Joh. 20, 30\31 og 21,25b Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Skulle det skrives ned,

Transkript

1 Joh. 20, 30\31 og 21,25b Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

2 Det nye testamentes historie Fra Harmonia forlags hjemmesider Når vi vet at kristendommen har sin kultiske bakgrunn i jødedommen, og at de kristnes forestilling om hellige skrifter må hentes derfra, så er det naturlig først å se litt på den synagogale kult og dens skrifter. Jødenes gudstjeneste var utviklet fra en offertjeneste til en ordets gudstjeneste. Etter Josias reform i år 622, var profetene trådt i bakgrunnen, og den jødiske religion var stivnet i lover og påbud, med utgangspunkt i Deuteronomium. (5. Mosebok.) Under eksilet i Babylon (år ), begynte man å forelese hellige skrifter til støtte for Gudstro og håp om hjelp fra Gud. Ettereksilsk tid er preget av at det ble nødvendig å bringe de hellige skrifter som inneholdt loven, til alminnelig kjennskap. Det ble vanlig å lese fra de hellige skriftene i regelmessige gudstjenester hver uke, og å utlegge skriftene. For barna og de unge foregikk en regulær opplæring og elementær innføring i Det gamle testamentes skrifter med særlig vekt på loven. G.T. var samlet og kanon avsluttet i århundrene før og i første hundreåret e. Kr. Her benyttes G.T. og N.T. som betegnelser for de hellige skrifter før og etter Kr. selv om disse betegnelsene ikke kom i bruk før langt senere. Vi ser av dette at det i det jødiske folk etter hvert var en relativt inngående kjennskap til G.T. Jødedommen var blitt en bokreligion. Samtidig var hovedvekten lagt på synagogen, på bekostning av templet og prestene. Jødedommen hadde i sine synagoger brutt en bresje i den muren som skilte fra den greskromerske verden. Med sine hellige skrifter, som var oversatt til gresk ca. 200 år før Kr. (Septuaginta), kunne jødene gjøre sin religion kjent og tilgjengelig for hele verdens befolkning, hele Romerriket.

3 I dette miljøets sentrum fremstod så Jesus, først i kretsen rundt døperen Johannes. Da Johannes ble fengslet, begynte Jesus en predikantvirksomhet i Galilea, og mange sluttet seg til ham. Etter hvert ble han hovedpersonen i en messiansk bevegelse, og han ble fulgt av en utvalgt gruppe på tolv menn. Jesus forkynte Gudsrikets nærhet, at tidenes ende var nær, og at bot og omvendelse var den eneste redning fra Guds straff for menneskene. Å fornekte seg selv og følge Guds vilje var veien til redning, til frelse. Dette var Jesu gode budskap hans evangelium. Når det gjaldt den jødiske tradisjon og G.T., så forholdt Jesus seg fritt, samtidig som han ønsket å innfri lovens bud. Men da ut fra en rett forståelse av skriftene. Han tok stadig utgangspunkt i G.T. når han talte og lærte folket. (Luk. 4, 16ff.) Jesus tilbakeviste de mange spekulasjoner i forbindelse med at folket i ham så Guds utvalgte Messias, som skulle føre folket til politisk frihet. Han brukte gjerne betegnelsen Menneskesønnen om seg selv, denne var godt kjent i den senjødiske apokalyptiske litteratur. (Om endetiden.) Imidlertid gav han begrepet et noe annet innhold enn jødene, som i Menneskesønnen så et himmelsk vesen som skulle komme og opprette Guds rike i herlighet. Men Jesus sammenlignet Menneskesønnen med den lidende tjener i Jesaja 53. Selv om Jesus så sin gjerning først og fremst hos jødene hedningene skulle nås via Jerusalem så var det jødene som slo ham ned. Hans utsagn om utsendelse fra Gud, som Guds Sønn, ble for mye for dem. Dette så jødene som en uhørt blasfemi, og det kostet Jesus livet. Men såkornet var kommet i god jord, det Jesus startet kunne ikke stanses! Jesu skjebne ble et slag for hans disipler, men hans oppstandelse gav trosgrunnlaget for deres virksomhet videre. Mens de ventet på Gudsrikets komme parusien gav deres tro og Jesu misjonsbefaling bakgrunnen for en misjonsvirksomhet blant jødene først, og senere blant folkeslagene. At Gud hadde oppreist Jesus fra de døde viste at han hadde gitt ham del i den guddommelige makt. Jesus var gjort til frelser, og han var blitt dommer over levende og

4 døde. Jesu mange ord hadde fått et dypere innhold, troen på ham gav frelse. Evangeliet om Guds rikes komme var for Jesu disipler blitt ett med evangeliet om Jesus som den oppstandne, som gav den messianske frelsen. Jesus var blitt forsoneren. Han gav sitt liv som løsepenger for oss, vi er fri! De kristne i Jerusalem var jøder, de samlet seg daglig i templet for å høre hellige skrifter bli opplest. De var viktigere for dem enn noen gang før. I dem søkte de kristne å finne beviset for at Jesus, den korsfestede og oppstandne, var Messias. Dette var en tanke som hos jødene fant svært liten gjenklang uten videre. De kristne fant i skriftene, som den ubestridte autoritet, slike bevis, og da spesielt i de profetiske skriftene. Derved kom disse skriftene til å bli mer og mer brukt hos de kristne. Profetene først, deretter fulgte loven. I forkynnelsen, slik vi ser den hos Peter på pinsedagen (Ap. gj. 2), kommer Jesus i sentrum. Han blir erklært som Herre og Messias. For de menn som hadde vandret og levd med Jesus, stod hans ord sterkt i minne. Men vi forstår uten videre at de nye tilhengerne hadde et sterkt behov for kjennskap til hans ord og gjerninger. For disiplene var dette kjent i detalj, og de formidlet det gjerne videre. Menigheten samlet seg til egne møter, til sin nattverd og sin gudstjeneste, og ordet var levende blant de. Menigheten ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den Hellige Ånd. (Ap. gj. 9) Forskjellige grunner, blant annet forfølgelser, gav spredning i urkristendommen, og forkynnelsen ble tatt opp i andre deler av riket, også av menn som ikke var blant de tolv. Forkynnelsen tok utgangspunkt i det disse mennene hadde hørt og lært, vi kan tale om apostlenes lære. Denne har i sin tur stått preget i de nye tilhengeres minne. Vi skal huske at innlæringen var en vesentlig faktor i en tid hvor muntlig overlevering var omtrent enerådende. Det skrevne ord var sjeldent. Vi må likevel ha lov til å anta at skrivekyndige i menighetene har festet på papyrus eller annet materiale, spesielle Jesuord og

5 utdrag av taler og undervisning som de har fått del i. Det kan ha oppstått en ny skriftlig tradisjon ved siden av den muntlige. Imens spredte den kristne forkynnelsen seg til andre land, Lille- Asia, Grekenland og så videre, overalt med utgangspunkt i de jødiske minoritetene. Nye menn kom til, blant dem lærde menn som skulle få stor betydning for kristendommens videre utvikling og spredning. Paulus, som var skriftlærd og som hadde vært ivrig i sin forfølgelse av de kristne, ble den store hedningapostel. Men også den som i sine mange brev til menighetene formulerte den kristne teologi. Paulus misjonsreiser gikk til flere byer i Lille-Asia og Grekenland, og han grunnla menigheter, arbeidet i dem en tid og drog så videre til neste by. Vi forstår godt at det kunne oppstå problemer i disse nye menighetene, og da Paulus ikke selv kunne komme til direkte hjelp, så kunne han skrive til menighetene. Slik lærer vi Paulus å kjenne som en skriftlærd som hadde de beste forutsetninger for å kunne formulere sine praktiske synspunkter så vel som de teologiske, som hos ham etter hvert var blitt temmelig radikale sett i forhold til de jødekristne standpunkter. Hans problemer i møte med hedningene (ordet betyr de andre folkene), var andre enn de man møtte blant jøder. Han fant liten tilknytning til deler av sin tidligere tro, jødenes forståelse av loven og spesielt omskjærelsen, ble for ham ikke relevant i møte med hedningene. Det sentrale spørsmålet ble om hvor vidt hedningene skulle forpliktes på dette. Med andre ord, om en hedning måtte omskjæres for å bli døpt. I denne kampen utviklet Paulus et lovfritt evangelium, og hans program ble: Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror. Sitt syn fikk Paulus forsvare ved kirkemøtet i Jerusalem i år 48/49 og ved Peters hjelp, fikk han sitt syn akseptert. (Ap. gj. 15) Fra da av og frem til år 60, skriver Paulus sine brev, og gjennom disse stod hans menigheter under hans personlige tilsyn. Men hans menigheter var truet fra mange hold: Strid og splittelse, falske forkynnere som ville fremheve andre krav, moralsk forfall og frafall av andre grunner. Paulus skrev sine brev, og han ventet at de ble

6 lest opp i menighetene til formaning og trøst. Hans utsagn stod fast på den apostoliske tradisjon, men han forstod budskapet mer radikalt. Av Paulus korrespondanse kjenner vi tretten brev til sju menigheter og enkeltpersoner: To brev til Tessalonika to til Korint et til Galatia et til Rom et til Filippi et til Kolossæ et til Efesus dessuten personlige brev, et til Filemon to til Timoteus og et til Titus. Menigheten i Rom var ikke grunnlagt av Paulus, men hans behov for å gjøre sine synspunkter kjent i Romerrikets hovedstad, i den store menigheten der, gjorde at han skrev et av sine mest betydningsfulle brev til denne menigheten. Det ønsket han, før han eventuelt utvidet sine misjonsreiser til å omfatte landene i vest. Da Paulus skrev sine brev, som må regnes som leilighetsskrifter, var han ikke innstilt på å fremstille noen ny hellig skrift. Riktignok anbefalte han sirkulasjon av brevene rundt i menighetene (Kol. 4, 16). At hans brev skulle bli lest i all ettertid, og overalt i verden, ville neppe falt ham inn. Paulus skiller tydelig mellom sine egne ord og Herrens Ord. For Paulus er Herrens Ord absolutt hellige, selv om han ikke kan gi dem belegg i noe hellig skrift, så langt vi kjenner. Hans to autoriteter er Skriften G.T. og Herren. Han føyer ikke til en tredje, apostlene, det gjør de følgende generasjoner. Hebreerbrevet er mer en avhandling enn et brev, det mangler og brevåpningen. Imidlertid nevnes konkrete forhold hos de eventuelle mottakerne, og slutten viser brevets form. Man kan tenke seg en preken, sendt til opplesning og bruk i en menighet, da forfatteren er forhindret fra å møte. Hvor denne menighet skulle befinne seg kan ikke sies, men det forutsettes en jødekristen kjennskap til G.T. Hvem som er brevets forfatter, er uklart. Klemens i Aleksandria (omkr. år 200) gav Paulus æren, mens Tertullian i Kartago på samme tid, nevner Barnabas, som var Paulus medhjelper. Meget tidlig er det henvist til brevet, og det tyder på en tidlig opprinnelse, antagelig omkring år

7 Jakobsbrevet, som av tradisjonen tilskrives Jesu bror, er rettet til jødekristne. Det er sannsynligvis fra et miljø der Paulusteologien ennå ikke er enerådende. Det henvender seg til de tolv stammer som er spredt omkring i landene, og dette tyder på en opprinnelse som ligger etter år 70. Da beleiret den romerske feltherren Titus Jerusalem etter en oppstand. Han inntok byen og ødela templet. Jødene ble fordrevet fra landet, og de fikk ikke komme hjem igjen før i Judasbrevet presenterer en mann som også sies å være Jesu bror, selv om formuleringen Jakobs bror skulle være brukt i respekt for Jesus. Det er ingen kamp mot vranglærere som er aktuell, og en naturlig opprinnelse vil være omkring år Peters brev nevner Jesu Kristi apostel Peter som forfatter i vers 1, og hensikten med brevet er klar: å formane og vitne. Hvis Peter møtte martyrdøden i Rom år 64, der han var den første biskop, må brevet være skrevet tidligere. 2. Peters brev er av tradisjonen satt i forbindelse med forfatteren av det første Petersbrevet, og igjen gjelder det formaning og rett ferd innfor Gud. Det forekommer libertinistiske vranglærere som misbruker Paulus lære om kristen frihet, og disse fører vill. Man har også begynt å trekke det hele i tvil, da den lovede parusien er uteblitt. En større del av Judasbrevet finnes igjen i dette brevet, og da spesielt i det 2. kapittel, noe som gjør forfatterspørsmålet og tiden for brevet problematisk. Hvis Judas har brukt Peters brev, er kronologien grei, også forfatterspørsmålet. Men det kunne og dreie seg om tilgangen til et tredje skrift, som de begge uavhengig av hverandre, har brukt som kilde. Det er imidlertid meget som taler for en meget sen opprinnelse, kanskje inn i det andre hundreåret, noe som kan forklare at brevet ikke er kjent av noe vitne før det er nevnt hos Origenes omkring år 250. Johannesbrevene advarer igjen mot vranglære, og forfatteren kan være den Johannes vi møter i det fjerde evangelium, da vi også her møter samme begrepsverden. Tiden for opprinnelse kan

8 ligge opptil evangeliet, omkring år 90. Det første brevet av de tre er ikke så avgjort brev som de to neste, men om man sammenligner språk og stil, så er slektskapet til stede. Som vi har sett, har de kristne menighetene, ved siden av å bruke G.T. for opplesning i gudstjenestene, også forkynt ordet om Jesus og hans gode budskap. Selv om den muntlige tradisjon har vært meget sterk, må det tidlig ha meldt seg et behov for skriftlige fremstillinger. Det ble etter hvert også stor avstand, så vel i tid som i distanse, fra de hendelser det berettes om. Notater kan være gjort, og muligens samlet, og det kan ha oppstått en for oss ukjent skriftlig kilde (Q). Dette kan igjen ha ført til at noen menn har satt seg fore å sette sammen disse samlinger av Jesuord og beretninger om hans undere og gjerninger i en slags kronologisk fremstilling, og da til bruk i de aktuelle forkynnersituasjoner. En samling om det grunnleggende i kristendommen var viktig, det er tid for en alminnelig skriftlig fremstilling. Øyenvitnene blir etter hvert borte, den lovede parusien uteblir, og det gode budskap må berges for de kommende slekter. En spesiell litterær form trer nå frem, evangeliet. Evangelielitteraturen bygger etter dette på en tradisjon som kan være dannet i kristen forkynnelse og kult. Man ønsker ikke primært å skrive kronologisk rett historie, men å vitne om Jesus. Forfatternes intensjon med sine verk har gitt formen. Hvis vi antar at den evangeliske litteratur er skrevet i årene omkring 70 80, med Johannesevangeliet noe senere, så finner vi de kristne spredt omkring i hele verden. Kommunikasjonen er dårlig, det er stort behov for samlende elementer, for en ensartet forkynnelse. Forfølgelser og frafall, en fare for å forsvinne i sterk synkretisme (religionsblanding), gnostisk infiltrasjon og så videre, var ødeleggende faktorer. Skriftlig vegledning var nødvendig. Evangelisten Markus er den første som skriver et evangelium. Han omtales av Peter i 1. Peter, 5, 13. og er med ham i Rom som tolk, han har tidligere samarbeidet med Paulus og Barnabas (Ap. gj. 12, 12 og 25). Som Peters, og før det Paulus og Barnabas medhjelper, har Markus hatt rik anledning til å bli godt kjent med detaljene i beretningene om Jesus. Han har så samlet dette stoffet

9 og satt det inn i en fortløpende beretning, med Jesus som den som handler. Han henvender seg til de andre folkene, hedningene. Vi ser at han legger vinn på å klargjøre de spesielt jødiske forhold som omtales. Ut fra Jesu undergjerninger vil han vise at Jesus er Guds Sønn. Med dette skrift har Markus lansert denne spesielle form for litteratur, og det antas at han skrev sitt evangelium i Rom omkring år 64. Hans herre, apostelen Peter, var død slik Jesus hadde forutsagt det, og Markus har villet bevare det budskap Peter så sterkt hadde arbeidet for. Matteus gjengir en stor del av Markusevangeliet, med unntak av 35 vers, men i et noe mer dempet språk. Matteus skrev med adresse til jødene, han viser stadig til G.T. for å vise at Jesus er Messias, den Davids og Abrahams sønn som omtales i de løfter Israelsfolket har fått i Den gamle pakt. Hans jødiske lesere er godt kjent i sine hellige skrifter og trenger ingen forklaring på de spesielle jødiske forhold som omtales. Det nye forbundets folk er Jesu Kristi kirke, grunnlagt av Jesus selv (Matt. 16, 18). I denne kirken forkynnes nå den frelsen som Jesus Kristus har gjort mulig med sin soningsdød på korset. Navnet til tolleren Matteus i Matt. 9, 9 er festet til dette evangeliet, og det er rimelig å sette tidspunktet for opprinnelsen til årene Matteus utvider her Markus beretninger og bringer inn senere momenter. I kap. 22, 7 gis en hentydning som kan gå på Jerusalems ødeleggelse. Hos Lukas finner vi også stoff som er hentet fra Markusevangeliet. Dette utgjør omtrent en tredjedel av Lukas stoff, men vi finner og her et mer polert språk enn hos Markus. En halvdel av Lukasevangeliet er særstoff, mens resten er felles med Matteus, uten at vi kan si at Lukas har kjent dette evangeliet. Kanskje en felles kilde. Lukas, som var lege, var og en utpreget historiker. Hans skrift beholder evangeliestilen, men hans fremstilling er mer Jesu liv. Han setter dette inn i et verdenshistorisk perspektiv historien får et frelseshistorisk midtpunkt, frelsen gjelder alle.

10 Lukas regnes for å være legen som omtales i Kol. 4, 14, han er greker. Vi-stykkene i Apostlenes gjerninger vitner om deltakelse i disse begivenhetene. Evangeliet er sannsynligvis skrevet omkring årene Som vi har sett, har de tre evangelistene benyttet forskjellige kilder for sine verk. Markus, som den første, kan ha brukt skrevne kilder som ikke nødvendigvis har vært samlet i ett skrift. Vi velger å kalle denne kilden Q. Dessuten kan så Markus ha hatt sine egne notater, samlet under sin lange og omfattende tjeneste for å bringe ut ordet om Jesus. Matteus kan ha hatt en kopi av Markusevangeliet samt den samme Q som Markus har brukt. Lukas kan så endelig ha brukt Q, han kan ha hatt Markusevangeliet og en hel del særstoff. Med sitt spesielle historiske siktemål, har Lukas søkt å fremskaffe et mest mulig fyldig stoff. Mange teorier er lansert omkring dette avhengighetsforhold, hva vi har skissert her benevnes tokildehypotesen. Vi kan også forstå det slik at Markus skrev for å bevare det materiale han hadde samlet og fått tilgang til. Matteus og Lukas har funnet stoffet hos Markus så viktig, at de gjerne ville la jødene og verden få del i det. Deres lesere var andre, og de måtte også få møte evangeliet om Jesus og hans frelse, og de hadde selv noe å tilføye. Synoptikerne, de tre, har lagt det meste av Jesu virksomhet til Galilea, med bare en reise til Jerusalem. Johannes kan berette om tre reiser dit, og Jesu virke i byen. Forfatteren har sannsynligvis kjent de synoptiske evangelier, men har ikke kunnet, eller villet, innføre noe av dette stoffet direkte. Johannesevangeliet er skrevet senere enn de synoptiske, man regner en opprinnelsestid omkring år 90. Johannes er påvirket av filosofiske strømninger, han gir Jesus en guddommelig opprinnelse og enhet med Logos, skaperordet ved hvilket alt er blitt til. Vi finner også en klar dualisme med tydelig opprinnelse i den greske tankeverden: Det øvre det nedre, lyset mørket. Vi møter en forfatter med tydelig kjennskap til tidens tenkning. De kristne menigheter har funnet

11 frem til en modus vivendi i verden, kirken er i funksjon, dåp og nattverd er anerkjent. Når det gjelder forfatterspørsmålet, så vel til brevene som til evangeliet og åpenbaringsskriftet, så er apostelen Johannes knyttet til alle disse skriftene. Denne Johannes, Sebedeus sønn, skal ha tilbrakt sine siste år i Efesus, men om dette strides man. De gamle kirkefedre vet å fortelle om Johannes i Efesus, om dette er apostelen Johannes er uvisst. Den som sterkest går inn for aposteltradisjonen, er Ireneus, biskop i Lyon fra år 177. Han sier tydelig i sitt verk Adversus Haeres at Johannes, Herrens apostel, som hadde ligget ved hans bryst, utgav evangeliet da han oppholdt seg i Efesus i Asia. Om forfatterspørsmålet er uklart, så er i hvert fall hensikten med verket klart: Det er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og at dere ved troen skal ha liv i hans navn. (20, 31) Dessuten vil forfatteren knytte Jesus og hans livsverk til den meget sterke religiøse trang i datidens hellenistiske verden. Åpenbaringen av Jesu himmelske herlighet kommer nå i forgrunnen, mens det synoptiske Jesusbilde er mer begrenset til jødisk jord og forestilling. Lukas avsluttet sitt evangelium med Jesu oppstandelse og hans siste ord til disiplene, som ble bedt om å bli i Jerusalem og vente på å bli ikledd Kraft fra det høye. I sin andre store bok Apostlenes gjerninger tar han igjen utgangspunkt i dette. Han beretter den følgende tids historie, frem til Paulus toårige opphold som fange i Rom, sannsynligvis en mildere form for husarrest, med frihet til å forkynne. Den andre hovedpersonen i verket er apostelen Peter, og det synes som om Lukas har villet omtale disse to store menn i samme verk for å gi Paulus et, etter hans mening, verdig ettermæle. Det har han også klart. Forfatterspørsmålet blir klargjort allerede i det første verset, idet adressaten er den samme som i evangeliet, og Lukas har skrevet begge. Tidspunktet, som skulle ligge etter Lukasevangeliets opprinnelse, må være omkring årene Apokalyptisk endetidslitteratur var velkjent i senjødedommen. Profetier ble lagt i munnen til fortidens store menn, og opp-

12 lysninger om ting, som for den naturlige menneskelige erkjennelse ikke er tilgjengelig, blir ved overnaturlige åpenbaringer gjort tilgjengelige for forfatteren, og leseren. Formen har nær tilknytning til G.T. Ireneus har plassert forfatteren i keiser Domitians tid, det vil si i tidsrommet mellom år Under hans regjering var keiserdyrkelsen blitt intensivert, og det kom til forfølgelser, blant annet i Lille-Asia. Forfatteren vil gi trøst og formaning i en trengselstid, men kan av naturlige årsaker ikke tale rett ut. Han ikler stoffet den apokalyptiske form. Helt fra Justin Martyrens tid har den kirkelige tradisjon sett den Johannes som boken nevner, som apostelen, og som forfatteren til alle Johannesskrifter. Boken henvender seg til de sju menigheter i provinsen Asia, dette skulle bety at den henvender seg til hele kristenheten. På samme måte som Paulus brev til sju menigheter kom til å gi hele kristenheten som adressat. Vi har fulgt tilkomsten for de kristne skrifter i de første generasjoner etter Jesu død, og hundreåret går mot slutten. Den parusien som Jesus antydet, var uteblitt, og kristenheten må nå finne sin egen plass, med etablerte menigheter og organisatorisk oppbygging. De skrifter vi hittil har omtalt, er alle kommet til i det første hundreåret, og de kan være knyttet til apostler eller deres nærmeste medarbeidere. Alle disse menn var borte, men nye menn trer frem og vitner om troen. Den kristne litteraturen blir stadig utvidet med nye skrifter, nå med anbefaling av kristens sed og skikk. Evangeliet var for disse menn den nye loven; rettferdighet som Guds gave i troen (Rom. 3, 11) må vike for kravet om rett vandel. Frelsen blir hos dem udødelighet mer enn syndsforlatelse, og synden blir karakterisert som sterkt forderv, ondt begjær og villfarelse. Påvirkning fra gresk filosofi er tydelig, forfatterne var ofte skolerte menn. Denne litteraturen, med delvis konkret tilrettelegging av forhold i menighetene og gudstjenestelivet, fikk meget stor betydning for oppbyggingen og konsollideringen av kirken gjennom disse meget viktige desennier med trussel om frafall og utvanning. Det er tydelig at loven du skal du skal ikke - måtte vektlegges. Det skulle sterk formaning til for å holde fårene samlet.

13 Allerede tidlig var Paulusbrevene blitt samlet, og de har fått anvendelse i menighetene, først i de som var mottager og senere i flere, ved kopiering og sirkulasjon, noe Paulus selv anbefalte. Det er naturlig at disse brevene er blitt kjent, og tidlige håndskrifter viser at de ved avskrift ofte har fått plass i samme bokrull. Selv om brevene ikke straks har fått alminnelig anerkjennelse, så har de vært mye lest. De tar opp mange forhold som stadig er aktuelle i de fleste menigheter. De fire evangeliene oppnådde også relativt stor spredning tidlig, om ikke nødvendigvis samlet. Forskjellige menigheter kunne ha blitt kjent med ett eller flere, men det er tydelig at alle var kjent. Hver for seg fikk de en sterk posisjon. Også andre skrifter ble brukt og lest i menighetene, og etter hvert antok en hel rekke skrifter karakter av hellig, på linje med lesestykker som ble tatt fra G.T. Imidlertid var ikke dette biblioteket, eller denne samlingen av bokruller som menighetene ervervet, på noen måte begrenset. Noe kunne være egnet, annet mindre egnet. Noen entydig lære for det kristne liv var derfor ikke tilgjengelig. Dette gjorde det lettere for de nye åndsretninger å slippe til med sine synspunkter, og det var stadig fare for synkretisme. Konkurrerende bevegelser satte inn sine angrep og de søkte infiltrasjon i de kristne rekker. Det ble alvorlig fare for en økende utglidning. Den bevegelsen som representerte den største fare i så måte, var gnostisismen, og det fordi den i sin lære søkte å finne passende tilknytning til kristendommen, slik at nyansene for mange kunne gli over i hverandre. Gnostisismen forener kristne forestillinger med orientalsk mytologi og gresk tenkning. Aleksander den store (død 323 f. Kr.) samlet verden, og romernes senere verdensrike, hadde gitt en til da uhørt kommunikasjon mellom folk og land og deres kulturer. Dette gav blant annet en religionsblanding som utover i kristen tid kom til å stå i sterk opposisjon til de kristne tanker. Denne utvikling kunne gitt en total hellenisering og orientalisering av kristendommen, om ikke kampen var blitt tatt opp så sterkt i det andre hundreåret. Gnostikerne hevdet at de eide den fullkomne erkjennelse (gnosis) av de guddommelige hemmeligheter, basert på såkalte åpen-

14 baringer og skjulte overleveringer. En lang rekke fremtredende gnostikere møter vi allerede i Apostlenes gjerninger kap. 8, 9 24, representert ved Simon Magikeren. Satornil (Syria år , Basilides (Egypt år 125) og Valentinus (Rom ) har gjort seg bemerket for sine sterke synspunkter. Valentinus er den som har gitt ettertiden en utførlig skriftlig fremstilling av deres lære. Vi kan nevne noen stikkord for å karakterisere bevegelsen: Dualisme, skille mellom ånd og natur, Gud og verden. Disse står mot hverandre som godt og ondt, som lys og mørke. Verden, som er ond, kan ikke være skapt av den høyeste Gud men av en lavere, Demiurgen. Jesu Kristi Far var således ikke ansvarlig for den verden som vi kjenner, med ondskap og død. Jødenes hellige skrift, G.T., som beskrev denne verdens skaper, kunne derfor ikke godkjennes. Doketisme, som sier at Jesus Kristus ikke kunne være sant menneske, men har fremstått i et skinnlegeme som forenet seg med mennesket Jesus i dåpen, for at han skulle gjennomføre sitt forløseroppdrag. Men ved sin lidelse og død er igjen mennesket Jesus alene, mennesket døde og oppstod. Oppstandelsen kunne ikke være legemlig, men kun i skinn. Askese var alminnelig praktisert, men læren kunne også gi den motsatte ytterlighet, med utpreget libertinisme. Vi ser hvor farlig alle disse nye retningene var for kristendommen, de tilbød ikke en alternativ tro, men søkte å plante inn egne anskuelser i den kristne tankeverden. Spesielt Valentinus prøvde å knytte gnostiske tanker til kristendommen. Gnostikerne søkte også å påvise sin egne hellige tradisjon, de skapte egne evangelieskrifter. Evangelium Veritatis Sannhetens evangelium er et eksempel på et eget gnostisk evangelieskrift. En rekke nye skrifter, som gav mer eller mindre avvikende meninger i forhold til kristendommen, fremkom i denne perioden, med forskjellig opphav. Så vel evangelier som brev, apokalypser og apostelgjerninger ble flittig skrevet og søkte inn i de mange kristne menigheters skriftsamlinger. Samlingen kunne derfor bli meget omfattende, og vanskelig kunne det bli for menighetene å

15 holde seg orientert i den opprinnelige lære og tro. Av slike skrifter kan vi nevne: Peters evangelium Tomas evangelium Ebionitterevangeliet Nasareerevangeliet Hebreerevangeliet Egypterevangeliet Peters åpenbaring Salomos visdom Paulusaktene 3. Korinterbrev Som vi ser var utvalget stort og meningene mange. Vi må også regne med at det fantes en rekke skrifter i denne perioden som ikke lenger er kjente, verken i utdrag eller av noen omtale. For de menighetene som så seg i stand til det, var mulighetene for å ha en anselig samling bokruller til stede i sitt bibliotek. Det er forståelig at det måtte en grenseoppgang til i dette store tilbudet, og de kriterier som skulle gjelde for en utvelgelse, måtte bli avgjørende for resultatet. Forskjellige beveggrunner skulle komme til å lede de menn som fikk betydning for denne utvikling, og vi skal se på noen. Markion er den mann som mer enn noen fikk betydning for den kanondannelsen som kom i gang i siste halvdel av det andre hundreåret innen den kristne kirke, ikke direkte men indirekte. Markion var en tidligere skipsreder, sønn av en biskop i Sinope ved Lille-Asias Svartehavskyst. Han hadde fått en god utdannelse, og var tidlig kommet under innflytelse av de gnostiske tanker. Gjennom lang tid reiste han rundt i provinsen for å finne støtte for sine synspunkter, og for å bli godtatt som en rettroende av kirkens menn. Han kan ha møtt Polykarp i Smyrna som var Ireneus lærer, og biskop Papias, som skrev en skriftutleggelse i fem bind. Uten å finne gjenklang for sine meninger, drog Markion til Rom, året var 139. Der sluttet han seg til den kristne menigheten, men på grunn av sine sterke gnostiske synspunkter, ble han ekskommunisert etter fem år, i 144. Selv om Markions lære neppe har vært så utviklet på dette tidspunkt, kom han etter hvert til å stå for en rekke spesielt gnostiske tanker: Han hevdet at det måtte finnes to guder. Den sanne, gode Gud, Jesu Kristi Far, kunne ikke være skaper av

16 denne verden med all dens ondskap og død. En lavere Gud, Demiurgen, hadde skapt vår verden, og da det var denne verdens Gud som ble omtalt i jødenes hellige skrifter, avviste Markion jødenes skrifter som hellige. Videre fornektet han inkarnasjonen, og han gikk inn for doketismen. En legemlig oppstandelse var også uforenlig med hans tanker. For å kunne markedsføre sine helt spesielle synspunkter, drog Markion tilbake til Lille-Asia og grunnla der sin egen kirke, og han arbeidet for denne i de neste 20 år. Da han hadde avvist G.T. som uttrykk for den hele sannheten og som åpenbaring av den høyeste Gud, måtte han gi sin kirke en ny hellig skriftsamling som kunne inneholde den rette lære, det vil si hans lære. For å skaffe en slik hellig skrift, kunne Markion gått flere veier. Han kunne, som noen gnostikere, støttet seg på forfalskede overleveringer, og om han hadde vært en så stor vranglærer som hans motstandere holdt ham for å være, så ville han vel gjort det. Han kunne valgt et utsnitt av den kristne litteratur som var tilgjengelig, og så presisert sine egne formuleringer. Men etter å ha funnet at en rekke forfattere måtte ha misforstått Jesus og hans lære, og at tradisjonen hadde forvrengt mye, så fant Markion at Paulus var den som hadde gitt den beste fremstilling, med sitt lovfrie evangelium. Dette evangelium mener Markion at Paulus må ha hatt konkret foran seg, og det får Markion til å gå inn for et av de eldste foreliggende evangelier, og han velger Lukas. Han setter opp som kriterium for sitt endelige valg en streng norm: euangelion kai apostolikon. Hans bibel inneholder således Lukas evangelium samt ti av Paulus brev. Dette valget var diktert av Markions ønske om å tilpasse skriften hans spesielle lære. For ytterligere å oppnå dette, har han foretatt en form for revisjon av evangeliet og brevene. Han har ikke føyet noe til, men han har tatt vekk det som ikke passet, og som etter hans mening var satt inn av judaister. Han ville med det prøve å finne tilbake til det han kalte det rene evangelium. Paulus hadde, etter det han kunne se, vist veien ved sitt angrep på judaistene, spesielt i Galaterbrevet, som derfor, og av dogmatiske grunner, kom til å stå først i rekken av de brev som Markion tok med i sin bibel. Av de tretten vi kjenner, mangler 1. og 2. Timoteus brev og Titus brev, disse regnet han for å være rent personlige brev. I sitt verk Antiteser

17 har Markion gitt begrunnelsen for sitt eget valg. Her har han motbevist de belegg som er hentet fra G.T., og han har renset ut alle henvisninger dit. Markion har på denne måten lansert tanken om en avgrenset kristen bibel, og han har vist storkirken veien å gå ved å hente frem urkildene, og bare de, og ikke tatt med senere påvirkede kilder. Han ønsket en bibel som skulle gi en ren nytestamentlig teologi. Den markionittiske kirke ble andre sekter overlegen, og den ble den største utfordrer for storkirken på grunn av sin indre og ytre styrke. Markion arbeidet aktivt og utrettelig med å opprette nye menigheter, og hans kirke fikk en viss utbredelse gjennom de neste hundreårene. Slik kom Markion til å gi en del av den kristne kirken den første kanon, eller rettesnor for hellige nytestamentlige skrifter. Hans bibel ble sterkt begrenset i sitt utvalg, men vi kan ikke unnlate å se den praktiske fordel ved en slik begrensning rent fysisk, i en tid da selv denne begrensede bibelen ble en temmelig uhåndterlig affære, i og med at det ble brukt store og svært upraktiske bokruller laget av papyrus. Reaksjonen mot Markion, blant andre, og spesielt hans lære og syn på G.T., kom til å bli en pådriver for å gi kirken den endelige kanon. Markion hadde gitt sin kirke en meget sterkt begrenset bibel, men en annen bevegelse i tiden, fra ca. år 155, var med på å gi samlingen av hellige skrifter en sterkt utflytende tendens. Montanus (død år 175) var en omvendt kybelprest fra Frygien. Han forkynte Jesu snarlige gjenkomst, og at alle måtte gjøre seg rede. Kirken måtte våkne opp av sin søvn og sin verdslighet, ånden måtte igjen få sin sentrale plass i menighetene. En ny tid med profetier, tungetale og åpenbaringer, slik apostlene fikk oppleve, skulle nå ta til. Mente de. Parolen var derfor denne: tilbake til det urkristne liv. Mens markionismens styrke var det teoretiske, og man ønsket å reformere kirken i paulinsk ånd, ønsket montanismen en sann og praktisk kristendom med

18 vekkelse og åndsutgytelse. De innførte en streng botspraksis og en asketisk livsform. Mye av dette var med og gav bevegelsen en spredning over hele den kristne kirken, men deres mange overdrivelser svekket dem og gjorde til slutt deres reformforsøk umulig for kirken. Montanistene mente at de med Montanus mange uttalelser var midt i en ny åpenbaringstid. Skriftsamlingen kunne ikke anses avsluttet, deres orakler og mange åpenbaringer, spesielt gjennom Parakleten, (fra Joh. evg.) måtte være gjenstand for en relevant behandling i en samling av hellige skrifter. Deres syn ville således gitt en sterk utvidelse av den nytestamentlige skriftsamlingen, om det hadde nådd frem. I kirkens kamp mot disse bevegelser i tiden, fikk kirken en fastere indre enhetsfront, og denne ble grunnlaget for kirkens stadige konsolidering. Med de mange forsvarsskriftene mot vranglære, tar en ny litterær epoke til, vi møter apologetene med deres mange verk. Vranglæren fremskyndet, den nødvendiggjorde i høy grad, en fastsettelse av en normativ lære og skrift. Justin, som var blitt utdannet til filosof i Efesus, var blitt en kristen omkring år 130. Han kom til å virke i Rom, og tok der opp kampen mot de åndelige strømninger som truet kristendommen. Justin skrev to apologetiske skrifter, og vi kan nevne Dialog med jøden Tryfon. Justin nevner at det ved de gudstjenester som de kristne feirer overalt i by og land om søndagen, ble lest fra apostlenes eller profetenes skrifter, G.T. Han bruker også begrepet evangeliumr. De skrifter Justin da refererer til, kan være de fire evangeliene, ut fra de sitater han bruker. Det er imidlertid ofte vanskelig å fastslå sitatenes opphav, da de på denne tiden ble gjengitt temmelig fritt. Men vi kan fastslå Justins kanonprinsipp, han bruker uttrykkene Jesus Herren og apostlene. Han mener da de skrifter som taler om Herren Jesus Kristus, og dessuten de skrifter som kunne forbindes med en av apostlene, eller en apostels medhjelper. Vi begynner å ane omrisset av det senere godtatte kanonprinsipp. Justin og apologetene hevdet at kristendommen var den sanne filosofi, den gikk inn i stedet for den greske. I sin virksomhet kom Justin til å stå fremst i kampen for kristendommens renhet, også

19 mot keiser og Senat, og dette hans arbeide førte til slutt til hans martyrium omkring år 165. Tatian var fra Syria, han hadde fått den vanlige greske utdannelsen. På sine reiser i vest kom han til Rom, hvor han ble omvendt omkring år 155. Han ble der elev og tilhenger av Justin, og han deltok i hans apologetiske virksomhet. Tatians grunntanker representerte en avskjed med det greske tankegods. Han reagerte mot Markions togudslære, som i et miljø med utspring i den jødiske monoteisme, var utenkelig. Tankene ble ført videre og endelig formulert i Tertullians trinitetslære. Enhet var altså for Tatian et hovedord. Hans reaksjon mot Markions begrensede bibel, med utelukkelse av tre av de opprinnelige evangeliene, ble ikke hos ham ført tilbake til de fire atskilte, men han flettet alle fire sammen til ett, en harmoni, og den fikk navnet Diatessaron. Denne typen skrift var ikke ukjent, tidligere hadde biskop Theophilos i Antiokia benyttet seg av et sammensatt evangelium, som han hadde fremstilt i sin kamp mot Markion. Arbeidet med sin harmoni utførte Tatian i Edessa, han hadde reist hjem for å arbeide i den unge syriske kirken etter Justins død. Tatian hadde også med 12 Paulusbrev samt Hebreerbrevet og et 3. Korinterbrev i sin kirkes bibel. Imidlertid hadde deler av hans tidligere forfatterskap gjort ham til kjetter i vest, da hans bok Problemata, der han analyserer de mange hindringer og vanskeligheter på vei til frelsen, var blitt sterkt kritisert av biskop Ireneus. Tatian blir tillagt tendenser som ellers var karakteristiske for Markion, Valentin og flere andre gnostikere. Han sammenfatter alle vranglærer, uttaler biskop Ireneus. Senere blir denne kritikken forsterket av Eusebius og Hieronimus, de store kanonforkjempere i det fjerde hundreåret. Eusebius var også bibelforlegger, Hieronimus var oversetter! Den syriske kirken satte imidlertid Tatian og hans evangelieharmoni høyt, og fra ca. år 200 ble den benyttet som en del av deres bibel. Dette gjaldt den østsyriske kirken, i vest hadde de fra ca. år 150 en tidlig syrisk oversettelse, som inneholdt de fire evangeliene, og de fleste av brevene og skriftene kom etter hvert også inn i denne kirkens hellige skrifter, slik at deres bibel i begynnelsen av 500-tallet var nesten lik den endelige N.T.

20 kanon. Den kom etter hvert til å fortrenge Tatians bibel da enhetsbestrebelsene satte inn i kirken. Det er og verdt å registrere at det etter hvert var blitt enklere å arbeide med Bibelen rent praktisk, idet boken slik vi kjenner den, hadde overtatt etter de tunge bokrullene. Men det er også kjent at den praktiske Tatianbibelen var flittig brukt også utenfor den syriske kirken. Biskopen i Hierapolis, som het Papias, var samtidig med Justin. Han søkte å beskytte Jesu ord mot forvrengning. Jesu evangelium fant han hos de gamle. Hans innflytelse bidro til å føre inn Johannes åpenbaring i samlingen i en tid da man generelt var imot denne typen skrifter. Det karakteristiske for tiden var at man søkte å finne frem til den rette læren gjennom skriftene, mens Markion hadde valgt ut skrifter og bearbeidet disse ut fra en forutinntatt lære. Vi har sett at apologetene utvidet kanonprinsippet i forhold til Markion, enten ved å lage ett evangelium av flere, eller ved å bruke flere atskilte evangelier. Som vi har sett, ønsket montanistene en radikal utvidelse av de hellige skrifter med sine mange åpenbaringshistorier. De agnostiske fedre fant sin kanon mellom Markions begrensede bibel og montanistenes utvidelser. Slik fant de frem til de skrifter som de mente kunne være normgivende for den sanne lære og kristent liv. De har satt opp de endelige kriterier for en fastsettelse av et nytestamentlig kanonprinsipp, og disse kriterier skulle være: - Skriftet måtte være apostolisk, eller ha slik tilknytning. - Skriftet måtte forkynne den rette kristne lære. - Skriftet måtte være allment anerkjent i de forskjellige kirkeprovinser og i bruk der. Alle tre egenskaper måtte være til stede på samme tid, en lang rekke skrifter falt da straks ut, for eksempel: Peters evangelium, som var skrevet av Peter. 1. Klemens brev, som var uklanderlig i lære.