MINNETALE OVER PROFESSOR ELDRID STRAUME. holdt på møte 22. oktober av professor Bergljot Solberg

Transkript

1

2 MINNETALE OVER PROFESSOR ELDRID STRAUME holdt på møte 22. oktober 2015 av professor Bergljot Solberg Eldrid Straume ble født 1. mars 1929 i Sandane, Gloppen, Sogn og Fjordane, hvor hun også vokste opp. Hun var eneste barn av lensmann Jakob Abelson Straume og Aagot Straume født Nordby. Etter eksamen artium på Firda Gymnas dro hun til Bergen for å studere ved det nyopprettede universitetet. I 1956 tok hun magistergraden i nordisk arkeologi med støttefagene engelsk og historie bifag, og fortsatte som assistent ved Historisk museum i I tidsrommet var hun stipendiat ved Alexander von Humboldt- Stiftung i Bonn. Tilbake i Norge ble hun i assistent og vikarierende konservator ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo, deretter stipendiat i I tidsrommet var hun universitetslektor ved Universitetets Oldsaksamling, deretter førstelektor samme sted frem til 1990 da hun ble ansatt som professor i arkeologi med vekt på Norden ved Universitetet i Bergen. Etter to år dro hun tilbake til Universitetet i Oslo, hvor hun arbeidet frem til pensjonsalder. I 1984 ble hun dr.philos. ved Universitetet i Oslo. Eldrid Straumes studietid var i etableringsfasen til Universitetet i Bergen. Studenttallet var lavt. I 1950 var det bare 337 studenter ved hele universitetet. Også det faglige tilbudet var begrenset. Arkeologi var imidlertid et av fagene som hadde en relativt lang tradisjon. Haakon Shetelig ble nemlig utnevnt til den første professor i arkeologi ved Bergens Museum alle rede i I hans tid utviklet Museet seg til en forskningsinstitusjon som fikk internasjonal anerkjennelse, og der tverrfaglig samarbeid stod sentralt. Antall magistergradsstudenter var imidlertid lavt, både før krigen og i tidlig etterkrigstid, da kun to personer avla magistergradseksamen. Den ene av

3 106 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2015 dem var Eldrid Straume. Hun ble da den femte kvinne her i landet med magistergrad i arkeologi. Det var den gang selvsagt at studentene skulle arbeide selvstendig, og at magistergradsavhandlingen skulle være resultatet av selvstendig arbeid. Ny studieordning med fastere struktur skjedde først i slutten av 1950-tallet, og før 1958 fantes ikke faste lektorat ved Universitetet i Bergen. Denne måten å studere på var nok krevende, men ga samtidig studentene anledning til faglig praksis, noe Eldrid fikk som assistent ved Historisk museum i Det vil si at hun fikk praksis i både utgravingsarbeid og ulike museale oppgaver. Magistergradsavhandlingen, Nordfjord i eldre jernalder, som ble trykket i Årbok for Universitetet i Bergen i 1962, representerer en grundig og omfattende gjennomgang og analyse av det samlede funnmaterialet i området. Siden første del av eldre jernalder er svært funnfattig i Nordfjord, som i Vest-Norge forøvrig, omfatter studien i hovedsak yngre romertid og folkevandringstid, dvs. tidsrommet ca e.kr. I denne perioden skjedde en markant endring i gravskikken. Branngraver var ikke lenger enerådende. Skikken å gravlegge ubrent ble introdusert, og i Nordfjord er det påvist flere ubrente graver enn branngraver. Flere av de ubrente gravene er rikt utstyrt. Straume anser det som sannsynlig at disse i større grad er blitt oppdaget og rapportert enn branngravene, og derfor trolig er overrepresentert. Gravene omfatter både mannsog kvinnegraver. Kulturinnflytelse utenfra avspeiles i både gravskikk og gravgods, og Straume sporer denne innflytelsen til både Gotland og Nord- Tyskland. Det viser seg å være en betydelig geografisk forskjell i forekomsten av funn. Mens det i bygder i indre fjordstrøk er en rekke rikt utstyrte graver, er slike funn nærmest fraværende i ytre kyststrøk. Det er en tydelig relasjon mellom områder med gode jordbruksforhold og gravfunn. I den tids tradisjon ble gravfunn tolket nokså direkte det vil si at man anså funnene som å være en refleks av fortidig bosetning. Områder uten funn ble derfor oppfattet som ubebodde. Eldrid Straume var imidlertid ikke overbevist om at mangel på gravfunn i århundrene før og like etter vår tidsregnings begynnelse betydde manglende bosetning. Denne oppfatningen er senere blitt verifisert. Allerede i magisteravhandlingen vises noen av Eldrids karaktertrekk, meget gode kunnskaper om materiale og kronologi, kritisk og analytisk evne og meget god dokumentasjon. Da jeg selv startet arbeidet med min egen magisteravhandling, hadde jeg svært god nytte av hennes avhandling.

4 Minnetale over professor Eldrid Straume 107 Tidsperioden for Eldrids videre studier var egentlig staket ut med magistergradsarbeidet. Det ble yngre romertid og folkevandringstid. Men innenfor denne perioden var det rom for ytterligere spesialisering. Fra studietiden i Bergen hadde hun med seg tradisjonen å studere ulike gjenstandskategorier. Ved Bergens Museum hadde for eksempel professor Haakon Shetelig og hans etterfølger professor Johs. Bøe i første halvdel av det 20. århundre levert sentrale verk om blant annet våpen, smykker, leirkar og gullgjenstander som fortsatt er referanseverk. Men alle gjenstandsgrupper var ikke behandlet. Det gjaldt for eksempel importerte romerske glass. Nettopp denne funngruppen kom Eldrid Straume til å vie en stor del av sitt forskerliv til. Glasstudiene strakte seg over en nærmere 30 år lang periode, og hovedarbeidet ble hennes doktorgradsarbeid fra 1984, Fasettslipte glass i nordiske graver fra 4. og 5. århundre e.kr. I denne avhandlingen gjør Straume rede for de typologiske og tekniske elementer hun benytter og for sin typeinndeling. Produksjon og produksjonsområder av glass står sentralt. Produksjonen synes å ha skjedd under innflytelse av senromersk glassindustri og fant fortrinnsvis sted i lokale verksteder. Forutsetninger for produksjon av glass fantes i sørøstlige områder mot Svartehavet og i vestlige områder i nærheten av Köln. Likhet i typer glass funnet i sørøst og i Skandinavia tyder på produksjon i områder nær Svartehavet. Hele fasettslipte glass i norske funn opptrer i hovedsak i yngre romertid. I den grad de også opptrer senere, i folkevandringstiden, er det gjerne glass som er blitt skadet og har sprekker. Disse er blitt reparert med prydblikk av gull dekorert i germansk stil. Dette viser på den ene siden at hjemlige håndverkere i folkevandringstiden kunne bore i glass og hadde den tekniske kapasitet til å utføre enklere slipearbeid. På den annen side kan det forhold at de reparerte glassene skriver seg fra høystatusgraver, tyde på at i folkevandringstiden har selv toppsjiktet hatt problemer med å få tak i nye fasettslipte glass. I yngre romertid synes glass å ha kommet til Skandinavia gjennom etablerte handelsruter. Ved slutten av denne perioden og i folkevandringstiden er det imidlertid en tydelig nedgang i import av glass, noe Straume relaterer til de omfattende folkeforflyttinger og medfølgende sosiale og produksjonsmessige endringer. Doktoravhandlingen ble publisert på tysk i Den utmerker seg ved særdeles god dokumentasjon ikke bare av glassene, men av alle gjenstander som inngår i funnene. Hun har også en grundig gjennomgang av funnkonteksten og diskusjon av hvorvidt funnet er samlet eller blandet. Distri busjo-

5 108 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2015 nen av de ulike typer og varianter fasettslipte glass i Skandinavia og sørover til Svartehavet er vist på kart. Denne avhandlingen vil være et standardverk for alle som arbeider med denne gruppen glass, ikke bare i Norden, men i hele Europa. Hennes siste publikasjon om glass gjelder såkalte trådpålagte glass funnet i Skandinavia, hvorav halvparten er fra Norge. Hun arbeidet videre med dette materialet, men fikk dessverre ikke oppleve det ferdig trykket. Etter at Eldrid ble pensjonist inngikk hun et fruktbart samarbeid med andre forskere der fokus blant annet var på den kjemiske sammensetningen av både glass og bronsekar. Hvor står så Eldrid Straume, innenfor norsk og internasjonal arkeologisk forskningstradisjon? Hun var en utpreget gjenstandsforsker, slik fagtradisjonen var i hennes studietid med sterkt fokus på klassifikasjon og kronologi, på dokumentasjon og analyse av ulike gjenstandsgrupper, og der grundighet, nøyaktighet og kildekritikk var en nødvendig forutsetning. Hennes forskning ledet henne til andre områder i Nord-Europa hvor det arkeologiske materialet ikke er samlet i nasjonalmuseer, men ofte befinner seg i mindre lokalmuseer. For henne var det viktig å ha besøkt disse museene, dokumentere funnet og få med seg alle opplysninger om funnomstendighetene. Eldrid slutter seg til en gruppe skandinaviske forskere som fra sent 1800-tall til etter den 2. verdenskrig produserte verker som fortsatt danner basis for den typebestemmelse av gjenstander som utføres ved universitetsmuseene i Norge, og som fortsatt er nødvendige standardverk i forskningen. Forfatterne av disse verkene hadde noen fellestrekk, de var primært opptatt av presentasjon av empiriske data, og de satte en svært høy standard for arkeologisk dokumentasjon og for katalogisering av materialet. Teoretisk diskusjon som ble vanlig fra 1980-tallet, var begrenset, og vanligvis var man forsiktig med bastante slutninger. Da en viss utilfredshet med situasjonen i arkeologifaget viste seg på 1960-tallet, og synsvinkler og metoder fremmet i britisk og særlig amerikansk arkeologi ble etterspurt, var Eldrid blant dem som holdt fast på den tradisjonelle arkeologien. Det er senere blitt hevdet at innsatsen til de tidlige kvinnene i norsk arkeologi, hvor Eldrid befinner seg, har vært underkjent, at den har hatt stor betydning for faget ikke minst fordi den setter en svært høy standard for arkeologisk dokumentasjon. Eldrid Straume ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i Eldrids forskning og forskningsbidrag blir sterkt verdsatt i Tyskland.

6 Som et tegn på dette vitner hennes deltakelse i en ekspertgruppe i et internasjonalt symposium i Kleinmachnow, Tyskland, i Anledningen var hundreårsjubileet for den kjente svenske arkeologen Oscar Almgren. Eldrid Straume var her eneste norske bidragsyter. Hennes nære kontakter med tyske og vesteuropeiske forskere som hadde spesialisert seg på tidsperioden yngre romertid og folkevandringstid, ble ytterligere styrket ved permanent medlemskap i forumet Sachsensymposion. Arbeitsgemeinschaft zur Archäologie der Sachsen und ihrer Nachbarvölker in Nordwesteuropa. En ekstra honnør representerer livsvarig medlemskap i Deutsches Archaeologisches Institut. Som person fremstod Eldrid som alltid vennlig, med et fint vesen, og som det var lett å like. Hun stakk seg ikke frem, men hadde klare meninger og høy integritet. I sin yrkeskarriere var hun en dyktig og avholdt lærer for flere generasjoner norske arkeologer. Hennes elever husker henne som en lærer som viste stor omtanke for sine studenter, og som med glede delte sine omfattende kunnskaper med dem, både gjennom forelesninger, seminarer, feltkurs og ved veiledning av hver enkelt. Hun satte stor pris på sin nære familie og på sine venner. For min egen del kan jeg si at i den relativt korte tiden hun var i Bergen, var hun høyt verdsatt av både kolleger og studenter Eldrid Straume døde den 29. desember 2014, 85 år gammel. Jeg lyser fred over hennes minne. Minnetale over professor Eldrid Straume 109