To bidrag om Rök-steinen

Transkript

1 To bidrag om Rök-steinen Ved Röks kirke i Östergötland, mellom Ödeshög og Vadstena, ligger Sveriges mest kjente runestein, et vakkert monument som rager to og en halv meter over jorda og en drøy meter under. Den har tekst på alle sider, og med sine over 170 ord er den også den ordrikeste runesteinen vi kjenner. Innskriften er hemmelighetsfull og vanskelig å tolke, men det er ikke fordi tegnene er utydelige. De kan stort sett identifiseres med stor sikkerhet. Det er når tegnene skal settes sammen til meningsfull tekst at diskusjonen begynner. Fordi teksten er så rikholdig, både i omfang og innhold, er den av stor betydning som kildetekst, ikke bare til runologien, men også til historiske, kulturhistoriske, og ikke minst språkhistoriske studier. Men tekstens kildeverdi er avhengig av at den er riktig tolket. Det er derfor en nyhet av betydning når det trekkes opp nye linjer for lesningen av denne teksten. Våren 2006 ble det arrangert et seminar om Rök-steinen ved ILN, Universitetet i Oslo. Forelesningsserien ble avsluttet den 26. april med bidrag av professorene Michael Barnes (London) og Bo Ralph (Göteborg). Michael Barnes er en fremstående og erfaren runolog. Han gav en solid og nøktern fremstilling av Rök-innskriftens egenart og pekte på de viktigste kriterier og argumenter for datering av innskriften. Hans bidrag tjener derfor som et opplysende bakteppe for Bo Ralphs innspill til nytolkning. Ralph er professor i nordisk språkvitenskap og arbeider for tiden med en stor svensk språkhistorie på oppdrag av Svenska Akademien. I tilknytning til dette arbeidet har han tatt for seg Rök-innskriften og åpnet for tolkninger som rokker ved hevdvunne oppfatninger både når det gjelder innhold og tidfesting. Etter seminaret ble Barnes og Ralph invitert til å publisere sine bidrag i Maal og Minne. Vi er takknemlige for at de aksepterte dette. Red. Rök-steinens framside (A, over) og bakside (C, under). Foto: Runverket/Raä. Maal og Minne 2 (2007):

2 Rök-steinen noen runologiske og språklige overveielser Av Michael P. Barnes Denne artikkelen tar for seg runeformer, lønnrunesystemer, ortografi, fonologi, ordvalg og formelbruk på Rök-steinen. På dette grunnlaget argumenteres det for at innskriften er fra tidlig vikingtid, slik de fleste har ment, men det diskuteres hvorvidt enkelte trekk som er blitt oppfattet som kronologisk bestemt ikke like gjerne kan være dialektmarkører. Fremfor alt manes det til forsiktighet: argumenter og motargumenter om såpass dunkle språklige forhold er sjelden av en slik karakter at de fører til sikre konklusjoner. 1 Innledning Allt, eller nästan allt, ligger slutet i glömskans famn (Jansson 1976: 37). Forfatteren sikter her til Rök-innskriftens innhold, noe han bestemmer som av allt att döma ett flertal anspelningar på nu försvunna hjältesånger och sägner. Ikke alle har vært enige i denne tolkningen. Grønvik for eksempel hevder at en grav- eller minneinnskrift må handle om den døde eller angå ham på en eller annen måte (1983: 104). Med utgangspunkt i dette prinsippet kommer han til at det er den døde Væmo r og hans slekt som innskriften dreier seg om. Atter andre har ment at Rök-steinen først og fremst skal leses som en oppfordring til å hevne Væmo rs død. Nielsen (1969) regner derimot med at innskriften består av en Odins- og en Torspåkallelse og dessuten at nesten hele teksten er formet som vers. Også andre helhetstolkninger har sett dagens lys (f.eks. Pipping 1921). Når de forskjellige tolkningene slår hverandre i hjel slik, er det nærliggende å konkludere med at vi ikke vet hva hensikten med å reise steinen og hugge innskriften har vært. Og det er faktisk lite sannsynlig at vi en dag vil få en åpenbaring en ny tolkning som rydder vekk all tvil og fremstår som den opplagte løsningen på problemet. Heldigvis er vi ikke bare henvist til å stable stadig nye Gesamtdeutungen opp på bunken. I motsetning til Sparlösa-steinen hvis fragmentariske tekst leses vidt forskjellig av ulike forskere (jfr. Page 1970), er det i det store og hele enighet om hva som står på Rök-steinen. Om vi da tør ta denne enigheten som et tegn på at inn- Maal og Minne 2 (2007):

3 RÖK-STEINEN NOEN RUNOLOGISKE OG SPRÅKLIGE OVERVEIELSER skriften er riktig lest og det spørsmålet lar jeg foreløpig stå åpent så skulle vi ha gode muligheter til å granske runeformer, ortografi og språk uavhengig av tekstens budskap. Med andre ord: jeg tror det er mere å vinne på en runologisk og språklig enn en mytologisk, historisk eller sosiologisk gjennomgang av innskriften. Det er følgelig de språklige og runologiske sidene jeg kommer til å konsentrere meg om her. 2 Runer og runeformer Mesteparten av Rök-innskriften er skrevet med det som nå vanligvis kalles kortkvistruner, av og til stuttruner. Når man ser på enkelte former på steinen, kan man lure på hvor dekkende disse betegnelsene er. Spesielt f og Q kan ha meget lange bistaver, lengre enn de som er vanlige for de tilsvarende langkvist -runer. Men stort sett er det så at den varianten av den yngre fuflarken som kalles for kortkvist- eller stuttruner har enklere former. I sin bok Stuttruner i vikingtidens innskrifter sorterer Ingrid Sanness Johnsen kortkvistrunene i fire grupper (1968: 22 31). Som kriterium bruker hun form. Spesiell oppmerksomhet rettes mot ã, n, a og b. Disse fire runene kan opptre med følgende (ideal)former: ã n a b (gruppe A)» n A (gruppe B) Ä N æ ø (gruppe C)» n a o (gruppe D) blandet Det kan rettes kritikk mot Sanness Johnsens inndeling, men det er ikke hensikten her. Jeg vil bare konstatere at innskrifter som i likhet med Rök bruker A a og b, for det meste oppviser andre trekk som peker mot høy alder dvs. tidlig vikingtid. Forekomsten av A a og b kan imidlertid ikke i seg selv bevise at en innskrift er fra 800- tallet eller tidligere. Én runeform på Röksteinen, nemlig T (som opptrer tre ganger i innskriftens første linje), hører etter vanlig klassifisering snarere til langkvistrunene. Her er det verdt å minne om at inndelingen i kort- og langkvistruner er et moderne påfunn: Det er et skille runologer har innført for å gjøre det lettere å håndtere materialet. Det er ingen grunn til å tro at vikingtidens runeristere har tenkt i slike baner, og det bør derfor ikke overraske oss når vi finner forskjellige typer runer i én og samme innskrift. Slik fordelingen av T og t er i Rök-innskriften, kunne man argumentere for at T hørte til det innledende budskapet markerte det som spesielt viktig, slik kanskje størrelsen på runene i første linje også gjør. Men det er langt fra alltid noe klart skille når forskjellige runetyper blandes. I Dynna-innskriften (NIyR 68) f.eks. brukes a og æ, s og C, og t og T om hverandre tilsynelatende uten mål og mening. 121

4 MICHAEL P. BARNES Hvorvidt én og samme rune kunne brukes i det eldre runealfabetet til å betegne siste lyd i ett ord og første lyd i neste er noe uklart. Antonsen (1975: 12 13) hevder at det var forskjell her på konsonant- og vokalruner. Konsonantruner kunne brukes på denne måten, vokalruner ikke. I den yngre fuflarken var det i hvert fall ingen slike restriksjoner, og i Rök finner vi følgelig ikke bare uarinumnar (varin numnar ble tatt rad A 4; nummereringen og tolkningene følger Wessén 1958), raifliaurikr (rai fiiaurikr rådde fiiaurikr B 9), men også ituituãkiãn (etu vettvãngi ãn føde på slagmarken (C 13). Noen steder på steinen kan det være tvil om lesningen. Ytterst til høyre på C-siden skyldes tvilen at overflaten er skadet. I slutten av rad C 23 den øverste tverr-raden på denne siden har det vært diskutert hvorvidt vi har med en l l eller en skadet eller ufullstendig u u å gjøre. Det står enl hnl, og så i umiddelbar fortsettelse i begynnelsen av neste linje (C 24) muligens i i, om rammestreken regnes med, og deretter R. I rad C 23 er runene tydeligvis kryptiske, i den forstand at den tilsiktede runen er byttet ut med det umiddelbart foregående tegnet i runerekken. enl skulle da leses ni nir, eller niq nifl om siste rune er u. I neste rad (C 24) ser det i hvert fall ut som sekvensen trãkiuilinisflat hva det nå betyr er skrevet på vanlig måte, og følgelig er det mulig at (i) også er det. Det gir niri(i)r eller nifli(i)r. Så å si alle nyere forskere har lest nifliir eller niflir, og tolket dette som ætling eller etterkommer. Men notatene fra siste gang Rök-steinen ble undersøkt og malt av Runverket (1985) slår uttrykkelig fast om den siste runen i rad C 23: Den linje som av vissa forskare uppfattats som u-bistav är ej huggen. Med andre ord: Leser vi det som står på steinen, har vi med l l = R å gjøre, ikke u u = Q fl. De som fremdeles vil lese nifli(i)r må enten vise at det står eller har stått u, eller regne med at risteren har skrevet feil. niri(i)r er selvfølgelig mer problematisk enn nifli(i)r (forklaringen i Bugge 1910: 106 nirir kann aus *ni R entstanden sein, wie mir... aus me R virker søkt), men det bør være et ufravikelig videnskapelig prinsipp at man ikke lar tolkningen styre lesningen. Ikke alle runene på Rök-steinen er av kortkvisttypen. I tillegg til den kryptiske varianten som nettopp er nevnt med utbytting av runer slår Rök-risteren om seg med diverse typer lønnruner. Vi finner blant annet det vanlige systemet hvor fuflarken er delt inn i tre grupper på henholdsvis 6 (fuflãrk), 5 (hnias) og 5 (tbmlr) runer og det tilsiktede tegnet angis gjennom sin plass i gruppen. Dette lønnrunesystemet manifesterer seg på forskjellige måter. F.eks.: 3/2 1/4 = ul (rad C 28) 2/3 = i (D 26) og i samme rad $$$444 3/3 = fl. Det bør understrekes her at i den epigrafiske tradisjonen telles gruppene baklengs, slik at gruppe 1 består av tblmr og gruppe 3 av fuflãrk. 122

5 RÖK-STEINEN NOEN RUNOLOGISKE OG SPRÅKLIGE OVERVEIELSER I ett parti bruker risteren også runer fra det eldre alfabetet. Istedenfor sakü4 sakum f.eks. får vi C gw sagwm (fig. 1) jeg/vi sier. Om alt dette er det en del å bemerke. Figur 1. sagwm Først alder: Vi vet ikke hvor gamle noen av disse lønnsystemene kan være, men det er så å si utelukket at det er her på Rök-steinen samtlige opptrer for første gang. I et par fuflark-innskrifter i det eldre alfabet på Vadstena- og Grumpanbrakteatene (KJ 2, 3) fra perioden er runene delt inn i tre grupper på åtte hver. Det er imidlertid ikke funnet noen nordisk innskrift beviselig eldre enn Rök hvor runene angis gjennom sin plass i gruppen. Derimot presenteres systemet i flere angelsaksiske håndskrifter, de eldste datert til 800-tallet. Det angelsaksiske Hacknesskorset (Page 1999: 83 6) ser også ut til å bruke dette lønnsystemet, men det har foreløpig ikke lyktes noen å tyde Hackness-runene om det virkelig er lønnruner det dreier seg om. Det er også ganske uvisst hvor gammel denne innskriften kan være. Lønnsystemet som består i at man bytter ut de tilsiktede runene med andre etter et fast system er heller ikke sikkert dokumentert før vikingtiden. Det å bruke runer fra et annet runealfabet enn det gjengse har man rimeligvis først funnet på etter at nye alfabeter overtok etter det opprinnelige. Som et videre eksempel på dette fenomenet kan kanskje regnes de stavløse runene som opptrer inniblant langkvistrunene i noen sene vikingtidsinnskrifter fra det østlige Sverige (jfr. Peterson 1994: 241 3). Når det gjelder lønnruner basert på inndelingen av fuflarken i grupper, oppviser Rök-steinen et tilsynelatende unntak fra systemet med to grupper på fem og én gruppe på seks runer. Blant de eldre runene nederst på C-siden (rad C 21) finner vi et tegn som består av en hovedstav med tre eller fire kvister på venstre side og fire på høyre. Av sammenhengen å dømme må den tilsiktede runen her være fl, for vi har tydeligvis med ordet flat å gjøre i den stadig tilbakevendende formelen sakumukmini(flat) med omstridt betydning. Problemet er hvordan 3/4 eller 4/4 kan representere fl. 3/4 ser ut til kreve at ikke bare gruppene, men også de enkelte runene telles baklengs, og det er så vidt jeg vet ikke dokumentert noe annet sted. 4/4 er bare mulig om fuflarken er delt inn i fire grupper, hvorav den fjerde gruppen består av hele seks runer som telles baklengs. Nå vet vi ikke hvor mange runer risteren regnet med i det alfabetet med eldre runer han bruker her. Totalt forekommer det i dette partiet av innskriften opp til 16 forskjellige symboler, avhengig av om man leser rammelinjen i begynnelsen av ytterste venstre rad på side C (C 22) som i, og om man oppfatter og som ulike runer. At fuflarken kunne deles inn i flere grupper enn tre, er muligens Hackness-korset et indisium på. Der opptrer kvistruner med f.eks. tallene 4/6 og 4/4. Da 3/9 også forekommer, har vi antagelig med den utvidede angelsaksiske fuflarken å gjøre om det virkelig er et lønnrunesystem vi møter her. 123

6 MICHAEL P. BARNES Runica manuscripta leverer eksempler på at den yngre fuflarken kunne deles inn i så mange som fem grupper, fire på tre runer og én på fire (Oxford Bodley 572: fol eller 1000-tallet? avbildning og diskusjon i Barnes og Page 2006: 99, 103). Men det mangler epigrafiske eksempler på en slik inndeling, og det er mulig at dette ikke er annet enn lærde spekulasjoner. Til slutt bør det understrekes at selv om Rök-risteren tar i bruk runer fra et eldre alfabet, så skjer dette innenfor rammen av den yngre fuflarken. Innskrifter i det eldre alfabetet skjelner f.eks. mellom T /t/ og D [ ] eller [d]. Rök-risteren derimot bruker istedenfor T jfr. (fl)ad for flat det og ıgoldi(i)ga av Ingvaldingene for Inguldinga. Det er nettopp som lønnruner at de eldre formene er brukt, for å gjøre de tilsiktede runene vanskeligere å gjenkjenne. Imidlertid er selv ikke dette prinsippet gjennomført. I partiet med eldre runer skrives ã» og n n som normalt. Tilsynelatende langkvistformer som C s og y R forekommer også. Forklaringen kan muligens være at slike former var med i den versjonen av det eldre alfabetet risteren kjente til. Nøyaktig hvordan det eldre alfabetet hans så ut, er umulig å si, for det inneholder en del former som ikke opptrer andre steder, nemlig for /i/ og for /a/. Her synes jeg Liestøls teori (1981: ) om en forskyvning i rekkefølgen virker tiltalende. Den forklarer ikke bare de to aktuelle formene (íss overtar *jāra-formen &, ár overtar *perflu-formen p) men også hvordan y kom til å hete ýr og dermed kunne brukes som betegnelse for /y/ i de vestnordiske områdene (m overtar navnet på den umiddelbart foregående runen i rekken: $ *iwar). Det er videre mulig at Liestøl har rett i at stavemåten og n (fig. 2) støtter hypotesen om at ukmini skal forstås som ungmænni de unge mennene. Hvorfor ellers bruke det som ser ut til å være den gamle e-en når den kryptiske -en kunne erstatte yngre fuflark i? Men det kan også hende at representerer et forsøk på å reparere en ristefeil kanskje en mislykket? Figur 2. Når vi så beveger oss over til ortografi, fonologi og andre språklige forhold, er det så mye som kunne diskuteres at en begrensing må til. Det følgende kommer derfor til å dreie seg hovedsakelig om to spørsmål: Rök-innskriftens alder og mulige dialektformer i teksten. Men andre språklige problemer vil også bli berørt. 3 Ortografi Ortografisk har vi i Rök-innskriften med 16-tegns-fuflarken å gjøre med alle de usikkerhetsmomenter dette medfører. Hadde risteren brukt det eldre alfabetet, hadde vi muligens sluppet å spekulere på hva sekvensen sakumukmini sikter til. Var Rök en middelalderinnskrift, hadde tumirãn kanskje fremstått i en slik skikkelse at vi 124

7 RÖK-STEINEN NOEN RUNOLOGISKE OG SPRÅKLIGE OVERVEIELSER kunne avgjort om det gjengav do me R hann han døde blant [dem] eller dømir ænn dømmer fremdeles eller noe helt annet. Til tross for den yngre fuflarkens mangelfulle lydbetegnelse, er den i stand til å formidle en del fonologiske forhold som er av interesse. Blant annet skjelnes det på Rök-steinen ganske konsekvent mellom de oral- og nasalvokalene som kan betegnes henholdsvis med runene A og». Det er noen tilfeller hvor A er brukt der man kanskje hadde ventet nasalvokal, f.eks. i navnet uamufl (rad A 1), jfr. sãmãn sammen (A 5), eller i stilling etter /n/, f.eks. runar runer (A 1). Men overalt der» forekommer, er det grunn til å vente nasalvokal. Et mulig unntak utgjøres av det personnavnet som ligger i flertallsformen hãislar, men her er etymologien usikker. Nå er denne fordelingen av a og ã ganske vanlig i vikingtidsinnskrifter, men det er verdt å merke seg at ikke alle ristere utnyttet det potensialet de to a-runene utgjorde på helt samme måte. På Istaby-steinen (KJ 98) sannsynligvis fra 600-tallet en gang brukes h for /a/ (og muligens også [ã]) mens a ser ut til å betegne mer ubestemmelige verdier svarabhaktivokaler eller schwa. Men Rök hører altså til den tradisjonen som brukte de to a-ene til å skjelne mellom orale og nasale vokaler. De som har sammenlignet ortografien i middelalderhåndskrifter med den samtidige runeortografien har ikke kunnet unngå å merke at runeskriften er adskillig mer ortofonisk. Ingen vet hvordan folk ble opplært til å skrive med runer, men det er ingenting som tyder på at det eksisterte et etablert undervisningssystem. Under slike omstendigheter har vel de fleste runelærlingene skaffet seg innsikt i hvordan ord skulle eller kunne staves ved å spørre andre og prøve seg frem. En følge av dette var at veien fra det talte til det skrevne ord var mer overlatt den enkeltes skjønn. Uten at jeg vil påstå at runeristere drev med fonologisk analyse, sier det seg selv at det de mente å høre må ha spilt en viss rolle for den skriftlige gjengivelsen. Men dette gjelder ikke bare middelalderinnskrifter. Når vi på Rök-steinen leser: numnartualraubu (numnar at valraubu tatt som krigsbytte rad A 4), satintsiulunti (satin at Siolundi satt på?sjólund C 15), goldindgoãnarhosli (guldinn at kvãnar husli betalt ved en hustrus offerhandling C 22), kan vi ikke annet enn tro at risteren gjengir preposisjonen at slik den ble uttalt i de aktuelle fonologiske omgivelsene. Det er videre tenkelig at den innledende n-en i nuarinfafli (æn Varinn fa i?men Varinn gjorde A 2) ble uttalt [n] i sammenhengen, men det er kanskje mer sannsynlig at rammelinjen utgjør i-en, da denne streken ellers ser ut til å fungere som hovedstav der dette i det hele tatt er mulig. Hvorvidt en slik uttale av at, og muligens av æn, er å regne som allegrofenomen, skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Men det er verdt å notere seg at dette er en hypotese Schulte (under utgivelse) nylig har brukt blant annet til å forklare en del forskjeller mellom Stentoften- og Björketorp-innskriftene (KJ 96 7). Her vil jeg nøye meg med å slå fast at det tilsynelatende ortofoniske i gjengivelsen av preposisjonen at bør mane oss til å ta alvorlig lydbetegnelsen ellers i Rök-innskriften. 125

8 MICHAEL P. BARNES 4 Fonologi Fonologisk er det flere trekk i Rök-steinens tekst som peker mot relativt høy alder. Her må man imidlertid ta et nokså stort forbehold. Mens f.eks. sitir sitter (rad A 10) klart er en eldre form enn sitr, kan vi ikke vite noe om den absolutte alderen på i-synkopen i dette ordet ikke minst med tanke på at en bestemt lydutvikling neppe skjer samtidig over et helt språkområde. Vi må med andre ord regne med dialekter, slik at den eldre formen sitir godt kan være ristet på Rök-steinen etter at den yngre formen sitr var blitt vanlig andre steder. Når det er sagt, er det relativt mange eldre former i Rök-innskriften såpass mange at den som vil påstå at den kan være fra 900-tallet eller senere vil måtte regne med en reliktdialekt i den aktuelle delen av Östergötland. Grønvik har diskutert de fonologiske (og også andre) tegn på alder i Rök-innskriften (1983: ; 2003: 86 93). Det er derfor ingen grunn til å ta opp igjen alle detaljene her. Enten man er enig eller uenig i Grønviks inndeling i klart adskilte språktrinn, kan det ikke være tvil om at en innskrift som skjelner mellom [β] og [φ] i innlyd (ualraubar krigsbytter rad A 3 kontra -ulfar i personbenevnelsen hraiflulfar C 18), og mellom /r/ og /R/ overalt (f.eks. huar hvor C 12 kontra huar hvem A 6 jfr. også fatlaflr ombundet B 11 og histr hest C 12, med /R/ umiddelbart etter dental); en innskrift som bevarer trykklett /-I/ og /-U/ i ord som sitir sitter (A 10), sunu sønn (A 2), karur klar (A 10), og /h/ foran /r/ i hraiflmarar Reidhavets (A 10), hraiflulfar (ovenfor) en slik innskrift må stå på et eldre språktrinn enn de fleste svenske minnesinnskrifter. Enkelte av disse språktrekkene gjenfinnes på de danske Sölvesborg- (DR 356), Helnæs- (DR 190) og Flemløse-steinene (DR 192). De dateres i Danmarks runeindskrifter til tiden mellom 750/800 og 900 men kan godt være eldre, skal man dømme etter Ribe-hjerneskallen, med en innskrift som ser ut til å stå på samme språklige trinn som steinene men er dendrokronologisk datert til 720-årene (Stoklund 1996). Nå er det kanskje ikke sikkert at den trykklette /U/-en i sunu og karur, og den trykklette /I/-en i sitir er et ugjendrivelig bevis på høy språklig alder. I sin bok Von Ågedal bis Malt gjør Birkmann alt han kan for å frata disse og lignende eksempler sin beviskraft i så måte. karur og sitir kan i følge ham ikke bevise noe om alder, da de finnes i et vers und wohl einen älteren Sprachzustand repräsentieren, was für die Dichtersprache häufig anzutreffen ist (1995: 179). Dette er selvfølgelig tenkelig, men vi har egentlig få holdepunkter når det gjelder dateringen av fiiaurikr-strofen. Grønvik mener at strofen beskriver Goterkongen fijó rekr s rytterstatue i Aachen (1983: 131), og at det derfor er rimelig å tro at den ble diktet etter 801, da statuen i følge kildene ble flyttet fra Ravenna til Aachen. Vi må regne med, skriver Grønvik, at statuen først ble kjent av nordboer etter at den kom dit. Men her er det en god del usikkerhetsmomenter. Vi vet faktisk ikke om statuen ble kjent i Östergötland, og om så var, når dette skjedde, og vi vet heller ikke om strofen beskriver statuen. Skulle strofen tross alt være mye eldre enn steinen, slik Birkmann antyder, 126

9 RÖK-STEINEN NOEN RUNOLOGISKE OG SPRÅKLIGE OVERVEIELSER har vi ikke noen garanti for at den muntlige overleveringen ville skåne usynkoperte trykklette vokaler om de altså var blitt borte i talespråket. Til støtte for antagelsen av at sitir og karur faktisk gjengir talespråket slik det var den gang Rök-steinen ble til, har vi formen sunu i rad A 2. Denne vil Birkmann forklare som en (kanskje høytidelig) variant av sun (1995: 314). Han nevner også muligheten av at den trykklette i-en i sitir kan være en svarabhaktivokal, og trekker en parallel med uintur vintre i C 16, mens u i karur kunne være et forsøk på å betegne u-omlyden i rotstavelsen (1995: 313). Alt dette er selvfølgelig mulig, og formen uintur ser virkelig ut til å inneholde en svarabhaktivokal. Men én ting er at en svarabhakti opptrer mellom /t/ og /r/. Venter man en slik utvikling mellom /t/ og /R/? Dessuten forbauses man over at den påståtte svarabhaktien ser ut til å ha samme kvalitet som den historiske vokalen som altså skal ha falt bort. Lignende innvendinger gjelder Schultes teori (1998; 2000) om at trykklett -a, -i, -u skal ha blitt til schwa allerede på 500-tallet. Om så var, må man konstatere at våre runeristere har vist en utrolig evne til å gjengi schwa med nettopp den vokalrunen som betegnet den tidligere usvekkede vokalen, jfr. personnavnet hariwulafa (Istaby), bariutifl bryter (Stentoften), ikke f.eks. *harawulafi eller *bariutufl. Der en opplagt svarabhakti betegnes, skrives den så å si alltid a eller A som i fjerde stavelsen i hariwulafa eller første i bariutifl. Alt i alt tror jeg det er enklere å regne med at Rök oppviser usynkoperte vokaler i visse trykklette endelser enn å operere med en poetisk form her, en høytidelig form der, og med noen svarabhaktivokaler der hverken poesi eller høytid strekker til som forklaring. Dermed står sunu, sitir, karur for meg fremdeles som tegn på høy alder. 5 Andre språklige forhold Også andre språklige forhold enn akkurat fonologiske peker i retning av at Rök-steinen er eldre enn svenske runesteiner flest. Vi kan nevne uttrykket runarflar i rad A 1, hvor pronomenet flar ser ut til å sikte til runene på steinen, altså disse runene. Det er ikke godt å si hvor gammelt det utvidede pronomenet sasi er det opptrer allerede på Flemløse 1 (kanskje fra omkring 800 eller noe tidligere se ovenfor). Men overgangsinnskriftene (Barnes 1998), og også enkelte i det yngre alfabetet som ellers ser gamle ut, skjelner ikke mellom det og dette, jfr. runarflaiar disse runene (Istaby), flat dette (Björketorp), kublflau dette monumentet (Kälvesten, jfr. Jansson 1976: 42 4). Nå oppfatter Grønvik Röks runarflar som de runer, fordi han tar det umiddelbart følgende (i)n som relativpronomen, altså de runer som. Til støtte for en slik tolkning anfører han for det første at bruk av pronomenet sá, sú, flat i betydningen denne dette er en utdøende type i nordisk språk og for det annet at man under antagelsen av at runarflar(i)n betyr de runer som får en velformet ljodahått-helming (1983: ). Jeg kan ikke se at disse argumentene veier spesielt tungt. Hvorfor skulle ikke Rök-risteren bruke en gammel konstruksjon? Noen må jo være den siste. Vi må også huske at Birkmann ville ha sunu i samme setning til å være en 127

10 MICHAEL P. BARNES utdødd form, brukt fordi den ble oppfattet som høytidelig. Når det gjelder ljó aháttr-halvstrofen, så vet jeg ikke om jeg uten videre ville godta en ny tolkning bare fordi den hjelper en moderne forsker med å få orden på det metriske. Det er langt fra klart for meg at Rök-innskriften er versifisert bortsett selvfølgelig fra fiiaurikr-strofen som så opplagt er vers i sammenligning med resten av teksten. Den engelske forskeren Gabriel Turville-Petre sier om ljó aháttr (1976: xv) it is the most irregular of Norse measures så uregelmessig fristes man til å tro, at det ofte kan være tvil om man har med vers eller prosa å gjøre. Jeg tar runarflar fremdeles som disse runene og regner det som et tegn på alder. Også et tegn på alder er bruk av verbet fá i hva man ville anta var betydningen lage gjøre uarinfafli (rad A 2). Dette verbet opptrer i en slik sammenheng allerede på de eldste runesteinene (faihido KJ 60 Vetteland, KJ 63 Einang, fahido KJ 73 Rö). Og vi finner det igjen på minnesteiner som ellers ser ut til å være fra tidlig vikingtid (f.eks. Helnæs- og Flemløse 1-steinene). I tillegg dukker fá i? gjorde opp i Hälsingland i et par stavløse innskrifter (Malsta og Hälsingtuna, Peterson 1994: 224 6, 234 9), som av de fleste dateres til eller tidlig 1100-tall. I Hälsingland må denne bruken nok regnes for et dialektalt trekk en gammel uttrykksmåte som ellers er skiftet ut med andre, er blitt hengende igjen i et reliktområde. Man kunne selvfølgelig spørre om ikke det samme gjelder Rök. Men her er det så mange andre alderdommelige drag at skal vi bedømme fafli gjorde som reliktfenomen, tvinges vi til å postulere en hel dialekt som ikke hadde fulgt med tiden. Det er selvfølgelig mulig, men jeg kan ikke se noen grunn til å fremsette en slik påstand bortsett fra det alderdommelige språket på Rök-steinen (og Kälvesten for den saks skyld) og det forklares enklest ved å anta at innskriften er betraktelig eldre enn de fleste svenske minnesteinene. Enda et tegn på at Rök-steinen er gammel, er formelen: aftuamuflstãntarunarflar Aft Væmo stãnda runar flar Etter Væmo r står disse runene (rad A 1). Det at den døde heller enn de levende fremheves i en minneinnskrift, er noe som hører folkevandrings- og tidlig vikingtid til. I de aller fleste minneinnskriftene fra sen vikingtid nevnes de levende først: NN ræisti/retti/sætti stæin flennsi... NN reiste/satte opp/plasserte denne steinen.... Riktignok fortsetter Rök: (i)nuarinfaflifafliraftfaikiãnsunu æn Varinn fa i fa ir aft faigiãn sunu men Varinn gjorde, en far etter en død sønn (A 2), men formelen Aft NN standa runar flar Etter NN står disse runene eller Aft NN stændr stæinn sasi Etter NN står denne steinen møter oss ellers bare i noen få innskrifter som av andre grunner ser gamle ut (f.eks. Flemløse 1, NIyR 209 Oddernes 1). Konklusjonen er uunngåelig: Det er en mengde alderdommelige drag på Röksteinen. Den rimeligste forklaringen på dette er at innskriften er adskillig eldre enn innskrifter flest forfattet i den yngre fuflarken. Det er ikke dermed sagt at alt som er annerledes i Rök-innskriften er gammelt. Man ville tro at formene fiaikura og fiakurum fire [akk. mask. og dat.] (radene C 15 17) var analogiske (jfr. Stiles 1985: ). Om dette er riktig, må de repre- 128

11 RÖK-STEINEN NOEN RUNOLOGISKE OG SPRÅKLIGE OVERVEIELSER sentere en annen utvikling enn den som gir oss gammelsvensk fiura, fiurum, gammelislandsk fjóra, fjórum. Med andre ord: Her har vi med dialektformer å gjøre. Dette reiser naturlig nok spørsmålet: Hvor mange andre former på Rök-steinen kan være lokale? I en artikkel fra 2003 (s ) har jeg foreslått følgende som mulige kandidater: sakum jeg/vi sier (A 3 et passim), personnavnet fliaurikr (A 9), uaim (skrevet kryptisk finb) til hvilken (C 23), uintur vintre (C 16), ãnairt annet (A 5 6), suafl som (A 4, C 13 14), mir blant (A 7), tiuairtikirkunukar tvair tigir kunungar tyve konger (C 14 15). Nå behøver ikke alle disse formene være lokale utviklinger. Noen av dem kan i likhet med de jeg nettopp har klassifisert som gamle, være tidligere fellesformer som etterhvert gikk av bruk. ãnairt f.eks. må være en eldre form av annat, jfr. nom. mask. annarr, med assimilasjon /-rt/ > /-t:/ og forenkling av /-t:/ i trykklett stavelse. Men en uttale med /-rt/ har muligens hengt ved lenger i deler av Östergötland enn andre steder. suafl som relativpartikkel er også kjent fra vestnordisk diktning (Bugge 1910: 21 2), og grunnen til at formen forekommer på Rök-steinen kan være innskriftens alder. Verbformen sakum hva enten det er 1. person entall eller flertall kunne være nedarvet fra germansk, mens gammelsvensk sighia lar seg forklare som analogisk nydannelse. Men fliaurikr, mir med tap av [ ] foran henholdsvis /r/ og /R/ fliaurikr dessuten med triftong uaim med manglende /h-/ i framlyd, uintur med det som ser ut som svarabhakti-/u/ de kan ikke være levninger fra en tidligere epoke, for de må ha oppstått på grunn av forandringer som ikke ligger så langt tilbake i tid. uaim kunne selvfølgelig være feilskrevet, spesielt med tanke på at hele rad C 23 er kryptisk: k kunne være glemt i en tilsiktet sekvens kfinb. Mot dette kan det anføres at den lange Rök-innskriften inneholder få opplagte feil ellers. Men om uaim bygger på en dialektuttale, må man konstatere at tap av /h/ umiddelbart foran [w] ikke viser seg igjen i Sverige før på 1600-tallet. tiuairtikirkunukar med nominativ kunukar istedenfor artens genitiv konunga er vel helst for en fri variant å regne skal man dømme etter forholdene i norrønt hvor begge konstruksjoner eksisterer side om side. Skimter vi her dialektformer av forskjellige slag, må vi likevel understreke at en mulig 800-talls dialekt i det vestlige Östergötland ikke har noe med det senere götamål å gjøre. Om de svenske dialektenes alder sier Pettersson kort og godt (1996: 182 3): Med utgångspunkt från de dialekter som vi fortfarande kan urskilja i det svenska samhället i dag måste man... konstatera att de flesta av de stora dialektskillnaderna kan dateras till medeltiden. Det gjenstår en del språklige momenter som kan ha med alder eller dialekt å gjøre, men som er såpass dunkle at det ikke er godt å si hvordan de skal oppfattes. Det suafl som opptrer to ganger (radene A 4, C 13 14) og som tolkes som relativpartikkel, ser ut til å være en sammentrukket form av sva at. Det uventede er at utlydskonsonanten skrives fl, ikke t. Det må bety at uttalen har vært [swa: ], da spirant /b/ og klusil /t/ holdes strengt adskilt i vikingtidens runeskrift. Bugge påpeker (1910: 18): Die Schreibung suafl mit fl hat in altisl. Handschriften Analogie. 129

12 MICHAEL P. BARNES Men som Björn fiórólfsson gjør oppmerksom på (1925: xxvii): Breytingin t > í fornöfnum, smáor um og endingum ger ist á 13. öld. I følge Haugen (1976: 280) kan en lignende utvikling i fastlandsskandinavisk påvises på 1400-tallet. Rök-steinen ser med andre ord ut til å være langt forut for sin tid med suafl hvordan et slikt faktum nå skal tolkes. Triftongen i fliaurikr (rad A 9) er av enkelte satt sammen med diftongen i raifl (A 9). Problemet med raifl er at det gir bedre syntaks og bedre mening å ta det som fortid av verbet rá a herske enn av verbet rí a ride. Grønvik (1983: 116) antar med støtte i moderne nedertysk at i diftongerende dialekter vil lang e og o ofte følge hverandre. Og konklusjonen blir at gammel /e/ og /o/ foran / / eller overhodet foran dental klusil og spirant, har hatt en allofon [æ i ] og [ƒ u ], som senere kan være oppgitt igjen, men som i Rök-innskriftens grafemsystem eventuelt måtte noteres som <ai> og <au>. Grønvik viser også til den ikke uvanlige skrivemåten fliau for flio folk i danske og svenske innskrifter. Hans forklaring er muligens riktig, men det er kanskje verdt å understreke at vi vet forsvinnende lite om fortidsformene til de redupliserende verb i nordisk før de plutselig opptrer i middelalderhåndskrifter. Noreen (1904: 449) tolker stavemåten <refl> mot vanlig <ræfl> rådde i svenske håndskrifter som tegn på monoftongering (< *ræifl). Hvordan et eventuelt *ræifl har oppstått er ikke uten videre klart, men da rune- og middelaldersvensk kan oppvise et utall analogiske fortidsformer i visse andre redupliserende verb, er det ikke utelukket at *ræifl også kan være analogisk omdannet etter de mange sterke verb med historisk /ai/ i fortid entall. Som antydet har setningen auktuimirãnubsakar (radene A 7 8) voldt en del hodebry. For noen betyr dette og døde han blant [dem] på grunn av skyld ; Nielsen derimot (1969: 28) forstår ordene slik: og han dømmer i (dvs. afgør) stridigheder ; andre oppfatter utsagnet som: og [han] dømmer ennå i rettssaker ; mens Grønvik (1983: 114) vil ha det til å bety: og fremdeles samtales det, diskuteres det om hans saker. Jeg må erklære meg enig med Grønvik (1983: 113) i at tolkningen av sekvensen tuimir som do me R døde blant er lite overbevisende. Men jeg er ikke så sikker som Grønvik på at pronomenet hann her må regnes som overflødig, for den det er tale om presenteres for første gang som huar hvem. Men med døde blant -tolkningen blir ordstillingen noe underlig: verb + prep./adv. + pronomensubjekt og døde blant [dem] han. Heller ikke er jeg så overbevist som Grønvik om at det er lite sannsynlig at det er sagt to ganger at han døde. At man først konstaterer når han døde og hvor, så hvorfor han døde, virker ikke i seg selv urimelig. Men det er et problem med hann som Grønvik ikke nevner: alderen på dette personlige pronomenet i nordiske språk. I følge Stroh-Wollin (1994: ) er hann/hon en innovasjon som sprer seg utover fra et sentrum i Uppland/Södermanland-regionen, helst på 900-tallet. Jeg tror ikke det finnes noen eksempler på disse pronomenene i runeinnskrifter som ser ut til å være omtrent jevngamle med Rök. Dermed blir og [han] dømmer ennå i rettssaker for meg den mest plausible av de tolkningene som er lansert. 130

13 RÖK-STEINEN NOEN RUNOLOGISKE OG SPRÅKLIGE OVERVEIELSER Noen egentlig konklusjon er det vanskelig å trekke av disse spredte iakttagelser om Rök-steinens runeformer og språk. Mitt mål har heller ikke vært å tolke innskriften på nytt eller slå fast at slik og slik må teksten som helhet eller det enkelte uttrykk forstås. Snarere har jeg villet reise en del spørsmål og antyde forskjellige mulige svar pluss peke på vanskeligheter her og der og lufte motargumenter. Kort sagt: gi leserne noe å tygge på. Litteratur Antonsen, Elmer H A Concise Grammar of the Older Runic Inscriptions. Tübingen: Niemeyer. Barnes, Michael P The transitional inscriptions. I: Runeninschriften als Quellen interdisziplinärer Forschung: Abhandlungen des Vierten Internationalen Symposiums über Runen und Runeninschriften in Göttingen vom August 1995, red. Klaus Düwel, Berlin/New York: de Gruyter Standardisation and variation in Migration- and Viking-Age Scandinavian. I: Útnor r: West Nordic Standardisation and Variation, red. Kristján Árnason, Reykjavík: University of Iceland Press. Barnes, Michael P., og Page, R.I The Scandinavian Runic Inscriptions of Britain. Uppsala: Institutionen för nordiska språk, Uppsala universitet. Birkmann, Thomas Von Ågedal bis Malt: Die skandinavischen Runeninschriften vom Ende des 5. bis Ende des 9. Jahrhunderts. Berlin/New York: de Gruyter. Björn K. fiórólfsson Um íslenskar or myndir á 14. og 15. öld og breytingar fleirra úr fornmálinu. Reykjavík: Fjelagsprentsmi jan. Bugge, Sophus Der Runenstein von Rök in Östergötland, Schweden. Stockholm: K. Akademie der schönen Wissenschaften, Geschichte und Altertumskunde. DR = Jacobsen, Lis, og Moltke, Erik Danmarks runeindskrifter. København: Munksgaard. Grønvik, Ottar Runeinnskriften på Rök-steinen. Maal og Minne 1983: Der Rökstein: Über die religiöse Bestimmung und das weltliche Schicksal eines Helden aus der frühen Wikingerzeit. Frankfurt am Main osv.: Peter Lang. Haugen, Einar The Scandinavian Languages: An Introduction to their History. London: Faber and Faber. Jansson, Sven B.F Runinskrifter i Sverige. Stockholm: Gidlunds. KJ = Krause, Wolfgang, og Jankuhn, Herbert Die Runeninschriften im älteren Futhark. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. Liestøl, Aslak The Viking runes: The transition from the older to the younger fuflark. Saga-Book 20: Nielsen, Niels Åge Runerne på Rökstenen. Odense: Odense University Press. NIyR = Olsen, Magnus, m.fl (under utgivelse). Norges innskrifter med de yngre runer. Oslo: Kjeldeskriftfondet. Noreen, Adolf Altschwedische Grammatik mit Einschluss des Altgutnischen. Halle: Niemeyer. Page, R.I Anmeldelse av: Niels Åge Nielsen, Runestudier (Odense, 1968). Mediaeval Scandinavia 3: An Introduction to English Runes (2. utg.). Woodbridge: The Boydell Press. Peterson, Lena The graphemic system of the staveless runes. I: Proceedings of the Third International Symposium on Runes and Runic Inscriptions, Grindaheim, Norway, 8 12 August 131

14 MICHAEL P. BARNES 1990, red. James E. Knirk, Uppsala: Institutionen för nordiska språk, Uppsala universitet. Pettersson, Gertrud Svenska språket under sjuhundra år: En historia om svenskan och dess utforskande. Lund: Studentlitteratur. Pipping, Hugo Rökstensinskriften ännu en gång. Acta Societatis Scientiarum Fennicae 49,3: Sanness Johnsen, Ingrid Stuttruner i vikingtidens innskrifter. Oslo: Universitetsforlaget. Schulte, Michael Grundfragen der Umlautphonemisierung. Berlin/New York: de Gruyter Reduktion und Synkope im Spiegel der Runeninschriften eine Neuwertung. NOWELE 37: Under utgivelse. Stylistic variation in runic inscriptions? A test case and preliminary assessment. I: Proceedings of the Sixth International Symposium on Runes and Runic Inscriptions, Lancaster 2005, red. Michael P. Barnes, Judith Jesch og David Parsons. Stoklund, Marie The Ribe cranium inscription and the Scandinavian transition to the younger reduced futhark. Amsterdamer Beiträge zur älteren Germanistik 45: Stroh-Wollin, Ulla Varför säger vi som? Om inbrytningen av runsvenskt sum i funktionen som relativpartikkel. Språk & stil (ny följd) 4: Stiles, Patrick V The fate of the numeral 4 in Germanic (1). NOWELE 6: Turville-Petre, E.O.G Scaldic Poetry. Oxford: Clarendon Press. Wessén, Elias Runstenen vid Röks kyrka. Stockholm: Almqvist & Wiksell. Michael P. Barnes Dept. of Scandinavian Studies University College London Gower Street London WC1E 6BT UK michael@runes.demon.co.uk 132

15 Gåtan som lösning Ett bidrag till förståelsen av Rökstenens runinskrift Av Bo Ralph Den längsta existerande runinskriften finns på Rökstenen i Östergötland. Utforskningen av Rökstenen inleddes av Sophus Bugge på talet. En omfattande facklitteratur har uppstått, vari vitt skilda meningar redovisas. Det senaste halvseklet har en standardsyn etablerats; flertalet forskare som yttrar sig numera är överens om inskriftens utläsning och språkliga tolkning. Enligt den allmänna uppfattningen anspelar texten på nu sedan länge glömda myter och sägner. Textens djupare innebörd förblir därför svåråtkomlig. I detta bidrag drivs en tes om att texten består av verkliga gåtor. Det är således inte bara anspelningar i gåtfulla ordalag vi möter utan gåtor i den tekniska meningen: den bokstavliga lydelsen ger nycklar till underliggande betydelser. Paralleller presenteras till stöd för argumentationen. Genom att lösa gåtorna kan man nå en djupare förståelse, och Rökstenen kan infogas i en världsomspännande typ av enigmatisk litteratur. Principiellt bör gåtorna också kunna lösas, varvid gällande segmentering och läsning måste övervägas ånyo. 1 Tidigare tolkningar När Sophus Bugge år 1878 publicerade sin läsning och tolkning av Rökstenen i Östergötland inledde han den vetenskapligt grundade utforskningen av denna märkliga runsten. Rökstenen bär den längsta genuina runinskrift som bevarats till vår tid. Som jämförelse har den mest utförliga danska, den på Glavendrupstenen på Fyn, en knappt hälften så lång inskrift. Den välkända norska Eggjastenens text uppgår till drygt en fjärdedel av Rökinskriftens längd, men då är flera av Eggjastenens runor omöjliga att urskilja. På Rökstenen finner man ungefär 750 runtecken som fortfarande kan identifieras. Ytterligare ett femtontal längs baksidans ena kant är skadade, vilket gör läsningen av detta parti mycket osäker. Annars är nästan alla runor tydligt huggna och därför lätta att identifiera. Den mäktiga stenens samtliga ytor ovan jord har använts för inskriften: de båda bredsidorna, de båda smalsidorna och den Maal og Minne 2 (2007):

16 BO RALPH lätt snedställda toppsidan. Förutom att texten är avfattad i normal runskrift (utförd med kortkvistrunor), som säkerligen ganska få i samtidens lokalbefolkning kunde läsa, används flera olika slags chiffer, som tilltar i komplexitet ju längre texten framskrider. Redan textens ovanligt tilltagna längd gör stenen central som potentiell källa till kunskap om det forntida nordiska språk som en gång användes i sydöstra Skandinavien. Mycket riktigt möter man också i den språkvetenskapliga litteraturen ofta hänvisningar till språkformer på Rökstenen, såsom den ännu osynkoperade singulara nominativformen garur adj. färdig, beredd (fvn. gƒrr), ackusativformen sunu (av *sunur m. son ; fvn. sonr) och presensformen sitir (av sitia sitta ; fvn. sitr). Förutsättningen för att Rökstenens text skall kunna åberopas i olika sammanhang är emellertid att vi har den under kontroll, dvs. att den är tolkad. Om texten till stora delar är obegriplig reduceras givetvis dess värde betydligt. Hur är det då med förståelsen? Är Rökstenen verkligen tolkad? Stenen är omtalad sedan början av 1600-talet, men någon tradition om vad den utsäger har inte bevarats från tiden före det att den vetenskapliga behandlingen vidtog. Rökstenen undersöktes alltså ordentligt först under andra hälften av 1800-talet, sedan den år 1862 framtagits ur väggen till den då ganska nybyggda kyrkans vapenhus. Röks gamla 1100-talskyrka revs 1843 tillsammans med en medeltida kyrkobod, i vars mur stenen hade varit infogad, liggande med framsidan utåt. Under 1800-talets sista decennier och första hälften av 1900-talet ägnades stenen stor uppmärksamhet både i Sverige och internationellt. Sedan ungefär ett halvsekel har en standarduppfattning om vad den i stora drag handlar om varit rådande. Med sin analys från 1958 ville Elias Wessén enligt egen utsago mest blåsa nytt liv i en diskussion, som tidvis hade varit livlig, men som han då fann stillastående. Ironiskt nog kom hans bidrag i kraft av hans egen auktoritet att mer eller mindre låsa fast forskningsläget och bilda ett stadigt fundament för en etablerad mening. Man kan med visst fog påstå att det nu finns en officiell ståndpunkt i Rökstensfrågan. Innebörden i den standardsyn som sålunda varit gängse sedan Wesséns epokgörande lilla monografi (Wessén 1958) framgår av exempelvis den presentation som Runverket publicerat genom den dåvarande chefens, Helmer Gustavsons, försorg (Gustavson 1991) samt av den utställning som ordnats alldeles i anslutning till stenen, till hjälp för turister och andra intresserade. Där kan man bland annat läsa: Den vanligaste uppfattningen är att Varin [dvs. stenens beställare och kanske också dess ristare] för att hedra sin son Vämod anspelar på ett antal sägner och myter som var kända på 800-talet [stenens förutsatta tillkomsttid] och i några fall kan ha haft anknytning till Varins ätt (Gustavson 1991: 24). Standardsynen reflekteras också i exempelvis artikeln Rökstenen i den svenska Nationalencyklopedin, som publicerades under 1990-talet. Där uppges exempelvis (sextonde bandet, 1995): Om runornas läsning och de enskilda ordens tolkning råder enighet (med undantag för detaljer), men textens sammanhang och inskriftens syfte är alltjämt föremål för diskussion. Det som sägs i Nationalencyklopedin (lik- 134

17 GÅTAN SOM LÖSNING nande hos Gustavson 1991) kan något tillspetsat sammanfattas som en paradox: alla är överens om vad det står på Rökstenen, men man begriper inget ändå. Eftersom vi i grunden står frågande inför texten när det gäller så mycket, borde man egentligen medge att den är otolkad. En sådan åsikt har också Ottar Grønvik formulerat (1983: 102): Men til tross for denne store forskningsinnsats, og til tross for at store deler av innskriften synes språklig klar, må den fremdeles regnes som utolket; for det er fremdeles uklart hvorfor den er skrevet og hva som er dens egentlige budskap. Grønvik tar denna slutsats som utgångspunkt för en omtolkning, som han successivt utarbetat och publicerat under en lång tid (fylligast i Grønvik 1983 och 2003). Trots hans och andras insatser tycks standardsynen inte ha rubbats i någon nämnvärd grad (se ännu Palm 2004: och Strid 2004). Den etablerade tolkningen av Rökstenen tycks verkligen ha uppnått klassisk status. Rökstenens ställning som unikt språkligt, kulturhistoriskt, kanske religiöst eller allmänhistoriskt originaldokument gör det emellertid angeläget att vi utvinner mesta möjliga information ur inskriften. Det kan vi naturligtvis bara göra om vi förstår den någorlunda väl. Därför kan vi inte slå oss till ro med att försöka dra slutsatser av den standardtolkning som nu föreligger, eftersom den tycks erbjuda en oframkomlig väg. Vi måste söka alternativa lösningar. 2 Standardsynen En av de forskare som tätast återkommit till Rökstensproblematiken på senare år är Gun Widmark (t.ex. 1993, 1997, 2001). Hon urskiljer tre olika nivåer som en runtolkning kan ligga på. För det första har vi själva identifikationen av runtecknen, segmenteringen i ord samt inskriftens allmänna läsordning. För det andra räknar hon med den sammantagna betydelse som läsningen av runorna resulterar i. På en tredje nivå vill hon uppnå en överordnad förståelse: Den översta tolkningsnivån blir att placera in inskriften i ett rimligt sociokulturellt sammanhang (Widmark 1997: 165). Det är på den sista nivån hon själv huvudsakligen rör sig; någon nytolkning i mera strikt språkligt hänseende blir det knappast fråga om. Detta betyder också att hon accepterar standardsynen som utgångspunkt för sina egna resonemang. Widmarks nivåindelning är visserligen inte tvingande, men den kan bilda bakgrund till några iakttagelser. Som Widmark själv påpekar var det länge sedan som den första nivån tilldrog sig huvudintresset. Diskussionen har huvudsakligen gällt tolkning på de övre nivåerna. Uppenbarligen övervägs sällan möjligheten att föra tolkningen av Rökstenen vidare genom att utläsa ny språklig information ur själva teckensträngen (Grønviks analyser utgör ett viktigt undantag). Påfallande är också att kommentatorerna gärna rör sig fritt mellan de olika tolkningsnivåerna, vilket kan betraktas som ometodiskt. Så kan en mer sannolik teckenidentifikation få stå till- 135

18 BO RALPH baka för en mindre säker, eftersom man på det sättet uppnår en bättre mening. (Hur troligt är det exempelvis att det står ni R eller eventuellt ni ir på stenens baksida?) En preposition som motsvarar fsv. a, fvn. á tillåts växla mellan formerna ã och ãn, och när det sägs att tjugo kungar satt på Själland i fyra vintrar, utläses teckenföljden uintur som ackusativ pluralis av en äldre släkting till ordet vinter. Widmark ser textens extrema svårighetsgrad som orsaken till detta beteende. Den har lett till att man hela tiden sammanväger iakttagelser på de olika nivåerna för att få en någorlunda acceptabel helhetstolkning. Med tanke på att vår förståelse av texten ändå är så bristfällig får de antydda metodologiska invändningarna anses vara särskilt betänkliga. För att bringa forskningen kring Rökstenen ur sin nuvarande relativa stagnation skulle en ny intensiv och förutsättningslös granskning på alla tänkbara nivåer (betydligt fler än Widmarks tre) behövas. Den kan inte genomföras här, bland annat av utrymmesskäl, men några exempel på vad den skulle kunna leda till skall presenteras i det följande. Först krävs det då en kort summering av den standardsyn som här utmanas. Den version som Runverket hävdar (Gustavson 1991: 21 23) återges här nedan, på några punkter kompletterad med Wesséns originalversion; stenens radindelning följs: 1. aft uamufl stãnta runar flar Aft Væmo standa runar flar Till minne av Vämod står dessa runor. 2. [i]n uarin fafli faflir aft faikiãn sunu En Varin fa i, fa ir, aft fæigian sunu. Men Varin skrev dem, fadern, till minne av den döde sonen. 3. sakum ukmini flat huariar ualraubar uarin tuar Sagum ungmænni flat, hwæriar valraubar varin twar Jag säger de unga det, vilka de två stridsbyten var 4. flar suafl tualf sinum uarin [n]umnar [a]t ualraubu flar swa twalf sinnum varin numnar at valraubu som tolv gånger blev tagna som krigsbyte, 5. baflar sãmãn ã umisum [m]ãnum flat sakum ãna ba ar saman a ymissum mannum. fiat sagum annabåda på en gång från man efter man. Det säger jag som det and- 6. rt huar fur niu altum ãn urfli fiaru -rt, hwar fyr niu aldum an yr i fiaru -ra vem som för nio släktled sedan miste livet 136

19 GÅTAN SOM LÖSNING 7. mir hraiflkutum auk tu me R Hræi gotum auk do hos reidgoterna och han dog 8. mir ãn ub sakar me R (h)ann um sakar. hos dem till följd av sin skuld. 9. raifl [fl]iaurikr hin flurmufli stilir Re fiiaurikr hinn flormo i, stillir Då rådde Tjodrik den dristige, sjökrigarnas 10. flutna strãntu hraiflmarar sitir nu karur ã flotna, strandu Hræi marar. SitiR nu garur a hövding över Reidhavets kust. Nu sitter han rustad på 11. kuta sinum skialti ub fatlaflr skati marika gota sinum, skialdi umb-fatla R, skati Mæringa. sin gotiska häst, med sköld över axeln, den främste av Märingar. 12. flat sakum tualfta huar histr si ku fiat sagum twalfta, hwar hæstr se Gunn- Det säger jag som det tolfte var Gunns häst 13. nar itu [u]ituãki ãn kunukar tuair tikir sua -nar ætu vættvangi an, kunungar twair tigir swaser föda på slagfältet, där tjugo konungar 14. fl ã likia flat sakum flritaunta huarir t - a liggia. fiat sagum flrettaunda, hwarir t- ligger. Det säger jag såsom det trettonde, vilka 15. uair tikir kunukar satin [a]t siulunti fia -wair tigir kunungar satin at Siolundi fiatjugo konungar satt på Själland under fyra 16. kura uintur at fiakurum nabnum burn gura vintur at fiagurum nabnum burnvintrar, med fyra namn, född- 17. ir fiakurum bruflrum ualkar fim raflulfs [s]u -ir fiagurum brø rum. Valkar fimm, Ra ulfs sy- -a åt fyra bröder. Fem med namnet Valke, Rådulfs sö- 137

20 BO RALPH 18. nir hraiflulfar fim rukulfs [s]unir hãislar fim harufl -nir, Hræi ulfar fimm, Rugulfs synir, HaislaR fimm, Haru - -ner, fem Reidulf, Rugulfs söner, fem Haisl, Hord- 19. s [s]unir kunmuntar fim bi[a]rnar sunir -s synir, GunnmundaR fimm, BiarnaR synir. -s söner, fem Gunnmund, Björns söner. 20. nu [u]km m - - alu - - ki ainhuar -fl fl ftir fra Nu ungmæ- m allu -gi æinhwar -fl fl -ftir fra. Nu för de unga säger fullständigt envar (?) eftersporde (?). 21. sagwm ogmeni flad hoar igold [På rad används en Sagum ungmænni flat, hwar Ingold- version av den 24-typiga run- Jag säger de unga det, vem av Ingvalds- raden såsom ett slags chiffer.] 22. [i]ga oari goldin [a]d goãnar hosli -inga vari guldinn at kwanar husli. -ättlingarna som blev gäldad genom en hustrus offer. 23. airfb frbnhn finb an tfãna [a]nu [På rad används bitvis sakum ukmini uaim si burin [n]ifl förskjutningschiffer.] Sagum ungmænni [h]wæim se burinn ni - Jag säger de unga, åt vilken kämpe en ättling 24. R trãki uilin is flat rhffl rhis knuã knat -R drængi. Vilin is flat. Knyja knattär född. Vilen är det. Han kunde krossa 25. iatun uilin is flat 2/2 2/3 1/1 [I slutet av rad 25 används en typ n i t av chiffer som kan utläsas nit.] [-i] iatun. Vilin is flat. Nit. en jätte. Vilen är det. Nit. 26. [s]akum ukmini 3/3 3/2 3/5 [Hela rad 26 återges som chiffer, fl u r inledningsvis kvistrunor, därefter Sagum ungmænni: flor. en kombination av olika chiffer.] Jag säger de unga: TOR 138