Skjervheimkonferansen 2014: Smart strøm som klimatiltak - gapet mellom visjoner og virkelighet.

Transkript

1 Skjervheimkonferansen 2014: Smart strøm som klimatiltak - gapet mellom visjoner og virkelighet. Hei. Jeg heter Ingrid, og jeg jobber ved Senter for vitenskapsteori. Veldig hyggelig å være her! De siste 3 årene har min arbeidshverdag handlet ganske mye om såkalte «smarte» strømmålere, eller «smart» strømnett, eller Smart Grid på engelsk. Så i dag har jeg fått lov til å fortelle dere litt om dette. Så har det seg slik at forrige helg var jeg på noe som heter poesifestivalen, i Ulvik i Hardanger. Så i dag så hadde jeg tenkt å prøve meg på å fortelle dere litt om «smarte» strømmålere, med litt hjelp fra en dikter fra Ulvik, nemlig Olav H. Hauge. Det kan jo bli spennende, spesielt når en trønder skal prøve seg på Vestlandsdialekt Jeg tenkte å begynne med å fortelle at jeg ikke er den eneste som liker dikt. En dikter som heter Olav Duun ble sitert for noen dager siden, på det som heter Smartgrid-konferansen. Det er en årlig konferanse som handler om ulike aspekter ved dette som kalles Smart Grids. Olav Duun ble sitert av Marit Arnstad fra Senterpartiet, som sitter i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget. Og sitatet hun brukte var: «Du er som roaren. Han òg sitt og snur seg galne vegen. Kan du ikkje heller sjå fram?» Det er ofte nettopp ofte det som er temaet når man snakker om et «smart» strømnett: Man snakker om hva som er visjonene for framtiden. Hvordan vil strømnettet, og kraftproduksjonen, og energiforbruket, bli i fremtiden? Hvilken rolle spiller for eksempel urbanisering, ny teknologi eller klimaendringer? Og hvordan kan vi gjøre energisystemet såkalt «smartere»? Når det ble vedtatt at man skulle innføre smarte strømmålere så var det blant annet gjennomført en kost/nytte-analyse som ikke var overveldende positiv. Der stod det for eksempel at det sannsynligvis ikke ville lønne seg å rulle ut smarte strømmålere til norske husholdninger, men også at det var stor usikkerhet. Når jeg spør beslutningstakere om hvorfor man valgte å rulle ut smarte strømmålere, så har jeg blant annet fått høre at det var «på grunn av troen på en fremtid». Med andre ord er visjoner ganske så viktige i denne sammenhengen. Men hvem er sine visjoner er det vi snakker om? Og er alle enige om disse visjonene? Og hva er poenget med det hele? Dette tenkte jeg å prøve å si noe om i dag. Først til dette med hvem sine visjoner. Jeg kan jo begynne med å si at det er ikke akkurat er så veldig mye snakk om dette med «smarte» strømmålere blant folk jeg kjenner. Noen av mine venner synes egentlig at det er litt «nerdete» når jeg forteller om at jeg jobber med innføringen av smarte strømmålere. Det er jo ikke så rart, for vi hører jo ikke så mye om dette, for eksempel på nyhetene eller i avisene. Men de som faktisk er opptatt av og som snakker om dette med «smart» strømnett, det er jo de som har dette som sin arbeidshverdag. De som jobber dag ut og dag inn med å produsere strøm eller med å distribuere strømmen ut til de tusen hjem, de som lager energipolitikk og reguleringer, eller noen av de som forsker på ny energirelatert teknologi. De snakker til og med om dette her veldig ofte, faktisk stort sett daglig. Og de har ganske store visjoner for dette også. Jeg tenkte å vise et ganske nylig eksempel, på hvordan slike visjoner kan se ut. Nemlig et eksempel fra årets Smartgridkonferanse denne uka. En av de første som presenterte på konferansen kom fra the Global Smart Grid Federation, og han konkluderte innlegget sitt med å ha en slide med to bilder. Den sliden så sånn ca slik ut: 1

2 Det er på den ene siden et bilde av et fly med passasjerer, og på den andre siden er det et bilde av et romskip. Når han fortalte om hva dette med Smart Grid innebærer, så forklarte han at oppdraget til bransjen altså er å bygge om dette flyet, mens det flyr slik at det blir til det romskipet vi ser til høyre. Og det skulle gjøres uten at passasjerene la merke til det. Så høres jo ut som et relativt omfattende oppdrag Når jeg hørte han fra the Global Smart Grid Federation snakke om denne visjonen for Smart Grid-prosessen, så fikk det meg til å tenke litt på et veldig kjent dikt av Olav H. Hauge: Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje - at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa - at draumen skal opna seg, at me ein morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. Så er det ofte slik at når folk i bransjen altså de som jobber i for eksempel energiselskaper, nettselskaper, i direktoratet eller i bransjeorganisasjonen (som for øvrig er ganske mange flere menn enn kvinner) snakker om sine visjoner om et smart strømnett så pleier de å ha noen illustrasjoner av hvordan dette skal se ut. For eksempel så kan det se slik ut: 2

3 Kilde: Her har vi altså noen prosessorer og noen generatorer og sensorer og sånn, også henger liksom alt litt sammen med alt. Så er som regel visjonen at alt her selvsagt fungerer helt strålende, og at vi med dette egentlig har løst alle problemer vi har i dag. Hvis du søker opp Smart Grid eller lignende på Google, så får du opp veldig mange sånne illustrasjoner i ulike varianter. Men selv om disse illustrasjonene som regel er ganske like, så er de som oftest litt forskjellige fra hverandre også. Det er fordi dette nettopp som regel er visjoner, og dermed er det ikke noen felles definisjon av akkurat hva Smart Grid er, eller hva det innebærer. Men det er vedtatt og enighet om at alle husholdninger i Norge skal få en smart strømmåler innen 2019, som skal lese av strømmen vår automatisk. Og det virker som de som jobber med dette også er ganske enige om at dette kommer til å bli dritkult, og at vi egentlig bare bør glede oss alle sammen. Når det snakkes om fremtidens smarte strømnett innad i sektoren, så er det en del ord som man hører ganske ofte. Man kunne nok laget noen interessante dikt med disse ordene her. Noen eksempler er: «interoperabilitet», «strupefunksjonalitet», «fjernstyring av last», «målefrekvens», «big data», «nettnytte», «forsyningssikkerhet». «forbrukerfleksibilitet», «prissignaler» og «prosumer» eller «plusskunde». Men hva betyr, eller innebærer, egentlig alle disse ordene? Når jeg har jobbet med dette har jeg vel gradvis mer og mer begynt å forstå dette litt spesielle språket. Så jeg tenkte jeg skulle gi dere som er her i dag et lite kræsj-kurs (nå gjelder det å holde tunga rett i munnen): Man sier gjerne at med smarte strømmålere så «kobles strømnettet med internett». Og når man da snakker om «interoperabilitet» eller kanskje om «standarder», så handler det ofte om at de ulike delene av systemet skal kunne snakke sammen. IT-kompetanse blir plutselig veldig viktig for kraftsektoren, og dette er det ikke så veldig mye erfaring med fra før. Ordet «strupefunksjonalitet» betyr at nettselskapet kan skru av strømmen i et hus på avstand, for eksempel fra nettselskapets egne kontorer. Mens «fjernstyring av last» betyr at nettselskapet kan styre altså skru av og på for eksempel varmtvannstanken i huset ditt. Dette kan også gjøres på avstand (for eksempel fra 3

4 nettselskapets egne kontorer). Når det er snakk om «målefrekvens» handler det om hvor ofte strømmen skal leses av. Jo oftere man leser av strømmen, jo mer detaljert informasjon får man, om hvordan vi bruker strøm når vi er hjemme hos oss selv. Dette gjør at mye ny informasjon om oss alle sammen blir tilgjengelig, og da snakker man jo ofte om «big data». Slik informasjon kan blant annet være nyttig for nettselskapet, for at de på ulike måter skal kunne drive mer effektivt, noe som kan kalles «nettnytte». Jeg satser på at alle henger med så langt? Ordet «forsyningssikkerhet» er også viktig, det handler om at bransjen har ansvaret for at alle vi i Norge har strøm til enhver tid, og at vi helst ikke har så mange strømbrudd. Jo bedre forsyningssikkerhet, jo færre strømbrudd, enkelt sagt. Så er det ordet «forbrukerfleksibilitet». Strømnettet må nemlig være stort nok til å kunne håndtere såkalte «rush-tider», altså når vi alle bruker strøm sånn cirka samtidig. For eksempel rundt middagstider. Så «forbrukerfleksibilitet» innebærer vi alle sammen, altså «forbrukerne», skal være litt mer «fleksible». Med andre ord: Hvis halvparten av de i rommet her utsetter middagen, så blir «rush-trafikken» litt mindre, og da kan man kanskje bygge litt færre slike store master til strømnettet. Dette tenker man da få til ved «prissignaler», altså at det blir dyrere å lage middag klokka fire for eksempel. Når man måler strømmen ofte, for eksempel hver time, så blir det nemlig også mulig med for eksempel timespriser på strøm. Tanken er at vi skal vite hvor mye strømmen koster til enhver tid (som skal avhenge av tilbud og etterspørsel, altså av markedet), også skal vi da tilpasse hvordan vi bruker strøm hjemme, i tråd med prisvariasjonene. Så er det da det siste ordet jeg nevnte, nemlig «prosumer» eller «plusskunde». Her er et eksempel på en plusskunde: Han her heter Arne Nakling og bor i Bergen. På dette bildet sitter Arne ved siden av 50 kvadratmeter solcellepaneler som han har installert på taket sitt. Med dette anlegget produserer han mer strøm enn han bruker selv, og dermed kan han noen dager sende et overskudd av strøm ut til strømnettet igjen. Det snakkes ofte om at smarte strømmålere skal kunne gjøre det mulig for alle husholdninger å produsere strøm selv, slik som Arne gjør, altså at vi skal bli det som man kaller for «plusskunder», eller «prosumers». Det vil si at vi ikke bare konsumerer strøm, men vi produserer også strøm selv. 4

5 Det var slutten på kræsj-kurset i disse ordene man ofte hører når det er snakk om «smart» strømnett. Men jeg vil gjerne stoppe opp litt når det gjelder dette med «plusskunder», og bruke litt mer tid på det, for her er Norge litt forskjellig fra en del andre land. I mange andre land har det nemlig vært uttalte politiske ambisjoner om å øke produksjonen av fornybar strøm, og konkrete insentiver for at privatpersoner skal kunne gjøre investeringer i nødvendig utstyr. I Norge har vi en litt annen tilnærming. Det er ikke så mye politiske ambisjoner som er drivkraft her, men heller at energibransjen selv har stått på for å få på plass «smarte» strømmålere, eller automatisk avlesning av strøm. De fleste av dem jeg har snakket med i bransjen har ikke like mye tro på «folk flest» som Skjervheim hadde. Når det er snakk om dette med plusskunder, så sier mange for eksempel at de er i tvil om hvorvidt privatpersoner har kunnskap og kompetanse nok til å kunne produsere strøm selv. Noen trekker også frem at det kan bli ekstraarbeid for nettselskapene å måtte hjelpe privatpersoner med dette. Det er jo også ganske unikt her i Norge at vi har vannkraft i så stor skala, og denne er jo sentralisert. I de fleste andre land er den fornybare energiproduksjonen i hovedsak desentralisert. Ofte blir det trukket frem av folk i bransjen at vannkraft er en stabil og forutsigbar energikilde, fordi man kan tappe vann når man trenger det. Når det gjelder fornybare energikilder som sol og vind, så trekkes det frem at dette er uforutsigbart og utfordrende å regulere. Det å få flere plusskunder innebærer altså endringer både i form av en desentralisering av dagens sentraliserte system, og ved at det blir mer uforutsigbart og utfordrende å regulere. Slike endringer høres jo ikke ut som en særlig «god deal» for nettselskapene egentlig. Kanskje er det ikke så rart at det går litt trengt med slike endringer i Norge? Det nevnes også av mange jeg har snakket med at «vi har jo så mye vannkraft», så kanskje er noe av grunnen til at det er så lite fokus på dette med plusskunder at vi allerede har mye fornybar energiproduksjon? Olav H. Hauge skrev følgende i et dikt: I dag såg eg to månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle. Siden det handler litt om forholdet mellom vitenskap og politikk på dette seminaret, så har jeg lyst til å si litt mer om den dynamikken som er mellom fagfolkene i bransjen og politikerne på dette området. Det kan rett og slett virke litt som at mange av de som jobber med energispørsmål blant politikerne eller i oljeog energidepartementet ikke har så mye fokus på dette med smarte strømmålere. Det er også inntrykket man kan få ved å høre på Marit Arnstad som snakket på Smartgridkonferansen denne uken, hvor hun nettopp oppfordret bransjen til «å være tydeligere til politikerne hva Smart Grid er, og hva det innebærer». Flere sentrale beslutningstakere har fortalt meg at dette med smarte strømmålere i stor grad er «overlatt til fagfolkene». Når man snakker med noen av de som nettopp er fagfolk i bransjen, så forteller også mange at de mener det er viktig at politikerne forhører seg med fagfolk før noen avgjørelser blir tatt. 5

6 Men har fagfolk i bransjen og politikere de samme målene eller motivasjonene for innføringen av smarte strømmålere? Og er det tilstrekkelig at «bransjen tar seg av dette», eller innebærer denne prosessen noen politiske veivalg underveis? Man kan se i politiske dokumenter at smarte strømmålere (eller AMS, som det gjerne kalles i Norge) ofte er omtalt som et klima/miljø-tiltak. Potensialet for at smarte strømmålere kan være et klima/miljø-tiltak kan man nok si at er der, for eksempel ved muligheten det gir for økt desentralisert fornybar energiproduksjon. Som sagt har det i mange andre land vært uttalte politiske ambisjoner for smarte strømmålere om blant annet å øke produksjonen av fornybar strøm, men her i Norge har utviklingen på det feltet gått tregt, og det finnes bare noen få «plusskunder». Et annet eksempel er at det potensielt kanskje kan bidra til et lavere totalt energiforbruk. Men i visjonene til de som jobber med smarte strømmålere er dette svært sjeldent nevnt. Det som nevnes er derimot et mål om jevnere energiforbruk gjennom døgnet. Det kan selvsagt være et naturvernaspekt ved dette også, dersom det da kan bygges færre master og infrastruktur for strøm. Men i det store og hele er det altså vanskelig å se fra visjonene i norsk kontekst om Smart Grids at det først og fremst handler om klima/miljø. Siden innføringsprosessen i stor grad er «overlatt til bransjen», så er det vel for så vidt ikke så rart at fokuset og motivasjonen for innføringen av smarte strømmålere blir i tråd med det. For fra bransjen sitt perspektiv så handler dette, litt enkelt sagt, om effektivisering av driften, utsetting av investeringer, og nye muligheter for å få mer kontroll over nettet ved å overvåke mer. Kort sagt, de aspektene som er nyttig for at de skal kunne gjøre det som er jobben deres enda bedre. De jeg har snakket med i bransjen ser ikke på smarte strømmålere som et klimatiltak. Jeg har for eksempel fått høre at «fagfolk vet jo at dette ikke har noe med miljø å gjøre», og flere har fortalt meg at miljø/klima-aspektet blir vektlagt når man snakker med politikere eller når man skal informere offentligheten om smarte strømmålere, men at det ikke er et klima/miljø-tiltak. Så det er et gap mellom hva politikerne har som mål i politiske dokumenter med å vedta smarte strømmålere, og hva bransjen har som mål når det innføres. Samtidig, i mange andre land så er smarte strømmålere i større grad et miljøtiltak, som jeg snakket om tidligere, blant annet på grunn av muligheten for økt fornybar energiproduksjon gjennom flere «plusskunder». Så det er et også gap mellom Norges visjoner for smarte strømmålere og mange andre lands visjoner. I tillegg er det et gap mellom visjonene og det språket som brukes av bransjen for å beskrive disse visjonene (som vi lærte i dagens lille «kræsj-kurs»), og det som er hverdagen til hver enkelt av oss, med det hverdagsspråket de fleste av oss bruker. Olav H. Hauge har et dikt som passer ganske bra til akkurat det: Dei store stormane, har du attum deg. Då spurde du ikkje, kvi du var til, kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk, du berre var i stormen, var i elden. Men det gjeng an å leva i kvardagen òg, den grå stille dagen, setja potetor, raka lauv og bera ris, det er so mangt å tenkja på her i verdi, 6

7 eit manneliv strekk ikkje til. Etter strævet kan du steikja flesk og lesa kinesiske vers. Så er det som regel slik at det som regel alltid mye positivitet og entusiasme når de som jobber med smarte strømmålere bruker alle de ordene som dere fikk høre i kræsj-kurset for å beskrive visjonene. Jeg har for eksempel hørt på konferanser at det er et fantastisk «mulighetsrom» som åpner seg, og at det er fordeler for alle med dette. Man hører egentlig så og si aldri om at det kan være noen litt mindre positive sider ved å innføre smarte strømmålere. Men det finnes faktisk noen som synes at innføring av smarte strømmålere ikke bare er positivt. Smarte strømmålere har jo blitt innført i flere land allerede, og i en del land har det oppstått grasrotprotester. Disse her er altså litt mindre positive og entusiastiske. Det de er opptatt av når det gjelder smarte strømmålere er blant annet sikkerhet, personvern, helse og stråling, og kostnader. I flere ulike land har altså grasrotprotester oppstått, som stiller kritiske spørsmål til dette med smarte strømmålere. Noen eksempler er: Kan dette hackes, slik at uvedkommende kan skru av strømmen i huset mitt eller få tilgang til informasjon om meg? Hvordan blir dataene om meg ivaretatt? Er det egentlig trygt å la vaskemaskinen stå på om natten mens jeg sover, bare fordi det da er lav strømpris? Klarer nettselskapene å koble inn igjen varmtvannstanken min, etter at de har koblet den ut? Hvorfor kan jeg ikke reservere meg mot å få en smart strømmåler hvis jeg ikke vil ha det? Hvorfor skal dette betales av «folk flest» gjennom økning i nettleien, og hvor dyrt vil det bli? Hvor dyrt vil det egentlig bli å bruke strøm i «rush-tiden»/peak hours? Og så avhengige som vi er av strøm er strøm fortsatt bare en vare eller er det nærmest en menneskerett? Det finnes ikke avklarte svar på alle disse spørsmålene. Men hva synes de som har visjonene, de som jobber med dette her dag ut og dag inn, om disse protestene og innvendingene fra befolkningen, som man har sett i en del land? Når man snakker med folk i bransjen her i Norge om slike kritiske spørsmål, så får man ofte til svar at «det løser vi underveis» og/eller at «teknologien utvikler seg hele tiden». Et annet svar jeg har hørt fra flere er «jo, man kan alltids problematisere alt mulig». Ofte henviser folk i bransjen også til politikerne, og sier at det er de som skal ta seg av slike diskusjoner og spørsmål. (Samtidig så husker vi fra 7

8 tidligere at Marit Arnstad på Smartgridkonferansen nylig ba bransjen oppklare hva Smart Grid er, og hva det innebærer. Og at fagfolk i bransjen forteller at de mener det er viktig at politikerne forhører seg med fagfolk før avgjørelser blir tatt). Olav H. Hauge har et dikt som kan passe inn her: Me sigler ikkje samme havet, endå det ser so ut. Grovt timber og jarn på dekk, sand og sement i romet, djupt ligg eg, seint sig eg, stampar i broddsjø, uler i skodde. Du sigler i ein papirbåt, og draumen ber det blå seglet, so linn er vinden, so var er bylgja. Men det er også noen av dem jeg har snakket med som jobber med innføring av smarte strømmålere som er litt bekymret for at det skal bli lignende protester i Norge. Imidlertid er det vel ikke slik at bransjen oppfordrer til offentlig debatt og diskusjon rundt potensielt utfordrende sider ved smarte strømmålere, eller aktivt oppsøker slike kritiske perspektiver og innvendinger. På det første bildet jeg viste, så var oppdraget til bransjen å bygge om flyet til et romskip uten at passasjerene i flyet merker det Så vi kan vel si at den «draumen eg ber på» kanskje er at man kan ta litt av hverdagen inn i visjonene rundt dette med smarte strømmålere, og lytte til andre perspektiver i prosessen til og med de som er kritiske med et mål om å oppnå et bedre sluttresultat. Jeg avslutter med et siste dikt av Olav H. Hauge: Eg vilde rida glasberg i blindøygt ofsemod, men datt nedatt som ein skinnfeld med dei hine stod og lo. So tok eg til å krabba og ta det meir med ro. Til tronge glipar kjem eg, til svarte stygge stryk. Då lyt eg ganga langs med, og sjå at fuglen fyk. For bøygjer ein seg ikkje, so veit ein at ein ryk Ingrid Foss Ballo, September 2014 Forsker Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen 8