Fylkesplan for Telemark Vedtatt av fylkestinget 13. juni 2002

Transkript

1 Vedtatt av fylkestinget 13. juni 2002 Bokmål Tekstutgave

2 INNHOLD Kapittel Side 1 Innledning 3 2 Bakgrunn 5 Utviklingstrekk og trender 5 Telemark i den regionale utviklingen på Østlandet 6 Regional utvikling i Telemark 8 3 Hovedutfordringer, mål og strategier 16 4 Satsingsområdene 19 Infrastruktur miljøvennlig areal- og transportutvikling 19 Kompetanse 24 Næringsutvikling/utvikling av det gode bosted 30 Kultur og identitet 35 5 Handlingsplan 39 Infrastruktur miljøvennlig areal- og transportutvikling 40 Kompetanse 44 Næringsutvikling/utvikling av det gode bosted 48 Kultur og identitet 53 2

3 KAPITTEL 1: INNLEDNING Fylkesplan for Telemark Formålet med fylkesplanen er at aktørene i fylket, spesielt de offentlige, skal samordne ressursbruken sin i den retningen som er staket ut gjennom politiske prosesser og vedtak i fylket. I denne planperioden vil en konsentrere innsatsen om fire satsingsområder; infrastruktur miljøvennlig areal- og transportutvikling kompetanse næringsutvikling/utvikling av det gode bosted kultur og identitet Alle satsingsområdene er like viktige og gjensidig avhengig av hverandre. 1 Avgrensingen betyr ikke at alle andre områder er ekskludert, men at dette er de viktigste områdene for å få til en ønsket utvikling i Telemark nå. Annen aktivitet blir dekket gjennom daglig drift i de ulike virksomhetene. Verdigrunnlaget for planen ligger i de utfordringene som knytter seg til ønsket om bærekraftig utvikling, i form av en balansert sosial, økonomisk og økologisk utvikling (se kap. 3). Arbeidet med planen har pågått fra desember 2000 og frem til fylkestinget vedtok planen i juni Prosessen startet med utvelgelse av de fire satsingsområdene, deretter ble utfordringer og mål på hvert område fastsatt, før det til sist ble utformet en strategisk handlingsplan for å realisere planen. Det har vært bred deltagelse i prosessen, hvor kommunene, statsetatene og mange interesseorganisasjoner har vært involvert. Det har blitt spesielt lagt vekt på dialogen og alliansen mellom kommunene og fylkeskommunen, for å styrke den politiske delen av planarbeidet. Mange, grundige og konstruktive høringsuttalelser viste at det er stor grad av interesse og engasjement i planen. På en del områder kan man komme langt med å samordne de virkemidlene som aktørene rår over i fylket, mens det på andre områder er nødvendig med sentral innsats og bevilgninger. Dette er spesielt viktig på området infrastruktur. Men ettersom de andre områdene også er avhengig av dette, kan de samlede ambisjonene i planen ikke realiseres uten at staten sørger for at Telemark får en tidsmessig og framtidsrettet infrastruktur (se kap. 4.1 og 5.1). Selv om planperioden er fra 2002 til 2005, er det flere mål/delmål som har lengre tidsperspektiv enn fire år. Det gjelder blant annet nesten alle delmålene for infrastruktur. Fylkesplanlegging handler om langsiktig utviklingsarbeid, der den ene planperioden avløser den andre, med korrigering av politiske mål og strategier og revitalisering av prosesser. Som nevnt har det vært bred deltakelse i utvikling av planen. På samme måte er det nødvendig med bred medvirkning når det gjelder realisering av de politiske ambisjonene for Telemark. I planprosessen har en vurdert hvem som har ansvar og ressurser på ulike områder. I handlingsplanen er det satt opp en del aktuelle aktører og medspillere på de ulike programområdene (kap. 5). Dette er et utgangspunkt som må konkretiseres nærmere under iverksettingen, og er ikke en endelig og uttømmende liste. Som i forrige planperiode vil det bli etablert et system som gir de folkevalgte, både i kommunene og fylkeskommunen, en sentral plass i oppfølging av planen. 1 I plandokumentet er satsingsområdene, delmål og strategier nummererte. Dette er ikke et uttrykk for prioritering, men er gjort av praktiske grunner slik at det skal være lettere å vise til de ulike elementene under behandling og senere oppfølging. 3

4 Nå er det viktig at alle de som har deltatt i arbeidet med å utforme fylkesplanen, tar den i bruk, både som et styringsredskap for egen virksomhet og som et redskap overfor statlige myndigheter for å få nødvendig innsats derfra. 4

5 KAPITTEL 2: BAKGRUNN Fylkesplan for Telemark Utviklingstrekk og trender 1. Internasjonalisering Samfunns- og næringsliv blir mer internasjonalt. I Thailand, Telemark, Tinn og Tveitsund merker folk konsekvensene av fundamentale endringer i den økonomiske utviklingen. Næringslivet er i økende grad utsatt for internasjonal konkurranse. Produksjon blir flyttet til land med billigere arbeidskraft og mer lønnsomme vilkår. Folk flytter og reiser mer. Det er økende mobilitet i arbeidsmarkedet mellom landene. Spesielt ungdom reiser mye, og stadig flere tar utdanning i utlandet. 2. Regional konkurranse og alliansebygging 2 Den internasjonale tendensen er at nasjonalstatene blir svekket og at regionene blir styrket. Samtidig konkurrerer regionene med hverandre om ulike innsatsfaktorer for å få utvikling i sin region. Det gjelder offentlige investeringer og etableringer, utbygging av infrastruktur, næringsetablering, nyskaping og arbeidskraft. I denne konkurransen fremhever regionene sine spesielle kvaliteter når det gjelder identitet og egenart, offentlige og private tilbud til innbyggere og næringsliv, kvalitet på tjenester og levekår, kommunikasjon, nærhet til markeder, og naturgitte, kulturelle og menneskelige ressurser. Ofte er tradisjonelle administrative enheter for små eller utilstrekkelige til å nå fram i konkurransen eller for å løse utfordringene. Derfor blir det etablert nye strategiske allianser mellom regioner på alle nivå. 3. Sentralisert bosetting Hovedbildet er at stadig flere bosetter seg sentralt. Spesielt er ungdomskulturen preget av urbane idealer og forventninger som det er vanskelig å oppfylle utenfor storbyene. Men motivene for valg av bosted varierer over tid og med skiftende livsfaser. Mens unge enslige trekker til storbyene, flytter en del unge familier derfra på jakt etter gode oppvekstvilkår, lavere boligpriser, sosiale nettverk og identitet. Ofte foretrekker de kvalitetene i småbyene, fremfor de mindre og mer perifere tettstedene. Det er i hovedsak kommuner rundt større bysentra og i nærheten av større arbeidsmarkeder som vokser, mens utkantkommuner i små arbeidsmarkeder har størst nedgang. I takt med utbygging av tradisjonell og elektronisk infrastruktur, blir det lettere å pendle over større avstander, gjerne i kombinasjon med elektronisk fjernarbeid, slik at tallet på de som flytter blir noe mindre. Selv om trenden er sentralisering, er det noen som går mot strømmen og ønsker å bo og leve i utkantene, for eksempel på nedlagte småbruk. 4. Kampen om den attraktive og kompetente arbeidskraften Både for næringslivet og offentlig sektor er det viktig å ha god tilgang til kompetent og motivert arbeidskraft. Prognosene viser at folketallet vil øke noe, men at det blir færre unge og flere eldre. Dette fører til ubalanse på arbeidsmarkedet og konkurranse om arbeidskraften. I tillegg fører den raske utviklingstakten til at kravet til kompetanse øker. På mange områder er kvalifisert arbeidskraft i ferd med å bli en underskuddsfaktor. Samtidig er det en motsatt tendens ved at store grupper fremmedspråklige og yrkeshemmede har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. 2 En region er et fleksibelt begrep som kan brukes på ulike nivå. I vår sammenheng er det mest aktuelt å bruke det om kommunenivået - om samarbeid mellom kommuner, og på fylkesnivået om et eller flere fylker. 5

6 5. Gradvise og markante endringer i næringsstrukturen Industriens del av sysselsetting og verdiskaping blir stadig mindre i forhold til tjenesteytende sektor. I den tradisjonelle produksjonsindustrien er det kontinuerlig strukturendring. Spesialisering og konsentrasjon om kjernevirksomheten i den enkelte bedrift fører til at andre funksjoner og tjenester blir skilt ut i selvstendige enheter, avviklet eller kjøpt opp eksternt. I en del tilfeller fører dette til flytting til lavkostland, oppsplitting og salg. Denne utviklingen stiller store krav til nyskaping, for å opprettholde eksisterende virksomheter og å skape nye. I landbruket kan stadig færre leve av tradisjonell gårdsdrift alene. På den andre siden øker interessen for nisjeprodukter og natur- og kulturbaserte næringer i tilknytning til landbruksmiljøene. Reiselivsnæringene er av de næringene som har den største og raskeste veksten i verden. I Norge betyr reiselivsnæringene, som omfatter overnatting, servering, transport, formidling og opplevelser, langt mer for verdiskaping og sysselsetting enn for eksempel primærnæringene til sammen. 6. Omstilling og fornyelse av offentlig sektor. Offentlig sektor møter stadig mer ressurssterke innbyggere med økende krav til service, kvalitet og fleksibilitet. Derfor må offentlig sektor tilpasse seg kundesamfunnet gjennom omstilling og fornyelse. Endringen i befolkningssammensettingen, med flere eldre og færre i arbeid, vil dessuten gi sektoren særlige økonomiske utfordringer når det gjelder omsorgsoppgaver. Stigende pensjonsutgifter og fallende inntekt fra petroleumsvirksomheten, innebærer at større innsats på prioriterte områder i økende grad må løses gjennom omprioritering og effektivisering. Som en konsekvens av endringer i oppgavefordelingen mellom stat, fylke og kommune, blir statlige og fylkeskommunale tjenester regionalisert. Dette innebærer nedlegging, flytting og etablering av administrative enheter som får konsekvenser for den lokale sysselsettingen. Særlig for mindre distriktskommuner vil dette by på store utfordringer når det gjelder å holde på og rekruttere kompetent arbeidskraft, og å opprettholde tjenestetilbudet Telemark i den regionale utviklingen på Østlandet I mange sammenhenger er de politiske/administrative enhetene for små eller utilstrekkelige til å løse fremtidige utfordringer. For å få en positiv regional utvikling må utfordringer knyttet til samferdsel, næringsutvikling, kultur, kompetanse, miljø og areal sees i sammenheng, og dessuten i et regionalt perspektiv, på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Endringer i den regionale statsforvaltningen peker også i retning av større regionale enheter. I dette bildet orienterer Telemark seg i hovedsak østover. Fylkene på Østlandet har vesentlige og sammenfallende utfordringer knyttet til regional utvikling. Telemark fylkeskommune er derfor aktivt med i Østlandssamarbeidet, som er et frivillig nettverkssamarbeid mellom de åtte fylkeskommunene på Østlandet 3. Fylkeskommunen har dessuten vedtatt å gå inn i drøftinger om et tettere og mer forpliktende regionalt samarbeid med Buskerud og Vestfold. Denne orienteringen mot Oslo-området kommer også klart fram i analysen av økonomiske regioner i Telemark i kap Analysen viser dessuten at Telemark er lite orientert mot og integrert med Agder-fylkene. Men en ser også at den statlige regionale organiseringen vil få konsekvenser for framtidige samarbeidsforhold. 3 Se 6

7 Viktige utviklingstrekk 4 I norsk sammenheng er Østlandet en sterk og attraktiv landsdel som er preget av vekst i befolkning og sysselsetting. Utviklingen innen landsdelen er likevel ulik, både mellom fylkene og innen mange av fylkene. Befolkningsutviklingen har vært preget av sterk sentralisering. Oslo med omland har nesten halvparten av befolkningen. Fra slutten av 90- tallet har folke- og sysselsettingsveksten spredd seg noe utenfor Oslo og Akershus. Denne veksten går bl.a. nedover Vestfoldkysten, men stopper ved Tønsberg/Sandefjord, og når ikke fram til Telemark. Østlandet har et variert næringsliv og en infrastruktur som i stor grad gjør landsdelen til en funksjonell enhet i nasjonal sammenheng. Oslo og Akershus domineres av tjenesteytende virksomhet, mens vareproduksjon dominerer i de andre delene av landsdelen. Offentlig virksomhet er relativt jevnt fordelt. Det er et stort overskudd av arbeidsplasser i Oslo, med nesten tilsvarende underskudd i Akershus. De andre områdene har underskudd. Det er stor pendling inn til Oslo-området fra andre deler av landsdelen. Samlet sett er det store pendlingsstrømmer på kryss og tvers, men hovedstrømmene har klar retning mot sentrum. Østlandet har tre store utfordringer: 5 Næringslivet i regionen vil gå inn i en ny fase som en bare ser konturene av. Men tjenesteproduksjon og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) vil trolig stå sentralt. Befolkningen i Norge har rettet seg mot en mer urban kultur, der spesielt ungdom trekkes mot byene, særlig de store byene. Men også i andre aldersgrupper er det en tendens til å foretrekke urbane bosteder. Begrepet infrastruktur blir brukt til å fange opp den rivende utviklingen innenfor IKT. Informasjonsstrukturene er ventet å bli den viktigste infrastrukturen i den nye produksjonsfasen To framtidsbilder for Østlandet I Regional analyse og scenarier for Østlandet tegnes det to framtidsbilder av Østlandet: Det trendbaserte bildet, som baserer seg på framskriving av den nåværende utviklingen. Her vil Oslos dominerende posisjon bli forsterket, særlig næringsmessig. Det vil bli enda vanskeligere for andre sentra i landsdelen å hevde seg. Byklynger som Mjøsbyen, Nedre Glomma, Grenland og Vestfoldbyen vil klare seg bedre enn mer isolerte småbyer. Små sentra i distriktene vil få store problemer og konsekvensene blir stor reduksjon i folketallet. Det alternative bildet bygger på en aktiv avlasting av Oslo-området, gjennom utvikling av byer i en flerkjernestruktur. Gjennom byutvikling vil det kunne bli en mer balansert vekst på Østlandet. Regionsentrene vil få den sterkeste veksten og det vil kunne utvikles fem byregioner ved siden av Oslo: Mjøsbyen, Buskerudbyen, Vestfoldbyen, Grenland og Nedre Glomma. Dette vil gi ringvirkninger for distriktene og demme opp for flyttestrømmen. Se nærmere om denne avlastningsstrategien i kapittel 3.2. Hovedutfordringer 4 Østlandssamarbeidet: Østlandsmonitor. Indikator for regional utvikling på Østlandet, Regional analyse og scenarier for Østlandet. ØF-rapport nr 08/

8 2.3. Regional utvikling i Telemark Presentasjonen har to perspektiver som utfyller hverandre. Først en presentasjon basert på økonomiske regioner, med utgangspunkt i faktisk bosetting og arbeidsplasser. Deretter en presentasjon fra de politiske regionene, det vil si etablerte samarbeidsformer mellom kommunene i fylket Regionale bolig- og arbeidsmarkeder - økonomiske regioner 6 Grunnelementene i regional utvikling er folk og arbeidsplasser. En økonomisk region er en samling kommuner som danner et felles regionalt bolig- og arbeidsmarked med tette økonomiske bånd og stor intern arbeidspendling. Statistisk Sentralbyrå deler Telemark inn i fem slike regioner, basert på faktiske forhold når det gjelder bosetting og arbeid. Inndelingen viser størrelsen på de regionale byområdene, sammenhengen mellom dem og samspillet mellom byområdene og de økonomiske regionene i distriktene. Utvikling i befolkningstall Økonomisk region Befolkning Endring i befolkning Bamble, Nome, Porsgrunn, Siljan, Skien, ,0 Bø, Hjartdal, Notodden, Sauherad ,6 Drangedal og Kragerø ,6 Tinn ,4 Fyresdal, Nissedal, Kviteseid, Seljord, Tokke, Vinje, ,1 Telemark ,7 6 Rapport fra Agenda; Telemark fylkeskommune Alene eller som del av en storregion, november

9 Arbeidsplasser og arbeidsplassdekning (4. kv. 2000) 7 Økonomisk region Arbeidstakere Arbeidstakere Arbeidsplasser Arb.pl. dekning 8 Arb. pl. internt 9 totalt arbeider internt i regionen % % Skien/Porsgrunn Notodden/Bø Kragerø Rjukan Vest-Telemark Telemark Arbeidspendling (4. kv. 2000) Bosted Arbeidssted Skien- Porsgrunn Notodden- Bø Kragerø Rjukan Vest- Telemark Skien/Porsgrunn Notodden/Bø Kragerø Rjukan Vest-Telemark Agder Vestfold Buskerud Oslo/Akershus Andre Sum Arbeidspendling (4. kv. 2000) Bosted Arbeidssted Sum Agder Vestfold Buskerud Oslo/Aker Andre Skien/Porsgrunn Notodden/Bø Kragerø Rjukan Vest-Telemark Agder 408 Vestfold Buskerud 397 Oslo/Akershus 438 Andre 882 Sum Arbeidsplasser registrert i Arbeidsgiver/Arbeidstakerregisteret. Selvstendige arbeidstakere er ikke med i tallene, men disse pendler lite. Pendlingen til Oslo kan være noe overdrevent fordi enkelte konsern og hovedkontor kan ha registrert arbeidstakere med arbeidsplass i Oslo selv om de møter andre steder. Det er dessuten mye bygge- og anleggsvirksomhet i Oslo-området som arbeidere bosatt i hele landet pendler til. 8 Forholdet mellom arbeidsplasser og bosatte arbeidstakere i regionen. 9 Hvor stor del av de bosatte arbeidstakerne som arbeider i regionen. 9

10 Tabellene viser at Telemark har generelt lav befolknings- og næringslivsvekst, og en ubalansert utvikling mellom regionene. Det er fremdeles tette økonomiske bånd mellom de regionale bo- og arbeidsmarkedene i fylket. Grenland er det største arbeidsmarkedet, med størst pendling fra de andre regionene i Telemark. Grenland har vekst, men den er ikke sterk nok til å trekke med andre regioner. Innlandet er i befolknings- og næringsmessig tilbakegang. Resultatet er en økende mangel på arbeidsplasser i hele fylket, og en raskt økende oppmerksomhet mot områder i landet der det finnes arbeidsplasser. I første rekke dreier det seg om Oslo-området og fylkene imellom. Over tid fører dette til økt pendling og sterkere økonomiske bånd langs hovedkommunikasjonslinjene innover mot Oslo, samtidig som de tradisjonelle båndene internt i fylket blir svekket Status og utfordringer sett fra de politiske regionene Dette er regioner der kommunene har etablert et fast politisk og administrativt samarbeid. Teksten er skrevet av regionene selv, og viser hvilke utfordringer og muligheter regionen selv legger vekt på. Grenland/Nedre Telemark Regionen omfatter Siljan, Skien, Porsgrunn, Bamble, Kragerø og Drangedal, med nesten 2/3 av befolkningen i fylket. Grenland med Kragerø og Drangedal utgjør nå en region med mer enn innbyggere og er derfor til sammen landets 5. største kommune. Grenland/ Nedre Telemark er en stor og mangfoldig region med felles arbeidsmarked som den samlende koblingen i regionen. Nedre Telemark har lange tradisjoner som et industriområde med stor intern pendling. Regionen har store og kvalitativt gode natur- og friluftsområder, med store skoger og en flott kyststripe. Folks bevissthet om de kvaliteter regionen er bærer av, er det behov for å styrke. Veksten har vært svakere i Grenland enn i resten av landet. Mens landet har hatt en befolkningsøkning på 4,1 % i perioden 1994 til 2001, så har den tilsvarende økning for Grenland/Nedre Telemark vært på 3,6 %, mens den for Vestfold har vært på 5,8 %. Med et relativt stabilt fødselsoverskudd, forklares folketilveksten av netto innflytting. Grenland har siden 1996 hatt økt netto innflytting. Isolert sett er dette en svært positiv utvikling for Grenland, men likevel er veksttakten vesentlig høyere i mer sentrale deler av Østlandsområdet. Arbeidsledigheten i Grenland har, som for resten av landet, gått betydelig ned de siste årene. Regionen har både fått flere yrkesaktive og flere sysselsatte (arbeidsplasser). I 10

11 1994 hadde regionen en underdekning på arbeidsplasser på 8 %. Regionen har fremdeles en underdekning, men denne er nå redusert til 3 %. Det er her grunn til understreke at underdekning for enkeltkommuner innenfor en arbeidsmarkedsregion som Grenland i stor grad løses gjennom dagpendling. Problemet her er at Grenland som region samlet har underdekning. Den veksten som har kommet er innenfor tjenesteytende næringer. Innenfor forretningsmessig og privat tjenesteyting har økningen vært på 48 %, mens det innen offentlig tjenesteyting har vært en økning på 27 %. Med avstand/reisetid til andre arbeidsmarkedsregioner, innebærer det ukependling ut av regionen. Regionen har de senere årene blitt avhengige av en vesentlig pendling mot Osloområdet. Nesten pendler til Oslo/Akershus, mens ca 800 pendler mot Vestfold. I tillegg er det betydelig pendling internt i regionen. Næringsutvikling og utvikling av det gode bosted oppfattes som to sider av samme sak. Næringsutvikling krever at service og muligheter for rekreasjon for befolkningen, er tilstede, ellers vil regionen fort tape i kampen om de gode og stabile arbeidstakerne. Grenland/Nedre Telemark besitter flere av disse kvaliteter, men manglende fokus, som gjør at dette til dels er uutnyttede muligheter. Det er en utfordring å legge til rette for en utvikling som både ivaretar befolkningens behov og legger til rette for en variert næringsutvikling. En forutsetning for å lykkes vil være å utvikle infrastruktur som et effektivt transport- og kommunikasjonssystem både internt i regionen og eksternt mot andre regioner nasjonalt og internasjonalt. Grenland har et fortrinn knyttet til sentral kommunikasjonsmessig beliggenhet ikke minst mot Europa. For bedrifter som betjener det norske markedet, har Grenland en gunstig beliggenhet. Det er likevel en utfordring å få utviklet rask og moderne kollektiv personbefordring mot Oslo, slik at Grenland kan bli sterkere integrert i Oslofjordregionen. Uhensiktsmessige traseer gjør reisetiden på jernbane til Oslo lang. Dette berører først og fremst persontrafikken. Med den betydelige pendling som foregår, både internt i regionen og mot Østlandet, er det behov for god kommunikasjon, både i form av gode, trafikksikre veier, og godt utbygget kollektivtransport i form av tog, buss og ferger. For å kunne ivareta disse behov, forutsetter infrastrukturutbygging en langsiktig samordnet arealplanlegging. Grenland havn, som nasjonalhavn, disponerer en betydelig havnekapasitet som representerer et meget interessant utviklingspotensiale for regionen. Det er en utfordring å sikre behov for tilgjengelig areal på land i tilknytning til havn. Skien lufthavn har behov for å styrke sitt flytilbud. Det er imidlertid kort veg til Sandefjord lufthavn som har et godt rutetilbud, også til utlandet. Som en del av infrastrukturutviklingen inngår også bredbåndstilknytning. Etterspørselen etter denne typen tjenester er økende i Grenlands næringsliv. Kompetanse: Grenland har lavere andel med universitets- og høgskoleutdanning enn landsgjennomsnittet. Til sammenligning er tallene for Vestfold omtrent som for landet. Selv om andelen med universitets- og høgskoleutdanning øker også i Grenland, er økningen fra 1990 til 1998 lavere enn for både Vestfold og for landet. Høyere utdanning er svært konsentrert til enkelte områder. En vesentlig faktor for en regions attraksjons- og konkurransekraft er tilgang til kompetanse innen relevante verdiskapende prosesser og teknologier. Tett kobling til sterke teknologimiljøer vil styrke næringslivets konkurranseevne. Grenland/Nedre Telemark har et godt utbygget utdanningstilbud i teknologiske fagområder, fra fagarbeider til doktorgrad. Men er svakere innenfor fagområder som økonomiske/administrative fag og data, pedagogiske og humanistiske fag. Høyere studietilbud innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) mangler, bortsett fra korte etterutdanningstilbud og studietilbud inntil et år. Det er følgelig en utfordring å utvikle studietilbud og fagmiljøer på 11

12 områder som i dag er dårlig representert i regionen. Grenland har noen av landets største forsknings- og utviklingssentra. Med teknisk avanserte produksjonsprosesser er industrien i Grenland i seg selv et teknologisk tyngdepunkt. Det er likevel en utfordring å få til økt nyskaping og innovasjon med basis i disse regionale miljøene ikke minst fordi konsernbedriftenes forskning er fullt ut konsentrert om egne prosjekter. Kultur og identitet: For mange, utenfor regionen har det oppstått et feilaktig bilde av regionen som et forurenset industriområde, men i dag har regionen i realiteten store og kvalitativt gode natur- og friluftsområder. Regionen har behov for å endre folks bevissthet om de kvaliteter regionen er bærer av. Med økt vekt på livskvalitet som lokaliseringsfaktor blir også levekår en viktig faktor for regional utvikling. Tilgangen på helsetjenester, godt klima, rikt nærmiljø, kulturtilbud og uformelle nettverk blir høyt rangert ved valg av bosted. Det er derfor en særlig utfordring å profilere Grenlands/Nedre Telemarks myke kvaliteter, og på den måten bidra til å synliggjøre regionens attraksjonskraft. Slik regional profilering må baseres på troverdighet, aktualitet, særpreg og varighet. Dette forutsetter samordnet handlekraft. Midt-Telemark Midt-Telemark, som består av Sauherad, Bø og Nome, har i 2002 formalisert et eget regionsamarbeid, etter tidligere å ha vært en del av Midt- og Aust Telemark, sammen med Tinn, Hjartdal og Notodden. Midt-Telemark har i overkant av innbyggere, fordelt på drøyt 40 % i Nome, ca. 30 % i Bø og i underkant av 30 % i Sauherad tallet viser klare utviklingsforskjeller i regionen. Bø er i vekst, Sauherad har status quo og Nome viser tilbakegang. Hovedtendensen hadde gyldighet også for 1980-tallet. Befolkningframskrivninger fra SSB (middels nasjonal vekst) fram mot 2020 antyder en samlet regional vekst på ca 5 %. Fortsatt sterk vekst i Bø (innflytting viktigste faktor), ny vekst i Sauherad (fødselsoverskudd viktigste faktor) og fortsatt nedgang i Nome (fødselsunderskudd viktigste faktor). De tre kommunene har klare forskjeller mht. tettsteds- og bosettingsstruktur. Bø har ett klart definert sentrum, både mht. bosetting og næring. Nome har to mer likeverdige sentra, Ulefoss og Lunde, med Ulefoss som administrativt sentrum. Sauherad har 5 definerte tettsteder (Hørte, Gvarv, Akkerhaugen, Nordagutu og Hjuksebø), med Akkerhaugen som administrativt sentrum og Gvarv som handelssentrum. Korte avstander og gode interne kommunikasjoner fører til at regionen framstår som ett felles arbeidsmarked. I tillegg til internpendling er både Grenland og Notodden betydelige arbeidsmarkeder. Nome har lange industritradisjoner knyttet til Ulefoss. Selv om en del større virksomheter har forsvunnet, er Nome fortsatt en utpreget industrikommune. Nome er dessuten den nest største jordbrukskommunen i Telemark. Handelsnæringen er preget av sterk konkurranse både fra Bø og Grenland. Telemarkskanalen, ett av fylkets viktigste reiselivsmål, har sitt tyngdepunkt mht. anlegg lokalisert til Nome. Likevel har kommunen i liten grad lykkes i å utnytte dette i reiselivssammenheng og står f.eks. pr. dato med bare en mindre overnattingsbedrift. Bø er et regionalt senter både innenfor handel, reiseliv, utdanning og kulturtilbud. Bø Sommarland er en viktig motor for reiselivet i hele regionen. Lifjell som vinterdestinasjon har slitt i motbakke gjennom lengre tid, men ny satsing på hytter og alpintilbud forsøker å snu trenden. Høgskulen er et svært viktig element, spesielt for Bø, men også for hele regionen. Gullbring 12

13 Kulturanlegg framstår som den viktigste kulturarenaen i regionen. Sauherad utmerker seg som et av landets viktigste områder for frukt- og bærproduksjon. Samtidig har kommunen hatt en viss suksess mht. overnattingsbedrifter knyttet opp mot reiseliv. Regionen har gode kommunikasjoner med omverden. På Sørlandsbanen er Bø stasjon knutepunkt for hele regionen, og dessuten for øvre deler av fylket. TIMEkspressen gir et godt tilbud for Bø/Sauherad i retning Kongsberg/Drammen/Oslo. TelemarksEkspressen gir et godt tilbud for alle tre kommunene i retning Grenland/Vestfold/Torp. På tvers av hovedforbindelsene er kollektivtilbudet derimot betydelig dårligere, slik at kommunikasjon mellom sentra og tettsteder internt er lite tilfredsstillende. Regionen har 3 videregående skoler (allmennfag, yrkesutdanning og landbruk). Høgskulen i Bø har ca studenter og tilbyr et bredt spekter innen høyskoleutdanning, opp til hovedfagsnivå i enkelte fag. Vest-Telemark Vest-Telemark har rundt innbyggjarar fordelt på 7 kommunar: Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke og Vinje. Geografisk utgjer området praktisk talt 50 % av Telemark sitt areal. Området er prega av spreidd busetjing. Kommunesentra er svært ulike, med Seljord og Åmot som dei mest ekspansive. Kviteseid har ei rad med regionfunksjonar, mellom anna tingrett og jordskifterett. Folketalet har gått ned med om lag 5 % dei siste 10 åra, og har ikkje stabilisert seg. Trass i dette, finst det og trekk som gjev grunnlag for satsing: Levande bygder og eit aktivt kulturliv Intellektuelle ressursar Gode kommunale tenester på mange felt E134 som viktig kommunikasjonsveg internt og i sør-noreg Regionen har ein viss profil (natur-kultur-tradisjon) Den viktigaste utfordringa for Vest-Telemark ligg i å skape fleire arbeidsplassar i privat sektor, og dei vidare utfordringane som dette genererer. Vest-Telemark har rundt arbeidsplassar, arbeidstakarar, noen hundre sjølvstending næringsdrivande og ein arbeidsplassdekning på rundt 85 %. Den største arbeidsstaden utanfor regionen er Oslo-området, dit heile 380 arbeidstakarar pendlar, truleg mest på ukebasis. Elles pendlar rundt 250 personar til Grenland og vel 180 til Notodden/Børegionen. Vest-Telemark har tradisjonelt hatt tett kontakt sørover vassdraget til Arendal. Noe av dette kan vi framleis sjå gjennom ein utpendling til Agder på nær 130 personar, og ei innpendling på nær det halve. Næringsutviklinga i distriktet må ta utgangspunkt i ein fleirsidig strategi: På eine sida må ein med utgangspunkt i det som finst i dag, utnytte betre lokale ressursar og lokal kompetanse til lønsam næringsverksemd. På den andre sida må ein stø opp under nyutvikling innan tenesteyting m.m. og prøve å utnytte den teknologiske utviklinga til eigen fordel. Det kan bli ei utfordring å skape ei positiv utvikling i alle delar av regionen. Utgangspunkta og vilkåra er svært ulike. Strategien for dei ulike kommunane må vere at dei utnyttar sine fortrinn best mogleg, og ut frå sine føresetnader blir attraktive stader å bu og drive næring. 13

14 Notodden Notodden har ca innbyggere. Folketallet sank fram mot 1995, men har siden stabilisert seg og vist en svakt økende tendens. Statistisk er det forventet nedgang fram mot Den lokale eldrebølgen forventes å kuliminere i denne fylkesplanperioden. Arbeidsledigheten er nå lav, men forholdsvis mange er uføretrygdede og på arbeidsmarkedstiltak. Næringsmessig har Notodden nå et variert, oppegående næringsliv med en rekke moderne mellomstore bedrifter. De gode offentlige kommunikasjonene mot Oslo gjør at Notodden nå i større grad vender seg østover. Det er i den sammenheng innledet et mer formelt regionsamarbeid med Kongsberg Øvre Eiker og Numedalsregionen. Ny organisering av sykehusene peker i samme retning. Også innen andre sentrale statsetater synes det som fylkesgrensene blir mindre viktige. Notodden ser mye av sitt utviklingspotensiale gjennom utvikling av best mulig kommunikasjoner til de to vekstarmene i Østlandssamarbeidet: Til Oslo - Drammen Kongsberg via E134, og til Grenland via Bratsbergbanen og de to vegforbindelsene. Den direkte tilknytningen til E134 med forbindelsen øst-vest vil være grunnstammen for framtidig utvikling i området. Et stort potensiale ligger også i en miljømessig riktig plassert tyngre service- og boligutbygging på de gamle industritomtene mot Heddalsvannet, direkte knyttet opp mot et av Telemarks viktigste kollektivknutepunkt, og i direkte forlengelse av det gamle bysenteret. Høgskolen i Telemark, og videreutvikling av denne, bør kunne gi grunnlag for at skoletilbud og kompetanseutviklingen i området kan ligge i forkant på nasjonal basis. Det er imidlertid en utfordring for Notodden å skape flere kompetansekrevende arbeidsplasser som i større grad appellerer til de forholdsvis mange ungdommene som tar høy utdanning. Tinn Tinn kommune har rundt innbyggere og rundt arbeidsplasser. De siste ti årene har regionen hatt en nedgang i folketallet på over 4 %. Norsk Hydro har i mesteparten av forrige århundre vært en hjørnestensbedrift i kommunen. Den dramatiske nedbyggingen av prosessindustrien og mangel på nyetableringer har ført til behov for å skape ny virksomhet og sikre arbeidsplasser. Industrisamfunnet på Rjukan er svært sårbart for endringer i bedriftenes rammebetingelser. Tilgjengelighet og transportkostnader, bl.a. veistandard og kjørelengde, er avgjørende forhold for opprettholdelse av næringsvirksomhet og bosetting i regionen. Store endringer i næringsstrukturen, både innen industri og primærnæring, har ført til behov for nytenkning, produktutvikling og kompetanseutvikling. Regionen har uomtvistelige reiselivskvaliteter. Utvikling av Rjukan og Fjell-Telemark som ledende nasjonal vinterdestinasjon vil gi ringvirkninger til næringsutvikling i hele fylket. Det er en utfordring å ivareta ringvirkningseffekten av næringssatsing innen fylket. Sterk endring i den tradisjonelle næringsstrukturen gjenspeiler behovet for satsinger på nisjeprodukter og nye samarbeidsløsninger. Tinn ser betydningen av et regionalt utdanningstilbud innen reiseliv, strategi og ledelse knyttet opp mot et voksende IT miljø innen produksjon, design og programvare, en kreativ kunnskapsskole som møter behovet for kompetanse innen reiselivssatsingen. Reiselivs- 14

15 næringen bidrar til å utvikle nyskapingsmiljøer og innovative arenaer og nettverk i nært samarbeid med regionalt næringsliv. Livskvalitet og trivsel står i sentrum for utviklingen av regionen. Tinnregionen skal framstå som et godt sted å bosette seg og et attraktivt sted for næringsutvikling. 15

16 KAPITTEL 3: HOVEDUTFORDRINGER, MÅL OG STRATEGIER 3.1. Verdigrunnlaget Utgangspunktet er ønsket om en bærekraftig utvikling, dvs. en balansert sosial, økonomisk og økologisk utvikling, jf. Rio-erklæringen som Stortinget har sluttet seg til. Kommunesektorens arbeid med Lokal Agenda 21 startet opp med Fredrikstaderklæringen i Kommunenes Sentralforbund, fylkeskommunen og de fleste kommunene i Telemark har sluttet seg til erklæringen, og fylkesplanen tar utgangspunkt i de utfordringene som er formulert der: 1. Skape bevissthet om behovet for å ta miljøhensyn i alt forbruk og all produksjon. 2. Klargjøre hva kretsløptenking innebærer i eget lokalmiljø. 3. Husholdere bedre med energi og gå over fra fossile til alternative og fornybare energikilder. 4. Utvikle lokale utbyggingsmønstre, spesielt i byer og tettsteder, som reduserer behovet for bilbruk og forbruk av arealer. 5. Sikre en lokal ressursforvaltning som både bevarer det biologiske mangfoldet og gir grunnlag for livskraftige lokalsamfunn. 6. Synliggjøre sammenhengen mellom helse, miljø og trivsel. 7. Finne fram til hvordan vi kan innrette egen virksomhet for å gå foran i arbeidet for redusert ressursforbruk og miljøbelastning. 8. Gi miljøarbeidet et globalt perspektiv gjennom samhandling med mennesker fra andre land og kulturer. 9. Ta vare på kulturminner og kulturmiljøer som en del av vår identitet og miljø Hovedutfordringer Framstillingen i kapittel 2.Bakgrunn viser at Telemark har hatt liten vekstkraft når det gjelder utvikling i folketall og sysselsetting, sammenlignet med de fleste andre fylkene på Østlandet. Prognoser viser at hovedstadsområdets dominerende posisjon vil bli forsterket. Av en forventet økning i folketallet med cirka frem mot 2015, vil omtrent være bosatt i Oslo-området. Det vil bli enda vanskeligere for andre sentra å hevde seg. På grunnlag av Regional analyse og scenarier for Østlandet har fylkene på Østlandet sluttet seg til en avlastningsstrategi der presset på hovedstadsområdet skal reduseres gjennom utvikling av byer og tettsteder i en flerkjernestruktur, som skal gi vekst i de andre fylkene på Østlandet. En flerkjernestruktur innebærer at de store byregionene utenfor Oslo, de mindre byene og tettstedene skal veves sammen med en god infrastruktur og utfylle hverandre når det gjelder tilbud innen utdanning/kompetanse, helse, kultur og arbeidsplasser. De store byregionene er Vestfoldbyene, Buskerudbyene (Drammen-Kongsberg), Nedre Glomma (Fredrikstad- Sarpsborg), Grenland og Mjøsbyene (Hamar-Lillehammer-Gjøvik). 16

17 Flerkjernestruktur bygger på at det er et omfattende samarbeid mellom byene, og mellom byer og tettsteder, når det gjelder utvikling av samfunnstjenester for befolkning og næringsliv, særlig på områder der det ikke er mulig eller ønskelig å bygge opp parallelle tilbud. Satsingen på byene skal også gi tilbud til distriktene. Sterke og konkurransedyktige byer og tettsteder gir folk i omlandet et reelt og konkurransedyktig tilbud om arbeid, utdanning og kultur, som kan bremse eller snu flyttestrømmen til Oslo-området. I tillegg til de seks regionale utviklingssentra, må også andre byer og tettsteder i distriktene videreutvikles. I noen områder kan det være nødvendig å samle eller samordne tjenesteyting i større enheter, slik at befolkningen i distriktene får et bredere og kvalitativt bedre tjenestetilbud enn i dag. Et viktig element i denne flerkjernestrukturen er god og miljøvennlig kommunikasjon mellom byregionene. Med et effektivt transportnett skal arbeidspendlingen fungere bedre, slik at en får mer robuste regionale arbeidsmarkeder som fører til økning i folketallet i ulike deler av Østlandet. Videre er det nødvendig med transportruter utenom hovedstaden og mellom de ulike byområdene, slik at de både kan samspille og utvikle sine særegne forutsetninger. Oppgradering av veg og jernbane skal gi bedre muligheter for dagpendling og til å kombinere lokale og regionale arbeidsmarkeder. Telemark fylkeskommune sluttet seg til denne strategien i 2000: 10 Fylkestinget tar regional analyse for Austlandet til etterretning og ønskjer å leggje analysa til grunn for vidare planlegging både i austlandssamanheng og som eit viktig grunnlag for rullering av fylkesplanen i Telemark. Fylkestinget ønskjer at utviklinga av Austlandet må bli meir balansert med avlastning av Oslo/Akershus-området og utvikling av ein fleirkjernstruktur med attraktive byar og gode og miljøvennlige kommunikasjonar mellom dei næringslivet får rammevilkår som sikrar den internasjonale konkurranseevna planlegging og utvikling må bidra til eit meir berekraftig samfunn, økonomisk, sosialt og økologisk gjennom denne strategien må det sikras at distrikta får tatt vare på sine særlege utfordringar 3.3. Hovedmålet Å synliggjøre og videreutvikle Telemarks kvaliteter som bosted, arbeidssted, etableringssted og ferie-/fritidssted, for å få vekst i folketall og arbeidsplasser. 10 Fylkestingsak 29/2000: Regional analyse og scenarier for Østlandet. Forankring i fylkeskommunen. 17

18 3.4. Valg av strategiske satsingsområder På grunnlag av de utfordringene som Telemark står overfor, er det pekt ut fire satsingsområder som skal bidra til måloppnåelse. Infrastruktur miljøvennlig areal- og transportutvikling. En mer effektiv infrastruktur gjennom og internt i fylket er et avgjørende element i avlastningsstrategien; utvikling av en flerkjernestruktur på Østlandet og internt i Telemark. Infrastruktur er en grunninvestering for å få til en ønsket utvikling når det gjelder næringsutvikling, arbeidsplasser og bosetting. Det er derfor et prioritert innsatsområde å vedlikeholde og utvikle en bærekraftig infrastruktur. Kompetanse. Befolkningen er fylkets viktigste ressurs, og kontinuerlig kompetanseutvikling i befolkningen er nødvendig for å takle de utfordringene Telemark står overfor når det gjelder omstilling og nyskaping. Riktig kompetanse er en forutsetning både for positiv næringsutvikling og gode offentlige tjenester. Næringsutvikling/utvikling av det gode bosted. På grunn av den raske endringstakten i den tradisjonelle industrien er det en særlig utfordring for Telemark å utvikle en mer allsidig næringsstruktur og et bredere arbeidsmarked. For å skape vekstkraftige byer og tettsteder, som er et reelt alternativ til det sentrale Oslo-området, må innsatsen også konsentreres om å utvikle attraktive og trygge lokalsamfunn som gjør at folk blir boende og at nye folk flytter til. Kultur og identitet. Telemark har rike kulturtradisjoner som sammen med nyskapende virksomhet kan videreutvikles og øke trivsel og attraksjonskraft. Aktiv deltagelse på kulturelle arenaer og møteplasser for amatører og profesjonelle stimulerer til læring, kommunikasjon, nyskaping, entreprenørskap og produktutvikling (form og design). Det er en særlig utfordring å forene økt kvalitet, mangfold og profesjonalitet i kulturlivet med et sterkt folkelig engasjement. 18

19 KAPITTEL 4. SATSINGSOMRÅDENE 4.1. Infrastruktur miljøvennlig areal- og transportutvikling Arealbruk og infrastruktur påvirker hverandre gjensidig. Derfor er det nødvendig å se disse i sammenheng. Utvikling av flerkjernestruktur innebærer at en søker å utvikle miljøvennlige og attraktive byer som er bundet sammen med effektive og miljøvennlige kommunikasjonslinjer, samtidig som en tar vare på natur og kulturlandskap. Det er arealbruk med tilknytning til transport og infrastruktur som er tatt med under dette satsingsområdet. Avgrensingen er i samsvar med Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportutvikling. Forøvrig må helheten i satsingsområdet sees i sammenheng med kapittel 3.1. Verdigrunnlaget Status og utfordringer Veg Når vi ser bort fra E18, ligger vegstandarden i Telemark på bunnivå i landssammenheng. De rammene som er gitt til vegvedlikehold, og som er foreslått til vegvedlikehold gjennom Nasjonal transportplan , er ikke store nok til å hindre at vegstandarden vil bli ytterligere redusert. Riksvegene i fylket trenger en oppgradering på 600 mill kr for å gjøre opp for gamle synder. I tillegg trengs det årlig økt vedlikehold for å ta kontinuerlig vare på vegkapitalen. Fylkesvegene har et etterslep på ca 300 mill kroner. I 2001 utarbeidet Statens vegvesen og fylkeskommunen utredningen Konsekvensar av vegtilstanden i Telemark, som viser at den dårlige vegstandarden påfører næringslivet, ikke minst reiselivet, store problemer og ekstrakostnader. Det er påvist at den dårlige vegstandarden i fylket årlig påfører de profesjonelle transportørene ekstra utgifter i millionklassen på grunn av både hard slitasje på materiell og økt forbruk av drivstoff. Dette rammer også kollektivtrafikken. Vegnettet må rustes opp for å styrke bosetting, næringsgrunnlag og verdiskaping i hele fylket, og gjøre Telemark til en konkurransekraftig region. Det er også en utfordring å redusere de høye ulykkestallene på vegene våre. Arbeidet med gang/sykkelveger må fortsette. Sykling fremmer helse og sparer energi. Jernbane Det er tre jernbanestrekninger gjennom og i Telemark i dag: Sørlandsbanen over Nordagutu, Bø og Drangedal, Vestfoldbanen fram til Porsgrunn og Skien, og Bratsbergbanen mellom Porsgrunn og Notodden. Alle de tre banene må sikres midler til opprusting og vedlikehold. Jernbanetilbudet mellom Oslo og Grenland er for dårlig. Togene går sakte og tar lang tid. Spesielt har trasèen mellom Porsgrunn og Larvik en uakseptabelt dårlig standard, som fører til urimelig lang reisetid. I følge handlingsprogrammet til Nasjonal transportplan , skal anleggsarbeidet med ny trasè starte i 2007 (Eidangertunnelen). Det innebærer at bare 1/3 av anlegget vil være gjennomført ved utgangen av planperioden i 2011, og at hele anlegget ikke blir ferdig før i Derfor må anleggsstart for denne parsellen forseres, om ikke Grenland skal bli hektet av utviklingen på Østlandet, jf. avlastningsstrategien. Det foreligger fylkesdelplan for en ytre trasèkorridor for ny Grenlandsbane, sammenkobling av Vestfoldbanen og Sørlandsbanen, fra Porsgrunn til Brokelandsheia i Aust-Agder. Det er viktig å komme videre med planleggingen av denne banen. Norsk Bane A/S (tidligere Sørnorske Høgfartsbanar) arbeider med en utredning av høyfartsbane mellom Østlandet og Vestlandet over Haukeli. Også dette arbeidet bør fortsette. 19

20 Kollektivtrafikk Det er en stor utfordring å styrke kollektivtrafikken (buss, bane, ferjer og drosjer) i og mellom byområder og tettbygde strøk. I distriktene vil privatbil og bestillingsruter i mange tilfeller være det beste alternativet. Fylkestinget har sluttet seg til de fem hovedutfordringene i Nasjonalt utfordringsdokument for kollektivtrafikken, utarbeidet av Kommunenes Sentralforbund, for å kunne få til en ny trend for kollektivtrafikken 11 : 1. Bedre organisering, med en klarere rollefordeling og endrede rammebetingelser for regional og lokal kollektivtrafikk. 2. Finansiering og effektivisering. Kollektivtrafikken må få mer påregnelige og langsiktige økonomiske rammer. Finansieringsordninger som sikrer økt satsing på investeringer og drift innenfor kollektivsektoren må etableres. 3. Et tydelig, godt og synliggjort kollektivtilbud. 4. Tydelig stamnett med gode knutepunkter i de ulike tettstedene. 5. Samordnet areal- og transportutvikling. Tog Reisetida på Vestfoldbanen mellom Grenland og Oslo er for lang, og kvaliteten samsvarer ikke med ønsket om å overføre trafikk fra privatbil til kollektivtrafikk. Tilbudet på denne banen må bedres betraktelig for å få flere til å reise kollektivt. På Sørlandsbanen er det moderne krengetog, men rutetilbudet på Sørlandsbanen må videreutvikles og suppleres med et regionalt/lokalt togtilbud. Et tjenelig rutetilbud må opprettholdes også etter at Grenlandsbanen er realisert. Persontrafikken på Bratsbergbanen kom i gang igjen i august 2001, etter at togdriften og planer om å starte TIMEtog på strekningen havarerte høsten Rutetilbudet må bedres trinnvis mot timefrekvens. Togtilbudet på Sørlandsbanen mellom Neslandsvatn og Bø ligger for tiden nede, og skoleelevene må transporteres med buss på en vegstrekning med svært dårlig standard. Det er en utfordring å få i gang igjen dette togtilbudet. Buss Her er det to ulike rutesystemer som supplerer hverandre: Lokalruter som får offentlig støtte fra fylkeskommunen, og ekspressruter som ikke får offentlig støtte. Utviklingen for disse to systemene har vært forskjellig de siste årene. På den ene siden har det vært en uønsket reduksjon i lokalrutetilbudet pga mangel på midler. På den andre siden har det vært stor vekst i ekspressrutetilbudet, bl.a. som følge av at regelverket er myket opp. Denne veksten har dempet de uheldige konsekvensene av redusert lokalrutetilbud og er et positivt tilskudd til busstilbudet i distriktene. Likevel har store deler av fylket bare skoleskyss. I Grenland er det gjort store forandringer i rutestrukturen, og kommunene, vegvesenet, ruteselskapene og fylkeskommunen har samarbeidet om et prosjekt for å bedre kollektivtilbudet og øke andelen kollektivreisende (linjebusstilbud). Ferje I kystkommunene er ferjetrafikk viktig for kollektivtilbudet. Det er særlig viktig for den faste bosettingen på øyene at den opprettholdes. Der det ligger til rette for det, er det en utfordring å satse på både buss og bane. Et godt bussog banetilbud utfyller hverandre og kan gi kollektivtrafikken et løft som monner. Det må også legges til rette for at folk skal kunne gå og sykle til holdeplasser og kollektivknutepunkt. 11 Fylkestingsak nr 52/1999: Nasjonal Transportplan ( NTP)