FolkogforsVar Nr

Transkript

1 FolkogforsVar Nr Sørøst-asia: Nabotvister og urolige farvann

2 innhold Kjære leser Når høsten nå så smått begynner å sette inn, skal vi vende blikket østover. Denne utgaven av bladet er i sin helhet viet den østlige delen av vår største og mest folkerike verdensdel - Asia. 30 % av verdens landareal og hele 60% av verdens befolkning er asiatisk. Veksten har kommet fort i løpet av det 20. århundrede firedoblet den asiatiske befolkningen seg. Den økonomiske veksten er et kapittel for seg. Mange har blitt rikere raskt, og tross store forskjeller øker levestandarden i de mest folkerike landene. Mange millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom i løpet av siste generasjon. Ikke til å undres over at verdensdelen nå også setter sitt preg på den politiske verdensarenaen i større grad. Tross mange positive tegn, har området også sitt å stri med. Det er ingen mangel på konflikter og uløste tvister. Særlig til sjøs er uenigheten stor både når det gjelder maritime grenser og eierskapet til diverse øyer. Stormakten Kina er en part i mange av disse tvistene. Mange latente konflikter knyttet til etnisitet, landområder og selvstendighetsønsker finnes også. Og så kan man i dette bildet legge til en stor og økende militærmakt, og sterke stormaktsinteresser. I vår ble nyhetsbildet blant annet preget av Nord-Koreas sabelrasling med atomvåpen, 60 år etter at Koreakrigen fikk sin våpenhvile. Vi har i dette nummeret også lagt ved en temaplakat som tar for seg området, som vi håper du får nytte av. Om du har lyst på en oppdatering på sikkerhetspolitikk generelt, minner vi om at Folk og Forsvar også er godt i gang med høstens sikkerhetspolitiske seminarer. Du finner en oversikt over datoer og steder lenger bak i bladet. Håper at vi ses på en av dem! God lesning! artikler: Kinas mange utfordringer s. 4-5 Russere frykter kinesisk kolonisering av Sibir s. 6-7 «Morgenstillhetens land» 60 års våpenhvile, men ingen fred s. 8-9 Japan forsvar, konflikter og allianser s Sørøst-Asia s Øyer til besvær s Vietnams fortid og fremtid s Indonesia øyrike i vekst s Studentenes kamp om å delta s Oppslaget; ASEAN; Monica K. Mattsson Kämpe FaSte Sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3 og 22 Leserinnlegg s. 22 Organisasjonsstoff s. 23 Info-publikasjoner s. 24 sørøstasiatisk samarbeidsorganisasjon opprettet i august Skal fremme politisk, kulturelt og økonomisk samarbeid i regionen. arbeidsutvalget i Folk og ForSvar: leder: Per Steinar Jensen (NHO) nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. annonser: Bladet tar ikke annonser. abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på opplag: Pr. september 2013: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. utgiver: Folk og Forsvar adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo telefon: Tlf: Telefax: internett adresse: e-post-adresse: post@folkogforsvar.no ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Kämpe redaktør: Nan Cecilie Johnstad e-post red.: nan@folkogforsvar.no ISSN F F grafisk produksjon: Forsiden Tre små jenter fra hovedstaden i Kambodsja, Phnom Penh, viser fredstegn og smiler til fotografen. Bildet er tatt 25.mai Dette nummeret av Kontaktbladet tar for seg flere av landene i Sørøst-Asia, og sikkerhetspolitiske utfordringer i regionen. Kambodsjas historie er blodig. Disse tre vitner om fremtidshåp og glede. Foto: Rowan Gillson/Scanpix FolkogforsVar Nr Sørøst-asia: Nabotvister og urolige farvann layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as trykk: RK Grafisk AS Sitatet Den som først griper til vold, viser at han ikke har flere argumenter. Kinesisk ordtak

3 Marinejegerkommandoen på beredskap Fra 1. august er Marinejegerkommandoen (MJK) på beredskap. Dette gjør at de raskt ville kunne bistå politiet i løsningen av kontraterroroppgaver, og at Forsvarets egen beredskap blir styrket. Regjeringen har siden 22. juli 2011 jobbet iherdig med å forbedre den nasjonale beredskapen. Mange tiltak har vært igang - satt, og beredskapen er betydelig styrket på mange områder. Marinejegerne er eksperter på maritime oppgaver som for eksempel bording av skip, men de er mest av alt høyt utdannede soldater som kan settes inn i en hvilken som helst operasjon. Avdelingen har vært i Afghanistan flere ganger og har oppar beidet seg betydelig kompetanse og erfaring fra sine oppdrag der. De har også deltatt i operasjonen i Adenbukta for å bekjempe piratvirksomhet. I tillegg til marinejegerne er også Forsvarets spesialkommando (FSK) på bered - skap. Både FSK og MJK øver med politiet for å sikre seg at man raskt og effektivt kan løse oppdragene. Søk i Folk og Forsvars artikler Det har lenge vært mulig å laste ned Folk og Forsvars kontaktblad i pdf-format fra våre nettsider Ofte er det imidlertid slik at man er på jakt etter artikler som handler om et bestemt tema, eller en bestemt region, og da kan det være upraktisk å måtte bla seg gjennom alle utgavene av kontaktbladet. Folk og Forsvar holder derfor nå på med å legge alle våre artikler ut gruppert etter tema slik at det skal være enkelt å finne det man leter etter. Siden heter artikler etter tema og ligger under fanen publikasjoner. FolkogforsVar Nr FolkogforsVar Nr gamle konflikter nye utfordringer FolkogforsVar Nr verden inn i 2013 Amerikanske interesser - amerikanske konflikter? Forsvaret inngår kontrakt med Sør-Korea Daewoo Industries i Sør-Korea skal bygge det største skipet i Forsvaret noen sinne. Verdien på kontrakten er på 1,32 milliarder kroner. Vi jobber mot å ha Europas mest moderne marine. Dette fartøyet er siste brikke i den prosessen, sier forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen. Det nye logistikkfartøyet skal være på plass senest 1. oktober 2016 og åpner for at marinefartøy kan få forsyninger mens de er til sjøs, slik at de ikke trenger å gå til land. Skipet sammenlignes med et slags flytende verksted, der forsyninger, helikopterlandingsplass og sykestue er om bord i tillegg til at skipet kan fylle drivstoff på andre av Sjøforsvaret sine fartøy. Skipet skal dermed erstatte de gamle logistikkskipene KNM Tyr og KNM Valkyrien, som ikke har de samme mulighetene. Enighet om første kontrakt for norske F-35 Det flernasjonale programkontoret for F-35 i USA, Joint Project Office (JPO), annonserte i slutten av juli at de har kommet til en prinsipiell enighet med produsenten Lockheed Martin om produksjon av 71 nye fly som del av den 6. og 7. produksjonskontrakten for F-35. De to første norske flyene skal produseres som en del av den 7. kontrakten. Dette betyr at det snart vil foreligge en kontraktssum for et norsk fly, noe som gjør at man for første gang vil ha et konkret tall for hva de første norske F-35-flyene vil koste. - Det betyr også at man kan begynne treningen av norske flygere allerede i 2016, og dermed kan ha flygere klare til å ta i mot de første flyene på norsk jord året etterpå, i Dette er viktig, da det er med på å sikre at overgangen mellom F-16 og F-35 kan bli best mulig, sier Melheim. De to norske flyene i den 7. produksjonskontrakten er del av de fire flyene til treningsformål som Stortinget gav bestillingsfullmakt til i 2011 og som ble bestilt i forrige sommer. Anskaffelsen av disse fire flyene har en kostnadsramme på 5,02 milliarder kroner. Ny forsvarssjef Viseadmiral Haakon Stephen Bruun- Hanssen ble i statsråd 21. juni utnevnt til admiral i Sjøforsvaret og ny forsvarssjef etter general Harald Sunde. Han tiltrer i stillingen i løpet av høsten. Kilde: Forsvaret.no Paragrafen: Menneskerettigheter; rettigheter som tilkommer alle mennesker uavhengig av rase, klasse, kjønn, overbevising eller lignende. Menneskerettigheten kan også karakteriseres som visse grunnleggende forestillinger om forholdet mellom stat og individ. Traktatfestet gjennom FNs verdenserklæring om menneskerettigheter vedtatt 10. desember Folk og Forsvar 3

4 Kinas mange utford Kina ønsker å gjenvinne sin plass i det globale samfunnet, bli en respektert stat og igjen innta plassen som «Midtens rike». Landet har imidlertid nok å rydde opp i innenrikspolitisk først. I 2012 var det valg i to av verdens mektigste land, men kontrasten var enorm. I USA var det valgkamp i kjent amerikansk stil med medieoppdateringer døgnet rundt. I Kina var tiden frem mot valget preget av stengte dører og hemmelighold. Det var ingen kø foran valgurnene, og selv ikke de utvalgte delegatene som samlet seg til Kommunistpartiets 18. partikongress 8. november 2012 valgte den nye lederen. Valget av Xi Jinping til generalsekretær og president, hvilke 25 som skal sitte i det mektige politbyrået, hvilken politisk retning partiet skal følge, samt alle andre viktige avgjørelser, ble bestemt på et forberedende møte med Kommunistpartiets stående komité på ni personer. Strengt StYre Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon, og med 1,35 milliarder inn bygg - ere rommer landet hele 20 prosent av verdens befolkning. Det er Kommunistpartiet som styrer Kina, og partiet har en overordnet kontroll med hele statsapparatet og over den lovgivende prosess. Stadig blir det rapportert om svikt i rettsvesenet, brudd på menneskerettighetene, streng sensur og kontroll med borgernes tilgang til og bruk av internett. I praksis er ytringsfrihet grunnlovsfestet i Kina, men myndighetene utøver likevel streng sensur. Dagens Kina er imidlertid avhengig av tilgang på informasjon for å kunne sørge for en fortsatt økonomisk utvikling, konkurransedyktig forskning, kulturindustri og utdanning. Det er blitt et dilemma for de kinesiske myndighetene hvordan de skal forene ytringsfrihet med en ettpartistat. Kinas hovedproblemer for tiden er innenrikspolitiske, og det har vært knyttet stor spenning til valget av Xi Jinping som ny generalsekretær og president. Det er en ny generasjon ledere som kommer på banen, og de har naturlig nok en annen erfarings- og utdanningsbakgrunn enn tidligere ledere. Hele systemet er modent for endring, men i motsetning til demokratiske land der det finnes mekanismer for strukturelle endringer, er disse fraværende i Kina. I tillegg ligger det føringer fra forrige lederskap, og det er ikke til å komme utenom at det er knyttet store særinteresser til å la landet fortsette som før. Under en rundreise i Hubeiprovinsen i sommer sa Jinping likevel at det nå var helt nødvendig med dypere reformer og en åpning av landet for sikre en sunn økonomi, og for å nå de målene som ble satt under Kommunistpartiets 18. partikongress. Han konkluderte med at kinesiske myndigheter må få til en balanse mellom reform, utvikling og stabilitet. Kina er et land med mye korrupsjon, men korrupsjonen er også en faktor som får ting til å skje. Samfunn med markedsøkonomi og demokrati kjennetegnes gjerne ved at man har flere alternativer, noe som er ikkeeksisterende i autoritære ettpartistater. Et Kina uten korrupsjon ville derfor også kanskje utviklet seg mindre. Når det er sagt, så har president Jinping startet en kamp mot korrupsjonen i landet etter at han tok over makten i fjor. Kampanjen mot korrupsjon har vært rettet mot luksus, byråkrati og sløsing blant offentlige ledere, og skal allerede ha vist resultater, blant annet ved at luksusrestauranter melder en nedgang i smøringsfester. behov For ØkonoMiSk reform Den økonomiske politikken i Kina har gradvis blitt mer liberalisert etter Maos død i 1976, og landet har opplevd over tretti år med sammenhengende økonomisk vekst. Tross fantastisk god vekst er underlaget i samfunnet dårlig. Kina har riktig nok klart å løfte flere hundre millioner mennesker ut av absolutt fattigdom, men den voldsomme økonomiske utviklingen har ført til at forskjellene i landet øker. Den økonomiske veksten har i stor grad vært drevet av store offentlige investeringer og et høyt handelsoverskudd med utlandet, en modell som påvirkes av den globale økonomien. Med finanskrisen som herjer i EU og USA har eksporten avtatt, og det har i de siste månedene vært bekymring i flere vestlige land for at Kinas økonomiske vekst vil stanse opp og at landet vil gå inn i en krise som kan får store globale konsekvenser. Boligmarkedet i Kina blir av flere trukket frem som et eksempel på at landet kan være på vei inn i en krise. I Beijing er boligprisene nå så høye at kineserne, ifølge Aftenpostens beregninger, må jobbe i 22 år for å ha råd til å kjøpe sin første bolig. Kinesiske myndigheter har i mange år prøvd å få boligprisene ned gjennom reguleringer, og siste skritt er én-bolig-politikken som begrenser rikes muligheter til å eie flere enn én bolig i Beijing eller Shanghai. For å dempe prispresset og unngå krise må myndighetene finne en måte å bygge 36 millioner boliger på til gunstige priser innen Flere har påpekt behovet for økonomisk reform og modernisering i landet. Nødvendigheten av en omstrukturering av den kinesiske vekstmodellen med fokus på å øke kjøpekraften til befolkningen, samt få til en inntektsomfordeling, har også blitt påpekt av Jinping. En økonomisk vekst som i større grad er drevet av innenlands konsum vil være 4 Folk og Forsvar

5 ringer langt mindre sårbar og mer stabil. Det er også behov for reform av velferdsordningen i landet. Kineserne sparer nesten halvparten av inntektene sine til blant annet pensjon, helseutgifter, bolig og utdanning. Ved å bygge ut velferdsordninger vil det være mulig å frigjøre en del av den disponible inntekten til konsum. Reform av velferdsordningen blir også særlig viktig med tanke på en raskt aldrende befolkning FenoMenet Den økonomiske veksten i Kina vil kanskje ikke fortsette i evigheter. Det er godt mulig at Kina vil gå forbi USA og bli verdens største økonomi. Like mulig er det at den kinesiske veksten på et punkt vil stanse opp, og kanskje til og med falle. Særlig på grunn av de store demografiske utfordringene Kina står overfor. Ettbarnspolitikken, sammen med det faktum at det blir født 120 gutter per 100 jenter, har vist seg å få store demografiske konsekvenser. I et samfunn hvor mye tradisjon ligger i at barnet skal ta hånd om familien, vokser det nå frem det som omtales som fenomenet; det at man får en generasjon enebarn som er ansvarlige både for to foreldre og fire besteforeldre. FNs beregninger viser at innen 2050 vil antallet personer i arbeid for hver kineser over 60 år synke fra ni til 2,5, samtidig som antall personer over 60 år vil øke fra 11 til 31 prosent. Vel så problematisk er det at overskuddet av gutter har ført til en generasjon menn som nå sliter med å finne seg en kone. Forskere ved Zhejiang University har i sine studier kommet over flere byer der det ikke var en eneste singel kvinne å spore opp. Resultatet er en gruppe menn som har blitt bitre, ensomme, tiltaksløse, og som får tiden til å gå med drikking, slåssing og gambling. Anslagene viser at alt i 2020 vil hele 20 % av unge kinesiske menn ha problemer med å finne seg en kone. I en kultur hvor barn tar seg av foreldrene vil ikke bare disse enslige mennene få problemer med å ta seg av sine egne foreldre, men Kina vil få en stor utfordring med å finne løsinger for hvordan disse enslige mennene skal forsørges når de en dag selv blir gamle. Den raskt aldrende befolkningen gjør også at antallet åringer synker drastisk. Tidligere har kinesiske myndigheter kunnet pøse på med nye statsfinansierte investeringer, gjennomført ved hjelp av en enorm og lavtlønnet arbeidsstyrke, for å opprettholde farten i økonomien. Nå holder imidlertid Kina på å gå tom for lavtlønnede arbeidere. Flere har spådd at Kina vil bli gammelt før det blir rikt. investerer Mer i ForSvar Kinas forsvar, Folkets Frigjøringshær, er verdens største militære styrke, med omtrent tre millioner soldater, og har verdens største aktive stående armé, med omtrent 2,28 millioner soldater, ifølge The Military Balance Folkets frigjøringshær kan mobilisere rundt 350 millioner soldater, noe som gjør Kina til det eneste land i verden som kan stå imot alle andre lands militære avdelinger alene basert på antall soldater. Mens vestlige land bruker mindre på våpen og forsvar, investerer Kina stadig mer. Kina har i de siste årene først og fremst satset på å bygge opp hæren, men nå satses det også stort på marinen og flyvåpenet. Tidligere i år bekreftet det kinesiske forsvarsdepartementet at det nye militære transportflyet Xian Y-20 er under utvikling. Det er mye hemmelighold rundt dette, men Y-20 kan etter alt å dømme gi Kina den samme globale, militære rekkevidden USA og andre avanserte nasjoner har hatt i flere år. Opprustningen til sjøs har sammenheng med den anspente situasjonen i Sørkina-havet. Med tanke på både store, nye forsyningsskip og militære transportfly er det klart at Kina er i ferd med å skaffe seg kapasitet til å operere militært langt utenfor egne grenser. Fokuset til den kinesiske opprustningen og moderniseringen ligger på våpensystemer som vil kunne forhindre andre land fra å prosjektere militær makt og innflytelse i regionen rundt Kina, spesielt i Kinas bakgård Øst- og Sørkina-havet, men også potensielt utover i Stillehavet. USA har varslet at de nå vil rette det sikkerhetspolitiske fokuset mot Asia, og har blant annet flyttet de amerikanske sjøstridskreftene fra Europa til Stillehavet. Med en stadig mer anspent situasjon i Sør- Kina-havet gjør Kinas forsvarsmodernisering nabolandene urolige. Frykten er at de interne problemene i Kina kan forplante seg og destabilisere regionen, samt bidra til en uforutsigbar ekspansiv utenrikspolitikk. Av Kathinka Louise Rinvik Foto: Scanpix Folk og Forsvar 5

6 Russere frykter kinesisk koloniserin Forholdet mellom Moskva og Beijing er historisk godt. Likevel frykter russerne kinesisk kolonisering av Øst-Sibir og Det fjerne Østen. e sprer seg som glassmaneter og - Dtrenger inn overalt. Gradvis vil du finne ut at uten at skudd blir løsnet, har de tatt over, sier Vladimir Pozjidajev mens han drar seg betenkt i det grå skjegget. Pozjidajev, en kosakk i 1800-tallsuniform, peker mot den skogkledde åsen bak oss. På den andre siden ligger det landet Pozjidajev refererer til: Kina. Kosakkene ledet russernes erobring av Sibir og det fjerne Østen i tsar-tiden. Lokale myndigheter oppfordrer dem nå til å returnere til sin gamle rolle som elitesoldater som skal forsvare landet. I Pogran-Petrovka, der jeg treffer 60-åringen, har kosakkene fått en gammel militærforlegning. Så langt består bosetningen av et par familier, en håndfull single menn, noen få kalkuner og en fet gris. Russerne frykter Kina på grensen til paranoia. Jevnlig har russiske aviser overskrifter som «Russland uten Sibir», og alt fra for - fattere til Duma-representanter advarer mot den «gule menneskeflommen». En meningsmåling i stillehavsregionen Primorje viser at 74 prosent av befolkningen venter at Kina på lengre sikt vil overta regionen. Da president Vladimir Putin besøkte området, advarte han mot voksende asiatisk inn - flytelse, og uttalte at den «fremtidige lokalbefolkningen vil snakke japansk, kinesisk og koreansk» hvis det ikke gjennomføres konkrete tiltak. Samtidig er forholdet mellom de to landene historisk godt. Kinas ferske president Xi Jinping valgte seg Russland som sin første utenlandsreise, noe som viser hvor viktig han ser på forbindelsene mellom Beijing og Moskva. Siden 1990-tallet har de to landene stort sett hatt samme syn i FNs sikkerhetsråd, de har nektet å godkjenne militære operasjoner i regi av FN - med unntak av humanitære aksjoner - og de har støttet et multipolært verdenssystem for å dempe USAs dominans undertegnet de en historisk I grenseavtale. Etter 40 år med for handlinger er Moskva og Kina enige om hele den kilometer lange felles grensen. I sommer gjennomførte de en stor marine - øvelse sammen. Ifølge kinesiske myndigheter var det den største Kina noensinne har avholdt med en fremmed stat. Samtidig skyter handelen i været. På markedet «Lille Kina» rett nord for Vladivos - tok er det yrende liv. Her holder noen tusen kinesere til. Fra en lang rekke salgs boder tilbyr de alt fra sko og solbriller til etterligninger av designvesker og merkeklær. Markedet er fullt av russere i alle aldre med store bager. De pruter og prater, kikker og inspiserer. - De oppfører seg som om de eier Øst- Russland. Hvis Russland ikke er sterkt, vil vi miste dette territoriet til Kina, fnyser Irina Petrovna, en middelaldrende dame jeg treffer på markedet. Når man reiser rundt i Russlands fjerne Østen, får man uunngåelig inntrykk av en region som desperat forsøker å holde fast på sin russiske tilknytning, men som sakte mister grepet. Langs et grenseområde så stort som Vest-Europa virker demografien, økonomien og - for første gang - historien mot Moskva. I Vladivostok hører jeg jevnlig kinesisk, og byggeplassene er fulle av kinesiske arbeidere. Restaurantmenyer står ofte på russisk og kinesisk, og hotellene er blitt avhengige av turistene fra sør. Frukt, grønnsaker og andre matvarer er importert fra Kina, og de lokale russerne har nesten bare på seg kinesiske klær. - Kineserne tyter inn overalt, og med sine luselønninger stjeler de jobbene våre. Det vi ser er en sakte kolonisering av de russiske områdene, tordner den nasjonalistiske parlamentarikeren Vladimir Grisjukov, som jeg møter i Vladivostok. Kina-frykten er ikke noe nytt. På slutten av 1800-tallet, da 75 prosent av gullgraverne i Amur-regionen og 90 prosent av jernbanearbeiderne var kinesiske, var det utbredt frykt for kinesisk overtagelse. Kosakkene bestemte seg for å bli kvitt 6 Folk og Forsvar

7 g av Sibir kinesere nord for grenseelven Amur. De drev kinesere ut i elven, der de møtte en sikker død i det kalde vannet. Russland tok over store deler av disse grenseområdene gjennom to avtaler i 1858 og 1860, en periode som kineserne refererer til som en tid med «russisk aggresjon». I 1969 holdt de to kommunistmaktene på å støte sammen i full krig. Sovjetunionens daværende statsminister, Aleksej Kosygin, forsøkte å ringe Mao for å løse konflikten, men isteden fikk han en reprimande av en kinesisk sentralborddame. - Du er en revisjonist, og derfor vil jeg ikke sette deg over, sa hun før hun la på røret. Drøyt tre tiår senere er den bitre ideologiske striden nesten glemt, og de to landene har inngått en strategisk allianse. Likevel har ikke frykten for kineserne blitt mindre enn for hundre år siden. Forskjellen er at den gangen var Russland den ekspanderende parten, mens Kina var svakt. I dag er det Kina som reiser seg, mens Russland bare er en skygge av det Sovjet var i Russland frykter vel så mye sin egen svakhet som Kinas styrke. Langs grensen til Kina bor det bare drøyt seks millioner russere, en nedgang på 5 prosent siden De nordlige provinsene i Kina huser derimot 132 millioner, og tallet øker med én million i året. Den økonomiske ubalansen er like slående. I 1990 var økonomien til de to landene omtrent jevnstore, nå er Kinas brutto nasjonalprodukt fire ganger så stort som Russlands. Og forspranget øker. Samtidig avtar Russlands befolkning med én million i året. Situasjonen er verst øst i landet. Da jeg kjører bil vestover fra Vladivostok, er det langt mellom de nesten folketomme landsbyene. Etter 14 timer og drøyt kilometer, hvorav halvparten på en nesten ufremkommelig kjerrevei, åpner skogen seg og jeg får øye på den lille landsbyen Krasnyj Jar. Her var det tidligere flere tusen innbyggere. Nå er det kun et par hundre igjen. En gammel kone kan fortelle at mange flyttet da kollektivbruket like ved gikk konkurs for noen år siden. Nedover hovedgaten, hvis man kan kalle den det, ligger det små, falleferdige tømmerhus på hver side. De delvis knuste vinduene stirrer tomt mot meg. Overalt ligger det skrot og skrap. De gamle tregjerdene har for lengst gitt opp, og ligger utmattede på bakken. - Alt vi har igjen er de helt unge, de gamle og de syke - de som ikke kunne reise, forteller Sergej Kazanov (71). Andre land løser problemet med befolkningsnedgang ved å øke innvandringen, men det skapte furore da forskeren Zjanna Zaiontsjkovskaja foreslo en full åpning av grensen mot Kina. Hun mener at Russland trenger mellom 10 og 20 millioner innvandrere for å befolke områdene i øst. Russerne er ikke klar for noen slik masseinnvandring. Russland er riktignok en multietnisk stat, og de mange folkegruppene hører med i russernes bilde av sitt eget land. Men kineserne oppfattes som fremmedelementer. Russland vil ikke lenger være Russland hvis landet får en stor kinesisk minoritet, er en vanlig påstand i debatten. Russiske myndigheter ser på innvandrerne fra sør utelukkende som et problem, men kineserne har faktisk vært en vitamininnsprøytning for de underutviklede og befolkningstynne områdene i øst. Mens russerne selger våpen, olje og tømmer, tilbyr kineserne billige og sårt tiltrengte forbruksvarer, som den russiske industrien aldri har klart å skaffe til veie. Russere flest sier at kineserne tar fra dem jobbene og bringer med seg kriminalitet, argumenter som heller ikke er ukjente i andre land. I praksis tar kinesiske innvandrere de jobbene som russerne ikke vil ha. Når alt kommer til alt er kineserne kun skyldige i å være kinesiske i et land fattig på russere. Russerne på sin side er skyldige i, som så mange andre imperier gjennom tidene, å ha forstrukket seg, det som på fagspråket kalles «imperial overstretch». Da russerne erobret og befolket Øst-Sibir og Det fjerne østen fra det 17. til midten av det 19. århundret, økte de ikke bare landets størrelse og ressurser men også dets sårbarhet. Denne ekspansjonen var mulig og betalte seg selv da slaver og fangene i Stalins Gulag jobbet i gruvene og i skogen. Men uten slik tvangsarbeidskraft har Russland langt mer territorium enn det noen gang kommer til å klare å befolke skikkelig. Du skal imidlertid være ganske tøff for å komme med slike argumenter her borte. Geopolitikk er ikke populært, særlig ikke når russerne kommer på defensiven. Russerne er svært stolte over at landet deres dekker en syvendedel av Jordens landmasser og strekker seg over ni tidssoner. De har ingen planer om å gi fra seg noen av disse tidssonene med det første. Av Per kristian aale Foto: Per Kristian Aale Folk og Forsvar 7

8 «Morgenstillheten 60 års våpenhvile, men ingen fred Den 27. juli i år kunne vi markere 60-års jubileet for våpenhvileavtalen mellom Den demokratiske folkerepublikken Korea, bedre kjent som Nord-Korea, og Republikken Korea, eller Sør-Korea. Men noen endelig fredsavtale har aldri blitt signert på den koreanske halvøya. I «Morgenstillhetens land» råder det formelt sett fortsatt en krigssituasjon mellom de to republikkene. Den norske regjeringen, representert ved forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, deltok sammen med norske veteraner fra Koreakrigen på minnesmarkeringen for noen uker siden. Norge var en av deltakerne i FN-operasjonen, og leverte et viktig bidrag gjennom sitt feltsykehus NORMASH. På det frontnære sykehuset ble mennesker behandlet i løpet av krigsårene og tiden etterpå. Koreakrigen var en krig om territorier og politisk kontroll. Etter at 2. verdenskrig var over, mistet den gamle kolonimakten Japan kontrollen over den koreanske halvøya, og de allierte rykket inn med okkupasjonsstyrker. Som i Tyskland, delte man landområdene mellom seg. Mens sovjetiske styrker kontrollerte Nord-Korea, hadde USA ansvaret for sør. Grensen ble trukket på den 38. breddegrad. Opprinnelig var tanken at Korea igjen skulle bli et samlet land. Men ganske raskt ble de to okkupasjonsområdene til selvstendige stater. Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord og Republikken Korea i sør ble begge dannet i 1948, og året etter, i 1949, var både sovjetiske og amerikanske okkupasjonsstyrker trukket ut av de to landene. Den 25. juni 1950 ble freden mellom de to nabolandene brutt. Kim Il-sung, Nord-Koreas «store leder», valgte å gå til angrep. Ganske snart hadde nord-koreanske styrker kontrollen over den sør-koreanske hovedstaden Seoul. Koreakrigen var i gang. FNs generalsekretær, den gangen nordmannen Trygve Lie, tok initiativet til en FN-ledet motoffensiv. En FN-styrke under amerikansk ledelse ble opprettet få dager senere, for å slå tilbake angrepet. Krigshelten fra 2. verdenskrig, general Douglas MacArthur som også var den som mottok Japans kapitulasjon - ledet styrken. De tok raskt tilbake Seoul, og fortsatte så nordover, helt til den nord-koreanske hovedstaden Pyongyang. Dermed gikk også Kina inn i krigen, på nordkoreansk side, og presset FN-styrkene sørover igjen, til de hadde gjenerobret hovedstaden i Sør-Korea. Frontlinjene bølget fram og tilbake de følgende årene, mens forhandlinger stadig pågikk. Tapstallene er usikre, men man regner med at rundt 2,5 millioner mennesker mistet livet i Koreakrigen, herunder rundt soldater av disse var FN-soldater, resten fra de to involverte statene, samt Kina. Det hører med til historien at general MacArthur, etter kinesernes overraskende motoffensiv i november 1950, faktisk foreslo å slå tilbake med et atomvåpenangrep mot Kina. President Truman som jo beordret bombene over Hiroshima og Nagasaki - nektet å bruke slike midler, i frykt for at det ville utløse en tredje verdenskrig. Det ble en kraftfull, offentlig debatt mellom de to profilerte herrene, som til slutt førte til at generalen ble fjernet fra sin stilling. Det er vel grunn til å frykte at tapstallene hadde vært enda høyere, om resultatet var blitt et annet. I 1953 ble det omsider enighet om en våpenhvileavtale, og etableringen av en demilitarisert sone langs grensen. Våpenhvilen overvåkes den dag i dag av en uavhengig gruppe, Neutral Nations Supervisory Commission, der Sverige og Sveits har en lederrolle. Denne består av land som ikke selv deltok i Koreakrigen. Men mangelen på en endelig fredsavtale gjør at det stadig er stor spenning i området, og med jevne mellomrom tilløp til oppblussing av konflikten. kjølig naboskap De 60 årene som har gått siden våpenhvileavtalens signering, har heller ikke vært preget av noe hjertelig forhold mellom de to naboene. Den kalde krigen la også sin klamme hånd over den koreanske halvøya, der Sovjet dominerte Nord-Korea, mens Sør-Korea hele tiden har vært en nær alliert av USA. Spenningsnivået var høyt, med uenigheter rundt grenser og flere attentatforsøk på sør-koreanske statsledere. Oppdagelsen av flere underjordiske tuneller under den demilitariserte sonen, som antageligvis skulle fungere som transportvei for en eventuell nord-koreansk invasjonsstyrke, gjorde naturlig nok ikke forholdet bedre. Styrkeforholdet mellom de to nabostatene har imidlertid endret seg. I dag har vi vent oss til at Nord-Korea er et av verdens absolutt fattigste land. Men det har ikke alltid vært slik. Fram til 1960-tallet gikk den økonomiske utviklingen i Nord-Korea raskere enn hos naboene i sør, og så sent som i 1976 var det årlige BNP per innbygger likt for de to nabostatene. Men da den kalde krigen gikk mot slutten, tørket også pengestøtten fra Sovjetunionen inn for Nord-Korea, og forholdene blir raskt verre for folkerepublikken. Dårlige avlinger og oversvømmelser gjorde sitt for å forverre situasjonen. På midten av 90-tallet, etter at Kim Il-sung døde og sønnen Kim Jong-il overtok, ble landet herjet av en ekstrem hungersnød. Det er vanskelig å få ut sikre tall fra et så lukket land som Nord- Korea, men enkelte anslår at så mange som 3,5 millioner mennesker kan ha sultet i hjel. Det utgjør en prosentandel på svimlende 15% av befolkningen, noe som gjør dette til en av de verste sultkatastrofene verden har sett i moderne tid. Planøkonomi, isolasjon og sterk statlig kontroll over all produksjon og arbeidsliv har alltid vært sterke politiske føringer i Nord-Korea. «Juche» - som blant annet står for selvberging, har vært det sentrale begrep. Nå ble imidlertid situasjonen for prekær, og landet gikk med på å ta imot nødhjelp fra omverdenen. Mange trodde at dette var et vendepunkt, og at man kanskje skulle se en tilnærming og normalisering av forholdet mellom de to nabolandene. Inntrykket forsterket seg i år 2000, da det første offisielle statsbesøket fra Sør-Korea fant sted. Dette var resultatet av Sør-Koreas såkalte «solskinnspolitikk», en linje som skulle føre de to statene nærmere hverandre, og kanskje på sikt føre til en gjenforening av de to republikkene. Sør-Koreas president, Kim Dae-jung, fikk endog Nobels fredspris for sitt arbeide. Den neste sør-koreanske presidenten, Roh Moo-hyun, videreførte denne politikken, men i 2008, da Lee Myung-bak ble valgt til president, la han tilnærmingen på is og valgte en hardere linje overfor nabolandet. Siden Nord-Korea, under noe uklare omstendigheter, senket det sørkoreanske marinefartøyet Cheonan i mars 2010, har forholdet vært heller iskaldt. ForSvar og atomprogram Slutten på den kalde krigen forsterket også Nord-Koreas ønske om selv å kunne avskrekke eventuelle fiender. Man startet snart opp et atomvåpenprogram, og utmeldingen av ikke-spredningsavtalen for atomvåpen (NPT), fulgte raskt. Flere forsøk ble gjort på forhandlinger, blant annet tilbød USA hjelp til å bygge opp den elektriske kraftforsyningen, mot at atomvåpenprogrammet skulle fryses. Men samarbeidet gikk trått, og det viste seg etter hvert at Nord-Korea ikke hadde stoppet programmet. På begynnelsen av 2000-tallet ble alle inspektører fra IAEA (Det Internasjonale Atomenergibyrået) utvist, og Nord-Korea gikk i 2005 ut med at de faktisk besitter atomvåpen. Året etter ble det foretatt flere rakettoppskytinger, og man foretok også den første underjordiske prøvesprengningen av nord-koreanske atomvåpen. Den andre prøvesprengningen fant sted i 2009, og nå i februar 2013 ble den tredje og hittil kraftigste sprengningen foretatt. Det anses nå som sannsynlig at landet besitter i alle fall en viss grad av atomvåpenkapasitet, selv om det er mye usikkerhet rundt hvor stor den egentlig er. 8 Folk og Forsvar

9 s land» Men atomvåpen eller ikke, det faktum gjenstår at Nord-Korea i dag også har verdens fjerde største militærmakt (etter Kina, USA og India), målt etter antall aktivt tjenestegjørende soldater. Landet troner også helt på toppen av statistikken når det gjelder antall soldater i forhold til innbyggertall. I Nord-Korea er det rett i underkant av fem soldater per 100 innbyggere, noe som er verdens høyeste andel. Totalt utgjør de nord-koreanske styrkene rundt 1,1 millioner, med rundt 8,2 millioner i reserven. Til sammenligning har Sør-Korea en styrke på mann, samt åtte millioner i reserven. Og ikke minst har de fortsatt rundt amerikanske soldater stasjonert i Sør- Korea, og en rimelig sterk sikkerhetsgaranti fra sin viktigste allierte, USA. Nord-Koreas nye leder, president Kim Jong-Un, har nå sittet med makten i et drøyt år. Vårens utspill var nok et forsøk på å posisjonere seg som den nye sterke lederen i landet, etter sin svært profilerte far og farfar. Og det er ingen lette fotspor å følge i. Bestefar Kim Il-sung var gjenstand for en omfattende persondyrkelse, og blant annet omtalt som «menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Etter sin død, ble han endog erklært Nord-Koreas «evige president». Etterfølgeren, pappa Kim Jong-il gjorde sitt beste for å følge i farens fotspor, men nådde likevel ikke helt opp. Etter sin død ble han erklært for den «evige partiformann og leder av forsvarskommisjonen». Så hva skal så tredjegenerasjons store leder, Kim Jong-un finne på for å markere seg? I vårmånedene haglet truslene, både mot naboen Sør-Korea, mot Japan, og til og med mot USA. Den 13. mars i år erklærte Nord-Korea at landet ikke lenger anså seg bundet av den 60 år lange våpenhvilen, og den 30.mars erklærte den nordkoreanske regjeringen at de var i en tilstand av krig med Sør-Korea. Lite skjedde imidlertid, bortsett fra fire rakettoppskytninger utenfor den koreanske halvøya den 18. og 19.mai i år. Rakettene medførte ikke noen reell risiko for Sør-Korea, og de fleste analytikere anså at det var først og fremst et forsøk på å skape frykt og forbedre sin egen forhandlingsposisjon. I begynnelsen av juni i år leverte de nord-koreanske myndighetene et forslag om å innlede en dialog med Sør-Korea, noe som ble umiddelbart akseptert. Dette er det første tegnet på en vilje til oppmykning av forholdet på flere år. En ny Korea-krig ville være svært lite ønskelig, både for de involverte og for verden for øvrig. Det er derfor å håpe at det nye initiativet vil føre til en mer avspent fremtid for den koreanske halvøy. Av Monica K. Mattsson Kämpe Foto: Scanpix Folk og Forsvar 9

10 Japan forsvar, konflikter og allianser I begynnelsen av august i år sjøsatte Japan et nytt militært fartøy, som kunne minne forbausende mye om et hangarskip. Tidligere i år var den japanske statsministeren, Shinzo Abe, på en rundreise i sin hjemlige region for å sikre seg støtte fra land som er skeptiske til Kina. For Japan og Kina er i en pågående territorialkonflikt om en øygruppe i Øst-Kinahavet. En konflikt som tidvis tilspisser seg, og som slett ikke er blitt avklart ennå. I april i år la den japanske statsministeren, Shinzo Abe, ut på det som ble kalt en «sjarmoffensiv» i mediene; en rundreise i regionen, besøk i 11 land som alle er skeptiske til Kina. Dette var Abes første utenlandstur som nyvalgt statsminister, og turen var ikke et forsøk på å bygge nye allianser men å styrke et allerede eksisterende samarbeid mellom Japan og de 11 landene. Japan har teknologi og penger, og kan dermed tilby lån, bistand og teknologisk samarbeid innenfor næringslivet i retur for nære bånd til land som ellers ville blitt mye mer avhengig av Kina. SikkerhetSpolitikk På rundreisen besøkte Abe land som Vietnam, Indonesia og Thailand. I Mongolia tilbød han landet et lån på 4,2 milliarder yen (i overkant av 240 millioner norske kroner), og med på kjøpet fikk Mongolia en redegjørelse for hvordan Japan ser på territorialkonflikten de har gående med Kina i Øst-Kinahavet. Filippinene skal ha fått tilbud om kystvaktskip, og med Australia diskuteres det militærstrategiske samarbeidsformer. De tre eneste landene i regionen som ikke fikk besøk av den japanske statsministeren var Kambodsja, Laos og Nord-Korea. Japan og Kina har lenge vært uenige om hvem som har retten til en ubebodd øygruppe i Øst-Kinahavet, og i 2012 blusset konflikten opp igjen etter at den japanske staten kjøpte deler av øygruppen fra en privat japansk eier. Dette utløste store demonstrasjoner i Kina, ødeleggelser av japanske forretninger og fabrikker, og en boikott av japanske varer. Kina krever eierskap over øygruppen, som er under japansk administrasjon. Opptrappingen førte til at Japan sendte et jagerfly over området, og kinesiske militærfartøy seilte inn og ut av farvannet til øygruppen. I september i fjor, da konflikten var på sitt mest alvorlige, valgte Kina å vise frem sitt første nye hangarskip. Konflikten er ikke over ennå. Den nyvalgte statsministeren fører en mer nasjonalistisk linje enn sin forgjenger, og for første gang på over ti år har den japanske regjeringen økt forsvarsbudsjettet sitt. ruste opp? I begynnelsen av august sjøsatte Japan altså et stort, nytt militært fartøy. Dette ble oppfattet som en provokasjon i Kina, som hevder at fartøyet minner om et hangarskip. Dette til tross for at japanerne sier at båten utelukkende skal brukes til overvåking og forsvar. Japan ble pålagt militære restriksjoner i forbindelse med tapet under 2.verdenskrig, og skal ikke kunne ruste opp bare kunne forsvare seg selv. Fartøyet ble vist frem for første gang i havnebyen Yokohama 6.august, samtidig som japanerne markerte at det var 68 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima. Skipet er 248 meter langt, og kan ha med seg totalt 14 helikoptre. Fartøyet er tiltenkt en viktig rolle i redningsoperasjoner og troppeforflytning, men skal også brukes til grenseovervåking, ubåtjakt og forsvar av japansk territorium. Både Kina og Nord-Korea har kommet med krass kritikk av fartøyet, og har kalt det for et hangarskip. Kina har også uttalt at dette er et bevis på Japans kontinuerlige militære 10 Folk og Forsvar

11 opprustning, og bedt japanerne om å reflektere over historien. Også fartøyets navn «Izumo» har vakt harme, da det også var navnet på den japanske flåtens flaggskip som ledet angrepet på Kina på 1930-tallet. ForSvar og budsjett En rapport fra det svenske fredsforskningsinstituttet (SIPRI) viser at det i Asia i 2012 ble brukt mer penger på militært forsvar enn foregående år. Kinas militære utgifter økte med 7,8 prosent til anslåtte 166 milliarder dollar (cirka 996 milliarder norske kroner). Dette utgjør en vekst på 175 prosent på ti år. Også Vietnam og Indonesia har økt sine utgifter den siste tiårsperioden med henholdsvis 130 prosent og 73 prosent. Dette skyldes trolig Kinas opprustning, og de ulike konfliktene om territoriale krav. Folkets Frigjøringshær er verdens største militære styrke med rundt tre millioner soldater. De siste 20 årene har Kinas militærutgifter vokst i et tempo som har doblet landets militære ressurser hvert sjette/syvende år. Spesielt opprustningen av den kinesiske marinen er til bekymring for naboland som Taiwan, Malaysia, Vietnam, Brunei og Filippinene, som alle har uoppgjorte konflikter gående med Kina. Økonomisk har jo Kina nå gått forbi Japan, og er verdens nest største økonomi etter USA. Japan, på sin side, har 127 millioner innbyggere, mot Kinas 1,3 milliarder. Hvis Japan sikrer seg støtte fra land som er skeptiske til Kina, blir det rundt en halv milliard mennesker som står bak det uforpliktende samarbeidet som den japanske statsministeren har lagt til rette for i vår. Japanske eksperter mener statsminister Abes strategi er smart; å bygge allianser, samtidig som at målet er å ha en fredelig sameksistens med et sterkt Kina. Det blir pekt på at asiatiske land bør samarbeide tett om å bygge opp en alternativ regional maktbalanse. På sikt kan strategien sees på som en overlevelsestaktikk. ØYgruppen Den mye omtalte ubebodde øygruppen det strides om har flere navn; japanerne kaller den Senkaku, mens på kinesisk så heter den Diaoyu. Øygruppen har en lang og kronglete historie, og har gjennom tiden vekslet mellom å befinne seg under japansk og kinesisk kontroll, men har vært under japansk administrasjon siden Også Taiwan mener at øygruppen tilhører dem. Sammenlagt har øygruppen et areal på syv kvadratkilomter. Under 2.verdenskrig var øyene okkupert av amerikanerne. Området er angivelig meget rikt på blant annet fisk og trolig også olje og gass, som naturlig nok gjør det interessant for flere i regionen. Konflikten blusset altså opp i 2012 da Japan bestemte seg for å kjøpe tre av øyene fra den velstående japanske Kurihara-familien for rundt 150 millioner kroner. Eksperter mener at denne konflikten handler vel så mye om japansk og kinesisk nasjonalisme så vel som selve territoriet som landene gjør krav på. På mange måter har det kinesiske kravet blitt et symbol for den usikkerheten et stadig mektigere Kina representerer for landene i regionen. Forholdet mellom Japan og Kina er også anstrengt som følge av den japanske okkupasjonen og krigføringen med Kina på og 40-tallet. Likevel har de to landene tette økonomiske bånd, og langvarige handelskonflikter rammer begge parter. I dag er USA Japans viktigste militære allierte. andre utfordringer Etter 2.verdenskrig forble Japan under amerikansk kontroll frem til I etterkant gjennomgikk landet en bemerkel sesverdig rask økonomisk gjenoppbygging. Ryukuøyene forble under amerikansk kontroll frem til 1972 for å stabilisere Øst-Asia, og det er militær tilstedeværelse der også i dag. Tilbake før ingen inkluderte også de omstridte Senkakuøyene. Sovjetunionen, på sin side, tok kontroll over Kurilene nord for Hokkaido på slutten av 2.verdenskrig. Japan krever fortsatt de sørligste av disse øyene, men Russland nekter å levere dem tilbake. Japan har også en territorialdisputt over Takeshima med Sør-Korea. Japan blir tidvis utsatt for naturkreftenes vrede, og i mars 2011 førte et stort jordskjelv med seg en tsunami som igjen gjorde store skader på atomkraftverket Fukushima. I etterkant av katastrofen har det lekket ut store mengder radioaktivt vann fra kraftverket, faktisk så mye som 300 tonn. Den siste måneden har det blitt foretatt hyppige målinger av forurensningen, og det er også blitt oppdaget en lekkasje mellom to rør som nå skal være tettet. 1.september kom det likevel foruroligende meldinger om at radioaktiviten ved den ene vanntanken på anlegget hadde steget voldsomt de siste dagene, og den japanske regjeringen har måttet love å forsøke å stanse det som skjer på Fukushima-anlegget. Situasjonen er alvorlig, og det kan bli en utfordring for myndighetene å få fullstendig kontroll over situasjonen. Av Nan Cecilie Johnstad Foto: Scanpix Foto: Scanpix Folk og Forsvar 11

12 A Konflikter i Sørøst-Asia T I B E T M O N G O L I A I N D R K I N A E M O N G O BEIJING L I A Gulehavet Østkinahavet Koreastredet Kyushu Shikoku Honshu JAPAN TOKYO BANGLADESH 1985 Bengalbukta RANGOON MYANMAR ANDAMANHAVET Simeulue -BURMA- Nias 12 Folk og Forsvar L VIENTIANE q HANOI BANGKOK KAMBODSJA PHNOM PENH Thailandske gulf KUALA LUMPUR A THAILAND M Malakkastredet O S SINGAPORE Sørkinahavet q Mindoro q FILIPPINENE JAVAHAVET Hainan Paraceløyene S p r a t l y ø y e n e Palawan Java Panay SULU HAVET Negros CELEBES HAVET Luzon R y u k y u Islands Samar Mindanao Siberut I N D O N E S I A Kepulauan Sula Sumatra JAKARTA V I 2004 E T A L q N q M A Y S B I A BANDAR SERI BEGAWAN BRUNEI o r e n Bali o Lombok Sumbawa q q Sumba TAIPEI TAIWAN Celebes Flores MANILA Timor DILI l u c c a s o M M o Buru BANDAHAVET NORD-KOREA PYONGYANG Japanhavet SEOUL SØR- KOREA ØST- TIMOR TIMORHAVET JAPAN Seram KOROR Tanimbar Caroline Islands P A L A U Aru

13 Hokkaido K u r i l s k iye Ostrova høy intensitet; hyppige bevæpnede sammenstøt mellom regjeringsstyrker og opprørere, eller mellom ikke-statlige grupper som kontrollerer området MediuM intensitet; sporadiske væpnede sammenstøt mellom regjeringsstyrker og opprørere, eller mellom ikke-statlige grupper som kontrollerer området våpenhvile; betyr ikke nødvendigvis at konflikten er løst eller at den har stoppet Årstall for internasjonal og intern konflikt Årstall for terroristanslag Sanksjoner som følge av kappitel 7 i FN-charteret q Piratvirksomhet pågående MaritiMe konflikter i asia: Kina, Japan og Taiwan angående Diaoyu/ Senkaku-øyene Japan og Sør-Kora angående Liancourt Rocks/ Takeshima-Dokdo-øyene Nord- og Sør-Korea angående Nordlige grenselinje i Gulehavet Japan og Russland angående De sør-kuriliske øyer Kambodsja og Thailand angående et kvadratkilometer stort område der de to statene overlapper hverandre Kina, Vietnam og Taiwan angående Parceløyene Brunei, Kina, Filippinene, Vietnam, Malaysia og Taiwan angående Spratly-øyene Kina, Filippinene og Taiwan angående The Scarborough Reef/Huangyan-øyene Kina og Indonesia angående Natuna-øyene Kina og Taiwan angående Pratas-øyene Indonesia og Malaysia angående det nordlige Malakka-stredet Indonesia og Singapore angående østlige farvann rundt Batam- og Bintam-øyene terrorangrep ( ): På MV Superferry 14 i Manilabukten på Filippinene 27.februar 2004; en bombe, plassert om bord, eksploderte og førte til at båten kantret. Abu Sayyaf antas å stå bak angrepet som drepte 116 mennesker og såret om lag 300. Det antas at samme terroristgruppe er involvert i piratvirksomhet utenfor kysten av Filippinene. Gruppen har cirka medlemmer. anti-pirat operasjoner: Siden 2004 har Indonesia, Malaysia, Singapore og Thailand (siden 2008) drevet med koordinert luft- og sjøpatruljering i Malakkastredet. grensen MelloM nord- og SØr-korea Den demilitariserte sonen i Korea er en landstripe som går tvers over Koreahalvøya, og representerer både en buffersone og en grense mellom de to statene. Dagens demilitariserte sone følger fronten under Koreakrigen da våpenhvileavtalen ble signert. Den demilitariserte sonen passerer den 38.breddegrad på ett sted. Den vestre delen av grensa ligger sør for breddegraden, mens den østlige ligger nord for den. Grensa er 248 km lang, omtrent fire km bred og er en av verdens mest befestede grenseområder. Den 38.breddegrad ble valgt som delelinje mellom det FN-kontrollerte Sør-Korea og det Sovjet-kontrollerte Nord-Korea av seiersmaktene etter den 2.verdenskrig. Høsten 1948 proklamerte Sør-Korea og Nord-Korea seg som selvstendige stater, og den 38. breddegrad ble de facto internasjonal grense mellom statene. I Gulehavet er de to koreanske statene delt av en de facto sjøgrense; Nordlige grenselinje, ensidig satt opp av FN-kommandoen i Nordlig grenselinje er ikke omtalt i våpenhvileavtalen. Den militære demarkasjonslinjen går midt i den demilitariserte sonen, og markerer den eksakte posisjonen til fronten under Koreakrigen da våpenhvileavtalen ble signert. Avtalen er aldri fulgt opp med en fredsavtale, og de to koreanske statene er derfor teknisk fremdeles i krig med hverandre. Kilde: IISS Folk og Forsvar 13

14 Øyer til besvær I filmen «Tomorrow Never Dies» klarer James Bond så vidt å forhindre at det bryter ut krig i Sør- Kinahavet. Filmes kvalitet kan kanskje diskuteres, men det er helt klart at historien bygger på en svært anspent virkelighet i et potensielt kriseområde. Årsaker til krig og konflikt er et av de mest studerte temaer innen freds- og konfliktstudier. Selv om det alltid vil være individuelle elementer som kan være avgjørende, finnes det bred enighet om at noen faktorer vil øke sannsynligheten for krig. Konkurransen om ressurser og uenighet om landegrenser er to vanlige årsaker til at konflikt bryter ut, og begge er svært sentrale i den spente situasjonen i Sør-Kinahavet. Brunei, Filippinene, Indonesia, Kina, Malaysia, Taiwan og Vietnam grenser mot Sør- Kinahavet, og gjør alle krav på overlappende havområder. Både Thailand og Singapore berøres også av konflikten, og Sør-Korea og Japan er avhengige av å holde skipsrutene åpne gjennom Sør-Kinahavet for å få olje fra Midtøsten. I tillegg til at havet er rikt på fisk skal det også være store forekomster av olje og gass der, noe som øker statenes motivasjon for å sikre seg så store områder som mulig. De siste årene har det vært flere tilfeller av militær konfrontasjon mellom statene over hele eller deler av øygruppene som befinner seg her, og Sør-Kinahavet er blitt et potensielt kriseområde for en omfattende regional konflikt. SpratlY-ØYene Nordøst i Sør-Kinahavet ligget et enormt område med rundt 600 skjær, rev og småøyer. Sammenlagt regnes de for å utgjøre omtrent fire kvadratkilometer med land spredt over et kvadratkilometer stort havområde, og kun 30 er tørrlagt ved høyvann. Ingen av dem har noen egentlig bosetning, bare noen soldater og besøkende fiskere. Disse øyene går under fellesbetegnelsen Spratlyøyene. Kina, Taiwan og Vietnam krever jurisdiksjon over hele øygruppen, mens Filippinene, Malaysia og Brunei kun har framsatt krav om jurisdiksjon over visse deler. Nord for Spratlyøyene ligger Paraceløyene, om lag 130 ubebodde korallatoller. Selv om det er Spratlyøyene som er gjenstand for mest konflikt, er også suvereniteten over Paraceløyene omdiskutert og har vært gjenstand for flere konflikter mellom Kina, Taiwan og Vietnam. Det naturlige spørsmålet for mange er hvorfor i all verden disse statene bryr seg med å krangle over noen småøyer som knapt er beboelige. Det er helt klart at det ligger mer bak. I FNs havrettstraktat som ble gjeldende folkerett i 1996 ble prinsippet om en økonomisk sone på 200 nautiske mil (ca 370 kilometer) ut fra et lands kyst fastlagt, noe som tilspisset konflikten i Sør-Kinahavet. Ettersom en stat får eiendomsrett til alle ressurser i denne sonen, ble det enda viktigere enn tidligere å bevise at man eier øyer som gir rett til slike soner. Før man kan begynne å dele opp Sør-Kinahavet i territorialfarvann og økonomiske soner, er det først nødvendig å bli enige om blant annet Spratlyøyene kan regnes for øyer i havrettslig forstand (dvs. om de er beboelige) og hvem som eier dem. I Folkeretten brukes effektiv okkupasjon som grunnlag for å fastsette hvilket land en øy tilhører, og i dag holder tropper fra Vietnam, Kina, Malaysia, Filippinene og Taiwan om lag 45 rev og øyer i Spratlyområdet okkupert. Kina og Vietnam har de mest omfattende kravene og legger begge vekt på historiske begrunnelser. Nasjonale historikere i begge land har gravd i arkivene for å finne bevis for at deres sjøfolk og fiskere har oppholdt seg på øyene gjennom mange hundre år, og at øyene derfor er deres. Filippinene, Malaysia og Brunei gjør bare krav på noen øyer som ligger innenfor deres økonomiske soner fastsatt i FNs havrettstraktat. viktig hav En tredjedel av verdens skipstrafikk går årlig gjennom Sør-Kinahavet, og åtte av verdens ti største containerhavner ligger i umiddelbar nærhet. Særlig USA har vist bekymring over at Kina potensielt skulle få kontroll over hele 14 Folk og Forsvar

15 området. I Spratlyområdet er det i tillegg betydelige fiskeressurser, og overfiske langs kystene har ført til at båtene må stadig lenger ut og flere fiskere blir plukket opp og arrestert av en av de andre statene som mener de fisker på deres område. Men Sør-Kinahavet har også et av verdens mest oljerike områder. Ifølge amerikanske Energy Information Administrations beregninger i 2008 finnes det 213 milliarder fat med olje i området. Bare Saudi-Arabia og Venezuela skal ha større oljereserver. I tillegg skal det finnes store mengder gass under havbunnen, og dette er helt klart ressurser alle de land som grenser mot havet vil ha tak i. For eksempel ønsker Filippinene å utvikle et stort gassfelt like utenfor sin egen kyst, og Vietnam har inngått avtaler med både indiske og russiske oljeselskap om å utvinne olje fra undersjøiske felt utenfor kysten. Problemet er blant annet at Kina ikke vil anerkjenne nabostatenes rett til disse områdene. Det er også andre, kanskje litt mindre åpenbare, konsekvenser av konflikten. Så lenge statene verken greier å samarbeide eller dele havet mellom seg, finnes det ingen myndighet som kan ivareta miljøet. Hvis for eksempel et tankskip skulle forlise, er det derfor uklart hvem som skal ta ansvar. Økt Spenning I november 2012 provoserte Kina ytterligere ved å inkludere en stiplet linje på kartene i de nyreviderte kinesiske passene slik at hele Sør-Kinahavet er markert som kinesisk territorium. Selv om Kinas offisielle kart lenge har inkludert både Taiwan og Sør- Kinahavet, sees endringen av kartet i passene som ekstra provoserende fordi det vil tvinge andre nasjoner til å sette sitt lands stempel på kartet når kineserne reiser. Så godt som alle statene som krever suverenitet i havområdet, ruster opp både militært og juridisk. Press innenlands krever en stadig tøffere tone, og både marinefartøyer og sivile fiskebåter sendes ut til de omstridte områdene for å verne om statenes posisjoner. India har tradisjonelt holdt seg til det indiske hav, men kjøpte i 2012 opp tre oljeblokker av Vietnam utenfor deres kyst. Selv om de understreker at de ikke er interessert i å blande seg inn i disputter angående suverenitet og jurisdiksjon, har Kina protestert kraftig på Indias tilstedeværelse og mot oppkjøpet av oljeblokkene fra Vietnam som kommer fra disputerte områder, selv om disse befinner seg innenfor Vietnams økonomiske sone. Kina har i den siste tiden bygget opp sitt militære nærvær til havs, og det har vært en rekke episoder der militærmakten har blitt tatt i bruk. Ved flere anledninger har Kina sabotert for filippinske og vietnamesiske forsøk på å undersøke havbunnen, selv om de har holdt seg innenfor 200 nautiske mil fra egen kyst. Resultatet har vært at de andre statene i området nå har vendt seg mot USA for støtte, og president Obama har gjentatte ganger understreket at USA nå må sette fokus på nettopp denne regionen når det militære engasjementet i Irak og Afghanistan går mot slutten. internasjonal løsning? Statene i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN har ikke klart å bli enig om en slutterklæring om Sør-Kinahavet, noe som minsker sjansen for at dette kan løses regionalt. Slik situasjonen er nå ser det derfor ut som om den eneste måten denne konflikten kan løses på fredelig vis er at man starter internasjonale forhandlinger basert på prinsippene i FNs havrettskonvensjon. Hvis dette skal kunne skje, må imidlertid alle grensestatene ønske det, og foreløpig har Kina avvist at dette er aktuelt. Kina ønsker å forhandle med ett og ett land, mens de andre statene rundt Sør-Kinahavet ønsker en internasjonal forhandlingsrunde under FNs ledelse fordi de frykter at de ikke vil kunne stille opp mot Kina. Noen løsning ser ikke ut til å være nærstående, og humoristiske diplomater har bemerket at de håper FNs klimaforhandlinger slår feil, slik at havet stiger så mye at det ikke lenger finnes noen øyer å slåss om. Av Kathinka Louise Rinvik Foto: Scanpix Folk og Forsvar 15

16 Vietnams fortid o En lang og blodig krig på og 70-tallet er kanskje det nordmenn flest forbinder med Vietnam. Fortiden til tross, har landet de siste årene gjort noen fremskritt. Likevel byr også fremtiden på utfordringer; både i form av økonomi og nabokrangler. I dag er Vietnam verdens 13.mest folkerike land med sine over 90 millioner innbyggere. Landet er en ettpartistat, der bare kommunistpartiet er tillatt, og presseog ytringsfriheten er begrenset. På grunn av involveringen i flere store kriger på 1900-tallet, var landet lenge isolert og slet med økonomisk tilbakegang. Vietnam var et av verdens fattigste land, men har de senere år åpnet for turisme og etablering av utenlandske foretak på vietnamesisk jord noe som har bedret den økonomiske situasjonen noe. Første halvdel av 2013 førte dog med seg dårlige nyheter for vietnameserne; landets eksport av ris hadde en nedgang på 6,8 prosent. territorielle krav I Sør-Kina havet ligger det en øygruppe, Spratlyøyene, som består av cirka 600 små øyer, korallrev og undervannsskjær. Bare 30 av disse øyene er «tørre» ved høyvann. Men området som disse øyene ligger i, spiller allerede en økonomisk betydning i regionen på grunn av rike fiskemuligheter. Det har i tillegg vært gruvedrift og mineralutvinning på øyene, og det er også en mulighet for at det kan være store forekomster av olje og gass i området. På grunn av dette, har både Kina, Taiwan, Filippinene, Malaysia, Brunei og Vietnam framsatt krav om jurisdiksjon over hele eller deler av øygruppen. Alle statene, unntatt Brunei som kun har territoriale krav, kontrollerer en eller flere av øyene militært ved utplasserte garnisoner. Området er omdiskutert; ingen stat har anerkjent jurisdiksjon over det. Øygruppen har også en strategisk viktig plassering i forhold til skipsfart og mulighet for sjøkontroll. Derfor har også det amerikanske forsvarsdepartementet listet Sør-Kinahavet, inkludert Spratlyøyene, som en av åtte «US Lifelines and Transit Regions», der all skipsfart skal kunne seile uhindret. Det har vært flere væpnede sammenstøt i området; og et av de alvorligste skjedde i 1988 mellom Kina og Vietnam med mer enn 70 drepte og savnede. Det har også vært skyteepisoder mellom Taiwan og Vietnam. Øyene betegnes som et potensielt kriseområde for en regional konflikt. kriger Vietnams historie viser at landet har vært igjennom mye. Midt på 1800-tallet ble Vietnam kolonisert av Frankrike som en del av Indokina. Under 2.verdenskrig okkuperte Japan landet, men da Frankrike igjen forsøkte å få kontroll etter krigen måtte franskmennene oppgi forsøket i Genève-avtalen delte landet i to med løfte om valg for senere å kunne gjenforene landet. Men det lovede valget fant aldri sted, og Nord-Vietnam, under ledelse av Hô Chí Minh, bestemte seg for å samle landet ved hjelp av krig. Det nord-vietnamesiske regimet fikk støtte fra sørvietnamesiske kommunister. Krigen fikk også en annen dimensjon gjennom at Nord-Vietnam ble støttet av Kina og Sovjetunionen, mens Sør- Vietnam ble støttet av USA. Det at amerikanerne trakk seg ut av Vietnam i mars 1973 og Nord-Vietnam erobret Saigon i 1975, markerte slutten på krigen som hadde tatt millioner med menneskeliv. De påfølgende årene ble vanskelige for Vietnam, og befolkningen ble preget av fattigdom, politisk undertrykkelse og økonomisk isolasjon. I tillegg ble det ført nye kriger; både mot Kambodsja for å avsette Pol Pot, og senere mot Kina - som førsøkte seg på invasjon i I 1986 valgte så kommunistpartiet å endre sin økonomiske politikk, og innførte kapitalisme. eksotisk Vietnam har et areal på kvadratkilometer. Noe som vil si at landet nesten er på størrelse med Tyskland. Jordsmonnet i størsteparten av den sørlige delen av landet er relativt fattig på næringsstoffer. Nesten 90 prosent av all nedbør faller i sommerhalvåret, og mens temperaturene i sør er relativt stabile, er det større kontraster i nord med et spenn fra 5 varmegrader i desember til 37 i juli og august. Det er et rikt og mangfoldig dyreliv i landet; Vietnam er rangert på 16.plass i verden i biologisk mangfold, og er også ett av tjuefem land som ansees å ha et unikt høyt nivå av nettopp biologisk mangfold. I det genetiske mangfoldet innenfor jordbruk er Vietnam et av verdens tolv opprinnelige kultivarområder, og det finnes 28 nasjonalparker i landet. For mange er Vietnam et eksotisk reisemål, og selv om turismen har blomstret opp, og dermed bidrar positivt til landets økonomi, omtales landet som et sted hvor man fortsatt kan oppleve relativt uberørt natur. Dette til tross, så er fortsatt landet en ettpartistat som styres av Det vietnamesiske kommunistparti. Det viktigste organet er politbyrået, som i sin tur velges av en sentralkomité. Det er ikke 16 Folk og Forsvar

17 g fremtid tillatt å være medlem av noen annet politisk parti. Vietnam hadde i 2006, i følge Verdensbanken, et bruttonasjonalprodukt turister fra utlandet, opp fra i på 70 milliarder amerikanske dollar. I 2005 hadde landet en vekst på 8,42 prosent, mens arbeidsløsheten lå på cirka 12 prosent. Bruttonasjonalproduktet per innbygger lå i 2005 på 631 amerikanske dollar, mens Vietnam mottok 1,86 milliarder amerikanske dollar i utviklingshjelp samme år. næringsliv og ØkonoMi Som nevnt tidligere, har første halvdel av 2013 vært nedslående for den vietnamesiske riseksporten; med nedgang på nærmere 7 prosent. Mekongdeltaet er en region i det sørvestlige Vietnam der elven Mekong munner ut i Sørkinahavet gjennom en rekke bielver. Områdets størrelse og andelen som er dekket av vann, avhenger av årstidene, men regnes vanligvis til å utgjøre kvadratkilometer. Området er preget av en rekke risåkre. I 1997 ble Vietnam, mye på grunn av produksjonen i Mekongdeltaet, den tredje største riseksportøren i verden, etter Thailand og India. I tillegg har området stor produksjon av basafisk, maller og reker. Mye av denne produksjonen blir eksportert. Regionen har blitt omtalt som en biologisk skattkiste. Mer enn nye arter er blitt oppdaget i de tidligere uutforskete områdene i Mekongdeltaet. Herunder arter en tidligere trodde var utryddet. Mot FreMtiden Ho Chi Minh byen, tidligere Saigon, er Vietnams største by med over fem millioner cirka innbyggere. Men i hele det politiske forvaltningsområde, som strekker seg utenfor den egentlige byen, bor det ytterligere en million til. Tar man med satellittbyer som ligger utenfor det politiske forvaltningsområde, kommer man opp i ni millioner. Befolkningen er stadig voksende, og brer seg utover; det antas at et fremtidig storbyområde anno 2020 kan bli på nær 20 millioner innbyggere. Siden 1990 har Ho Chi Minh-byen stått for mellom 28 og 35 prosent av Vietnames samlede inntekter fra turisme. Byen mottar et stadig stigende antall 1990 til millioner nå, noe som utgjør over halvparten av alle turister til landet. På og 80 tallet flyktet mange vietnamesere fra det hjemlige regimet til Europa. Vietnam har også mottatt flyktninger fra sine naboland, deriblant Kina. Per i dag er det vel lite sannsynlig at det kommer til å skje drastiske regimeendringer i landet med det første, men i vår omskiftelig verden skal man aldri si aldri. Sikkert er det i alle fall at verden blir stadig mindre, og at mennesker reiser stadig mer. Vietnam kommer nok i årene som kommer til å få besøk av mange flere turister, så får man bare håpe at turismen bygger opp og ikke bryter ned. Kilder: Wikipedia, Aftenposten og VG Av Nan Cecilie Johnstad Foto: Scanpix Folk og Forsvar 17

18 Indonesia øyrike i Over øyer danner staten Indonesia. Kun i overkant av 1/3 av disse er bebodd, men de huser til gjengjeld hele 237,5 millioner mennesker. Det gjør Indonesia til det fjerde mest folkerike land i verden. Landet er et av verdens største demokratier (etter India og USA), og kan se tilbake på 15 år med frie valg. Indonesia er også en dynamisk stat som klatrer på de fleste statistikker, og har en økende innflytelse på verdensarenaen. Som den største økonomien i Sørøst-Asia, medlem av G20 og årets leder av APEC, er nok det en utvikling som fortsetter. Den 5.-7.oktober i år skal Indonesia være vertskap for toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Organisasjonen samler 21 stillehavsland og dermed også 40 prosent av verdens befolkning, 44 prosent av verdenshandelen og 53 prosent av verdens kjøpekraft. Hovedmålet til APEC er å fremme bærekraftig økonomisk vekst og velstand i Stillehavsregionen altså Asia- Pacific. Dette søker de å oppnå gjennom å bygge ned handelsbarrierer, legge til rette for investeringer og fremme økonomisk integrasjon i regionen. Men økonomisk vekst og velstand er ofte avhengig av sikkerheten i det enkelte land og region. Investorer må våge å sette penger i lokale bedrifter. Derfor har også denne økonomiske organisasjonen et innslag av sikkerhetspolitikk i seg. Blant annet ser vi dette gjennom et tydelig fokus på beredskap, matsikkerhet, energisikkerhet og ikke minst arbeidet mot terrorisme. Allerede i 2003 etablerte APEC den såkalte Counter-Terrorism Task Force, og i juni i år kunne man avholde sitt 30. møte i Medan, Indonesia. Ikke minst har arbeidet mot terrorfinansiering vært i fokus. Og Indonesia selv har vært ganske tidlig ute på dette feltet. Allerede i 2002 opprettet de sin finansielle etterretningstjeneste, kalt Pusat Pelaporan dan Analisis Transaksi Keuangan (PPATK). De fokuserer særlig på hvitvasking av penger og forhold knyttet til terror-finansiering. Arbeidet ble nylig intensivert, og Indonesia pålegger nå blant annet finansinstitusjoner å rapportere mulige mistenkelige transaksjoner til PPATK. politikk og religion Økonomisk vekst til tross, er ikke alt fryd og gammen i øyriket. Selv 15 år etter den omstridte president Suhartos avgang, hviler hans ånd over deler av det indonesiske samfunnslivet. Suhartos parti, Golkar, er fortsatt Indonesias største, og mye av den politiske eliten i landet, er preget av arven etter Suharto. Landet kritiseres ofte av menneskerettighetsorganisasjoner. Det er ikke uten videre enkelt å tilhøre en av Indonesias religiøse minoriteter. Den indonesiske grunnloven fra 1945 garanterer i prinsippet alle landets innbyggere religionsfrihet. Men i 1965 kom en ny lov, som definerte fem «lovlige» religioner i landet. Disse er islam, protestantisme, katolisisme, buddhisme og hinduisme. Noe senere ble også konfusianisme anerkjent. Rundt 87 prosent av befolkningen tilhører islam, og 10 prosent er kristne. Resten er hovedsakelig hinduer og buddhister. Øyriket huser flere etnisiteter, og flere retninger innenfor de store religionene. Det pågår en stadig drakamp mellom ortodokse og mer liberale muslimer. Over det meste av landet er det de mer moderate kreftene som vinner fram, men det finnes unntak. I blant annet Aceh-provinsen står islamistene sterkt. Provinsen fikk en viss grad av selvstyre i 2001, og har innført sharia-domstoler, i motsetning til resten av landet, der de anses som grunnlovsstridige. Kvinner i provinsen lever under streng kontroll. Det har blitt ført en «renselseskampanje», som blant annet tar til orde for kvinnelig omskjæring. Praksisen har stor støtte i befolkningen, også i Indonesia som helhet. I 2006 ble omskjæring forbudt ved lov, men loven håndheves ikke. Deler av den tradisjonelle, indonesiske kulturen, som blant annet inkluderer dans, blir regnet som «uislamsk». Aceh-provinsen har også en mye sterkere tilknytning til arabisk islam, enn det som er vanlig i resten av landet. Ikke alle retninger innen islam er godtatt i Indonesia. En minoritet av Ahmadiyyamuslimer har holdt til i Indonesia siden før landet ble selvstendig. Men fra 2008 har motstanden mot denne retningen økt betydelig. Moskeer er blitt brent, og utøverne drept. Ahmadiyya-muslimene selv ser på seg selv som muslimer, men de tror på at Mirza Ghulam Ahmad var en profet, som kom etter profeten Muhammed, noe som mange øvrige muslimer finner krenkende. 18 Folk og Forsvar

19 vekst Indonesiske myndigheter krevde i 2008 at tilhengere av ahmadiyya måtte slutte med å spre fortolkninger og aktiviteter som stred mot islams offisielle læresetninger. Over 30 ahmadiyya-moskeer ble stengt i kjølvannet av dette. Også i andre muslimske land, blir denne trosretningen forfulgt. Den kristne minoriteten i landet opplever også et økende antall lignende episoder. Det anslås at over 400 kirker har blitt stengt i løpet av de siste ti årene, av grupper av militante islamister. Det er også eksempler på brenning av kirker, og angrep på kristne. Jevnt over blir det stadig vanskeligere å utøve sin religion for minoritetene. Det peker seg ut en organisasjon i særdeleshet, som er ansvarlig for denne religiøse forfølgelsen og hatkriminaliteten; den radikale Islamic Defenders Front (FPI). De har som målsetting å innføre Sharia i Indonesia. De har ikke spesielt stor oppslutning, og mer moderate, indonesiske krefter har tatt til orde for å forby denne gruppen, og også arrangert demonstrasjoner mot dem. Foreløpig ser det imidlertid ikke ut til at myndighetene våger å slå spesielt hardt ned på ekstremistene. konflikter og FrigjØring Med en stor befolkning, geografisk spredd på tusener av øyer, med ulike etnisiteter og religiøse variasjoner er det vel ikke overraskende at også flere konflikter ulmer i landet. Mange av oss husker vel Øst-Timors frigjøringskamp, der Nobelprisvinneren Jose Ramos Horta var en av frontfigurene. Denne kampen ble kronet med seier i 2002, da Øst-Timor ble en selvstendig stat. I 2005 fikk Aceh-provinsen sitt selvstyre, men er altså fortsatt formelt sett en del av Indonesia. Det mest betente området i dag er vel kanskje Vest-Papua. Vest-Papua består av den vestlige halvdelen av Ny-Guinea, som er verdens nest største øy. Hele 75% av Vest-Papua er dessuten sammenhengende regnskogsområder, noe som er ganske unikt i verdenssammenheng. Befolkningen består av 260 ulike etnisiteter, mange av dem naturfolk som fortsatt lever på tradisjonelt vis. I likhet med resten av Indonesia var området tidligere en nederlandsk koloni, men mens Indonesia ble selvstendig i 1949, beholdt nederlenderne kontrollen over Vest-Papua til 1962, da først FN og siden Indonesia kontrollerte område i påvente av en folkeavstemning om selvstendighet. Denne kom imidlertid ikke som planlagt. I stedet ble en såkalt «Act of Free Choice» avholdt i 1969, der svært få av innbyggerne fikk si sin mening. Siden da har området vært annektert av Indonesia, og det har pågått en geriljakrig mellom diverse separatistgrupper og indonesiske myndigheter. Det er vanskelig å få ut informasjon fra området, men det er anslått at over vestpapuanere har mistet livet som følge av konflikten. Titusener av papuanere er også fordrevet fra sine hjem. I 2001 fikk Vest-Papua en spesiell autonom status, uten at det har dempet konflikten. Området er svært rikt på ressurser, og Indonesia ønsker ikke å la det blir selvstendig. Blant annet finner man verdens største gullgruve her, den såkalte Grasberggruven, som ligger hele meter over havet. Det har vært flere streiker ved gruven, for å få høyere lønn. Svært lite av de store inntektene fra gruvedriften kommer lokalsamfunnet til gode. Myndighetene har også forsøkt å flytte inn indonesere utenfra for å bosette seg i området, og dermed forsterke tilknytningen til Indonesia. På denne måten har de blitt beskyldt for å bedrive nærmest en form for etnisk rensning av provinsen. Men den øya som kanskje er mest kjent for nordmenn flest, er Bali. Den balinesiske befolkningen skiller seg fra øvrige Indonesia ved at 90% er hinduer. I tillegg til å være et eksotisk feriemål i fjor besøkte over tre millioner turister Bali - er øya etter hvert også blitt et yndet studiested for en rekke norske studenter. Rundt 500 norske ungdommer studerer for tiden på øya. Mange av oss husker også terrorbombene i 2002, som blant annet rammet to populære nattklubber, og tok livet av 202 mennesker, derav 88 australiere og 26 briter. Gjerningsmennene tilhørte Jemaah Islamiyah (JI), en organisasjon som ble slått hardt ned på etter angrepet. Et nytt terrorangrep, som krevde 20 menneskeliv, fant imidlertid sted i 2005, og det antas at samme organisasjon sto bak dette. Terroristene ble imidlertid selv drept i angrepet. I mars i fjor (2012), ble fem menn mistenkt for å planlegge et nytt angrep på en turistbar på Bali, skutt i forbindelse med pågripelsen fra antiterror-politiet. I fjor høst var beredskapen høy, som følge av frykten for et nytt angrep i anledning tiårs-dagen for det store angrepet. Men Bali fortsetter å være et populært møtested. I desember i år skal Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ha sitt ministermøte på Bali. Der skal man ta opp igjen tråden om en ny, internasjonal handelsavtale. Det ser i det hele tatt ut som at Indonesia er sentrum for mange i begivenheter tiden som kommer. Av Monica K. Mattsson Kämpe Foto: Scanpix Folk og Forsvar 19

20 Studentenes kamp Burma har gjennomgått historiske forandringer i løpet av de to siste årene. Likevel er veien til demokrati fortsatt lang. RANGOON: - Her begynte vi å demonstrere. Studentene samlet seg for å vise sin misnøye med militærregimets vanstyre. Vi krevde demokrati og studentrettigheter, forteller den tidligere studenten og det tidligere medlemmet av Burmas studentunion (ABFSU), Pyone Cho. En formiddag i tidlig februar er han sammen med representanter fra Studentenes fredspris, på campusområdet til Rangoon Institute of Technology, og forteller om sitt lands historie. en truet Stat Myndighetenes svar på studentenes krav var voldelig. Tre studenter ble drept den dagen Pyone Cho prater om; 13. mars I dagene som fulgte samlet over tre tusen studenter seg i Rangoons gater. Også dette slo myndighetene hardt ned på. Sykehusansatte, munker, lærere og statlig ansatte: Hundretusener samlet seg med studentene i fredelige demonstrasjoner. Igjen rettet myndighetene geværmunningene mot folket sitt, og i løpet av fem dager ble mer enn personer drept. Flere tusen ble også fengslet. Pyone Cho var en av dem. Svekket YtringSFrihet Studentenes fredelige demonstrasjoner førte til det stikk motsatte av hva studentene ønsket; Studenters rettigheter og den akademiske friheten ble innskrenket. Også for den jevne burmeser ble det vanskeligere å snakke fritt og organisere seg. Slik forble situasjonen fram til høsten Da begynte den nåværende presidenten Thein Sein å hinte om at tiltak for å føre landet i en mer demokratisk retning, var på vei. en lysere FraMtid? Mye har skjedd siden presidenten satte fram sine løfter for snart to år siden. I dag har nesten alle de politiske fangene blitt løslatt. Aung San Suu Kyi, som ble satt i husarrest før valget i 1990, ble løslatt allerede i Nå sitter hun i nasjonalforsamlingen og representerer The National League for Democracy (NLD). I løpet av det siste året har det dukket opp en rekke uavhengige organisasjoner og aviser, som følge av opphevingen av organiserings og presseforbudet. I tillegg til dette, skal landet avholde et demokratisk presidentvalg i Også for studentorganisasjonen ABFSU, som Pyone Cho tilhørte som student, har det politiske terrenget forandret seg. Mens organisasjonens ledere for et års tid siden gjennomførte alle sine møter i hemmelighet, tør de i dag å si navnet på egen organisasjon høyt på gaten. De bruker buttons med organisasjonens logo på og deltar på åpne seminarer, som fokuserer på å styrke det sivile samfunnet gjennom såkalt kapasitetsbygging. Ved første øyekast ser dermed alt nokså bra ut. Ser man nærmere på ABFSUs situasjon, blir bildet imidlertid mer nyansert. utestengt Fra universitetene Ifølge burmesisk lov blir studenter som har vært borte fra studiene over ett år, utestengt fra universitetet. Dermed hindres de som, av ulike årsaker er så lenge borte fra studiene, i å fullføre sin utdannelse. Dagens ledere av studentorganisasjonen er ikke studenter. Blant dem er Phyoe Phyoe (25). For å finne forklaringen på hvorfor hun ikke kan gå tilbake til sivilingeniørstudiene må vi tilbake til Safranrevolusjonen i Da ble den daværende studenten arrestert og dømt til flere år i fengsel for sitt engasjement for 20 Folk og Forsvar