Nummer I årgang 84

Transkript

1 Nummer I årgang 84

2 INNHOLD Krigens tvilling USAs «tilbaketrekning» USA trekker tilbake Hanne har ordet side 3 Fredskalender side 3 Aktuelt A climate of peace side 4 Krigens tvilling side 7 USAs «tilbaketrekning» fra Irak side 8 Gode naboer side 10 USA trekker sine soldater ut av Irak side 12 Historiske øyeblikk Fleksibilitet og utholdenhet side 16 Norges Fredslag Utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet På an igjen Etter en sommer med høy aktivitet er det morsomt å kaste seg i gang med en høst som gir løfter om mange, gode og viktige arrangement for oss i fredsbevegelsen. Kanskje er det bare meg, men jeg har en sterk følelse av at vi beveger oss i riktig retning på de fl este områder. Temagruppene jobber aktivt, medlemstallet vokser og vi får stadig større rom i nasjonale medier. Også i driftsstyret er aktiviteten høy og vi jobber konstant for å gjøre organisasjonen sterkere, både administrativt, politisk og økonomisk. Det er et langdrygt arbeid, men den store aktiviteten i gruppene er den beste motivasjonen vi kan få. I høst skal vi fortsette vårt arbeid med å gjøre Fredsviljen til et enda bedre blad og vi skal ha en gjennomgang av nettsiden for å gjøre den enda bedre for både medlemmer og andre som er interessert i arbeidet vi gjør. Dersom noen av dere har innspill eller forslag til forbedringer av nettsider eller Fredsviljen så er det bare å ta kontakt. Ros, ris og kreative ideer til forbedringer tas i mot med takk! Anders 2

3 LEDERENS HJØRNE Kjære Fredsfolk, Håper dere alle har hatt en fl ott sommerferie! Det har vært mange spennende fredsarrangementer i sommermånedene både i Jondal om Sivile fredsstyrker, i Sandefjord om Fredsskatt og i SommerMelbu om Fredskultur. Håper dette har inspirert til videre arbeid for fred både for deltakere på arrangementene og også for arrangørene som la inn mye frivillig innsats. Under Melbu-dagene var også undertegnede til stede. Det ble et fl ott arrangement i Nord, med innledere som Fredslagets Alexander Harang og Fredsrådets Hedda Langemyr. I tillegg hadde både PRIOs direktør Kristian Berg Harpviken og Universitetet i Tromsøs Ole Mjøs spennende innledninger. Det ble gode diskusjoner om både fredskultur, Afghanistan og våpenhandel. Til inspirasjon for videre fredsarbeid. Hele arrangementet var orkestrert av Fredslagets nestleder Ingeborg Breines, men da i rollen som daglig leder for Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap. Nå er et nytt semester i gang, og det er gledelig å se stor aktivitet i fl ere temagrupper. Flere seminarer ligger på trappene, både nytt høstseminar, teaterforestillinger, foredrag på folkehøgskoler og temaseminarer. I tillegg vil en ny gruppe reise til Palestina og lære om ikkevold i høstferien. Høsten er også tid for politisk arbeid, og vi regner med å være på plass på høring på stortingsmeldingen om våpeneksport i tillegg til høringen på statsbudsjettet. I tillegg blir det nok også aktivitet i forhold til Afghanistanspørsmål og NATOs strategiske konsept, som etter planen skal vedtas i slutten av året. Vi håper å kunne delta i debatten på alle disse sakene, men i en frivillig organisasjon er dette også et spørsmål om kapasitet. Det blir også spennende å se hvem som vinner Nobels fredspris i år, vil man fortsette å gi prisen til statsledere eller er det kanskje på tide at ekte fredsarbeidere får denne anerkjennelsen? I sekretariatet har vi i løpet av august fått ny regnskapsfører. Trond K. Botnen som er en aktiv mann i mer enn én gruppe i Fredslaget har vært regnskapsfører de siste årene. Nå skal han imidlertid ta et friår ute i den store verdenen, og vi vil få inn en ny til å overta regnskapsføringsjobben. Takk for godt arbeid og god tur ut i verden Trond! Vennlig hilsen Hanne Husaas Hva Hvor Når A Climate For Peace: Fredskonferanse i anledning at Litteraturhuset, Nobelinstituttet og Nobels Fredssenter, September 2010 International Peace Bureau fi kk fredsprisen for 100 år siden. Oslo Keep space for peace fi lmvisning og debatt om rakettskjold Litteraturhuset, Oslo 27. September Natos arbeid med ny atomstrategi Nobelinstituttet, Oslo 28. September Debatt om våpenhandel Kvarteret, Bergen 7. Oktober Fredslagets høstseminar Oslo Oktober Lansering jubileumsskrift for Galtung Litteraturhuset, Oslo 21. Oktober Fredsjournalistikkonferanse Voksenåsen konferansesenter, Oslo 22. Oktober Workshops i anledning Johan Galtungs 80årsdag Voksenåsen konferansesenter, Oslo Oktober FORSETE-kurs på nivå 1 og nivå 2 Oslo Følg med på Deadline Fredsviljen nr desember 3

4 4 THURSDAY SEPT 23 INTERNATIONAL PEACE BUREAU A CLIMATE OF PEACE NOBEL-CENTENARY CONFERENCE: OSLO, SEPTEMBER 2010 Conference programme provisional as at 30 August Conference language: English, TBC = to be confi rmed Sept : YOUTH PROGRAMME See separate information at conf. website (language: Norwegian) Pre-conference: NORDIC PEACE-COOPERATION MEETING: FN-Sambandet /UNA offi ce, Storgata For all IPB members and supporters in the Nordic region GRAND OPENING CEREMONY NOBEL PEACE CENTRE, Rådhusplassen : doors open Drinks on arrival - Music - Slide show of IPB exhibition: Making Peace (100 panels on 100 years of peacemaking) MC: Ingeborg Breines Welcome from Nobel Peace Center Director: Bente Erichsen Welcome from Deputy Mayor of Oslo, Aud Kvalbein Welcome from Minister of Higher Education: Tora Aasland Welcome from IPB President : Tomas Magnusson Message from Women s International League for Peace and Freedom Keynote address : A Climate of Peace Federico Mayor, former Director-General UNESCO, Foundation for a Culture of Peace, Madrid Award of MacBride prize : - Tomas Magnusson Acceptance speech: Binalakshmi Nepram, Control Arms India/Manipur Women Gun Survivors Network Guided tour of the Center All move to the HOUSE of HUMANISM, St. Olavs gt Informal gathering with food and drink FRIDAY SEPT (incl. break) LITERATURE HOUSE, Wergelandsveien 29 Registration Slide show of IPB exhibition: Making Peace (100 panels on 100 years of peacemaking) Music DISARMAMENT FOR DEVELOPMENT The D for D programme is IPB s current main work. Our focus is on the resources spent on the military, rather than on sustainable development, and also the effects of militarism on communities and the environment. MODERATOR: Colin Archer IPB S WORK/MILITARY SPENDING Subrata Ghoshroy, M.I.T., USA: MILITARY RESEARCH Corazon Fabros, Philippines : MILITARY BASES Khder Kareem, Mayor of Halabja: WEAPONS OF MASS DESTRUCTION :The Iraqi experiment of using chemical gas, its effects and our desire for peace now. Joe Murray, AFRI, Ireland: CAMPAIGNING Allison Pytlak, Religions for Peace, Arms Down campaign : YOUTH Fred Lubang, IANSA-ICBL-Nonviolence Intl : SMALL ARMS/LANDMINES LUNCH

5 NUCLEAR DISARMAMENT For decades IPB has been working to promote the elimination of nuclear arsenals. Current efforts focus on the struggle to secure support from governments for a nuclear weapons convention. MODERATOR: Stine Rodmyr, Nei til Atomwåpen, Norway Hiroshi Taka, Gensuikyo + Terumi Tanaka, Hidankyo: NPT ACTIONS with video Peter Weiss, IALANA : LEGAL PERSPECTIVES Carlos Vargas, Costa Rica: SOUTHERN VIEW Alyn Ware, PNND: WORK OF PARLIAMENTARIANS Hedda Langemyr, Norges Fredsrad, DISARMAMENT ACTIONS IN NORWAY, TBC Hot spot debate: NORWAY AS A PEACE NATION In Norway we have a strong tradition of believing that we are a peace nation. Which arguments support this belief? Digging deeper, what fi ndings contradict this belief -- and how do we deal with these contradictions? MODERATOR: Tarja Cronberg, Chair, Finnish Peace Union Ministry of Foreign Affairs TBC Alexander Harang, Norwegian Peace Association Helge Pharo/ OR PhD student, University of Oslo History Dept Special panel: HISTORY: 100 YEARS...(AND MORE) OF PEACEMAKING IPB is unique as an international peace organisation in having a history that goes back to the early 1890s. As such there is a tremendous variety of campaigns and experiences on which it can draw. The panel will look at several quite different traditions/debates. MODERATOR : Bruce Kent, UK former IPB President Metta Spencer, Editor, Peace Magazine, Canada. Author: The Russian Quest for Peace and Democracy Fredrik Heffermehl, Author: What Nobel Really Wanted, Norway Yeshua Moser-Puangsuwan, Nonviolence International Peter van den Dungen, Bradford Dept of Peace Studies + International Network of Peace Museums. TBC SATURDAY SEPT LITERATURE HOUSE, Wergelandsveien 29 Panel: Women and peace UNSC Resolution 1325 MODERATOR: Cora Weiss - IPB UN representative TBC Madeleine Rees, Secretary-General, WILPF Betsy Kawamura. survivors of gender based violence WORKSHOPS (3 sessions only) TO BE DETERMINED LUNCH 5

6 Hot spot debate: THE WEST S ROLE IN AFGHANISTAN On October 7th nine years will have passed since the invasion of Afghanistan. What has been accomplished so far? What mistakes have been made? Many countries are currently starting their withdrawal from Afghanistan. What exitstrategy seems most feasible? MODERATOR: Ingeborg Breines, IPB Vice-President NATO-spokesperson for Norway + Denmark, TBC Swedish Committee for Afghanistan, TBC Afghan women in Norway TBC Kristian Harpviken, Director, Oslo Peace Research Institute, PRIO PEACE EDUCATION Already in the early years of IPB s life the issue of peace education was crucial. In recent decades too it has been a key focus of peace activism and refl ection. Among the current challenges is the question of how to integrate a peace education dimension into the Disarmament for Development programme launched by IPB MODERATOR: Alicia Cabezudo, Argentina (IPB Board member) Ingeborg Breines, Norway UNESCO PERSPECTIVES Cora Weiss, NYC GENDER in PEACE EDUCATION, tbc Verdiana Grossi, Univ. of Geneva HISTORY OF PEACE EDUCATION Catherine Roberts - Imperial War Museum North, UK: BUILD THE TRUCE LEARNING INITIATIVE CONCLUDING PLENARY MODERATOR: (TBC) Reports from workshops Input from youth programme Centenary messages received from around the world Conference Declaration - discussion Concluding remarks BREAK FOR SUPPER Move to Blå music club, Brenneriveien 9c CONCERT: Bugge Wesseltoft / Anders Engen / Paolo Vinacci / Nils Bech / Bendik Giske. SUNDAY SEPT NOBEL INSTITUTE, Drammensveien 19. ALL WELCOME Anne Kjelling, Nobel Institute brief welcome IPB ASSEMBLY (elections etc) Cutting the cake! + coffee st Century Peace Climates: A panel discussion with former IPB Presidents MODERATOR: Tomas Magnusson Bruce Kent Maj-Britt Theorin Cora Weiss LUNCH IPB COUNCIL (all other business) CLOSE (followed by short meeting of newly-elected Board) 6

7 Krigens tvilling Av Anders Heger Krigen reiser ut under mange navn. Hjem vender den under sitt ene sanne: Død. Krig og Død er siamesiske tvillinger. Partnere i en dance macabre som fl etter seg opp gjennom årtusener, evig repeterende de samme turene, alltid med forsikringer om at nå er det like før det er slutt, bare en gang til, bare denne siste omgangen er nødvendig. Og alltid er det like illusorisk. Ja mer: Døden er ikke (slik det ofte sies) krigens tragiske, men uungåelige omkostning. Tvert imot. Døden er krigens hensikt og mål. Krig uten død er ikke krig, det er politiske forhandlinger. Hvorfor lamslås våre politikere i møtet med døden, hvorfor pynter de seg med raushet i dens nærvær? Ansikt til ansikt med krigens omkostning kan enhver beslutningstaker velge mellom fl ere, men like umulige positurer: Han eller hun kan bruke ord som lamslått, sjokkert, eller i verste fall vantro. At det vi står overfor er en tragedie en uvanlig hendelse, i slekt med trafi kkulykken eller lynnedslaget eller annen plutselig og uventet død. I så fall vil politikerne synliggjøre sin egen naivitet, de vil demonstrere at de ikke ante hva de gjorde. At de lot som de ikke visste at den som velger krig, velger død. De vil nok en gang demonstrere at unnfallenheten ligger feigheten nær. Krigen reiser ut under mange navn. Hjem vender den under sitt ene sanne: Død. Våpenkampens betegnelser, som patriotisk markering (i gamle dager), heltemot (til alle tider), eksport av demokrati (i min egen ungdom) eller (i våre dager): Humanitær aksjon. Det er alt sammen fl ortynne slør over krigens mål og hensikt, og det har alltid vært beslutningstakernes måte å slippe å snakke om død, når de snakker om krig. Eventuelt kan politikeren si det som det er: Dette visste vi ville skje. Dette hadde vi regnet med. Dette er Krigen, og den som velger krig, velger død. Slik er det. Her i spennet mellom det kyniske og det naive, må politikerne fi nne sine ord når krig går fra å være politikk til å bli realitet. Det har vært gjentatt mange ganger sist uke at dette er det dårligst tenkelige øyeblikk å diskutere norsk tilstedeværelse i Afghanistan. Når fi enden rammer er det viktigere enn noen gang å vise at man ikke vakler ellers ser han jo at vi er sårbare, ellers merker han at vi er kjedens svakeste ledd, ellers vil de få det inntrykk at det hjelper å slå til mot norske styrker. Det er militærstrategenes grunn til å si ikke nå om en diskusjon rundt vår tilstedeværelse. Men vi trenger ikke dét, sorgen har uansett krav på vår taushet og respekt, al- minnelig anstendighet, heller enn taktiske overlegninger, gjør at man ikke møter fi re fl aggsmykkede kister med politisk krangel. Også fordi erkjennelsen av vårt eget sjokk over fi re døde unge mennesker avslører, på en nesten pinlig måte, hvor naiv eller kynisk, eller verst begge deler på en gang, Norges forhold til krigen langt borte har vært. Derfor var det av alle! Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen som sa det som må sier, og som ikke én norsk politiker ikke mannet som opp til å si: Dette er ikke eksepsjonelt. Det er ikke engang uventet. Det kommer til å skje igjen. Og igjen. Det er ikke en unntakstilstand, det er krigens normalitet. Og likevel er det ikke tiden til å diskutere. Vi må ha døden på avstand for gjør det. Sies det, i trygg forvissning om at vi snart, snart er der igjen: At krigens tvillingbror hører hjemme et annet sted. Organisasjonen Watchlists oversikt over drepte barn i Afghanistan kom denne gang samme uke som Norge stred med å ta inn over oss våre fi re døde soldater: Bare i løpet av fjoråret døde rundt tusen mindreårige 131 av dem i fl yangrep, og 22 i aksjoner fra internasjonale styrker. Tall sier selvfølgelig ingenting for dem det angår, hver død er unik og ødeleggende for omgivelsene. Enten det er fi re her eller tusen der. Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder heter det i salmen. Det gjelder alle de tusen barna i Afghanistan, og de fi re ISAF-soldatene. Og det er kanskje en sannhet til å leve med, til og med dø for. Om man vet hva så det gjelder. Terrorbekjempelse, kvinnefrigjøring, NATO-lojalitet, eller at vestens politikere ikke skal tape ansikt. Norske politikere har lenge vegret seg for å ta ordet krig i sin munn. Da den humanitære aksjonen vendte hjem under sitt rette navn var det ikke lenger mulig å unngå. Og det er først nå det er tid for å diskutere. Nå som vi vet hva det handler om. 7

8 Refl eksjoner om USAs «tilbaketrekning» fra Irak Skrevet av Alexander Harang Den 19. august meldte Obama at alle «kampstyrker» nå er trukket tilbake fra Irak, mens omlag andre soldater blir stående i det krigsherjede landet ut neste år. «Operation Iraqi Freedom» er dermed avsluttet, og det er tid for refl eksjon. Et raskt tilbakeblikk på situasjonen tilsier ihvertfall to ting: krigen burde aldri ha funnet sted, og antikrigsmobilisering i USA har vært avgjørende for tilbaketrekningen vi nå bevitner. Angrepet på Irak, 20. mars 2003, var illegalt og hensynsløst. Aggressorene; USA, Storbritannia og Australia, hadde uredelige motiver for barbariet, og deres krigspropaganda serverte oss løgn etter løgn som med tid å stunder ble avslørt. En klok statsviter sa en gang at «den værste krigen er den som er unødvendig». For meg fremstår Irak krigen som det mest soleklare eksempel på nettopp dette. Når en fase nå er over i denne forferdelige krigen, er tiden inne for et tilbakeblikk på krigsmotstanden, og en nærmere analyse av hvordan denne krigsmotstanden synes å ha medvirket til Obamas tilbaketrekking. Denne artikkelen er et uttrykk for slik refl eksjon. Fredsbevegelsen mobiliserte effektivt i forkant av krigen. Den 15. februar 2003 fi kk vi fl ere folk på gatene enn noen gang tidligere. I over 800 byer, verden over, gikk millioner av vanlige mennesker i demonstrasjonstog under parolen «Not in my name». En gigantisk manifestasjon av at denne krigen ikke ville igangsettes i folkets navn. I følge Guiness rekordbok var demonstrasjonstoget i Roma, hvor mer enn 3 millioner deltok, den største antikrigsdemonstrasjon i historien. Til sammen var vi mellom 10 og 30 millioner fredsfolk i gatene den dagen, i alle verdens hjørner. Selv om vi ikke klarte å forhindre angrepet bidro demonstrasjonene til å jenke ned mange krigshungrige regjeringer. Deriblant også den norske. Krigsmotstanden ble med 15. februar synliggjort, og fi kk derfor konsekvenser ved at land som ellers sannsynligvis ville ha gått til krig, hovedsaklig på grunn av alliansefellesskap med USA, valgte å trosse Bush sine oppfordringer om å bidra i krigen. Betydningen av tilsvarende krigsmotstand nasjonalt i USA bør også analyseres når vi nå ser slutten på operasjon «Iraqi Freedom». Amerikanere fl est kjøpte faktisk Bush sin vanvittige krigspropaganda og åpenbare løgner under krigsutbruddet. Det store fl ertallet var for det illegale angrepet. Først fra desember 2004 ser vi at meningsmålingene konsistent fremholder at fl ertallet av den amerikanske befolkningen anser krigen som uønsket. Dermed ble også den politiske retorikken fra Washington endret til heller å projisere frykt for hva som ville hende om man skulle være så vill og gal at man faktisk hentet soldatene sine hjem fra slagmarken. Dette argumentet fjernet også den tidligere argumentasjonen som hadde forsøkt å forklare hvilke «edle» motiver man hadde for å angripe landet i utgangspunktet. Parallellen til dagens Afghanistandebatt er slående. Stemningsskifte i den amerikanske opinionen fra 2004 av endret også det politiske ordskiftet i USA. Presidentkandidat Kerry fastholdt fra august 2004 at tilbaketrekkingen fra Irak ville være et mål for hans første periode som president. Som kjent tapte Kerry presidentvalget i november Kerry fastsatte heller aldri noen tidsplan for denne tilbaketrekningen, men hans utspill bidro allikevel til å endre det politiske ordskiftet om krigen i Irak i ettertid. Når folkeviljen så hadde endret seg til at folk fl est var for en tilbaketrekking, med en dertil fastsatt timeplan, fl yttet det Irak debatten nok et steg fremover. Fra våren 2007 av ser vi at fl ertalllet av amerikanere innehar denne holdningen. I den amerikanske Kongressen har vi sett uttrykk for ønske om å hente de amerikanske soldatene hjem fra Irak helt siden Den 17. november det året fremmet representant John Murtah forslag om å få soldatene «redeployed at the earliest practicable date». Forslaget falt med 400 mot 3 stemmer. Året etter, 16. juni 2006, nedstemte 256 medlemmer av representantenes hus en ikkebindende resolusjon om å sette en dato for tilbaketrekkingen fra Irak. Den rådende holdningen i Kongressen var da at seier i Irak var USAs eneste alternativ, og at en tilbaketrek- 8

9 kingsplan derfor er uaktuelt. 153 representanter stemte imidlertid ja til denne resolusjonen, hvilke indikerer en gryende holdningsendring i de kretser. Året etter gjorde så Kongressen et vedtak om at Bush skulle hente sine soldater hjem fra Irak innen mars Presidenten benyttet seg imidlertid av sin vetorett ovenfor Kongressen, og fi kk dermed fortsette sin politikk uavhengig av Kongressens vilje. Den 9. mai 2007 introduserte så representant Jim Mcgovern et forslag om å «provide for the redeployment of United States Armed Forces and defense contractors from Iraq». Dette forslaget tapte med 255 mot 171 stemmer. Dette er allikevel langt bedre enn 400 mot 3, som altså ble resultatet av forslaget som ble fremmet to år tidligere. Et tilsvarende forslag fremmet to måneder senere ble nedstemt med 223 mot 201 stemmer. Marginene endret seg altså raskt. Da den såpkalte «Burner planen» (offi siell tittel: «A responsible plan to end the war in Iraq») ble lansert av demokratenes kongressgruppe i 2008, var folkeviljen blitt ennå mer tydelig. Det store fl ertallet var imot hele krigsengasjementet, og majoriteten vokste. At Obama dermed kunne tilslutte seg tilbalketrekkingsplanen, og bringe denne inn i valgkampen samme år, var derfor heller ikke spesielt overraskende. Obamas lovnad om tilbaketrekking av kampstyrker fra Irak innen 31. august 2010, annonsert 27. februar 2009, var slik sett også en videreføring av valgkampens lovnader, støttet opp om av en overveldende opinion. Amerikansk politikk for tilbaketrekking fra Irak synes altså å ha blitt styrket av folkelig krigsmotstand i USA. Dermed er det også naturlig å tilskrive de kreftene som konstant har jobbet for denne holdningen i den amerikanske befolkning en viss rolle i avslutningen av operasjon «Iraqi Freedom». Den amerikanske fredsbevegelse, eksemplifi sert ved International ANSWER, United for Peace and Justice og aktivist ledere som Cindy Sheehan, har stått på konstant for å hente soldatene hjem. Fredsbevegelsen har bidratt til folkeopplysning og initiativ for tilbaketrekking i Kongressen siden hele veien. Kanskje også deres historie hadde fortjent litt medieoppmerksomhet nå som kampstyrkene i Irak er på retrett? En annen sak som fortjener mer oppmerksomhet nå som kampstyrkene returnerer, angår effekten av at disse soldatene har herjet Irak i syv og et halvt år, og hva de gjenværende styrkene vil bidra med av gjenoppbygging av det de selv har ødelagt. Nå som operasjon «Iraqi Freedom» overgår til operasjon «New dawn» står altså ca amerikanske soldater igjen i Irak. Kort oppsummert er disse soldatene satt til å trene Irakisk militære, slik tilsvarende norske soldater i Afghanistan har som oppgave å trene den afghanske hæren. USAs soldater i Irak defi neres derfor som «an advisory capasity» av Washington. Tilsvarende defi nisjon brukte også Washington om sitt militære bidrag i Vietnam tidlig på 1960 tallet. Denne type krigsbidrag har som kjent ikke nødvendigvis noen «stabiliserende» effekt på situasjonen. Eksempler på det motsatte fi nner vi eksempelvis i Vietnam, Afghanistan og ikke minst i dagens Irak. Når vi da ser tilbake på de over 900 mrd USD operasjon «Iraqi Freedom» har kostet, de mer enn sivile Irakiske liv operasjonen har tatt og de amerikanske soldatene som er drept i operasjonen, synes det opplagt at dette sporet ikke er noe som bør forfølges. USAs Marine Corps har imidlertid fortsatt åtte baser i Irak, og et ukjent antall privat militære selskap operer fortsatt i landet under Washingtons kommando. Med tanke på at Irak nå har mellom 25 og 50% arbeidsledighet, og at befolkningen lider alvorlig i forhold til både fysisk og psykisk helse, spørs det om ikke andre bidrag enn å bygge fremtidig militær kapasitet burde foretrekkes om «stabilitet» skal kunne oppnås på sikt. En ny FN rapport om urban utvikling i verden gir et skremmende bilde av dagens Irak. Rapporten defi nerer slumbefolkning som de som lever i urbane sentra uten et av følgende: tilstrekkelig oppholdsrom, strukturer for beskyttelse mot klima, tilstrekkelig vanntilgang, sanitær tilgang og frihet mot umiddelbar utkastelse. Andel urbane irakere som levde under slike forhold i tiårene før krigen lå stabilt rundt 20%. I dag er andelen på 53%. I praksis betyr dette at 11 av Iraks 19 millioner by-beboere lever i slum. I de fl este land har andelen slumbeboere blitt redusert de senere år, men i Irak er tendensen motsatt og dramatisk stigende. Dette er kun ett av mange tydelige tegn på sammenbrudd i det irakiske samfunn. Om tilsvarende forhold skulle gjort seg gjeldende i USA, ville 121 millioner amerikanere levd i slummen, med opprør og plyndring som umiddelbart resultat. Sannsynligvis ville demokratiet måtte vike for unntakslover og militær inngripen grunnet akutt nasjonal krise. En slik virkelighet står i grell kontrast til det demokratiet USA etter sigende skulle etablere i Irak. Hvorfor adresseres da ikke Iraks forslumming igjennom amerikanernes engasjement i landet? Svaret er nok så enkelt som at Iraks reelle tilstand ikke er i USAs interesse, og dermed heller ikke søkes å forstå. Washington er mer opptatt av å selge sin myte om at livet i Irak er bedre nå enn før okkupasjonen, da denne løgnen er avgjørende for å kunne overbevise amerikanske borgere om at deres betydelige krigsoppofrelser gir noen som helst mening. Virkeligheten tilsier imidlertid at denne krigen ikke gir, og aldri har gitt, noen reell mening. Krigen fremstår heller som totalt unødvendig for de som er råket av den. Irak krigen er derfor også en krig av aller verste sort. La oss derfor jobbe for en endelig amerikansk tilbaketrekking, og en reell innsats fra Washington for å bøte på skaden de har påført Irak ved å bidra til gjennomoppbygging på Iraks egne premisser. 9

10 GODE NABOER? Skrevet av Eva Walicki Ayat Jabari og familien hennes bor så å si vegg i vegg med den israelske bosettingen Givat Ha avot. På andre siden av huset, noen få hundre meter lenger ned, ligger bosettingen Qiryat Arba. For Ayat, som for så mange andre i Hebron området og reseten av Vestbredden og Øst Jerusalem, byr dette på problemer. De israelske bosetterene har, i søken etter sine røtter i det hellige land vist seg å være heller dårlige naboer. Fredag 30. juli, noen få dager etter at faren til Ayat begynte å bygge et nytt hus til sønnen sin, samlet en gruppe bosettere seg så nærme som mulig den påbegynte bygningen. I stedet for å gå til synagogen begynte de å be der de var. Dette er ikke normalt, sier Ayat. En av bosetterene brøt seg gjennom sirkelen av israelske soldater som omringet dem for å snakke med faren Abdel Karim. Han sa at dette landet ikke tilhører oss og at vi må se å komme oss vekk herfra. Politiet kom og dro sin vei. Siden kom det hele ut av kontroll og soldatene klarte ikke lenger styre de ca bosetterene, fortsetter Ayat. Broren min ble banket i magen og innlagt på sykehus. Jeg var oppe på taket og fi lmet det som foregikk. Siden bosettervold og -trakassering av sivile palestinere ble identifi sert som et problem på 1980-tallet, har diskrimineringen økt i omfang og blitt stadig alvorligere. Hebron-området, hvor bl.a. Jabari familien bor, er spesielt sårbart. Ifølge UNOCHA har befolkningen her vært mer utsatt for vold og trakassering fra bosettere, sammenlignet med resten av Vestbredden 1. okkuperende stat til å ivareta sikkerheten til innbyggerene i de okkuperte områdene blir dette i praksis ikke fulgt opp. Bosetterenes angrep på den palestinske befolkningen har fått den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B tselem til å starte prosjektet Shooting back. Organisasjonen har fram til nå distribuert ut over 100 kameraer til spesielt utsatte familier i de okkuperte palestinske områdene, deriblant Jabari familien. Disse blir bl.a. brukt til å dokumentere overgrep i anmeldelsene til politiet og militæret og som supplerende bevis i rettssaker.3 En del av hverdagen Det dreier seg ikke lenger om enkeltstående hendelser og Ayat s opplevelser er på fl ere måter slettes ikke unike. Antall bosettere som går til angrep mot sivilbefolkningen har økt. Samtidig har det israelske militæret og det israelske politiet ikke i tilstrekkelig grad kunnet beskytte befolkningen fra angrep fra disse. Flere ulike palestinske familier jeg har vært i kontakt med slutter seg til oppfatningen om at det israelske militæret og politiet er mest interessert i å beskytte bosettere og arrestere palestinere. Selv om internasjonal humanitær rett2 forplikter den Price tag policy Det stadig økende antall bosettere og bosettinger er en bidragende faktor til nye overgrep. Som følge av evakueringen av outposts har bosettere begynt å implementere en såkalt price tag policy. Det er ikke uvanlig med ca. 4-5 outposts rundt en 10

11 større bosetting. Målet er som regel, å etter hvert knytte outposts til bosettingen, for på denne måten å utvide selve bosettingen. Disse små bosettingene på noen få personer, er illegale også under isrealsk lov og får ofte ordre fra israelsk hold om å evakuere. Etter eller samtidig med evakueringen av en outpost, er det stor fare for hevnaksjoner mot palestinere. Bosetterne setter da i gang sin price tag policy. Det var dette som var tilfelle da bosettere fra en outpost i al Buwayra i Hebron området ble bedt om å fjerne seg tordag 5. august. Fredag 6. august var fl ere internasjonale organisasjoner til stede for å verne lokalbefolkningen mot angrep. To utlendinger angrepet, hvorav en ble alvorlig skadet. 4 Da noen fra vårt team var til stede senere samme dag ble de bedt om å dra, da området nå var erklært militær sone. Familien de var hos fi kk deres telefonnummer og fi kk beskjed om å ringe hvis det skulle oppstå problemer. Heldigvis var det ingen som ble skadelidende denne natta. Eva Walicki jobber som deltaker i Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram i Palestina og Israel (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel). Kirkens Nødhjelp er norsk koordinator for programmet. De synspunktene som uttrykkes her er personlige og uttrykker nødvendigvis ikke synet til Kirkenes Verdensråd eller Kirkens Nødhjelp. Hvis du vil publisere hele eller deler av dette, ta kontakt med koordinator for ledsagerprogrammet i Kirkens Nødhjelp, Ida Suhrke: ida.suhrke@nca.no 1 Unprotected: Israeli settler violence against Palestinian civilians and their property United Nation s Offi ce for the Coordination of Humanitarian Affairs, OCHA Special Focus, occupied Palestinian territory, Dec >> 11

12 USA trekker sine soldater ut av Irak Skrevet av Sjur Papazian President Barack Obama lovet i sin valgkampanje å trekke alle amerikanske kampstyrker ut av Irak innen slutten av august Under en tale til handikappede krigsveteraner i Atlanta den 2.august i år sa Obama: Like etter at jeg ble president, kunngjorde jeg vår nye Irak-strategi og gjorde det klart at USAs oppdag i Irak ville ta slutt den 31. august Vi vil gjøre nøyaktig slik som vi har lovet. Ifølge Obama vil mer enn 7 års krigsinnsats i Irak endre seg fra å være en hovedsakelig militær innsats til å bli en diplomatisk en. Den harde sannheten er at vi ennå ikke har sett slutten på amerikanske ofre i Irak. Nå er vårt engasjement i Irak i endring - fra å være en militær innsats ledet av våre tropper, til en sivil innsats ledet av våre diplomater. Uttalelsen kom bare 2 dager etter at det ble kjent at vold og uro i Irak krevde fl ere menneskeliv i juli enn i noen annen måned de siste 2 årene. Dette ikke minst på grunn av at det ble skapt et politisk vakuum etter parlamentsvalg i fjor. Ennå pågår det forhandlinger om hvem som skal styre Irak. Ifølge iraks regjering har antall sivile drept i bombeeksplosjoner og annen vold i juli nesten blitt doblet og situasjonen er den verste på 2 år. Den 25. august kom en ny bølge med angrep. Angrep som ifølge generalmajor Stephen R. Lanza, USAs militære talsperson i Irak, er de største siden den 10. mai. Flere sivile blir drept i Irak enn i Afghanistan. De amerikanske basene blir angrepet av opprørsgrupper, mens irakiske soldater og amerikanskstøttede militærgrupper blir drept i stadig høyere antall. Al-Qaida, som kan sies å være Bushs gave til Irak, er aktive som aldri før. Irak fortsetter å være en krigssone og de amerikanske diplomatene og andre sivile regjeringsansatte vil trenge sikkerhetsanordninger. Bevarer en overgangsstyrke USA kommer ikke til å forlate Irak. Dette ikke minst på grunn av de mange 20-års kontraktene om å drive Iraks største oljefelt, som sist år ble utstett til utenlandske selskaper, inkludert 3 av de anglo-amerikanske oljeselskapene som utvant irakisk olje under britisk kontroll før Obama har tidligere gjort det klart at USA vil beholde en overgangsstyrke i Irak. Etter 2011 kan det hende det bare er noen 10-talls amerikanske soldater igjen i Irak. Men ennå er det soldater i Irak stasjonert ved 94 militærbaser og landet har den største amerikanske ambassaden i verden. Det enorme komplekset, like stor som Vatikanet, ligger i den grønne sonen midt i Bagdad og har arbeidsplasser for hele mennesker. USA ønsker nå å ekspandere deres antall slik at det utgjør hva Jeremy Scahill, som hjalp til med å eksponere rollen til det beryktede amerikanske sikkerhetsfi rmaet Blackwater, kaller den kommende bølge av kontraktører i Irak. Hillary Clinton vil øke antallet militære kontraktører som arbeider for statsdepartementet fra til Disse skal arbeide på 5 konsulatlignende permanente utposter rundt om i Irak. Da den siste amerikanske kampbrigaden ble trukket ut fra Irak 19. august var det avslutningen av oppdraget som ført ble kalt Operation Iraqi Liberation (OIL). Senere ble det omdøpt Operation Iraqi Freedom (OIF) ettersom det var litt for tydelig at det var oljeressursene USA først og fremst tenkte på og ikke det å frigjøre det irakiske folk. Men den amerikanske okkupasjonen av Irak fortsetter og reduksjonen av de amerikanske soldatene i landet kan kun på sitt beste sies å ha gitt okkupasjonen et nytt navn: Operation New Dawn. I tillegg til navneendringen blir okkupasjonen privatisert. Antallet kontraktører, som nå er på hele , hvorav mer enn

13 er væpnede leiesoldater, øker. I tillegg kommer at soldatene som blir trukket ut av Irak ikke reiser tilbake USA. De blir sendt til i Afghanistan og Kuwait hvor USA øker sitt engasjement. Tilbaketrekkingen har blitt kalt den største militære forfl ytting siden andre verdenskrig, men det er vanskelig å vite hva man skal tro om en president og en administrasjon som tilbaketrekker over soldater, mens de lar soldater sammen med militærkontraktører bli værende. Over personer er ennå stasjonert i Irak og USA er forventet å være helt ute av landet i slutten av Det å trekke ut tusener av soldater er et skritt i riktig retning, men hva betyr det egentlig? Obamas tale er som øvelse i orwelliansk dobbeltale ettersom USA både trekker tilbake og ekspanderer sin militære tilstedeværelse i Irak på samme tid. Det hele er som en øvelse i semantikk. Stabilitetsoperasjoner Det blir spennende å se hvor mye amerikanerne i realiteten vil trekke seg ut. De bygger fortsatt verdens største ambassade i Baghdad, og vil utvilsomt arbeide for å ha stor innfl ytelse der fortsatt. Men det spørs hvor vellykket det blir. Mens de har påført befolkningen kolossale lidelser har de oppnådd å skifte ut et sekulært sunni-styre med et shia-styre som er nært alliert med Iran. Og mye av oljekontraktene er gått til Kina, noe som ikke kan sies å være en stor suksess sett med amerikanske øyne. Den amerikanske hæren publiserte i 2008 sin første nye militærtreningsmanual på 6 år. Manualen, kalt Training for Full Spectrum Operations, som er en refl eksjon av krigene i Afghanistan og Irak, satte fokus på behovet for enheter som står klare til å utføre såkalte stabilitetsoperasjoner. Manualen kom kort tid etter at hæren hadde publisert sin siste operasjonsdoktrine som satte fokus på at soldater må være forberedt og profesjonelle i angrep, forsvar og stabilitet. Dette var mens USA forberedte seg på å redusere sine styrker i Irak og øke styrkene i Afghanistan og tok i betraktning at enhetene vil befi nne seg i en periode av langvarig konfl ikt i de kommende årene. Ifølge general Robert B. Abrams var dette en måte man kunne ta hånd om de nåværende konfl iktene, samtidig som man ville kunne utføre konvensjonell krigføring mot store fi endeformasjoner. Manualen er den første som har synkronisert manualene for operasjoner og trening og var ifølge Abrams kun en en nedtegelse av hva man allerede var i ferd med å gjøre. Ifølge hærens visestabsleder general Peter Chiarelli gikk soldater allerede fra stabilitetsoperasjoner til høyt-intensitetskamp og tilbake til stabilitetsoperasjoner på et øyeblikk, noe styrkene ikke var forberedt på da de ble trent for Irak i 2002 og Det Obama kan derfor sies være lite annet enn å gjennomføre en politikk som allerede ble staket ut da George Bush var president. Operation New Dawn høres positivt ut, som om det skulle være en ny start for det irakiske folk, men som generalmajor Stephen R. Lanza, USAs militære talsperson i Irak, sier så vil ingenting i praksis endre seg. Hva man i dag ville ha kalt kampoperasjoner, som bl.a vil si samarbeid mellom irakiske sikkerhetsstyrker og amerikanske spesialstyrker for å drepe og arrestere opprørere, vil fra nå av gå over til å bli kalt stabilitetsoperasjoner. De soldatene som blir igjen vil ha det USA har kalt en rågivningskapasitet. De vil hjelpe til med å trene irakiske styrker. Men ifølge USAs øverstkommanderende i landet, general Ray Odierno kan amerikanske styrker bli satt inn i kampoperasjoner i Irak igjen om nødvendig. Ifølge Iraq Peace Action Coalition (IPAC), som vil ha en umiddelbar tilbaketrekking av alle amerikanske soldater i Irak og at disse skal bli sendt til USA, og ikke en utplassering i Kuwait eller Afghanistan slik som nå er tilfellet, er ikke den delvise tilbaketrekkingen slutten på okkupasjonen og krigen i Irak. Ifølge IPAC minner det hele om den tidlige perioden av Vietnam krigen da amerikanske soldater ble kalt rådgivere. Den delvise tilbaketrekkingen er ikke av noen betydning ettersom intensjonene ikke har endret seg. De amerikanske soldatene kommer til å utføre det samme arbeidet som før. Advarsler Det er først på slutten av 2011 at alle, både soldater, kontraktører og såkalte rådgivere, skal ut. Frem til da vil det være mange generaler som ikke vil tro at krigen noen gang vil opphøre. Både amerikanske og irakiske myndigheter har tidligere advart om at voldsbruken i landet kan øke etter hvert som tiden går uten at landet får noen ny regjering og advarer nå mot å hente soldatene hjem i I en rekke engelskspråklige nyhetsmedier er det slått opp at den irakiske stabsleder, generalløytnant Babaker Zebari, ber amerikanerne bli og sier at Iraks hær ikke kan klare seg selv før om 10 år, noe som kan virke som en gladmelding for amerikanernes sak. Hvis jeg ble spurt om tilbaketrekking, så ville jeg sagt til politikerne at den amerikanske hæren må være her inntil den irakiske hæren er helt klar i 2020, uttalte Zerbari. Saken er at Zebari er kurder og gammel kurdisk geriljasoldat. 13

14 Kurderne har jo elsket amerikanerne siden USA etablerte en ulovlig fl yforbudsone over Irak på 90-tallet og derved i praksis etablerte selvstyre for kurderne. Nå får kurderne i pose og sekk. De har en de facto temmelig selvstendig stat samtidig som de har en uforholdsmessig innfl ytelse over de sentrale myndigheter i Bagdad. Det samme kan sies om Iraks tidligere utenriksminister og en av Saddam Husseins mest fortrolige medarbeidere, Tariq Aziz, som kom til å bli kjent som Iraks ansikt utad og ofte spilte rollen som Iraks de facto regjeringsleder. Nylig erklærte han at han ønsker at USAs tilstedeværelse i Irak fortsetter og at Obama nå oppgir landet: Jeg trodde han skulle korrigere noen av George Bush sine feil, men Obama er en hypokritt. Han kan ikke forlate oss på denne måten. Han overlater Irak til ulvene. Når man gjør en feil må man korrigere den, ikke overlate Irak til sin sikre død. Men man kan sette spørsmålstegn ved Aziz oppriktighet. Han hevder selv at Iran er Iraks største fi ende. Saken er vel samtidig den at han forfulgte sjiaene da han selv var med makten og har liten lyst til å stå alene opp mot sin fi ende. På samme måte som da Iraks statsminister Nouri al Maliki var raskt ute med å korrigere sin stabsjef og si at amerikanerne skal ut som avtalt gikk også Aziz s Jordan-stasjonerte advokat, Badee Aref, raskt ut med å forsøke å rette opp i skaden. Umiddelbart etter at Aziz hadde erklært at han ønsket amerikanernes fortsatte nærvær hevdet han at Guardian hadde feilsitert Aziz og at Aziz ikke visste hva som foregikk, noe Guardian benekter på det sterkeste. Stans krigen nå! På samme måte som da de kommersielle mediene hjalp Bush administrasjonen med å slå på krigstrommene i forkant av invasjonen og okkupasjonen av Irak samarbeider de samme mediene nå med Pentagon for å få det til å se ut som om Irak-krigen har vært en suksess. Realiteten er den at det meste av Irak ennå ligger i grus. Imperialismen må opphøre og alle soldater, inkludert kontraktører og leiesoldater, må ut av landet umiddelbart! Ikke for å bli sendt til andre kriger, men tilbake til USA hvor de kan få behandlet sine posttraumatiske lidelser og fra nå av kan være med på å bruke sine krefter på noe konstruktivt. Slik som det å delta i arbeidet med å danne en fredeligere verdensorden. Foto: Tony the Misfi t (Back soon)/flickr, CC-lisens 14

15 15

16 HISTORISKE ØYEBLIKK Fleksibilitet og utholdenhet, skjønnhet og styrke Skrevet av Jens Petter Kollhøj Vi ser fl ere rader med kvinner som står vendt mot kameraet, mot oss. De strekker armene rett ut til siden, bort til fi ngerspissene i naborekkene. Skarpt fokusert i forgrunnen, skilt ut som hovedperson og blikkfang, står en ung og smilende yngre kvinne, det er kanskje riktigere å kalle henne en jente? Sollys faller inn skrått bakfra fra venstre i bildet, og legger noe av det smilende ansiktet i skygge. Blikket hennes er ikke retta mot kameraet og fotografen, kanskje hun ser på en instruktør, som holder gruppens bevegelser samlet og koordinert? Litt hår står opp fra hodet hennes, peker lett mot venstre, et tegn på at det blåser. En ikke alt for varm dag, hun er kledd i en litt mørk jakke utenpå noen lysere, lettere plagg. I bakgrunnen, uskarpt til høyre skimter vi en bygning, og til venstre i bildet konturene av et fjell, og over det hele et lett skydekke. Antydningen til fi ngerspissberøring skaper visuelle spenningspunkter i motivet, men dramatikken i bildet er ikke stor. Vi ser ikke konfl ikt, eller krig. Ingen soldater med maskinpistoler, ikke piggtråd eller vakttårn, ingen utbrente hus, jagerfl y eller tanks, ingen napalmbrente løpende barn. Vi ser fysisk og psykisk samspill, konsentrasjon, koordinering, fellesskap. Et bilde av fred, kan vi kanskje tenke, når vi ser et slikt fotografi gjengitt her i Fredsviljen. Men er fred en sentral mening for dette bildet? Du kan fi nne dette fotografi et på Internett, publisert av Library of Congress i USA. De har lagt ut digitale versjoner av bildets negativ og papirpositiv. Dette gjør det mulig for oss som betrakter bildene å granske mørkeromsteknikken, særlig valg av utsnitt. Fotograf og datering skal vi snart komme tilbake til, først vil vi nysgjerrig kikke på baksiden av papirbildet. Men nei, baksiden får vi dessverre ikke se på internettsiden. Imidlertid skal det ifølge opplysningene om bildet være en påskrift der, Calesthenics har fotografen skrevet. Stavefeil javel, men denne påskriften kan uansett hjelpe oss videre med å forstå meningene vi kan knytte til dette fotografi et. La oss fokusere litt nærmere på fenomenet calisthenics. Tidlig på 1800-tallet ble det som kan kalles tysk gymnastikk etablert. Friedrich Ludwig Jahn ga de fysiske øvelsene en streng og militær stil, og mente at fysisk fostring var sentralt for en sterk nasjon. Han ønsket å forme tysk ungdom til sterke borgere, fysisk og moralsk styrke skulle bygges gjennom gymnastikk. En svensk gymnastikkform, grunnlagt av Pehr Henrik Ling var friere og mindre rigid enn det tyske systemet, og brukte ingen apparater. Begge disse gymnastikkformene ble populære i USA, og en av de sentrale aktører i spredningen av det svenske systemet i 1880-årene var Hartvig Nissen. Du stusser kanskje som meg over at dette navnet dukker opp i en slik forbindelse? Var ikke Hartvig Nissen skole-reformator i Norge på midten av 1800-tallet? Eller fengselsdirektør, på Botsfengselet i begynnelsen av 1900-tallet? Jo da, og du fi nner begge disse Hartvigene i Store Norske Leksikon, men la meg her bruke noen linjer på et lite sidespor: den tredje, mer ukjente Hartvig Nissen. Han ble født i Christiania i 1855, og utdannet på skolen som hans far hadde etablert. Han studerte gymnastikk og massasje med privatlærere i Christiania, og seinere i Dresden og Stockholm. Etter å ha undervist i gymnastikk i tre år, etablerte han i 1883 Swedish Health Institute i Washington, DC. I årene som fulgte var Hartvig Nissen aktiv både som leder og instruktør på fl ere ulike skoler, bl a Johns Hopkins University i Baltimore og Harvard University Summer School. Han var altså viktig for utbredelsen av fysisk trening i form av forskjellige enkle bevegelser, vanligvis utført uten vekter eller annet utstyr. Eksempler på øvelser er sit-ups og push-ups. Øvelsene skal forbedre styrke, utholdenhet, balanse, fl eksibilitet, koordinasjon og kroppens generelle velvære. Ordet calisthenics kom i vanlig bruk mot midten av 1800-tallet som navn på slike gymnastikkøvelser for jenter, øvelser som skulle utvikle fi guren og gi grasiøse bevegelser. Ordet kommer fra gresk kalli-, vakker (fra kallos, skjønnhet) og sthenos, styrke. Fenomenet skal være om- 16

17 HISTORISKE ØYEBLIKK 17

18 HISTORISKE ØYEBLIKK talt i en persisk speiders beretning om krigere fra Sparta før slaget om Thermopylene i 480 f.v.t., og perserne tolket de synkrone bevegelsene som en slags dans, og som et tegn på svakhet. Rundt selve motivet ligger en smal hvit ramme, og nede til høyre står det skrevet med håndskrift AA. Denne påskriften gir oss et hint om fotografen, som var Ansel Adams. Han var i begynnelsen av 40-årene og en av de mest kjente fotografene i USA da han høsten 1943 fotograferte i Manzanar War Relocation Center i California. Etter at Japan bombet Pearl Harbor 7. desember 1941 førte frykt for invasjon og undergravende virksomhet til at president Roosevelt etablerte vestkysten av USA som militært område. Mistenkelige personer kunne fjernes fra dette området, og mer enn 110,000 personer med japansk avstamming ble tvangsfl yttet fra sine hjem og til såkalte relocation camps. I 1944 ble et utvalg av fotografi ene fra Manzanar sammen med tekst av Adams publisert av U.S. Camera i en bok med tittelen Born Free and Equal. I et brev skrev Adams at fotografi ene introduserer leseren til lojale amerikanske borgere som er ivrige etter å komme tilbake til livet, og bidra til seier. Boken fi kk gode kritikker, og havnet på San Francisco Chronicle s bestselgerliste i mars og april Kilder/mer å lese: Som vanlig er det ting å hente i Store Norske Leksikon på nett, pluss Wikipedia. Om calisthenics: Om og av Hartvig Nissen: pioneersofmodern00leonuoft_djvu.txt Nissen, Hartvig 1891: ABC of the Swedish System of Educational Gymnastics: A Practical Hand-book for School Teachers and the Home. Philadelphia: F. A. Davis Co. Nissen, Hartvig 1921: Autobiography. Om Ansel Adams og fotografi ene fra Manzanar: Adams, Ansel 1944: Born Free and Equal, The Story of Loyal Japanese Americans. New York: U.S Camera. Ansel Adams donerte 209 fotografi ske papirpositiver og 242 originale negativer fra Manzanar til Library of Congress. Da han tilbød samlingen i 1965 skrev Adams at hensikten med dette arbeidet hadde vært å vise hvordan disse menneskene, som led under sterk urettferdighet og tap av eiendom og arbeid, hadde overvunnet følelser av tap og fortvilelse gjennom å bygge seg et livskraftig samfunn i et goldt, men praktfullt landskap. I 1988 ba Kongressen om unnskylding for interneringene på vegne av hele USA. Interneringen ble betegnet som svært urettferdig, og kongressen erklærte at innesperringene hadde vært motivert av raserelaterte fordommer, krigshysteri, og mangelfullt politisk lederskap. Japansk-amerikanske personer som led urett under andre verdenskrig ble tilkjent dollar i erstatning. Og dermed er vi vel framme ved en avslutning. Det som kan se ut som et fredfylt fotografi, som vi ved første øyekast kan tolke som et bilde av fred, er knytta til sammenhenger og mening som bryter voldsomt med dette. Krig ligger innbakt som en kraftig understrøm i de avbildede personenes liv, og som motivasjon for Ansel Adams, som noe han mente det var presserende å ytre seg om. Og i dette fotografi et ser vi mennesker i kamp, fl eksible og utholdende mennesker opptatt av å trene, av å praktisere fysisk og moralsk styrke. Calisthenics. Skjønnhet og styrke. 18

19 19

20 Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, grunnlagt i 1885 av stortingsmannen Wollert Konow. Blant de første medlemmene var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht. Foreningen er politisk og livssynsmessig uavhengig, og søker å sette fredssaken inn i en større miljø og samfunnsmessig sammenheng. Foreningen spilte en sentral rolle under unionsoppløsningen i 1905 sammen med den svenske søsterorganisasjonen Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen. I mellomkrigstiden gikk NFL i bresjen for sivile alternativer til militærtjeneste. Foreningen arbeider med fredskultur, konflikthåndtering, menneskerettigheter og folkerett, og er for tiden i sterk vekst. Norges Fredslag Fredsviljen utgis av Norges Fredslag, Postboks 8922 Youngstorget, 0028 Oslo. E-post: post@fredslaget.no Kontonummer: Redaktør: Anders Wengen Forsidebilde: D Sharon Pruitt/Flickr, CC-lisens Trykket hos: Kraft Digitalprint AS, Opplag ca 400 eks. Abonnement for ikke-medlemmer: kr 150 pr. år, ISSN