens mamma øvde salmer på pianoet, og det til tross for at pappa hadde satt på ovnen slik at kirkerommet skulle være oppvarmet til gudstjenesten dagen etter. Miss Mitzi sa at når ovnen ikke var satt på for fullt, «luktet det like fuktig og muggent som på en kirkegård». Abra kommenterte at hun ikke visste hvordan en kirkegård luktet, og Miss Mitzi sa: «Og ikke gi meg det blikket, veslefrøken. Den eneste måten du får meg dit på, er når jeg selv ligger i en furukiste.» Regnet hamret på taket og vinduene. Far satt på kontoret som lå inntil forhallen og leste igjennom gudstjenestenotatene sine. Joshua hadde dratt av gårde i speideruniformen sin for å selge juletrær på torget. Det var mindre enn tre uker til jul. Mor hadde latt Abra hjelpe til med å bake pepperkaker til dem som var syke og bodde alene, og sette opp julekrybben på peishyllen. Far og Joshua satte opp julebelysningen utenfor huset. Abra elsket å stå ved porten etter middagen og se på det opplyste huset. Mor lukket salmeboken, la den til side og reiste seg: «Ja, lille venn. Nå er det din tur til å øve.» Abra hoppet ned fra benken og løp opp trappene til pianokrakken. Mor løftet henne på plass, så gikk hun et skritt bakover og lot hånden hvile tungt på pianoet, den andre hånden holdt hun for brystet. Hun pustet tungt, så smilte hun oppmuntrende og plasserte en nybegynnerbok på stativet. «Spill skalaene først. Så kan du fortsette med Glade jul. Klarer du det?» Vanligvis pleide mor å stå rett ved siden av henne. Men ikke når hun ikke følte seg i form. Abra elsket å spille piano. Det var det hun likte aller best. Hun spilte skalaer og akkorder, selv om det var vanskelig å rekke over alle tangentene på én gang. Hun spilte «Glade jul» og «En krybbe var vuggen» og flere andre julesanger. Hver gang hun avsluttet en sang, skrøt moren av henne, og Abra ble varm inni seg. Far kom inn i kirkerommet. «Jeg tror det er på tide å dra hjem.» Han la en arm rundt mor og trakk henne opp på bena. Abra lukket skuffet pianolokket og fulgte etter dem ut til bilen. Mor unnskyldte seg for at hun var så sliten, og far sa at hun ville bli helt fin igjen, bare hun fikk hvilt seg et par timer. Mor protesterte da far bar henne inn i huset. Han satt en stund hos 20

13 henne inne på soverommet. Så kom han ut i stuen. «Lek stille, Abra, og la Marianne få sove.» Straks far gikk tilbake til bilen, gikk Abra inn til mor og fars soverom og klatret opp i sengen. «Hei, jenta mi,» sa mor og holdt henne tett inntil seg. «Er du syk igjen?» «Shhh. Jeg er ikke syk. Bare trett.» Hun sovnet, og Abra var hos henne helt til hun hørte bilen igjen utenfor. Hun smøg seg ned fra sengen og løp inn i stuen for å se ut gjennom vinduet som vendte mot gaten. Far løsnet et juletre fra taket på den gamle, grå Plymouthen. Hun hvinte av begeistring, rev opp inngangsdøren og løp ned trappene. Hun klappet i hendene og hoppet opp og ned. «Så stort det er.» Joshua kom inn bakdøren med kinn røde av kulden og øyne som glitret. Juletresalget hadde gått over all forventning. Dersom speidertroppen fikk inn nok penger dette året, kunne de alle dra til Camp Dimond-O ved Yosemite. Hvis ikke, hadde Joshua allerede en avtale med naboene Weir og McKenna om å klippe plenene deres. «De sa de ville gi meg femti cent i uken. Gang det med to, så blir det fire dollar i måneden!» Det hørtes ut som en masse penger. «Da har jeg nok til å spare til leiren selv.» Etter middag insisterte mor på å ta oppvasken og ba far om å åpne esken med julepynt og begynne å dekorere treet. Far tvinnet løs og festet juletrebelysningen. Han skrudde på herligheten før han pakket opp pynten som han overrakte Joshua og Abra så de kunne henge dem på treet. «Du tar deg av de øverste grenene, gutt, så kan Abra ta de nederste.» Noe gikk i knas på kjøkkenet. Abra skvatt og mistet en glasskule i gulvet mens far for opp av stolen og styrtet inn på kjøkkenet. «Marianne? Går det bra?» Abra skalv og bøyde seg for å plukke opp glasskårene, men Joshua skjøv henne til side. «Forsiktig. La meg gjøre det. Du kan kutte deg opp.» Da hun begynte å gråte, trakk han henne inntil seg. «Det er helt i orden. Ikke gråt.» Abra klamret seg inntil ham, hjertet hennes hamret fort og hardt mens hun lyttet til mor og far som kranglet. De forsøkte å dempe stemmene, men Abra kunne likevel høre dem. Hun hørte at det ble kostet på gulvet, og at noe ble kastet i søppelbøtten under vasken. Døren gikk opp 21

14 og mor kom til syne, smilet hennes døde. «Hva er det som har skjedd?» «Hun knuste en glasskule.» Far løftet opp Abra. «Har du skåret deg?» Hun ristet på hodet. Far klappet henne bak. «Da er det ingen grunn til å være lei seg.» Han ga henne en rask klem og satte henne ned på bena igjen. «Dere to kan pynte ferdig treet mens jeg får fyr i peisen.» Mor skrudde på radioen og fant et musikkprogram. Hun satte seg til rette på sofaen og plukket opp strikketøyet fra kurven. Abra klatret opp i sofaen ved siden av henne. Mor kysset henne på hodet. «Vil du ikke pynte ferdig treet?» «Jeg vil sitte sammen med deg.» Far kastet et blikk over skulderen mens han plasserte opptenningsveden. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet. På søndagen var det kaldt, men det hadde sluttet å regne. De voksne samlet seg i inngangshallen sammen med barna og fulgte dem til søndagsskolen før de selv gikk inn i kirkerommet til gudstjeneste. Abra fikk øye på Penny og løp i forveien for mor. Da Abra kom bort til henne, tok de hverandre i hendene og gikk inn til søndagsskolen. Etterpå kom Mrs. Matthews og hentet Penny. Mor hjalp Miss Mitzi med å vaske og tørke kakefat. Far snakket med de siste etternølerne. Da alle hadde gått, gikk familien inn i kirkerommet. Mor ryddet salmebøker og samlet sammen forlagte kunngjøringer. Far satte på plass den store messinglysestaken og offerskålene. Abra satt på pianokrakken, dinglet med bena og spilte akkorder. Kirkedøren gikk opp med et brak, og en mann kom stormende inn. Mor rettet seg opp med en hånd presset mot brystet. «Clyde Eisenhower, hva i himmelens navn? Du skremte livet av meg!» Mannen så oppskjørtet ut. «Japanerne har bombet en av marinebasene våre på Hawaii!» Med det samme de kom hjem, skrudde far på radioen. Han tok av seg dressjakken og hengte den på stolryggen i stedet for å henge den i skapet slik han alltid gjorde. «president Roosevelt har nettopp gjort kjent at japanerne har utført et luftangrep på Pearl Harbor på Hawaii. 22

15 Samtlige baser på hovedøya Oahu ble også angrepet» Radiostemmen hørtes oppskaket ut. Mor sank ned på en kjøkkenstol. Far lukket øynene og bøyde hodet. «Jeg visste det ville komme.» Mor hjalp Abra opp på fanget og satt helt stille, lyttet til stemmen som fortsatte å snakke og snakke om bombeangrep, senkning av skip og menn som brant i hjel. Mor begynte å gråte, og da begynte Abra å gråte. Mor holdt henne tettere inntil seg og vugget henne i armene. «Det skal nok gå bra, vennen. Det skal nok gå bra.» Men Abra visste at det ikke var sant. Miss Mitzi åpnet døren med en feiende bevegelse. «Jammen er det ikke favorittjenta mi!» Hun kastet sjalet over skulderen og slo armene ut til siden og lo. Abra klemte henne. «Hvor lenge får jeg lov til å ha deg denne gangen?» «Så lenge du vil,» svarte mor og fulgte dem inn i stuen. Abra likte å være sammen med Miss Mitzi. Hun hadde nipsgjenstander overalt i stuen og syntes det var helt i orden at Abra både så og tok på dem. Noen ganger laget hun kaffe og skjenket en tekopp til Abra og lot henne ha i fløte og så mye sukker hun ville ha. Mitzi fikk et bekymret uttrykk i ansiktet. «Du er fryktelig trett ut, Marianne.» «Jeg går hjem nå og tar meg en lang lur.» «Gjør det, kjære deg.» Mitzi kysset henne på kinnet. «Ikke press deg for hardt.» Moren bøyde seg ned og ga Abra en klem. Hun kysset henne på begge kinn og strøk henne over hodet idet hun rettet seg opp. «Vær snill pike, skatten.» Mitzi løftet haken. «Gå på skattejakt,» sa hun til Abra. Mitzi fulgte mor til døren. Der ble de stående og snakke noen minutter mens Abra vandret rundt i stuen på leting etter yndlingsfiguren sin en blank porselenssvane med en stygg andunge ved siden av seg. Hun fant den på et hjørnebord under en fjærboa. Mitzi kom inn i stuen igjen. «Funnet den allerede.» Hun satte den 23

16 på peishylla. «Jeg må pønske ut et lurere sted neste gang.» Hun gned hendene mot hverandre, flettet fingrene i hverandre og tøyde så knoklene knaket. «Hva med litt honkey-tonk?» Mitzi satte seg ved pianoet og hamret ut en lystig melodi. «Når du har lært å spille Bach og Beethoven og Chopin og Mozart, skal jeg lære deg mye morsomt.» Hendene hennes hoppet opp og ned over tangentene. Hun reiste seg, skjøv stolen bakover og fortsatte å spille mens hun satte den ene foten ut og så den andre, i en slags klønete hopp-spark, hopp-spark-dans. Abra lo og hermet etter henne. Mitzi rettet seg opp. «Det var en liten forsmak.» Hun kastet enden av sjalet rundt halsen igjen og løftet haken med en alvorlig mine. «Nok tøys.» Hun tok et skritt til siden og gestikulerte med hånden at Abra skulle ta plass på krakken. Abra fniste og satte seg mens Mitzi fant frem notearkene. «Litt forenklet Beethoven står på dagsplanen.» Abra spilte til klokken på peishyllen slo fire. Mitzi kikket på armbåndsuret sitt. «Nå kan du gå og kle deg ut, så skal jeg ta en telefon.» Abra gled ned fra krakken. «Kan jeg få se på smykkene dine?» «Selvfølgelig kan du det, vennen.» Mitzi pekte mot soverommet. «Romster rundt i klesskapet. Sjekk alle skuffene også. Ta på deg så mye du bare vil.» Abra fant et smykkeskrin med skinnende krimskrams og glassperler. Hun tok på seg et par strassøredobber og et halskjede med røde glassperler. Så hengte hun et til med perler og et med svarte steiner rundt halsen. Hun likte å kjenne vekten av smykker som skinte og blinket rundt halsen. Så fant hun rougen til Mitzi og gned litt på hvert kinn. Deretter var det øyebrynsblyanten sin tur, og til slutt valgte hun den mørkeste, røde leppestiften fra Mitzis hærskare av småhylstre. Hun åpnet munnen på vidt gap, hermet etter en av damene hun hadde sett på dametoalettet i kirken, og smurte på. Hun dykket videre i sminkeutvalget og pudret kinnene og måtte hoste da den søtlige støvskyen omhyllet henne. «Går det bra med deg der inne?» ropte Mitzi fra det andre rommet. Abra viftet med hendene rundt ansiktet og sa alt sto bra til før hun bega seg på ekspedisjon inn i klesskapet. Hun tok på seg en bredbremmet hatt med bredt, rødt sløyfebånd og fant et stort, svart sjal med broderte 24

17 blomster og lange frynser. Mitzi hadde jammen mange par sko. Abra satte seg og knyttet opp sine egne før hun stakk føttene inn i et par røde, høye hæler. «Hjelpe seg vel!» Mitzi småløp bort til henne og tok henne i hånden. «Pastor Zeke henter deg snart. Jeg må se å få vasket deg før han kommer.» Hun lo da hun vippet av den store hatten og sendte den seilende inn i skapet. Hun surret av sjalet. «En beundrer ga meg denne den gang jeg sang i en kabaret i Paris for hundre og femti år siden.» «Hva er en kabaret?» «Å, glem at jeg nevnte det.» Mitzi slengte sjalet på sengeteppet. «Og disse gamle halskjedene! Hjelpes, hvor mange er det du har fått på deg? Det forbauser meg at du klarer å holde deg på bena med alt dette. Kom nå. Inn på badet med deg.» Mitzi smurte på en kald krem som hun vasket av igjen. Hun kniste. «Du ser ut som en liten klovn med de svarte øyebrynene og røde leppene.» Hun kniste igjen og skrubbet kinnene til Abra til det begynte å prikke i huden. Det ringte på døren. «Vel, det får duge.» Hun slengte vaskekluten fra seg, glattet ut kjolen til Abra, fingerkammet håret hennes og klappet henne på kinnet. «Ren og pen.» Hun tok henne i hånden og gikk tilbake til stuen. «Vent her.» Hun gikk mot døren og åpnet. «Kom inn, pastor Zeke.» Far kastet et blikk på Abra og skjøt øyebrynene til værs. Det rykket i munnen hans idet han sendte Mitzi et sideblikk. «Hmmm.» Mitzi plantet hendene i ryggen og smilte troskyldig. «Jeg påtar meg alt ansvaret for dette, Zeke.» Hun gliste. «Jeg sa at hun kunne ta på seg alt hun ville på rommet mitt mens jeg ringte Marianne. Jeg glemte alle fristelsene. Marianne hørtes så trett ut, så jeg sa jeg skulle ringe deg. Jeg trodde du ikke ville være her før etter fem.» Far holdt frem hånden. «På tide å gå, Abra.» Moren lå og sov på sofaen. Hun reiste seg opp, men far kommanderte henne tilbake og sa at han skulle lage middag. Han ba Abra leke stille. Joshua kom inn bakdøren og snakket med far. Telefonen ringte. For første gang som Abra kunne huske, tok han den ikke. Mor virket noe bedre da de satte seg rundt middagsbordet. Far ba en bordbønn, og de snakket om dagen som hadde gått. Joshua ryddet 25

18 bordet og tok oppvasken. Abra prøvde å hjelpe, men han skysset henne vekk. «Det går raskere når jeg gjør det alene.» Mor gikk tidlig til sengs. Så snart far hadde bredd over Abra, fulgte han etter. Abra lå våken og hørte på lyden av de dempede stemmene deres. Det tok lang tid før hun sovnet. Det var mørkt da Abra våknet av at det gikk i ytterdøren. Far hadde gått ut på morgenrunden sin. Hun kunne huske at han pleide å bære henne rundt på disse turene, og ønsket at han kunne fortsatt med det. Huset kjentes kaldt og mørkt når han var borte, selv med moren i rommet ved siden av og Joshua i fortet sitt. Hun dyttet dyna til siden og listet seg på tå inn på mor og fars soverom. Mor snudde seg og løftet hodet. «Hva er det, vennen?» «Jeg er redd.» Mor løftet på dyna, og Abra krøp innunder. Mor la en arm rundt henne, bredte over dem begge og holdt henne tett inntil seg. Abra suget til seg varmen og kjente seg døsig. Hun våknet da mor laget en merkelig lyd, et lavt stønn mens hun mumlet: «Ikke nå, Herre. Vær så snill. Ikke nå.» Hun stønnet på nytt og kroppen hennes stivnet. Hun rullet over på ryggen. Abra snudde seg i sengen. «Mor?» «Sov, vennen. Prøv å sove igjen.» Hun snakket med anstrengt stemme, som om hun snakket gjennom tennene. Så kom det en hulkende lyd før hun slapp ut en lang pust og slappet av. «Mor?» Da hun ikke svarte, krøp Abra tett inntil henne og krøllet seg sammen. Hun våknet brått av at kalde, sterke hender løftet henne ut av sengen. «Tilbake til din egen seng, Abra,» hvisket far. Den kalde luften fikk henne til å skjelve. Hun foldet armene rundt brystet og så seg over skulderen idet hun gikk tilbake til soverommet sitt. Far gikk rundt sengen. «Skal du sove lenge i dag?» Han snakket med mild og kjærlig stemme mens han bøyde seg ned og kysset mamma. «Marianne?» Han rettet seg opp og skrudde på lyset. Så ropte han navnet hennes i et hest skrik, trakk dyna til side og løftet henne opp. 26

19 Moren hang i farens armer som en slapp tøydukke med munn og øyne åpne. Far satte seg på sengen og vugget henne frem og tilbake mens han hulket. «Å, Gud, nei nei nei.»