Diskusjonsnotat: Profesjonsutvikling og kvalitet

Transkript

1 VEDLEGG 2 sak Diskusjonsnotat: Profesjonsutvikling og kvalitet Dette er ett av fire notater laget for å støtte fylkeslagene i forberedelsene til diskusjoner om landsmøtesaker på fylkesårsmøtene. De fire diskusjonsnotatene er knyttet til hver sin landsmøtesak som nå er i prosess og som alle skal inngå i dokumentet «Vi utdanner Norge». Dette dokumentet vil samle Utdanningsforbundets overordnede politikk og innsatsområder for landsmøteperioden «Vi utdanner Norge» Profesjonsutvikling og kvalitet Styring, ledelse og partssamarbeid Lønns- og arbeidsvilkår Organisasjonen i utvikling Landsmøtesaken Profesjonsutvikling og kvalitet skal bygge på politiske vedtak fra tidligere landsmøter som det er grunnlag for å videreføre og ny, oppdatert politikk. Saken, som skal drøftes og vedtas på landsmøtet 2015, vil følgelig inneholde mange temaer og flere politikkområder enn det dette notatet rommer. Her har vi trukket ut noen sentrale problemstillinger i saken, og hvis fylkeslagene ønsker det, kan dette notatet være et grunnlag for diskusjon på fylkesårsmøtene. Fylkeslagene står selvsagt fritt til å legge opp til andre diskusjoner om det er ønskelig. Kort om Landsmøtesaken «Profesjonsutvikling og kvalitet» Kvalitet i arbeid med lek, læring, utvikling og danning har utgangspunkt i et bredt samfunnsmandat for barnehage og skole. Kvalitet skal sikre likeverdig utdanning og forutsetter at lærere og ledere i utdanningssystemet gis gode vilkår til å gjøre jobben sin. Politikernes egen oppfatning og definisjon av kvalitet i utdanning styrer deres prioriteringer. Deres vurderinger og valg får direkte konsekvenser for profesjonsutøvelsen for våre medlemmer. At lærere og ledere er tydelige på hva de legger i kvalitet, hvordan kvalitet utvikles best mulig, og hvilke rammebetingelser som kreves, er derfor vesentlig både for å vinne tillit, bygge kunnskap og for å ivareta barn, unge og voksne i utdanningen. Dette er det overordnede utgangspunktet for landsmøtesaken «Profesjonsutvikling og kvalitet». Under følger noen aktuelle problemstillinger til diskusjon: Profesjonens handlingsrom under press Det profesjonelle handlingsrommet utfordres. Endringer i plan og lovverk må ikke frata ledere, barnehagelærere og lærerne deres nødvendige handlingsrom og faglige metodefrihet. Vi må motvirke at nasjonale og lokale myndigheter gjennom sine vedtak griper inn på det som er 1

2 lærergruppenes arena. Lærernes og ledernes viktigste oppgave - barnehagen og skolens brede samfunnsmandat - er under press. Andre aktører får i for stor grad definere hva dannings- og læringsarbeid dreier seg om eller hva de mener bør kjennetegne en god barnehage eller en god skole. For ofte ser vi at lokale myndigheter pålegger lærere å bruke eksempelvis spesifikke kartleggingsverktøy eller vurderingsmetoder. Dermed utfordres både bredden i læringsarbeidet og den metodefriheten profesjonen trenger for å gjøre en god jobb. Den såkalte Sandefjord-saken har vist at det nytter å stå i mot, å ta ansvar og å komme med alternativer. Det viser også saken i Ålesund hvor politikerne i 2013 innførte en prøveordning som påla lærere i videregående skole anonym retting i enkelte fag. Svært mange lærere følte seg kraftig provosert og mente at skoleeier uttrykte mistillit til hele lærerprofesjonen. Lærene var tydelige på at vurderingsarbeid ikke er enkelt! Men i kraft av deres faglige og pedagogiske erfaring sa de klart og tydelig fra om at det er lærerne som profesjonsutøvere som sammen innehar den nødvendige kompetansen til å avgjøre hvordan vurderingsarbeidet kan gjøres best mulig ikke politikerne! Utdanningsforbundet Ålesund uttalte blant annet: «Dette var en utidig og uklok innblanding i lærernes metodevalg og profesjonelle ansvar, på linje med om politikerne i detalj skulle begynne å bestemme hvordan legene skal behandle ulike sjukdommer» Rapporten som forelå etter at ordningen med anonym retting hadde vært prøvd ett år, støttet Utdanningsforbundets faglige argumentasjon i saken. Etter ny behandling i Utdanningsutvalget i fylket ble prøveordningen avviklet. I vedtaket konstaterte de at: «nytteverdien av prøveordninga med anonym retting av prøver ikkje står i forhold til tids- og ressursbruk. Evalueringa tyder på at vurderinga som føregår i skulen i dag vert gjort i tilstrekkelig omfang I Barnehagesektoren er høring rundt barnehageloven et aktuelt tema som har sterk sammenheng med metodefrihet. I nyhetssaken tilknyttet høringen sies det: «Det viktigste for Utdanningsforbundet er å stoppe Regjeringens forslag om at barnehageeierne det være seg kommuner eller private aktører skal ha rett til å bestemme hvilke system, verktøy og metoder barnehagelærerne skal bruke i sitt pedagogiske arbeid. Utdanningsforbundet er tydelig på at denne retten til å velge pedagogiske opplegg fortsatt må ligge hos styreren og de pedagogiske lederne som har det pedagogiske ansvaret. I 2009 boikottet en gruppe barnehagelærere et verktøy som Oslo kommune påla alle barnehagelærerne å bruke. Verktøyet «Her kommer jeg fra barnehage til skole» var utarbeidet for å dokumentere enkeltbarns ferdigheter fordelt på ulike kategorier. Denne dokumentasjonen skulle følge barnet ved skolestart. Barnehagelærerne hevdet at verktøyet falt utenfor det mandatet de var gitt, og de argumenterte blant annet med at: «De skadelidende vil være barna som hele tiden skal sammenliknes med hva som er det normale Barnehagelærerne viste til lovverket og brukte det aktivt for å stoppe verktøyet. Det greide de, og fikk også medhold av både Fylkesmannen og Datatilsynet. Med utgangspunkt i blant annet disse eksemplene og andre eksempler dere selv kjenner til, drøft gjerne: 2

3 Hvor ligger de største hindringene eller truslene mot kvalitet i utdanningen i dag? Hva forstår vi selv med kvalitet og med god utdanning? Hvordan kan profesjonen møte angrep mot metodefrihet både nasjonalt og lokalt? Hvordan kan vi få økt gjennomslag for våre synspunkter? Hvilke innsatsområder bør Utdanningsforbundet prioritere? Å lede et sterkt profesjonsfellesskap En diskusjon frem mot landsmøtet 2015 vil handle om betydningen av pedagogisk ledelse og god ledelse av lærerne. I Vi utdanner Norge. Medlemmenes innspill (Rapport 2/2015) sier en leder det slik: «Nok tid til daglig ledelse = tilstedeværelse». Utsagnet poengterer betydningen av å ha nok tid til å kunne delta i og lede prosessene de ansatte er opptatt av. Det kreves mot og kunnskap for å ta ledelse i et arbeidsfellesskap med høyt kompetente medarbeidere med ulik yrkes-, fag- og utdanningsbakgrunn. Det er også krevende å finne balansegangen mellom nødvendig faglig ledelse og hensynet til den enkelte medarbeiders faglige skjønn. Lærere i barnehage og skole er profesjonsutøvere. Det innebærer at de løser et samfunnsmessig oppdrag og bruker sin kompetanse ved å utøve godt skjønn. Å lede lærere handler derfor om å lede dem som selv skal lede kjernevirksomheten. Hva mener vi dette innebærer for skole- og barnehagelederes arbeid? Hva kreves for å få til et godt samarbeid? Laget rundt læreren nok ressurser og nok kompetanse Et annet aktuelt tema for landsmøtet er gode rammebetingelser, laget rundt læreren og støttesystemets funksjon. Det dreier seg om nok kompetanse, nok voksne, tid til ledelse, tid til kjerneoppgavene og tid til samarbeid. Et medlem uttrykker det slik: «Politikerne snakker så varmt om tidlig innsats, men det krever faktisk ressurser» (Rapport 2/2015) Utdanningsforbundets mål er likeverdig utdanning av høy kvalitet. Målet utfordres av et fragmentert styringssystem, og av store økonomiske forskjeller kommunene imellom. Politikerne kvier seg eksempelvis for å innføre nasjonale standarder for bemanning og lærertetthet for barnehagen og skolen. Samtidig pålegges kommuner og fylker nasjonale krav uten at det følger med tilstrekkelige midler. På arbeidsplassene er resultatet nye oppgaver eller «tidstyver» i en allerede presset hverdag. Mange av kravene og tiltakene er begrunnet i kvalitet, men ser ut til å hemme heller enn å fremme god utvikling. Lærerstreiken satte det økende gapet mellom nasjonale løfter og kommunal virkelighet på dagsorden, og tydeliggjorde nasjonal avmakt i en så viktig sak som skoleutvikling. For barnehagene ser vi at mangelen på sentral normering, kombinert med et finansieringssystem som belønner kommunal innsparing, er en alvorlig trussel mot kvaliteten. Tilgangen til spesialpedagogisk kompetanse er et eksempel på en avgjørende støttefunksjon hvor tilbudet blir mangelfullt og tilfeldig for de som trenger det. Et godt samarbeid på tvers av etater, og et høyt kvalifisert og lett tilgjengelig støttesystem, er nødvendig for å gi alle barn og unge gode muligheter for å lykkes i sin utdanning. Å styrke rammene for disse gruppene er med på å styrke kvaliteten i opplæringen. Det samme gjelder for annen kompetanse og andre nøkkelfunksjoner, som rådgivere og helsesøstre. Hva kan og bør vi gjøre for å styrke og synliggjøre behovet for ressurser og kompetanse i utdanningen? Hva er viktigst å prioritere? 3

4 Hvilken rolle mener vi at det faglige støtteapparatet skal spille inn mot styrere, ledere og lærere i den enkelte skole og barnehage? Hvilke andre kompetanser og profesjoner er det behov for i barnehagen og skolen? Synliggjøre barnehagelærernes særskilte ansvar Et annet aktuelt tema er hvordan barnehagelærerens særskilte kompetanse og pedagogiske ansvar må tydeliggjøres og gjenspeiles i praksis, i styringssystem og offentlige dokumenter. Medlemmer beskriver sin arbeidshverdag i slik: «Arbeidssituasjonen til pedagogiske ledere i barnehagene preges av et stort press på oppgaver som skal utføres med minimalt med tid til gjennomføring. Samtidig er det et press fra fagarbeidere og assistenter knyttet til at de mener at pedagogene er for lite sammen med barna i barnegruppa» (Rapport 2/2015). Barnehagelæreren opplever et krysspress: Det skal være nok tid til faglig planlegging, samtidig skal en ha nok tid med barna. Barnehagelærers kompetanse er avgjørende også i samspillet mellom personalet og barna. For det er i de autentiske møtene med barna at barnehagelæreren kan bruke sin faglige innsikt, analysere og formidle mulighetene i leken, læringen og utviklingsmulighetene. Dette er et særskilt ansvar barnehagelæreren har. Utdanningsforbundet har iverksatt en barnehagepolitisk offensiv med mål om at 50 prosent av de ansatte i barnehagene er utdannet barnehagelærere. Målet er at en større andel barnehagelærere skal gi et styrket fellesskap for barnehagelærerne til beste for barna. Når medlemmer kommenterer behovet for flere barnehagelærere ytres det også bekymring. Erstattes fagarbeider med barnehagelærer, kan det medføre mer samlet tid til planlegging og tilsvarende mindre tid med barnegruppa. Vår strategi er å finne de beste løsningene for hvordan vi skal bruke den samlede faglige kompetansen og de organisasjonsmessige endringene 50 prosent barnehagelærere medfører. Hvordan kan vi synliggjøre det særskilte i barnehagelærerens kompetanse og ansvar samtidig som vi anerkjenner assistentenes og fagarbeidernes kompetanse? Hva skal vi først og fremst ta hensyn til når det gjelder målet om 50 prosent barnehagelærere og organisering og bruk av den samlede, faglige kompetanse? Fra karriereveier til bedre spesialiseringsmuligheter? Faglige karriereveier har vært en del av Utdanningsforbundets politikk siden det ble vedtatt på landsmøtet i Landsmøtet i 2012 førte denne politikken videre, og besluttet at Utdanningsforbundet skulle bidra til å definere og utvikle faglige karriereveier i barnehage og skole. I debattene rundt faglige karriereveier har det kommet fram at mange forbinder begrepet med personlig statusjag snarere enn faglig utvikling. Media har forsterket dette bildet ved å bruke ord som «superlæreren» i overskrifter. Dessverre fikk også regjeringens pilotordning en innretning som vektlegger belønning av «flinke» lærere høyere enn faglig utvikling for profesjonen. Utdanningsforbundet sa et klart nei til denne ordningen. Hva skal Utdanningsforbundets alternativ være? Bør vi legge begrepet faglige karriereveier dødt, og heller snakke om muligheter til spesialisering på lærernes egne premisser? I diskusjonene rundt faglige karriereveier har det kommet fram at mange lærere er opptatt av å ha mulighet til faglig spesialisering i tillegg til mer tradisjonell oppdatering og kompetanseheving. 4

5 I Utdanning nr 4/2015 skriver Ragnhild Lied følgende om poenget med en spesialiseringsordning: «Alle som nokon har starta i ein lærarjobb, veit kor mykje læring som skjer gjennom sjølve yrkesutøvinga. Slik læring gjennom praksis er vanleg i alle yrke og slett ikkje noko unikt for lærarprofesjonen. Men det vi lærer gjennom lærarjobben, er faktisk unikt for oss lærarar. Det finst mange ekspertar både i dei ulike faga og i generell pedagogikk, men det finst berre ei yrkesgruppe som har erfaring med å omsette dette i praksis i barnehage og skule. Så blir spørsmålet kor synleg denne unike erfaringsbaserte kompetansen er for oss sjølv og andre. Er vi gode nok til å heve den erfaringsbaserte kompetansen opp på eit teoretisk nivå og ta han inn i kunnskapsgrunnlaget til profesjonen? Forvaltar vi kunnskapen som ligg til grunn for jobben vi gjer, på ein god nok måte? Eg trur vi vil styrke lærarprofesjonen om vi klarer å ta ein sterkare eigarskap til kunnskapsgrunnlaget for yrkesutøvinga vår. Eg trur vi gjer det mellom anna ved å løfte kunnskapen frå praksisfeltet inn i teorigrunnlaget til skulen og barnehagen. Derfor synst eg det er ein god tanke å lage ordningar som gir lærarar moglegheit til systematisk fagleg utvikling i eit samspel mellom praksis og teori». Gode muligheter for faglig utvikling er en forutsetning for kvalitet i utdanningen og for rekruttering til læreryrket. Mange lærere i barnehage og skole ønsker å kunne spesialisere seg innenfor et fagområde og samtidig kunne fortsette å jobbe direkte med barn og unge. For Utdanningsforbundet er det viktig å diskutere: Skal vi åpne opp for muligheten for en systematisk faglig spesialiseringsordning? Eventuelt hvorfor ikke? Hvis ja, diskuter hvordan kan en slik ordning se ut, og hvilke krav bør vi stille til mulige spesialiseringsordninger? Hva skal være rammevilkårene, hvilke faglige krav skal stilles, hvordan og av hvem skal spesialistkompetansen vurderes? Hvordan skal kunnskapen deles og hvordan kan et samlet kollegium nyte godt av en slik ordning? Lærerutdanning Lærerutdanning omtales ofte som grunnmuren i all utdanning. Rekruttering til og innholdet i lærerutdanningene er viktige interesseområder for Utdanningsforbundet. Kvaliteten i lærerutdanningene er grunnleggende for kvaliteten på det utdanningstilbudet vi gir barnehagebarn og elever. Lærerutdanningene er profesjonsutdanninger, med et kunnskapsgrunnlag som både er erfaringsbasert og forskningsbasert. I lærerutdanningene skal studentene få et godt faglig grunnlag for å utøve yrket. De skal lære hva som er samfunnsmandatet og hvordan dette best kan ivaretas. Innholdet, både i praksisopplæringen og teoristudiet, må være nært knyttet opp mot det å være lærer i barnehagen eller skolen. Samtidig må studentene få gode kunnskaper om og erfaringer med bruk av relevant forskning. Like betydningsfulle som lærere er for barn og unge i barnehage og skole, er lærerutdannerne viktige for framtidas lærere. Det er derfor avgjørende at også lærerutdannere har høy faglig kompetanse kombinert med kunnskap og erfaring fra barnehage eller skole. I et kunnskapssamfunn som vårt, med en stadig mer krevende og kompleks lærerrolle, har derfor Utdanningsforbundet argumentert for at de fleste lærere i framtida bør ha mastergrad. 5

6 Lærerutdanningene utgjør en betydelig del av universitets- og høgskolesektoren, og denne sektoren står midt i store utfordringer og omfattende endringer. Mye handler om at regjeringen har sagt at de vil at flere høyere utdanningsinstitusjoner skal slå seg sammen. De mener at vi i dag har for mange små institusjoner som har sammenfallende studietilbud og som konkurrerer om de samme studentene. Fagmiljøene blir for små og det går utover kvaliteten, særlig gjelder det for lærerutdanningene, blir det hevdet. At mange lærerutdanningsinstitusjoner både sliter med å rekruttere lærerutdannere og tilstrekkelig med studenter, er også en alvorlig utfordring. Distriktene er spesielt utsatt. Det truer både institusjonenes eksistensgrunnlag, og rekrutteringen til læreryrket. Hvilke tiltak bør vi arbeide for å iverksette for å rekruttere studenter til lærerutdanningene og ikke minst til læreryrket? Hvis mange institusjoner blir slått sammen, og lærerutdanninger forsvinner fra flere av fylkene våre hvilke konsekvenser kan det ha? Hvordan rekruttere lærere til hele landet? Hvordan ivareta tilgjengeligheten for etter- og videreutdanning til lærere langt fra utdanningsinstitusjoner? Hva må gjøres for å rekruttere de lærerutdannere vi ønsker både i praksisfeltet og på lærerutdanningsinstitusjonene? 6

7 VEDLEGG 3 sak Diskusjonsnotat: Styring, ledelse og partssamarbeid Dette er ett av fire notater laget for å støtte fylkeslagene i forberedelsene av diskusjoner om landsmøtesaker på fylkesårsmøtene. De fire diskusjonsnotatene er knyttet til hver sin landsmøtesak som nå er i prosess og som alle skal inngå i dokumentet «Vi utdanner Norge». Dette dokumentet vil samle Utdanningsforbundets overordnede politikk og innsatsområder for landsmøteperioden «Vi utdanner Norge» Profesjonsutvikling og kvalitet Styring, ledelse og partssamarbeid Lønns- og arbeidsvilkår Organisasjonen i utvikling Landsmøtesaken Styring, ledelse og partssamarbeid skal bygge på politiske vedtak fra tidligere landsmøter som det er grunnlag for å videreføre og ny, oppdatert politikk. Saken, som skal drøftes og vedtas på landsmøtet 2015, vil følgelig inneholde mange temaer og flere politikkområder enn det dette notatet rommer. Her har vi trukket ut noen sentrale problemstillinger i saken og valgt å fokusere på tillitsvalgtes og lederes rolle, samt ytringskultur. Hvis fylkeslagene ønsker det, kan dette notatet være et grunnlag for drøfting på fylkesårsmøtene. Fylkeslagene står selvsagt fritt til å legge opp til andre diskusjoner om det er ønskelig. Styring, ledelse og partssamarbeid Mange av Utdanningsforbundets medlemmer på ulike arbeidsplasser i utdanningssektoren opplever i dag at deres profesjonelle handlingsrom og faglige autonomi innskrenkes som følge av detaljstyring utenfra. Sentralstyret vil derfor legge fram en sak for landsmøtet som gir mulighet til å diskutere alternativer til dagens styringspraksis og legge grunnlaget for en ny styringspolitikk hvor profesjonen har større innflytelse. Det finnes mange eksempler på at det foregår en maktforskyvning fra profesjonsutøvere til eksempelvis arbeidsgivere, politikere eller kommersielle aktører. Dette utfordrer profesjonens handlingsrom blant annet barnehagelæreres rett til å beslutte hvordan aktiviteter i barnehagen skal organiseres eller hvordan lærere skal gjennomføre undervisningen i skolen. I diskusjonsnotatet «Profesjonsutvikling og kvalitet» vises det for eksempel til forslaget til ny barnehagelov hvor det legges opp til en ny praksis når det gjelder hvem som skal ha rett til å bestemme hvilke system, verktøy eller metoder barnehagelærerne skal bruke i sitt arbeid. Den såkalte Sandefjord-saken illustrerer hvordan kommunepolitikere vedtok en vurderingspraksis på barnetrinnet som lærerne ikke kunne stå inne for, verken faglig eller etisk. Nestleder Steffen Handal skrev følgende om Sandefjord-saken i Utdanning 3/2015: 7

8 «I fjor sto to lærere fra Sandefjord opp og tok et tydelig profesjonsansvar da kommunen ønsket å pålegge alle lærere å bruke et bestemt vurderingsskjema. Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden mente at ordningen med halvårige evalueringsskjemaer med 70 kryssalternativer virket nedbrytende på elever, lærere, foreldre og skolemiljøet og de nektet å ta dette i bruk. De ble truet med oppsigelse men sto likevel rakrygget. Sandefjord-lærernes kamp for metodefrihet var ikke en kamp for å beskytte egne privilegier det var en kamp for retten til å ta ansvar for elevenes beste. Vi skal huske at disse lærerne også bidro med faglige alternativer til en vurdering de ikke kunne gå god for.» Et annet eksempel er mer eller mindre eksplisitt uttrykte intensjoner om å pålegge profesjonsutøverne å gjennomføre aktiviteter i barnehagen eller undervisning i skolen på standardiserte måter. Dette kan foregå på mange ulike vis. Kommunepolitikere eller private barnehageeiere som vedtar at barnehager eller skoler må bruke bestemte pedagogiske programmer eller verktøy som PALS eller TRAS er eksempler på dette. I Oslo gikk Utdanningsforbundet ut i politisk streik høsten 2014 for blant annet å protestere mot at byrådet i sitt budsjettforslag som et virkemiddel for å nå sine mål utdanningssektoren ville bruke «[ ]standardisert materiell og verktøy på alle kjerneområder.» I forbindelse med mobilisering til streiken i november 2014 skrev Utdanningsforbundet i Oslo følgende til sine medlemmer: «Utdanningsforbundet ønsker høyest mulig kvalitet på den undervisningen som gis, men det må være den læreren som har ansvaret for elevene, som sammen med kolleger og ledere avgjør hvilken tilnærming som velges. Det er skolene og lærerne som ser elevene hver dag, som vet hva de mestrer og sliter med, som avgjør hvilket materiell og hvilke verktøy som skal brukes i møte med elevene for å hjelpe eller utfordre dem. Å pålegge bruk av standardisert materiell og verktøy er å frita lærerne for ansvaret for undervisningen. Det er utvikling i helt feil retning.» I bystyrets behandling av budsjettet for 2015 ble formuleringen om standardisering vedtatt. Det gjenstår å se hvilke konsekvenser dette vil få for den enkelte lærers profesjonelle autonomi. Nedenfor er det valgt ut fire problemstillinger som vil være sentrale i landsmøtesaken om styring, ledelse og partssamarbeid. Felles for de fire temaene er at de synliggjør at det er gjennom integrering av fagforenings- og profesjonsperspektiver at profesjonens innflytelse på alle styringsnivåer kan styrkes og på den måten trygge det profesjonelle handlingsrommet. Et styringssystem som bygger på ansattes fagkunnskap og profesjonsetikk Det finnes mange tilfeller av uheldig styringspraksis som undergraver profesjonens handlingsrom og faglige skjønnsutøvelse. Oslo, Larvik og Sandefjord er eksempler på kommuner som blant annet bruker standardisering og testing på måter som detaljstyrer profesjonsutøvernes arbeidshverdag på en uønsket måte. Slik praksis ville vært unngått dersom de ansattes kunnskap, erfaring og kompetanse i større grad hadde blitt etterspurt og brukt for eksempel gjennom partssamarbeid i barnehager, skoler og på fylkeskommune- og kommunenivå. Et av de store problemene i dagens styring av utdanningssektoren er at fagkunnskap undergraves heller enn å utnyttes som verdi. Et system som baserer seg på tillit til profesjonenes fagkunnskap og etikk, vil både gi bedre kvalitet og ressursutnyttelse. 8

9 Hvordan kan vi styrke partssamarbeid og legge forholdene til rette for en ledelse på alle nivå som involverer de ansatte både kollektivt og individuelt når viktige beslutninger skal fattes? Ledere og tillitsvalgte Utdanningsforbundet mener at ledere i skoler og barnehager skal ha lærerutdanning og erfaring som lærere i tillegg til utdanning innen utdanningsledelse. Lederutdanningene har imidlertid i liten grad lagt vekt på kunnskap om verdien av og mulighetene som samarbeid med tillitsvalgte gir. Samtidig ser vi at Utdanningsforbundet i sine uttalelser om ledelse sjelden nevner at ledere kan bruke tillitsvalgte som en ressurs. Et godt samarbeid mellom ledere og tillitsvalgte vil bidra til at profesjonens totale innflytelse øker. Stadig flere ledere og tillitsvalgte forteller også om styringspraksis som ikke legger til rette for involvering av de ansatte og systematisk bruk av deres kompetanse. Ledere opplever at vedtak fattet på blant annet kommunenivå begrenser mulighetene til å utøve god ledelse. Hvordan skal vi utnytte potensialet som ligger i økt samarbeid mellom ledere og tillitsvalgte knyttet til både faglig-pedagogiske spørsmål og arbeidsvilkår? Tillitsvalgtes rolle i styringssystemet Partssamarbeidet, både sentralt og lokalt er Utdanningsforbundets viktigste virkemiddel for innflytelse. Partssamarbeidet rommer både formell medbestemmelse og uformelt samarbeid mellom partene. I kommuner og på arbeidsplasser der det uformelle samarbeidet brukes aktivt i tillegg til medbestemmelse, involveres de tillitsvalgte gjerne på et tidligere tidspunkt i beslutningsprosessen og den totale innflytelsen blir større. Dette forutsetter at tillitsvalgtes involvering bidrar til å sikre profesjonsutøvernes profesjonelle handlingsrom. Utdanningsforbundet har godt skolerte tillitsvalgte og etablert partssamarbeid i hele utdanningssektoren. Ofte handler samarbeidet lokalt hovedsakelig om lønns- og arbeidsvilkår, og for å øke vår innflytelse bør samarbeidet i enda større grad også inkludere tema av faglig-pedagogisk art. Hvordan kan vi øke vår innflytelse ved å ta partssamarbeidet enda mer aktivt i bruk? Hvordan kan vi styrke tillitsvalgtrollen som representant i faglig-pedagogiske spørsmål på en måte som bidrar til å trygge heller enn å utfordre den enkelte profesjonsutøvers handlingsrom? En ytringskultur som fremmer kvalitet og kritisk tenkning I utdanningssystemet, fra barnehage til universitet og høgskole, skapes en viktig del av grunnlaget for morgendagens demokrati, både i samfunns- og arbeidsliv. Utdanning skal inspirere og understøtte barn og elevers innsats for å utvikle seg til engasjerte og kritiske samfunnsborgere og arbeidstakere. Profesjonsutøverne har også ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander. I en undersøkelse om ytringskultur som Respons Analyse nylig har utført for Utdanningsforbundet blant skoleledere, kommer det fram at bare 3 prosent mener det i stor grad er aksept for å uttrykke seg kritisk til kommunenes og fylkeskommunenes utdanningspolitikk og prioriteringer. 4 av 10 forteller at de ville ha deltatt mer i den offentlige utdanningsdebatten dersom de følte seg trygge på at kommunene og fylkeskommunene støttet en slik åpenhet. Dette er et tegn på at kommuner og fylkeskommuners krav til lojalitet er sterkere enn viljen til å åpne opp for kritiske ytringer. Kvaliteten i barnehage og skole er avhengig av at styrere, skoleledere, barnehagelærere, lærere og andre profesjonsutøvere kan gi uttrykk for faglige vurderinger av både gjeldende og foreslått utdanningspolitikk. Hvordan kan vi bidra til å utvikle en kultur i kommuner og fylkeskommuner der ansatte stimuleres til konstruktiv og kritisk debatt om politiske beslutninger og prioriteringer? 9

10 10