Marstrandernes slektshistorie

Transkript

1 Marstrandernes slektshistorie De fem første generasjoner TRYKT SOM MANUSKRIPT OSLO 1974

2 I blått et sølvanker med en 5-oddet gullstjerne på hver side av ankerringen. På hjelmen stående på en kule en naturfarget Fortuna med blå splittvimpel. Daværende kapellan Peter Marstranders segl av 1835 forente på en lykkelig måte slektens gamle sjømanns- og kjøpmannstradisjoner med de kirkelige symboler. Ankeret gav uttrykk for sjømannstradisjonene og det kristelige håp. Fortuna med vimpelen, stående på en rullende kule, symboliserte lykkens omskiftelighet, og blev i hollandsk sjømannsspråk identifisert med «De Welfahrt» (velferden), som var navnet på de 3 galioter, som Anders Marstrand, Fredrich Marstrander og Anders Marstander førte i 3 generasjoner fra De 2 stjerner stod opprinnelig utenfor skjoldet i det gamle segl i strid med heraldikkens regler, men blev ved restaurasjonen av seglet i 1920-årene satt inn i skjoldet av undertegnede, og kan vel av senere generasjoner lett oppfattes som tvillingbrødrene Fredrich og Peter, av hvilke den siste i 1780-årene førte galeasen «De Twende Brødre». Forøvrig taler bibelen om troens skjold (Efes. 6,16), håpets anker (Heb. 6,29) og frelsens hjelm (Efes. 6.39). F. M. 2

3 Marstrandernes slektshistorie i 300 år Fra overtroens hekseferder til vitenskapens måneferder i vår tid 1. hefte: De fem første generasjoner fra 1640-årene til Eidsvold-generasjonen ved lektor Finn Marstrander TRYKT SOM MANUSKRIPT OSLO

4 Petlitz Boktrykkeri As 4

5 Innhold Forkortelser og forklaringer.. 6 Forord... 7 Bynavnet Marstrand... 9 Slektsnavnet Marstrand(er) og fortidens navnetradisjoner Historisk oversikt generasjon i Marstrand generasjon i Bergen generasjon i Bergen generasjon i Bergen generasjon i Bergen 94 5

6 Forkortelser og forklaringer DK = domkirken i Bergen. KK = korskirken» NK = nykirken» * = født eller døpt, alt eftersom datoen står foran eller efter årstallet. = død eller begravet, F. eks. nr. 20: Fredrich Marstrander * 27 / /3 NK, 12/ /3 DK, dvs. født 27/2, døpt 3/ Nykirken, død 12 /3, begravet 19/ Domkirken. nr.17: Mette Cathrine Marstrander * 31/ /1733 4/ 1 NK, 1/ NK, dvs. født 31/ , døpt 4/ Nykirken, død 1/5, begravet 8/ Nykirken. Foran hver biografi står et firkantet identitetsmerke, som normalt inneholder 3 tall-linjer, f.eks.: 6 21 V (10) Peter Marstrander: Mellomste rekke gir opplysning om personens nummer (21) i slektsboken, hvilken generasjon (IV) han tilhører, og hans nummer (10) i søskenflokken. Tallene over og under viser hen til hans far (6) og hans barn (39-41). I fotnotene og henvisningene er vanligvis ikke nevnt kirkebøker, panteøker,dombøker, auksjonsprotokoller o.lign., fordi tekstens innhold og dateringer gir tilstrekkelig opplysning om kildene for den kyndige arkivmann. Andre kildesteder er oppgitt., særlig fra danske og svenske arkiver. Bendixens verdifulle artikler i Bergens historiske Forenings skrifter er forkortet til BHF h(efte) 7, 8. - Merk: l.c. = loco citato = på nevnte sted. De 2-3 arkivfolk, som har arbeidet for meg i Bergen, har undertiden oppgitt forskjellige dateringer. I vår slekt er alle feildateringer luket bort, men i besvogrede slekter kan det vel hende at enkelte har unngått min oppmerksomhet. Finn Marstrander. 6

7 Forord Marstrandernes slektshistorle begynner med de store trolldomsprosessene på Marstrands rådhus , som kostet mange hekser og trollmenn livet. På bakgrunn av datidens mørke overtro er det velgjørende å finne innlegg mot den så kalte «vannprøven», som i folketroen gjalt for gudsdom (s.17). På et teologisk grunnlag forfattet den kjente Marstrand-presten mag. Fredrich Bagge et skrift mot denne overtro (1669), mens vår stammor «Børtha Fredrich Hanssons Hustrue» la frem i retten resultatene av de realistiske vannprøver hun selv hadde foretatt (1671). Innlegg mot denne og lignende overtro er interessante varsler om en ny tid i emning. Derfor har vår slektsbok fått som undertittel: «fra overtroens hekseferder til vitenskapens måneferder i vår tid». - Slektens historie faller naturlig i 2 deler, hvorav 1. del fremlegges i dette hefte med de 5 første generasjoner på 41 personer tilsammen. Felles for disse er at de levet på et lokalt avgrenset område som Bergen (dengang Norges største by), i samme samfunnsmiljø og i så nærstående yrker som skipsfart og handel. Men om miljø og yrke var noenlunde ensartet, så var den historiske bakgrunn stadig skiftende og skapte vidt forskjellige livsvilkår for de 5 generasjoner, - noe som atter krevet en dertil passende fremstillingsform. Hvis en bare tilstreber en generalogisk fremstilling, er slektslinjeprinsippet med rette å foretrekke. Men hvis en vil fremstille slektens liv på historisk bakgrunn, vil de enkelte personers biografier komme bedre til sin rett innenfor rammen av tidshistorien og generasjonen. Det er denne fremstillingsform som er fulgt i 1. hefte. Det var usedvanlig hårde livsvilkår som møtte de 3 første generasjoner: I 1. generasjon deltok vår stamfar Fredrich Hansson i den skånske krigen i Båhuslen som pronorsk kombattant, men synes å ha måttet bøte med liv og gods for sitt norske sinnelag. I 2. generasjon arbeidet hans eneste sønn Anders Marstrand seg opp til rikdom og anseelse i Bergen ved dristige reiser til Portugal og Østersjen under den nordiske krig , men blev så tatt til fange og ruinert og døde i fattigdom uten dog å miste sin sosiale posisjon. 3. generasjon delte seg i 3 linjer, hvorav 2 linjer gikk under i fattigdom, fordi det kgl. vanstyre og den 7

8 den danske kolonipolitikk i Norge hadde berøvet dem og mange andre deres eksistensgrunnlag (s. 54 flg.). Det var bare den eldste og formuende linje som overlevet. 4. generasjon arbeidet seg opp til jevn velstand og anseelse i 2. halvdel av 18. årh. 5. generasjon var Eidsvoldslekten som opplevet nødsårene ( ) med all deres elendighet, men også frigjøringsverket med dets seige slit opp mot lysere tider. Det var bare 2 menn tilbake av slekten, sønner av tvillingbrødrene og følgelig fettere og begge gifte, hvorav Jens M. Marstrander (nr. 36) efterlot seg over spd., men ingen barn, Fredrik P. Marstrander (nr. 41) ingen spesiedalere, men flere barn, som fortsatte slekten til våre dager. Han er derfor slektens 2. stamfar. - Ved siden av de hårde livsvilkår vekker den store dødelighet blant barn og unge oppmerksomhet. Av de 41 personer, som de 5 generasjoner omfattet, døde 22 personer eller 54 % som barn eller ung av barnesykdommer, dårlig barnestell og helsestell danske kolonipolitikk i Norge hadde berøvet, datidens usunne boliger og ikke minst som følge av de hårde livsvilkår og den stedmoderlige behandling, som blev Norge til del i dansketiden. - Av interesse er også den stigende høydevekst. Våre forfedre i 18. årh. var av «liden Vext med Paryk», dvs. litt over 1,60 m. I eldre tid blev 3 1/2 tommelalen = 165,9 cm ansett for normalhøyden for en mann (så Jònsbòk fra Magnus Lagabøters tid). Prosten ser ut til å ha vært av noenlunne normal høyde. Men hans barn (7. generasjon) var cm høyere, og hans senere efterkommere (8. til 10. gen.) cm, altså over 1/2 alen mere (ca. 1,80-2 m). Med kjøpmann Fredrik P. Marstranders eldste sønn prosten Peter Marstrander brøt slekten opp fra Bergen og slog inn på den akademiske bane omkr Til de 5 første generasjoner i Bergen kom senere 6-7 nye generasjoner, delvis spredt utover landet i forskjellige yrker, men mest samlet i Oslo. Det synes å være karakteristisk for slekten at den helst søker hen til de største byer i vårt land, hvor livsmulighetene er de fleste og beste, og tidens pulsslag fornemmes sterkest. 2. hefte av vår slektshistorie vil omfatte de 6-7 nye generasjoner, fremstillet på vanlig vis efter slektslinjer, og en navnefortegnelse til begge hefter under ett. - Til slutt minnes jeg med takknemlighet min avdøde bror ingeniør-geolog Rolf Marstrander for hans alltid inspirerende interesse og offervillige arbeide for slektsboken, like så min avdøde søster frk. Susanne Marstrander for hennes testamentariske gave på kr som bidrag til utgivelse av en slektsbok, et eksempel til efterfølgelse! - 1. hefte av vår slektshistorie er utkommet ved økonomiske bidrag fra 7., 8. og 9. generasjon. Det er mitt håp at 9., 10. og 11. generasjon vil vise en lignende slektsfølelse ved å yte bidrag til utgivelse av 2. hefte. Finn Marstrander. 8

9 Bynavnet Marstrand I alle håndskrifter av Sturla Tordssons Håkonar saga kap. 333 heter det at «han let byggja Màstrandir». Ved siden av denne form som Sturla vel må ha hørt under sitt opphold i Norge nevnes i andre kilder Masstrandir 1325 og Malstrandir 1353, De 3 varianter er alle flertallsformer som snart forsvinner, efterhvert som stedets karakter av by festner seg. Parallelt med disse flertallsformer går 3 entallsformer side om side i flere hundre år: 1) Malstrand, dokumentert fra 1310, - 2) Mastrand, nevnt fra 1291 og i byens eldste segl av 1330 og ellers i en mengde innen- og utenlandske kilder og fremdeles en levende form i de brede lag, - 3.) og endelig det litt yngre Marstrand fra 1440 som nu er byens offisielle navn. l) Alle disse varianter er resultatet av lange tiders utvikling og viser at stedsnavnet har eksistert lenge for byen blev til. Sturla Tordsson i Hákonar saga, Peder Claussøn Fries i Norriges Beskrivelse, P. A. Munch i Det norske Folks Historie har med urette satt navnet i forbindelse med mar (m) «måse». Den moderne språkvitenskap mener navnet enten har sammenheng med marr (m) «hav», smlgn. Grenmarr eller mol, gen. malar (f) «grusbanke» og derfor enten betyr «(lavere, ofte sandet) havstrand» (sammenlign tysk Maerstrand!) av en opprinnelig form Marstrand 2) eller «gruset strandbanke» av en grunnform Malstrand, 3) som ennu er bevart i Malpert, den lille Øya mellom Marstrandøya og Kuøya. De lokale naturforhold synes nærmest å støtte den siste forklaring som en mere markant og karakteristisk stedsbetegnelse, «en strandbanke av skallsand, vilket som en ofantlig bank täcker stranden där staden ligger». 1) Ortsnamnen i Göteborg och Bohus Län. 2) De norske professorer Anne Holtsmark, Carl Marstrander og Alf Sommerfelt. 3) De svenske professorer Hj. Lindroth, E. Hellquist og Lidén. Se også E. Olån: Marstrands historie, G6teborg 1917, s. 7 (4. utg.). 9

10 Slektsnavnet Marstrand(er) og fortidens navnetradisjoner Det var urgammel skikk blant indoeuropeerne, ikke minst i Norden, å kalle eldste sønn opp efter farfar, undertiden morfar. Det gjaldt alle samfunnslag fra kongehuset til bondestanden. I Marstranderslekten har denne tradisjon holdt seg i over 300 år, idet navnene Fredrik og Peter med et par unntak har vekslet i annen hver generasjon like til våre dager. De yngre sønner fikk gjerne navn efter far, morfar eller onkler, døtrene efter bestemødre, mor eller tanter. Som tilnavn eller efternavn fikk det nye slektledd et patronym som var en avledning av farens fornavn: i persisk Darius Hystaspis (sønn av Hystaspes), i gresk Aganierimon Atreides (s.av Atreus), i irsk Arthur Mac Donald (s.av Donald), i norsk Olav Haraldssøn, Asa Håkondatter o. lign. Men det fantes også en mengde andre tilnavn, som gav uttrykk for hjemstavn (Marstrand), arbeide (Smed, Smith), egenskaper (Schøn, From), legemsform (Lange), utseende (Magnus Barfot), farver (Brun, Gråli, Schwartz) osv. Av alle disse tilnavn blev patronymet oppfattet som det egentlige tilnavn og derfor oftest brukt i offentlige dokumenter. - Men om alle tilnavn gjaldt det at de bare var knyttet til en bestemt person og døde med ham. I det øyeblikk tilnavnet blev overført på barna, kunne det lett bli slektsnavn, hvis de ellers hadde en viss sosial posisjon. I middelalderen var faste slektsnavn blitt almindelig i Europa blant adel og Borgerskap. Og da en mengde utlendinger i 16. og 17. årli. innvandret til Norden, førte de sitt slektsnavn med seg. Her blev de ofte de toneangivende, og fra innvandrede adelsmenn, offiserer og borgere bredte den utenlandske navneskikk seg langsomt utover til innfødte embetsmenn, geistlige, borgere og bønder. Praktiske hensyn og litt honett ambisjon var drivkraften i denne utvikling som forøvrig fortsetter den dag i dag. Utviklingen fra tilnavn til slektsnavn blev oftest bestemt av sosiale hensyn, sosial oppdrift, våknende slektsfølelse, rikdom, miljø, giftermål, kort sagt den posisjon mannen hadde. - Derfor kan man trygt si at en snekker Hans Marstrand som var skyld i en ildebrann i Bergen 1588, og en båtsmann Anders Marstrand som er nevnt i Bergens folketelling 1645, 10

11 bare hadde Marstrand som tilnavn. På et så tidlig tidspunkt kan man nemlig regne med at faste slektsnavn ennu ikke hadde nådd frem til disse samfunnsklasser. Det samme gjelder de ca. 20 personer som flyktet fra Marstrand til Bergen efter den skånske krig 1679, hvorav noen undertiden kalte seg med hjembyens navn uten at det gikk videre til deres efterkommere unntatt i et eneste tilfelle: Anders Fredrichsen Marstrand(er), vår norske stamfar. - Foruten vår slekt levet det en matrosslekt i Bergen fra 1660-årene til 1730-årene som, mot alt hvad vi skulle vente, bar det faste slektsnavn Marstrand. Det kan bare forklares som et nedarvet navn, som den sosialt reduserte matrosslekt hadde bevart fra et opprinnelig høyere samfunnsmiljø. Fornavnene Nils og Jens peker hen på Gryttenpresten Jørgen Nilssen Marstrand ( ) og hans hustru Anna Jensdatter (Staby). - Vår norske stamfar, fregattkaptein Anders Marstrand, nevnes i kildene fra under flg. navn: 1) Anders Fredrichsen (i originalmanuskriptet til Bergens borgerbok 1696, hvor Nicolaysen feilaktig har lest Hendrichsen, ellers mest i Nykirkens kirkebøker, - 2) Anders Fredrichsen Marstrand (for å unngå forveksling med den jevnaldrende Anders Jensen Marstrand av ovfr. nevnte Bergensslekt), - 3) Anders Marstrand (som han oftest kalte seg), - 4) Anders Fredrichsen Marstrander (av og til), -5) Anders Marstrander (av og til). - Navneformen Marstrander er trolig dannet med det germanske suffiks -er «som er fra Marstrand» på samme måte som trønder, kristiansander, tysker olign. Men fonetisk faller vårt slektsnavn ikke under denne gruppe: det heter regelrett Irland - irlender, Grønland - grønlender, men aldri Marstrand - Márstrander (som man kan høre i vulgær uttale på Østlandet). Det kommer av at ord på -land, -sand, -strand med suffikset er ender på -ander, som fonetisk faller sammen med det latiniserte greske ordet -ánder, «mann» med kraftig aksent på -a. Denne endelse er ett av de almindeligste ledd i tidens navnedannelse, som brer seg langt utover de lærdes krets og blir fonetisk «toneangivende» for alle navn på -ander (og for ord på -a), ikke bare for gresk-latinske navn som Arctánder, Lykánder, Scholánder, men også for nordiske navn som Hegnánder, Marstránder, Molánder o.lgn

12 Historisk oversikt Marstrand omtales første gang i 1227 i Hákonar saga 150 som fiskerleie og uthavn, senere beskyttet av et kastell. På strandsiden var oppført adskillige hus og fiskeboder, og i havnen lå kjøpmenn på oppkjøp av sild. Omtrent på denne tid fikk Marstrand status som by, anlagt av Håkon Håkonsen ( ), men i virkeligheten skapt av sildefiskeriene, som var byens store, men lunefulle rikdomskilde. Fra de siste tusen år kjennes 9 sildeperioder utenfor Båhuslens kyst av vekslende varighet fra år.1) Da «tilseglede hvert Aar mange tusinde Skibe af Danmark, Tyskland, Friisland, Holland, Engeland, Skottland og Franckrige til at kiøbe og udføre Sild og finge alle overflødig nok».2) Fra mikkelsmesse (29. september) «naar Gud giver sin Velsignelse» var det et yrende liv på alle øyer og holmer langt ute i havgapet, og i alle fjorder og viker inne ved kysten, hvor «Adelsmænd saa vel som Borgere og Bønder have ladet bygge skiønne og store Boder og Huus, to eller tre Loft høije»,2) som var overfylt med mange tusen mennesker. Fredrik 2. ( ) søkte ved forordninger å regulere fisket og holde regnskap med dets avkastning i kronens interesse. Han gav Marstrand monopol på hele sildehandelen med utlendingene og gjorde byen til et internasjonalt sentrum for sildehandelen i Europa, samtidig som han sørget for at «havets sølv» ikke bare kom byen til gode, men også strømmet rikelig inn i kongens kasse ved sildetollen. «Havets sølv» lokket en mengde eventyrere til «Nordens Sodoma», som Marstrand den gang blev kalt pga. det ville, tøylesløse liv i fiskesesongen. Forfatteren av «Den norske So» (1584) og senere Peder Claussøn Fries i sin «Norriges Beskrivelse» (1613) spådde derfor store straffedommer over den ugudelige by. Allerede 15883) blev silden borte og byens rikdomskilde med den. Og i de kommende hundre år kom ulykkene slag i slag, 1) Olán: s. 133, ) Peder Claussen Fries: Norriges Beskrivelse. 3) Olán: s

13 ildebranner (1643, 69, 82) og krigsulykker: 6 ganger i løpet av et par generasjoner blev byen hærsatt og gikk fra det ene rike over til det andre ( , , ). For å hjelpe Marstrand på fote igjen efter den store brannen i 1643 fikk Norges statholder Hannibal Sehested kongen til å gi byen store privilegier i tillegg til de gamle, bl. a. skattefrihet og tollfrihet for egne varer og for salt, vin, brennevin og endelig rett til å bruke sine defensjonsskip til handel i fredstid. Til gjengjeld måtte borgerne forplikte seg til å bygge byen opp igjen med stenhus, og utruste 4 defensjonsskip på 200 lester med 24 kanoners bestykning. Slik var forholdene, da det norske Båhuslen blev avstått til Sverige ved Roskildefreden i 1658 og de første vage konturer av vår slekt kunne skimtes i Marstrand og nærmeste omegn. At den var bosatt her i byens verste nedgangstid, viser klart, at det var en gammel stedegen slekt, som hadde levet i generasjoner i sine «fädrenes land». 13

14 1. GENERASJON I MARSTRAND fra Roskildefreden 26. februar 1658 til freden i Lund 27. september Ved Roskildefreden blev det gamle norske landskap Båhuslen med Marstrand avstått til Sverige. Byen sank snart ned i fattigdom, og Gøteborg tok ledelsen. Selv om det neppe var rettferdig, var det allikevel forståelig at borgerne i den ulykkelige by målte Marstrands ydmykelser og armod under svensk styre på bakgrunn av dens tidligere storhet og rikdom i norsketiden. Under den skånske krigen var derfor den gamle kjærlighet til Norge levende i hele Båhuslen og delte faktisk befolkningen i 2 leire, og vår slekt i 2 grener. Den ene grenen, som var lojal mot sitt nye fedreland Sverige, var bosatt i Gøteborg som en høyt ansett slekt 1) som det ikke har lykkes å finne, bl. a. fordi den sannsynligvis har hatt et ukjent slektsnavn. Den andre grenen som hadde grepet til våpen for sitt gamle fedreland Norge, flyktet til Bergen like før Båhuslen blev utlevert til svenskene høsten Om noen mannlige medlemmer av slekten blev tilbake i Marstrand og omegn, vet vi ikke. Det er mulig at en «dantzemästare Anders Marstrander» som døde 24. novbr «nogra och sjuttio åhr... af ålderdom» i Skara og efterlot seg 45 riksdaler, tilhører vår slekt. 2) Han er da født omkr og kan tenkes å være en nærmere eller fjernere slektning av Anders Marstrand(er) i Bergen. - Under krigen klaget den svenske admiral Sjøblad til admiralitetskollegiet i Stockholm over at han ikke kunne stole på båhusleningenes troskap, fordi «en stor del av sjøfolkene fra Båhuslen er rømt over til fienden endog med kronens egne slupper». - Samtidig rapporterte den dansknorske kommandør Johan Vibe at 26 båhusleninger hadde rømt fra svenskene over til hans flotilje høsten ) - Og da Gyldenløve med norske tropper i usedvanlig blodige kamper i juli 1677 erobrede både byen og den «uinntagelige» festning Karlsten, var også menn fra Marstrand og omegn med i angrepet. Det sted hvor likene av de norske sol- l) Anders Marstrands Supplikk av 22. aug ) Skaras bouppteckningar för 1775 (Skara T 1775: 389, Fl1: 8) og Dødboken (Skara G: 3). 3) Olav Bergersen: Fra Henrik Bielke til Iver Huitfeldt, b. 1, s. 607,

15 1 I (1) Fredrich Hansson dater lå tettest, har svenskene kalt «danskenes kirkegård», hvor de har reist en bautasten med en latinsk innskrift «til ære for danskene l677». 1) Den skånske krig var en utløper av Ludvig 14.s krig mot nederlenderne og blev avgjort ikke av våpenlykken, men ved et diktat av den franske konge til fordel for hans allierte Sverige ved freden i Fontainebleau 23. aug. 1679, som blev stadfestet ved freden i Lund 27. septbr. s. å.: Danmark-Norge måtte gi fra seg alle sine erobringer til Sverige. De pronorske sympatisører og kombattanter flyktet i store skarer fra Båhuslen og Marstrand høsten Bare fra Marstrand som dengang antaes å ha hatt ca. 900 innbyggere, har jeg funnet ca. 20 menn foruten kvinner og barn som flyktninger i Bergen i 1680-årene. Hvor mange da i de andre norske og danske byer? Det må ha vært en ren folkeflukt. - Men enkelte blev nok tilbake av forskjellige grunner og ble straffet hårdt av svenskene. Blant de almindeligst forekommende straffer var hengning, mishandling, fengselsstraffer og formueskonfiskasjoner, vel kjent i Skåne og Jemtland, og vel da også i Båhuslen. Beryktet var det harde «Marstrandarbeide» på Karlsten festning. - Men om disse forhold har det ikke vært mulig å få opplysninger fra svenske arkiver. 1 I (1) Fredrich Hansson og Berte Fredrichsdatter er slektens stamforeldre. De er siste skudd av en gammel norsk slekt i Marstrand og omegn, og samtidig første ledd av en slektgren, som flyktet til Bergen efter den skånske krig ( ) og tok navnet Marstrand(er) som et blivende minne om sin opprinnelige hjemstavn. Stamfars fornavn går igjen i sønnens patronym Anders Fredrichssøn (Marstrand) og i eldste sønnesønn Fredrich f og stammors fornavn i eldste sønnedatter Berte f Det var til å begynen med alt vi visste om våre stamforeldre. Men ved å kombinere de historiske kjennsgjerninger med de sparsomme arkivopplysninger fra Sverige og Norge og passe dem logisk og kronologisk inn i hverandre som mosaikkstykker i et hele, kom stamforeldrenes patronymer endelig for dagen og dermed også deres hårde livsskjebner, ikke alltid klare i detaljene, men iallfall i hovedlinjene. Fredrich må antas å være født omkr og var vel ca. 15 år gml. ved Roskildefreden 1658, da det norske landskapet Båhuslen blev avstått til Sverige. Norske sympatier var lenge levende i befolkningen, også hos unggutten Fredrich og blev senere i den skånske krigen deres skjebne. Hans livsstilling er ikke kjent. Vi vet bare at han blev gift med Berte omkr og var bosatt i Marstrands omegn ved havkanten. I 1) Olán: s

16 I I (1) Fredrich Hansson byens manntallslister er han ikke nevnt. Da sønnen Anders tok borgerskap i Bergen 1696, opplyste han at han var «fød udi Marstrand», som han også senere i sin supplikk av 1717 kalte sitt «fødelse ort». Enten er han da virkelig født i Marstrand by, hvor morens barndomshjem senere viste seg å være, eller han har tenkt på byen i videste betydning som midtpunktet for hele omegnen i likhet med Jørgen Christenssøn fra Kjørna dvs. Tjørn, som tok borgerskap i Bergen 1699 og senere i 1700 og 1715 kalte seg Marstrand. Ingen kjente Tjørn, alle kjente Marstrand. Byens navn slog sterkt på de nasjonale strenge: kampen om byen var kampen for å gjenvinne det tapte Båhuslen, og Gyldenløves erobring av Marstrand og Karlsten festning hadde kastet glans over navnet. Patronymene er hjørnestenen i all genealogisk forskning. Det var bare fornavnene på våre stamføreldre, som hittil var kjent. Det gjalt derfor å finne et ektepar med navnekombinasjonen Fredrik/Berte for derigjennom å oppspore deres patronymer. Efter Roskildefreden 1658 var det danske kongenavn Fredrik «mycket sällsynt» i Båhuslen, mens Berte derimot var meget almindelig. Kombinasjonen Fredrik/Berte måtte da være ytterst sjelden. Av de 7 personer Fredrik som hittil er funnet i kyststrøket Marstrand-Gøteborg, hadde følgende 2 en hustru ved navn Berte: 1) Kaptein ved Gøteborgs eskadre Fredrich Carlsson og Bärta Zachrisdatter er trolig født 1620-årene, gift 1650-årene. Av deres barn er nevnt: a) Admiral (Carl?) Fredrichsson, adlet «Sjøhjärta» - b) Ingeborg Fredrichsdatter, gift 1680-årene med tollinspektør i Båhuslen Gustaf Carlman 1). Det er lite trolig at vår stammor Berte kan være identisk med Bårta Zachrisdatter eller datter av dette ektepar, fordi hun i første tilfelle ville bli for gammel, i siste tilfelle for ung. Men hvis en slektskapsforbindelse på annen måte kan påvises mellom vår slekt og admiralen i Gøteborg, vil Anders Marstrands uttrykk «Høga Frännor» om Gøteborgslekten i supplikken av 1717 være pa sin plass. Men hverken kapteinen eller admiralen er hittil funnet i arkivene tross iherdige undersøkelser i Stockholm og Gøteborg. De har sikkert eksistert, men er godt gjemt. 2) Fredrich Hansson og hustru Berte... er nevnt i de store trolldomsprosessene i Båhuslen , som endte med, at et stort antall kvinner blev dømt til døden som hekser. Blant de anklagede var borgerinesterinnen Malin Burgesdotter, 2) mor til den myndige Marstrandpresten mag. Fredrich Nilsson Bagge, 3) som i tale og skrift kjempet for sin mors liv og endelig fikk henne frifunnet. Han forfattet i den anledning «Ett lithet 1) Wilh. Berg: Genealogiske Anteckninger, avskrift i Göteborgs landsarkiv. 2) Olán: s ) Svensk biograf. lex.: Bagge. 16

17 1 I (l) Fredrich Hansson sendebreff: Om måthan att procedere meth trollfolck, skichadt magistraten udhi Marstrandh» (1669). Her forkastet han den så kalte vannprøven med den begrunnelse, at om et menneske flyter, kan det ikke være av Gud, men «må vara av djävulen, och år så intet att tro, ty han år en løgnare av begynnelsen». Hans sendebrev vakte oppsikt i vide kretser i Marstrand og omegn. Menn og kvinner lot seg binde korsvis på hender og føtter og kaste ut i vannet, forat de kunne gjøre seg opp en mening om denne «gudsdom». Også «Børtha Fredrik Hanssons hustru» var levende interessert i vannprøven, som rettsprotokollen fra 28. juli 1671 viser: «Funnos ock flera qwinnor... som formedelst dhet tahl som utspriddes, att alla qwinfollk skulle flyta, hade sigh slelfwa proberat, och hwar andra utkastat, såssom Børtha Fredrick Hanssons hustru, med pigan Johanna Benguclotters samtøckle, henne bundit och utkastat, uthi 2:ne andra qwinnepersoners närwarelse.» Når Børta er den eneste som navngis av de mange ellers anonyme kvinner som «hade sigh slelfwa proberat», må hun ha vært et kjent og aktet menneske og et troverdig vitne, som kanskje har støttet mag. Fredrich Nilsson Bagges syn på vannprøven. Og da hennes mann het Fredrich Hansson og hennes far Fredrich Henrichson (se s. 22) og dette fornavnet ellers bare kan påvises i de 2 Marstrandslekter Bagge og Brelinis, må vi regne med den mulighet at våre stamforeldre var beslektet og tilhørte 2 sidelinjer av Bagge eller Brelims: 1) De bærer den ytterst sjeldne navnekombinasjonen Fredrich/Berte. - 2) Navnene Fredrich, Berte og Hans går igjen i 3 av Anders Marstrands barn: Fredrich f. 1699, Berte f og Hans f Nu er vel Hans først og fremst oppkalt efter sin morfar Hans Aamundsen, men han kan jo også tenkes å være oppkalt efter sin eventuelle farbror (se ndfr.!) og efter Anders' farfar. - 3) Ikke bare deres fornavn, men også deres alder og bopel svarer helt til våre stamforeldres: av rettsprotokollen 1671 skjønner vi, at Fredrich Hansson og Børta var unge mennesker bosatt ved havet, av manntallslistene, at de ikke bodde i Marstrand, men i omegnen. Årene gikk, og krigen kom. Ubeskrivelige ulykker veltet inn over Båhuslen. Fredrik Hansson hadde vokset opp i den hårdeste kamptid i Nordens historie: krigene og endte med seier for Sverige og store erobringer, som omfattet 1/4 av Danmarks og 1/8 av Norges befolkning. 1) Mest smertefull for Norge var tapet av Båhuslen, som Anders i sin supplikk av 1717 kalte sitt «fädrenes land». Båhusleningene delte seg i 2 leire: de som var lojale mot sitt nye fedreland Sverige og blant dem de «Høga Frännar» i Gøteborg, som Anders kalte 1) Ernst Sars: Udsigt over den norske historie 4. del, kap

18 1 I (1) Fredrich Hansson denne ukjente slektgren, - og de som var tro mot sitt gamle fedreland Norge, og til disse hørte Fredriks slektgren. Men troskap mot Norge var opprør mot Sverige og blev i den skånske krigen bestemmende for Fredriks liv og skjebne. I ovennevnte supplikk gav Anders den viktige opptysning, at han som «ung Gåsse om 8 åhr till Norige kommen». Det betydde, at han reiste fra Marstrand ut på høsten 1679, senest 11. oktober, da det siste bergenske defensjonsskip forlot byen og overlot den til svenskene, 14 dager efter freden i Lund. Og dette betydde atter, at hans far Fredrich hadde vært pronorsk kombattant, siden Anders blev sendt til Norge, like før svenskene besatte byen. Ingen av foreldrene fulgte sønnen til Norge - av grunner vi bare kan ane (se ndfr.). Av 35 personer ved navn Fredrik, som kan påvises i Bergen på denne tid, passer ingen inn i bildet som Anders' far. - Fredrich har vel da enten funnet døden som pronorsk kombattant under krigen, eller er blitt tatt til fange og dømt fra liv og gods som opprører efter krigen, eller til livsvarig straffarbeide på Karlsten festning, en beryktet straff pga. det hårde, umenneskelige arbeide. Det siste er vel det sannsynligste og er da en naturlig forklaring på, at hans hustru og datter ikke reiste bort fra Båhuslen, men flyttet inn fra omegnen til Marstrand by og bosatte seg der for stadig å kunne være i kontakt med livstidsfangen på Karlsten festning. Når den 8-årige sønnen Anders blev sendt til Bergen under beskyttelse av sin onkel som også må ha vært pronorsk kombattant, var det en altfor tung beslutning som en mor neppe ville ta. Det synes derfor rimeligst å anta, at faren hadde ordnet det slik, før han overgav seg til svenskene efter 11. oktober Av de over 20 flyktninger fra Marstrand og omegn som hadde søkt tilflukt i Bergen efter den skånske krig, kan bare en eneste person komme på tale som Anders' onkel og pleiefar, nemlig en sjømann ved navn Larids Marstrand på Nordnes, hvis hustru Dorethe Pedersdatter sannsynligvis også var fra Marstrand og døde i Bergen: 1690, 7de Marti: «Dorethe Pedersdatters Liig i Nye Klercke Gaard. Hendes mand heder Larids Marstrand, som er bortreijst; hun holder til paa Houen inden for Nord Næs.» Da Larids' patronym mangler, kan vi ikke vite, om han var bror av Anders' far eller mor. I takknemlig erindring om denne onkel kalte Anders en av sine sønner Lars. Vi vender tilbake til Berte (Bärta, Börta, Burta) og slår fast at hun sannsynligvis blev født i slutten av 1640-årene i Marstrand og blev gift med Fredrich Hansson omkr og at hun i sitt 10-årige ekteskap sikkert hadde 2 barn: Anders f og Dorte f. ca Men ut fra datidens faste navneskikker og vår egen 300-årige slektstradisjon kan eldste sønn i dette ekteskap neppe ha hett Anders, men Hans, f. ca

19 I 1 (1) Fredrich Hansson 1670-årene, oppkalt efter sin farfar. Når Hans ikke finnes nevnt i kilderne, er forklaringen ganske enkelt den, at Hans må være død som barn, og at alle «Marstrands fødelse-, vigsel- och dødbøcker» før 1685 er gått tapt. Fredrich og Berte synes begge å ha vært kjente og aktede mennesker i jevnt gode økonomiske kår. For Berte har dette ekteskap åpenbart vært hennes lykkes tid. Men efter krigen sank hun ned i den ytterste fattigdom og trakk seg tilbake fra sitt tidligere miljø. Dette skyldtes vel ikke bare, at mannens gods og formue trolig var blitt konfiskert, men også at den økonomiske depresjon, som rammet Sverige så hårdt efter krigen, med dobbelt tyngde meldte seg i Bohuslen: silden blev borte omkr. 1680, Marstrand blev hjemsøkt av svære krigsulykker og ildebranner (1669, 1682) og led sterkt under Göteborgs overmektige konkurranse. 1) «Utfattig» var en almindelig karakteristikk i manntallslistene i denne tid. - Berte, som efter krigen var flyttet inn til Marstrand, maktet vel ikke lenger å livnære seg selv og sin datter og har vel derfor efter mannens død inngått ekteskap med en mann ved navn Torsten, som var likeså «utfattig» som hun selv. Denne mann er kanskje identisk med Torsten Jacobsson i manntallslisten 1682, men finns ellers bare nevnt i Marstrands dombøker 1685 som «Börta Fredricks man Torsten benämnd» og i manntallslisten 1689 som Torsten «på Braseberget», enten fordi han bodde dér eller arbeidet dér. Siden nevnes han ikke mer og er vel da død 1689/90. Braseberget er trolig en lokalitet i eller utenfor byen på selve Marstrandøya og betegner vel da et sted, hvor man brente eller «braste» bék av tjære til fartøyer. At Torsten leilighetsvis også solgte skibsbolter og kanskje andre skipsrekvisitter, fremgår av Marstrands dombøker 1685, som Gøteborgs landsarkiv gir følgende utdrag av: « /12 berättar en för stöld av järn misstänkt kvinna, Anders Kellssons hustru, aldrig slika järnsaker av någon soldat eller arrestant att hava undfått utan hon själv haft skeppsbultar, de lion köpt av Börta Fredricks man Torsten benämnd». Av de 2 hovedpersoner nevnes hun som kjøper på vanlig vis som «Anders Kellssons hustru», han som selger helt usedvanlig som sin hustrus mann «Börta Fredricks man Torsten benämnd». Det siste fant sted, når mannen enten var ukjent eller sosialt stod betydelig under sin hustru. Til tross for at hun synes å ha vært gift med Torsten, kalles hun ikke Börta Torstens, men bare Børta Fredricks, altså med posionymet efter sin første mann; så også i manntallslistene de 4 ganger hun finnes nevnt: 1690, 1692, 1695 og 1698, de 3 siste ganger sammen med sin datter. 1) Olán s. 23 o. a. st. 19

20 1 I (1) Fredrich Hansson Å beholde sin 1. manns navn i 2. ekteskap må sies å være helt ekstraordinært og har vel en spesiell forklaring. Hennes 1. mann Fredrich Hansson hadde kanskje vært kjent av alle, mens hennes 2. mann Torsten var helt ukjent (se ovfr.!). Det kan også tenkes en annen forklaring: genitiven i «Børta Fredrichs», som i 90 av 100 tilfelle blev oppfattet posionymt som «Börta Fredricks hustru eller enke», sees i et par tilfelle å betegne et patronym: Kirsten Gummesdotter (1689), Kirsten Gummes (1690) - Ingeborg Mogensdotter, Ingeborg Måns fra samme tid og sted. Da Börta var datter av Fredrich Hendricksson (se ndfr.!) og hadde vært gift med Fredrick Hansson, kan altså begge løsninger være rette er hun åpenbart på vei tilbake til sitt gamle miljø. Hun er ikke lenger «utfattig», men har råd til å kjøpe kirkestol i Marstrand kirke, som skikk og bruk dengang var blant honette folk. Marstrand kirkeregnskaper (fol. 125, 30. juni 1695) og Marstrand kirkes stolbok (fol. 185, 19. april, uten årstall) opplyser: «Börta Fredrichz dotter betahlt för ett Stohlrum och Nyckil & dhen Stohl N:o 20 På Norra Sijdan 1:16 (= I daler 16 øre silvermynt). I margen står «bortflydt», som må gå på året Først nu kommer hennes patronym frem i kildene. Og patronymet viser at hun er datter av Fredrich Henrichsson i Marstrand (f. ca ) og hustru av ukjent navn (f årene 1673/1674). Siden Børta Fredrichs plutselig får råd til å leie kirkestol i 1695, har vel denne hendelse sammenheng med de lysere fremtidsutsikter som åpnet seg for sønnen Anders Marstrand i Bergen. Han stod nu for tur til å bli skipper efter Peder Pedersen Trøye ( 1696) på «Den forgylte Furebom» som ofte sees å ha seilt på landene ved Kattegat og Østersjøen. Anders har derfor sikkert mangen gang vært innom Marstrand og Gøteborg, i første by for å hjelpe sin mor økonomisk, i siste by for å hilse på sine «höga frennar» og på venner og kjente. I 1696 blev han skipper og giftet seg, og 29. juli 1698 kjøpte han eget hus i Strandgaten. Samme år hentet han sin mor fra Marstrand til Bergen. Börta Fredrichs omtales da som sykelig i Marstrands manntallslister. Hun bodde hos sin sønn de 2 siste år og døde i april 1700: «1700, 9de Aprilis: Skipper Anders Fredrichsens Moder begravet i NyeKiercke-Gaarden med de 2 mindste Klocker og Lig-Prædicken. 20