Nummer I årgang 84

Transkript

1 Nummer I årgang 84 Vel overstått med 2010

2 Innhold Vest-Sahara brenner Gjennom okkupert land Historiske øyeblikk Hanne har ordet side 3 Årsmøtet, 2011 side 3 Aktuelt Vest-Sahara brenner side 4 Fredslaget i Media side 5 Gjennom okkupert land side 6 FNs generalforsamlings side 9 Nobelkomiteens fredspris side 11 Bokanmeldelse The Nobel Peace Prize side 12 Midtøsten Fredag 1.10 og lørdag 2.10 side 13 Søndag 3.10 side 14 Første dag i Betlehem side 15 Nøkkelfolket side 16 Muren side har vært et godt år for Norges fredslag. Aktiviteten har vært høy, vi har fått mange nye medlemmer og vi har lagt ned et viktig arbeid som skal bidra til å sikre driften de kommende årene. Når vi nå står i overgangen til 2011 er jeg derfor både glad og stolt over å få være en del av en bevegelse som, i en verden som etter mitt skjønn ofte preges av kunnskapsløshet, passivitet og problemfokus, er kompetent, engasjert og løsningsfokusert var bra blir en historisk høydare! Fredsviljeredaksjonen tar også en hvil i jula, men kommer sterkt tilbake til neste år. Neste deadline er 1. mars. Vi ser frem til ditt bidrag! God jul og godt 2011! Anders Historiske øyeblikk Fleksibilitet og utholdenhet side 18 Propaganda og kritiske blikk side 21 Norges Fredslag Utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet 2

3 Lederens hjørne Kjære Fredsfolk, Da er det snart jul, og vi kan se tilbake på et travelt og spennende Fredslagssemester. Som vanlig er vi på hugget når det gjelder stortingsmeldingen om eksport av krigsmateriell, og vi deltok på høringen i oktober i tillegg til at vi hadde en bredere lobbykampanje. Ut fra denne stortingsbehandlingen har vi nå konkludert med at det dessverre ikke var noen fulltreffere i innstillingen fra Utenriks- og forsvarskomiteen denne gangen. Hovedproblemet er at ingen partier på Stortinget har tatt ut egne merknader til meldingen. Stortinget fremstår dermed som unisont støttende til dagens krigsmaterielleksport og dertil regelverk. Fredslaget mener at flere partier burde problematisert mottakere av norsk krigsmateriell som Saudi Arabia, Kina osv, samt en lang rekke forhold vedrørende regelverket for denne eksporten. Vil dere lese mer om hva vi mener kan dere se på våre nettsider under politikk. Der finner dere Fredslagets innstilling til våpenhandelmeldingen og dertil underlagsmateriale. I tillegg til politikkarbeid, har det vært et aktivt semester når det gjelder seminarer og henvendelser fra media. Vi hadde et vellykket høstseminar i år som i fjor, med fokus på hva er fred, hva gjør temagruppene, og en workshop om fredsseire. På globaliseringskonferansen holdt vi innlegg på 3 forskjellige temaer rakettskjold, våpenhandel og fredsskatt. Videre har det vært flere Fred på skuret arrangement i Oslo, og Forsete har hatt flere seminarer med gode tilbakemeldinger. Etter to år med studieturer til Palestina, med fokus på ikkevold, har deltakere fra begge års turer bestemt seg for å danne en ny temagruppe. Denne gruppen har fått navnet Midt-Østengruppen og består av en gjeng med flinke og engasjerte fredsfolk med spennende planer for det nye året. Dette arbeidet gleder vi oss til å følge. Et prosjekt som er initiert og igangsatt fra styret de siste månedene er et arbeid for å oppgradere våre nettsider. Vi mener at vi har et stort forbedringspotensial på nett, og har bestemt oss for å sette opp en ny webside. Resultatet vil dere forhåpentligvis se i løpet av februar. Til slutt vil jeg si takk til alle dere aktive fredsarbeidere og engasjerte støttespillere for viktig arbeid og støtte i Jeg og driftsstyret ønsker alle en riktig god jul og et godt nytt fredsår! Vennlig hilsen, Hanne Husaas Styreleder Årsmøtet, lørdag 26. mars 2011 Rundt et årsmøte er det endel frister og formalia som gjelder. Derfor lager vi en sak på årsmøtet 2011 i årets siste nummer av Fredsviljen selv om vi fremdeles skriver Her kommer det meste du som medlem i Fredslaget bør vite om årsmøtet, mer utfyllende informasjon finner du i våre vedtekter og under overskriften Årsmøtet på våre nettsider. Kunne du tenke deg et verv i Fredslaget, eller vet om en god kandidat? Leder i valgkomiteen er Knut Hjelleseth, han mottar forslag på adresse knut.hj@gmail.com. Innspill til vedtektsendringer/resolusjoner sendes Driftsstyret til post@fredslaget.no. Frister som gjelder ved årsmøtet: Onsdag 26.1: Frist for å foreslå vedtektsendringer til Driftsstyret Lørdag 12.2: Utsending av innkalling og forslag til vedtektsendringer til alle medlemmer Lørdag 26.2: Resolusjonsforslag må sendes Driftsstyret Lørdag 12.3: Utsending av øvrige sakspapirer til påmeldte (dagsorden, årsmelding, regnskap, handlingsprogram resolusjoner) Tirsdag 26.4: Referat fra Årsmøtet sendes til alle deltakere og gjøres tilgjengelig for alle medlemmer Du må være innmeldt minst 4 uker før årsmøtet og ha betalt kontingent for 2011 og/eller 2010 for å ha stemmerett på årsmøtet. Fredag 25. mars blir det en happening som varmer opp til årsmøtet, følg med i Fredsviljen, på nett eller i nyhetsbrev, så holdes du oppdatert! Vel møtt i 2011! 3

4 Aktuelt Vest-Sahara brenner. Marokko invaderer protestleir. 8. november invaderte marokkanske styrker en protestleir i Vest-Sahara med nærmere mennesker. I løpet av få timer var hele leiren brent til grunnen, flere mennesker var drept og svært mange såret. Saharawiene som hadde samlet seg i denne protestleiren fremmet kun krav om bedre levevilkår i sitt eget land, som siden 1975 har vært under marokkansk okkupasjon. Vest-Sahara anses av FN som Afrikas siste koloni. Marokko invaderte territoriet i 1975, og førte krig mot den saharawiske motstandsbevegelsen Polisario, frem til 1991, da en våpenhvile ble inngått. Grunnlaget for avtalen var at FN skulle gjennomføre en folkeavstemning, der det saharawiske folket ville få oppfylt sin rett ifølge folkeretten, til å avgjøre om de ønsker en uavhengig stat eller å integreres med et av nabolandene. Folkeavstemningen har enda ikke blitt gjennomført, og Marokko har gått tilbake på sin del av avtalen. FN-styrken MINURSO overvåker våpenhvilen, og er den eneste FN-styrken i verden som ikke har mandat til å rapportere på menneskerettighetsbrudd begått av partene. I de okkuperte områdene er menneskerettighetssituasjonen svært prekær, og situasjonen er blitt forverret de siste ukene etter angrepet på protestleiren som bygget seg opp i oktober. Human Rights Watch rapporterer om utstrakt politivold og flere hundre arrestasjoner i etterkant av aksjonen. Bruk av tortur under varetekt er utstrakt, og de personene Human Rights Watch har intervjuet som er blitt løslatt, forteller om vold, trusler om voldtekt og svært nedverdigende behandling. Saharawier som ble skadet i opptøyene har i noen tilfeller blitt nektet adgang til sykehus av politistyrker. Flere boligområder ble angrepet av medlemmer av de marokkanske sikkerhetsstyrkene, og tilsynelatende sivile marokkanere, som vandaliserte saharawiske hjem. De siste ukenes overgrep mot saharawier har vist hvor brutal den marokkanske okkupasjonen er. Aktivister som kjemper for saharawienes rett til selvbestemmelse og uavhengighet blir slått hardt ned på, og vilkårlige arrestasjoner og fengselsopphold uten lov og dom skjer hyppig. Ifølge Malainin Lakhal, lederen for den saharawiske journalistforeningen, er over 500 saharawiske sivile rapportert savnet siden 1976, etter å ha blitt brakt til marokkanske fengsel. Ytringsfriheten er sterk innskrenket, og media er under press fra marokkanske myndigheter. Internasjonale medier har store vanskeligheter med å operere i området, og flere titalls journalister er blitt nektet innreise for å rapportere om Vest-Sahara bare de siste ukene. Samtidig som marokkanske styrker invaderte protestleiren, møttes representanter for Polisario og Marokko utenfor New York, i et fornyet forsøk på å få i gang forhandlinger for å komme ut av den fastlåste situasjonen. Det er et tydelig eksempel på Marokkos manglende vilje til en varig løsning på konflikten, at man valgte å samtidig invadere protestleiren. Det vil være svært vanskelig å finne en løsning på konflikten i overensstemmelse med internasjonal lov, uten sterkt internasjonalt press på Marokko. De siste ukenes tragiske hendelser må brukes for å få et sterkere fokus på Vest-Sahara konflikten og for å øke presset på Marokko. Norge har ikke reagert på Marokkos voldsbruk, men har strukket seg til å si at situasjonen er bekymringsfull. I løpet av få timer var protestleiren utslettet, og saharawiene som hadde oppholdt seg der måtte ta seg tilbake til hovedstaden, der flere opptøyer fulgte. Foto: Maria Dyveke Styve 4

5 Aktuelt Den 8. november brant marokkanske sikkerhetsstyrker ned en saharawisk protestleir der mennesker hadde samlet seg for å kreve bedre levevilkår. Foto: Maria Dyveke Styve Fredslaget i Media Fredslaget har en egen side på nettsiden vår hvor vi samler opp Fredslaget i media. Her ligger det både avisartikler og lydfiler hvor dere kan høre på radioopptak av intervjuer. Under følger et lite utdrag av noen av sakene vi har blitt profilert gjennom i det siste. Vi anbefaler også leseren å gå til vår nettside for å lese mer om disse sakene. Stavanger aftenblad: KRIGSINDUSTRI - Tau tjener på krig og fred 29.oktober 2010 hadde Stavanger aftenblad en stor sak om økningen av norsk eksport av krigsmateriell og om norske bedrifter som tjener godt på krig. Her er Fredslaget intervjuet om vårt syn på denne utviklingen. Radiorakel I etterkant av rapportlansering for en rapport om statens tilrettelegging for økt våpeneksport ble rapportforfatter Alexander Harang intervjuet om innholdet i rapporten og Fredslagets arbeid mot våpeneksport. P2s Sånn er livet 12 mai var Fredslagets Alexander Harang på Sånn er livet i P2 for å fortelle om fredsskattsaken, og hvorfor man nå bør gi pasifister rett til økonomisk militærnekt Campus: Norge Krigsprofitør? I utgave 2/2010 av Campus ble Fredslagets leder Hanne Husaas intervjuet om Norge som våpeneksportør. Perspektiv: Våpeneksport I årets første utgave av Perspektiv dreide hovedsaken seg om norsk våpeneksport. Fredslagets våpenhandelgruppe bidro sterk til denne saken, og gruppens leder Alexander Harang har mange uttalelser i den åtte sider lange artikkelen. I tillegg var det en egen side hvor Harang fikk anledning til å duellere med Statssekretær Gry Larsen i Utenriksdepartementet om norsk våpeneksport NY TID Fredslaget har i tillegg vært flere ganger i Ny Tid i det siste året. Blant annet hadde vi en stor sak om retten til militærnekt og derigjennom også fredsskatt (økonomisk militærnekt). I tillegg har vi hatt saker om subsidiering av våpenindustrien og om ICT direktivet (nytt EU direktiv som innlemmer våpenhandel i EUs indre marked). >> 5

6 Aktuelt HEBRON: EN TUR GJENNOM OKKUPERT LAND Skrevet av Eva Walicki Spøkelsesbyen Hebron sjokkerer turistene. Men det unormale blir en del av hverdagen for observatørene fra Kirkens nødhjelp. De viser besøkende virkeligheten i Abraham og Saras by. Det nærmer seg slutten på mitt oppdrag når jeg prøver å komme meg ut av solsteiken og samler gruppen foran meg. Jeg ønsker dem velkommen til Hebron på den okkuperte Vestbredden. Dette er byen som også går under betegnelsen spøkelsesbyen og helvete på jord. Det er alltid et team med ledsagere tilstede i Hebron. Hvert team tilbringer til sammen tre måneder som ledsagere og observatører for Kirkens nødhjelp og Kirkens verdensråd, EAPPI. En av oppgavene til ledsagerne er å vise ulike grupper turister, organisasjoner og andre rundt i byen. Det er på mange måter en tur gjennom okkupert land, den israelske okkupasjonen i et mikroskopisk perspektiv. Så begynner vi. Alt jeg viser og forteller får meg til å skrike innvendig. Men det som nå sjokkerer dem har for meg blitt en del av hverdagen. Menneskene jeg har møtt her gir meg en personlig referanse og klump i halsen når jeg presenterer mitt midlertidige hjemsted for nykomlingene. Vi går gjennom checkpoint 56 og inn i Shuhada street som ligger i det israelsk kontrollerte H2-området. Gata har vært avstengt for palestinsk trafikk siden begynnelsen av den andre intifadaen. Tidligere var den en av de viktigste handlegatene i byen. Nå er alle butikkene stengt. De fleste innbyggerne har flyttet ut, mens de få gjenboende har måttet krabbe over hustak for komme seg ut og inn. De har gitter foran vinduene grunnet gjentatte angrep fra israelske bosettere og lever på matrasjoner fra Røde kors. Barna på Cordoba skole blir daglig passet på av ledsagere fra EAPPI, slik at skoleveien ikke blir for farlig og ubehagelig. 6 Shuahada street. Alle butikkene er stengt. Palestinere her er spesielt utsatt for trakassering fra bosettere og palestinsk trafikk er begrenset eller forbudt

7 Aktuelt Jeg forteller og tenker samtidig på mannen vi besøkte her for ikke så lenge siden. Han kan ikke lenger jobbe fordi en bosetter kastet stein på ham, noe som gjorde ham blind på det ene øyet. Jeg tenker på den gamle damen som ikke får besøk fordi familien og vennene hennes ikke har tillatelse til å gå inn i dette området. Vi går videre og stopper foran bosettingen Beit Hadassah. Allerede i 1968, rett etter seksdagerskrigen, okkuperte en gruppe bosettere et hotell i byen. Dette førte videre til etableringen av bosettingen Kiryat Arba i utkanten av Hebron. Nå huser bosetningen rundt 7000 innbyggere. Senere flyttet flere bosettere inn til selve byen. I dag er det fem bosettinger i gamlebyen i Hebron med cirka 500 bosettere. Disse bor bokstavelig talt vegg i vegg med den palestinske befolkningen. Bosetterne i Hebron-området er regnet for å være de mest ekstreme og mest religiøse. De fleste kommer fra USA og Frankrike. Vi beveger oss inn i området rundt Ibrahim-moskeen. I februar 1994, midt under bønnetid og ramadan, tok Baruch Goldstein fra bosettingen Kiryat Arba seg inn i moskeen. Han skjøt og drepte 29 personer og skadet nesten 200. I etterkant av massakren ble moskeen delt i to, slik at halvparten ble omgjort til synagoge forbeholdt jøder. Ekstreme jøder valfarter til Kiryat Arba for å besøke graven til Goldstein, ansett av mange for å være en helt. Du finner også symbolet på det rasistiske og illegale partiet Kach som Goldstein tilhørte sprayet på stengte butikkdører. Butikkeieren nedenfor moskeen kan tilby de delvis forferdede, og delvis slitne turgjengerne litt drikke og noe å bite i. Okkupasjonsturistene fordøyer inntrykkene, småprater og kjøper noen suvenirer. Jeg undres igjen over hvordan det er mulig å drive butikk midt blant soldater, grensevakter, politi, militære kjøretøy og bosettere. Hvordan er det mulig å fortsette å være vennlig mot alle som kommer inn i butikken på tross av all volden og diskrimineringen? Noen minutter og flere kontrollposter seinere flytter vi oss innover i de trange gatene i gamlebyen. Hebron Rehabilitation Committee har satt opp gitter over gatene. De skal skjerme for søppel, stein og allslags avfall bosettere kaster ned på folk. Folk er redde, men ikke bare for bosettere. Omkring 75 % av butikkene er blitt stengt enten pga militære ordre eller økonomiske årsaker. Flere butikker står antagelig for tur. For litt over to måneder siden ble to butikker stengt og butikkeierne kastet ut. Den ukentlige ikke-voldelige demonstrasjonen ble oppgitt som grunnen for stengingen. Jeg minnes det triste uttrykket til Leila, en tøff dame som driver et samvirkeforetak for kvinner med søsteren Nawal. Denne demonstrasjonen er ikke bra, sier hun. Andre butikkeiere synes å være enige. One, two, three, four. No good, no good, utbyter en sint kar lenger nede i gata en gang vi går forbi. Han hadde i tankene slagordene fra demonstrasjonen som førte til stengningene. Cordoba skole i Hebron. Ledsagerne er der daglig for å sikre en trygg skolehverdag 7

8 Aktuelt Vi trasker videre forbi ivrige handelsmenn og stopper opp på Bab al-baladiye, plassen der demonstrasjonen finner sted på lørdager. Demonstrantene vil ha slutt på okkupasjonen og åpne Shuhada street for palestinere. Gjennom sommeren har uttallige ungdommer fra USA og Europa skapt blest rundt forholdene i Hebron. Enkelte kaller dem facebook revolutionaries. De fleste har nå dratt hjem og demonstrasjonen er tynnet ut. Den lille gruppen med et fåtall palestinere som fortsatt holder på blir stadig presset og truet av det israelske militæret. Det hender at hele demonstrasjonen blir avlyst fordi det er for risikofylt å gå ut i gatene. Andre ganger blir de tvunget til å finne alternative steder og ruter. Turen er snart over. Det gjelder å komme seg av gårde og finne fram til bussen, som kan ta turistene bort fra en absurd virkelighet og tilbake til det normale. Kanskje er de småredde og sier i sitt stille sinn takk og pris at vi skal hjem. Turguiden vil gjerne bidra med en pengegave og spør hva de kan gjøre videre for å hjelpe. Noen damer klager over varmen, stanken og vannmangelen. Jeg takker for oppmerksomheten og tenker på menneskene som blir igjen og kanskje aldri får reise derfra. Alle kjenner de noen som har blitt skutt, drept og arrestert. Alle lever de daglig med uforutsigbarhet og trakassering. I det jeg sier et siste ha det bra håper jeg inderlig noen av damene og herremennene med hatter, solkrem og fine antrekk kan bringe videre et noe mer opplyst bilde av den historiske og konfliktfylte byen. Women in Hebron er et samvirkeforetak drevet av mer en 120 kvinner i Hebron-området. De har et stort utvalg av tradisjonelle håndbroderte varer. (I klamme på siden). EAPPI står for Eucumenical Accompanmiment Programme in Palestine and Israel. Noen av oppgavene til ledsagerne er å ledsage palestinere som trues av bosettere samarbeide med israelsk fredsbevegelse observere militære kontrollposter og rapportere om menneskerettighetsbrudd observere fredlige demonstrasjoner besøke utsatte familier spre informasjon til nettverk og medier i Norge holde foredrag etter oppholdet Mer informasjon finner du på: Etter teksten: Eva Walicki jobber som deltaker i Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram i Palestina og Israel (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel). Kirkens Nødhjelp er norsk koordinator for programmet. De synspunktene som uttrykkes her er personlige og uttrykker ikke nødvendigvis synet til Kirkenes Verdensråd eller Kirkens Nødhjelp. Hvis du vil publisere hele eller deler av dette, ta kontakt med koordinator for ledsagerprogrammet i Kirkens Nødhjelp, Ida Suhrke: ida.suhrke@nca.no 8

9 Aktuelt FNs generalforsamlings arbeid for atomnedrustning høsten 2010 Skrevet av Alexander Harang Årets nedrustningskomité i FNs Generalforsamling ble mer interessant enn vanlig. Også på atomnedrustningsfeltet var det fremdrift. Denne artikkelen søker å oppsummere de viktigste utviklingstrekkene i forhandlingene om atomnedrustningsresolusjonene som ble vedtatt i New York denne høsten. Nedrustningsresolusjonene Hver høst vedtar Generalforsamlingen i FN over femti nedrustningsresolusjoner. Disse tar for seg nedrustning av alle former for masseødeleggelsesvåpen (MØV) og konvensjonelle våpen, nedrustningsundervisning og forskning, diverse tillitsbyggende tiltak for nedrustning, forholdet mellom nedrustning og utvikling og mye, mye mer. I år ble det allikevel vedtatt hele 19 nedrustningsresolusjoner dedikert til atomvåpen alene. Fem av disse handler om atomvåpenfrie soner. I tillegg ble det vedtatt to resolusjoner om raketter (leveringsmidler for atomvåpen), en om våpenkappløp i rommet (av relevans for atomopprustning), en om våpenbruk av utarmet uran (konvensjonelle våpen, men av relevans for atomfeltet) og en mer generell resolusjon om terroristers adgang til MØV. Samlet ble det dermed vedtatt hele 24 resolusjoner av relevans for atomvåpenfeltet i nedrustningskomiteen i FN i november. En mer «humanitær» vei til atomnedrustning? Blant de mest interessante trendene i årets nedrustningskomité er at det snakkes mer om humanitærrettslige sider ved bruken av atomvåpen, og det humanitære som et moralsk utgangspunkt for atomnedrustning enn tidligere. Dette så vi eksempler på gjennom hele nedrustningskomiteens arbeid, som gikk for seg fra 4. oktober til 1. november ved FNs hovedkvarter i New York. Denne humanitærrettslige tilnærmingen til atomnedrustnig er først og fremst en konsekvens av den siste tilsynskonferansen for ikkespredningedningsavtalen. I tilsynskonferansens sluttdokument fra mai 2010 heter det blant annet at konferansen «expresses its deep concern at the catastrophic humanitarian consequences of any use of nuclear weapons, and reaffirms the need for all states at all times to comply with applicable international law, including international humanitarian law.» Dette har etablert et nytt moment for atomnedrustning i FN systemet. Referanser til denne teksten fra sluttdokumentet ble derfor også bruk flittig både i nedrustningsresolusjoners tekster og i debatten om disse. Tre av de resolusjonene som ble vedtatt i nedrustningskomiteen i november har direkte referanser til tilsynskonferansens humanitærrettslige tilnærming til atomnedrustning. Disse er den såkalte Malaysia resolusjonen; «Follow-up to the advisory opinion of the International Court of Justice on the Legality of the Threat or Use of Nuclear Weapons» (A/C.1/65/L.50), den såkalte Japan resolusjonen; «United action towards the total elimination of nuclear weapons» (A/ C.1/65/L.43) og den såkalte NAC resolusjonen, «Towards a nuclear-weapon-free world: accelerating the implementation of nuclear disarmament commitments»(a/ C.1/65/L.25). Selv om alle disse resolusjonene referer til det humanitære utgangspunkt for atomnedrustning og den internasjonale humanitærretten (IHR) som redskap for nedrustning, er det ingen av resolusjonene som tar steg for å operasjonalisere hva som er etterlevelse av IHR atomnedrustningssammenheng. Relasjonen mellom IHR og atomnedrustning synes altså å være etablert, men veldig mye gjenstår når det gjelder hvordan IHR skal kunne brukes som katalysator for faktisk atomnedrustning. I nedrustningsdebatten i FN denne høsten var vi også vært vitne til at en lang rekke stater bruker humanitærrett og humanitære premiss i sin argumentasjon i mot atomvåpnene. Norge er blant de fremste i denne sammenheng. Statssekretær Espen B. Eide uttalte eksempelvis under generaldebatten at «Weapons that cause unnecessary suffering and unacceptable harm have no place in today s international security environment» og at «The humanitarian dimension is of course as valid for nuclear weapons as for conventional weapons.» Denne norske tilnærmingen til humanitær nedrusting synes altså å erfare økende oppslutning i FNs nedrustningskomité. 9

10 aktuelt Malaysiaresolusjonen Fredsbevegelsen har tradisjonelt vært mest interessert i å følge de mest progressive, og dermed også de mest radikale, atomnedrustningsresolusjonene i FN. Av særlig interesse er derfor den såkalte Malaysiaresolusjonen. Denne fremholder at bruk og trusler om bruk av atomvåpen må forstås som i strid med internasjonal rett, og anbefaler på dette grunnlag at det etableres en konvensjon mot atomvåpen. Selv om et slikt forbud mot atomvåpen er den mest samlende atomnedrustningssaken i fredsbevegelsen for tiden, er det ikke alle som ønsker å prioritere arbeidet for å øke oppslutningen om denne resolusjonen nå. Dette kom eksempelvis til uttrykk under det nasjonale oppstartsmøte for kampanjen for forbud mot atomvåpen i Oslo den 25. oktober. Her ble det fremholdt fra ICAN kampanjen internasjonalt at nedrustningskomiteen i år ikke anses særlig relevant. Vi i Norge ble derfor anbefalt å nedprioritere arbeidet med Malaysiaresolusjonen i forhold til tidligere år. Et hovedargument for dette er at resolusjonen anses for å være for radikal til at alle stater skal kunne støtte opp om den, og at resolusjonen dermed ikke vil ha særlig praktisk betydning for nedrustningsarbeidet. Dette er det imidlertid forskjellige syn på rundt om i den internasjonale fredsbevegelsen. Nå som Malaysiaresolusjonen er vedtatt med 122 stater for, 27 imot og 22 avholdende, ser vi også interessante endringer i stemmemønsteret for denne resolusjonen, hvilke tyder på at motstanden mot denne er på retur. Hovedkonklusjonen etter årets nedrustningskomité er at de som stemmer imot resolusjonen nesten utelukkende er NATO land, og at selv NATO landene nå er mer splittet i sine standpunkt enn tidligere. Dette er etter undertegnedes syn et moment vi i fredsbevegelsen bør fortsette å arbeide for og å utnytte. Det er ingen grunn til å tro at vi ikke vil styrke arbeidet for et forbud mot atomvåpen ved å bidra til at NATO splittes ytterligere i forhold til Malaysiaresolusjonen i tiden som kommer. Kroatia og Romania. Norges stemmemønster bevitner altså denne endringen innad i NATO, da Norge tidligere konsekvent har stemt mot Malaysia resolusjonen. Dette oppfattes som radikalt, men ikke lenger som opprørsk innad i NATO. På samme måte som da Norge gikk fra å motarbeide til å støtte NAC resolusjonen i 2004, og da Norge gjorde tilsvarende endring fra å gå imot til å stemme for resolusjonen om utarmet uran i 2008, innebærer norsk stemmeendring til Malaysiaresolusjonen at Norge nå motsetter seg den rådende linje i NATO. Slikt sitter langt inne for UD. Uten betydelig press fra norsk fredsbevegelse i begge de tidligere tilfellene ville endringen derfor sannsynligvis aldri ha skjedd. Min vurdering er at mangeårig press fra norsk fredsbevegelse mot egen regjering for å støtte opp om Malaysiaresolusjonen også er medvirkende årssak til at Norge nå snur i saken. Om dette presset opprettholdes er det langt fra utenkelig at Norge også kan bli det første NATO landet som støtter aktivt opp om Malaysiaresolusjonen ved neste korsvei. Dette bør en samlet norsk fredsbevegelse presse på for i året som kommer. Alle som stemte imot Malaysia resolusjonen i år var NATO land eller land som er del av opptaksprogrammet for alliansen (IPAP), utenom Russland og Israel. 25 av de 27 negative stemmene bør altså anses som NATO stemmer. Foreløpig stemmer ingen NATO medlemmer for resolusjonen, men to av IPAP landene gjør det, og flere av alliansemedlemmene går nå fra å stemme imot til å stemme avholdende. De NATO landende som i år stemte avholdende til Malaysiaresolusjonen var Canada, Norge, Island, 10

11 meninger Nobelkomiteens fredspris bommer nok en gang Skrevet av Alexander Harang Nobelkomiteen sier i sin begrunnelse for pristildelingen i 2010 at den lenge har ment at det er en nær sammenheng mellom menneskerettigheter og fred. Disse rettighetene anser Nobelkomiteen som en forutsetning for den «folkenes forbrødring» Alfred Nobel omtaler i sitt testamente. Det var altså fredsaktivisme Nobel ønsket å premiere med sin fredspris. Nettopp derfor han i sitt testament at prisen skal gå til fredsforfektare. Det er heller ikke noe som tilsier at fredsarbeid ikke kan innebære fremme av menneskerettighetene, men det er altså en helt annen sak. Det er hva som fremmed fred ved fredsprisen som tross alt må være det sentrale. Faktisk fredsarbeid dreier seg om fremme av ikkevoldelig konflikthåndtering. Dette innen to overlappende dimensjoner: etablering av fredskultur og begrensning av voldsmakt. I Nobels testament er begge dimensjonene, samt overordnet målsetning i senter for prisen. Dette viser at fredsideologien Nobel forholdt seg til var rimelig lik den som forener internasjonal fredsbevegelse i dag. Testamentet sier altså at prisen skal gis til «fredsforfektare» (dvs fredsaktivister) som fremmer reduksjon av stående armeer (dvs nedrustning og rustingskontroll), arrangerer fredskongresser (dvs fredspolitiske møteplasser fra/i sivilsamfunn og mellomstatlig) og folkelig forbrødring (dvs folk til folk samarbeid og mellomstatlig fred og forsoningsarbeid). Nobelkomitéen har på tross av dette for vane å overse de krefter prisen er ment å styrke: folkelig fredsbevegelse og fredspionerer innen øvrig samfunnsliv. Der- med løsrives også Nobels fredsbegrep fra sivilsamfunnsperspektivet i utgangspunktet kom fra. På denne bakgrunn bør heller «fredsprisen» forstås som et uttrykk for norsk sikkerhetspolitisk tilnærming, eksempelvis som uttrykk for at vi er for USA og imot Kina, enn et uttrykk for Nobels vilje. Når vi ikke skiller mellom solidaritetsarbeid, fremme av menneskerettigheter og fredsarbeid mister vi nyanser som er med på å gi dette arbeidet sin mening. Selvsagt er det ikke takknemlig å være den som begrenser begrepsvidden for et konsept (fred) som man selv ønsker at folk flest skal tilslutte seg. Noen må allikevel ta denne jobben. Om man ikke stopper relativiseringen av fredsbegrepet mister selve fredskonseptet både retning å mening. Nobelprisens utglidning bidrar derfor også til å undergrave faktisk fredsarbeid. Fredsbevegelsen bør etter mitt syn søke å ta tilbake definisjonsmakten for fredsbegrepet. Noen må med klar røst si ifra når fredsbegrepet missbrukes og utvannes. Om ikke mister både fredsbegrepet, fredsbevegelsen og fredspolitikken mye av sin mening. 11

12 bokanmeldelse The Nobel Peace Prize What Nobel really Wanted Skrevet av Trine Eklund ISBN: Praeger forlag. Sept Fredrik Heffermehl har oversatt Nobels Vilje fra 2008 til engelsk, med nye fakta og utvidet innhold. Heffermehl begynte å studere testamente til Alfred Nobel da Al Gore fikk prisen i Dette var andre gang på få år at Nobels Fredspris ble gitt til en miljøaktivist. Første gang var til Wangari Maathai i Etter diverse artikler i blant annet Aftenposten og korrespondanse med Geir Lundestad - sekretær for Nobelkomiteen - ønsket Heffermehl å komme til bunns i hva Nobel selv ønsket med sin store testamentariske gave. I testamentet fra 1895 fant han 3 meget klare kriterier for utvelgelse av kandidater hvor nedrustning er helt sentralt, Ned med våpnene / Lay down your arms skriver hans inspirator Bertha von Suttner. Og forøvrig Forbrødring mellom folk og nasjoner og Fredskongresser (fredsforhandlinger). Etter 1946 er det bare et fåtall ganger at fredsprisen er blitt gitt til personer eller institusjoner som innehar disse kvalifikasjonene i følge Heffermehls analyser. Dette er selvsagt et svik mot Alfred Nobel og testamentet hans. Et testament skal juridisk overholdes til punkt og prikke, derom er det ikke tvil. Testamentet er tydelig og presist og burde ikke være til å ta feil av. Allikevel er det nettopp det Stortinget gjør. De fleste nominerte etter 2 verdenskrig er ikke i tråd med Nobels Vilje. Den årlige prisen den stortingsoppnevnte komiteen deler ut, blir således Det norske stortingets pris - ikke Alfred Nobels Fredspris, hevder Heffermehl. Fra 1901 opp til 1940, var leder og sekretær stort sett kjent med fredsbevegelsens tankegang i det de selv hadde deltatt på de store europeiske fredskongressene før første verdenskrig, og/eller var medlem av fredsorganisasjoner. Etter krigen ble valg av medlem til Nobelkomiteen overlatt til partiene - ofte som en ærefull retrettstilling - og stort sett bemannet med forsvarslojale personer. I 1950, - 60 og -70 årene hadde Fredsbevegelsen dårlige kår og ingen status. Fredsaktivister ble sett på som naive og godtroende. NATO ga sikkerhet og ble kalt vår største fredsorganisasjon - og sikkerhetspolitikken lå fast i årtier og ble ikke debattert offentlig. Nobels ord om at Peace is Disarmament, ble totalt oversett og var ikke mulig å forfekte som alternativ til atomvåpen og 1.strike politikken 12 Den engelske utgaven går i dybden av Nobels testamente og hva som har skjedd med denne verdenskjente fredsprisen. Som i den norske boken syns jeg personlig at de 5 første kapitlene er de beste og mest interessante sammen med sluttkapitlene. Kapitel 6 i den engelske utgaven er for detaljert med sitater og diskusjoner, ofte meget spissfindige og med gjentagelser. Forfatteren gir liten ære til sine motstandere - dvs. de som ikke er enige med ham - og taushet blir resultatet. Boken hadde fortjent å åpne opp for debatt omkring Nobels Fredspris - både omkring Stortingets opplagte ansvar, komiteens sammensetning og leders/sekretærs kvalifikasjoner - og selvsagt hva som menes med Nobels 3 kriterier. Hvordan bl.a. fagfolk og andre oppfatter testamentet.. Uten den debatten som bør følge, blir boken en informasjonsog kunnskapsbasert bok med stor nytteverdi for alle som ønsker å forstå hvor viktig tankene til Alfred Nobel er og hvor viktig 1890-årenes fredsbevegelse var nasjonalt og internasjonalt - og hva som har hendt i disse 120 årene siden Nobels tanker og vilje ble nedformet i hans testamente. Og ikke minst, hvor viktig hans testamente er i dag. Freds- kvinne - og miljøbevegelsen har i mellomtiden vokst seg sterk med sitt mangfold og store utbredelse. Det er nok å lese de siste sidene i The Nobel Peace Prize for å forstå hvilken makt og styrke denne usynlige og for mange ukjente bevegelsen har. Med velutdannete og aktive unge i sin midte og oss eldre med erfaring og historisk kunnskap, utgjør vi en viktig motmakt til det bestående som det vil bli stor bruk for når 80-årige Johan Galtungs profetier om å overleve USA-imperiet blir en realitet. Les Fredrik Heffermehls 2 bøker om Alfred Nobels og Bertha von Suttners tanker og oppfordringer fra 1890 årene sammen med forfatterens analyser av Nobelkomiteen og komiteens ansvar ifl. Nobels testamenterte vilje. Bli oppdatert på vår samtidshistorie om den nasjonale og internasjonale fredsbevegelse som gir HÅP om at En annen verden er mulig

13 Midtøsten I høstferien 2010 sendte Fredslaget åtte mennesker på studietur til Israel og Vestbredden. De besøkte en rekke organisasjoner som driver fredsarbeid i området, bl.a. en del organisasjoner som forener både palestinere og israelere som ønsker å bruke ikkevoldelige metoder for å ende en voldelig konflikt. Studieturen gjorde inntrykk, og etter hjemkomst bestemte deltakerne for å strukturere seg i Midtøstengruppa. Les om deres opplevelser her. Alle bildene er tatt av deltakerne på reisen Fredag og lørdag Skrevet av: Laure Delmas Alle i gruppen kom seg trygt fram til Israel. Marte og Marte var uheldige som måtte vente i en hel dag i Frankfurt etter forsinkelser med det første flyet. Det ble en kort natt for mange, men de som var våkne startet dagen med et kort besøk i gamlebyen i Jerusalem, guidet av Bjarte som hadde med seg kart. Varmt vær, deilige lukter, hyggelige småbutikkeiere, en fin start på turen! Om ettermiddagen reiste vi til Tel-Aviv, utenom Marte og Marte som måtte dessverre bli igjen og ordne logistikken for resten av studieturen. Jeg, som medlem av Couchsurfing, hadde på forhånd kontaktet en gruppe unge israelere som var villige til å møte oss i Jaffa: Micky, Dan, Avi, Asaf, Aviad, Elinor, og Yaara. Dana, daglig leder i Dana Café hadde ordnet med lunsj for oss (sen lunsj...) med forskjellige, lokale, vegetariske retter. Alle presenterte seg for hverandre og vi tok opp en del tema rundt konflikten mellom israelere og palestinere. Elinor fortalte om sin erfaring som radiojournalist hvor hun jobbet med arabiske israelere. Dana fortalte om sin erfaring som daglig leder av en coexistence café. Denne dagen var det 10-års markering av massakren på palestinere i starten av den andre intifada, og både palestinere og israelere deltok i en demonstrasjon i Nazareth. Etter det gikk vi på en spasertur i Jaffa med våre nye venner. Vi dro senere til Tel-Aviv sentrum ved den gamle togstasjonen og spiste middag på Regina sammen med 3 israelske venner og Marte og Marte. Foto: Midtøsten gruppa 13

14 Midtøsten 3. oktober 2010 Skrevet av: Linn Østensen Norberg Lukten, lyden og smaken av Jerusalem er fortsatt fersk. Etter frokost møter vi amerikanske Sarah. Hun jobber som guide for den israelske organisasjonen ICAHD, Israeli Comittee Against House Demolitions ( Siden 1997 har organisasjonen gjennom en ikke-voldelig fremgangsmåte, jobbet med å bekjempe ødeleggelsene av palestinernes hus. Nedrivelse eller overtagelse begrunnes med mangel på byggetillatelse eller mistanke om terrorisme. Etter noen måneders byggestans, avgjorde høyesterett i slutten av september at byggingen kan fortsette. Bosetninger vokser igjen opp som sopp på fuktig mark. Kontrastene er store og inntrykkene fragmentert, men man kan ikke gå glipp av følelsen av at her er det noe som ikke stemmer. Konflikten virker som en uløselig knute av politikk, religion og historie. Hvem har nøkkelen til løsningen og hvor er nøkkelhullet? For vi sitter fortsatt med en tro og et håp om at det er mulig. Tilbake på hotellet i Øst-Jerusalem, sier vi god natt og sovner så fort hodet har landet på puten. Vi drømmer om likeverd. Vi blir tatt med på en guidet busstur i Øst-Jerusalem, hvor jeg forsøker å forstå hvor FN tegnet grensene, hvor muren går og hvem som får oppholde seg i A-, B- og C-områdene. Det sterkeste bevis på at her er det mangel på respekt og forståelse, ser vi når vi står ved siden av muren for første gang. Etter lunch på Jerusalem Hotel og muggene med myntelimonade er tomme, går turen videre til nok et spennende prosjekt. Hand in Hand ( er en skole hvor jødiske og arabiske barn går sammen. Et møtested som ikke eksplisitt er til for å løse konflikter, men et sted hvor medmennesker er like mye verdt. Barna lærer å verdsette sin egen kultur og eget språk, samtidig som de får forståelse for at andre rundt seg lever annerledes. Gjennom Damaskus Gate beveger vi oss inn i gamlebyen hvor føttene våre tråkker over gamle fotspor og hvor hvert hjørne vi runder hvisker historier fra en annen tid. Vårt mål er klagemuren. Nysgjerrige øyne gjør oss til tilskuere av troende som forteller muren om sine innerste tanker, tro og håp. Når sansene er mettet med inntrykk møtes vi i Vest- Jerusalem til middag i en herlig hage hvor ro og fred står på menyen. Foto: Midtøsten gruppa 14

15 MidtØsten Første dag i Betlehem Skrevet av: Carl-Axel Bang-Ellingsen Magdalena og Osama, vertsforeldrene våre i Betlehem, er et morsomt ektepar. De har oppdratt en av de mange kristne familiene i byen. Barna har flyttet ut, og som substituttsønn fikk jeg smake på den Palestinske gjestfriheten i form av enorme mengder mat. Spesielt Magda satte æren sin i å fylle tallerkenene våre så mye som mulig. Til slutt må jeg si stopp, men ikke engang glutenallergien min lar meg slippe påfyll. Here, have some more! Don t get ill!, sier hun. Vi finner tonen fort, og under middagen forteller Magda og Osama om den andre intifadaen, da det var erklært portforbud i Betlehem. Vi har allerede blitt introdusert for Arak, det lokale anisbrennevinet. Heldigvis har vi vett til å begrense oss. Jeg forteller hvor mye jeg beundrer Magda og Osama for å holde oppe det gode humøret til tross for situasjonen. Magda sier: Du må lære deg å finne fred i deg selv. Når det er krig utenfor vinduet ditt, er det kjæresten din, barna dine og vennene dine som er det eneste viktige. Om du ikke har fred i deg selv, da dør du. Tidligere på dagen har vi passert Aida flyktningeleir, og både Bjarte og jeg har hørt fæle historier om hva som skjedde der under den siste intifadaen. Men det viser seg at perioden med portforbud faktisk er et av de beste minnene Magda og Osama har. De gestikulerer, slår i bordet og forteller og ler så de griner. I stedet for å sitte hjemme og bekymre seg, brukte de unntakstilstanden til å ta igjen tapt tid med venner. Vi sjekket at det ikke var tanks eller soldater i sikte. Det viktigste er å holde seg unna gatene. Så løp vi mellom husene og i smugene, til vennene våre som vi ikke hadde hatt tid til å møte på lenge. Mennene spilte kort, damene lagde mat. De festet, rett og slett. Det vil si at de spiste, spiste og spiste. Maskingeværene og bombeglimtene utenfor ble til fyrverkeri. Da Osama gikk tom for sigaretter satte han livet på spill for å skaffe nye. Og da kiosken til slutt gikk tom, fylte han rullingspapiret med krydder fra kjøkkenet. På dette punktet ligger Magda langflat over bordet og hikster mens hun slår i bordet med håndflaten. Osama, derimot, ser ikke humoren like tydelig. Det var en dårlig ide sier han. Jeg husker fremdeles ikke hvem som tipset meg om det med krydderet. Foto: Midtøsten gruppa 15

16 midtøsten Nøkkelfolket Skrevet av: Fatima Elkadi Jeg spotter Ibrahim foran en tjukk røyksky. Han lener seg inntil muren. Hengslengt. Tøff i trynet. Flere jevnaldre står rundt ham og fniser. Ved Ibrahim gjøres det grimaser i forsøk om å illustrere hans håpløshet. En kamerat knuffer bort i ham og rister på hodet. På ny sprer latteren seg i gjengen. Vi er i de dødes hjem. Hjemmet som ble frastjålet i stillhet. Hjemmet som fortsetter å dø foran verdenssamfunnet. Hjemmet ingen snakker om. Jeg befinner meg i Aida Camp i Bethlehem. Resultatet av intifadens mørke skulder. Til tross for at det her finnes en hel landsby, blir jeg møtt med en stillhet jeg ikke har kjent på lenge. Det er min andre dag på Vestbredden. Aida Camp er ikke som andre flyktningleir jeg tidligere har besøkt. En gravplass i ruiner ønsker oss velkommen i det vi entreer flyktningleieren. Flere butikker er ikledd store hengelåser. Dørene er enten signert med davidstjernen eller israelske skudd. Stillheten i gatene gjør at man lettere føler israelske øyne borre seg inn i nakken. Det er dette som er en flyktningleir under okkupasjon. Rundt flyktningleiren har det i løpet av de mange krigene mellom Israel og Palestina vokst en enorm slange. Israelske myndigheter har planer om å fôre den med mer betong. Jeg kan ikke forstå hvordan disse menneskene klarer å være her mennesker. Blant dem halvparten barn. - Don t you love your home? This is my home - My Palestine. I will stand on my one foot until we are free, sier Ibrahim og tar et nytt drag av sigaretten. Blikket hans avslører mer enn han sier. 21-åringen ble truffet av israelske kuler under den andre intifaden da han kastet stein på israelske styrker. Som svar på steinkastingen måtte han amputere bort hele foten. - To be honest with you Fatima, all the young people want to leave. Return back to our home. There are no opportunities for us here. But we can t leave because of the wall. Look at it! That s why we love you Fatima. It s nice to know that people like you know we still exist. Over Ibrahim står verdens største nøkkel signert not for sale. Til tross for at israelere har frarøvet palestinere en rekke rettigheter er det én ting de ikke har klart å ta fra Ibrahim. Håpet. 16 Foto: Midtøsten gruppa

17 midtøsten Muren Skrevet av Nadia Jounes Dagen startet så tidlig som da alarmen ringte og minnet meg og Marianne på den lange dagen vi hadde foran oss. Da var det bare å slenge på seg klærne og pakke sekken, for vi måtte være ute av huset klokken Frokost kunne vi ta senere, for vi var dessuten altfor trøtte. Eller hvertfall jeg. Vår utflukt startet med at vi ikke fikk opp ytterdøra. Vi sto der og vridde og vrei, dytta og dro - til ingen nytte. Vi så oss nødt til å vekke husets eldste datter for å finne ut at det tok intet annet enn et lite flick på en liten men usynlig! lås. Vi kom oss ut til yttergrinden; en to meter høy port på toppen av trappa. Den var slått seg i vranglås den også. Imellom latter, knising og stress klatret vi over porten og hoppet ned på den andre siden. Vi følte oss litt som kriminelle på flukt. Men vi lo godt uten å tenke på virkeligheten vi kom til å se ved muren. Senere tenker jeg at hver morgen står det hundrevis av menn som ikke får opp en dør, hundrevis av menn som vil bli skutt om de klatrer over en port, og hundrevis av menn som lever i stress om å komme tidsnok på jobb for å ikke miste den. Vår taxi ventet utålmodig. Vi ankom Checkpoint 300 ett checkpoint mellom Betlehem og Jerusalem - klokken Allerede da var køen lang. Å se voksne, sterke menn stå sammenklemt mellom sprinkler som kyr på vei til slakteriet var ufattelig. Enkelte hadde stått der siden klokken De visste at porten åpnet rundt en viss tid. Men de visste også at den kunne stenges i lange perioder, eller ikke åpnes i det hele tatt før det var for sent. Derfor var det viktig å stille seg tidlig i køen. Vi vandret opp og ned på utsiden av køen. Palestinerne klemt i en tunnel av sprinkler; vi gående fritt i en annen tunnel. Den var også laget av sprinkler. Men den var tom. Den var for turister. Og kvinner og gamle menn. Men den var likevel tom. Mens vi filmet og tok bilder fikk vi slengt kommentarer mot oss; vi var turistene som hadde kommet til dyreparken. Det var ikke før jeg snakket arabisk til dem at de åpnet seg, lot seg fotografere og ivrig fortalte sine skrekkhistorier som utspant seg hver morgen. To dager før hadde en blitt skutt og drept fordi han hoppet over porten og ned til Jerusalem. Han skulle rekke jobben. Ikke alle ville snakke. Ikke alle forsto vårt formål. Tiden kom for vår gruppes tur til å stille seg i køen. Vi sto der, modige og spente. Enkelte ante fare og gikk for å stille seg i den andre køen. Jeg og fire andre ble stående igjen. Dette skulle vi få med oss. Langt der oppe, klokken 04.30, åpnet døren seg, og morningens første pressende rykk satte panikken i oss. Likevel, vi skulle med. Tre jenter stående mellom to norske menn og en hel haug med Palestinske arbeidere, til tross for advarsler fra lokale. Modige var vi. Helt til noen tok tak i våre bakdeler og kløp til. Da var det ikke så spennende lenger. Fire av oss gikk ut og etterlot en enslig tapper nordmann i presset. Han kom ut på den andre siden to og en halv time senere. På den tiden hadde mange Palestinere blitt sendt tilbake. Og mange kom for sent på jobb. Klokka var da vår utsendte kom gjennom checkpoint på andre siden. Da hadde vi gått gjennom fire forskjellige, også vi i turistkøen. Dette er virkeligheten hver dag for de fleste på Vestbredden. Turen gikk hardt utover våre uvante hjerter. Ved frokostbordet senere ble det mye gråting og frigjøring av tanker og følelser. Marte og Marte hadde planlagt dagen godt, for etter en slik morgen var det sterke behov for avslapping og moro. Vi slappet av i et par timer, så Betlehems gamleby og dro senere til Wi am for å lære dabke den tradisjonelle arabiske folkedansen. For en herlig avslutning på dagen!! Men likevel, følelsene og ansiktene vi så ved muren satt godt fast. Foto: Midtøsten gruppa 17

18 Historiske øyeblikk En historisk glipp I forrige nummer kom vi dessverre til å beskjære bildet til det historiske øyeblikket Fleksibilitet og utholdenhet, skjønnhet og styrke så mye at det meste av magien forsvant. Det var en lei glipp som ikke skal skje. For å gjøre det godt igjen trykker vi hele saken fra forrige nummer igjen, slik at dere både kan lese, se, føle og forstå. Fleksibilitet og utholdenhet, skjønnhet og styrke Skrevet av: Jens Petter Kollhøj Vi ser flere rader med kvinner som står vendt mot kameraet, mot oss. De strekker armene rett ut til siden, bort til fingerspissene i naborekkene. Skarpt fokusert i forgrunnen, skilt ut som hovedperson og blikkfang, står en ung og smilende yngre kvinne, det er kanskje riktigere å kalle henne en jente? Sollys faller inn skrått bakfra fra venstre i bildet, og legger noe av det smilende ansiktet i skygge. Blikket hennes er ikke retta mot kameraet og fotografen, kanskje hun ser på en instruktør, som holder gruppens bevegelser samlet og koordinert? Litt hår står opp fra hodet hennes, peker lett mot venstre, et tegn på at det blåser. En ikke alt for varm dag, hun er kledd i en litt mørk jakke utenpå noen lysere, lettere plagg. I bakgrunnen, uskarpt til høyre skimter vi en bygning, og til venstre i bildet konturene av et fjell, og over det hele et lett skydekke. Antydningen til fingerspissberøring skaper visuelle spenningspunkter i motivet, men dramatikken i bildet er ikke stor. Vi ser ikke konflikt, eller krig. Ingen soldater med maskinpistoler, ikke piggtråd eller vakttårn, ingen utbrente hus, jagerfly eller tanks, ingen napalmbrente løpende barn. Vi ser fysisk og psykisk samspill, konsentrasjon, koordinering, fellesskap. Et bilde av fred, kan vi kanskje tenke, når vi ser et slikt fotografi gjengitt her i Fredsviljen. Men er fred en sentral mening for dette bildet? Du kan finne dette fotografiet på Internett, publisert av Library of Congress i USA. De har lagt ut digitale versjoner av bildets negativ og papirpositiv. Dette gjør det mulig for oss som betrakter bildene å granske mørkeromsteknikken, særlig valg av utsnitt. Fotograf og datering skal vi snart komme tilbake til, først vil vi nysgjerrig kikke på baksiden av papirbildet. Men nei, baksiden får vi dessverre ikke se på internettsiden. Imidlertid skal det ifølge opplysningene om bildet være en påskrift der, Calesthenics har fotografen skrevet. Stavefeil javel, men denne påskriften kan uansett hjelpe oss videre med å forstå meningene vi kan knytte til dette fotografiet. La oss fokusere litt nærmere på fenomenet calisthenics. Tidlig på 1800-tallet ble det som kan kalles tysk gymnastikk etablert. Friedrich Ludwig Jahn ga de fysiske øvelsene en streng og militær stil, og mente at fysisk fostring var sentralt for en sterk nasjon. Han ønsket å forme tysk ungdom til sterke borgere, fysisk og moralsk styrke skulle bygges gjennom gymnastikk. En svensk gymnastikkform, grunnlagt av Pehr Henrik Ling var friere og mindre rigid enn det tyske systemet, og brukte ingen apparater. Begge disse gymnastikkformene ble populære i USA, og en av de sentrale aktører i spredningen av det svenske systemet i 1880-årene var Hartvig Nissen. Du stusser kanskje som meg over at dette navnet dukker opp i en slik forbindelse? Var ikke Hartvig Nissen skole-reformator i Norge på midten av 1800-tallet? Eller fengselsdirektør, på Botsfengselet i begynnelsen av 1900-tallet? Jo da, og du finner begge disse Hartvigene i Store Norske Leksikon, men la meg her bruke noen linjer på et lite sidespor: den tredje, mer ukjente Hartvig Nissen. Han ble født i Christiania i 1855, og utdannet på skolen som hans far hadde 18

19 Historiske øyeblikk 19

20 historiske øyeblikk etablert. Han studerte gymnastikk og massasje med privatlærere i Christiania, og seinere i Dresden og Stockholm. Etter å ha undervist i gymnastikk i tre år, etablerte han i 1883 Swedish Health Institute i Washington, DC. I årene som fulgte var Hartvig Nissen aktiv både som leder og instruktør på flere ulike skoler, bl a Johns Hopkins University i Baltimore og Harvard University Summer School. Han var altså viktig for utbredelsen av fysisk trening i form av forskjellige enkle bevegelser, vanligvis utført uten vekter eller annet utstyr. Eksempler på øvelser er sit-ups og push-ups. Øvelsene skal forbedre styrke, utholdenhet, balanse, fleksibilitet, koordinasjon og kroppens generelle velvære. Ordet calisthenics kom i vanlig bruk mot midten av 1800-tallet som navn på slike gymnastikkøvelser for jenter, øvelser som skulle utvikle figuren og gi grasiøse bevegelser. Ordet kommer fra gresk kalli-, vakker (fra kallos, skjønnhet) og sthenos, styrke. Fenomenet skal være omtalt i en persisk speiders beretning om krigere fra Sparta før slaget om Thermopylene i 480 f.v.t., og perserne tolket de synkrone bevegelsene som en slags dans, og som et tegn på svakhet. Rundt selve motivet ligger en smal hvit ramme, og nede til høyre står det skrevet med håndskrift AA. Denne påskriften gir oss et hint om fotografen, som var Ansel Adams. Han var i begynnelsen av 40-årene og en av de mest kjente fotografene i USA da han høsten 1943 fotograferte i Manzanar War Relocation Center i California. Etter at Japan bombet Pearl Harbor 7. desember 1941 førte frykt for invasjon og undergravende virksomhet til at president Roosevelt etablerte vestkysten av USA som militært område. Mistenkelige personer kunne fjernes fra dette området, og mer enn 110,000 personer med japansk avstamming ble tvangsflyttet fra sine hjem og til såkalte relocation camps. I 1944 ble et utvalg av fotografiene fra Manzanar sammen med tekst av Adams publisert av U.S. Camera i en bok med tittelen Born Free and Equal. I et brev skrev Adams at fotografiene introduserer leseren til lojale amerikanske borgere som er ivrige etter å komme tilbake til livet, og bidra til seier. Boken fikk gode kritikker, og havnet på San Francisco Chronicle s bestselgerliste i mars og april I 1988 ba Kongressen om unnskylding for interneringene på vegne av hele USA. Interneringen ble betegnet som svært urettferdig, og kongressen erklærte at innesperringene hadde vært motivert av raserelaterte fordommer, krigshysteri, og mangelfullt politisk lederskap. Japansk-amerikanske personer som led urett under andre verdenskrig ble tilkjent dollar i erstatning. Og dermed er vi vel framme ved en avslutning. Det som kan se ut som et fredfylt fotografi, som vi ved første øyekast kan tolke som et bilde av fred, er knytta til sammenhenger og mening som bryter voldsomt med dette. Krig ligger innbakt som en kraftig understrøm i de avbildede personenes liv, og som motivasjon for Ansel Adams, som noe han mente det var presserende å ytre seg om. Og i dette fotografiet ser vi mennesker i kamp, fleksible og utholdende mennesker opptatt av å trene, av å praktisere fysisk og moralsk styrke. Calisthenics. Skjønnhet og styrke. Kilder/mer å lese: Som vanlig er det ting å hente i Store Norske Leksikon på nett, pluss Wikipedia. Om calisthenics: Om og av Hartvig Nissen: pioneersofmodern00leonuoft_djvu.txt Nissen, Hartvig 1891: ABC of the Swedish System of Educational Gymnastics: A Practical Hand-book for School Teachers and the Home. Philadelphia: F. A. Davis Co. Nissen, Hartvig 1921: Autobiography. Om Ansel Adams og fotografiene fra Manzanar: Adams, Ansel 1944: Born Free and Equal, The Story of Loyal Japanese Americans. New York: U.S Camera. Ansel Adams donerte 209 fotografiske papirpositiver og 242 originale negativer fra Manzanar til Library of Congress. Da han tilbød samlingen i 1965 skrev Adams at hensikten med dette arbeidet hadde vært å vise hvordan disse menneskene, som led under sterk urettferdighet og tap av eiendom og arbeid, hadde overvunnet følelser av tap og fortvilelse gjennom å bygge seg et livskraftig samfunn i et goldt, men praktfullt landskap. 20