UTREDNING AV PASIENTER MED KAPILLÆRT HEMANGIOBLASTOM I CNS MED HENBLIKK PÅ VON HIPPEL-LINDAUS SYKDOM

Transkript

1 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 1 UTREDNING AV PASIENTER MED KAPILLÆRT HEMANGIOBLASTOM I CNS MED HENBLIKK PÅ VON HIPPEL-LINDAUS SYKDOM Eirik Helseth, Jon Berg-Johnsen og Tryggve Lundar Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Kapillære hemangioblastomer i CNS utgjør 2% av CNS svulstene. Omkring 75% er lokalisert i cerebellum, 10% i cerebrum og 15% i medulla spinalis. Kapillære hemangioblastomer i CNS kan være ledd i von Hippel-Lindaus sykdom (VHL). Rapporter tyder på at 5-20% av cerebellare kapillære hemangioblastomer er assosiert med VHL, mens over 50% av spinale kapillære hemangioblastomer er assosiert med VHL. Når nevrokirurgiske avdelinger kommer i kontakt med en pasient med et kapillært hemangioblastom i CNS må pasienten utredes for von Hippel-Lindaus sykdom, idet dette har implikasjoner for oppfølging av pasienten og eventuelt utredning av pasientens slekt. Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet har utarbeidet følgende utredningsopplegg for pasienter med påvist kapillært hemangioblastom i CNS: 1. Slektsanamnese. 2. Full klinisk status 3. Henvisning til øyelege for å avdekke eventuelle kapillære hemangiomer i øyebunn. 4. Craniospinal MR for å se om det foreligger flere kapillære hemangioblastomer i CNS. 5. CT abdomen for å avsløre eventuell nyrecyste, nyrecancer, binyresvulst, pancreas cyste, pancreas svulst eller adnex svulst. 6. Måling av blodtrykk. Bestemmelse av katekolaminer i døgnurin og plasma metanefriner for å avsløre et eventuelt feokromocytom. 7. Tilby pasienten gentest. Dersom utredning med henblikk på von Hippel-Lindaus sykdom er negativ skal pasientens slektninger ikke utredes. Kapillære hemangioblastomer i CNS regnes som godartede svulster, og dersom de er ekstirpert trengs det kun enn en postoperativ kontroll etter 6 måneder. Dersom det viser seg at pasienten har von Hippel-Lindaus sykdom skal pasienten og hans slektninger henvises til genetisk veiledning og eventuell testing. Man må da organisere og tilby et kontrollopplegg for pasienten og affiserte slektninger. Det må i hvert enkelt tilfelle utpekes en kliniker som har ansvaret for oppfølgingen, og sannsynligvis bør dette ikke være en nevrokirurg. På Rikshospitalet har avdeling for medisinsk genetikk dette ansvaret. I perioden opererte vi 20 pasienter med kapillært hemangioblastom i CNS. Resultatene av screening mhp. von Hippel-Lindau sykdom hos disse pasientene vil bli presentert.

2 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 2 FORBEDRER RUTINEMESSIG BRUK AV IMPRINT CYTOLOGI INTRAOPERATIV DIAGNOSTIKK? Tor Brommeland, Sigurd Lindal, Bjørn Straume, Inger Lise Dahl, Rune Hennig Universitetssykehuset Nord-Norge UNN). Bakgrunn: Intraoperativ diagnostikk av hjernesvulster utgjør en viktig komponent i den optimale kirurgiske behandlingen. Den vanligste teknikken for intraoperativ diagnostikk av hjernesvulster er frysesnitt. Ved Patologisk avdeling, UNN, ble imprint cytologi rutinemessig innført som supplement til frysesnitt for intraoperativ diagnostikk av hjernesvulster fra Hensikt med studien: Vurdere om rutinemessig imprint cytologi som supplement til frysesnitt har øket treffsikkerheten ved intraoperativ diagnostikk av hjernesvulster. Metode: Retrospektiv studie av totalt 306 pasienter operert for hjernesvulst med stereotaktisk biopsi eller craniotomi. Gruppe A (153 pasienter) ble operert før 1999 og intraoperativt diagnostisert med kun frysesnitt. Gruppe B (153 pasienter) fikk utført både imprint cytologi og frysesnitt. Intraoperativ diagnose ble i hvert tilfelle sammenliknet med endelig diagnose basert på parafin-innstøpt materiale. Antall korrekte, feilaktige og forsinkede intraoperative diagnoser ble beregnet i hver gruppe og deretter sammenliknet. Resultater: Resultater er oppsummert i tabellen under. Diagnostisk treffsikkerhet økte fra 87% til 91% etter innføring av imprint cytologi (χ 2, P>0.05). Det var ingen signifikante forskjeller i treffsikkerhet mellom stereotaktiske eller åpne biopsier i gruppe A eller B. Antall forsinkede intraoperative diagnoser på grunn av usikkerhet hos patolog/cytolog ble redeusert fra 30 i gruppe A til 8 i gruppe B (χ 2, P<0.001). Gruppe A Gruppe B Prosedyre No Riktig/Galt % No Riktig/Galt % Craniotomi / /6 94 Stereotaktisk 36 30/ /8 89 Totalt / /14 91 Konklusjon: Ved introduksjon av imprint cytologi for intraoperativ diagnostikk av hjernesvulster ble den diagnostiske treffsikkerheten økt fra 87% til 91% (ikke signifikant). Antall forsinkede/inkonklusive diagnoser ble redusert fra 30 til 8 (signifikant).ved Patologisk avdeling, UNN, er imprint cytologi rutinemessig innført som supplement til frysesnitt for intraoperativ diagnostikk av hjernesvulster.

3 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 3 METASTASE FRÅ MALIGNT MELANOM TIL HYPOFYSEN BF Lilleeng, J Berg-Johnsen, J Ramm-Pettersen Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet Innleiing Dei aller fleste hypofysesvulstar er adenomer utgåande frå adenohypofysen. Klinisk debut er vanlegvis hormonendringar eller symptom forårsaka av masseffekten til tumoren. Masseeffekten kan føre til synsendringar som resultat av trykk mot chiasma. Kasus Pasienten var ei 40 år gammal kvinne som i 2002 søkte lege for amenorrhoe og hetetokter. Ho fikk fjerna eit melanom i høgre flanke i 1995, ellers tidlegare frisk. Endokrinologisk utreiing viste at ho var panhypopit og hadde sekundær hyperprolaktinemi. MR viste ein ekspansjon i sella tursica med suprasellær vekst som tangerte chiasma og som strekte seg ned i sinus sphenoidale og i sinus cavernosus på venstre side. Det var ikkje synsutfall. Pasienten vart operert transsphenoidalt i intervensjonsmagneten på mistanke om hypofyseadenom. Peroperative funn av fast og mørk tumor gav grunn til å tvile på adenom-diagnosen og frysesnitt tyda på metastase. Tumor kunne ikkje fjernast radikalt. Histologi viste metastase frå melanom. Diskusjon Alle typar maligne tumores kan spreiast til hypofysen, men metastasering frå lunge- og brystcancer er vanlegast. Når metastasar til hypofysen gjev symptom er det vanlegaste svikt i bakre hypofyselapp. Forlappen er sjeldnare involvert (14-33%), og chiasmapåvirkning er særs sjeldan. I autopsimaterialer der ein har studert malign epitelial cancer og maligne melanomer med disseminert sjukdom, er frekvensen av metastasering til hypofysen ca 4%. Av desse viste eitt materiale 73% klinisk stumme mikrometastasar. Melanom-metastasar til hypofysen er kun rapportert i autopsimaterialer. Fleire material har funne ein frekvens av metastasar til hypofysen ved disseminert sjukdom på heile 20%. Alle desse affiserar forlappen, evt. i kombinasjon med affeksjon av baklappen. Klinisk erkjent metastasering frå malignt melanom til hypofysen er uvanleg, men autopsimaterialer viser likevel påfallande høg frekvens av hypofysær spreiing. I motsetning til andre metastasar til hypofysen ser maligne melanom ut til å ha særleg affinitet til forlappen. Dette aukar sjansen for forveksling med hypofyseadenom ved preoperativ utreiing. Ved utreiingar for panhypopituitarisme med melanom i sjukehistorien, må ein vurdere metastase som ein mogeleg differensialdiagnose.

4 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 4 TRANSSPHENOIDAL HYPOFYSEKIRURGI I INTERVENSJONS MR UTVIKLING AV MR SEKVENSER FOR PEROPERATIV VISUALISERING Jon Ramm-Pettersen, Charles DiPierro, Sumit Roy, Terje Tillung og Jon Berg-Johnsen Nevrokirurgisk avdeling og Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, Oslo. Innledning Transsphenoidal operasjon gir god tilgang til hypofysesvulster hos ca 95 % av pasientene og prosedyren blir utføret ved alle norske nevrokirurgisk avdelinger. Den transsphenoidale tilgang gir utmerket tilgang til svulster begrenset til det intrasellære rom, men dårlig eksposisjon av suprasellær utbredelse og innvekst i sinus cavernosus. Peroperativt kan det være vanskelig å fastslå om det freligger rest tumor, særlig i dårlig visualiserte områder. Rekonstruksjonen av gulvet i sella tursica og pakking av sella gjør tolkningen av umiddelbar postoperativ MR og CT vanskelig, undersøkelsen får dermed begrenset verdi med hensyn til oppfølgningen av resttumor eller tidlig residiv. Vi har utviklet metoder for bedre peroperativ visualisering. Metode Pasienter med makroadenomer blir operert på Intervensjonsenteret i en 0,5 Tesla åpen MR. Umiddelbart før inngrepet utføres en MR med sagital T1 og T2 og coronal T1 og T2, alle uten kontrast. Pasienten opereres like utenfor MR tunnelen og alle instrumenter som benyttes er amagnetiske. Spekelet er spesiallaget for å gi lite artefakter på MR bildene (Æsculap, B Braun). Operasjonene utføres på samme måte som på ordinær operasjonsstue. Etter at alt tumorvev er antatt fjernet eller at det ikke er tilrådelig å fjerne ytterligere tumorvev, gjøres en ny MR undersøkelse med spekelet på plass og sphenoidal sinus og reseksjonskaviteten fylt med fysiologisk saltvann. Vi har benyttet ulike MR sekvenser både uten og med kontrast. Når det gis kontrast vil det ved påfølgende MR opptak sive kontrast ut i kaviteten som vanskeliggjør tolkningen. Reseksjonskaviteten har vært forsøkt fylt med forskjellige medier. Best resultat er oppnåd ved å benytte en T2 sekvens (som er relativt lik en CISS sekvens) med coronal og sagital snittføring mens reseksjonskaviteten er fylt med fysiologisk saltvann. Vi får de godt visualisert de suprasellære væskerom og den væskefylte reseksjonskaviteten og derved indirekte eventuelt restvev. Konklusjon Vi har nå en metode som gir god MR visualisering peroperativt ved transsphenoidal hypofysekirurgi. Dette har ført til at vi hos enkelte pasienter har kunnet gjøre større reseksjoner av tumor, og gir oss et bedre utgangspunkt for videre oppfølgning.

5 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 5 FACIALISFUNKSJON ETTER SUBOCCIPITAL KIRURGI FOR ACUSTICUSNEVRINOM EN PERSONLIG SERIE K Ekseth, J Berg-Johnsen Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet I perioden 1998 til 2003 ble 25 pasienter primæroperert for acusticusnevrinom. 23 pasienter har vært tilgjengelig for evaluering. Alle pasientene hadde preoperativ hørselnedsettelse, og 13 hadde i tillegg andre nevrologiske symptomer. Median alder var 56 år (30-78). Gjennomsnittlig tumorstørrelse var 28 mm (10-42), og operasjonstiden var i gjennomsnitt 6,6 t (4-11). Radikal kirurgi ble utført hos 12 pasienter, subtotal reseksjon hos 9 og subkapsulær reseksjon hos 2. Tre pasienter ble strålebehandlet for gjenvekst, mens ingen er reoperert. Tre pasienter fikk alvorlige komplikasjoner. En pasient døde postoperativt, en fikk hjertestans intraoperativt og en pasient måtte opereres for likvorlekkasje. Alle komplikasjonene forekom tidlig i serien. Alle pasientene hadde anatomisk intakt n. facialis peroperativt, og alle hadde noe facialisfunksjon postoperativt. To pasienter fikk imidlertid betydelig forverring i den umiddelbare postoperative fase. Ved oppfølging hadde nå 15 pasienter House- Brackmann grad 1, tre hadde grad 2 og to hadde grad 3. Oppfølging av de sist opererte pasienter vil bli foretatt innen presentasjonen.

6 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 6 INNSAMLING AV TUMORVEV TIL BIOBANK. MORTEN LUND-JOHANSEN, PER MORTEN KNAPPSKOG, GEIR BREDHOLT, CHRISTIAN VEDELER Haukeland Sykehus, Bergen. Kirurger har førstehånds-kontakt med tumorvev ved kirurgiske inngrep og er ofte den sentrale legen i den kliniske vurderingen av pasienten og dennes sykdom. Dette gir mulighet til systematisk innsamling av tumorvev som kan sammenstilles med kliniske opplysninger. Slike innsamlinger har blitt særlig aktualiserte i og med innføring av nye basalbiologiske metoder som tissue microarray og proteomikk. Vi har etablert en systematisk innsamling av tumorvev fra alle nevrokirurgiske inngrep for intrakraniell svulst ved vår avdeling. Vi presenterer kortfattet hvilket regelverk som gjelder for slike innsamlinger, praktisk gjennomføring, og noen preliminære resultater fra studier av meningiomer.

7 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 7 GLIOBLASTOMA MULTIFORME I FOSSA POSTERIOR: TO KASUISTIKKER JH Sommernes, J Damm Nevrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Glioblastoma multiforme (GBM) oppstår vanligvis i den supratentorielle region og må anses å være en sjeldenhet infratentorielt, i litteraturen er det bare noen få kasuistikker som beskriver GBM utløpende fra fossa posterior. Ved Nevrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus har vi i 2002 behandlet to pasienter med GBM lokalisert primær i bakre skallegrop. Disse kasuistikkene presenteres. Differensialdiagnostiske betraktninger gjennomgås.

8 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 8 KVANTITATIV ANALYSE AV KONTINUERLIGE ICP MÅLINGER HOS BARN PK Eide Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo. Formål: Evaluere kontinuerlige intrakranielle (ICP) trykkmålinger hos barn med tradisjonell metode (bestemmelse av gjennomsnittstrykk og tilstedeværelse av platåbølger) og med en dedikert programvare for kvantitativ analyse av trykkmålingene. Metode: I studien ble det gjort vurdering av kontinuerlige ICP målinger til 121 pasienter vurdert for craniosynostose, 69 vurdert for shuntsvikt og 33 pasienter vurdert for hydrocephalus. Trykkmålingene ble analysert med programvaren Sensometrics Trend Analyzer. Gjennomsnittstrykk ble beregnet samt antall forekomster av visse trykknivåer av viss varighet. Resultater: Visuell inspeksjon av trykkurven for bestemmelse av tilstedeværelse av Lundberg's bølger (A - og B bølger) gav liten diagnostisk informasjon i vurderingen av disse trykkmålingene. Bestemmelse av gjennomsnittstrykk gav ingen god beskrivelse av distribusjonen av forekomster av kombinasjoner av trykknivåer med viss varighet. Konklusjon: Kvantitativ analyse av trykkmålingene gav vesentlig informasjon om trykkmålingene som ikke kunne lese bare utfra beregning av gjennomsnittstrykk.

9 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 9 NY METODE OG PROGRAMVARE FOR KVANTITATIV ANALYSE AV KONTINUERLIG MÅLT INTRAKRANIELT TRYKK PK Eide*, AD Fremming** *Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet Oslo, **Ewicum AS, Forskningsparken, Oslo. Formål: En ny metode med tilhørende programvare ble utviklet for kvantitativ analyse av intrakranielt trykk målt kontinuerlig. Intrakranielle trykkurver ble analysert med bruk av programvaren for å undersøke forholdet mellom gjennomsnittstrykk og tilstedeværelse av trykktopper. Metode: Programvaren Sensometrics TM Pressure Analyser versjon 1.2 (Sensometrics AS, Oslo) ble brukt for å analysere trykkurvene til de første 127 pasientene som fikk utført kontinuerlig intrakraniell trykkmåling hvor trykkmålingene ble lagret digitalt. Analysene av trykkurvene ble gjort retrospektivt og hadde ingen innflytelse på håndteringen av pasientene. En av funksjonene til programvaren er å presentere trykkurven som et matrix av antall trykknivåer av forskjellig nivå (for eksempel 20 eller 30 mmhg) og varighet (for eksempel 5 eller 20 min). Dataen ble standardisert for eksempel ved å presentere antall trykknivåer per 10 timer. Dette muliggjorde sammenligning av trykkurvene blant flere pasienter. Resultater: Programvaren er enkel i bruk og gir en lettfattelig kvantitativ presentasjon av trykkmålingene. Kvantitativ analyse av de 127 trykkmålingene viste et dårlig samsvar mellom gjennomsnittstrykk og tilstedeværelse av unormale trykknivåer. Unormale trykknivåer var relativt hyppig blant pasienter med normalt gjennomsnittstrykk (< 10 mmhg) eller trykk i grenseland (10 15 mmhg). Konklusjon: Den kvantitative analysen viser at beregning av gjennomsnittstrykk ikke gir noen god og pålitelig presentasjon av trykkmålingene. Kvantitativ analyse av trykkmålingene tillater en mer presis sammenligning av trykkmålinger mellom pasienter og for enkeltpasienter (for eksempel før og etter behandling).

10 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 10 BEHANDLING AV HYDROCEPHALUS MED ENDOSKOPISK TREDJEVENTRIKKELSTOMI BEDRE RESULTATER ETTER OMLEGGING AV PRAKSIS PÅ BAKGRUNN AV TIDLIGERE PUBLISERT STUDIE. Christian Tiller, Torstein Meling, Bernt Due-Tønnessen, Arild Egge, Per Kristian Eide, Kathrine Frey Frøslie, Tryggve Lundar, Eirik Helseth. Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo. Introduksjon Endoskopisk tredjeventrikkelstomi (ETV) er nå blitt et etablert behandlingsalternativ i behandlingen av hydrocephalus (HC). Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet publiserte i 2002 en studie som presenterte avdelingens resultater etter to år med ETV behandling (Helseth et al., Tidsskr Nor Lægeforen 2002;122:994-8). Resultatene viste signifikant lavere ETV suksessrate for pasienter under 6 måneders alder, pasienter med kommuniserende HC og for pasienter med ETV etter tidligere shuntbehandling. Som følge av denne studien endret avdelingen i august 2001 sine kriterier for pasientseleksjon angående ETV behandling. Målsetting Sammenlikne resultatene av ETV behandling før og etter endring av kriterier for pasientseleksjon. Metode Alle pasienter behandlet med ETV ved vår avdeling fra til var inkludert i undersøkelsen. Oppfølging ble gjort ved gjennomgang av journaler, kliniske kontroller og telefonintervju. Pasienter behandlet før (gruppe 1) ble sammenliknet med pasienter som ble behandlet etter (gruppe 2). Resultater 216 ETV prosedyrer på 188 pasienter ble foretatt i tidsperioden. Annengangs ETV ble ekskludert fra studien. Det var 100% oppfølgningsrate. Gjennomsnittlig oppfølgningstid var 1,0 år (0 3,7 år). Gruppe 1 bestod av 134 pasienter (67 gutter, 50%), gruppe 2 bestod av 54 pasienter (30 menn, 56%). Gruppe 1 bestod av 78 (58%) pasienter med ETV som primærbehandling, mens gruppe 2 hadde 38 (70% p=0,12) pasienter. Gruppe 1 bestod av 27 (20%) pasienter som var under 6 måneder ved ETV behandling, mens gruppe 2 hadde 3 (5,6% p=0,001) pasienter. Det var en signifikant forskjell i ETV suksessrate mellom gruppe 1 og 2 (p=0,037). Konklusjon Studien viser at kriterier for pasientseleksjon påvirker ETV suksessrate. Den viser også at kritisk gjennomgang av kliniske resultater fører til endring av klinisk praksis og dermed bedring av resultatene.

11 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 11 BEHANDLING AV INTRAKRANIALE ANEURISMER VED UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE ETTER INTRODUKSJON AV ENDOVASKULÆR BEHANDLING Tiril Sandell, Jørgen Isaksen, Eva Jacobsen, Tor Ingebrigtsen Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø Nevrokirurgisk avdeling ved universitetssykehuset Nord-norge har tidligere publisert resultater etter kirurgisk behandling av både rumperte og ikke-rumperte intrakraniale aneurismer. Vi presenterer nå resultater etter introduksjon av endovaskulær behandling i I årene 1999 til 2002 er 59 pasienter operert og 76 pasienter behandlet med coiling. Vi presenterer preoperativ Hunt og Hess grad og postoperativ Glasgow Outcome scale score samt en oversikt over komplikasjoner i forbindelse med behandling. Organisering av behandlingstilbudet til pasienter med intrakraniale aneurismer vil bli diskutert i lys av resultatene.

12 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 12 GEOMETRISKE FORHOLD I DELINGSSTEDER PÅ INTRAKRANIALE ARTERIER OG RISIKO FOR ANEURISMER Ingebrigtsen T 1, Morgan MK 2, Faulder K 3, Ingebrigtsen L 4, Sparr T 5 og Schirmer H 6. Nevrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø, Departments of 2 Neurosurgery and 3 Radiology, Royal North Shore Hospital, Sydney, 4 Simula Research, Oslo, 5 Forsvarets Forskningsinstitutt, Kjeller og 6 Instituttt for samfunnsmedisin, Universitet i Tromsø. Bakgrunn Geometrien i delingssteder på arterier følger vanligvis optimalitetsprinsipper for minimalt arbeid. Formålet med denne studien var å undersøke om delingssteder på hjernearterier følger dette prinsippet, og om delingssteder med aneurismer i så fall viser avvikende geometri sammenlignet med delingssteder uten aneurismer. Materiale og metode Vi studerte 107 delingssteder på a. cerebri media (MCA), distale a. carotis interna (ICA) og a. basilaris (BA) hos 55 pasienter ved hjelp av analyse av tredimensjonale rekonstruerte bilder fra digitale subtraksjonsangiografier (3D DSA). Radiene på tilførende og avgående arteriegrener samt vinkelen mellom de avgående grenene ble målt. Fordelingseksponenten samt differansen mellom beregnede optimale og observerte vinkler ble brukt som mål på avvik fra optimal geometri. Resultater Gjennomsnittlig fordelingseksponent for MCA (2,9, SD 1,2) var nær det teoretiske optimum 3, og signifikant (p<0,001) høyere enn for delingssteder på ICA (1,7, SD 0,8) og BA (1,6, SD 1,1). I en logistisk regresjonsanalyse var kun de observerte vinklene uavhengige prediktorer for aneurisme. Odds ratio (95% konfidensintervall) for aneurisme var 3,46 (1,02-11,74) mellom den laveste og den høyeste tertilen for den observerte vinkelen mellom den tilførende grenen og den største avgående grenen. Konklusjoner Delingsstedet distalt for Circulus Willisi (MCA) følger optimalitetsprinsipper for minimalt arbeid, mens delingsstedene i Circulus Willisi (distale ICA og BA) ikke gjør det. De observerte vinklene i delingsstedene var sterkere prediktorer for aneurismer enn målene for avvik fra optimal geometri.

13 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 13 STAMCELLER HØSTET FRA VENTRIKKELVEGGEN HOS VOKSNE PASIENTER UTVIKLER SEG TIL MODNE NERVECELLER I ET FUNKSJONELT NETTVERK MC Moe, M Varghese, GA Larsen, ML Vinje, IA Langmoen, J Berg-Johnsen Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Nevrokirurgiska kliniken, Karolinska institutet, Stockholm Den voksne humane hjerne inneholder udifferensierte, multipotente stamceller. Stamceller er påvist blant annet i ependymet i ventrikkelveggen og i hippocampus og har nylig blitt dyrket og karakterisert ved immuncytokjemiske metoder. Hvorvidt disse stamcellene kan utvikle seg til modne nerveceller som kan danne funksjonelle nettverk, har vært usikkert. Funksjonell utvikling er en forutsetning for at stamceller skal kunne få stor betydning for behandling av nevrologiske sykdommer som for eksempel Parkinsons sykdom og skader i CNS. Vev fra ventrikkelveggen hos pasienter operert for epilepsi med temporallappsreseksjon ble dyrket i kultur. Enkelt stamceller delte seg og dannet en samling av celler i såkalte nevrosfærer, og disse cellene kunne isoleres og ga opphav til nye nevrosfærer. Isolerte stamceller differensierte så til celler med karakteristiske immunologiske trekk for nevroner, astrocytter og oligodendrocytter. Celler med nevronal differensiering ble undersøkt elektrofysiologisk med patchclamp teknikk på ulike stadier i utviklingen for å kartlegge passive og aktive membranegenskaper. Etter 12 dagers utvikling kunne modne, overskytende aksjonspotensialer registreres, og etter 3 ukers dyrkning var flertallet av nevronene i stand til å fyre repetitive aksjonspotensialer. Ved å benytte spesifikke ione-kanal blokkere kunne vi vise at cellene utviklet en raskt inaktiverende Na + -strøm (I Na ), som styrer den oppadstigende del av aksjonspotensialet, og to ulike K + -strømmer (I A og I K ) som gjenoppretter membran potensialet i likhet med i modne nerveceller. Par av differensierte stamceller med synaptisk forbindelse ble undersøkt samtidig. Ved å stimulere den ene cellen kunne vi registrere et svarpotensial fra den andre cellen med en latens svarende til at impulsen var synaptisk overført fra den ene cellen til den andre. Synaptisk overførte signaler viste glutamat-følsomhet, og immunhistokjemi og konfokal mikroskopi stadfestet forekomsten av glutamatreseptorer. Vi har vist at humane nevronale stamceller dyrket i kultur kan utvikle seg til funksjonelle nerveceller og at de kan opprette funksjonelle synaptiske forbindelser med andre stamceller. En av de viktigste forutsetninger for at stamceller kan benyttes i en transplantasjons sammenheng er dermed oppfylt. Dette kan åpne muligheten for autotransplantasjon ved å høste stamceller fra ventrikkelveggen hos pasienten ved endoscopi, dyrke cellene i kultur og deretter transplantere differensierte celler tilbake i pasienten.

14 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 14 CERVICALT INTRADURALT PROLAPS Jarle Sundseth, Karl Ove Skaanes, Jon Berg-Johnsen Nevrokrirurgisk avdeling, Rikshospitalet Intraspinale svulster kan være vanskelig å skille fra degenerative tilstander. Likeledes kan enkelte prolaps bli feiltolket som tumor på tross av gode diagnostiske hjelpemidler. Vi rapporterer her en pasient med et cervicalt intraduralt prolaps tolket som intradural tumor preoperativt. Pasienten var en 45 år gammel kvinne som hadde hatt langvarig cervicobrachialgi med smerteutstråling svarende til venstre C8 rot. MR viste en oppfylning, sannsynlig intradural, i nivå C7-Th1 med formforandring av ryggmargen. Prosessen var bredbaset med noe kontrastopptak som ga holdepunkter for et intraduralt meningeom. Pasienten ble operert med laminectomi C7-Th1. Etter at dura var åpnet lå det oppunder rotavgangen for C8 roten og foran ryggmargen et fritt prolaps. Prolapset ble fjernet og endte i en defekt i dura i midtlinjen fortil. Postoperativt var pasienten litt nummen ulnart i hånden som før inngrepet. Det tilkom ingen spinalvæske lekkasje. Prolaps på degenerativt grunnlag er hyppigst lumbalt (91%), fulgt av cervicale prolaps (8%) mens de er sjeldne torakalt (1%). Av de cervicale prolapsene er 5. og 6. skive involvert i 94%, mens 7. skive er affisert i kun 6%. I verdenslitteraturen er det rapportert 100 tilfeller av intraduralt prolaps, hvorav 16 cervicalt. En stor andel av pasientene med intraduralt prolaps cervicalt hadde Brown Sequard s syndrom. Intraduralt beliggende prolaps er betinget av at det foreligger en ruptur av dura. For at det skal skje må trolig dura være fastgrodd mot ligamentet. Det er antatt at hypertrofi av ligamentum longitudinale posterior kan gi adhesjon mot dura, mekanisk irritasjon og til slutt perforasjon. Likeledes vil et stort prolaps fra en skive med tidligere ruptur trolig lettere kunne bryte gjennom en fastloddet, svekket dura.

15 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 15 THORACALE COLUMNAFRACTURER MED PARAVERTEBRALE HEMATOMER. Nevrologisk og thoracal comorbiditet. R Hanoa*, S Kiil** *Nevrokirurgisk avdeling, **Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus. Materialet består av 12 kasus fra de siste 13 måneders multitraumer ved Ullevål universitetssykehus. Alle var menn, - medianalder 36. De 12 kasus hadde thoracale columnafracturer og paravertebrale hematomer, radiologisk påvist. Materialet analyseres med hensyn til nevrologiske og thoraxkirurgiske tilleggstilstander. Av 12 pasienter hadde 10 komplette eller partielle, permanente eller forbigående ryggmargsskader. Seks hadde komplette, varige tilstander. Av de 12 hadde tre hjernekontusjon. Av de 12 ble en operert i columna under oppholdet på Ullevål, mens de øvrige ble konservativt behandlet. Valget av konservativ behandling var begrunnet med at komplett skade ikke ga forventning om nevrologisk bedring. I noen tilfeller ble den fracturerte columna med thoraxskjelettets støtte likevel regnet som stabil ved bruk av trepunktskorsett. I to tilfeller gjorde blødningsfare at en utsatte operasjon. En pasient hadde aortaruptur. Av 12 pasienter med breddeforøket mediastinum radiologisk hadde altså bare en verifisert aortaruptur. Aortas tilstand er i flertallet av pasientene avklart med CT-thorax med kontrast etter traumeprotokoll og bare i tre tilfeller med arcografi. Ti av tolv hadde annen thoraxskade i tillegg: costafractur, flail chest, pneumothorax, lungekontusjon, sternumfractur, claviculafractur. Ti pasienter ble behandlet med ett eller flere thoraxdren. To pasienter ble thoracotomert. Syv pasienter ble behandlet med respirator i mer enn 5 dager ved Ullevål. Fem ble tracheostomert. Konklusjon: Pasienter med thoracal columnafractur og paravertebralt hematom er en diagnostisk og behandlingsmessig utfordring. Denne pasientgruppen er lite beskrevet i litteraturen. Litteratur 1.Høgevold HE, red. Traumemanual. Oslo: Ullevål universitetssykehus, Glaesener JJ, Hasse W, Exner G, Mikschas V, Thoracopulmonary complications of fresh fractures of the thoracic spine with neurologic damage. Unfallchirurgie. 18(5):274-9, 1992.

16 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 16 S-100 VERDIER OG APOE-GENOTYPE HOS PASIENTER MED LETT HODESKADE. PRELIMINÆRE RESULTATER FRA EN PROSPEKTIV KLINISK STUDIE Müller K 1, Waterloo K 2, Romner B 1, Jacobsen EA 3, Ingebrigtsen T 1. 1 Nevrokirurgisk avdeling, 2 Klinisk nevropsykologisk laboratorium og 3 Røntgenavdelingen, Universitetssykehuset Nord Norge. Bakgrunn Apolipoprotein genotypen med allelet APOE- 4 er assosiert med dårlig resultat etter alvorlig hodeskade. Vi analyserte APOE-genotype hos pasienter med lett hodeskade som ble inkludert i en prospektiv klinisk studie der vi måler S-100B og GFAP i serum og gjennomfører nevropsykologiske og nevroradiologiske undersøkelser. Materiale og Metode. Pasienter med lett hodeskade og GCS skåre ved innkomst ble inkludert i en klinisk studieprotokoll. S-100B og GFAP nivåer ble målt fra blodprøver inntil 12 timer etter traume. En annen blodprøve ble tatt 3-12 timer etter den første og serumverdiene av S-100B og GFAP ble målt. Blodalkoholprosent ble målt ved innkomst. CT-caput undersøkelse ble utført ved innkomst. Nevropsykologisk evaluering ble utført før utskrivelse og gjentatt etter 6 måneder. Vi utvidet studieprotokollen og analyserte APOE-genotype og gjennomførte MR cerebrum hos alle pasienter. Resultat Preliminære resultat for APOE-genotype og S-100B nivå samt funn fra CT og MR undersøkelser vil bli presentert.

17 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 17 HÅNDTERING AV LETTE HODESKADER VED NORSKE SYKEHUS HAR SKANDINAVISKE RETNINGSLINJER ENDRET NOE? Müller K 1, Waterloo K 2, Romner B 1, Wester K 3, Ingebrigtsen T 1. 1 Nevrokirurgisk avdeling og 2 Klinisk nevropsykologisk laboratorium, Universitetssykehuset Nord Norge og 3 Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. Bakgrunn En undersøkelse i 1996 ved alle norske sykehus viste stor variasjon i håndteringen av pasienter med lett hodeskade. Scandinavian Neurotrauma Commitee (SNC) publiserte i 2000 retningslinjer for håndtering av lette hodeskader. Materiale og metode Et modifisert spørreskjema som inneholdt de samme spørsmål som i 1996 ble besvart på ny av alle norske sykehus i Resultater 59 sykehus håndterte lette hodeskader i 1996 og Av disse hadde 45 (73%) kjennskap til retningslinjene og 43 (96%) svarte at retningslinjene hadde påvirket håndteringen av pasientene. Håndtering i henhold til retningslinjene økte signifikant (p=0.02) idet antall sykehus som ikke fulgte retningslinjene ble redusert fra 31 (52%) til 18 (31%). Rutinemessig brukte Glasgow Coma score økte signifikant (p=0.001) fra 29 (49%) til 47 (80%) sykehus. Røntgen caput ble erstattet med CT og antall sykehus som forutsetter normal CT før en pasient med bevissthetstap etter hodetraume sendes hjem økte fra 1 (2%) til 13(19%) (p<0.001). Konklusjon Håndteringen av lette hodeskader ved norske sykehus er blitt bedre etter publisering av SNC retningslinjene.

18 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 18 BRUK AV IMAGE FUSION FOR LOKALISERING AV INTRAKRANIELLE ELEKTRODER. EN ENKEL TEKNIKK. Jon Ramm-Pettersen, Eirik Helseth og Geir K Røste Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet. Innledning Innleggelse av intrakranielle implantater i diagnostisk eller terapeutisk hensikt gjøres i tilslutning til flere nevrokirurgiske prosedyrer. Antallet slike prosedyrer må forventes å øke i fremtiden. Nøyaktig plassering av implantater kan sikres ved hjelp av teknikker for stereotaksi eller nevronavigasjon. Artefakter og billedforvrenging gjør det vanskelig å kontrollere implantatets relasjon til anatomiske landemerker eller intracerebrale lesjoner ved postoperativ CT eller MR. Metode Vi benytter oss nå av mulighetene for nøyaktig fusjonering av CT og MR bilder for å lokalisere intrakranielle implantater. Postoperativt benyttes den billeddannende modalitet som gir minst distorsjon for det aktuelle implantat. Lokalisasjonen av implantatet tegnes av og overføres til en 3D database før det fusjoneres med de preoperative MR bilder. Denne teknikken kan også benyttes for å kontrollere om implantatet har fulgt det preoperativt planlagte trajectory. Konklusjon Denne teknikken er en enkel metode for å kontrollere intrakranielle implantaters relasjon til anatomiske strukturer og intracerebrale lesjoner.

19 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 19 FREMRE FIKSASJON MED SKRUE VED FRACTUR AV DENS AXIS TYPE II G Lende, E Myrseth, C Sundal Haukeland Universitetssykehus Vi har gjort opp vårt materiale av fracturer i C1/C2 innkludert dens axis f.o.m t.o.m Spesielt har vi vært interessert i å se på dem vi har behandlet med fremre fiksasjon/skrue. Vi vil legge frem våre resultat. Konklusjon: Fremre fiksasjon med skrue er en enkel, trygg og effektiv behandling som bør være førstevalget ved dens fractur type II. Referanser: Management of type II dens fractures: a case-control study. Lennarson PJ et al; Spine May 15;25(10): A six year review of odontoid fractures: the emerging role of surgical intervention. Ziai WC et al; Can J Neurol Sci Nov;27(4): Anterior screw fixationin type II odontoid fractures: is there a difference in outcome between age groups? Borm W et al; Neurosurgery May;52(5): Manangement of acute odontoid fractures with single-screw anterior fixation. Subach BR et al; Neurosurgery Oct;45(4):812-9.

20 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 20 INTRAKRANIALE ARAKNOIDALE CYSTER OG KOGNISJON ENDA EN GANG Knut Wester, Maria Barøy Ræder, Christian A Helland, Kenneth Hugdahl Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland sykehus Intrakraniale araknoidale cyster er ekspansive lesjoner som utøver et trykk mot nærliggende hjernevev. De aller fleste cyster ligger temporalt eller frontalt. Det er derfor mulig at kognitive funksjoner knyttet til disse områdene av hjernen vil bli affisert av trykket fra cysten. Vi har tidligere vist at temporale og frontale cyster interfererer med verbal persepsjon og verbal hukommelse, samt at nevrokirurgisk dekompresjon fører til normalisering av disse funksjonene. I denne studien ville vi undersøke om også andre kognitive funksjoner kunne være affisert av slike cyster. 55 cystepasienter og 32 normale personer ble testet med 4 forskjellige nevropsykologiske tester umiddelbart preoperativt og ca. 3 måneder postoperativt (eller etter første gangs testing for kontrollpersonene). Vi fant følgende: 1. Cystepasientene presterte dårligere enn kontrollpersonene ved første gangs testing i alle testene. 2. Pasientene forbedret seg signifikant i 3 av 4 tester etter cyste-dekompresjon, og prestasjonene var ikke lenger forskjellig fra kontrollpersonenes. For 2 av testene fant vi et samsvar mellom grad av radiologisk bedring og bedring av testprestasjonene. Studien styrker oppfatningen av at araknoidale cyster kan gi skjult dyskognisjon, og at dekompressiv kirurgi normaliserer denne.