Erik Aasheim Nina Stensrud Martin. Jonas

Transkript

1

2 Erik Aasheim Nina Stensrud Martin Jonas

3 Splitter naken et forord «Det føles som om jeg står akt. Jeg står der splitter naken, dere sitter bak staffeliene deres, stikker hodene fram innimellom og ser på meg, dukker tilbake, skisserer og diskuterer, men jeg får ikke se noen ting. En dag skal dere avduke hele greia, så alle får se. Og jeg aner ikke om jeg kommer til å kjenne meg igjen.» Hjertesukket kommer under vårt siste intervju med Jonas Gahr Støre. Gjennom halvannet år har han møtt oss mange ganger og snakket om seg selv, uten å ane hva vi skrev. Han har visst at vi har snakket med svært mange som har krysset hans vei gjennom livet, i Norge, USA, Frankrike, Sør-Afrika, Russland og mange andre steder. Et portrett tegnet av andre kan være både avslørende og morsomt, det kan være sårende eller flatterende. Aldri ligner det hundre prosent bildet man har av seg selv. Men dette er sånn vi har sett ham, etter å ha fulgt politikeren og mennesket Jonas i denne tiden. Dette er en uautorisert biografi. Jonas har ikke hatt noen kontroll over manus. Han har ikke fått lese boka før den gikk i trykken. Det har han heller ikke bedt om. Det er vår bok, ikke hans. Boka handler om hele livet til Jonas. Derfor har årene før han ble offentlig kjent, vært like viktige for oss som de årene han har vært i politikken. Som journalister og programledere i blant annet NRK har vi møtt Jonas fra den dagen han entret

4 offentligheten. Han skilte seg ut som intervjuobjekt. Han var en både imponerende og litt skremmende figur. Han satte oss på plass om vi ikke hadde lest leksa vår eller om han syntes et intervju var overfladisk vinklet, men lot seg rive med om han fant det interessant. Han virket kontrollert, nøyaktig, overhodet ikke interessert i å «by på seg sjøl» utover det som var forventet av et menneske i hans posisjon. Og alltid uttalte han seg like mye som ekspert som politiker. Det kunne være vanskelig å skille de to rollene fra hverandre. Han slapp unna med mye, syntes vi. Samtidig hadde vi sjelden møtt en så godt forberedt politiker. I flere år hadde Jonas en enestående posisjon som norsk politikks mest populære mann, uten av folk visste særlig mye om bakgrunnen hans eller hvem som skjulte seg bak politikerfasaden. Det var også uvanlig. De personlige intervjuene med ham var få, og familien var «off limit». Da medias første forelskelse avtok, begynte ryktene om Jonas å gå. Han hadde visst vært høyremann, men hadde skiftet parti for å sikre seg makt. Noen hadde hørt at han var flink til å parodiere. Noen «visste» at han og Trond Giske var bitre fiender. Han skulle ha vokst opp under lysekroner i en fancy villa på Oslos beste vestkant. Det skulle være en mørk historie knyttet til pengene han hadde arvet. Det ble nærmest som jakten på den hellige gral i deler av Medie-Norge: det å «få noe på Jonas». Vi var også nysgjerrige. Det måtte gå an å finne ut hvordan en kommende Arbeiderparti-leder og sannsynligvis statsminister i Norge, så ulik alle tidligere Ap-topper, hadde oppnådd denne posisjonen. Da Jonas ble helseminister og valgt inn i Arbeiderpartiets sentralstyre

5 i 2012, var vi sikre. Han var kronprinsen, Gro Harlem Brundtlands andre gullgutt skulle snart ta over etter Jens Stoltenberg. Høsten 2012 begynte vi å forberede et bokprosjekt om livet hans. I januar 2013 sto Jonas utenfor statsrådskontoret i Helse- og omsorgsdepartementet og småpratet med sekretærene på forværelset. I hånda holdt han en papptallerken med en halv skive kneipp med leverpostei. En uke tidligere hadde vi klart å kapre ham inne i Stortingets vandrehall for å avtale et møte. «Hva er det dere holder på med?» spurte han. «En bok om meg, jeg som er så kjedelig?» Jonas kan være kokett. Møtet på statsrådskontoret skjedde under de vaktsomme øynene til hans trofaste rådgiver, Astrid Scharning Huitfeldt. Vi sa vi trodde han kom til å bli leder i Ap og statsministerkandidat i «Folk vet egentlig ikke hvordan du har kommet hit. Derfor vil vi skrive en bok om deg.» Jonas var unnvikende. På denne tiden snakket Ap-ledelsen kun om å vinne valget i 2013 med Jens som partiets leder i all overskuelig framtid. Men vi fikk inntrykk av at han hadde bestemt seg for å si ja til å ha oss på slep før vi kom. Og han ville neppe sagt ja om han ikke selv visste at han var i siste klassetrinn på statsministerskolen. Jonas har gitt oss tilgang til kilder i både familie og vennekrets, fra studietid og tidligere karriere, i hjemlig og internasjonalt politisk liv. I ettertid har vi følt det som om han ikke helt visste hva han satte i gang da han pekte ut retninger vi ellers hadde slitt med å finne. Men vi har ikke inntrykk av at han har forsøkt å styre hva disse menneskene har delt med oss. De aller fleste kildene til

6 boka har vi likevel funnet fram til selv, hjemme og ute i verden. Noen er sitert ved navn, andre har kjent behov for å være anonyme. Gjennom utallige samtaler har vi funnet fram til historier og hendelser, mennesker og situasjoner som har gjort det fryktelig spennende, morsomt og noen ganger opprørende å skrive denne boka. Langfredag 2014 kjørte Jonas opp Hallingdal. Det var påskens fineste dag. Jonas spente på seg skiene og startet turen i de nypreparerte løypene. Han skulle opp på toppen av «fjellenes fjell», som Jonas kaller det Hallingskarvet. Alene, der oppe, med utsikt til en femtedel av Norge, sa han høyt «ja!» til seg selv og til Ap. Brått ble det en historisk dag, han hadde bestemt seg for å bli partileder. Så raste Jonas nedover fjellsiden som han alltid gjør. Vel nede møtte han fotografen og ungdomsvennen Knut Bry, som tok bildet til forsiden av denne boka. Vi hadde en idé om å plassere Jonas midt i det bildet av Hallingskarvet som han selv ser på hver dag, på veggene på kontoret og på skjermen på mobilen. Utsikten han vokste opp med under barndommens vinterferier på en seter i Hol, ser han i dag fra annen vinkel fra familiens nye hytte i Nore og Uvdal. Det han valgte å ha på seg, tror vi ikke er tilfeldig. Også Jonas mentor Gro Harlem Brundtland lot seg avbilde i den rotnorske mariusgenseren da hun hadde ambisjon om å bli «landsmoder». Vi tror Jonas har en tilsvarende ambisjon: Å bli Norges nye «landsfader». God lesning. Oslo, september 2014

7 Erik Aasheim og Nina Stensrud Martin

8 J Ankerfestet EG LENGTER TILBAKE til somrene da vi lå på brygga i timevis, bare jeg og Jonas og Marit.» Søsteren Catherine husker en tid før de offentlige vervene begynte å stjele nesten all tid fra hennes seks år yngre bror. Med solbrune mager klemt mot treverket i brygga leste de høyt for hverandre. Når boka var ekstra god, måtte noen avsnitt leses om igjen for riktig å nyte detaljene i språket, for å se for seg bildene teksten tegnet og snakke om det de leste. Opp gjennom årene har det blitt mange timer på solplassen ved hytta. Spesielt står én sommer klart for Catherine, da de leste en biografi om tidligere statsminister Trygve Bratteli, og testet hverandre i kunsten å kunne teksten til alle viktige sanger av Ole Paus. «Støa» er selve definisjonen på sommer for Jonas. Den hvitmalte hytta i Kilsund utenfor Arendal, med flaggstanga plantet i en knaus like utenfor døra og med havgapet som åpner seg nedenfor. I tiden før Gro, før Jens og før Jonas selv etter hvert frontet sine egne politiske prosjekter, kunne sommerdagene i Kilsund seile av sted i den takten de selv ville. Slik er det ikke lenger. De siste årene har jobben krevd ham de fleste dager av året, også mange av dem som for de fleste er ensbetydende med ferie. Det har vært vanskelig å overse livvaktenes klumpete bobil, som til tider har campet bak huset med sine sambandsantenner og automatvåpen. Men han har forbannet seg på at somrene skal nytes på

9 samme måte som før han fikk en framskutt posisjon i samfunnet. For det er som om noe magisk skjer med Jonas når han kommer til Støa, som morfaren kjøpte i Kanskje må han av gårde allerede dagen etter til et eller annet jobboppdrag, men han trenger bare å låse opp hyttedøra for at verden skal forsvinne og han bare finnes der og da. «Sørlandet. Hytta. Det er liksom hellig, det da», sier Jonas. Han kan nesten bli sjenert over hva det betyr for ham. Tiden han har å bruke på familiehytta, har blitt knappere, mer organisert. Det medfører at det blir mer intenst når familien samles og alle faste sommerrutiner skal gjennomleves på bare fem seks dager sammen. Jonas enorme sans for tradisjoner velter fram som en slags naturkraft når han ankommer Støa. Kom regn eller sol, uansett har han en plan for hva feriedagene må inneholde om fire generasjoner skal oppleve «ekte Kilsund-sommer». Garn skal settes. Den perfekte fiskesuppa skal kokes. Jonas skal bli irritert når noen prøver å minne ham på hvor mange løk som skal i suppa. Han skal lage melkeringer etter mormors gamle oppskrift. Han skal lese «Terje Vigen», høyt, foran peisen. Gjestesengene skal res opp med smårutete sengetøy. På nattbordet skal det stå nyperoser og lavendel i en liten vase. Sånn har det alltid vært, og sånn skal det fortsatt være. Det er borgerskapets diskré sjarm som slår ut i sansen for det som ikke bør endres. Det er ingen i familien som egentlig vet hvorfor det er akkurat Jonas som har tatt ansvar for å opprettholde tradisjonene han bare tok den rollen. Dette var noe han så morfaren Johannes Gahr gjøre, og som han nå gjenskaper for sine

10 barn. Han vet han har gjort en god jobb når det i dag er sønnene som insisterer på at teksten om mannen som rodde på jakt etter mat til kone og barn, skal leses høyt. På samme måte som fjellhytta og Hallingskarvet eier de kalde årstider i Jonas liv, er Kilsund gjennomsyret av tradisjoner som bygger ideen om sommer for familien Støre. «Et lite pust av kosmos», synger visesangeren Stein Torleif Bjella fra Hallingdal. Det er slik Hallingskarvet fungerer for Jonas. Det er som om den tre og en halv mil lange fjellryggen har blitt en del av ham. En avgjørende del av hans ve og vel. Fjellet ligger der i bakhodet på ham. Det lyser opp på skjermen hver gang han tar fram telefonen. Det henger på hver eneste vegg på kontoret, uansett hvor det kontoret befinner seg. Midt i en haug med dokumenter om stressrelaterte plager hos Afghanistan-veteraner eller avviksmeldinger på Ahus, kunne han bare kaste et blikk opp på en hvilken som helst vegg, og få et lite pust av kosmos. På Stortinget kan man ikke henge opp hvilke bilder man vil det er kunstkomiteen som avgjør hvordan innsiden av det norske parlamentet skal se ut. Men innimellom den offisielle kunsten har han funnet plass til «sitt» fjell, Hallingskarvet. På bildet kan han se utsikten han har fra terrassen på hytta, til fjellet han har gått på ski i siden han var stor nok til å få dem spent på beina. «Det var faktisk slik at morfar satt og leste høyt fra De elendige i skinnet fra stearinlys», sier storesøster Catherine G.S. Bonde. Hennes egne barn tror hun overdriver når hun forteller dem om hvordan det var. Jonas og hans to søstre Elisabeth og Catherine,