Prosessrapport TSK2100

Transkript

1 Prosessrapport TSK2100 Beatriz og Nina Denne eksamenen er gjennomført som en del av utdannelsen ved Norges Kreative Høyskole. Norges Kreative Høyskole er ikke ansvarlig for oppgavens metoder, resultater, konklusjoner eller anbefalinger.

2 Innledning Når vi fikk utdelt oppgaven og fikk vite at vi skulle jobbe i store grupper, må vi innrømme at vi var litt skeptiske. Ingen av oss var noe spesielt glade i gruppearbeid, og var nervøse for hvem vi skulle komme på gruppe med. Vil de jobbe like hardt som oss? Vil vi kunne jobbe sammen? Har vi kjemi, og kan vi snakke sammen? Vi hadde mange spørsmål og tanker om hva som skulle komme, og når vi fikk vite at det var vi to som var på gruppe, ble begge to veldig glade. Vi vet fra tidligere gruppearbeid at vi klarer å snakke sammen, og at vi har god kjemi og var gode venner fra før. Dette gjorde ting litt lettere, og en liten byrde ble borte fra skuldrene. Under en av forelesningene snakket vi litt om stereotyper og fordommer man har til hverandre. Vi skulle fortelle hva vi tenkte om grafisk design, interiør og journalister. Mange av fordommene passet ganske god. Stereotyper finnes over alt. Stereotypi er et produkt av at hjernene vår organiserer og holder informasjon. Vi bruker det for å forklare forskjeller i grupper, og for å forutse hvordan andre i gruppa vil oppføre seg. Stereotypi er ikke nødvendigvis en negativ ting, men et hjelpemiddel for alle individene i gruppa. Det er lettere å kartlegge hverandre, og vite hvem personene er. Dette kan gi gruppa effektivitet, og det er lettere å komme frem til konklusjoner (W. Johnson og P. Johnson, 2013). Dessverre har en av oss hatt en dårlig situasjon med interiør før, så innstillingen før dette prosjektet var ganske dårlig. Vi ble avvist og ignorert sist vi var på gruppe med noen fra interiør, og dette satt litt igjen. Heldig vis er det sånn at man ikke kan dra alle under en kam, for de vi kom på gruppe med fra interiør viste seg å være flotte folk som ikke passet til den tidligere fordommen vi hadde. Dette ga oss et nytt lys på interiør, og vi kommer ikke til å være så negative neste gang vi skal samarbeide med dem. Når vi møtte gruppen vår for første gang, fikk vi et veldig godt førsteinntrykk. Vi håndhilste og satte oss ned for å ta en kort prat. Etter noen få sekunder var det allerede flyt i samtalen, og vi startet veldig tidlig å snakke om hva vi ønsket å jobbe med, og hva slags tema vi ville presentere. Vi gikk fra hverandre med en god magefølelse, og kjente vi var klare til å jobbe effektivt sammen med disse menneskene. Vi er jo i samme båt, og ønsket gjerne å oppnå høy måloppnåelse. Uttrykket vi er alle i samme båt beskriver en spesiell relasjon i vårt sosiale liv som vi kjenner godt. Et emosjonelt uttrykk for den samme relasjonen er uttrykket felles skjebne, felles trøst. De to uttrykkene beskriver henholdsvis et handlingsmessig og et emosjonelt aspekt ved en relasjon mellom gruppemedlemmene som vi betegner som felles ansvar (Hjertø, Kjell B. 2013). Etter vårt første morgenmøte laget vi en dagsplan som ga oss oversikt over hva som måtte gjøres dag for dag. Dagsplanene våre hadde en sammenheng med fremdriftsplanen, og da hadde vi oversikt over hvor langt vi hadde kommet i forhold til denne. Vi avtalte at vi skulle møtes hver dag klokka 8, jobbe til klokka 5, og skrive blogg og logg etter dette. Vi laget en fremdriftsplan for å få bedre oversikt over hva vi skulle gjøre, og når vi ønsket å være ferdig med forskjellige ting. Dette hjalp oss med å analysere arbeidet, og for å få en oversikt over alt som måtte gjøres. Hver morgen skulle vi møtes for å ha innsjekk, dette for å få oversikt over hva alle skal gjøre, og hva alle hadde gjort. I boka Kreativ Under Press snakker forfatteren om morgenmøter og hvor viktige de er i for en god start på den daglige samarbeidssituasjonen. Morgenmøtene er

3 en god måte å finne ut det generelle samarbeidsklimaet på, samtidig som de er med på å sette stemningen og avgrense rammene for hvordan arbeidet blir fremover (Gynnild 2009). Vi ble alle enige helt i starten at vi ønsket høy måloppnåelse, og det at alle var så seriøse fra starten, gjorde at vi stolte mer på hverandre, og ikke var redde for å alltid si hva vi mente. Dette laget en veldig god dynamikk i gruppa, og vi hadde en veldig god grunnmur før vi startet med prosjektet. Dessverre ble andreinntrykket litt dårlig. Vi var klar over at det var mange som ikke kunne komme første gangen vi avtalte at vi skulle møtes, men at bare 4 av 9 kom som avtalt var en skuffelse. Vi var dessverre noen av de som kom for sent, og dette skapte en usikkerhet i resten av gruppen, men heldigvis viste det seg etter hvert at de ikke hadde noe å bekymre seg for. Etter at de hadde denne opplevelsen, bestemte de få som hadde møtt opp, at vi måtte ha en straff til de som kom for sent eller ikke møtte opp. Straffen var at de som kom for sent eller ikke møtte opp måtte ha med kake. Dette tiltaket viste seg etter hvert å være en kjempebra måte å motivere folk på, ikke bare til å møte opp men til å samarbeide i tillegg til at stemningen var alltid positiv. Det ga en god følelse både til den som tok med «kaken» og de som nøt gleden av den. Det at vi fikk en så dårlig start, gjorde at reglene ble strengere. Vi bestemte oss for at vi skulle ha innsjekk hver dag. Det ble dessverre ikke innsjekk hver gang, men vi var flinke til å ta det de gangene vi kom på det. Dette gjorde at vi ble mer sikre på hverandre, og hadde bedre oversikt over hva alle drev med. Dette ga oss en trygghet, og vi ble mer sikre på hverandre. Tiltaket om å ta med kake gjorde også at energien ble mye bedre i gruppa. Vi satte standarden veldig tidlig, og hadde klare regler på at alle skulle få komme med forslag, og ingen skulle le av det. Alle skulle få lov til å si hva de mente, og få lov til å argumentere hvis det ble nødvendig. Dette skapte et veldig godt samarbeid, når vi hadde disse reglene. Vi klarte å snakke godt sammen, og planlegge. Vi trodde at her skulle det oppstå noen uenigheter og var redde for en splittelse av meninger i det verste tilfelle men overraskende nok så var alle veldig åpne for alle de forskjellige forslag. Nå i ettertid ser vi at alt dette var en vesentlig faktor for å kunne oppnå den høye og tilfredsstillende kvaliteten på vår besvarelse. Det å vite at man kunne gi sin ærlige mening skapte trygghet og forsterket samarbeidsviljen i gruppen. Vi lærte hvor viktig det er å ha en plan, og å planlegge ting videre i forveien. Det at vi avtalte å møtes klokka 8 hver dag gjorde at det ikke ble noen misforståelser, og alle møtte opp når de kunne. Vi hadde også klart hva vi ønsket å oppnå, og dette gjorde at alle jobbet like hardt for å nå målet for god karakter og skapte et godt arbeidsmiljø som var med på å gjøre opplevelsen mer behagelig. Så var det på tide å snakke om problemstillingen. Alle hadde som oppgave til den dagen å tenke ut noe som vi kunne sette sammen. Vi snakket godt og lenge om det, og ingen var redde for å komme med forslag. Vi hadde ingen negative diskusjoner, bare konstruktiv tilbakemelding og et veldig godt samarbeid. Hvis noen kom på en ting, bygget de andre opp eller kom med kritiske spørsmål som ga perspektiv på det vi hadde sakt. Dette er

4 beskrevet i boka Kreativ Under Press som energisk bidragsyting, hvor personene i gruppen engasjerer seg aktivt i en samhandlingssituasjon med å bl.a. komme med innspill, stille spørsmål og komme med konstruktiv kritikk. Det blir også nevnt at når en person er i en energisk bidragsytrings- modus, så er personene i gruppen fokuserte på den situasjonen som er her og nå (Gynnild 2009). Det var veldig tydelig at gruppen opplevde dette da vi skulle finne problemløsningen. Tiden gikk overraskende fort og man kunne lett kjenne hvor konsentrerte alle i teamet var. Vi kom til slutt frem til denne midlertidige problemstillingen: Media skaper et urealistisk bilde av hva som er det perfekte utseende. Det går utover den psykiske helsen til dagens unge. Hvordan kan vi belyse den negative påvirkningen som stadig vokser før den ødelegger fremtidige generasjoner? Etter vi hadde fått denne ned, begynte vi å snakke om å intervjue folk vi kjenner som kan være aktuelle til dette prosjektet. Blant annet en helsesøster, en psykologistudent og en datter på 16. Når utstillingen og problemstillingen var i boks, begynte vi å fordele oppgaver. Det var lett å fordele oppgavene på interiørdesign og grafisk, men vi hadde dessverre problemer med å finne noe til journalistene. Dette skapte litt usikkerhet blant gruppa, når journalistene følte de ikke fikk noen seriøse oppgaver, men restpunkter som vi bare fant på for at de skulle ha noe å gjøre. Det ble misforståelser når vi spurte om de kunne finne ut av hva vi skulle ha på plakatene, og kanskje intervjue noen som var relevante til oppgaven. Vi merket også stor forskjell på de forskjellige linjene når vi jobbet med kreativ metode. Vi som designere har jobbet mye med forskjellige måter å komme opp med ideer og hvordan man skal jobbe i samarbeid gjennom tidligere samarbeidsoppgaver vi har hatt. Det ble en utfordring for journalistene å følge med, og de skjønte kanskje ikke alle begrunnelsene for tingene vi gjorde. I boken Kreativ under press nevnes det at det er mange journalistutdannelser som ikke er så flinke til å opprettholde den kreative biten i journalistikk. (Gynnhild, 2009) En ting vi merket med journalistene, var at de var veldig flinke til å komme med kritiske spørsmål på en konstruktiv måte. De var også aktive med innspill, og hadde mye å si når de kom til ordet. (Gynnhild, 2009) Vi prøvde så godt vi kunne å forklare alle metodene, men det var ikke alltid så lett. Vi kan vel si at vi designere ikke var så flinke til å forklare på akkurat dette. Vi kan tenkte oss at vi på en måte forventet at alle sammen kunne det siden vi hadde fått denne eksamen sammen med journalistene. Dessverre var ikke de flinke nok til å si ifra, men vi hadde avtalt tidlig at hvis noen ikke skjønte noe eller datt av, så skulle alle hjelpe dem til å forstå. Så dette problemet var nok mer på designerne som ikke hjalp til så mye. Igjen ble det litt usikkerhet, og journalistene følte seg nok litt utelatt når vi jobbet med disse kreative metodene. Det kunne virke som at det var lettere for dem å trekke seg tilbake i stillhet, enn å spørre oss hva vi egentlig drev med. Hadde vi kunne skrudd tilbake tiden og gjort noe annerledes, så hadde vi nok jobbet mer med kommunikasjonene med journalistene. Vi designere må bli flinkere til å ikke forvente at alle vet hva vi mener, og heller prøve å hjelpe de som ikke forstod. Hadde vi

5 gjort dette, hadde nok kommunikasjonen blitt bedre, og det hadde nok ikke blitt en så tydelig splittelse i gruppa. Det var en veldig god flow de dagene som kom etter at alle i gruppen hadde fått sine oppgaver. Interiørarkitektene, grafiske designere og journalistene jobbet hver med sitt men likevel i samme rom, sånn at det var mulig å stille spørsmål til hverandre og hjelpe hverandre om det var nødvendig. Det at vi jobbet face- to- face og ikke hver for oss var av stor betydning for flyten i arbeidsprosessen og forhindret betydelige misforståelser. Vi hadde likevel en streng arbeidsplan å forholde oss til, siden vi ikke hadde råd til å slappe av med våre oppgaver, men det at alle var flinke og gjorde sitt hjalp oss til å ikke heve stressnivået unødvendig mye. Vi visste at det ikke skulle være noe problem for oss å komme i mål før innleveringsfristen, som var planen i tilfelle noe gikk galt. Sånn var arbeidsmiljøet i den intensive uka som vi kalte den, men det skulle ikke være lenge før det skulle oppstå et lite situasjon på grunn av litt dårlig kommunikasjon. Designerne møttes på skolen en fredag, mens noen av journalistene bestemte seg for at det var best at de satt alene. Vi ble usikre på hverandre enda en gang til, og vi var ikke flinke nok til å ta det opp face- to- face. Det endte med at vi hadde kontakt over Facebook, noe som ikke er helt optimalt. I følge modellen til Baltes og kollegaer (2002), er det tydelig at kommunikasjon som er face- to- face er best av alle, og det at vi ikke kunne sitte sammen på grunn av splittelser gjorde at vi ble usikre på hva de andre drev med, og hvordan vi skulle løse dette. Vi hadde også en øvelse hvor vi skulle rangere hverandre på forskjellige påstander. Vi skulle sette 5 hvis dette var typisk for denne personen, og 1 hvis det ikke var det. Denne samarbeidsøvelsen gjorde vi sammen, og noe som kom tydelig frem var at journalistene fikk lavere score enn designerne. Dette kan ha sammenheng med at vi designere hadde jobbet masse sammen, og alltid vært sammen når vi jobbet, slik at vi kunne avklare ting med en gang, istedenfor over Facebook eller andre plattformer. I følge David. W og Johnson, er det viktig å finne ut hva en gruppe er, og hvordan man skal definere en gruppe. De har en modell som heter SELF- DIAGNOSIS. Denne handler om hvor viktig det er å finne ut hvem du er i gruppa, og hva du kan bidra med. (David. W, Johnson, 2014) Øvelsen vi gjorde, som var en del av forelesningen, hjalp oss å definere oss selv og plassere oss og andre i gruppa. Dagen etter skrev journalistene et blogginnlegg som flere av oss reagerte på, siden de snakket om ting på bloggen vi skulle ønske de hadde tatt opp med oss. Vi snakket sammen om det dagen etter, og diskuterte hvorfor det hadde blitt slik. Vi ble enige om at vi skulle ta opp problemene vi hadde med resten av gruppen med en gang, og ansikt til ansikt, slik at det ikke ble noen misforståelser fremover. Dette lettet litt på stemningen i gruppa, og vi klarte å jobbe videre uten noen flere problemer. Vi tror at mye av grunnen til at journalistene fikk lavere resultater, er fordi vi i gruppa er helt forskjellige. Grafisk og interiør kom fort overens, og vi hadde alltid en lett flyt i samtalen. Siden det bare var 1 av 2 journalister som møtte opp i starten, og at det bare

6 var 1 gutt sammen med 8 bestemte jenter, tror vi kan ha gjort denne personene usikker og tilbaketrukken. Derfor fikk de lavere score på for eksempel: Skaper god stemning i gruppa eller tar initiativ. Vi skulle ønske vi hadde vært flinkere til å se problemet raskere, og vært flinkere til å inkludere denne ene personen som falt litt av, og kanskje følte seg litt alene. En god ting, er at denne øvelsen fikk alle til å åpne øynene litt, og vi hadde høye tall på journalistene på punkter som: Søker informasjon og opplysninger og Bidrar til at gruppen utdyper, diskuterer og graver dypere i stoffet For selv om personen var stille og tilbakeholden, så ble det gjort en veldig god jobb som vi hadde bruk for senere. Det at journalistene laget et blogginnlegg var nok for å uttrykke følelser de ikke turte å ta opp i felleskapet. Vi syntes det er veldig dumt at de ikke turte det, men vi kan se at det er vanskelig å være 2 mot 7, og at det ikke alltid er like lett. Heldig vis fikk vi ordnet opp i det, og stemningen i gruppa ble veldig lettet. Dette skjedde mot slutten av oppgaven, og de siste dagene vi hadde sammen var fylt med latter og brede smil. Vi hadde ikke bestemt oss for å gjøre denne øvelsen for å rydde opp i problemene, men det viste seg fort mens vi jobbet med det, at dette var en måte å få alle til å åpne seg litt mer, og at det viste seg at det var et godt tiltak, selv om det ikke var planlagt. Med disse opplevelsene og erfaringene, kan vi varmt anbefale dette tiltaket, og vi kommer til å bruke det i andre sammenheng hvor det er gruppearbeid. Det gjorde det lettere for oss og vite hva de andre i gruppa tenkte om oss, og det samme til dem. På den måten ble det ikke misforståelser. Som vi allerede har nevnt så var vi to kjent med hverandre fra før og vi visste at vi hadde god kjemi, så det var ikke noe problem for oss å si ifra om ting og bli enige om hvem, hva eller hvordan vi skulle skrive på blogginnleggene. Også var det kjempegreit at når én av oss ikke var til stedet så tok den andre over og skrev blogginnlegget selv sånn at den andre kunne lese og holde seg oppdatert på hva som hadde skjedd den dagen. Vi som i begynnelsen hadde gruet oss litt fordi at vi ikke var særlig glade i gruppearbeid mistet den følelsen med en gang. Det var derfor veldig kjedelig når vi ikke kunne møte opp fordi alle var såpass flinke at det ikke var noe særlig behagelig å være den som ikke møtt opp eller som kom for sent. Vi syntes at både rytmen og måten gruppen jobbet på var helt utmerket. Så alt i alt; vi er utrolig fornøyde med gruppa vår. Selv om vi hadde noen situasjoner, var det så få at vi nesten slet litt med å skrive det i prosessrapporten. Vi tror at innstillingen gruppa hadde, gjorde at vi klarte å samarbeide bedre, siden alle ville gå etter samme mål. Det påvirket gruppa veldig positivt, og vi har vært veldig heldige. Vi har hatt få dårlige situasjoner, noe vi tror kommer av god kommunikasjon og planlegging helt fra starten av. Alle hadde en positiv holdning, og vi samarbeidet utrolig bra. Magefølelsen har vært god gjennom hele prosessen, og vi har til tider lurt på om vi har gjort noe skikkelig feil, siden det for det meste har gått så utrolig bra.