Vil ikke reise, kan ikke bli

Transkript

1

2 Helene Guåker Vil ikke reise, kan ikke bli Roman

3 Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Terese Moe Leiner, Blæst ISBN: ISBN: (trykt) Århundrets kjærlighetssaga er gjengitt med tillatelse fra Märta Tikkanen og Gyldendal Norsk Forlag Fanfar Gunnar Ekelöf formidlet gjennom ALIS Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 De tror det er mot som gjør at jeg velger kampen tvang er det til å forsøke forandre De tror det er lyst som gjør at jeg velger utfordringen angst er det for at alt bare skal fortsette De tror jeg er tykkhudet fordi jeg kjemper og utfordrer gråter gjør jeg og blør kan allikevel ikke annet Märta Tikkanen Århundrets kjærlighetssaga, 1979

5 Vi satt i bilen min; Ida i passasjersetet, Marte og Rebekka bak. Hadde spilt en cd av Gåte helt siden vi kjørte fra Bø, jeg kunne alle sangene utenat og sang lavt med. Det hadde så vidt begynt å regne, vindusviskerne gikk på det treigeste intervallet. Veien var svingete, asfalten hadde sprekker og hull med skarpe kanter. Jeg gikk klar av dem, forsto meg på veien, visste hvor jeg skulle plassere bilen, beregna og var oppmerksom. Det minte om hjemme. Skogen sto tett på begge sider av veien, et og annet hus innimellom. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen orka å bo sånn, ingen utsikt, ingen følelse av fortsettelse. Kanskje det var noe jeg kunne skrive om. Hvis jeg ikke heller skulle jobbe mer med det jeg allerede hadde skrevet fra før. Tenkte på eska med notatbøkene, lappene med ideer og tanker, innføringsbøkene fra barneskolen, Argentina-boka. Alt jeg hadde skrevet og spart på gjennom livet, lå der; jeg hadde saumfart hver eneste skuff og hylle før jeg dro hjemmefra. Så utrolig flink du er til å synge, sa Ida plutselig. Det ilte i magen, likevel fikk jeg meg ikke til å fortsette. Kunne ikke tru på det Ida sa. Jentene snakka om hvordan den første uka på forfatterstudiet hadde vært. Jeg sa jeg syntes den hadde vært helt fantastisk. Nevnte ikke det som skjedde i klasserommet første skoledag, med et ord. Dagen hadde begynt helt vanlig. Som om alt tidligere ikke fantes. Jeg var på et nytt sted, skulle omgås nye mennesker og være til stede i det som var starten på et helt nytt liv. Jeg spiste frokost mens jeg fant fram det jeg skulle ha på meg. Tok ut den nyeste olabuksa fra klesskapet, ei grå, tettsittende, den som satt så fint over rumpa, størrelse 27. Så små

6 bukser hadde jeg ikke kommet inn i siden ungdomsskolen. I kommoden fant jeg en mørkegrønn topp, litt ut-på-byen-fin, men jeg tok den på uansett. Jeg så meg i speilet som hang over kommoden, løfta litt på toppen, nesten opp til mellomgolvet, til arret jeg hadde dekka med kirurgteip siden såret hadde grodd. Visste nøyaktig hvor det satt, og hvor langt jeg kunne løfte toppen før det kom til syne. Skulle ikke tenke på det. Jeg tvang blikket tilbake til magen. Den var flat. Pappa hadde bemerka flere ganger i løpet av sommeren at jeg var blitt for tynn. Kunne aldri bli for tynn. Sist han sa det, var våren i 6. klasse da jeg vokste ti centimeter på bare noen måneder og fikk kallenavnet Beinrangelet. Men så kom ungdomsskolehormoner og seinere hybel på videregående, det halve året i Buenos Aires etterpå, og så var den der bare, den dissete magen. Og pappa hadde for lengst slutta å si at jeg var for tynn. I stedet begynte noen andre å minne meg på hvor feit jeg var blitt. Jeg gikk ut døra til kjellerleiligheten første skoledag, og det kjentes i hele kroppen da jeg tenkte på at jeg skulle være her et helt år, være en del av dette studiet, et studentmiljø, en ordentlig høgskole med forelesninger og studiesaler og bibliotek og alt annet som måtte følge med. For første gang. Inntil januar i år hadde jeg ikke visst at dette studiet fantes. Hadde ikke trudd at noe sånt eksisterte, før det bare lå der og blinka mot meg med Søknadsfrist 15. april på skolens nettsted. Jeg søkte, men kunne ikke håpe på å komme inn. Og da jeg kom inn likevel, skjønte jeg at jeg ikke hadde gjort noe annet enn å håpe hele våren gjennom. Jeg fortalte mamma og pappa de gode nyhetene, og

7 mamma spurte bare om det var matnyttig. Jeg ga totalt faen i om det var matnyttig. Jeg hadde god tid og bøyde meg for å klappe huseiernes spraglete skogkatt, før jeg trakk den varme seinsommerlufta godt ned i lungene og begynte å gå nedover bakken. Jeg møtte mange som så ut som de hadde samme mål som meg. Voksne førsteklassinger. Jeg fulgte skiltene og menneskene, det var ikke vanskelig å finne fram. Skolen så helt ny ut, med mjuke hjørner i rød teglstein. Jeg lokaliserte klasserommet, og gikk inn den åpne døra. Pultene var satt sammen i hesteskoform, akkurat som på barneskolen hvis man hadde oppført seg bra. Det var noen der allerede, ingen av dem hadde satt seg, de gikk bare litt rastløst rundt som for å finne ut om de hadde kommet til rett sted. Jeg hilste på dem etter tur, sa navnet mitt, glemte de andres, var bare letta over at ingen av dem het det samme som K. Jeg så ei lyshåra jente som gikk i kjole og ballerinasko og var nøttebrun i huden, hun presenterte seg som Ida og sa med syngende sørlandsdialekt: Gud så spennende å være her. Tyggegummijente, tenkte jeg, og håpa at ikke alle var som henne. Angra med det samme. Ville ikke være en sånn som tenkte stygt om andre. På et eller annet tidspunkt ville det bare slå tilbake på meg sjøl. Jeg var den første til å sette meg ned, to stoler unna døra. Måtte likevel reise meg noen ganger og hilse på flere som kom, gjentok navnene høyt da jeg hilste, i et forsøk på å huske dem bedre. Jeg ble stående inntil veggen bak stolen min etter å ha hilst på Rebekka, i tilfelle enda flere skulle dukke opp. Men ingen flere studenter kom, bare ei dame og en mann som satte seg bak kateteret. Jeg satte meg

8 igjen. Da klokka var kvart over ti, ble det tatt opprop, og alle svarte ja etter tur. Mer barneskole. Hovedlæreren het Nina, og gjestelæreren John Olav, og de ramsa begge opp alle bøkene de hadde gitt ut og hva de hadde gjort i livet, og så var det vår tur. Hva heter du, hvor er du fra, hva skriver du, og hva leser du? Alle måtte svare. Jeg først. Jeg vil skrive alt mulig, svarte jeg. Hva som helst. Og så liker jeg å lese spenning. Og Anne B. Ragde. Spredt latter. Du er den som skal tjene penger her, du da, svarte John Olav. Kanskje det, svarte jeg brydd, uten egentlig å forstå hvorfor. Hadde aldri tenkt tanken om penger før. Jeg ville jo bare skrive. Hva var den siste boka du leste? fortsatte han. Da Vinci-koden av Dan Brown, svarte jeg. Har du virkelig lest den? Hvorfor har du lest den? Det var Sondre som snakka, han slo forundra ut med hendene og så rett på meg. Jeg ville bare synke ned i skoene mine og forsvinne. Fordi jeg hadde lyst. Jeg fikk den anbefalt. Jeg syntes den var bra, forsvarte jeg meg, uten å se på han. Da Vinci-koden er ikke bra. Det er elendig litteratur, sa han til sidemannen, nesten uhørlig. Jeg rødma og så ned i pulten foran meg. Nina ba nestemann fortelle om seg sjøl. Jeg hørte Ginsberg, Solstad, Bukowski, Beauvoir, Espedal, Woolf, Kafka, Askildsen, Dostojevskij og mange andre navn jeg ikke kjente til, jeg hørte poesi, prosa, noveller og fragmenter, romaner, barnedikt, kortprosa, jeg hadde ikke trudd at vi

9 skulle være så konkrete. Hva var egentlig prosa igjen, jo, det var det motsatte av poesi, men fragmenter, jeg ante ikke hva det var, hadde aldri hørt om det før. Dagen hadde begynt helt vanlig, slik en første skoledag skal begynne. Men det var ikke slik jeg hadde sett for meg at den skulle bli, og nå var det for seint å gjøre noe med.

10 Jeg kjørte fort langs riksvegen, fort, men kontrollert. Alltid kontrollert. Den uforsvarlige kjøringa tar slutt den dagen jeg ser blålysa i speilet og tenker: Nå kommer jeg i fengsel. Jeg kjørte akkurat som Sondre hadde forklart. Landskapet forandra seg, den tette skogen ble bytta ut med små trehus; hvite, røde, noen spredte gårder omringa av nypløyde jorder, et sentrum med en matbutikk og en liten skole. Jeg tok av ved bensinstasjonen og kjørte og kjørte, kryssa E18 og fortsatte på veien sjøl om jeg følte at noe ikke stemte, jeg hadde kjørt for lenge, det virka som vi var på vei i motsatt retning av det vi skulle. Det begynte å mørkne, og det ble lenger og lenger mellom hvert hus. Vi kom ikke fram til parkeringsplassen som skulle ligge på venstre hånd, bak et rødt uthus. Det er underlig hvordan du fortsetter, sjøl om du veit at det er feil. Som om ting automatisk skal rette seg, bare du fortsetter lenge nok, som om veien skal dukke opp fra intet og føre deg dit du skal. Men det skjer jo aldri. Hvis du kjører feil vei, vil du aldri ende opp der du skal. Det er som om du kjører fra din egen logiske sans, kanskje det er en feilkobling i den menneskelige naturen, noe sjølmotsigende og uforklarlig. Rebekka foreslo at vi skulle ringe. Jeg ville finne fram på egen hånd. Forsøkte å dra en spøk om at hvis vi kjørte oss helt vekk, hadde vi i hvert fall mat for noen dager. Rema-posene sto stabla i bagasjerommet, sammen med ryggsekkene våre. Det var ingen som lo særlig høyt. Jeg innså til slutt at vi aldri kom til å finne fram aleine. Rebekka tok fram telefonen, men hun kom ikke gjennom. Alle sjekka telefonene sine,