BIOLOGISK MANGFALD I SOGNDAL KOMMUNE

Transkript

1 BIOLOGISK MANGFALD I SOGNDAL KOMMUNE Kartlegging og verdisetting av naturtypar, vilt og raudlisteartar Nærare studiar av artsrike vegkantar i Sogndalsdalen Eldrid Nedrelo Cand. scient. oppgåve Institutt for biologi og naturforvaltning Norges Landbrukshøgskule 2001

2 Føreord Denne hovudoppgåva er utført som Cand. scient. oppgåve ved Institutt for biologi og naturforvaltning, Norges Landbrukshøgskule, Ås. Inspirasjonen til å skriva oppgåva har først og fremst kome gjennom alle dei fine naturopplevingane eg har hatt i heimkommunen min gjennom mange år. Arbeidet med oppgåva har vore særs lærerikt, og eg har lært naturtilhøva i Sogndal endå betre å kjenna. Først vil eg rette ei stor takk til Jørn Erik Bjørndalen som har vore hovudrettleiar og til siderettleiar Inger Auestad; for god rettleiing, nyttig kritikk undervegs, og inspirerande samtalar! Takk til Liv Norunn Hamre for god hjelp i samband med ordinasjonsanalysane og for utforminga av ordinasjonsdiagramma! Takk også til Halvard R. Pedersen for innføring i Arc View og tolmodig hjelp med datatekniske problem. Ei spesiell takk til Johannes Anonby, Knut Kay Berget, Jørn Erik Bjørndalen og Gjert Heiberg for god informasjon, samt lærerike turar i felt, og til alle andre som har kome med nyttige opplysningar om naturtilhøva i Sogndal! Takk også til Liv Kvåle Nedrelo som har lese korrektur, og til Sogndal kommune for økonomisk støtte og lån av kontor. Elles vil eg takka sambuarane mine på Pentagon for eit triveleg og oppmuntrande miljø! Takk til deg Halvard for interessante diskusjonar om biologisk mangfald, for di støtte når frustrasjonen har teke overhand, og ikkje minst for at du har fått meg til å gløyma oppgåveskriving og biologisk mangfald innimellom! Til slutt vil eg få retta ei stor takk til den næraste familien min heime på Loftesnes for all støtte som de har gitt meg i løpet av studietida! Sogndal, september 2001 Eldrid Nedrelo

3 Samandrag Oppgåva inneheld sensitive opplysningar, og dette eksemplaret er difor unnateke offentlegheit, med heimel i Lov om offentlighet i forvaltningen av 19. juni 1970 nr og 6 pkt. 2c. St. meld. nr. 58 ( ) er ei direkte oppfølging av Rio-konvensjonen om vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfald. I følgje denne stortingsmeldinga er alle kommunane i landet plikta å gjennomføre ei registrering av biologisk mangfald innan Oppgåva tek føre seg kartlegging og verdisetting av biologisk mangfald i Sogndal med utgangspunkt i metoden som er skildra i DN-handbok , Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. Opplysningane byggjer hovudsakleg på eksisterande informasjon om naturareala i kommunen, men tidlegare uskildra lokalitetar er også registrerte. Til saman er 92 naturtypeområde klassifiserte, kartlagde, skildra og verdisette. Desse lokalitetane er fordelte på følgjande hovudnaturtypar: 2 område med myr, 2 område med rasmark, berg og kantkratt, 2 område med fjell, 44 område med kulturlandskap, 5 område med ferskvatn/våtmark, 30 område med skog og 7 område med havstrand/kyst. 26 naturtypeområde har fått verdi A som svært viktige, 46 naturtypeområde har fått verdi B som viktige, og 20 naturtypeområde har fått verdi C som lokalt viktige. Utanom dei 92 naturtypeområda er det registrert totalt 19 punktførekomstar av raudlisteartar. 14 av desse punktførekomstane har fått verdi A som svært viktige, og dei resterande 5 punktførekomstane har fått verdi B som viktige. Vegkantar er nærare studerte i eit avgrensa område i Sogndalsdalen. Dette for å sjå kva tyding naturtypen artsrike vegkantar har for biologisk mangfald. Vegetasjonen i vegkantane er undersøkt ved transektanalysar. Vegkantane i Sogndalsdalen er artsrike, og førekomst av ulike økologiske artsklassar viser at vegetasjonen er heterogen. Skogsvegkantane viser høgst artsdiversitet, og dei har ein verdi med omsyn til bevaring av biologisk mangfald på lokalt nivå. På regionalt og nasjonalt nivå er det derimot viktigast å kartleggja tørrengvegkantane fordi dei husar sårbare og sjeldne slåtteengartar. Dette er i tråd med prioriteringane i DNhandbok DN-handbok har i seg ulike metodar for kartlegging av biologisk mangfald, og ser difor ut til å vera både føremålstenleg og brukarvennleg. Likevel er det behov for konkretisering av skjønnsmessige kriterium og presisering av relative omgrep som ligg til grunn for naturtypeklassifisering og verdisetting av biologisk mangfald. I utgangspunktet skal kartlegginga baserast på eksisterande informasjon, men feltarbeid viser seg å vera naudsynt for å kvalitetssikra opplysningane. I tillegg til registrering av raudlisteartar bør viltkartlegging integrerast i naturtypekartlegginga for å få ei meir grunngitt prioritering, eit betre grunnlag for forvaltning, samt skjøtsel av dei avgrensa områda. For å bevara biologisk mangfald må informasjonen om verdifulle lokalitetar nå forvaltarane av områda, også private grunneigarar. Med ei kvalitetssikra oversikt over det biologiske mangfaldet i kommunen kan først og fremst dei kommunale arealplanleggarane og politikarane styra arealbruken i kommunen på ein forsvarleg måte. Gjennom sine avgjerder kan desse aktørane ta omsyn til biologisk mangfald som eit planelement i den langsiktige arealplanlegginga eller direkte i plan- og byggjesakshandsaminga.

4 Abstract Nedrelo, E Biodiversity in Sogndal Municipality, Norway. Habitats, Wild Animals, Threatened Species. Thesis, Institute of Biology and Nature Conservation, Agricultural University of Norway. This thesis contains sensitive information, and in accordance with Act of 19 June 1970 No. 69 relating to public access to documents in the public administration (Freedom of Information Act), 5 and 6 pt. 2c, it is not available for the publicity. Norway has ratified the Convention on Biological Diversity, Rio de Janeiro In accordance with the aim of this convention, all Norwegian municipalities are obliged to map and valuate areas important to biodiversity within The subject of this thesis is mapping and valuating biodiversity in the municipality of Sogndal by using a manual prepared by The Directorate for Nature Management, DN Manual The thesis includes a collection of formerly recorded locations that are valuable for biodiversity in Sogndal, but it also includes records of areas earlier unknown. A total of 92 habitats have been classified, mapped, described and valuated. These were 2 mires, 2 scree and rock areas, 2 alpine areas, 44 cultivated areas, 5 areas of freshwater and wetland, 30 forest areas and 7 coastal and seashore areas. 26 areas are valuated as extremely important, termed A, 46 areas are valuated as important, termed B, and 20 areas are valuated as locally important, termed C. In addition to the 92 habitats, 19 point-occurrences of threatened species are recorded. 14 point-occurrences are valuated as extremely important, termed A, and 5 point-occurrences are valuated as important, termed B. A more detailed study of road verges was conducted in Sogndalsdalen to evaluate the importance of these habitats to biodiversity. The floristic composition was studied by transect analysis. The study revealed that road verges in Sogndalsdalen are species-rich habitats, and the occurrence of species with different ecological adaptations within limited ranges indicates the diversity in these habitats. Different vegetation types are registered, and forest verges are the most species-rich road verges, thus regarded as important road verges to biodiversity on a local scale. On regional and national scales, dry meadow-like road verges are regarded as the most vulnerable, due to their content of vulnerable and rare species, i.e. light-demanding species associated with semi-natural vegetation types. This is in accordance with the criteria for classification and valuation of road verges in the DN Manual The guidelines on mapping of habitats in DN Manual seem suitable for the purpose. Nevertheless there is a need of more specific definitions of approximate criterions, and precisely definitions of relative concepts used for classifying areas and valuating their importance to biodiversity. Primarily the mapping is based on existing information, but the actual localities also should be inspected to verify the information. In addition to recording threatened species, wildlife should be an integrated part of the mapping to ensure a well-founded valuation, and also a more reliable management of the areas. To preserve biodiversity, information about valuable areas must be accessible to the managers. The principal objective of the mapping is to provide local authorities with a tool for considering biodiversity. This tool might enable the authorities and other actors to consider biodiversity in landuse planning, in both long and short terms.

5 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innhald Innhald Innhald Innleiing Kva er biologisk mangfald? Kva finst av biologisk mangfald? Raudlista Truslar mot biologisk mangfald Truslar mot biologisk mangfald i Sogndal Korleis ta vare på biologisk mangfald? Kvifor ta vare på biologisk mangfald? Riokonvensjonen om biologisk mangfald og Lokal Agenda Nasjonal oppfølging av Riokonvensjonen Lokal oppfølging av Riokonvensjonen og LA Målsetting og avgrensing Målet med oppgåva: Avgrensing Områdeskildring Arealfordeling og busetnad Topografi Berggrunn og lausmateriale Berggrunn Lausmateriale Klima Vegetasjon og naturgeografisk tilhøyr Vegetasjonssoner Vegetasjonsseksjonar Naturgeografisk regioninndeling Hovudtrekk i vegetasjonen Flora Materiale og metodar Innsamling av data Oversikt over naturtilhøva i kommunen Søk i litteratur Kontakt med fagfolk/institusjonar Bruk av lokal kunnskap Utval, synfaring og klassifisering av naturtypeområde Utval av naturtypelokalitetar Punktførekomstar Feltarbeid Nyregistrering utval av uskildra lokalitetar Klassifisering av naturtypar Avgrensing og kartfesting av lokalitetar Verdisetting av kartlagde lokalitetar Verdisetting naturtypeområde Verdisetting av lokalitetar med førekomst av raudlisteartar Verdisetting av naturtypeområde med førekomst av viltartar Skildring av lokalitetane Lokalitetsoversikt Bilete Oppsummering Naturtypar i Sogndal kommune Myr Intakt låglandsmyr Rikmyr Rasmark, berg og kantkratt Sørvendt berg og rasmark Fjell Kalkrike område i fjellet

6 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innhald 4.4 Kulturlandskap Slåtteenger Artsrike vegkantar Naturbeitemark Hagemark Skogsbeite Parklandskap Erstatningsbiotopar Ferskvatn/våtmark Deltaområde Fossesprøytsoner Viktige bekkedrag Skog Rik edellauvskog Kalkskog Bjørkeskog med høgstauder Gråor-heggeskog Gamal lauvskog Urskog/gamalskog Bekkekløfter Havstrand/kyst Strandeng og strandsump Brakkvassdelta Andre viktige førekomstar - Holmar/skjer Biologisk mangfald i Sogndal kommune Naturtypelokalitetar Oppsummering Oversikt over registrerte raudlisteartar i naturtypeområda Punktførekomstar av raudlisteartar i Sogndal kommune Natur Artsrike vegkantar i Sogndalsdalen Innleiing og problemstilling Områdeskildring Materiale og metode Studieområde Metodar Resultat Artsmangfald og vanlege artar Økologisk klassifisering av planteartar Sonering DCA-ordinasjon: hovudgradientar Klassifisering av vegkanttypar Artsdiversitet i ulike vegkanttypar Diskusjon Vegkantar, artsrike og mangfaldige biotopar Økologiske og antropogene faktorar påverkar vegetasjonen i vegkantane Engprega vegkantar Kva vegkanttypar er viktigast for biologisk mangfald? Konklusjon Generell diskusjon DN-handbok vurdert i høve til andre kartleggingsmetodar Landskapsnivå; fjernanalyse Økosystemnivå Artsnivå Erfaringar frå kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal kommune Vurdering av datagrunnlag og status Viktige naturtypar og førekomstar i Sogndal kommune Kommentarar til klassifikasjon og kartlegging Naturtypekartlegging supplert med viltkartlegging Ulike metodar for verdisetting av naturtypelokalitetar i Norge Verdisetting av naturtypelokalitetar i Sogndal Forvaltning av biologisk mangfald i Sogndal Informasjon

7 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innhald Kommunalt ansvar å ta vare på og forvalta biologisk mangfald Bruk av GIS i kommunen Kva kan Sogndal kommune gjera for å ta vare på det biologiske mangfaldet? Oppfølging, oppdatering og vidare kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal Naturtypar og organismegrupper Status Vegen vidare Omgrep og definisjonar Litteratur VEDLEGG 1 Område med verdi for biologisk mangfald i Sogndal som er omfatta av nasjonalt vern VEDLEGG 2 Oversikt over hovudnaturtypar og naturtypar som er viktige for biologisk mangfald VEDLEGG 3 Liste over alla artar som er nemnde i oppgåva VEDLEGG 4 Oversikt over vegetasjonstypar som er nemnde i oppgåva VEDLEGG 5 Skjermbilete, Natur VEDLEGG 6 Oversikt over kartlagde naturtypar som er viktige for biologisk mangfald i Sogndal kommune VEDLEGG 7 Oversikt over undersøkte vegkantstrekningar i Sogndal kommune VEDLEGG 8 Artsliste med inndeling i økologiske artsgrupper VEDLEGG 9 Total artsliste for artane som vart registrerte i vegkantstrekningane VEDLEGG 10 Munnlege kjelder VEDLEGG 11 Oversiktskart; tema naturtypar, tema raudlisteartar

8 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing 1 Innleiing I den seinare tida har biologisk mangfald vorte eit stadig meir aktuelt omgrep. Artar av planter og dyr, og vegetasjonstypar representerer delar av det biologiske mangfaldet. Auka merksemd kring miljø-øydeleggingar og tap av artar og økosystem i 70-åra førde til felles handling, og Miljøprogrammet til FN, United Nations Environment Programme (UNEP), vart etablert på ein miljøkonferanse i Stockholm i 1972 (Convention on Biological Diversity 2001). UNEP har som oppgåve å registrera og overvaka den globale miljøtilstanden, føreslå tiltak og vidareutvikla internasjonal miljørett (Miljøverndepartementet 1997a). Eit viktig mål for miljøforvaltninga dei siste åra har difor vore å sikra ei økologisk forsvarleg utnytting av naturressursane. Dette har ført til auka merksemd kring ivaretaking og forvaltning av biologisk mangfald. Omgrepet biologisk mangfald har ein kort tidshorisont. Første gongen temaet vart teke opp i internasjonal forskingssamanheng var på konferansen "National forum on Biodiversity" i Washington D.C., september 1986 (Wilson 1988). Vern og berekraftig bruk av biologisk mangfald er i dag eit høgt prioritert satsingsområde både i Norge og internasjonalt. Under FNkonferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 vart det lagt fram ein konvensjon med føremål å sikra det biologiske mangfaldet (Rio-konvensjonen). Norge ratifiserte konvensjonen i Kva er biologisk mangfald? I følgje Biokonvensjonen av 22. mai 1992, artikkel 2, betyr: Biologisk mangfald variabiliteten hos levende organismer av alt opphav, herunder bl.a. terrestriske, marine og andre akvatiske økosystemer og de økologiske komplekser som de er en del av (St. prp. nr ). Biologisk mangfald er såleis knytt til variasjon i tre biologiske organisasjonsnivå: Genetisk mangfald Artsmangfald Habitatmangfald (variasjon av naturtypar) I internasjonal litteratur vert det i tillegg operert med eit fjerde nivå, funksjonelt mangfald (Noss 1990, Meffe & Carroll 1997). I følgje Noss (1990) inkluderer funksjon klimatiske, geologiske, hydrologiske, økologiske og evolusjonære prosessar som fremjar biologisk mangfald. Men det har vorte stilt spørsmål ved tydinga av funksjonelt mangfald, fordi ein meinar det vert dekka ved bevaring av biologisk mangfald mellom anna på naturtypenivå (Lamont 1995). Omgrepet naturtype er nøkkelen til kartlegging av biologisk mangfald etter DN-handbok Naturtype vert definert som en ensartet, avgrenset enhet i naturen, som omfatter plante-og dyreliv og miljøfaktorer (Direktoratet for naturforvaltning 1999a) Kva finst av biologisk mangfald? Det er uvisst kva som finst av tal artar dyr og planter i verda. Endå større er uvissa om kva som finst av genetisk variasjon innan artane. I følgje raudlista (jfr. kap ) til IUCN (IUCN 2000) er om lag 1,75 millionar artar identifiserte så langt. I dag reknar ein med at det finst om lag 13 millionar artar, men estimata varierer mellom 3 og 30 millionar artar (Convention on Biological Diversity 2001). På verdsbasis er om lag 60% av artane insekt, deretter følgjer planter som den nest artsrikaste gruppa med ca planteartar (Global Environment Outlook 2000). 4

9 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing Generelt minkar tal artar jo lenger syd og nord vi går frå ekvator (Begon et al. 1996). Eksempelvis dekker tropiske skogar ca. 8% av jordoverflata og husar samstundes meir enn 90% av artane på jorda (Global Environment Outlook 2000), medan Norge har relativt få artar i høve tropiske land. Forklaringa på dette er vår nordlege lokalisering og at det berre er år sidan Norge låg under isen (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). Til no er om lag artar registrerte i Norge (Hågvar & Berntsen 2001). Men ein reknar med at det finst rundt artar (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). Registrert tal artar for dei ulike organismegruppene fordeler seg som vist i tabell 1. Tabell 1. Tal artar registrerte i Norge slik fordelinga er i dei ulike organisme-gruppene pr (Etter Hågvar & Berntsen 2001). Gruppe Registrert tal Sopp Lav Algar Mosar Karplanter Dyr I følgje Hågvar & Berntsen (2001) er insekta den mest talrike dyregruppa også i Norge, med om lag registrerte artar. Artane som enno ikkje er påviste, fordeler seg stort sett i gruppene sopp, algar, midd og insekt (Hågvar 1995a, Hågvar & Berntsen 2001). I verdssamanheng er Norge eit artsrikt land på mosar, sopp og lav (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). Medan tal karplanter og dei fleste grupper dyr minkar frå ekvator mot polane, ser ikkje dette ut til å vera tilfelle med mosar (Hågvar 1995a) Raudlista I DN-handbok er kartlegging av økosystem prioritert, men naturtypekartlegginga bør i følgje handboka supplerast med førekomst av viktige einskildartar og deira funksjonsområde. I praksis tyder det først og fremst raudlista artar. Ei raudliste er ei oversikt over plante- og dyreartar som på ein eller annan måte er trua av utrydding eller er utsette for sterk tilbakegang (Direktoratet for naturforvaltning 1999b). Raudlista femner òg om artar som er naturleg sjeldne og av den grunn er sårbare for menneskeleg aktivitet. Dei trua artane er vurderte å tilhøyra ein av fleire nærare definerte kategoriar (jfr. tabell 2), utarbeidd av Verdens naturvernunion IUCN (International Union for Conservation of Nature and Natural Resources). Kategoriane femner om artar som allereie er utrydda eller som er i fare for å bli utrydda, samt artar som bør overvakast på grunn av pågåande eller tidlegare negativ bestandsutvikling. Den gjeldande norske raudlista byggjer på desse kategoriane definerte i Red List of Threatened Animals, IUCN (1988), og Højer (1995): Hotade djur och växter i Norden (Direktoratet for naturforvaltning 1999b). 5

10 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing Tabell 2. Kategoriane for trua artar i den nasjonale raudlista (Direktoratet for naturforvaltning 1999b). Kategori Nemning Forklaring Utrydda Ex (Extinct) Artar som er utrydda som reproduserande i landet for meir enn 50 år sidan. Direkte trua E (Endangered) Artar som er direkte trua og som står i fare for å dø ut/utryddast i næraste framtid dersom dei negative faktorane held fram å verka. Sårbar V (Vulnerable) Sårbare artar med sterk tilbakegang, som kan gå over i gruppa direkte trua dersom dei negative faktorane held fram å verka. Sjeldan R (Rare) Sjeldne artar som ikkje er direkte trua eller sårbare, men som likevel er i ein utsett situasjon på grunn av liten bestand eller med spreidd og sparsam utbreiing. Omsynskrevjande DC (Declining, care demanding species) Omsynskrevjande artar som ikkje tilhøyrer kategori E, V, eller R, men som på grunn av tilbakegang krev spesielle omsyn og tiltak. Bør overvakast DM (Declining, monitor species) Kategorien femner om artar som har gått tilbake, men som ikkje vert rekna som trua. For desse artane er det grunn til å overvaka situasjonen. Raudlista omtalar også levestad og truslar mot dei vurderte artane. Bevaring av levestadane til artane er skildra som det viktigaste tiltaket for å bevara artane. Dette gjeld særleg sjeldne, spesialiserte artar, som er heilt avhengige av sjeldne naturtypar. Blant dei 3062 artane som er med i raudlista lever heile 46% i skog, og 28% er knytte til kulturlandskapet. 1.2 Truslar mot biologisk mangfald Det er naturleg at artar døyr ut, men på grunn av menneskeskapte naturinngrep og naturpåverknader går det biologiske mangfaldet på jorda i vår tid tapt i eit stadig raskare tempo. Utryddingsraten til mange artar er gonger den naturlege, og denne er venta å auka dramatisk (Secretariat of the Convention on Biological Diversity 2000). Dersom ikkje trenden snur, vil vi mista mellom 10 og 20% av artane på jorda innan år (Meffe & Carroll 1997). Hovudårsaka til dette er fragmentering, degradering, og direkte tap av skogar, våtmarker og andre økosystem (Convention on Biological Diversity 2001), men alle land i verda har sine utfordringar på dette området. Utryddinga av artar vert i dag sett på som eit av dei viktigaste og største miljøtrugsmåla (Hågvar 1998). Om lag 103 kjende artar er utrydda frå norsk natur i løpet av dei siste femti åra, og nærare 864 artar er i dag rekna som trua eller sårbare (Direktoratet for naturforvaltning 1999b). 6

11 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing Truslane artane står overfor i Norge er mange: Habitatøydelegging, nedbygging og bruksendring Endring av leveområda på grunn av fysiske inngrep og endra arealbruk er den viktigaste negative hovudfaktoren for artsmangfaldet i Norge (Miljøverndepartementet 1999a). Dette gjeld særleg arealutnyttinga i jord- og skogbruket, som intensivering og opphøyr av tradisjonell bruk som slått og beite. Forureining Forsuring i vatn og vassdrag er eit problem i sørlege delar av landet. Temperaturauke på grunn av utslepp av klimagassar fører til endringar i plante- og dyrelivet. Tsjernobylulukka i 1986 gav eit radioaktivt nedfall over Norge, og nedfallet kan målast i naturen i mange år framover enno. Miljøgifter var eit alvorleg problem for einskilde artar for nokre tiår sidan. Men om det finst tilfelle av regionalt reduserte bestandar av dyr som følgje av miljøgifter, er uvisst (Miljøstatus i Norge 2000). Overutnytting av bestandar Overutnytting av bestandar kan omfatta utilsikta bifangst (til dømes i garn), faunakriminalitet og overdriven innsamling til samlingar. Ulovleg jakt på t.d. ulv og bjørn, og fangst eller røving av egg av t.d. rovfugl (Samarbeidsrådet for bevaring av biologisk mangfold 1998) er andre slike truslar mot biologisk mangfald. I dag er overutnyttinga hovudsakleg knytt til nokre marine fiskebestandar. Spreiing av nye og framande organismar Innføring og spreiing av ikkje-heimlege artar til Norge eller innan delar av landet, kan føra til konkurranse med, og predasjon på heimlege artar. Spreiing av framande sjukdomar og parasittar, samt genmodifiserte organismar, kan vera eit problem. Somme laksestammar er sterkt skadde av innførde parasittar og sjukdommar, som Gyrodactylus salaris og furunukulose bakterie (Direktoratet for naturforvaltning 2001a, Direktoratet for naturforvaltning 2001b). Almesjuka kan føra til at artar knytte til alm forsvinn. Norge har ulike typar artsfattige økosystem som er spesielt sårbare mot nye, miljøframande organismar (Miljøstatus i Norge 2000). Andre truslar mot biologisk mangfald Faktorar som påverkar artane utanfor grensene til Norge, anten i trekkområde eller i overvintringsområde, utgjer eit trugsmål mot det biologiske mangfaldet. Reduksjon av ozonlaget og klimaendringar, er truleg dei største potensielle truslane mot artsmangfaldet på lang sikt fordi dei grunnleggjande økologiske tilhøva vert endra. Forstyrringar ved reir- og hi plassar kan vera eit lokalt problem. Mangel på kunnskap kan òg vera ein alvorleg trusselfaktor (Miljøstatus i Norge 2000). I tillegg følgjer sekundære effektar og synergiske interaksjonar. Med sekundær effekt meiner vi at tapet av ein art fører til tap av fleire andre artar, til dømes i eit byttedyr-rovdyr forhold (Meffe & Carroll 1997). I følgje Meffe & Carroll (1997) førekjem synergiske interaksjonar når to faktorar verkar saman og får større effekt enn summen av kvar einskild faktor åleine. 7

12 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing Truslar mot biologisk mangfald i Sogndal Når ikkje anna er nemnt er følgjande basert på eigne observasjonar: Habitatøydelegging, nedbygging og bruksendring Sogndal kommune er eit ekspanderande regionsenter i rask utvikling. Byggjeaktiviteten i kommunen har vore, og er framleis stor, særleg i dei sentrumsnære områda. Før kommunen vart utvida i 2000, låg over halvparten av totalarealet nærare enn 1 km frå utbygd areal eller tekniske anlegg, og berre 0,6 % av arealet er såkalla kvalifisert villmark, det vil seia meir enn 5 km frå næraste bygg/teknisk anlegg (Sogndal kommune 1996a). Areal som ligg langt frå tekniske inngrep har minka sterkt etter at Fimreitevegen, Fjærlandsvegen og Manhellervegen vart bygde. I tillegg har bygging av skogsvegar ført til reduksjon av slikt areal. Også i inngrepsfrie område førekjem aktivitet som kan vera ein trussel mot biologisk mangfald, t.d. hyttebygging og motorisert ferdsel i utmark. Det har vorte eit auka press på strandsonene i kommunen, spesielt soner knytte til hyttebygging/turistanlegg. Endra driftsformer i landbruket har ført til større endringar i kulturlandskapet. Større område som tidlegare var i aktiv bruk har gått ut or drift og gror att. Mange av områda er tekne vare på, men ein del er prega av attgroing og forfall. Forureining Vasskvaliteten i fjorden ved Sogndalsfjøra og i Amlabukti har vore prega av kloakk-utslepp og utslepp frå næringsmiddelindustrien (Dale & Hovgaard 1993). Høge verdiar av tungmetall har vore eit problem i Kaupangerelvi og i Amlabukti (Dale 1995). Lokal biltrafikk er i følgje ulike trafikkundersøkingar, den største kjelda til luftforureining i Sogndal kommune (Byrkjeland 1991). Bråtebrenning kan til tider medføra lokale luftforureiningar. Bruk av kunstgjødsel fører til endringar i artssamansetjinga fordi dei nitrogenelskande planteartane blir favoriserte, og truar særleg dei gamle slåtteengene. Konsentrasjonane av radioaktivt nedfall etter Tsjernobylulukka har vore høge i nokre område av kommunen, og kan vera ein trussel mot til dømes ferskvassfisken i fjellvatna (Miljøstatus i Norge 2000). Andre truslar mot biologisk mangfald i Sogndal Miljøkriminalitet som til dømes forstyrring ved reir- og hi plassar, kan lokalt vera eit problem. I tillegg kan mangel på kunnskap også vera ein alvorleg trusselfaktor. 1.3 Korleis ta vare på biologisk mangfald? Regjeringa har eit strategisk mål, at naturen skal forvaltast slik at artar som finst naturleg vert sikra i levedyktige bestandar, og slik at variasjonsbreidda av naturtypar og landskap vert haldne oppe og gjer det mogleg å sikra utvikling av det biologiske mangfaldet også i framtida (Miljøverndepartementet 1999a). Dette målet kan ein nå ved å nytta ulike verkemiddel: Biologisk mangfald er gitt eit visst formelt vern gjennom fleire ulike lover. Dei viktigaste lovene er: Naturvernlova ( Lov om naturvern av 19.juni 1970, nr.63), Plan og bygningslova (Lov av 14. juni 1985, nr. 77), Vassdragslova ( Lov om vassdragene av 15. mars 1940, nr. 3), Viltlova ( Lov om viltet av 29. mai 1981, nr. 38) og Skogbrukslova ( Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965). Det er særleg viktig å erkjenna den tette samanhengen mellom arealbruk og reduksjon i det biologiske mangfaldet (Alm & Often 1998, Miljøverndepartementet 1999a). Dei lokalitetane 8

13 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing som ikkje vert verna etter naturvernlova, må først og fremst den kommunale arealforvaltninga ta vare på gjennom Plan- og bygningslova (pbl.) (Miljødepartementet 1996). I følgje Hågvar (1995b) har kommunane dermed ein nøkkelposisjon, og kan følgje ein av tre strategiar i eit forsøk på å ivareta det biologiske mangfaldet: Aktiv sikring Frivillige avtalar Passiv sikring Aktiv sikring Plan- og bygningslova er det viktigaste verktøyet kommunen har til aktivt å sikra område som er viktige for biologisk mangfald. Landbruk-, natur- og friluftsområde (LNF-område) er skåna mot umiddelbare utbyggingsplanar, og gir sikring på kort sikt. Men LNF- kategorien gir ingen garanti for at naturverdiane vert prioriterte framfor jord- og skogbruksinteresser. Det beste verkemiddelet for kommunen er difor å sikra eit naturområde ved å regulera det til «Spesialområde naturvern» etter pbl. 25 første ledd nr. 6. Men dersom vernet er til vesentleg ulempe for grunneigaren, kan kommunen pådra seg erstatningsansvar. Etter pbl første ledd nr. 4, jfr andre ledd, kan kommunen også oppretta midlertidig vern ved å bandlegga eit område til naturvernføremål i fire år. Dersom kommunen planlegg å regulera eit område etter pbl. 25, og det er fare for inngrep innan reguleringa finn stad, kan pbl. 33 om Midlertidig forbud mot deling og byggearbeid nyttast. Dette forbodet kan gjelda inntil to år. Frivillige avtalar Ved fleire høve har kommunar klart å sikra verdifulle naturområde gjennom frivillige avtalar med grunneigarane. Slike intensjonsavtalar er ein mjukare veg til målet enn reguleringsplanar, og ein kan unngå konfliktar. Erfaringar frå t.d. Gausdal og Ski kommune, viser at grunneigarane gjerne har forståing for at nokre område er verneverdige, og at dei difor bør sikrast (Hågvar 1995b, Sigmund Hågvar pers. medd.). Men på lang sikt er slike privatrettslege avtalar usikre, mellom anna i samband med skifte av grunneigar og ved endra økonomiske vilkår. Passiv sikring Med ei god oversikt over viktige område for biologisk mangfald kan kommunen styra unna desse lokalitetane når det skal gjerast naturinngrep. Når vegar og bustadfelt skal byggast, har ein gjerne fleire alternativ å velja mellom, og ein kan unngå å forringa område som er kartlagt. Biologisk mangfald karta (jfr. vedlegg 11) viser kva for alternativ som ikkje-/i minst mogleg grad er i konflikt med omsynet til biologisk mangfald, og ein kan såleis unngå å forringa område som er av verdi for biologisk mangfald. For at vern av biologisk mangfald gjennom passiv sikring skal fungera, er det viktig at politikarane også vert informerte og må ta ansvar gjennom sine avgjerder. 1.4 Kvifor ta vare på biologisk mangfald? Biologisk mangfald femner om heile den levande delen av naturen og utgjer dermed eit reservoar av naturressursar. Vi veit ikkje i dag kor mykje mangfaldet kan reduserast utan at det får dramatiske konsekvensar. Artar som vert utrydda forsvinn for godt, og vår eksistens er på lang sikt avhengig av intakte naturlege økosystem (Norges forskningsråd 1996). Ein kan peika på tre hovudargument for kvifor vi skal ta vare på biologisk mangfald (Hågvar 1995b): 9

14 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing Økologiske argument: Alle livsformer har ulike funksjonar i naturen. Ein må difor ta vare på mangfaldet for å oppretthalda samspelet i naturen. Nytteargument: Svært mange artar er til nytte for mennesket allereie. På same måte kan artar koma til nytte for oss i framtida, til dømes gjennom mat og medisinar. Etiske argument: Alle livsformer og økosystem har ein eigenverdi. Framtidige generasjonar bør få overta ei jord med same moglegheit for å nytta ressursar og oppleva naturen som oss Riokonvensjonen om biologisk mangfald og Lokal Agenda 21 Norge har ratifisert fleire internasjonale avtalar som omhandlar naturvern. Slike konvensjonar er ikkje automatisk del av norsk lov, men må innarbeidast ved ei særskild innarbeidingsakt, eller dei vert gjennomførde som forvaltningsvedtak innan vilkåra for gjeldande lovgjeving (St. prp. nr.12, ). Ulike konvensjonar knytte til biologisk mangfald er: Konvensjonen om biologisk mangfald, Bernkonvensjonen, Ramsar konvensjonen,washinton-konvensjonen og Bonn-konvensjonen (Miljøverndepartementet 1997a). Konvensjonen om biologisk mangfald, Riokonvensjonen, er den første globale avtalen om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfald (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). Riokonvensjonen har eit mål å ivareta variasjonsrikdomen av alt liv på jorda, og er eit felles forsøk frå verdssamfunnet på å møta problema som gjeld både økosystem, artar og gen. Konvensjonen er basert på tre ansvarsområde: Bevaring av biologisk mangfald, bærekraftig bruk av biologisk mangfald og rettferdig fordeling av biologisk mangfald. Føre-var prinsippet står i fokus, og i følgje artikkel seks i Rioavtalen pliktar kvart einskild land å laga nasjonale handlingsplanar der konkrete mål vert definerte (Alm & Often 1998, Miljøverndepartementet 1997a). Stortingsmelding nr om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling er eit resultat av dette arbeidet i Norge. Lokal Agenda 21 (LA 21) er eit anna viktig resultat av Riokonferansen. Lokal Agenda 21 er ein handlingsplan for å løysa miljø- og utviklingsproblema i det 21. hundreåret. Fredrikstaderklæringa, ein invitasjon til alle kommunane i landet om å slutta seg til ei erklæring der dei pliktar å handla berekraftig på alle plan, er ei direkte oppfølging av LA 21 i Norge. Under punkt 5e) er det sagt at innsatsen særlig skal rette seg mot å sikre en lokal ressursforvaltning som både bevarer det biologiske mangfoldet og gir grunnlag for livskraftige lokalsamfunn (Hansen 1998). Sogndal kommune har skrive under og slutta seg til denne erklæringa Nasjonal oppfølging av Riokonvensjonen Regjeringa har følgt opp Riokonvensjonen gjennom fire stortingsmeldingar. I St. meld. nr Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling (Miljøverndepartementet 1997a) finn vi følgjande: Regjeringen vil styrke beslutnings-grunnlaget om det biologiske mangfoldet for å sikre en effektiv og økologisk forsvarlig utvikling av samfunnet. Dette inneber at det skal satsast på kartlegging, verdiklassifisering og overvaking av biologisk mangfald gjennom eit femårig statleg-kommunalt utviklings-program. St. meld. nr Regional planlegging og arealpolitikk (Miljøverndepartementet 1997b) viser til at berre ein liten del av det biologiske mangfaldet i Norge vil bli omfatta av vernetiltak, og at arealplanlegging i kommunane difor vil vera eit svært viktig verktøy for å ta vare på dei resterande verdifulle områda. St. meld. nr Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (Miljøverndepartementet 1999a) understrekar at Regjeringa vil vidareføra den kommunale 10

15 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing kartlegginga og verdiklassifiseringa av biologisk mangfald med sikte på avslutning i 2004, og sikra at eksisterande databasar kommuniserer og er lett tilgjengelege for brukarane, samt etablera eit overvakingsprogram for biologisk mangfald innan St. meld. nr Tilleggsmelding til St.meld. nr. 8 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (Miljøverndepartementet 1999b) utdjupar og gjer framlegg om mellom anna å styrke innsatsen når det gjeld det internasjonale miljøvernarbeidet og forvaltninga av villaksen. I tillegg vert det informert om at Regjeringa årleg vil leggja fram ei stortingsmelding om Regjeringa sin miljøvernpolitikk og miljøtilstanden i riket Lokal oppfølging av Riokonvensjonen og LA 21 Forvaltninga av dei ulike areala påverkar det biologiske mangfaldet. Kommunane er ein av dei viktigaste arealforvaltarane i landet. Gjennom arealplanane legg dei premissane for korleis dei ulike områda kan nyttast, til dømes til utbygging, vegar, bustader, industri eller andre føremål. Sogndal kommune har difor eit spesielt ansvar når det gjeld å ta omsyn til biologisk mangfald, og er plikta å kartleggja og verdiklassifisera sitt biologiske mangfald i løpet av 2003 (Miljødepartementet 1997b). DN-handbok : Kartlegging av naturtyper verdisetting av biologisk mangfold (Direktoratet for naturforvaltning 1999a) er ei direkte oppfølging av LA 21 og stortingsmeldinga om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Handboka gir retningslinjer for kartlegging og verdisetting av biologisk mangfald i kommunane, samt eksempel på korleis kunnskapen i neste omgang kan nyttast i samband med arealplanlegging. Miljøplan/Lokal Agenda 21 er vist som ein eigen del av sjølve kommuneplan i Sogndal (Sogndal kommune 1998a). Gjennom LA 21 er det ei hovudmålsetjing å utvikle kommuneplanlegginga til å gi kommunen langsiktig styring med miljøverdiar i Sogndal. Som ei oppfølging av denne målsetjinga vil kartlegging og systematisering av data om biologisk mangfald i kommunen auka kunnskapen og gi eit godt verktøy for å ivareta naturkvalitetane på lokalt nivå. 11

16 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing 1.5 Målsetting og avgrensing Målet med oppgåva: Det overordna målet med oppgåva er å identifisera område i Sogndal kommune som er viktige for biologisk mangfald. Gjennom verdisetting og prioritering av slike område er målet å hjelpa kommunen til å driva ei betre arealplanlegging, og til å gjennomføra meir målretta tiltak for å ta vare på verdifulle naturtypar. Ut frå hovudmålsettinga er desse delmåla sette opp: Samla og samanstilla all tilgjengeleg informasjon om verdifulle naturområde i Sogndal kommune, og inkludera nye opplysningar som kjem til gjennom arbeidet med oppgåva. Klassifisera opplysningane i ulike naturtypar i samsvar med gjeldande retningslinjer i DNhandbok Samanfatta opplysningar om raudlisteartar og vilt. Der raudlisteartar ikkje fell saman med naturtypelokalitetane skal dei registrerast som punktførekomstar. Leggja alle relevante data inn i eigenskapsdatabasen Natur2000 for å betra oversikta og tilgangen på desse opplysningane for Sogndal kommune. Digitalisera naturtypeområda, samt punktførekomstane av raudlisteartar, slik at opplysningane om biologisk mangfald i kommunen kan etablerast i kommunen sitt GIS, og for at opplysningane skal kunna nyttast i den kommunale arealforvaltninga. Verdisetja naturtypelokalitetane og punktførekomstane av raudlisteartar etter retningslinjer gitt i DN-handbok Kartleggja biologisk mangfald i vegkantar i eit avgrensa geografisk område i Sogndal, og diskutera vurdering/verdisetting av vegkantar. Med utgangspunkt i DN-handbok , diskutera denne metoden for kartlegging av biologisk mangfald i forhold til andre metodar for kartlegging av biologisk mangfald. Presentera erfaringar frå kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal. Sjå på tre metodar for verdisetting av biologisk mangfald i Norge, og ut frå desse, samt eigne erfaringar diskutera verdisetting av biologisk mangfald etter DN-handbok og DN-handbok 11. Gi retningslinjer for korleis opplysningane om biologisk mangfald i Sogndal kan koma forvaltninga til gode, slik at ein kan unngå konfliktar mellom biologisk mangfald og naturinngrep. Avgrensing Det er ikkje gjennomført ei systematisk kartlegging av biologisk mangfald i Fjærland, og delane av Jostedalsbreen nasjonalpark som ligg i Sogndal er ikkje med. Biologisk mangfald i ferskvatn er ikkje kartlagt. Det er ikkje gjennomført ei sjølvstendig viltkartlegging. Ved kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal, er det særleg fokusert på biologisk mangfald i vegkantar. Kommunegrensa har vorte endra etter at arbeidet med kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal vart sett i gang. Fjærland, som tidlegare høyrde til Balestrand, vart del av kommunen frå Sogndal kommune har ikkje fått oversendt startpakke for Fjærland frå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Og på grunn av tidsavgrensingar, har det ikkje vorte utført systematiske søk i kjelder, eller vorte utført feltarbeid i denne nye delen av kommunen. 12

17 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing Men det har kome fram interessanne opplysningar om Fjærland undervegs i arbeidet med hovudfagsoppgåva, og desse opplysningane er ein del av oppgåva. Handboka for kartlegging av biologisk mangfald i ferskvatn, DN-handbok 15 (Direktoratet for naturforvaltning 2000a), vart først gjort tilgjengeleg i nettversjon hausten Det er difor ikkje innanfor ramma i denne oppgåva å kartleggja biologisk mangfald i ferskvatn. Men erfaringane frå arbeidet med kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal, kan gi opplysningar om potensielle lokalitetar for ei komande ferskvasskartlegging. Desse lokalitetane skal presenterast. Ikkje alle opplysningane om viltregistreringar føreligg på ei slik form at det kan gjennomførast ei sjølvstendig viltkartlegging i Sogndal. Det kan såleis ikkje presenterast eit eige viltkart i oppgåva. Sogndal er ein typisk vestlandskommune med eit allsidig kulturlandskap som gir viktige tilskot til det totale biologiske mangfaldet. Sidan artsrike vegkantar er ein naturtype med dårleg kartleggings- (Direktoratet for naturforvaltning 1999a) og kunnskapsstatus (Fylkesmannen i Møre og Romsdal 2001), vil det vera viktig å ta stilling til kva merksemd ein skal vie til sannsynlegvis viktige areal som vegkantar. Det er difor gjennomført eit meir omfattande studium av ulike vegkanttypar innan eit avgrensa område i kommunen, jfr. kap. 6. Hovudoppgåva vil ikkje vera ei fullstendig oversikt over biologisk mangfald i kommunen, men skal leggja grunnlag for oppfølging og vidare kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal. 13

18 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Områdeskildring 2 Områdeskildring Sogndal kommune ligg i austre del av Sogn og Fjordane fylke, på nordsida av Sognefjorden i Indre Sogn (figur 1). Kommunen har ei utstrekning på begge sider av Sogndalsfjorden og kring inste del av Fjærlandsfjorden. Arealmessig gir dette ei tredeling av kommunen. Sogndalsfjorden og Barsnesfjorden deler kommunen i to, med Kaupangerhalvøyi i sør og Sogndalsdalen som dominerande dalføre i nordleg retning. Det nordvestlege området er Fjærland som tidlegare høyrde til Balestrand kommune. Nabokommunane til Sogndal er Leikanger og Balestrand i vest, Førde og Jølster i nordvest, Luster i nord og aust, samt Lærdal i søraust. Kommunegrensa strekkjer seg frå fjord til fjell. Vestgrensa mot Leikanger går frå fjorden i Fatlaviki innetter Hangsetedalen, og mot Balestrand vidare over Meneseggi og Menesnipa (1547moh.). Lengst i nordvest, i grenseområda til kommunane Førde og Jølster, går grensa gjennom høgfjells- og breområde, over Jostedalsbreen, og til Luster kommune i aust. Deretter går grenselina sørover, over Steindalsbreen og Torstadnakken (1553 moh.). Mellom Sogndal og Hafslo går den i lågare og jamnare fjellterreng mot Årøy. Kaupangerhalvøyi grensar mot Luster om lag i høgderyggen, der fjella stuper bratt ned mot Lustrafjorden. 2.1 Arealfordeling og busetnad Sogndal kommune har 6666 innbyggjarar pr Arealet er på 745 km 2, om lag 4% av landarealet i Sogn og Fjordane fylke (Statistisk Sentralbyrå 2000), med 95 km strandlinje (Sogndal kommune1997). Strandlinja i Fjærland kjem i tillegg. Busetnaden er konsentrert i fire mindre distrikt: Norane i ytste del av Sogndalsfjorden, Kaupanger på Kaupangerhalvøyi, Sogndal som òg femner om Sogndalsdalen og området kring Barsnesfjorden, samt Fjærland. Utvidinga av kommunegrensa har gitt endra arealfordeling i Sogndal. Men oppdatert informasjon på dette området er per ikkje tilgjengeleg. Når ikkje anna er nemnt, gjeld difor følgjande tal opplysningar for gamle Sogndal kommune. Inntil 1999 var 20 km 2 jordbruksareal i drift. Sogndal har etter gamalt vore den beste skogkommunen i fylket. Etter Økonomisk kartverk er daa klassifisert som skogareal. Av dette er daa produktiv skog, og daa av den produktive skogen er rekna å vera økonomisk driveverdig (Sogndal kommune 1991). Dei drivne skogareala er først og fremst lokaliserte i sørlege og søraustlege delar av kommunen, på Kaupangerhalvøyi. 2.2 Topografi Sogndal høyrer til indre fjordstrøk, og karakteristisk for regionen er dei store høgderelieffa. Området er eit typisk fjordlandskap forma og skapt av breisen som har vore aktiv i fleire periodar. Her er djupe fjordar, kupert terreng med bratte lisider og mange småe og store vatn. Høgste fjellet ligg nord i kommunen, i Fjærland, Supphellenipa, 1734 moh. Fjella er generelt høgre og brattare i denne nordlege delen av kommunen. I Sogndalsområdet er rundare former meir karakteristiske. 14

19 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Områdeskildring Sogndal N Km Kilometers Jølster Fjærland Førde Balestrand Leikanger Sogndalsdalen Luster Barsnes Sogndal Sogndalsfjorden Kaupanger Norane Lærdal N Kilometers Km Figur 1. Lokalisering av Sogndal kommune. 15

20 Biologisk mangfald i Sogndal kommune Områdeskildring 2.3 Berggrunn og lausmateriale Berggrunn Berggrunnen er gjennomgåande fattig i kommunen, dominert av harde, sure og fattige bergartar, gneis og granitt (figur 2). Gneisgranitten er utforma som runde, jamne sva og bratte småskrentar der det er lite jord og vekstar (Bryhni et al. 1986). Dette ser ein klart langs grensa mellom Hermansverk og Sogndalsdalen, samt vest for Barsnesfjorden og nordover mot Hafslo, der massiv granitt syner seg som tjukke benkar i terrenget (Hafslogranitt). Oppå grunnfjellet ligg skifer som strekker seg på tvers av Sogndalsdalen i ei linje frå Hermansverk til Hafslo (Bryhni et al. 1986). Skifer og gneis forvitrar lettare og kan gi opphav til noko rikare berggrunn og jordsmonn, avhengig av mineralinnhaldet og typen skifer (Ve 1968, Brady & Weil 1996). Somme stader i denne sona finst det ein del kalk i fyllitten, og nokre stader finn ein reine lag av marmor og kvartsskifer (Bryhni et al. 1986). Kalkinnhaldet fører til rikare plantevekst, til dømes reinroselokalitetar kring Reppanipa og ved Kleberg. Slike kalkrike bergartar er sjeldne på Vestlandet, og basekrevjande artar manglar sjølv om dei klimatiske forholda er gunstige (Moen 1998). Figur 2. Berggrunnskart over Sogndal kommune, unnateke Fjærland (etter Bryhni et al. 1986). 16