Forord av Judith van der Weele... 9 Introduksjon ved David C. Pollock Noen ord til innledning ved Ruth E. Van Reken... 13

Transkript

1 Innhold Forord av Judith van der Weele... 9 Introduksjon ved David C. Pollock Noen ord til innledning ved Ruth E. Van Reken TCK-erfaringen Del I De tredjekulturelles verden 1. Hvor er hjemme? Erikas historie Hvem er tredjekultur-barn? Betydningen av en tverrkulturell oppvekst Betydningen av høy mobilitet Del II TCK-profilen 5. Fordeler og utfordringer Personlige særtrekk Praktiske ferdigheter Rotløshet og rastløshet Vennskapsmønster Utviklingsprosess Uforløst sorg Hvordan få mest mulig ut av fordelene 12. Å bygge en solid grunnmur Håndtering av overganger Valg av skole Nyt ferden Tilbakekomst Hva kan oppdragsgivere gjøre? Det er aldri for sent Tillegg Tekster av TCKere Takk Kilder og bibliografi Nyttige bøker om TCK-temaer Noter

2 Forord Judith van der Weele, Psykolog, Oslo Mennesker som forstår, er gull verdt i en tid da vi lett går glipp av nyansene i hverandres liv. Å leve et liv i flere verdener gir mange utfordringer. Ikke minst handler det om å få en helhetlig selvforståelse, og om å dele den med andre. Disse to forfatterne beskriver ulike fenomener som kjennetegner flerkulturell oppvekst. Gjennom mange hundre samtaler med flerkulturelle mennesker har de systematisert de ulike sidene ved oppveksten deres. Dermed kan de peke på hva personer med slik bakgrunn sitter igjen med som særlige ressurser og utfordringer. Deres stemmer er verdt å lytte til. Boken tegner et bilde av dette livet som det har vært vanskelig å finne ord for. Det gjelder for mennesker som har flyttet ofte i Norge, utlendinger som kommer hit, barn av utenlandske foreldre, eller barn av norske foreldre som har bodd en tid i utlandet. Vi snakker ofte om hvordan innvandrere er en ressurs for samfunnet vårt. Hvordan de kan være en ressurs, har vi gjerne ikke svar på. Gjennom eksotiske mattradisjoner? Det finnes andre svar. Mennesker som kjenner flere verdener, kan ha utviklet unike evner når det gjelder kommunikasjonssensitivitet, de kan være gode til å finne kreative løsninger, og de kan ha utviklet diplomatiets kunst. De er ofte idérike som følge av livserfaringer fra andre kulturer, og eksperter på endring. Skal du virkelig utnytte den flerkulturelle ressursen i fullt monn, må du kjenne dens opphav. Du må kjenne til hvilke krefter som har formet deg, både smerten og gleden. Jeg har selv en tredjekulturbakgrunn, men først som 30-åring, da jeg leste Pollocks beskrivelse av trekk han så hos flerkulturelle mennesker, kom jeg hjem til meg selv. Van Rekens egen bok, Letters never sent, utdypet og ga ord til en oppvekst som vanskelig lot seg beskrive. Jeg fant både ukjente skatter i min fortid og undertrykt livssmerte. Jeg fikk en etterlengtet tilhørighet. Først etter at jeg fikk en dypere forståelse av hva en slik oppvekst betyr, har det vært mulig for meg å ta med hele meg i arbeidslivet og privat. Som psykolog bruker jeg kunnskapen i møte med innvandrere, flyktninger, nordmenn som har flyttet mye i Norge, og i møte med nordmenn med utenlandserfaring. Oppbrudd, lengsel og behov for tilhørighet er allmenngyldige livstema. Jeg 9

3 opplever at de ekstreme erfaringer som ligger i denne formen for oppvekst, tydeliggjør livsbetingelsene for oss alle. Boken anbefales for dem som har med flerkulturelle å gjøre i privat eller faglig sammenheng. Er du forelder til et barn som skal leve i flere verdener, vil boken kunne gi innspill til hvordan du kan hjelpe barnet ditt til å utvikle en sammensatt identitet uten at de personlige omkostningene blir for høye. Sist, men ikke minst, håper jeg at videre forskning vil utdype nyansene og utfordringene som boka beskriver. Vi trenger enda flere svar på hvordan man kan skape gode rammebetingelser for denne typen oppvekst.

4 Introduksjon David C. Pollock Tredjekulturelle barn (Third Culture Kids) er ikke noe nytt fenomen, og det finnes mange av dem. De har utgjort en del av verdens befolkning fra de tidligste folkevandringene. De er normale mennesker med vanlige bekymringer og gleder i livet. Men fordi de har vokst opp med andre erfaringer enn personer som stort sett har levd i én kultur, blir TCKere ofte sett på som en tanke særegne av menneskene omkring. Jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med TCKere siden midten av 70-tallet. I 1986, da David Hoppes var sjefredaktør i Intercultural Press, ba han meg skrive om TCKere. Dette bød på to problemer som jeg fremdeles sliter med. For det første er det fremdeles mye vi ikke vet om det unge, svært mobile, tredjekulturelle mennesket og som derfor bør avklares gjennom forskning. For det andre skriver vi om mennesker, altså om utvikling og fremskritt, ikke om en uforanderlig enhet. Bare i løpet av de siste 20 årene har det vært en dramatisk endring i hvordan man ivaretar barn og voksne i det globale nomadefellesskapet, og det vil utvilsomt komme nye teorier og perspektiver i fremtiden. Men vi må begynne et sted. Etter 20 år med mer eller mindre daglig kontakt med TCKere og familiene deres, har vi sett oppførsels- og reaksjonsmønstre som stammer fra en tverrkulturell og svært mobil oppvekst. Når jeg har delt disse observasjonene med TCKere, familier, lærere og omsorgspersoner verden over, har jeg oppdaget en vanlig respons. Det høres fnising fra elever. Mødre dulter barnet sitt i siden. Lærere kaster megetsigende blikk til hverandre (og til elevene sine). Alle kjenner igjen historien. Etter at jeg har holdt dette foredraget for mennesker fra alle typer organisasjoner og på alle kontinentene utenom Antarktis, har en rekke TCKere fått bekreftet at dette faktisk er deres historie. Noen ganger blir TCK-erfaringen uriktig brukt til å forklare problemer den ikke er skyld i. Andre ganger blir den sett på som en sykdomstilstand man trenger terapi for å bli helbredet av. Jeg er overbevist om at det å være en TCKer ikke er en sykdom, det vil si noe man må bli frisk av. Det er heller ikke noe som er sånn tålig bra, nei, det er noe mye mer. TCK-erfaringen beriker livet og skaper betydelige muligheter til videre berikelse. Variasjonene i erfaringene er store, så la oss erkjenne denne bredden ved å innse at for noen har det å vokse opp som TCKer vært svært vanskelig, mens 11

5 det for andre har vært mye lettere. De som mener å ha hatt en nærmest ideell opplevelse, trenger ikke fornekte dette. De som har hatt en svært tøff eller vanskelig opplevelse, er ikke pysete, grinete eller bortskjemte fordi de føler det slik. Også de som kjenner på begge følelsene, er innenfor det normale av menneskelig erfaring. Min bønn til dere som lesere enten dere er TCKere i alle aldere, foreldre eller omsorgspersoner for TCKere, eller dere jobber i en organisasjon med tverrkulturell stab er at dere leser nøye og inngående, så dere aktivt kan være med på å endre livet til TCKerne på en positiv måte. Slik kan dere også være forbilder og støttespillere og i tillegg gjøre veien lettere for våre fremtidige TCKere. Jeg håper at denne boken kan åpne manges øyne, at den vil fremme ettertanke, diskusjon og fruktbare undersøkelser i tiden fremover. Jeg håper også at dette vil resultere i handling, slik at TCK-erfaringen kan bli en solid grunnmur TCKere kan bygge et godt og rikt liv på.

6 Noen ord til innledning Ruth E. Van Reken Det finnes øyeblikk i livet som kommer så uventet at man ikke oppdager hvor viktige de er før i ettertid. Men for all ettertid vil en slik dag stå som øyeblikket da alt forandret seg. Livet blir aldri helt det samme siden. Jeg og utallige andre som har vokst opp i land og kulturer forskjellige fra våre foreldres, har opplevd et slikt øyeblikk. Det er det øyeblikket vi finner ut at vi har et navn at vi er Third Culture Kids, det vil si tredjekultur-barn (TCKere), og Adult TCKs, det vil si voksne tredjekultur-barn. Øyeblikket mitt kom i Det var en typisk varm, lummer dag i Monrovia, Liberia, hvor jeg bodde sammen med mannen min, David, og de tre døtrene våre. Jeg satt på sengekanten på Davids kontor og gikk gjennom posten som nettopp hadde kommet. Brev var, som alle som bor i utlandet vet, et kjærkomment høydepunkt. Det så ut til å bli en god dag. Jeg sorterte brevene i hauger etter hvilken rekkefølge jeg ønsket å lese dem, inkludert et brev fra mamma. Helt siden årene mine på internatskole, hadde mamma trofast sendt meg det ukentlige brevet når vi var fra hverandre. Hun hadde ikke glemt meg nå heller. Jeg burde visst at brevet hennes kom til å ligge der. Det var mandag, og flyet fra USA kom alltid fredag kveld. Jeg la mammas brev i litt-senere-bunken. Hvis det var noen veldig viktige nyheter, ville vi ha fått beskjed over radio. Brevet kunne vente til jeg hadde lest det mer sjeldne fra en gammel klassekamerat. Jeg leste brevet fra klassekameraten. Morsomt å høre litt nyheter siste nytt om alt som skjer men det var lite nytt. Så var det mammas brev. Vær forsiktig, Ruth. Ikke riv frimerket. Stemmen til pappa, filatelisten, hørtes i hodet mitt selv sju år etter at han hadde gått bort. Brevene våre hadde alltid kommet fra så mange forskjellige steder at hvert eneste frimerke hadde potensial til å være en samlers store drøm. Sammen med mammas brev lå det to ark. Jeg åpnet de ekstra arkene og fant en tosiders artikkel av David C. Pollock under tittelen: Hvordan ivareta TCKerne? Mamma hadde mest sannsynlig sendt den til meg siden vi jobbet i et land i den såkalte tredje verden. Da jeg la den til side, lurte jeg på om hun hadde fått med seg at jeg for det meste jobbet med voksne og ikke med barn. Det var likevel hyggelig at hun hadde tenkt på meg. Jeg fortsatte å lese mammas brev, og glemte nesten hele vedlegget. Da jeg 13

7 la sammen de andre brevene og de nå tomme konvoluttene og reiste meg, datt artikkelen på gulvet. Jeg bøyde meg for å plukke den opp, og tenkte at jeg like gjerne kunne lese den først som sist. Artikkelen begynte slik: Han bodde seksten av sine atten første år i et land hvor foreldrene hans var utlendinger. Han gikk på den lokale skolen og snakket språket i vertslandet bedre enn foreldrene gjorde (...) Når foreldrene hans dro til USA på permisjon, snakket de om å dra hjem, men da permisjonen var over og de dro tilbake til der de var utlendinger, kom han hjem. Det var ikke til å tro. Denne mannen skrev om meg! Etter hvert som jeg fortsatte å lese, ble jeg forbløffet over å se så mange av mine egne erfaringer bli uttrykt i ord av et annet menneske. Jeg hadde alltid trodd at det var min feil at jeg følte meg så fortapt da jeg dro fra Nigeria til USA for å gå på skole. Eller at jeg følte meg så dum da jeg begynte på high school og ikke kunne svømme. Men her var det faktisk en som satte ord på noen av disse følelsene som det å aldri passe inn. Var jeg virkelig ikke den eneste i verden som hadde gått gjennom alt dette? Hva lå egentlig i dette TCK-begrepet? Det hadde oppstått en sprekk i rustningen min som skulle komme til å vokse og siden åpne opp en helt ny verden. Jeg visste det ikke den dagen, men dette var øyeblikket da livet mitt forandret retning og aldri ble det samme. Siden den gang har jeg snakket med atskillige andre voksne med utenlandserfaring fra barndommen, og fått høre om det øyeblikket da de også fant ut at de hadde et navn. Det åpnet for en ny forståelse av rikdommen i bakgrunnen vår. Det åpnet også for en økt forståelse av de spesielle utfordringene som en svært mobil, internasjonal oppvekst kan føre med seg. Vi har nok først og fremst funnet ut at vi er normale, hva nå enn det betyr. Noen av erfaringene våre er kanskje annerledes enn andres, men menneskeheten er den samme. Merkelig nok tok det litt lengre tid før jeg oppdaget at min egen far også var TCKer en amerikaner vokst opp i Iran. Så oppdaget jeg at jeg hadde tanter og onkler og kusiner som alle var TCKere, og at mine egne tre døtre også var det amerikanere som hadde bodd ni år av barndommen i Liberia. Selv mannen min hadde tilbrakt to av førskoleårene sine i Kina. (Og nå er de to første barnebarna mine TCKere i Ghana.) Siden den gang har jeg oppdaget en verden fylt av TCKere med forskjellig bakgrunn, som jeg har noe til felles med. Jeg håper at den enkelte som leser dette, vil ha like stor glede av å oppdage sin spesielle forbindelse med denne interessante verdenen som jeg har hatt. 14