1/08 FAGTIDSSKRIFT FOR MILJØ, HELSE OG SAMFUNN. Årgang 27. Radonarbeid i Fredrikstad kommune s. 6. Da Oslos drikkevann måtte kokes s.

Transkript

1 FAGTIDSSKRIFT FOR MILJØ, HELSE OG SAMFUNN F 1/08 Årgang 27 Radonarbeid i Fredrikstad kommune s. 6 Da Oslos drikkevann måtte kokes s. 12 Uteområder med manglende eller defekt lekeplassutstyr s. 26 Foto: Kjersti A. Bergstein - et tidsskrift fra Forum for miljø og helse

2 Mjøskameratene - nettverk for kollegaer innen miljørettet helsevern i Hedmark og Oppland Nettverket i Mjøs-regionen avholder 2-3 nettverksmøter i året hvor aktuelle faglige problemstillinger og saker blir tatt opp og diskutert. Hensikten er å være til hjelp for hverandre (utveksle erfaring/ informasjon, sjekklister og annet materiell) og sikre mest mulig enhetlig forståelse av regelverket innen miljørettet helsevern. Første møte i nettverket ble avholdt på Biri i januar 1993 og et av hovedtemaene da var problemstillinger og planlegging av tilsyn ifm. OL 94. Deltakerkommunene var de samme som i dag og flere av ingeniørene var også de samme! Nettverket består i dag av følgende kommuner: Fra venstre: Randi Haugen, Gudbrand Skinnerlien, Bjørn Stårvik, Ane Christensen Tange, Egil Johansen, Jon Brevik og Kåre Heggelund 2

3 Hedmark: Ringsaker kommune, represen- tert ved Ane Christensen-Tange (Hun var ferdig utdannet master i biologi fra NTNU i august og begynte i Ringsaker i november 07) Hamar, Løten og Stange med Hamar som vertskommune, representert ved Egil Johansen (Odd Nymo gikk av med AFP- i 2006) Elverum, Engerdal, Stor- Elvdal, Trysil og Åmot, med Elverum som vertskommune, representert ved Helene Holt Palerud (fødselspermisjon fram til august 08) Kongsvinger, Eidskog, Sør- Odal og Nord-Odal, med Kongsvinger som vertskommune, representert ved Kåre Heggelund For Grue, Åsnes og Våler har Jenny Torkildsen 60 % stilling innen miljørettet helsevern. Oppland: Lillehammer, Gausdal, Ringebu og Øyer, med Lillehammer som vertskommune, representert ved Gudbrand Skinnerlien. Gjøvik, Vestre Toten, Østre Toten, Søndre Land og Nordre Land, interkommunal ordning i form av Gjøvikregionen Helse- og Miljøtilsyn IKS, representert ved Jon Brevik, Elin Eckholdt og Randi Haugen. (Elin Eckholdt har fødselspermisjon fram til september 08, vikar for henne er Karen J. F. Muhle) Bjørn Stårvik fra Fylkesmannen i Hedmark deltar også på møtene Det ble avholdt møte i Mjøskameratene i Kongsvinger den 11. april. Aktuelle tema som ble tatt opp da var luktproblematikk ifm. landbruk, tilsyn med skoler og barnehager, tilsyn med avfall og renovasjon, drikkevannstilsyn m.m. Neste møte er planlagt i oktober. Mjøskameratene benytter anledningen til å etterlyse andre som jobber med miljørettet helsevern i kommuner i Hedmark og Oppland. Disse er velkomne til å delta i nettverket og bes ta kontakt på e-post: postmottak@gjovik.mrhv. no. Nytt om navn Hensikten med spalten Nytt om navn er at leserne bedre skal kunne følge med på de endringene som skjer i fagmiljøene rundt omkring. FMH vil også informere om de nye medlemmene Forumet får. Spalten blir akkurat så innholdsrik, nyttig og interessant som tilgjengelige opplysninger gjør den. Derfor oppfordres alle til å informere redaksjonen eller sekretariatet i FMH nå man får kjennskap til aktuelle endringer. Det kan for eksempel være hvem som begynner eller slutter i en stiling (også permisjoner), hvem som tar hva av etter- og videreutdanning, hva som skjer av omorganiseringer i kommuner og bedrifter etc. Opplysningene vi kan presentere denne gangen er: 99 Arne Dale gikk ved nyttår av med pensjon etter å ha jobbet 39 år i Askøy kommune, det meste av denne tiden som helserådinspektør og overingeniør. 99 Håkon Grønseth Halvorsen er tilsatt som ny helsekonsulent i Askøy kommune Håkon har Mastergrad fra Høgskolen i Telemark (Bø) i Natur-, helse- og miljøvernfag og kommer fra en prosjektstilling ved Helsevernetaten i Bergen kommune. 99 Inger Mundheim er fra januar i år ansatt hos Kystlab AS innen miljørettet helsevern. Inger er utdannet næringsmiddelkandidat. 99 Kathrine Kværne skal fra mai i år jobbe ett år som vikar innen luftforurensning /-overvåking i miljørettet helsevernavdelingen i Porsgrunn kommune. Kathrine kommer fra et vikariat hos Miljørettet helsevern i Vestfold. 3

4 Praktisk kurs i revisjonsledelse januar Av Randi Haugen og Ann Kristin Ødegaard En stor takk til Rune Skatt og Halvard Lamark, som på vegne av MIA nettverket (Miljørettet helsevern i Akershus) lenge har jobbet med å få til et revisjonslederkurs januar i år ble det etterlengtede revisjonslederkurset avholdt. 10 spente og forventningsfulle kursdeltakere med ulik erfaring fra tilsyn troppet opp i Shdir sine lokaler. Kursleder var Sissel Andreassen fra Norsk forum for kvalitet i helsetjenesten. Hun har lang erfaring i å utføre systemrevisjoner med helsetjenesten. Kurset var basert på teori og praktiske øvelser. Vi hadde på forhånd fått tilsendt to case (eksempler på internkontrollsystem fra skole og svømmebasseng) og ble delt inn i to grupper som skulle revidere hverandre (rollespill) ved å bruke disse eksemplene. Første dag gjennomgikk vi grunnlagsdokumentene, laget intervjuguide og sendte ut revisjonsvarsel. Neste dag gjennomførte vi revisjon med åpningsmøte og intervjuet med utvalgte personer fra virksomhetene, deretter ble det avholdt sluttmøte og laget sluttrapport. Vi fikk kjenne på hva det innebærer å være revisjonsleder, men også hvordan det føles å bli revidert. Evaluering Vi var veldig fornøyde med at vi vekselsvis hadde teori og deretter praktiske øvelser etter hvert tema. Positivt at vi var en liten gruppe på 10 stykker, slik at alle fikk prøve seg i ulike roller. Intensive, men gøyale dager, mye latter og moro uten at det skled ut, takket være god kursleder som hele tiden ledet oss inn på sporet da vi begynte å skli ut. Vi har blitt sikrere på vår rolle i en systemrevisjon. Vi erfarte at revisjonsmetodikken krever grundig forberedelse og er relativt tidkrevende å gjennomføre. Vi kunne godt hatt med flere eksempler på revisjonsrapporter fra vår hverdag og gått litt nærmere inn på det forvaltningsmessige etter vårt regelverk. Det har ikke vært lett å finne et revisjonslederkurs som er tilrettelagt for miljørettet helsevern. Revisjonskursene som arrangeres er relativt kostbare. Det har derfor vært vanskelig å og finne et relevant kurs til en overkommelig i pris for et skrantent kommunebudsjett. Dette kurset viste seg å tilfredsstille våre forventninger. Forumet har fått flere henvendelser fra folk rundt omkring i landet som ønsker revisjonslederkurs. På vegne av FMH vil vi anbefale andre nettverk som ønsker å avholde revisjonskurs å ta kontakt med NFKH ved Sissel Andreassen. Dersom du ikke tilhører noe nettverk kan du ta kontakt med forumet, og vi vil forsøke å formidle kontakt med et netteverk i ditt område. Du finner kursprogrammet og en link til NFKH på Annonsér i Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer Send e-post til fmh@fmh.no for annonser i tidsskriftet 4

5 Tema: Fysisk aktivitet LEDER - et tidsskrift fra Forum for miljø og helse Miljø & helse sitt formål er å spre kunnskaper om miljøets betydning i det forebyggende og helsefremmende arbeid i samfunnet samt fremme forståelse for betydningen av dette arbeidet. Tidsskriftet skal reflektere den aktuelle debatten på området og selv være en aktiv pådriver ved å sette søkelyset på aktuelle saker. Miljø & helse skal ha en faglig høy kvalitet og være en formidlingskanal mellom myndigheter, fagmiljø, organisasjoner, næringsliv og publikum. Informasjon mellom ulike aktører på sentralt, regionalt og lokalt nivå vil være sentralt. Miljø & helse skal drive saklig og uavhengig journalistikk forankret i formålsparagrafen til Forum for miljø og helse, i Fagpressens redaktørplakat og i pressens Vær Varsom-plakat. Ansvarlig redaktør: Erik A. Aschjem Redaksjonsgruppe: Randi Haugen Hanne Herrman Ingrid Myrtveit Reidun Ottesen Lise Støver Ann Kristin Ødegaard Utgiver: Forum for miljø og helse Bydel Grorud c/o Ann Kristin Ødegaard Ammerudveien OSLO Telefon: E-post: fmh@fmh.no Hjemmeside: Produksjon/trykk: Grafisk senter, Trondheim kommune/trykkpartner Oldtidens kinesere hadde skjønt det I boken Veien til god helse som omtales i dette nummeret, kom jeg over et interessant lite epistel. Det står at avlønningen for leger i det gamle Kina, lenge før Mao Zedong og barfotlegenes tid, var basert på noe ganske annet enn slike stykkprissystemer som brukes i det meste av helseindustrien jorden rundt i våre dager. Lønnen var tvert i mot avhengig av hvor godt forebyggende arbeid legen hadde gjort. Dersom helsen til befolkningen i et distrikt var god, slik at svært få hadde behov for hjelp til behandling av sykdom, ble legen godt belønnet. Satt legen derimot med pasientbehandling hele dagen fordi mange innbyggere i distriktet ble syke, hadde legen gjort en dårlig jobb og fikk knapt betalt. Oldtidens kinesere hadde altså skjønt det som dagens politikere, byråkrater og de fleste leger ikke ser ut til å kunne eller ville forstå, nemlig at forebygging er mye mer samfunnsnyttig og økonomisk enn behandling. Det er bedre og billigere å legge til rette for at folk ikke blir syke enn det er å behandle dem for sykdommer og plager som de har pådratt seg unødvendig. Av en eller annen grunn er det vanskelig å få forståelse for denne tankegangen. Forebygging blir avspist med vekslepenger i forhold til statens stadig økende bevillinger til sykehusene og andre behandlingsinstitusjoner. Men Kari og Ola blir aldri fornøyde, og køene både vokser og blir flere. Teknologisk utvikling gir nye muligheter, og sammen med vår økende rikdom gjør det at folks forventninger til hva som kan og bør behandles stiger hele tiden. Politikerne prøver å motstå presset ved blant annet å organisere sykehusene som foretak etter bedriftsøkonomisk tankegang. Men hvorfor er det ingen beslutningstakere som kan tenke og handle helhetlig ut i fra et samfunnsperspektiv? Trolig har det sin forklaring i at resultatene av forebygging er lite synlige (en ikke-kø med ikke-pasienter gjør mindre av seg enn en kø med pasienter/velgere) og at de kommer over tid. En virkelig langsiktig politiker har vel en horisont på fire år og vil gjerne utrette noe synlig på den tiden. Og legene de nyter vel sin status og sine lønninger som leverandører av tjenester i et umettelig og betalingsvillig marked. Jeg drømmer ikke akkurat om å være kineser i oldtiden eller om at vi skal tilstrebe å skape et samfunn som de hadde. Men det er interessant å gjøre seg noen refleksjoner rundt hvordan de tenkte og prioriterte. Fra innholdet: Lar støy seg bekjempe med db og kroner-og-øre-tenkning?...s. 8 Norge langt etter Sverige også på barnesikkerhet...s. 18 Presidentkandidatane i USA vil ha meir førebygging for å spare pengar...s. 20 Nyheter om lokalt folkehelsearbeid...s. 22 5

6 Radonarbeid i Fredrikstad kommune Av Steinar Haugsten, Avd. sjef Miljørettet helsevern Fredrikstad kommune I Fredrikstad kommune har vi arbeidet med radon helt fra det ble satt på dagsorden fra Statens Strålevern tidlig på 80-talllet. I så måte skiller vi vel oss ikke så mye ut fra mange andre kommuner i Norge. Kartlegginger Fredrikstad kommune har vært med på flere forsøksprosjekt og kartlegginger i regi av Statens strålevern, den første fra 1984 og så i , deretter gjennom den gang Helsedirektoratets Samla Plan i Det ble tidlig klart at Fredrikstad kommune ligger i et område med forhøyede radonnivvåer, som skyldes uranrikt granitt. Da Fredrikstad kommune ble slått sammen til en storkommune i 1994 fortsatte den kommunale kartleggingen ved at alle boliger ble tilskrevet og tilbudt radonmåling, noe gratis gjennom egne prosjektmidler og noe med en liten egenandel. Denne kartleggingen varte fra 1994 til 1999 hvor man tok for seg den enekelte kommunedel, hvor vi hadde egne sentrale prosjektmidler (en stilling) til arbeidet. I dag kan dosimetere bestilles gjennom kommunens servicetorg. De sender ut dosimetere til måling, mottar og videresender til analyse, mottar resultater og videresender resultatene til innbyggerne. Dette er en betalt tjeneste. Informasjon Til tross for at vi synes det er gitt mye informasjon om radon og tilrettelagt for målinger for å få huseiere til å måle radon i sine boliger er det kun ca av kommunens boliger som er målt gjennom kommunens tilbud. Ved siden av å tilby målinger til huseiere legges det vekt på å gi informasjon om hvilke tiltak man kan gjøre for å redusere radonnivået i boligene. I Fredrikstad kommune har vi valgt å sende med byggdetaljblad fra Norges byggforskningsinstitutt som sendes sammen med resultatet av målingen når denne overskrider 200 Bq/m 3. I tillegg gis det et tilbud om oppfølging fra avdeling Miljørettret helsevern om besøk til boligen hvor vi kan gi spesifikke råd om tiltak og hvor vi i tillegg benytter et radoninstrument til å måle øyeblikksverdier. Denne brukes til å søke etter konkrete kilder i de enkelte rom og benyttes også til å sjekkke hvordan ulike tiltak har virket. Dette er også en betalt tjeneste. For nybygg er radontiltak i dag nedfelt i plan- og bygningsloven. Fredrikstad kommune har også tatt med krav om radonsikring i de juridiske bestemmelsene i kommuneplanens arealdel. Her heter det: Det skal gjennomføres radonsikringstiltak for alle byggeprosjekter på fjellgrunn. Unntatt fra kravet er bygninger som ikke inneholder rom for varig opphold. Forekomst og nivå Ca 40 % av de målte boligene har radonverdi over 200 Bq/m 3. Det høyeste radonnivå er målt til Bq/m 3. I Fredrikstad kommune har vi ikke klart å skille ut områder som har lite eller mye radon. Vi har den samme granitten i hele kommunen.vi kan imidlertid se forskjell i gamle og nye byggeområder, men det skyldes byggemåte og husstandard (mer sprengning i grunn og gamle utette hus) enn forskjell i grunnforhold. Vi ser derfor heller ingen hensikt i å lage noe radonkart over kommunen. Budskapet til alle innbyggere i Fredrikstad er at hvis du skal bygge på fjellgrunn skal du gjøre radontiltak. For eksisterende hus er at alle som har hus på fjellgrunn bør foreta en måling i boligen. Tiltak Erfaringen er at innvendig radonbrønn / radonfelle er det mest brukte og det klart mest effektive tiltak ved høye radonverdier i boligen. Mange huseiere gjør tiltaket selv hvor kostnadene begrenser seg til materialkostnadene kr. Hovedproblemet i Fredrikstad kommune, som vi mest sannsynlig deler med mange andre kommuner, er at alt for få gjør tiltak ved forhøyede verdier. Det blir ofte en for høy terskel for mange å gjøre noe med radonproblemet i egen bolig. Dette prøver vi å gjøre noe med. Til tross for at det skulle ligge et marked for bygg- og ventilasjonsbransjen lokalt i Fredrikstad kan vi ikke vise til lokale firmaer som har markedsført seg på radontiltak i eksisterende bygg. I Fredrikstad kommune vil vi derfor i løpet av 2008 gjennmføre et kurs for byggebransjen lokalt om radontiltak. Det hadde også vært en stor fordel å gjenopprette tilskuddsordningen fra husbanken slik vi hadde for noen år tilbake. Konklusjon Fredrikstad kommune ligger i et høyrisikoområde med hensyn til radon. Til tross for mye informasjon om både helserisiko 6

7 og kartlegging, både gjennom media, våre nettsider og gjennom kommunale etater har realivt få kartlagt sin bolig. Det viser at informasjonsarbeidet må drives kontinuerlig på mange områder. Det er mange som ikke gjør tiltak selv om de har høye verdier. Det viser at det er behov for å bedre tilrettelegge for tiltak. I den sammenheng er det behov for lokale spesialister innen byggebransjen og at det gjenåpnes for sentrale tilskuddsordninger. Samordnet innsats mot radon Av Ann Kristin Ødegaard Det er opprettet en arbeidsgruppe for samordnet innsats mot radon. Opprettelsen av denne arbeidsgruppen er en tverretatlig tilnærming til radonproblematikken i Norge, med målsetning om å finne frem til en helhetlig forvaltningsstrategi på radon. Følgende etater og departement er representert i arbeidsgruppen: Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Statens strålevern, Statens byggtekniske etat, Arbeidstilsynet, STAMI, Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Sosial- og helsedirektoratet. Videre er en referansegruppe blitt opprettet fordi man ønsker løpende høringsinstanser fra berørte grupper for arbeidsgruppens forslag. Representant for FMH deltar i referansegruppen. Referat fra første møte i referansegruppen Mette Seyersted fra Statens strålevern ga i en presentasjon oversikt over hvordan radon reguleres i Norge. Presentasjonen viste at radonreguleringen er fordelt over flere lover og forvaltes av ulike myndigheter. Seyersted påpekte at denne fragmenteringen av regelverket kunne føre til uklare og pulveriserte ansvarsforhold. Det ble også vist til at en viktig del av arbeidsgruppens mandat er å gi oversikt over og gjennomgå regelverk som er knyttet til radonproblematikken og om nødvendig foreslå regelverksendringer for å styrke/effektivisere radonarbeidet. Følgende temaer ble bl.a. diskutert/ belyst: Behov for brukerrettede tema- veiledninger som redegjør for og utdyper ansvar mv. f. eks i en byggeprosess Behov for ytterligere presiseringer i regelverket av f. eks. krav til bygningsmessige tiltak Behov for å utrede avhendingslo- vens mangelsbegrep i forhold til radon Behov for å klargjøre adgangen til tilsyn i private boliger vedr radon i forhold til forskrift om miljørettet helsevern og annet regelverk Nye energikrav til bygg vil redusere luftinntrengning fra grunnen Regelverket versus leietakere og beboere i borettslag og boligsammenslutninger Radon og tiltaksgrenser på arbeidsplasser. Behov for klare retningslinjer (defi- nisjoner) med hensyn til målemetoder og radonnivåer Tilsyn og prosess rundt radonre- gulering i nye bygninger (hvordan følge opp i bruksfasen) Støtte og veiledningsordninger må på plass så boligeier lett kan følge reglene I hvilken grad kan krav til nye bygg gjøres gjeldende for eksisterende bygg? Behovet for å samle regelverk og kunnskap om radon på ett sted, ikke så spredt som nå Sosiale helseforskjeller og radon- problematikken; unngå at radontiltak er for dyrt å få utført Kommunenes behov for radon- data; gjerne kun statistikk Informasjonstrykket rundt radon må holdes oppe Utskiftninger av kommunean- satte skaper behov for kontinuerlig radoninformasjon ut til kommunene Representasjon fra OED og NVE er savnet i referansegruppen Behov for å se sammenhengen mellom enøk, inneklima og radon Behov for forskning og utvikling med hensyn til radonforebyggende tiltak Viktig å følge opp korrekt utførelse av tiltak, ikke kun skjerpe kravene Kontroll av tekniske installa- sjoner og inspeksjonsordninger. Kan radontiltak anses som del av tekniske installasjoner og falle inn under inspeksjonsordningen? Utførere av radontiltak; kunnskap, opplæring, sertifisering, kapasitet Argumenter for og mot sertifise- ringskrav for å utføre radontiltak 7

8 Lar støy seg bekjempe med db og kroner-og-øre-tenkning? Av Nils Faarlund I begynnelsen av oktober i år inviterte Plan- og bygningsetaten og Friluftsetaten i Oslo til støyseminar. Fra Norsk forening mot støy deltok styreleder Kjell Dahle, daglig leder Hanne Herrman og forfatteren (som medlem av foreningens sakkyndige råd). Seminaret tok utgangspunkt i Nasjonal handlingsplan mot støy og Kommunal handlingsplan i Rådhuset. Tore Kleffelgård, tidligere SFT, ga oss et overblikk over den nasjonale handlingsplanen. Målsetningen om 10% støyreduksjon i løpet av perioden tydet ikke på særlig høye ambisjoner hos byråkrater og folkevalgte. For en rådgiver med særlig fokus på stillhet var Kleffelgårds redegjørelse svært lite oppmuntrende. Med min bakgrunn som sivilingeniør og fortid som forsker ved Norges tekniske høgskole (nå under NTNU) og Norges landbrukshøgskole (nå UMB), reagerte jeg ikke minst på tenkningen bak handlingsplanen. Kvalitetsog verditenkning var fraværende. Her var det kun ingeniørens harde data som decibel (db) og økonomenes kroner-ogøre-univers som lå til grunn. Knut Veisten fra Transportøkonomisk institutt (TØI) overlot ikke noe til fantasien i sin gjennomgang av nytte/kostnadsanalyse for støytiltak for plangrunnlaget. Her var det lite å merke til motforestillinger mot å begrense seg til det kvantitative: Vi trenger målbarhet... Målbarhet er vel og bra når f. eks. politiet skal etterprøve om bilførere holder seg til fartsgrensene. Men når det gjelder støy, er det svært langt igjen til at virkningen på folks trivsel/livskvalitet lar seg bestemme med måleinstrument. Enda lenger er vi fra å kunne samle harde data for stress utløst av støy som år om annet sannsynligvis tar livet av like mange mennesker som de som dør av trafikkskader. Etter å ha hørt innledningsforedragene på seminaret og svarene på kritiske spørsmål om det er alvorlige begrensninger for metodikken for tallfesting av kroneverdien for redusert trivsel og tap av menneskeliv, ble det tydelig at kvantifiseringen utelukker livsviktige kvaliteter. Mine tanker gikk til varsleren (Theodor Caspari) som tidlig utmalte hvor slikt kan føre hen: Det kommer en dag da den syke kultur vil fylle all verden med vånde, en dag da maskinenes dunster og dur, vil døyve og kvele din ånde. Om naturvitenskapens karakteristiske kaldblodighet (jfr V. Havel 1992). Forfatteren og politikeren Vaclav Havel kommenterte i sin avslutningstale til Verdenskongressen i Davos 1992 det moderne samfunnets gjengse tenkemåte slik: Den tradisjonelle (natur)vitenskapen beskriver med sin karakteristiske kaldblodighet, forskjellige alternativer for vår utslettelse, men makter ikke lenger å tilby en virkelig effektiv og realistisk brukbar anvisning til å avverge dem. Havel sluttet talen sin med disse ordene: Vi trenger å frigjøre oss fra den hovmodige forestilling om at verden bare er en rebus som det gjelder å løse, en maskin som man bare trenger å finne en bruksanvising til at verden bare er en samling av informasjoner som kan puttes i en datamaskin i det håp at det før eller senere kommer ut en universell løsning... Et demokrati som bygger sin forvaltning og sitt samfunnsstyre på kvantitative metoder alene, skaper med den amerikanske idéhistorikeren Blooms ord et inntrykk hos borgerne av en verden forgjort av abstraksjoner (se The Closing of the American Mind fra 1987). Naturvitenskapens abstraksjon er grep som tjener til å forenkle for lettere å kunne håndtere virkeligheten. Den norske arkitekten Norberg-Schulz peker på at slik abstraksjon reduserer naturen til ressurs. Dermed reduserer vi natur bokstavelig talt til tingkilde (res: ting, surs/source: kilde). Vi får aldri vite hva tingene egentlig er. Vann blir til H 2 0. Kraft blir til m.a (masse x akselerasjon). Vi etterlates i den franske filosofen Descartes mekanistiske verden der blomstene mister sine farger (sekundære sansekvaliteter), fjellet sin verdighet og tjernet sin stemning (tertiære sansekvaliteter). Naturens hemmeligheter er utilgjengelige på logikkens veg... (Einstein) Vi nordmenn nå til dags er dessverre ikke særlig opptatt av sammenhengen mellom måten vi tenker på og de løsninger som følger av denne tenkningen. Vi kan riktig nok vise til før 8

9 nevnte Norberg-Schulz og filosofiprofessoren Arne Næss: Naturvitenskapen frarøver tingene deres kvaliteter (i manuskript om gestalttenkning, fritt oversatt med helskapsforståelse eller mønstertenkning). Men i vår europeiske kulturkrets har vi forgrunnsfigurer i den mest respekterte disiplin i naturvitenskapen fysikken som tidlig i forrige århundre advarte oss mot å opphøye det firkantede objektivitetsbegrepet til sannhetskriterium. Niels Bohr definerte objektiv beskrivelse av erfaringer som simpelthen entydige meddelelser. Albert Einstein etterlot oss følgende meddelelse: Naturens hemmeligheter er utilgjengelig på logikkens veg bare erfaring gjort med innlevelse og tolket med intuisjon kan føre oss dit Descartes, naturvitenskapens yppersteprest bak den abstrakte tenkningens hegemoni, henviste den som søkte sann viten til tilskuerrollen. Bare den som begrenset seg til å hente data med et måleinstrument mellom seg og verden, kunne påberope seg den prestisjefylte objektivitet. Hvis vi begrenser oss til å bruke lydstyrken målt i decibel (db) som referanse for støybelastning i lovgivning og planlegning, får vi kun med oss et lite utsnitt av virkeligheten. Med slike måleinstrument registrerer vi f. eks. ikke forskjellen mellom bruset fra en foss og drønnet fra en motorveg i nærheten av observatøren. Bare ved å la lyden virke på et menneske, kan vi skjelne lyd fra uønsket lyd, dvs. støy. Lydens kvalitet er altså bare merkbar for den som i regeltenkningens verden blir dømt ut som subjektiv. Slik kan vi ikke ha det (!) I våre samfunn handler velferd jo om hvordan vi har det som mennesker, ikke alene om et miljø for objektiv datainnsamling. I medhold av føre-var-prinsippet er det på tide at vi i styre og stell anvender Niels Bohrs tolkning av objektivitet som utvetydighet. Med referanse til utviklingen av forskningen om intelligente datamaskiner (se filosofen Hubert og matematikeren Stuart Dreyfus: What Computers can t do 1972/ What Computers still can t do 1992) har vi fått et overbevisende eksempel på at regeltenkning kommer til kort overfor komplekse situasjoner så som grupper av mennesker eller fri natur. De sekundære og tertiære sansekvaliteter er ikke bare vakre og stemningsfulle. De er livsviktige for de er nødvendige forutsetninger for våre erfaringer. Adferdsforskeren Konrad Lorenz, påskjønnet som Bohr og Einstein med Nobelprisen, etterlot oss dette testamentet : Naturen er umiddelbart forståelig Et middel mellom oss og verden, les observatørens måleinstrument, er ingen tilstrekkelig forutsetning for å finne ut av en kompleks helskap. Vi kan opprettholde kravet til vitenskapelig metode som grunnlag for vårt samfunnsstyre ved å bruke sosialantropologiens deltakende observasjon. Dermed kan vi forholde oss til virkeligheten slik den er (Norberg-Schulz). Vi går ikke glipp av innholdet (Arne Næss). Vi trenger en helhetlig og balansert tenkemåte! Universitetene har i vår tid sviktet sin livsviktige oppgave i den demokratiske staten i den hensikt å bli nyttig, mer aktuelle, mer populære. Allan Bloom stilte denne diagnosen for USA i Siden den tid har vår tilslutning til Bologna-prosessen gjort at også universitet og høgskoler i Norge har blitt undervisiteter og produksjonsanstalter for etterspurt forskning. Det synes derfor vel optimistisk å vente drahjelp fra akademia til en forvaltningspraksis her i landet som er til menneskers beste. Prisen vi må betale for hver beslutning den objektivitetsfikserte regeltenkningen leder til, er ikke bare den varige overlasten menneske og natur utsettes for, men at omstillingen uteblir til vi står på terskelen av katastrofe. Borgerne blir frustrert, passivisert og gjort til klienter i et for lengst sprengt helsevesen. Når akademia, byråkrati og populistiske politikere svikter, må vi som myndige mennesker bidra i samfunnsdebatten, samle oss til pressgrupper i frivillige organisasjoner og bruke vår stemme til å gi tillitsvotum til politikere som kjemper for livskvalitet. Vi trenger en helhetlig og balansert tenkemåte i politikk og forvaltning som inspirerer til og muliggjør levemåter which sensitively responds... to the complex and everchanging relationship between humanity and nature and between people (som svarer til det komplekse og stadig vekslende forholdet mellom menneskeheten og naturen og mennesker imellom se FNs UNEP Beograd Charter 1975). Vi må arbeide for en tenkning der regeltenkningens karakteristiske kaldblodighet ikke får råde grunnen alene, men balanseres med kvalitetsbærende og verdiorientert mønstertenkning som er dekkende for det hele det som er helt og har enskap (?), les mønster. For every living creature knows something about life that even the most brilliant biologist cannot discover except by living (Lewis Mumford i The Myth of the Machine 1970) 9

10 Nedsatt hørsel som yrkessykdom Av advokat Jan Arhaug, medlem av Sakkyndig råd i Norsk forening mot støy En yrkesskade (arbeidsulykke) skjer ved en plutselig ytre påvirkning. Kjennetegnet for en yrkessykdom er at den påføres arbeidstakeren over tid. Godkjente yrkessykdommer er et resultat av skadelig påvirkning fra arbeidsmiljøet og omfatter blant annet: A. Sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning. B. Allergiske og idiosynkratiske hudog lungesykdommer. C. Sykdommer som skyldes strålingsenergi. D. Nedsatt hørsel som skyldes larm fra maskiner, verktøy, prosesser og annet. E. Lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer. F. Sykdommer i armer og hender, når sykdommen er framkalt av vibrasjoner overført fra vibrerende maskiner, pressluftverktøy, bankehammere o.l. I det siste har jeg fått flere henvendelser vedrørende punkt D over, altså fra arbeidstakere som lider av tinnitus/ nedsatt hørsel. Det første som forundrer meg noe er hvor lite kunnskap det er om slike plager på landets trygdekontor og forsikringsselskap. Da tenker jeg spesielt på hvordan slike plager skal utredes, og hvilke rettigheter den rammede har. Hørselsskader gir komplisert skadebilde Hørselsskader gir gjerne 2-3 medisinske konsekvenser (hørselstap, ømfintlighet for lyd og psykiske plager over tid). Alle disse konsekvensene skal i utgangspunktet utredes når en fastsetter medisinsk invaliditet. Bl.a. har jeg eksempler på at skadelidte bare har fått invaliditetsgrader på 5-9% som følge av hørselsskade, men etter at de psykiske plagene har blitt utredet har endelig invaliditetsgrad blitt satt langt høyere. Tinnitus-lotteriet De siste månedene har jeg blant annet bistått 2 personer jeg bruker som eksempler. NN ble påført hørselsskade gjennom et høyt smell tett inntil hans ene øre i Ettersom skaden skjedde plutselig var han heldig i den forstand at skaden raskt ble godkjent som yrkesskade. Etter at skadelidte selv hadde nedlagt enormt mye arbeid i sin egen trygdesak, og advokat arbeidet aktivt mot forsikringsselskapet ble saken nylig avsluttet med utbetaling. Samlet fra trygd og forsikring ble det utbetalt over 1,6 million kroner. Dette innbefattet blant annet ménerstatning basert på 30% invaliditet, erstatning for tapt inntekt frem til 2007, erstatning for utgifter til advokat og varig uførhet etter en uføregrad på 50%. Han har også fått utbetalt i overkant av 1,3 mill kroner fra en privat uføreforsikring. En annen skadelidt var utsatt for en tilsvarende ulykke i Han bet tennene sammen og arbeidet senere i en produksjonsbedrift (meieri) i mange år før han måtte kaste inn håndkleet som følge av tiltagende plager. Ulykkesskaden er godkjent som yrkesskade av trygdekontoret, men forsikringsselskapet som fikk melding om saken i mars 2007, har ennå ikke tatt stilling til om de finner plagene erstatningsberettiget. Skadelidte er per dags dato sykmeldt 50% og er under medisinsk utredning. Bare tiden vil vise hvor høy invaliditetsgrad han får fastsatt og om uførheten blir varig. Denne personen hadde heller ikke private forsikringer som er kommet til utbetaling. Sakene er ikke minst et eksempel på at ting tar tid. Min erfaring er at fastsettelsen av invaliditet og eventuelt uføregrad kan fortone seg som litt av et lotteri. Her kan valg av lege og utredningsmetode innvirke mye på sluttresultatet. Mange skadelidte opplever også at de i stor grad må slite med å drive saken fremover. Tinnitusplager forsvinner ikke over natten. Tvert imot tiltar ofte de psykiske plagene i styrke etter som tiden går. Mitt råd er at skadelidte på et så tidlig tidspunkt som mulig søker adekvat medisinsk behandling. Dersom det ikke er progresjon i trygdekontorets og/eller forsikringens saksbehandling bør en få undersøkt mulighetene for bistand gjennom fri rettshjelp eller advokathjelp betalt av forsikringsselskapet. Har du spørsmål til artikkelforfatteren, ta kontakt med advokat Jan Arhaug, JKMA Advokat 10

11 Bruk Miljø & helse aktivt! For best mulig å kunne oppfylle tidsskriftets flotte formål (s. 5) er vi avhengige av at våre lesere sender inn stoff. Med de små ressursene tidsskriftet drives (Redaksjonen består av entusiaster som gjør dette i tillegg til sin jobb.) har vi begrensete muligheter til å drive aktiv, oppsøkende journalistikk. Vi ønsker at også du gir ditt bidrag til å øke bredden i stoffet og gjøre tidsskriftet mer spennende. Alt som er relatert til forebyggende miljø- og helsearbeid er interessant, enten det er fra en kommunal hverdag eller fra en doktorgradsavhandling. Alle dere som jobber med slike spørsmål i det daglige har mye å bidra med til andre, samtidig som hver enkelt har mye å lære av andre. Ikke føl noen begrensning på å skrive eller komme med tips! I hvert nummer ønsker vi å ha en blanding av blant annet: Et tema - enten faglig eller tidsaktuelt - presentert med ulike vinklinger Faglige artikler Aktuell debatt Presentasjon av spennende prosjekter Aktuell informasjon Forumsstoff Presentasjon av fagmiljøer og personer Omtale av interessante saker Reportasjer fra konferanser, seminarer og andre begivenheter Store og små, positive og negative erfaringer Artikler ønskes tilsendt elektronisk enten til Forum for miljø og helse fmh@fmh.no eller til redaktøren: easchjem@online.no Norsk forening mot støy er Norges eneste organisasjon som har sitt eksklusive fokus på bekjempelse av støyproblemer. Foreningen ble grunnlagt i 1963 etter initiativ fra Jan Brøgger, og har i dag Miljøverndepartementet og medlemskontingenter som sine to viktigste inntektskilder. Støy er et helse- og miljøproblem, både på et individuelt og samfunnsmessig plan. Mer enn en tredjedel av den norske befolkningen er i følge SSB støyplaget, en andel som stadig vokser. Mens støyen for disse enkeltindividene kan skape til dels store problemer, er foreningen seg bevisst at støyen også er et problem for samfunnet som helhet. Et sted mellom 150 og 200 mennesker dør anslagsvis årlig som følge av at de er utsatt for støy, og de totale kostnadene støyproblemer påfører samfunnet beløper seg til om lag 13 milliarder kroner årlig. Norsk forening mot støy arbeider derfor på et bredt område, og forholder oss til støyplagede, støyprodusenter, konsulenter innenfor støyreduksjon, myndigheter på både lokalt og sentralt plan og egentlig alle som er involvert eller kan involveres i kampen for å redusere støyplagene. I tråd med dette brede nedslagsfeltet har foreningen definert fire hovedarbeidsområder: lobbyisme, aktivisme, opplysningsarbeid og service. Foreningen er en av Norges lengstlevende miljøorganisasjoner, og har siden 1973 hatt et fast bemannet sekretariat i Oslo. For å drive arbeidet med støysaken fremover, er også foreningen avhengig av samarbeidspartnere. Disse samarbeidspartnerne kan være alt fra personer som er plaget av støy i hverdagen til bedrifter som ønsker å bidra til å redusere den totale støyplagen, fra politikere og lovgivere til akustikere og støyeksperter, fra miljøbevegelse til media. Foreningen kan også formidle støyrelatert ekspertise på alt fra friluftsliv til jus. Norsk forening mot støy har i dag i underkant av 800 medlemmer totalt, og utgir bladet Støymåler n, der ulike problemstillinger knyttet til det som er foreningens arbeidsfelt behandles. Foreningen sender også ut et gratis nyhetsbrev til medlemmer, støttespillere og andre interesserte, og driver nettstedet som oppdateres daglig, og som er den fremste støyressursen på nettet i dag. Foreningen kan kontaktes enten pr telefon: , eller pr e-post: post@stoyforeningen.no Spør etter Mathias Bismo, rådgiver, eller Hanne Herrman, daglig leder. 11

12 Da Oslos drikkevann måtte kokes Av Sigurd Grande, avdelingdirektør for produksjonavdelingen og leder for krisestaben ved vann-og avløpsetaten i Oslo kommune Den 17. oktober fant Vann-og avløpsetaten (VAV) i samråd med Helse-og velferdsetaten, Mattilsynet samt Folkehelseinstituttet det nødvendig å gå ut til Oslos befolkning med anbefaling om å koke vann til drikke, matlagning og tannpuss. Anbefalingen omfattet innbyggere i forsyningsområdet til Oset vannrenseanlegg som har Maridalsvann som kilde og forsyner 85 % av byen. Hendelsen begynte med at en bedrift i Storo-området varslet om funn av koliforme bakterier i drikkevannet. VAV fulgte opp dette med prøvetaking etter vanlige rutiner, og de første analysene indikerte koliforme og E. Coli bakterier samt intestinale enterokokker. VAV innførte derfor en lokal kokeanbefaling for 4 eiendommer. Etter flere dager med spyling og videre oppfølging med utvidet prøvetaking var situasjon i ferd med å bli normalisert. Men om kvelden tirsdag den 16. oktober kom det overraskende melding om funn av parasitter i tre av fire prøver sendt til parasittanalyse. Det ble i en prøve funnet i en 1 Cryptosporidium, 2 Cryptosporidium i en annen prøve og 1 Giardia den tredje prøven. Samme kveld dette analyseresultatet forelå ble det innkalt til møte i VAVs beredskapsledelse, og i løpet av natten ble det besluttet å anbefale byens befolkning å koke vannet. VAVs beredskapsledelse gikk ut med en sterk understrekning at kokeanbefalingen var basert på en føre-var holdning, på bakgrunn av at en ikke hadde gode retningslinjer vedr. parasitter i drikkevann, og at det hadde vært en uklar bakteriologisk situasjon i området. Morgenen etter at kokeanbefalingen gikk ut opplevet VAV og de samarbeidende etatene Helse- og velferdsetaten, Mattilsynet og Folkehelseinstituttet en voldsom pågang fra media, publikum og næringsliv med ulike spørsmål. I de nærmeste dagene jobbet man intenst med undersøkelser rundt vannkilden og ledningsnettet, med utvidet prøvetaking av drikkevannet, og oppfølging av helsesituasjonen i byen. Det ble arrangert daglige presskonferanser hvor media ble informert om siste nytt i etaten og helsemyndighetenes arbeid. Tidlig ble det klart at det ikke var spesielle forurensninger på ledningsnettet eller i nedbørfeltet, og man begynte å mistenke at parasittfunnene var fra det bakgrunnsnivået i vannkilden Maridalsvannet. Renseprosessen i Oset vannrenseanlegg fjerner ikke parasitter. Problemstillingen ble drøftet i beredskapsledelsen, og Mattilsynet rettet en henvendelse til Folkehelsinstituttet om en betenkning og vurdering av konsekvenser for drikkkevannsforsyning. Etter fem dager med: omfattenede prøvetaking av drikkevannet som viste kun få enkeltprøver med 1 parasitt/ Cryptosporidum oppfølging av helsesitasjonen i byen som viste at det ikke var sykdomtilfeller knyttet til drikkevann og en vurdering fra Folkehelseinstituttet av den helsemessige betydningen av slike spredte funn av enkeltparasitter fant VAVs beredskapsledelse søndag den 21. oktober grunnlag for å oppheve kokeanbefalingen. Denne hendelsen har resultert i at helsemyndighetene har kommet på banen med en konkret vurdering av helsemessig sider av drikkvannet ved funn av enkeltparasitter i spredte prøver. Videre har VAV fått testet sin beredskap i forhold til situasjoner som får et betydelig media- og publikumsfokus, og gjort erfaringer som kan bedre beredskapsplanverket. Men uansett ser vi i VAV fram til mai 2008 når nye Oset vannbehandlingsanlegg med dobbel barriere også mot parasitter står ferdig. 12

13 Kokeanbefalingen oktober 2007 med særlig vekt på kommunelegens rolle Av Smittevernoverlege Frantz Leonard Nielsen og kommuneoverlege Eilif Rytter, Oslo kommune Episoden startet med påvisning av mulig bakteriell forurensning av drikkevannet i et avgrenset område i Nydalen. Vanneier (VAV) innkalte Mattilsynet og Kommunelegen fredag for å drøfte situasjonen. Der og da var det ingen grunn til å mistenke at nettet kunne være forurenset, men mistanken til vannet i berørte område var sterk nok til at Mattilsynet og Kommunelegen anbefalte koking av vannet der. Definisjoner Kommunelegen: Smittevernoverlegen og kommuneoverlegen i Helse- og velferdsetaten Helsemyndighetene: Mattilsynet og Kommunelegen VAV = Vann- og avløpsetaten HEV= Helse- og velferdsetaten VAV tok ansvar for varsling til de berørte og siden dette var et begrenset område med kun næringseiendommer, lot dette seg greit gjennomføre ved plakater og direkte kontakt. Siden årsaken til forurensningen var uklar ble det samtidig besluttet (etter råd fra helsemyndighetene) å ta daglige prøver fra samme forsyningspunkt, men også prøver oppstrøms og nedstrøms i forhold til forsyningspunktet. Prøvene som ble tatt i dagene etter var negative og tirsdag var alle parter enige om at vannet i berørte område kunne karakteriseres som hygienisk betryggende og at kokeanbefalingen kunne oppheves På ettermiddagen kom meldingen om påvisning av parasitter i vannet i flere av prøvene og VAV ønsket igjen å innkalle helsemyndighetene. Møtet mellom helsemyndighetene og VAV startet kl og hovedproblemstillingen var om drikkevannet i deler av Oslo kunne være helsefarlig eller om funnene var helt tilfeldige. Prøvesvarene fordelte seg over et større område og det var like sannsynlig (fra de tilgjengelige prøvesvar) at kilden var råvannet (= Maridalsvannet) som forurensning fra nettet. Situasjonen ble grundig diskutert og ble også drøftet med Avdeling for vannhygiene, Nasjonalt folkehelseinstitutt over telefon. I lys av at det hadde vært påvist en bakteriell forurensning med ukjent årsak kunne ikke helsemyndighetene ignorere parasittfunnene (svært lave verdier, dog over det som er normalt bakgrunnsnivå) og Kommunelegen anbefalte at det ble sendt ut kokeanbefaling til alle personer som fikk vann fra Maridalsvannet. Den faglige vurderingen var at sannsynligheten for at vannet var helsefarlig var svært liten, men at vi ikke var sikre nok på vannkvaliteten og derfor anbefalte koking av vannet for sikkerhets skyld. I tillegg ble det bestemt å ta utvidede bakteriologiske prøver og parasittprøver i dagene fremover. Det ble bestemt at melding skulle gå ut med første sending på Østlandssendingen onsdag og melding ble også lagt ut på nettet tidlig samme morgen. Kritiske abonnenter (sykehusene) ble varslet med telefax. Møtet avsluttes Vurdering av arbeidet i beslutningsfasen: Kokeanbefaling til > mennesker og en rekke næringsmiddelbedrifter kan virke dramatisk, og første spørsmål blir om de helsefaglige rådgivere hadde den nødvendige kompetanse til å gi dette rådet. Kommunelegen hadde den nødvendige helsefaglig kompetanse til å vurdere hvilken sykdomsrisiko som kunne foreligge ved parasitter i vannet, og trengte ikke bistand fra spesialister fra infeksjonsmedisin/ mikrobiologi der og da. Derimot var det behov for vannfaglig høyere kompetanse for å vurdere vannets farlighet. Vi fikk diskutert forholdene med Avdeling for vannhygiene, Nasjonalt folkehelseinstitutt og fikk derfor den nødvendige støtte for våre anbefalinger. Konklusjonen er at Kommunelegen hadde den nødvendige helsefaglige og formelle kompetanse til å gi kokeanbefalingen. I tillegg til den varsling som gikk til sykehusene fra VAV burde kommunelegen varslet Helse Sør - Øst og andre kritiske helseabonnenter. Videre forløp Da nyheten ble sluppet neste morgen (7.10. ) ble Kommunelegen ( og Mattilsynets distriktssjef) nedringt av privatpersoner, aktører i helsevesenet, tannleger og andre. (Direkte telefonnummer til smittevernoverlegen og kommuneoverlegen var lagt ut på VAV`s nettside) Spørsmålene 13

14 dreide seg om hva en kokeanbefaling innebar og for tannlegene spesielt om de kunne bruke vannet ubehandlet til sine ulike prosedyrer. I tillegg til å gjøre et forsøk på å besvare de ulike spørsmål, ble kommunelegen bedt om å holde overordnede helsemyndigheter orientert, både skriftlig og ved å møte opp i Rådhuset, Sosial- og helsedirektoratet og Sosial- og helsedepartementet. (varsling blir særskilt diskutert senere) Kommunelegen deltok samtidig i det videre strategiske arbeidet med VAV i forhold til å finne mulig årsak til forurensningen og for å vurdere riktig omfang av videre prøvetaking. Samtidig ble Kommunelegen omringet av media som skulle ha sine kommentarer og de fikk sine tilmålte minutter til intervjuer. Vurdering: Denne fase varte 3-4 timer og situasjonen var ikke under nødvendig kontroll og styring av Kommunelegen. Fra første minutt denne morgenen burde Kommunelegen hatt en stab som kunne besvart telefoner og som kunne utført nærmere bestemte oppgaver på oppdrag fra Kommunelegen.(standardisere råd, lage nettnyheter, innhente data fra legevakt, andre m.v.) Dette hadde frigjort Kommunelegen som kunne startet arbeidet tidligere med en strategisk tilnærming til videre oppfølging av situasjonen. I dette videre strategiske arbeidet hadde det vært ønskelig med en styrking av kompetansen / den samlede erfaring og en innkalling av en utvidet Beredskapsgruppe smittevern hadde vært gagnlig. I løpet av formiddagen fikk kommunelegen bistand fra Info-seksjonen i HEV samt vannfaglig konsulenthjelp og helsefaglig støtte. Da fikk Kommunelegen i større grad ivaretatt strategiske oppgaver. Det viktigste for Kommunelegen var å komme i kontakt med viktige akuttmedisinske sentre som Legevakten og laboratorier for sikrest mulig å ha kontroll med mulig utbrudd av epidemisk parasittsykdom. Det ble inngått avtale om daglig rapportering fra Legevakten om antall mulig smittede og det ble også inngått avtale med sykehuslaboratoriene om varsling til Kommunelegen om parasittsykdom med sannsynlig innenlandssmitte. Sykehuslaboratoriene endret også sine rutiner slik at analyser av parasitter ble prioritert. Bydelene ble varslet og fastlegene skulle også varsle Kommunelegen ved sannsynlig parasittsykdom. Et annet viktig element i det videre arbeid var planleggingen av mediehåndteringen. For å nå offentligheten med vesentlige råd og informasjon var Kommunelegen helt avhengig av å benytte seg av og samarbeide med media. Også i planleggingen av dette kunne Kommunelegen hatt nytte av en større helsefaglig og informasjonsfaglig referansegruppe. Vurdering: Kommunelegen fikk gjennomført sine oppgaver på en forsvarlig måte og i etterkant ser man at det vesentlige er ivaretatt. Hadde en info- og fagstab vært tilgjengelig fra første stund kunne Kommunelegen arbeidet med større ro og oversikt og Kommunelegen ville også hatt nytte av flere fagfolk rundt seg (se forrige vurderingspunkt). Den viktigste oppgave for Kommunelegen var å overvåke mulig utvikling av sykdom forårsaket av parasitter i vannet og det ble prioritet. Ved å sikre seg en fagstab kunne dette skjedd mer systematisk og strukturert. Nye vannanalyser kom daglig og rapporter fra Legevakten og sykehuslaboratoriene kom også daglig. Vannanalysene de nærmeste dager var normale og selv om mange flere oppsøkte legevakten og langt flere parasittprøver ble rekvirert og analysert, tydet ingen ting på at det forelå noen parasittepidemi. I disse dagene samarbeidet kommunelegen tett med VAV, Mattilsynet og Avdeling for vannhygiene, Nasjonalt folkehelseinstitutt og lørdag var helsemyndighetene så sikre på at vannet var helt trygt at vannanbefalingen kunne oppheves. Vurdering: Kommunelegen hadde de siste dagene kompetanse og kapasitet til å dekke nødvendige samfunnsmedisinske behov knyttet til vannsaken, men hvis Beredskapsgruppen smittevern hadde vært involvert ville det vært naturlig å holde denne løpende orientert. V a r s l i n g : V a r s l i n g e n f r a Kommunelegen natt til nådde ikke fram til alle som burde vært varslet. Her har Kommunelegen i samarbeid med sine overordnede gjennomgått rutinene slik at varsling neste gang vil nå dem som skal ha den. Hovedkonklusjoner Kommunelegen, som VAVs rådgiver, anbefalte utsending av kokeanbefaling. Dette skjer i en rekke av nasjonens kommuner inntil flere ganger i året på grunn av usikkerhet om vannets hygieniske kvalitet. Dette er hendelser som ryster få og som sjelden har interesse utover kommunen. Selv om langt flere potensielt kunne rammes i Oslo forklarer ikke det omfanget saken fikk. Saken fikk en enorm interesse, til tross for at Kommunelegen tidlig understreket at sannsynligheten for sykdom var marginal, og at denne kokeanbefalingen ble gitt for å være helt på den sikre siden. Kommunelegen hadde det beste samarbeid med VAV og Mattilsynet under hele saken. Kommunelegen følte seg aldri presset av vanneier, og interessen til alle parter 14

15 var å være sikre nok på at vannet var hygienisk tilfredsstillende før friskmelding. Saken ble i det store og hele forsvarlig og godt håndtert fra både vanneier og helsemyndigheter Varslingsrutinene fungerte ikke optimalt slik at noen som burde vært varslet ikke ble varslet Delvis på grunn av manglende varsling, men også på grunn av manglende melding om behov fra kommunelegen var ikke nødvendig støtte og faglig støtte tilgjengelig fra morgenen 17. oktober Privatpersoner som hadde spørsmål knyttet til vannet om mulige helsefarer burde fått svar fra info-tjeneste opprettet i VAV med nødvendige ressurser tilført fra HEV (med støtte fra helsefaglig stab med kommunelegen tilgjengelig) En kommune - et informasjonsnummer Kommunelegen hadde hatt nytte av sterkere faglig støtte i det strategiske arbeidet knyttet til planlegging av videre oppfølging samt mediehåndtering. I første omgang kunne Helse- og velferdsetatens egne ressurser blitt brukt i større grad, og muligens burde også Beredskapsgruppen Smittevern vært innkalt. Saken var i hovedsak en vann- krise og VAV satte sin kriseledelse og organiserte en kriseorganisasjon. Helsemyndighetene ble invitert inn i kriseledelsen primært som rådgivere. For Kommunelegen viste det seg også at det raskt ble behov for ressurstilgang for å mestre de spesifikke helseoppgaver knyttet til vannkrisen. Det var aldri aktuelt å sette kriseledelse i HEV eller iverksette HEV s beredskapsplan. Kommunelegen og medarbeidere hadde stor nytte av å oppleve vannkrisen. Det ble gjort nyttige erfaringer i forhold til publikumsinformasjon, mediehåndtering, kriseorganisering (inkludert varsling) og ikke minst i forhold til samarbeid med andre etater og fagpersoner. Betenkning Vann- og avløpsetaten i Oslo. Forurensning av drikkevann observert i forsyningsområdet fra Oset vannbehandlingsanlegg. Kokevarsel gitt 17. oktober 2007 Av avdelingsdirektør Truls Krogh, Folkehelseinstituttet Fredag ettermiddag 5. oktober meldte GE Healthcare til Vann- og avløpsetaten i Oslo at de hadde funnet koliforme bakterier i vann levert fra vannverket. I perioden 18. september til 3. oktober var det funnet koliforme bakterier ved present/absent-test i ni prøver, men det var ikke funnet E. coli. I seks prøver ble bakteriene identifisert, i fire var det Enterobacter amnegius og i to Serratia fonticola, men altså ingen E. coli. Den åttende oktober tok Vann- og avløpsetaten i Oslo ut to prøver i Nycoveien 1 og én i en nærliggende kum (274). Alle prøvene som ble tatt ut av Vann- og avløpsetaten i Oslo, ble analysert ved Norsk matanalyse (NOMA) etter standard EN ISO Prøven fra kummen viste ni koliforme og én E. coli per 100 ml, mens prøvene fra Nycoveien 1 ikke viste koliforme bakterier (og da heller ikke noen E. coli) i. Ny prøve til bekreftelse av funnet i kummen tatt 10. oktober viste fire koliforme og fire E. coli, samt to intestinale enterokokker, alt per 100 ml. Vann- og avløpsetaten har anmerket at stenderen hvor prøvene i kummen ble tatt fra, ikke var brent av for sterilisering. Dette ble gjennomført ved senere prøvetakninger. Fredag 12. oktober ble Helse- og velferdsetaten (HVE) varslet, og HVE og Mattilsynet ble innkalt til møte samme dag. I møtet ble det enighet om at det skulle varsles om anbefaling av/pålegg om koking av vannet til adressene Nycoveien 1 og 2, Sandakerveien 105 og Vitaminveien 6. Vann- og avløpsetaten i Oslo tok nye prøver lørdag 13. og søndag 14. oktober fra de samme prøvestedene som det var tatt prøver fra tidligere, pluss ti nye steder nedover mot Nybrua. Søndag 14. oktober ble det besluttet å ta 4 prøver for parasitter i drikkevann fra forskjellige steder i Oslo. Mandag 15. oktober var det klart at det i fem av i alt tretten prøver fra fredag 13. og lørdag 14. muligens fantes koliforme bakterier, men koloniene var små og utypiske. I et møte med NOMA og Mattilsynet opplyste NOMA at den svake veksten kunne tyde på at det 15

16 dreidde seg om miljøkoliforme, det var blant annet funnet Bacillus-arter. Kokeanbefalingen ble opprettholdt inntil svarene fra NOMA var endelige. Tirsdag 16. oktober meldte NOMA at det verken var koliforme bakterier, E. coli eller intestinale enterokokker i prøvene fra 12. (3 prøver), 13. (13. prøver) og 14. oktober (13 prøver), men det ble vedtatt å avvente resultatene fra prøvene tatt 15. oktober. Ca kl samme dag meldte Norges veterinærhøgskole at det var funnet parasitter i 3 av de fire prøvene (hver på 10 liter): Vitaminveien 1 Cryptosporidium Sandakerveien 2 Cryptosporidium Grefsenveien 1 Giardia Nycoveien ingen funn Kl samme dag ble det avholdt krisemøte med krisestab Vann- og avløpsetaten i Oslo, kommuneoverlege og smittevernoverlege, hvor Mattilsynet ble innkalt, og det ble konferert med undertegnede Truls Krogh fra Folkehelseinstituttet over telefon. Med bakgrunn i funn av E. coli-bakterier i området omkring Nycoveien, samt funnene av parasitter ble det besluttet ut fra føre-var-holdning å gå ut med kokeanbefaling for hele området som forsynes fra Oset vannbehandlingsanlegg, dvs. hele Oslo bortsett fra de delene av byen som med sikkerhet forsynes fra Skullerudanlegget. Det ble også vedtatt å fortsette prøvetakning for parasitter fra prøver fordelt over hele byen. Fra og med 18. oktober er det holdt daglige møter i kriseberedskapsgruppen, med deltakelse fra Helseog velferdsetaten, Mattilsynet og Folkehelseinstituttet. I møtet 18. oktober ble det bestemt oppfølgende tiltak for å finne eventuelle forklaringer på funnene av E. coli i området ved Nycoveien, og funnene av parasitter i samme område: Det er ikke funnet hendelser eller avvik på ledningsnettet som har kunnet medføre innsug. Undersøke om byggevirksomhet har kunnet medføre inntrengning av fremmedvann i området. Rapporten er ikke klar (21. oktober). Undersøke om det er gjennom- ført spylinger, avstengninger eller arbeider på ledningsnettet som kunne medføre innsug av fremmedvann. Rapporten er ikke klar (21. oktober). Det er fire hendelser som må følges opp. Brannvesenet har i løpet av de siste 6 månedene ikke hatt aktiviteter i området som kunne medføre undertrykk på ledningsnettet. Sjekking av alle kummer i området omkring Storo er igangsatt, og fortsetter over helgen. I 21 prøver tatt forskjellige steder over hele byen 17. oktober ble det ikke funnet giardia-cyster, men det ble funnet 1 Følgende steder inngikk i prøvetakningsprogammet: Råvann, Oset Behandlet vann, Oset Hellerudveien 92 Herslebsgate 5 Kalbakkveien 16 Hjortneskaia Ammerudveien 21 Drammensveien 215 Disen vanntårn, Iver Olsensvei Vækerøveien pumpestasjon Holmliveien 102 cryptosporidium-oocyste i hver av sju prøver. Det ble funnet 1 koliform bakterie i hver av to av prøvene, men ingen E. coli. Prøvene fra de samme stedene 18. oktober viste ingen giardia-cyster, og kun rest av én cryptosporidium-oocyste i én prøve, hvor det ble funnet et tomt skall. Det ble verken funnet koliforme eller E. coli i prøvene. Prøvene fra 19. oktober fra alle de 21 stedene viste verken giardia-cyster, cryptosporidium oocyster, koliforme bakterier eller E. coli. Prøvene fra 20. oktober fra 20 av de samme 21 stedene (en prøve var blitt ødelagt) viste én prøve med én giardia-cyster og én prøve med to cryptosporidium-oocyster. Én prøve viste muligens én cryptosporidium-oocyste, men dette resultatet var usikkert fordi det i henhold til analyseattesten lå noe over. Det ble funnet fem prøver med atypiske kolonier i test for koliforme bakterier, bekreftelsen av disse ville ta noen dager, men alle tidligere funn av atypiske kolonier hadde vist seg ikke å være koliforme bakterier. Prøvene fra råvann Oset og råvann Langlia viste begge sannsynligvis 1 E. coli. Cecilie Thoresensvei 13 Bjørndal pumpestasjon Behandlet vann, Skullerud Råvann, Skullerud Bekkelaget renseanlegg Sørkedalen Råvann, Langlia Behandlet vann, Langlia Holmenkollen restaurant Voksentoppen 16

17 Til sammen ble det altså i disse 83 prøvene påvist giardia-cyster i 1 prøve og cryptosporidum oocyster i 9 (10 medregnet den ene usikre) prøver (hvorav 7 gjaldt prøvene tatt 17. oktober). Trettisju næringsmiddelbedrifter hvor internkontollen krever at de utfører egne bakterieanalyser av vannet, ble kontaktet spesielt. Tjuesju meldte tilbake, og ingen hadde funnet avvik på vannets innhold av bakterier i den siste perioden. Vedtaket om kokeanbefaling ble fattet med bakgrunn i kunnskap om analyser som viste sannsynlig bakterielt forurenset vann, samt at det i tre av fire prøver ble funnet parasitter, dvs i 75 % av prøvene. Vedtaket ble fattet ut fra føre-var-prinsippet. I de i alt 83 oppfølgende prøvene fra 17. til 20. oktober ble det kun funnet parasitter i % av prøvene, og ingen antydning til avvik på bakteriologisk kvalitet. Norges veterinærhøgskole ( B. Gjerde og L. Robertson) gjennomførte i en omfattende undersøkelse av drikkevannskilder i Sør-Norge. De fant giardia-cyster i 19 % av vannkildene, og cryptosporidium-oocyster i 25 %. I de fleste positive prøvene var det bare én cyste/oocyste per 10 liter, i noen få to, og aldri mer enn tre. Det er ikke noe klart mønster som kan forklare utbredelsen av slike cyster/oocyster, det er sannsynlig at slike cyster/oocyster finnes i alle norske vannkilder, med en bakgrunnsverdi som ligger noe lavere enn 1 cyste/oocyste per 10 liter som en medianverdi (kanskje rundt 1 per liter). Det ble ikke i denne undersøkelsen analysert om hvorvidt de funne parasittene var av humanpatogen type (som gir sykdom hos mennesker) eller ikke. Det finnes av disse parasittene typer som infiserer dyr, mens andre typer infiserer vesentlig mennesker, og noen er zoonotiske (infiserer bådedyr og mennesker). I perioden 2001 til dags dato har Vann- og avløpsetaten i Oslo analysert prøver fra Maridalsvannet (råvannet til Oset vannbehandlingsanlegg). Det er i alt analysert 37 prøver i denne perioden, og det er funnet 8 prøver med giardiacyster i (1 med tre cyster, 8 med 1 i hver), og 4 med cryptosporidium-oocyster (1 med 2 oocyster, 3 med 1 i hver). Én prøve inneholdt både giardia-cyste og cryptosporidium-oocyste. Altså 21 % av prøvene inneholdt giardia-cyster, mens 12,5 % inneholdt cryptosporidiumoocyster. Nivået av cyster/oocyster i Maridalsvannet ligger altså på samme nivå som er generelt for alle undersøkte drikkevannskilder i Sør-Norge. Det er ikke funnet større utbrudd av giardia-sykdom eller cryptosporidiumsykdom i Norge. Giardia-sykdom (giardiasis) er en meldepliktig sykdom i Norge, men det er all grunn til å tro at den er underrapportert, i hvert fall var den det inntil utbruddet i Bergen i 2004, særlig fordi diagnostiseringen sjelden gjennomføres ved hjelp av parasittanalyser. Cryptosporidium-sykdom (cryptosporidiosis) er ikke meldepliktig for vanlige mennesker i Norge, dette innebærer at det er enda dårligere oversikt over forekomsten av denne sykdommen i Norge. Likevel regner Folkehelseinstituttets Avdeling for infeksjonsovervåkning av eventuelle større utbrudd av disse sykdommene ville blitt oppdaget av helsevesenet. Det er derfor all grunn til å konkludere med at bakgrunnsverdiene for giardia og cryptosporidium som finnes i norske vannkilder ikke medfører fare for utbrudd av sykdommer. Oslo legevakt og fastlegene i Oslo har siden kokeanbefalingen ble sendt ut, hatt stor pågang av pasienter med symptomer på magetarm-infeksjon. Det er sendt inn prøver fra 70 til 80 personer hvor symptomene ble vurdert som aktuelle for parasittinfeksjon, resten har hatt symptomer som ikke er i overensstemmelse med giardia-sykdom eller cryptosporidium-sykdom. Kun i avføringen fra én pasient er det funnet giardia-cyster, og det er ikke funnet cryptosporidiumoocyster i noen av pasientprøvene. Det at det er funnet ett tilfelle av giardiasykdom, er i overensstemmelse med hva en må forvente i en befolkning på en halv million personer, uten at det skulle ha noen sammenheng med en felleskilde, som drikkevannet ville ha vært. Det er derfor ingen indikasjon på at drikkevannet i Oslo har vært kilde til parasittinfeksjoner i oktober. DWI (Drinking Water Inspectorate) i Storbritannia angir at en forekomst av opptil én oocyste i ti liter vann er en akseptabel vannbehandlingsstandard, som er satt for at vannverkene skal ha et mål å strekke seg etter og sikre riktig drift og vedlikehold av vannbehandlingsanleggene. Det er ikke en grense som er satt ut fra et helsemessig grunnlag, fordi man i liten grad kjenner cryptosporidienes sykdomsfremkallende faktorer, og at det er sterkt varierende mottakelighet for infeksjon av denne parasitten i befolkningen. I alle tilfeller hvor det er observert utbrudd av cryptosporidium-sykdom har det vært funnet langt over én oocyste per ti liter vann. Konklusjon Det var riktig med den usikkerheten som hersket med hensyn til drikkevannets kvalitet om kvelden tirsdag 16. oktober 2007, å gå ut med en anbefaling om koking av alt drikkevann i Oslo levert fra andre kilder enn Skullerudanlegget. Det er per dags dato, 21. oktober 2007, med den kunnskapen som er innhentet om drikkevannets kvalitet i Oslo i perioden fra og med 17. til og med dags dato, grunnlag for å oppheve varselet om koking av drikkevannet. 17

18 Norge langt etter Sverige også på barnesikkerhet Av Skadeforebyggende forum, Norge er ikke noe foregangsland i sikkerhetsspørsmål, heller ikke hva angår sikkerheten for barn og ungdom. I en undersøkelse som er gjort av The European Child Safety Alliance har man Norges karakter i undersøkelsen blir ikke bedre enn Fair performance, det kan vel best oversettes med bestått. Målet med undersøkelsen er å vise: 1. Hvor mye hvert land gjør for å skape sikkerhet for barn og unge, 2. Hvilke områder hvert land skulle arbeide mer med 3. Hvilke typer tiltak og praksis som bør innføres for å øke sikkerheten I undersøkelsen har man studert 9 skadeområder og 3 områder innenfor hvordan man fra det offentliges side håndterer sikkerhetsspørsmålene. Beste karakter er 5 stjerner: Norges karakterbok fra undersøkelsen: Passasjersikkerhet Sikkerhet på moped/motorsykkel Fotgjengersikkerhet Sykkelsikkerhet Vannsikkerhet/drukningsforebygging Forebygging av fall Forebygging av forgiftninger Forebygging av forbrenning og skålding Forebygging av kvelning og stryping Ledelse av sikkerhetsarbeidet for barn/unge Infrastruktur for sikkerhet for barn/unge I oppsummeringen ser vi at ulykkesskader er den viktigste dødsårsak for barn og unge mellom 0 og 19 år i Norge. I 2001 døde 122 i denne aldersgruppen. Hadde Norge hatt like høyt sikkerhetsnivå som Sverige, ville 35 av disse livene vært spart. I rapporten får Norge ros for arbeidet med å forbedre trafikksikkerheten for denne gruppen, både som passasjer i kjøretøy, som motorsyklist, mopedist og som fotgjenger. Sikkerhet i hjem og fritid for øvrig har fått for liten oppmerksomhet. Utviklet kapasitet til sikkerhetsarbeid for barn/unge Spesielt pekes det på behov for å utvikle og sette i verk policy og tiltak for analysert 18 land i Europa på 9 innsatsområder og 3 strategiområder. å forebygge skader ved fall, drukning, Karakterskala forgiftninger, kvelning og stryping samt Topp resultat forbrenning og skålding. Det er behov Hovedkarakter for sikkerhet Godt resultat for offentlig finansiering og støtte til for barn og unge i Norge: Bestått arbeidet med å utvikle virksomme tiltak Dårlig resultat ved orkestrerte tiltak, både opplæring, Ikke bestått fysisk tilrettelegging og krav om standarder og forskrifter på de områdene vi er dårligst på. Spesielt understrekes de gode muligheter vi har i Norge for å arbeide med sikkerhet for barn og unge, men at arbeidet lider under manglende styring og handling fra statens side og manglende støtte til infrastrukturer som kan skape resultater. I rapporten slås det fast at det er behov for aktiv statlig styring for å utvikle en nasjonal strategi med definerte mål for forbedret sikkerhet, for prioriterte områder og for områder der man ser at forholdene må forbedres. Strategien må omfatte utvikling av teknisk ekspertise og nettverk for å sikre flyt av informasjon om resultater og vellykkede tiltak, hele veien fra statlig nivå og ned til lokale enheter som engasjerer seg i arbeidet. Staten kan også oppnå mye ved å engasjere seg med støtte til utviklingen av good practice ved å ta dette inn i nasjonale mål for folkehelse. Mer innsats i forebygging av barne- og ungdomsulykker i slike programmer vil gjøre det mulig å drive en samordnet, evidensbasert utvikling for å sikre Norges mest dyrebare ressurs, landets barn og unge, i følge rapporten. 18

19 Gjennomgang av miljørettet helsevernfeltet Av Randi Haugen Med bakgrunn St.meld. nr. 16 Folkehelsemeldingen har Helse- og omsorgsdepartementet gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å utføre en gjennomgang av miljørettet helsevern feltet. Oppdraget vil bli gjennomført i to faser, hvor første fase omfatter bedre dokumentasjon om utfordringer innen miljørettet helsevern og fase to vil bestå av utvalgsarbeid med forslag til å møte utfordringene som kommer fram i fase 1. Fase 1 består av tre delprosjekter: 1. Gjennomgang av de ulike miljøfaktorenes betydning for helsen og fordelingen av disse (Folkehelseinstituttet) 2. Evaluering av regelverket for miljørettet helsevern, herunder fremskaffe en samlet oversikt over hvordan tjenesten fungerer i da som et grunnlag for målrettet arbeid. (prosjektgruppe) 3. utredning av sosiale miljøfaktorer Delprosjekt 2 og 3 gjennomføres og ledes av Sosial- og helsedirektoratet. I forbindelse med delprosjekt 2 er det opprettet en prosjektgruppe som består av representanter for myndigheter og aktører som berøres av miljørettet helsevern-regelverket. Statens helsetilsyn, Kommunenes Sentalforbund, Leger i samfunnsmedisinsk arbeid, Norsk forening for samfunnsmedisin, Norsk Industri og Forum for miljø og helse deltar i gruppen. Gjennomgangen vil innebære evaluering av regelverket, organisering av tjenesten, ressursbruk, aktivitetsnivå og prioriteringer. Evalueringen krever en sammenstilling fra flere kilder, og er avhengig av opplysninger fra både lokalt og regionalt nivå Sosial- og helsedirektoratet har derfor oppfordret alle landets fylkesmenn til å invitere kommuneleger og miljørettet helsevern-personell i sitt fylke til møte for å informere om undersøkelsen og få tilbakemelding om situasjonen for miljørettet helsevern i fylket. For å innhente opplysninger fra lokalt nivå ble det i mars 2008 sendt ut en spørreundersøkelse til alle landets kommuner. Skoler og barnehager, sosiale miljøfaktorer, helsehensyn i samfunns- og arealplanlegging, radon i bolighus, drikkevann m.m er eksempler på tema som det vil bli fokusert på i undersøkelsen Rapport fra undersøkelsen i delprosjekt 2 skal oversendes Helse- og omsorgsdepartementet innen 1. juli Har du lyst til å treffe kollegaer i Nord-Irland? FMH har en utvekslingsavtale mellom Norge og Nord-Irland Forum for miljø og helse er medlem i the International Federation for Environmental Health ( Organisasjonen har flere typer utvekslingsordninger og det er mulighet for å ta kontakt med helse- og miljøpersonell i alle landene i Europa. Norge har inngått en egen utvekslingsavtale med Nord Irland. Flere av forumets medlemmer har vært på besøk i Nord-Irland og våre medlemmer har også tatt i mot besøk fra Nord-Irland. Utvekslingsordningen fungerer på denne måten: Du tar kontakt med forumet, oppgir hva du jobber med, spesielle interesseområder og hvor lenge du vil være borte (de fleste utvekslingene er fra en til to uker, du besøker da flere steder). Du vil vanligvis bo hjemme hos de du besøker. Kostnadene til reise og lønn bør du spørre din arbeidsgiver om å få dekket. Både Rune Skatt (Bærum kommune) og Ann Kristin Ødegaard (Bydel Grorud, Oslo kommune) har vært på utveksling i Nord-Irland og anbefaler dette på det varmeste. Dersom spørsmål kan du ta kontakt med rune.skatt@ baerum.kommune.no eller annkristin. odegaard@bgr.oslo.kommune.no 19

20 Nytt frå verdslitteraturen v/geir Sverre Braut, Statens helsetilsyn og Høgskolen Stord/Haugesund Presidentkandidatane i USA vil ha meir førebygging for å spare pengar Ingen kan ha unngått å få med seg at kampen for å vinne presidentvalet i haust er i full gang i USA. For dei fleste er det vel meir uklårt kva dei ulike kandidatane står for når det gjeld konkrete politiske lovnader, ikkje minst innanfor førebyggjande helsearbeid. Rimeleg klårt er det at den presidenten som blir vald må gjere noko med helsesystemet i USA, heilt uavhengig av kva parti vedkomande kjem frå. Utgiftene er der, som elles i velståande økonomiar, ikkje heilt under kontroll for tida, for å seie det mildt. New England Journal of Medicine publiserte i vinter ein leiarartikkel der forfattarane stiller alvorlege spørsmål ved grunnlaget for førebyggingsoptimismen som mange av kandidatane har presentert i nominasjonsrunden (1). Utsegner som har blitt brukte er: fokus på førebygging: helse, ikkje sjukdom ; undersøking etter undersøking syner at førebygging og primærhelseteneste vil gje store innsparingar i kostnadene til helsetenester i framtida osv. I leiarartikkelen peikar dei på at rett nok er det mykje som tyder på at visse førebyggingstiltak kan vere kostnadssenkande. Dette gjeld til dømes tiltak retta inn mot røyking, kosthald, alkoholbruk og fysisk aktivitet. Talet på dødsfall som kan førebyggjast blir rekna til å vere tett opp under ein million kvart år i USA; altså nær 40 prosent av den årlege mortaliteten. Vidare viser dei til ei rekkje døme på at meir spesifikke tiltak retta inn mot visse sjukdommar også er kostnadssparande. Likevel manar dei til varsemd i lovnadene. Det er også slik at førebygging kan føre til auka kostnader, til dømes der ein startar med omfattande tiltak retta inn mot meir sjeldne tilstandar. Dei påstår difor at kor vidt eit førebyggjande tiltak er kostnadssparande eller ikkje, er avhengig av kva tiltaket går ut på, og den gruppa av folket som det handlar om. Dei viser såleis til at ein får gunstige kostnadsforhold dersom ein rettar til dømes kosesterolsenkande behandling inn mot høgrisikogruppa, i staden for mot grupper med lågare risiko. Dette er enno ein gong ei påpeiking av kor viktig det er å ha eit bevisst forhold til skilnadene mellom høgrisikostrategi og massestrategi, som er omtala av Geoffrey Rose og andre (2,3). Når det er sagt om kostnader og førebygging, nemner forfattarane vidare at sjølv om det er slik at nokre førebyggingstiltak sparar kostnader, andre ikkje, så vil det likevel vere slik at førebygging kan vere av verdi ( worthwhile ), rett og slett fordi dei har tydelege helseeffektar relativt sett i forhold til kostnadene. Altså stundom må vi akseptere at førebygging rett og slett kostar! Det er eit poeng som kanskje vi også bør ha med i den heimlege debatten. Førebygging kan ha verdi i seg sjølv, ikkje berre gjennom å vere eit middel for å redusere helsetenestekostnadene (3,4). Litteratur 1. Cohen JT et al. Does preventive care save money? Health economics and the presidential candidates. N Engl J Med 2008;358: Rose G. The strategy of preventive medicine. Oxford: Oxford University Press, Mæland JG. Forebyggende helsearbeid i teori og praksis. Oslo: Universitetsforlaget, Seedhouse D. Health promotion. Chichester: John Wiley,