Språklige tema i Åse Gruda Skards fagforfatterskap

Transkript

1 Språklige tema i Åse Gruda Skards fagforfatterskap Av Geirr Wiggen Som vitenskapskvinne, faglig-institusjonell entreprenør og, ikke minst, folkeopplyser var Åse Gruda Skard en pioner i norsk psykologi. For det hedres hun av det offisielle Norge i 2005, hundre år etter sin fødsel, blant annet med et eget frimerke og med markeringer ved Universitetet i Oslo. I faglige sammenhenger synes hun likevel påfallende raskt å ha blitt marginalisert etter sin død i At hun i enkelte av sine om lag 2000 artikler og bøker også har bidratt til språk- og språkbrukskunnskap, har alltid vært lite påakta, også i hennes eget fag. I språkfaglige kretser har det vært så godt som ukjent. Det er ikke omfanget av eller raffinementet i tematiseringene hennes av språk og språkbruk som gjør dem faghistorisk interessante, men at hun også i de sammenhengene framstår som en pionerskikkelse. En gjennomgående mangel på beskjeftigelse med språk(-bruk) i fagforfatterskapet som helhet, der tematikken i dag ville ha gjort det vanskelig å overse språklige aspekt, er også faghistorisk interessant. Utgangspunkt: vitenskapelig fokus Åse Gruda Skard ( ) hører til pionerene i norsk akademisk psykologi så vel som i anvendt, framfor alt ulike slag pedagogisk psykologi. Filosofiprofessoren Anathon Aall hadde rett nok hatt et visst stillingsmessig ansvar for pedagogisk psykologi fra 1908 av, undervist og forska i eksperimentalpsykologiske emner ved sida av filosofihistorie og fått etablert Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo allerede i 1909; men den første faste vitenskapelige stillinga ved det instituttet kom først da Harald Schjelderup fikk sitt professorat i filosofi konvertert til professorat i psykologi i Instituttets andre faste vitenskapelige stilling kom på plass da Åse Gruda Skard 1. januar 1947 blei tilsatt i et dosentur som hun da hadde vikariert i året før (Skard 1986: 113). Tidligere ( ) hadde hun hatt ei deltidsstilling som vitenskapelig assistent for Aall på hans psykologiske institutt (Skard 1985: 196). Krigsåra hadde hun tilbrakt som flyktning i USA (etter noen måneder i Sverige) sammen med fire småbarn (i 1945 økt til fem) og mannen sin, Sigmund Maal og Minne 1 (2006):

2 GEIRR WIGGEN Skard. (Etter å ha vært bibliotekar i ulike funksjoner ved Universitetsbiblioteket i Oslo sia studiedagene på 1920-tallet, fra 1938 sjefsbibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek i Trondheim, tilsatt ved Library of Congress i Washington D.C. og sjef for den norske avdelinga av det amerikanske Office of War Information, tiltråtte Sigmund Skard et nyoppretta professorat i amerikansk litteratur ved Universitetet i Oslo i juli 1946.) I Trondheim hadde Åse Gruda Skard i 1938 fått ei femårig stilling som professorstipendiat i psykologi ved Norges lærerhøgskole. Statsråden hadde stilt henne i utsikt ei fast professorstilling deretter (Skard 1985: 260). Det siste av de to førkrigsåra tilbrakte hun imidlertid i Stockholm med et forskingsstipend fra International Federation of University Women. Også tidligere hadde hun studert psykologi utenlands, først halvannet år ( ) ved Sorbonne i Paris under psykologiprofessoren Henri Piéron (Skard 1985: ), så ett år ( ) ved Radcliffe College i Cambridge, Massachusetts, det kvinnelige parallelluniversitetet til Harvard (op.cit.: ), og ett semester i 1935 ved Manchester University i England etter invitasjon fra den tyske psykologen David Katz, som først hadde invitert henne til Rostock i 1933, men som hadde måttet flykte derfra til England da (op.cit.: ). I Manchester utførte hun empiriske behovspsykologiske studier (i en hønsegård) med stor akklamasjon fra sin mentor, professor Tom Pear, og hun fikk samme år publisert resultata i Acta Psychologica (Skard 1935a), to år seinere et sammendrag av dem også i rapporten fra en psykologikongress i Paris. Ved Radcliffe hadde hun utført tidspsykologiske studier sammen med Saul Rosenzweig, som også blei publisert snart etter (Rosenzweig og Koht 1933), og som gav henne The Radcliffe College Award for faglig og sosial innsats (Skard 1985: 186f.). Mer avgjørende for hennes etablering som psykolog, både i Norge og internasjonalt, var likevel det faglige utkommet av Paris-oppholdet hennes som åring. Dit hadde hun reist med litt uklare hensikter, og hun kom til å bruke tida vel så mye på kunsthistoriske studier som på annet, etter at et halvårig opphold i Italia i 1925 i lag med veslebroren (Pål), mora (Karen Grude Koht) og faren (Halvdan Koht) hadde vakt seriøs interesse for kunst (Skard 1985: ). Kontakten med ekteparet Piéron, begge psykologer, gav henne imidlertid studieplass ved hans institutt, og trass i hennes unge alder og psykologifaglige erfaringsmangel fikk hun ei oppgave i tilknytning til et sansepsykologisk prosjekt, der reaksjoner på en blekk-klatt-test av russeren Rybakoff stod sentralt. I Oslo hadde hun gjort seg kjent med den liknende Rorschach-testen, som ennå var ukjent i det Paris-miljøet hun var i, og det gav henne mot til å jamføre fantasisvar som Paris-elever skreiv etter å ha sett den russiske blekk-klatten, og svar de gav på andre tester. Resultatet vakte Piérons interesse, og han lot denne første forskingsrapporten hennes trykke i det ærverdige tidsskriftet L'Année Psychologique (Koht 1929; Skard 1985: 154). Ved Universitetet i Oslo blei arbeidet godtatt som magistergradsavhandling i psykologi kort etter. Dermed hadde hun alt ca. 1930, som 25-åring, vunnet seg et navn i Norge som moderne psykolog, og alt før hun fikk avlagt sin magistergradseksamen i 1931, blei hun bedt om å holde et foredrag om faget, også det snart etter publisert i et vitenskapelig tidsskrift (Skard 1985: 222). En 32

3 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP del av magistergradsarbeidet som hun arbeidde litt videre med og fikk publisert i Norsk Pedagogisk Årbok (Skard ), er av særlig interesse i denne sammenhengen. Det er også en artikkel hun skreiv etter USA-erfaringene under andre verdenskrigen (Skard 1944; 1986: 62). De to arbeida skal vi komme tilbake til. Her er hovedpoenget å oppsummere at Åse Gruda Skard ved tiltredelsen av psykologi-dosenturet sitt ved Universitetet i Oslo 1. januar 1947 var solid etablert som aktiv vitenskapskvinne i internasjonalt vide og varierte faglige nettverk og med rett nok ikke svært mange, men velrenommerte granskingsarbeid publisert i anerkjente internasjonale tidsskrift. I USA fikk hun flere tilbud om vitenskapelige stillinger i psykologi ved ulike amerikanske universitet, som hun av familiære grunner (framfor alt mannens stillinger i Washington) valgte å takke nei til (Skard 1986: 19), og hun blei tilbudt æresdoktorat ved to universitet mens hun var der (op.cit.: 77). (Her bør det kanskje for ordens skyld presiseres at æresdoktorat kan gis, og ofte blir gitt, for andre fortjenester faglige og ikke-faglige enn særskilt vitenskapelige kvalifikasjoner og forskingsinnsats. Hva grunnlaget har vært i Åse Gruda Skards tilfelle, veit jeg ikke; men på det aktuelle tidspunktet var hun trulig mest kjent for de vitenskapelige merittene sine.) Ved Norges lærerhøgskole i Trondheim kunne hun også ha gått tilbake til den stillinga hun hadde måttet rømme fra i 1940, og visselig hatt ei framtid som professor der (op.cit.: 112). Men i Oslo fikk hun tilbud om å vikariere for Harald Schjelderup alt ei uke etter heimkomsten fra USA i desember 1945, før dosenturet i 1946 blei vedtatt oppretta; og hun blei sittende i det dosenturet til hun gikk av for aldersgrensa i Av ulike grunner blei hun ikke professor ved Universitetet i Oslo. Da hun til 60-årsdagen fikk sitt første festskrift, var farens kommentar at hun og han hadde det til felles at ingen av dem hadde kommet så langt i livet som de hadde drømt om (Skard 1982: 263). De to hadde ellers mangt annet til felles òg (se nedafor). Før 1940 hadde hennes faglige virke hatt et klart tyngdepunkt i sjølstendig vitenskapelig, empirisk forsking, slik det går fram av det som er resymert ovafor, enda hun da òg hadde engasjert seg faglig-administrativt, f.eks. med redaktøransvar for Norsk Pedagogisk Tidsskrift ( ), mål- og kvinnesakspolitisk og yrkesmessig i ei rekke ulike deltidsstillinger for å sikre hovedinntekta for seg og mannen så lenge han arbeidde med doktorgradsavhandlinga si om A. O. Vinje (forsvart i 1938), før de begge fikk stillinger i Trondheim i Første bindet av livsminnene hennes (Skard 1985) konkretiserer dette vitenskapelig psykologifaglige fokuset hennes i en livssituasjon som også krevde henne på mange andre måter, og den faglig uensarta vegen hennes fram til det, bl.a. med studier og eksamener i astronomi, fysiologi, kunsthistorie, matematikk og skolehistorie i tillegg til psykologien. Til USA hadde hun i 1940 måttet flykte fra et langtkommet, men uavslutta granskingsarbeid i Stockholm, og hun fikk brakt med seg hele det empiriske materialet derfra på den strabasiøse fluktferda gjennom Sibir og over Japan til Washington D.C. Der hadde hun umiddelbart planer om å bearbeide dette materialet og ferdigstille resultata under krigsasylet; hun kjente det psykologifaglige miljøet og hadde gode faglige kontakter der etter studieoppholdet sitt i Men utviklinga av verdens- 33

4 GEIRR WIGGEN krigen og den mangelfulle oppfatninga i USA av Norges stilling vis-à-vis Tyskland førte henne til å prioritere et uopphørlig opplysningsarbeid for Norges sak, med tidog kraftkrevende reisevirksomhet, talløse møter og nærpå 350 foredrag i hele 38 stater attmed slike nære krav som ansvaret for fire barn (født hhv og 1939) måtte innebære (Skard 1986: 18, 20, 24, 27, 55). Og den Alt-for-Norge -innstillinga som krigsåra i USA kom til å utvikle i henne, skulle vise seg å bidra til at den akademiskpsykologiske egeninteressa hennes blei stilt i skyggen av andre, mer dagsaktuelle faglige utfordringer når hun kom heim til Norge og Universitetet i Oslo. Valget av Norge framfor USA som bo- og arbeidsplass etter krigen og av Schjelderup-vikariatet og seinere dosenturet ved Universitetet i Oslo framfor den gamle forskerstillinga i Trondheim, som hun hadde til gode tre fulle arbeidsår i, stilte henne overfor praktisk-psykologiske utfordringer i nære samfunnsbehov så vel som fagligadministrative krav ved universitetet som kom til å sette forskingsinteressene i andre rekke: Eg har ofte sidan tenkt på kor gale det var at eg gav etter. Under andre vilkår kunne eg nå endeleg fått setje på papiret og gjøre ferdige dei eldre vitskaplege arbeida eg hadde liggjande tilfang til. Under dei nye dilemma som laga seg for meg, lykkast det ikkje. Eg har stundom seinare undrast om det på denne måten vart ein vane for meg å gå i gang med vitskaplege tiltak som eg ikkje fekk gjort ferdige (Skard 1986: 127f.; jf. Skard 1979a: 188 og Skard, S. 1980: 207). Fokusskifte For slik blei det etter krigen. Ved universitetet kom psykologifaget til å trekke til seg stadig større studentflokker, og hun kom til å bruke mye tid og krefter på faglig institusjonsbygging og på undervisning (ofte utover det som stillingspliktene krevde; Skard 1986: 141, 361f.; jf. Skard, S. 1980: 205). Framfor alt kom hennes faglige fokus til å forskyve seg i retning av anvendt psykologi. Etter 1945 var det blitt aller viktigst for henne at psykologien, både generelt og den hun sjøl rådde over, var nyttig for praktiske formål (op.cit.: 136, 376, 409). For henne sjøl kom det overordna faglige spørsmålet til å bli den verdien kulturane har for utforminga av personlegdommen (loc.cit.). Bak låg det inntrykket krigsåra hadde gitt av åssen naziregimet i Tyskland hadde forma barn og unge der, og hun kom for sin del til å formulere et program for antinazistisk oppdragelse, der likeverd for alle var målet, uten omsyn til rase, kjønn, språk eller religion (Skard 1986: 84, 135). På det grunnlaget var det også at hun engasjerte seg livslangt i UNESCO-arbeid og representerte Norge, som eneste kvinne, allerede ved det FN-forberedende San Francisco-møtet i Og hun opprettholdt dette engasjementet livet igjennom ved deltaking i stadig flere organisasjoner, kongresser, konferanser og personlige kollegiale nettverk, som delte hennes syn på den vitenskapelige psykologien som bruksredskap for å gi råd og hjelp til sjølve livet, som hun har uttrykt det (Skard 1986: 376, 409; jf. Skard, S. 1980: 115). Som før var det særlig barnas førskoleår som opptok henne, i universitetsundervisninga i form av utviklingspsykologi/klinisk barnepsykologi som tematisk grunnstamme, med vekt på 34

5 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP arbeidsmetoder og testkurs, skjønt òg på teoretiske aspekt og med seminarinnslag om språk- og lesevansker (Skard 1986: 140, 362). Og de fleste av de om lag 2000 artiklene og bøkene hun kom til å utgi fram til sin død i 1985, fikk i tråd med denne praksisorienterte innstillinga preg av å være folkepedagogisk opplysningarbeid retta mot allmennheta, personalet i før- og grunnskole og ulike mentalhygieniske sammenhenger, skjønt også med bidrag til innføringsbøker og lærebøker i profesjonsutdanningssammenheng. Mer og mer kom hun til å oppfatte seg som misjonær for ei sak og det psykologiske opplysningsarbeidet hun utmynta i talløse foredrag, radio- og fjernsynsprogram i tillegg til skriftene, som propaganda for de gode sakene (op.cit.: 377, 380; jf. Skard, S. 1980: 117). Oppfatninga av henne i det norske samfunnet utafor Akademia som radikal talskvinne for den moderne, vitenskapelig orienterte psykologiens tradisjonsutfordrende idéer gjennom 1930-tallet kom etter krigen til å endre seg, så hun blei den folkekjære autoriteten framfor andre i småbarnpsykologisk opplysningssammenheng. Det smigra henne at hun på eldre dager blei kalt hele Norges bestemor (Skard 1986: 406). Men hun gjorde også opptak til flere longitudinelle forskingsarbeid innafor kultursammenliknende barneoppdragelse, dels i internasjonale samarbeidsprosjekt, som ved Yale-universitetet i 1954, dels i Norge, der den største innsatsen blei nedlagt i det såkalte Oslo-prosjektet (C 10) med stipendmidler fra NAVF (op.cit.: 228, , 402). Mye av det blei likevel, som nevnt sist i forrige avsnitt, stående ufullført, enda det blei skrevet et dusin hovedfagsavhandlinger på grunnlag av osloprosjekt-empirien, og hun sjøl skreiv flere artikler innen- og utenlands om teorigrunnlag og metoder i det prosjektet (op.cit.: 373, 402). Det største vitenskapelige enkeltarbeidet hennes i denne sammenhengen (Skard 1966a) bygger på longitudinell empiri fra Oslo østkant og kan etter sitt emne, oralitet hos barn, forlede språkvitere til å tru at det gjelder noe språklig; men det gjør det ikke. Det gjelder langtidsvirkninga av mangel på suging det første leveåret. Materialet fra Oslo-prosjektet blei etter Skards avgang deponert ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som på prosjektlederens gamle dager innreda et eget Åse Gruda Skard-rom for bl.a. det formålet. Da instituttet i august 2002 skifta tilholdssted ved Universitetet i Oslo, blei et slikt rom ikke reetablert i det nye huset, men Oslo-prosjektets materiale er fortsatt oppbevart ved instituttet (pr. mars 2005 nokså uoversiktlig i pappkasser i et lite kjellerrom innafor fyrrommet). For talemålsstudier er det interessant at primærdata har foreligget blant annet som lydopptak av informantene. I ei utgreiing om prosjektets metoder og siktemål gjør Skard et poeng av datainnsamlingas tidkrevende transcription of wire-recorded interviews and observation records (Skard 1956b: 7), men skriver ikke noe som tyder på at språk(-bruk) har vært et påakta sosialt aspekt. Tvert om: Da et annet NAVF-prosjekt, Talemålsundersøkelsen i Oslo (TAUS; ) blei etablert, tok Skard sjøl kontakt med prosjektlederen i TAUS, Eskil Hanssen, med tilbud om å stille Oslo-prosjektets lydopptak til rådighet for språkbruksanalyse. Ifølge Hanssen (muntlig opplyst 10. mars 2005) viste Skards lydopptak seg imidlertid å være av en slik kvalitet at de ikke kunne brukes til slike analyseformål som TAUS tok sikte på. Men kanskje de kunne brukes for tekst- eller diskursanaly- 35

6 GEIRR WIGGEN tiske formål? Om lydopptaka fra Oslo-prosjektet til Skard eksisterer fortsatt, har jeg ikke greidd å finne ut av. Det er nok mye på grunn av den ikke-akademiske beskjeftigelsen med psykologifaget etter krigen at Åse Gruda Skard i siste delen av dosentur-tida si opplevde å bli kompetanseunderkjent av de yngre kollegene sine (Skard 1986: 364f.), og det så vondt og krast at hun tenkte alvorlig på å si opp stillinga si da. Det hjalp ikke på vurderinga av henne i det heimlige fagmiljøet i Oslo at hun så seint som i 1970 blei tilbudt et professorat i Århus, eller at hun hele tida høsta anerkjennelse for fagvirket sitt i internasjonalt vitenskapelige så vel som fagpolitiske sammenhenger (loc.cit.). For henne var det et poeng at alt hun skreiv, også de mange allmennhetsopplysende småartiklene i aviser og ukeblad, som hun fikk utgitt i nye utgaver i stadig flere blad, tidsskrift, hefter og bøker i og utafor Norges grenser, var tufta på aktuell vitenskap og reelt oppdaterte i nye utgaver når fagutviklinga motiverte det. Den vitenskapeligheta hun således mente hun investerte og utmynta i all fag- og sosialpolitisk, praksisorientert utadvendthet, fant hun ikke anerkjennelse for i det samtidige akademiske psykologifaglige miljøet. At hun etter sin avgang fikk mye faglig ros og heder, bl.a. NAVFs populærvitenskapelige pris (1976), nok et festskrift (i høve 75-årsdagen), et æresdoktorat ved Universitetet i Bergen og enda et i USA, og blei slått til ridder av St.Olav (op.cit.: 409f.), kjentes godt for henne etter den tidligere negative erfaringa med kollegial underkjenning i eget instituttmiljø. Jf. Haavind (1984: 181), som med si hedrende framstilling av Åse Gruda Skard som psykologiens mor i Norge ønsker å gjøre opp en gammel gjeld i så måte. Generelt lite, spredt og enkelt om språk For formålet mitt med denne artikkelen har jeg ikke lest igjennom alle de oppimot 2000 publikasjonene. De to binda med livsminner går kronologisk og ganske nøye igjennom faglig aktivitet på ethvert tidspunkt og nevner sentrale publikasjoner og deres tema fortløpende. Jeg har undersøkt alle de artiklene og bøkene som nevnes der. Enda ikke på langt nær alle småartikler blir nevnt, gir livsminnene en verdifull kontroll når jeg på grunnlag av Sigmunds Skards bibliografi over sin kones utgivelser (Skard 1983) og supplementet til den etter hennes død sist i andre bindet av livsminnene (Skard 1986: ) har leita meg fram til slike titler som kunne tenkes å romme noe om språklige forhold. Så langt råd er, har jeg lest primærpublikasjonene av dem. I tillegg har jeg gått igjennom ikke reint få samleutgivelser av artiklene. Den øvrige (sjøl-)biografiske litteraturen om Åse Gruda Skard som Sigmund Skard lister opp bak i siste bind av sin kones livsminner (Skard 1986: 417), har jeg også sett igjennom. Den gir ingen opplysninger om språktema i Åse Gruda Skards fagforfatterskap utover dem hun sjøl nevner i minnebøkene sine, ja, nevner knapt slike tema i det hele tatt. Personlig hadde Åse Gruda Skard stor interesse for språk og språkbruk. Det kunne vanskelig bli annerledes etter en oppvekst, og i voksen alder nær kontakt, med Halv- 36

7 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP dan Koht som far. Halvdan Koht har, som alle nordister veit, en sentral plass i nyere norsk språkhistorie, og han var en streng målretter for dattera (Skard 1985: 205) etter at hun i ung alder valgte nynorsken som si særlige målform, enda hun av formidlingsomsyn stundom valgte eller blei tvunget til å bruke bokmål for å få tekster utgitt og/eller nå sine lesere, om enn med så mange valgfrie former som mulig i både bokmålet og nynorsken for ikke å vike av fra talemålet sitt mer enn nødvendig (Skard 1985: 161). Ektemannen hennes fra januar 1933 av, Sigmund Skard, var ikke mindre målinteressert og bistod henne livslangt i målstrevet hennes (Skard, S. 1980: passim, f.eks. 116, 117f., 206). At hun sjøl, liksom barna i sine vestkantskoler etter krigen, møtte mobbing og latterliggjøring av språkbruken sin, skulle ikke bidra mindre til bevissthet om språk og språkbruk. Målstrid såg hun bl.a. på som strid for de svake, underkua og mindretallige (Skard 1986: 324). At fokus for hennes psykologifaglige interesse snart kom til å ligge i kultur- og samfunnskonteksten for barns oppvekst, både i undervisning, folkeopplysning, organisasjonsarbeid og forskingssammenhenger, skulle en også vente ville føre til tematisering av språk og språkbruksforhold, desto mer som hun sjøl eksplisitt hadde formulert språk i tillegg til rase, kjønn og religion som noe det var et mål å skape likeverdsholdninger til (se ovafor). På denne bakgrunnen må det slå en språkinteressert og, enda mer, en språkvitenskapelig orientert leser av Åse Gruda Skards fagforfatterskap, at språk og språkbruk er forunderlig lite tematisert, eller tematisert bare overflatisk, enkelt eller en passant. I minnebøkene (Skard 1985, 1986) kommer hun rett nok ofte inn på språklige forhold, og i den sammenhengen passer det å nevne dem relativt kort og poengtert. Og poenga, opplysningene og eksemplifiseringene hennes der kan godt være av spesiell interesse for lesere som er særlig opptatt av ett eller flere av dem, så jeg sammenfatter dem summarisk her, samtidig som jeg viser til mindre artikler som tar opp liknende tema. Det gjelder barnespråk og språkbruksoppdragelse av barn flere steder (1985: 16, 17, 59, 245, 267, 269, 270, 281, 286, 346, 348; 1986: 14, 17, 41, 56, 59 62, 68, 102, 160, 205, 261, 270, 273, 276, 341), også noe om språkvansker i testapparat, tester uten språkaspekt og spesifikke språk- og lesevansketester (1985: 265; 1986: 137, 140); jf. Skard (1935b; 1948; 1952a; 1952b: 8, 14f., 17, 21, 27, 33, 38; 1954b; 1956a: 8f., 30f., 40f., 44f.; 1958; 1977; 1980a; 1981b; 1981c; 1983); eksempel på og merknader til ulike dialekter og dialektbruk, således jærmål (1985: 20, 40, 45, 48f., 190), bærumsdialekt (1985: 37, 45, 220), trøndsk (1985: 266, 269), tromsmål (1985: 37) og norske dialekter i USA (1985: 177; 1986: 48); nordisk grannespråksforståelse og nordiske skriftspråk (1985: 37, 69, 138, 281; 1986: 199, 200, 202 5); jf. Skard (1937); målsak og språkstrid, inkl. riksmålspraksis og -holdninger (1985: 40, 41, 45, 48, 49, 53, 60, 79, 97, 107f., 110, 115, 116, 135, 138, 139, 161, 166, 167, 190, 194, 199, 205, 220, 226; 1986: 165, 178, 192, 193, 250f., 275, 310, , 324; jf. 1986: 380 om egen stil og 1985: 166f. om egen norskundervisning); jf. Skard (1983b) og Skard og Skard (1979); 37

8 GEIRR WIGGEN egen, i enkelte tilfeller også andres, fremmedspråkslæring (utover språkfaga i skolegangen) og fremmedspråksbruk og -kompetanse (italiensk, fransk, tysk, hollandsk, svensk, finsk, britisk-, australsk- og amerikanskengelsk (inkl. Boston-slang), tsjekkisk og spansk i Mexico; 1985: 79, 121, 150f., 178, 179, 180, 189, 203, 213, 216f., 253; 1986: 14, 30, 45, 87, 203, 212, 223, 287, 397); språkblanding i språklæringsprosessen, framfor alt barns, men òg enkelte voksnes (1985: 60, 180, 189, 277, 281, 341, 343; 1986: 14, 17, 39, 41, 50, 56, 59 62, 68, 73, 102, 117, 143, 168, 250, 261, 266, 273, 277, 302); jf. eget avsnitt om dette emnet nedafor her; fler- og minoritetsspråklige forhold (bretonsk, baskisk og alsassisk i Frankrike, samisk i Norge, aboriginerspråk i Australia, maori i New Zealand, spansk i Mexico og de offisielle språka i Singapore; 1985: 155, 161; 1986: 187f., 324, 390, 391, 396, 397); jf. Skard (1969); lesing, leselæring og leseferdigheter/-vansker (1985: 37, 199; 1986: 50, 71, 84, 140, 261, 274, 386); jf. Skard (1933, 1949, 1964, 1966c, 1981a) og flere utenlandske artikler hun omsatte om denne emnekretsen for Norsk Pedagogisk Tidsskrift; pragmatiske og metalingvistiske forhold: barns taushet ved måltider (1985: 28, 33, 34), seksualsjargong i radikale kretser (1985: 128), dialoger mellom svært gamle (1985: 234f.; 1986: 245f.), barnespråklig samspill (1986: 68, 205), lærers språkbruk overfor elever (1985: 229), foredrag uten manuskript (1986: 200); jf. Skard (1951; 1952b: 27, 38; 1960; 1980b); banning (1985: 59); jf. Skard (1947; 1952b: 27; 1953: 188; 1956a: 16; 1976b); språk og kjønn (1985: 154); jf. Skard (1952b: 17) og eget avsnitt nedafor her; tiltaleformer i skolesammenheng (1985: 78); navneformer (1985: 49, 243); leksikografisk arbeid (1985: 248); jf. Skard (1950); grammatikkundervisning (1985: 167); tolketjenester i internasjonale møtesammenhenger (1985: 216f.; 1986: 89f.); enkeltpersoners språklige idiosynkrasier (1985: 55); kommunikasjon med resp. en institusjon for døve (1985: 75; 1986: 394). Men alle disse spredte innslaga i minnebøkene om språk og språkbruk motiverer ikke i seg sjøl en artikkel som den jeg legger fram her, enda så interessante og relevante de kan være i sine aktuelle sammenhenger. Det gjør heller ikke tilsvarende enkle tematiseringer av språk og språkbruk i mange av de flere hundre, ja, tusen folkeopplysningsstykka, som først ofte stod å lese i aviser, blad og tidsskrift som nådde et videst mulig publikum, f.eks. de hun hadde ukentlig i Arbeiderbladet i flere år etter krigen, ofte spredt videre derfra til norske lokalaviser og til blad som Arbeiderkvinnen, Kvinnen i tiden, Liv og helse og Mentalhygiene og folkehelse, og som byrået Arbetarpressen i Stockholm fikk spredt til aviser i både Finland og Sverige, som dessuten hennes venninne Anne Marie Nørvig ikke så sjelden lot trykke i sitt danske blad Børn, og som til dels også kom ut i Skúlabla i på Færøyene og i Tíminn på Island. I seinere år kom bladet Foreldre & Barn til som et viktig folkeopplysningsorgan for henne i denne 38

9 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP sjangeren. Alle disse småstykka er det naturligvis tidkrevende og til dels vanskelig å leite opp i dag; men et inntrykk av denne viktige delen av Åse Gruda Skards fagforfatterskap, og dermed av det hun skriver om språk og språkbruk i den forbindelsen, kan en få ved å lese slike utvalg av dem som hun etter hvert kom til å gi ut i hefte- og bokform, noen av dem også vidt utbredt, blant annet gjennom Sosialdepartementet og Statens informasjonstjeneste, og brukt i landets førskolelærerutdanning, enkelte også i de nordiske grannelanda. Skard nevner sjøl de viktigste av dem i den siste av minnebøkene sine (Skard 1986: 315). I noen av disse artiklene kan hun for så vidt komme inn på språk og språkbruk rett som det er, men saksinnhold og språkform er tilpassa de breie mottakergruppene, så det er lite i dem som gjør dem interessante i språkvitenskapelig eller annen vitenskapelig sammenheng, også fordi språkaspekta sjelden er noe primæranliggende i dem. Se f.eks. Skard (1979b: 21f., 40f., 46f., 54f., 61f., 70f., 78f., 84f., 92f., 95, 98f., 104f., 121, 129f., 139f.) om språkutvikling, språkbruk og paraspråklige forhold på ulike alderssteg i barne- og ungdomsåra. Mer faglig interessant blir det hun skriver om språk og språkbruk i samlinger av tyngre faglige bidrag, f.eks. Skard (1973: 12, 21, 43, 54, 81, 86, 101, 144f., 163), der merknadene om språk og språkbruk knytter seg til politiske utspill som oppdragelse til menneskevørnad (Skard 1938, der blant annet sosiodialektale fordommer tas opp) og behovet for barnebøker på minoritetsspråk (in casu samisk; Skard 1971), eller til psykologifaglige tema som leik, sinne og eldre tiders oppdragelseslitteratur. Men heller ikke noe av dette er originalt i historisk eller synkron språkvitenskapelig sammenheng. De artiklene jeg nevner sist her, er ellers til dels opptrykk fra ei større samling av slike faglig bidrag fra Åse Gruda Skard, som kom ut som festskrift til henne i høve 60- årsdagen (Skard 1965). Og der finner en opptrykt den eldste av to artikler som jeg mener gir forfatteren en plass i norsk språkvitenskapshistorisk sammenheng, den som er ei videreutvikling av en del av den franske studien hennes sist på 1920-tallet. Det er framfor alt de to artiklene den andre interessant nok ikke opptrykt i noen antologi som motiverer denne artikkelen min, enda den påfallende mangelen på beskjeftigelse med språk(-bruk) i hennes øvrige fagforfatterskap er interessant nok, som grunngitt ovafor, liksom merknadene om språk og språkbruk i sjølbiografien. Språk og kjønn Med det kjønnsspesifikke perspektivet på Paris-elevers skriftlige språkbruk i den franskspråklige avhandlinga som også skulle bli hennes norske magistergradsavhandling (Koht 1929), og den bearbeidinga av det som blei utgitt på norsk i en artikkel like etter (Skard ), plasserer Åse Gruda Skard seg som en tidligere bidragsyter til norsk språk-og-kjønn-forsking enn noen andre som tidligere har vært kjent i nålevende språkviteres framstillinger av emneområdet; jf. bibliografien i Ryen (1976: ). Det går fram av innleiinga til denne artikkelen hennes (Skard : 35 38) at hun på det tidspunktet kjente til bare noen få tidligere fagarbeid som kommer inn på kjønnsforskjeller i språkbruk (Aall , 1913; Cohn og Dieffenba- 39

10 GEIRR WIGGEN cher 1911; Giese 1914), alle som biprodukt av psykologifaglige arbeid med andre hovedtema, slik hun sjøl òg hadde sett etter andre mønster i sitt franske testmateriale enn de kjønnsrelatert språklige hun endte med å finne og framheve. At hun ikke har hatt kjennskap til tidlige språkvitenskapelige bidrag til tematikken, som f.eks. Lis Jacobsen (1912), viser interessant nok den mangelen på kontakt mellom sentrale humaniora-områder og det som seinere skulle komme til å bli definert og institusjonalisert som samfunnsvitenskapelige fag, som også i ettertid har vist seg i parallelt arbeid med like eller liknende tema, også språktema, innafor språkvitenskap og samfunnsfag uten at aktørene har kjent til hverandre eller hverandres faghistorie, like til denne dag. Her kan det passe å nevne at Åse Gruda Skards mentor under studieoppholdet i Manchester våren 1935 (se ovafor), professor Tom Pear, få år seinere gjorde et poeng av at psykologer ikke var særlig opptatte av å granske åssen mennesker snakker. Artikkelen han skreiv om det, omsatte Skard sjøl og lot trykke i Norsk Pedagogisk Tidsskrift i 1938 (Pear 1938). Og den etterlyser psykologifaglig interesse for både det å tale og det å tolke tale, for skillet mellom det å skrive og det å tale, for språkets sosiale konnotasjoner og saklig grunnløse, men folkelig utbredte fordommer og stereotypier knytt til språk og språkbruk, inkludert dialekter, og for talemålssyntaks og diskursanalyse. Det gjør den fordi språkbruk er aspekt av menneskelig atferd. Av samme grunn etterlyser Pear skolefaglig oppmerksomhet om språklige sider ved ordskiftet mellom mennesker. Men Åse Gruda Skard kom sjøl ikke til å ta den utfordringa og gå djupere inn på noe av det Pear nevner, utenom det hun i all enkelhet (og med det sikkert politisk effektivt, om enn ikke faglig tungvektig) inkluderer i folkeopplysningsskriftene sine, tematiserer en passant, som bitema, i faglige artikler om andre psykologiske emner og de arbeida jeg framhever her fra henholdsvis 1929/ og Talende i så måte kan være omtalen hennes av Helga Engs utgivelse av Rolv Rimes dagbok (Skard 1935c), ei dagbok skrevet på et sterkt hallingmålprega landsmål av en bygdegutt (holingen Lars Reinton) fra han var 8 til han var 23 år gammel ( ). Ei slik barne- og ungdomsdagbok gir direkte tilgang til et ungt menneskes språk(bruks)utvikling, og Eng sjøl har en relativt fyldig og språkfaglig presis omtale av språk(-bruken) der hun innleiingsvis (Eng 1935: 14 75) kommenterer dagboka årstrinn for årstrinn. Men Skard nevner overhodet ikke de språklige aspekta, enda aspekt av barnespråklig tale hadde vært emne for Helga Engs doktoravhandling (Eng 1912) og det så eksplisitt og detaljert morfologisk, syntaktisk og stilistisk i et eget kapittel (kap. II, op.cit.: 26 62) at Engs avhandling fortjener en tydeligere plass i barnespråksforskingas førstrukturalistiske historie enn den har fått og hun sjøl få år før hadde gjort et studium av parisiske barns og unges skriftspråklige uttrykksformer til et sentralt emne for sitt eget vitenskapelige gjennombruddsarbeid. Paris-studien hennes bygger på et stort empirisk tilfang, i alt 4324 skriftspråklige fantasitolkinger av Rybakoffs blekk-klatt skrevet av 791 jenter og 778 gutter, i alt 1569 elever fra 9 til 18 år, gjennomsnittlig 13 år og halvannen måned gamle, de aller fleste mellom 12 og 15 år. Hun finner en reell kjønnsforskjell, dvs. ikke noe som lar 40

11 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP seg forklare bedre som intelligens- eller aldersforskjell, i det at guttene gjennomgående skriver kortere tekster enn jentene, og i at jentene i større grad ser ulike slags bevegelser og handlinger i blekk-klatten og derfor bruker flere verb som uttrykker både bevegelse på stedet og bevegelse ut av papiret, skjønt verbfrekvensen totalt er lik for begge kjønn. Adjektiv bruker jentene også i større grad enn guttene. Men guttenes adjektivbruk er mer variert og mer saklig presis enn jentenes. Jentenes flere adjektiv karakteriserer hun som mer konvensjonelle, banale og intetsigende enn guttenes. Denne jentenes større konvensjonsbundethet er et funn hun deler med Giese (1914), som bygger samme konklusjon på sjangerforhold i tillegg til de allment språkstrukturelle i et like stort materiale; og den større ordvalgspresisjonen i guttenes tekster går sammen med konklusjonen til Cohn og Dieffenbacher (1911) av at det guttene skriver i skolestiler, er prega av større saklig pregnans i forhold til jentenes rikere uttrykk for kjensler i ordvalg, særlig adjektivbruk, syntaks og stil (Skard : ). I sum framstår guttenes fantasisvar i Skards undersøkelse som kortere, men mer saklig konsise og språklig presise, mens jentenes er lengre, men mer diffuse gjennom bruken av flere bevegelsesverb og adjektiv, om enn konvensjonelle, i større forklarende detalj. Utover disse forskjellene finner hun mer likhet enn forskjell mellom guttenes og jentenes tekster. Hun konkluderer med likhet som hovedresultat og finner forskjellene i små ting. Trass i det svære empiriske tilfanget hun bygger på, tar hun forbehold om at funna hennes kan være tilfeldige, og hun mener det burde være ei lokkende oppgave for lærere å undersøke saksforholdet i større bredde. Språkblanding Mot slutten av krigsasylet i USA skreiv Åse Gruda Skard en artikkel om språkblanding og fikk den trykt i Nordisk Tidende (New York; Skard 1944). Det er erfaringer med norskamerikaneres språkbruk hun legger til grunn, framfor alt hennes egne barns. I denne bruken av barnas norskamerikanske språkbruk bryter hun med påstanden i livsminnene sine om at hun aldri har brukt barna sine som materiale for psykologien sin (Skard 1985: 242), slik hun gjør det ved et par andre anledninger òg (se Skard 1986: 42, 138). Se omtalen av bakgrunnen for denne artikkelen om språkblanding i andre bindet av livsminnene (Skard 1986: 59 62). Hun nevner ikke i den forbindelsen at temaet kan ha blitt vakt i henne alt under overfarten til USA i 1931, da hun skulle til Radcliffe. På båten fikk hun tilfeldigvis professorene Didrik Arup Seip og Ernst W. Selmer som medpassasjerer og var mye i lag med dem. De skulle til Midt- Vesten og studere norske dialekter der. Se Skard (1985: 177). I omtalen av det første møtet sitt med kvinnene ved Radcliffe i 1931 (Skard 1985: 180) gjør hun imidlertid et poeng av hvor utrygg hun var i engelsk da, og at hun sjøl kunne blande anglifisert fransk i egen tale ( Was he blessed in the war? Jf. fr. blessé). Også i andre sammenhenger er hun opptatt av språkblanding: engelsk/spansk og norsk, tysk/russisk og svensk, japansk-engelsk, japansk-tysk og japansk-norsk (Skard 1985: 277, 341, 343; 1986: 59, 143). 41

12 GEIRR WIGGEN Åse Gruda Skards USA-publiserte artikkel om norskamerikaneres språkblanding er verdt å nevne i denne sammenhengen, fordi den kom ut før Einar Haugens store språkvitenskapelige beskrivelser av norsken i USA og norskamerikansk tospråklighet (Haugen 1953, 1956). Skards vesle og ikke forskingsmessig fullførte (se nedafor) og Haugens monumentale og språkvitenskapelig gjennomarbeidde og lingvistikkhistorisk grunnleggende publikasjoner kan naturligvis ikke jamføres på noe vis ellers. Det er Skards tidlige tematisering av norskamerikansk språkblanding i dagligdags, uformell språkbruk og den åpne, ikke-puristiske/ikke-dømmende holdninga hennes til det, som gjør det verdt å nevne den aktuelle artikkelen her. Det gjelder enten det er tale om engelske ord og (i komposita) orddeler ( bullbæsj < bullshit ) eller, i substantiv- og verbbruken, engelske rotmorfem i kombinasjon med norske grammatiske morfem, og bruken av slike ord og morfemkombinasjoner i syntagmer etter norske regler ( Det hurts, for Peter poket meg i neck en ), eller, mindre tydelig, norske ordvalg og idiom i engelsk forkledning ( She is angry on me / I want to pack up, Why shall we carry out of the table? ), norsk ordinnlån i engelsken ( he is a hawlt one (halt), we buried and buried (bar og bar)) eller engelsk syntaks i norsken ( dette er en field hvor biler kan ikke gå ). I livsminnene (Skard 1986: 62) skriver hun at hun i alle USA-åra under krigen noterte slike tilfeller av språkblanding når hun hørte dem, og at hun i 1944 satte seg som mål å finne mønster i blandingstendensene, men at hun ikke fikk tid til å sette uttrykka i system slik hun ville, altså heller ikke i den sammenhengen som i så mange forskingssammenhenger fikk gjort seg ferdig. Det hun lot publisere, er med andre ord ikke så fyldig og så sofistikert utarbeidd som hun hadde ønska. Det er vel helst grunnen òg til at hun seinere ikke fikk denne artikkelen opptrykt? Det er for øvrig et poeng i denne sammenhengen at det i Skards 1944-artikkel ikke er noe som tyder på at hun kjente til den populærvitenskapelige boka Haugen hadde gitt ut på norsk allerede i 1939 om norsken i USA, der det i et kapittel er omtale av språkblanding (Haugen 1939b: 40 59), heller ikke det foredraget Haugen holdt i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo året før (Haugen 1939a) om bakgrunnen for opptaket til eget studium av norsken i USA, der han ikke veit å nevne flere enn to egne (fra 1938) og fire andre artikler om emnet fra før (hhv. 1897, 1900, 1902, 1933 [feilskrevet 1932]), blant dem utkommet av D. A. Seips Amerika-besøk i 1931 (se ovafor; Seip 1933). Seip skriver ellers mindre fyldig og mindre strukturert om norsk-amerikansk språkblanding i sin artikkel enn Skard gjør i sin. I minnebøkene nevner Åse Gruda Skard ekteparet Einar og Eva Haugen blant de norske og norskætta hun og mannen traff under foredragsreisene sine i USA under krigen, og som de opprettholdt vennskapsband med seinere (Skard 1986: 44, 219). Det bekreftes i sjølbiografien til ektemannen, Sigmund Skard (1980: 187), som dessuten går inn på hva slags faglig samkvem Haugen og ekteparet Skard hadde i USA i krigsåra etter at de møtte hverandre. Åse Gruda Skards artikkel om språkblanding står unevnt i den sammenhengen. Det kan naturligvis ikke utelukkes at Haugen i møtene med Skard-ene under krigen kan ha nevnt de studiene av norskamerikansk som han alt da var opptatt av, og at det kan ha bidratt til Åse Gruda Skards interesse for å studere det samme innafor sin erfarings- 42

13 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP sfære. Skjønnlitterære gjengivelser av norsk-engelske blandingsformer, som fins allerede i de første forsøk på språkbruksrealisme i norsk litteraturhistorie (Meltzer 1862: 146 o.a.st.), kan også tenkes å hatt bidratt slik. Men etter det hun skriver i livsminnene sine om grunnlaget for artikkelen sin (Skard 1986: 59 62), synes det først og sist å være notat av egne barns språkbruk, like fra overfarten fra Japan i 1940, som har skapt den aktuelle språkblandingsinteressa hennes. Vitenskap som egenverdi og samfunnsinnsats De siste femten-tjue av åra sine som dosent ved Universitetet i Oslo blei Åse Gruda Skard som sagt ikke estimert etter fortjeneste i sitt akademisk-psykologiske nærmiljø, slik hun sjøl mente hun burde ha vært. Hanne Haavind (1984: 181, 199) slutter seg til det. Hun ser den manglende akademiske anerkjennelsen fra slutten av 1950-tallet av i feministisk perspektiv: Skards oppstykking av arbeidstida og -kreftene sine mellom forsking (erkjennelse) og formidling (bruk av erkjennelsen) mener hun rett nok var ei ulempe for karrieren ( karrieremessig upraktisk ), men faglig velgrunna på en måte som kvinner mer enn menn har syn for, og dermed typisk for kvinnelige psykologer: Skal en dømme etter de andre kvinnelige psykologene som er presentert i denne boka [d.e. Anna Freud, Melanie Klein, Margaret S. Mahler, Karen Horney, Helene Deutsch, Marie Boneparte, Maria Montessori og Helga Eng], blir kvinnelige psykologers interesse for forskning mest fruktbart utnyttet når den er kombinert med et sterkt praktisk engasjement i et tematisk område (Haavind 1984: 185). Hun forstår Åse Gruda Skards interesse for barns og familiers praktiske problem som grunn til at hun ikke blei tatt så alvorlig som akademiker og forsker som hun burde, og at hun med de faglige og fagpolitiske krav hun stilte i de aktuelle praksissammenhengene, blei mistolka som krevende på egne vegne. Fordi kvinner i samtida blei venta å være nyttige og tjenende, og ikke briljerende og sjølhevdende, skriver Haavind, blei hun et offer for den form for kvinnediskriminering som særlig har karakterisert etterkrigstiden (op.cit.: ). Sjøl har jeg ikke de samme forutsetningene som Haavind til å vurdere psykologifaginterne forhold som dette. At kvinnelige kolleger skulle kombinere sitt akademiske virke med et praktisk engasjement, eller orientere det mot praktiske formål, i større grad enn mannlige, slår meg som en interessant påstand som ikke trenger avgrenses til psykologifaget, og som godt kunne undersøkes nærmere. Likevel har jeg vondt for å forstå at det kan være helt rett at kritikken av Åse Gruda Skard i det vitenskapelige universitetsmiljøet fra slutten av 1950-tallet av skulle skyldes mannlige kollegers manglende forståelse av at forsking og vitenskap på den ene sida og forskingsog vitenskapsbruk for ulike formål i samtidsamfunnet på den andre var ett i Skards virke og fagforståelse, og at teori og praksis derfor burde kunne ha blitt vurdert som to likeverdige sider av samme helhet. Åse Gruda Skard gir i livsminnene sine flere steder uttrykk for ei klar bevissthet om skillet mellom forsking/vitenskap og bruken av den i forskjellige former og samfunnssammenhenger, likens for sine egne kvaler og 43

14 GEIRR WIGGEN avveiinger mellom de to faglige aktivitetsformene og -arenaene så vel som hennes bevisste vilje til kombinasjon av dem, skjønt i siste tilfelle stundom med et syn på vitenskapelig arbeid som mindreverdig i seg sjøl (og da med motlegg fra ektemannen), ja, i ettertid tilmed tvil om hun ved slike korsveger hadde valgt rett (Skard 1985: 218; 1986: 20, 24, 127f., 136, 319, 321, 409; jf. Skard, S. 1980: 207). Og det er vanskelig å ta f.eks. Helga Eng til inntekt for den kombinasjonen av teori og praksis som Haavind framstiller som typisk for kvinnelige psykologer (se ovafor). Åse Gruda Skard framstiller Helga Eng som helt annerledes enn seg sjøl i så måte i den 80-årshyllesten hun lot trykke i Norsk Pedagogisk Tidsskrift i 1955: Helga Eng sto ikkje fram i striden for barnets rett; men ho arbeidde trutt og iherdig på å legge eit vitskapleg grunnlag for større skyn for barnet og for utviklingsgangen hos menneska (Skard 1955: 176). Og i nekrologen over Eng elleve år seinere gjør hun det poenget enda tydeligere: Ho var heller stillsleg av seg, heldt seg tilbake, var mykje av ein typisk vitskapsmann som elska sitt arbeid og helst ville få halde på med gransking i fred (Skard 1966b: 186). Av det Åse Gruda Skard beretter om seg sjøl på tampen av livet sitt (1985, 1986), mener jeg det går klart fram at hennes valg av prioritet til faglig basert barne-, kvinne-, familie- og annen sosialpolitisk innsats, inkludert psykologifaglig entreprenørskap i den sammenhengen, er i full overensstemmelse med hennes utadretta personlighet og aktivitetsorienterte karakter (trass i tilbakevendende depresjoner), slik den kan gjenkjennes i begge foreldras tilsvarende engasjement, moras kvinnepolitiske og farens kultur- og allmennpolitiske, og det oppvekstmiljøet de gav henne, med det sentrale budet i den sosialistiske rørsla hun hele sitt liv var knytt til og kjente seg heime i, om å gå inn i si tid og bruke kreftene sine til fellesskapets beste der og da, især for dets svakest stilte. Se Skard (1982: 79, 228, 247f., 254, 258f., 262) om akkurat den samme livsholdninga hos faren, som hos han òg naturlig førte til en omfattende folkeopplysende publisistikk, om enn i ulikt større grad også til reint vitenskapelig produksjon. Åse Gruda Skard gikk inn i si tid med alle sine krefter, og for det fortjener hun visselig den honnør hun har fått. Det hun tematiserte av språklige og språkpolitiske forhold i den forbindelsen, er likevel neppe det som kom til å sette de djupeste og varigste spor i ettertida. Også i den vitenskapelige delen av livsverket hennes, framfor alt i forskingsbiten, forblei slike tema marginale, skjønt likevel verdt oppmerksomhet i enkelte tidlige bidrag, som det har vært hovedanliggendet mitt å få fram her. Hun kunne ha fortsatt karrieren sin med tyngdepunkt i forsking og vitenskap, slik hun hadde vist si lyst til og sitt klare talent for før Hva hun i så fall ville ha utvikla av språklige tema på den måten da, er ikke godt å si. Men det antyder kanskje at språkforhold neppe var noe viktig tema for henne, at heller ikke det siste store forskingsprosjektet hun drog i gang, Oslo-prosjektet, blei brukt til å belyse språk eller språkbruk (se ovafor), enda det der, som i all forsking hun interesserte seg for fra krigsåra av, gjaldt kva rolle miljøfaktoren i vidaste forstand spelar i den sjelelege voksteren (Skard 1986: 135, 366ff.; jf. 228). I det festskriftet hun fikk til 75-årsdagen (Faleide et al. 1980), er det i all 44

15 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP hovedsak yngre kolleger som legger fram deler av sine granskingsarbeid, og der er språkpsykologiske og -sosiologiske tema godt representert. De bidraga leste hun med stor interesse, og ett av dem (Wold 1980) kunne hun knytte til liknende tematikk i slikt som faren hadde skrevet om språk og språkbruk (opplyst av professor Astri Heen Wold i telefonsamtale 1. mars 2005). Sjøl bidrar hun med en artikkel der òg, men den nevner bare så vidt språkbruk i samband med voksnes tale til barn i eldre oppdragelseslitteratur (foregrepet i Skard 1954a, jf. 1956a: 8f.; Skard 1976a synes etter tittelen å ta opp samme emne synkront, men gir bare opplysning om ømtålige samtaleemner og berører ikke den språklige samhandlinga mellom barn og voksne) og i samtidas grensesettende (til-)tale til barn i disiplineringssammenheng (foregrepet i bl.a. Skard 1956a: 30f., 40f., 44f.). Den vitenskapelige interessa for språk og språkbruk blant neste generasjons psykologer synes ikke å ha smitta over på henne. Kanskje ville hun livslangt ha representert sin generasjons psykologifaglige orientering i det Tom Pear sist på 1930-tallet påpekte som faglig umotivert språkbruksinteressemangel (se ovafor), også om hun hadde valgt å konsentrere seg om forsking og vitenskap framfor faglig formidling og politikk. Men kanskje ville et opprettholdt vitenskapelig primærfokus etter ha gitt henne bedre forutsetninger (ro, konsentrasjon, krefter, faglig overblikk og utsyn) for å oppdage og ta inn over seg det gjennombruddet for allmenn, systematisk barnespråksgransking som kom med Roman Jakobson (1941), likens den aktualiseringa av og utfordringa for kognitiv psykologi som kom med Noam Chomskys språkteorier fra 1957 av (tatt opp innafor hennes eget fag ikke minst av hennes tidligere student, professor Ragnar Rommetveit her til lands) og etableringa på 1950-tallet og videreutviklinga deretter av moderne psyko- og sosiolingvistikk (med blant andre hennes tidligere studenter, professorene Rolv Mikkel Blakar og Astri Heen Wold som bidragsytere innafor hennes eget fag i Norge) alt sammen akademisk-vitenskapelige innovasjoner i hennes embetstid som ligger nær hennes generelle tematiske interessefelt. Med denne siste overlegninga ønsker jeg for all del ikke å kritisere Åse Gruda Skard for noe hun ikke har gjort. Det ville være som å kritisere en forfatter for ikke å ha skrevet ei annen bok enn den han/hun faktisk har valgt å skrive helt urimelig. Men Åse Gruda Skards vegvalg aktualiserer unektelig det mer prinsipielle spørsmålet om forholdet mellom akademisk-vitenskapelig erkjennelseskonsentrasjon som egenverdi uten klar samfunnsrelevans, annet enn potensielt langsiktig og i grunnleggende og vid forstand, respektive politisk motivert og adressert, vitenskapsbasert fagvirke med klar intensjon og forventning om her-og-nå-nytte på en måte som gjør det nærliggende å spørre om sterk betoning av det siste kan komme til å stå i vegen for det første. Spørsmålet er sterkt framme i vår samtid. Som vi har vist til ovafor, var ikke Åse Gruda Skard alltid like sikker på om hun hadde valgt rett. Ved 100-årsmerket: offisiell feiring og faglig glemsel I den norske allmennhetas bevissthet var Åse Gruda Skard ved sin død i august

16 GEIRR WIGGEN rikssynser og autoritet framfor noen andre i barne- og familiepsykologiske sakssammenhenger, og hennes enorme fagformidlingsinnsats hadde satt dagsorden for og preg på samfunnsutviklinga generelt og i profesjonsutdanning for de barne-, kvinneog familiepedagogiske resp. -psykologiske saksområda hun hadde vært talskvinne for gjennom flere generasjoner. I 2005, hundre år etter hennes fødsel, minnes det offisielle Norge henne med et eget frimerke, et tjuetokroners til ombæring av tungvektig brevpost innenlands, om enn ikke den aller tyngste; og det psykologiske fagmiljøet ved Universitetet i Oslo knytter navnet hennes til ulike markeringer. I løpet av forbausende få år etter sin død synes hun likevel å være glemt i mange av de fagsammenhengene hun investerte sitt liv i, kan Tonje Kolle konstatere i ei førskolepedagogisk hovedfagsavhandling (2000: 12), der hun noterer spesielt at denne glemselen også gjelder i de praksissammenhengene Skard prioriterte, ikke bare i psykologifagets akademiske sammenhenger. Det kan få noen hver av oss til å reflektere edruelig over vår egen viktighet i faglig sammenheng; skjønt [m]enneskers verdi kan ikke bare måles ut fra deres eget arbeid og egne tanker, men også ut fra det arbeid og de tanker de fremkaller hos andre, som biologi-professoren Erika Hagelberg (2005) betimelig minner oss om i en hyllest til Thor Heyerdahl, som hun reint faglig var så uenig med i mangt enda det bør presiseres at menneskers verdi i eksistensiell forstand ikke kan måles i det hele tatt og ganske spesielt ikke som større eller mindre i forhold til hverandre. Når Kolle i si avhandling vil reaktualisere Åse Gruda Skards innsats, er det på det barneog kvinnesakspolitiske området. Språklige tema nevner hun så lite (Kolle 2000: 34, 99f., 115f.) at de framstår som enda magrere og utydeligere enn de faktisk er i Åse Gruda Skards skrifter. Med dette har jeg villet bøte noe på den utydeligheta. Tilvisinger Cohn, Jonas og Julius Dieffenbacher Untersuchungen über Geschl.-, Alters- und Begabungs- Unterschiede bei Schülern. Beihefte zur Zeitschrift für angewandte Psychologie. II. Leipzig: Barth. Eng, Helga Abstrakte begreper i barnets tanke og tale. Psykologiske undersøkelser paa grundlag av iagttagelse og eksperimenter med skolebarn. Kristiania: Aschehoug Rolv Rimes dagbok fra det 10. til det 24. år. Utgitt med en veiledning og oversikt. Oslo: Cappelen. Faleide, Asbjørn, Svenn Torgersen og Astri Heen Barn og familie forskning og debatt. Artikkelsamling til Åse Gruda Skard. Tidsskrift for Norsk psykologforening. Monografi nr. 6. Oslo: [Norsk psykologforening.] Giese, Fritz Das freie literarische Schaffen bei Kindern und Jugendlichen. I II. Beihefte zur Zeitschrift für angewandte Psychologie. VII. Leipzig: Barth. Hagelberg, Erika Thor Heyerdahl inspirerte verden. Aftenposten (kronikk) 19. februar 2005, del 2, 4. Haugen, Einar. 1939a. Om en samlet fremstilling av norsk-amerikansk sprogutvikling. Avhandlinger utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. II. Hist.-Filos. Klasse No. 3. Oslo: Jacob Dybwad b. Norsk i Amerika. Oslo: Cappelen. 46

17 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP The Norwegian Language in America. A study of bilingual behavior. Vols. I II. Philadelphia: University of Pennsylvania Press Bilingualism in the Americas. A bibliography and research guide. Publication of the American Dialect Society 26. Alabama: American Dialect Society / University of Alabama Press. Haavind, Hanne Åse Gruda Skard psykologiens mor i Norge. I: Kvinner i psykologien. Portrett av ni pionerer, utg. av Siri Gullestad og Anna Louise von der Lippe, Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø: Universitetsforlaget. Jacobsen, Lis Kvinde og Mand. En Sprogstudie fra dansk Middelalder. København: Gyldendal. Jakobson, Roman Kindersprache, Aphasie und allgemeine Lautgesetze. Uppsala: Almqvist & Wiksell [Eng. utg.: Child Language, Aphasia, and Phonological Universals. The Hague, Paris: Mouton 1968.] Koht, Aase Grude Étude d un test d imagination sur des écoliers parisiens. L Année Psychologique XXX, Kolle, Tonje Ordene som ble borte. Et historisk og feministisk perspektiv på Åse Gruda Skards bøker om barneoppdragelse. Høgskolen i Østfold. Rapport 2000:5. [Halden:] Høgskolen i Østfold. [Orig. som hovedfagsavhandling i barnehagepedagogikk, Høgskolen i Oslo.] Meltzer, Harald Til og fra America. I ibid.: Smaabilleder af Folkelivet, Del II, Christiania: Jac. Dybwad. Pear, Tom H Talen eit psykologisk og pedagogisk problem. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 22:10, Rosenzweig, Saul og Aase Grude Koht The experience of duration as affected by needtension. A preliminary study. Journal of Experimental Psychology 16, Ryen, Else, red Språk og kjønn. Oslo: Novus. Seip, Didrik Arup Nordmenn og norsk språk i Amerika. Ord och bild 42, Skard, Sigmund Solregn. Ein sjølvbiografi. Oslo: Det Norske Samlaget Mennesket Halvdan Koht. Oslo: Det Norske Samlaget Åse Gruda Skard. Bibliografi Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø: Universitetsforlaget Åse Gruda Skard. Bibliografi I Skard, Åse Gruda 1986, Skard, Åse Gruda. Se òg Koht, Aase Grude. Skard, Åse Gruda Er det skilnad på uttrykksmåten hos gutar og gjenter? Norsk pedagogisk årbok 6 ( ), Trykt opp i Lärarinneförbundet 27 (1940): 46, 6 10 og i Skard, Åse Gruda 1965, Barn som ikkje kan lese. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 17: 7, a. Studies in the psychology of needs: Observations and experiments on the sexual need in hens. Acta Psychologica 2, [Sammendrag i Onzième congrès international de psychologie, Paris 1937, Paris 1938.]. 1935b. Barnet lærer å tale. Norsk tidend 25. oktober c. [Melding av] Helga Eng: Rolv Rimes dagbok (Oslo 1935). Bok og bibliotek 2, [Melding av] Marius Sandvei: Svensk-norsk ordbok. Oslo, Fabritius & Sønners Forlag, Norsk Pedagogisk Tidsskrift 21: 10, Oppseding til menneskevørdnad. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 22: 9, Er det norsk eller amerikansk eller norsk-amerikansk? Nordisk Tidende [New York] 54: 10 (9. mars 1944), 1 og De stygge ordene. Arbeiderbladet 1. februar Ordene kommer. Arbeiderbladet 24. januar

18 GEIRR WIGGEN Barn med lesevansker. Arbeiderbladet 12. februar 1949; òg i Vår skole 35 (1949), [Melding av] Henry Havin: Psykologisk ordbok. Oslo, Johan Grundt Tanum, Norsk Pedagogisk Tidsskrift 34: 5, Televisjonen eit nytt pedagogisk problem. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 35: 11, a. Mor skal hviske hvis de syvårige skal høre hende. Børn 16, februar, b. Social utveckling och personlighetsdaning. I: Social fostran. En handbok för lärare, utg. av Ester Hermansson, Stockholm: Svenska bokförlaget, Bonniers Barn i ulike kulturer. I: Festskrift til B. Ribsskog 25. januar 1953, utg. av Ruth Frøyland Nielsen, Hans Bergersen og Trygve Dokk, Oslo: Gyldendal a. Kva las dei om barnestell og oppseding før i tida? Norsk Pedagogisk Tidsskrift 38: 3, b. Slyngelalderen. Liv og helse 20: 6, Helga Eng 80 år 31te mai Norsk Pedagogisk Tidsskrift 39: 5, a. Disiplin i heimen. Forsøk på utviklingsmessig oppdragelse. Sosialdepartementets småskrifter. Nr. 3. Oslo: Sosialdepartementet.. [1956b.] Scope and Methods of the Oslo Project ( ). 9s. Udatert (foredrags-?) manuskript. Oppbevart ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, i mappe datert 1956, pappeske V1U Billedbok ord ting, hvilken sammenheng har de for børn? Dansk pædagogisk tidsskrift 6, Skal biletkulturen gløype oss? Norsk tidend 15. desember Kan treåringer lære å lese? Kvinner og klær 1964: 18, Barnet i samfunnet. Artiklar i utval. Oslo: Det Norske Samlaget a. Orality in the first nine years of life. Nordisk psykologi. Monografiserien 20. [= Nordisk psykologi 18: 2, ] København: Munksgaard b. Helga Kristine Eng Norsk Pedagogisk Tidsskrift 50: 5, c. Lesemognad og lese-opplæring. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 50: 5, Same slag minoritetsproblem i Norge og New Zealand. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 53: 9, Barnet som forbrukar. Forbrukerrapporten 14: 4, Liten blir stor. Tolv artiklar om barn, foreldre og samfunn. Oslo: Det Norske Samlaget a. Barn og vaksne talar saman. Sosialdepartementets småskrifter. [Oslo:] Sosialdepartementet b. Voksne banner også. Arbeiderbladet 16. mars Språk og kropps-språk. Foreldre & Barn 1977: 9, a. Alt for barnet riss av ein sjølvbiografi. I: Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene , utg. av Kari Skjønsberg, Oslo: Gyldendal b [1954 (1951)]. Hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn? 10. reviderte opplag. Oslo: Sosialdepartementet, i kommisjon hos Johan Grundt Tanums Bokhandel. Først utgitt som artikkelserie i Arbeiderbladet i a. Ikkje katastrofalt om det drøyer litt før barnet bruker ord. Foreldre & Barn 1980: 6/7, b. Ødelegger TV barnas språk? Arbeiderbladet 15. november a. Den første leseundervisninga. I: Paa Børnenes eget Talemaal. Dialekt i barnehage og skule, utg. av Turid Kleiva og Bodil Røyset, Oslo: Det Norske Samlaget b. Barn og språk. Aktuelt perspektiv 1981: 2,

19 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP. 1981c. Hvilket språk skal vi bruke? Foreldre & Barn 1981: 8, a. Hun vil ikke snakke i barnehagen. Foreldre & Barn 1983: 1, b. Om språket i bladet vårt. Foreldre & Barn 1983: 3, Liv laga. Ei minnebok Oslo: Gyldendal Fulle hender. Ei minnebok Oslo: Gyldendal. Skard, Åse Gruda og Sigmund Skard Barneår og språkstrid. Aftenposten (kronikk) 31. mai Wold, Astri Heen Lese- og skriveopplæring på dialekt. En språkpsykologisk diskusjon. I: Faleide o.a. (1980), Aall, Anathon Et psykologisk experiment om hukommelse og gjenfortælling. Psyke V, og VI, Zur Psychologie der Wiedererzählung. Zeitschrift für angewandte Psychologie VII, Geirr Wiggen Universitetet i Oslo Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling Postboks 1099 Blindern NO-0316 Oslo geirr.wiggen@ils.uio.no 49