Kjære bruker. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen. Redaksjonen

Transkript

1 Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside ( og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen

2 3paver sloss KIRKESTRID Sent på 1300-tallet ble den katolske kirke splittet i to delt mellom én pave i Roma og én pave i Avignon. Europas konger måtte velge side. Kaoset var komplett da det ble innsatt en tredje pave i Pisa. Urban 6. Roma SØR-EUROPA/1378 Siden 300-tallet har biskopen i Roma AVIGNON hatt tittelen pave PISA og vært leder for den katolske kirke. På 1300-tallet blir imidlertid pavesetet flyttet til Avignon i Frankrike. Flyttingen utløser blant annet en 40 år lang strid om hvem som egentlig er pave. ROMA AV PELLE STAMPE Den gamle paven hadde trukket sitt siste sukk og lukket øynene for alltid. Som sin siste viktige gjerning i embetet hadde han året før, i 1377, flyttet pavesetet fra eksilet i Avignon i Sør-Frankrike tilbake til den hellige byen Roma. 17 kardinaler hadde nå som oppgave å utpeke en arvtaker. For å få arbeidsro hadde de søkt tilflukt i Vatikanets festning Engelsborg ved bredden av elva Tiber. Bare her følte de seg trygge for folkemassene i Roma som høylytt forlangte en italiener som ny pave. En av kardinalene foreslo at de skulle utnevne Bartolomeo Prignano, erkebiskopen av Bari i Sør-Italia. Prignano var italiener og i tillegg kjent som en from og medgjørlig mann han måtte da være den perfekte kandidat. Kardinalene mente at Prignano lett kunne overtales til å flytte pavesetet tilbake til Avignon. Her hadde pavene hatt sin residens siden 1309, avbrutt av den gamle pavens beslutning om å flytte tilbake til Roma. Luksuspalasser hadde skutt opp i den sørfranske byen, og kirkens folk hadde vent seg til en overdådig livsstil. I samme periode hadde Roma forfalt, og kardinalene ville ikke bo i en by preget av uro. Kardinalene gledet seg til vakre Avignon, men de skulle få seg en ubehagelig overraskelse. Den 8. april 1378 ble Bartolomeo Prignano innsatt som pave under Rebellen Urban 6. nektet å flytte til pavesetet i Avignon da han først var blitt valgt. Han insisterte på å bli i Roma,... navnet Urban 6., og samme ettermiddag kalte han kardinalene i Vatikanet inn til det første møtet. Nøyaktig hva slags edder og galle Urban spydde ut over forsamlingen, sier ikke kildene noe om. Det som imidlertid er sikkert er at den ellers så føyelige italieneren nektet plent

3 kritikk. Kardinalene trakk seg tilbake til byen Anagni øst for Roma, og her erklærte de pavevalget for ugyldig. Begrunnelsen var at Romas opprørte borgere ikke hadde tillatt et fritt valg; kardinalene hadde derfor bare valgt Urban fordi de fryktet for sitt liv. Nå utnevnte kardinaleom makten AKG/BRIDGEMAN/AKG Clemens 7. Avignon Alexander 5. Pisa... dermed utpekte kardinalene enda en pave, den medgjørlige Clemens 7., som flyttet til Avignon. Nå hadde kirken offisielt to paver samtidig og 30 år senere, i 1409, kom det nok en pave. Kompromisset Alexander 5. ble innsatt i Pisa, men verken paven i Roma eller paven i Avignon ville anerkjenne ham. å flytte fra Roma og forbannet kardinalenes ekstravagante livsstil i så skarpe ordelag at de forlot møtet dypt rystet. Kirken splittes i to De neste månedene viste Urban at han mente alvor. Til tross for mange oppfordringer nektet han å flytte pavesetet tilbake til Avignon. Gang på gang kritiserte Urban kardinalenes levemåte også offentlig. Blant de 17 kardinalene som hadde valgt Urban befant de tolv franske seg, og de var opprørte over den nye pavens Historie

4 KIRKESTRID ne Robert av Genève til pave Clemens 7. Det første Clemens gjorde var lydig å etterkomme de franske kardinalenes ønske om å flytte pavesetet tilbake til det fredelige Avignon. Pavene splittet Europa Den avsatte paven nektet å godta nederlaget. Han erklærte straks utnevnelsen av Clemens for ulovlig. Begge pavene lyste hverandre i bann, det vil si at de kastet hverandre ut av kirken. Dessuten utnevnte begge nye kardinaler, slik at hver av dem hadde et fulltallig kardinalkollegium. Nå hadde kirken to paver. Denne situasjonen hadde den katolske kirke prøvd tidligere. Man hadde opplevd flere ganger at det ble utpekt såkalte motpaver. Men vanligvis sto det en konge eller keiser bak den alternative paven. I 1378 var situasjonen en helt annen. For første gang noensinne var det kirken selv som hadde utnevnt to sittende paver. Begge pavene hadde et fulltallig kardinalkollegium bak seg, de hadde hvert sitt byråkrati, og begge krevde hele Vest-Europas lojalitet. Skismaet, som splittelsen av kirken ble kalt, kom derfor til å dele ikke bare kirken, men hele den kristne verden. Kirken var en så stor del av folks liv at Pavenes luksusliv kostet, så de tok seg godt betalt for bispeembeter med tilhørende bispestav. CORBIS ingen regent eller borger kunne la være å engasjere seg i kirkekrisen. Europas to ledende stormakter, Frankrike og England, utkjempet på denne tiden hundreårskrigen, de to landene valgte derfor å støtte hver sin pave. Frankrike og deres allierte Skottland, Spania og kongeriket Napoli støttet Clemens i Avignon. England og deres allierte Flandern og Portugal støttet Urban i Roma. Det samme gjorde de skandinaviske landene, Polen, Ungarn og de fleste av de mange tyske og italienske fyrstene. Kongene var blitt sterkere Paven hadde vært den mektigste personen i den kristne verden i hundrevis av år. Gud var en realitet for alle, og kirken formidlet kontakten til det guddommelige. Derfor var alle konge som tigger avhengig av kirken. Den sikret at man ikke havnet i helvete. I løpet av 1300-tallet hadde imidlertid kirken mistet en stor del av sin makt over Europas herskere. Kongerikene hadde vokst seg sterkere, og de mektigste herskerne turte nå å utfordre kirken moralsk og politisk. Pavesetet hadde også mistet status og makt fordi det flyttet til Avignon i Den italienske halvøya der pavesetet opprinnelig holdt til, hadde i løpet av 1200-tallet blitt åsted for et kaos av stridigheter mellom utallige små bystater. Pavestaten ble konstant innblandet i disse konfliktene. Luksusliv fikk hard kritikk Beslutningen om å flytte til Avignon vakte høylytt kritikk. Kirkens folk var rasende over at paven kunne forlate den hellige byen Roma der alle de viktigste apostlene lå begravet. Dessuten var mange makthavere og kirkefolk redde for at paven i Avignon ville komme under den franske kongens kontroll med god grunn. I 1309 var den sittende paven selv fransk, og han utnevnte en rekke franskmenn til kardinaler slik at de kom i flertall. Flyttingen til Avignon skadet kirkens uavhengighet. Særlig engelskmennene var opprørt over at en fransk pave satt i det fransktalende Avignon omgitt av franske kardinaler som støttet den franske kongen. Flyttingen ble i tillegg en dyr fornøyelse. I Avignon skjøt det opp et overdådig pavepalass, og pavesetet beveget seg raskt langt bort fra idealet om ydmykhet og fattigdom som kirken bygget på. Det Praktpalasset står fremdeles Pavesetet i Avignon skulle ha et palass som svarte til pavens jordiske og himmelske makt. I årene 1335 til 1364 ble derfor det storslåtte Palais des Papes bygget. Da bygningen sto ferdig, var den med sine m2 det største gotiske byggverket i Europa. I tillegg til å være administrasjonsbygning, residens og kapell, var stedet også en festning med tykke murer og brystvern. Innvendig ble palasset overdådig utsmykket med fresker, gobeliner, malerier, statuer og utskårne tretak. Mens det pågikk slukte byggearbeidet det meste av pavesetets inntekter. Frem til den franske revolusjon i 1789 var Avignon eid av pavestaten. Under revolusjonen ble Avignon erobret og Palais des Papes plyndret. Under Napoleon ble palasset omgjort til kaserne og fengsel og fungerte som det fram til 1906, da det ble gjort om til museum. Avignon i dag ble oppført praktfulle kardinalpalasser, og kardinalene konkurrerte om hvem som kunne holde den mest storslåtte banketten med mat servert på gulltallerkener. Samtidig vokste pavesetets byråkrati, og det ble brukt en formue på diplomati og leiesoldater. Pengene rant ut av kassen, derfor satte pavene nå i gang et storstilt salg av kirkelige embeter, bønner for avdøde, messer og gudstjenester. Som betaling for et embete forlangte pavesetet for eksempel et beløp tilsvarende en årslønn. Kritikken av pavenes luksusliv ble stadig mer høylytt opp gjennom SCALA

5 tallet. Fransiskanermunkene gikk for eksempel til harde angrep på paven med det resultat at munkeordenens påstand om at Jesus og hans disipler ikke hadde eid jordisk gods ble dømt kjettersk. Da Urban i 1378 nektet å bo i Avignon, skyldtes det både det uhemmede forbruket og de tette båndene til den franske kongen. Tre paver samtidig Med en pave i Roma og en i Avignon og et Europa splittet mellom de to var alvoret i situasjonen åpenbar for kirken, men årene gikk uten at det kom til en løsning. Både Urban og Clemens døde og ble erstattet av nye paver i de to setene. Kirkens folk prøvde å få til all verdens kompromisser: Begge pavene skulle trekke seg samtidig. Begge nektet. Fredsmeglerne foreslo da at Europas herskere skulle fjerne den politiske og økonomiske støtten til begge pavene slik at de ble tvunget til å gå av. Den planen lyktes heller ikke. Etter 30 år med to paver hadde kardinalene fått nok. De to kardinalkollegiene ble enige om å trekke støtten til de sittende pavene. Sammen kalte de inn til et kirkemøte i Pisa. Endelig bare én pave Året etter utnevnte de to kollegiene en felles pave. Han het Alexander 5. Samtidig ble pavene i både Roma og Avignon avsatt. De to nektet imidlertid å anerkjenne avgjørelsen og nektet hardnakket å gå av. Nå fantes det ikke to, men tre paver. De neste fem årene var preget av kaos, men til slutt fikk den tyske keiseren lagt så mye press på den nyutnevnte Pisa-paven at han kalte inn til nok et kirkemøte i Det tok tre år før alle ble enige om å tvinge de tre pavene til å gå av og utnevne en ny felles pave. I 1417 ble pave Martin 5. innsatt i Roma og den store pavekrisen var over. Til tross for at kirken var gjenforent, var pavesetet nå betydelig svekket. Flere konger tillot bare paven å virke med tillatelse fra regenten. Andre begynte å vurdere om det skulle opprettes selvstendige nasjonale kirker. Andre igjen foreslo at paven skulle være underlagt et eget råd, styrt av folk fra alle de vesteuropeiske landene. På begynnelsen av 1400-tallet var dette et ekstremt forslag, men pavens makt var så svekket at han i 1434 måtte avfinne seg med å bli satt under administrasjon av et slikt råd. Det gikk imidlertid bare 25 år før en pave igjen fikk så mye makt at han offisielt kunne fordømme ideen om at paven var underlagt noen annen myndighet enn Gud. Midt på 1400-tallet hadde pavesetet derfor formelt samme makt som før flyttingen til Avignon, men 150 års splittelse hadde satt dype spor. Paven hadde mistet sin opphøyde status, han var ikke den kristne verdens midtpunkt lenger, men leder av en sterkt kritisert institusjon belastet med overforbruk og korrupsjon. LES MER: Joseph H. Lynch: The Medieval Church, Longman Group, 1992 R.W. Southern: Western Society and the Church in the Middle Ages, Penguin Books, 1990 Paver i Avignon: Paveskisma: en.wikipedia.org/wiki/western_schism Først i 1417 fikk den katolske kirke lagt striden bak seg nå kunne man feire innsettelsen av én felles pave. Martin 5. het mannen som til manges usigelige lettelse var alene om paveverdigheten. Kirkens anseelse ble imidlertid aldri den samme etter den langvarige krisen. Historie SCALA