Å gjøre det trygt å gjøre noe utrygt

Transkript

1 1 Beskrivelse av boken Kreative prosesser i tverrfaglige team, KRITT, er et forskningsprosjekt under NTNUs Tverrfaglige Satsing i Felles forskerspørsmål er: Kan flyt utvikle kreative prosesser i tverrfaglige team? Et utfordrende spørsmål forankret i dagens nye kreativitet, som ulike praksisformer, og mange akademiske fagområder. I 11 artikler gir derfor 11 særprega forskerstemmer bud på sin første tilnærming. Faglig bakgrunn speiler i særlig grad feltets bredde: fra innovasjonsmiljøet på Gløshaugen til teatrets kunstneriske kompetanse, fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagområder på Dragvoll til økonomi- og kulturstudier på BI. I dag er det 8 KRITT-forskere i hele, halve og kvarte stillinger. I boka er det også med fire av KRITTs Venner - Håkon Fyhn, Christian Thaulow, Brita Christensen og Hanne Rustad. Stilt overfor et så komplekst, og som forskningstradisjon uetablert, utgangspunkt ble en skriftlig konkretisering av særpreget i de ulike forskerstemmene fort viktig som ledd i den tverrfaglige strategien. Det er derfor 11 forskere i fri flyt, har skrevet vedlagte bok. Et godt spørsmål er: i fri flyt mellom hva? Ulike fagområder og kunnskapsformer, både akademikerens eksplisitte språkbaserte og praktikerens tause, fra yrkesliv, skapende erfaring og hverdagsliv, er svaret. Noen av artiklene bærer derfor preg av en essayistisk søken etter å la ulike kunnskapsformer få komme til Ordet. Kreativitet, innovasjon og tverrfaglighet er tre av vår tids store honnørord. KRITT-prosjektet har derfor hatt stor publikumsappell uvanlig for akademiske forskningsprosjekter. I denne boka har man valgt å snakke til et bredt tverrfaglig felt av interesserte. Det er derfor den er skrevet med kritt på forskertavla. Vi håper boka vil formidle forskerfryd og skriveglede. Bidragsytere Håkon Fyhn, Erik Lerdahl, Jon Lippe, Ninni Sødahl, Lisa Vivoll Straume, Brita Christensen, Christian Thaulow, Barbro Rønning, Hanne Rustad, Svein-Halvard Jørgensen og Anne Britt Gran Utgave: Publisert: Innbinding: Heftet Antall sider: 286 ISBN: EAN: Bidrag fra Christian Thaulow: Å gjøre det trygt å gjøre noe utrygt Eksperter i Team Eksperter i Team (EiT) ble introdusert som et obligatorisk fag i sivilingeniør utdanningen ved NTNU med ca 900 studenter våren I 2002 mottok faget den nasjonale Utdanningskvalitetsprisen på kroner, og i 2003 vedtok styret ved NTNU at faget på sikt skal utvides til å omfatte hele NTNU.

2 2 EiT er organisert som landsbyer. Hver landsby består av 30 studenter og et fasilitatorteam (en faglærer og to studentassistenter). Landsbyene har en overordnet problemstilling, helst med en ekstern problemeier/oppdragsgiver fra nærings- eller samfunnslivet, og studentgruppene skal selv formulere sine egne oppgaver innenfor problemstillingen. Hver gruppe består av fem studenter fra ulike studieretninger. Hver onsdag i 8. semester er avsatt til EiT, studentene har ingen andre timeplanfastlagte aktiviteter denne dagen. De første onsdagene benyttes i stor grad til fellesaktiviteter i landsbyen, før gruppene kommer i gang med sine oppgaver. Underveis er det fokus både på den faglige progresjonen og utviklingen av gruppeprosessforståelsen, gjerne med milepelspresentasjoner og fellesaktiviteter, og siste dag presenteres resultatene. EiT har hele tiden blitt utviklet av faglærerne og studentene selv, og når det historiskfilosofiske fakultetet nå med full tyngde blir deltaker er det viktig å åpne opp for nye prosesser. Landsbyen "EiT for hele NTNU" ble gjennomført våren 2004 som et kreativt laboratorium der studenter fra flest mulig studieretninger skulle få uttrykke sine egne tanker og prøve dem ut i samspill med rammebetingelsene til faget. Oppdragsgivere for denne landsbyen var forskningsprosjektet KRITT som fungerte både som ekstern samtalepartner (kritisk blikk) og som en ressurs for landsbyen. Medlemmer fra KRITT bidro bl.a. med MiniOasen ("en liten kreativ støtteenhet på hjul"), bruk av teatermetoder til å forske på begrepet flyt (2 ganger) og skriveverksted med fokus på samskriving. Erfaringer fra disse innslagene er presentert i egne artikler i dette heftet. Denne artikkelen tar utgangspunkt i erfaringer fra landsbyen med spesielt fokus på 1) fasilitering og 2) hvordan studentene organiserer seg når de står fritt til å utprøve nye samarbeidsformer på tvers av faglige grenser, faglige tradisjoner og tenkemåter. I boka "Fasilitatoren. Eksperter i Team ved NTNU" (1) har jeg beskrevet overgangen fra veiledning til fasilitering og for meg ble landsbyen en mulighet til å få økt erfaring med fasilitator-rollen ved utviklingen av en tverrfaglig læringskultur. I framstillingen er det lagt vekt på å få fram studentenes egne tanker og reaksjoner, med sitater fra samtaler som ble tatt opp på minidisk og utdrag fra prosessrapportene. Alle gruppene er herved oppløst Det er en kald vintermorgen, onsdag 18. februar Det begynner så smått å lysne, og studentene hutrer seg fram til Perleporten og inn til SMASH salen til Eksperter i Team landsbyen "EiT for hele NTNU". Til tross for at dette er den syvende landsbydagen er det med en viss forventning, og kanskje litt spenning, de kommer inn i salen, skyver fram en stol og finner seg en plass i ringen. For sist fredag ble det sendt ut innkalling til allmøte med møteplikt. Dette var noe helt nytt. Hittil hadde landsbyen vært preget av utstrakt frihet der alt var opp til studentene: "her er landsbyen for deg som vil skape din egen framtid og finne fram til din egen uttrykksform" heter det så fint i landsbyinnbydelsen. Og nå endelig hadde studentene klart å organisere seg i fem grupper og var i full gang med å definere målsetting og framdriftsplaner. Og så ble de overraskende innkalt til allmøte og med møteplikt! Hva i all verden var dette.

3 3 Inne i salen ble studentene møtt av de to studentassistentene, mens landsbyens fasilitator (dvs artikkelforfatteren) var fraværende for første gang. Klokka 0915 startet en powerpoint presentasjon med følgende budskap Bananplanten utvikler seg...noen ganger til søte frukter...andre ganger blir resultatet bare et blad...hvor er vi nå? Ingenting. Ikke frukt. Ikke noe nytt. Ingenting...Her er vi nå: kun en gruppe har fått problemstillingen sin godkjent. hva driver dere på med? mål? nyskaping? hvor er visjonene?... Alle gruppene er herved oppløst. Vi starter på nytt...oppgave: Hva har DERE lyst til? Bruk dere selv som laboratorium. Bruk dialogen som arbeidsform, spør ut hverandre, lytt til hverandre. The sky is your limit. Det ble stille i 3 minutter.

4 4 The sky is your limit? Hva er dette? Gulvet svaier svakt og veggene begynner å dirre. Studentene ser forbauset på hverandre. Hva kan dette være? Student A: Æ syns det e dårlig gjort at Christian ikke e her Student B: Han sitt sikkert å lursjikke på oss og observere en eller anna plass Hele SMASH-salen vibrerer. Bygningen rister. Hva er det som skjer? "En meteor", tenker noen, "en meteor har falt ned i havet rett utenfor trøndelagskysten". Studentene ser på hverandre. Det begynner å blåse, meteoren blåser alt vekk, vekk med Eksperter i Team, vekk med grupper og fasilitatorer, vekk med sumpene, øglene og alle de tunge og klossete dinosaurene! "Dette er vanvittig, her gjelder det å klore seg fast til noe trygt" tenker noen studenter og går i dekning, mens andre speider rundt i ringen og ser med undring på det nye landskapet som vokser fram etter katastrofen: "Jøss, hva gjør vi nå?" En av studentene kommer forsiktig med et forslag Student C: Æ har et forslag..., og det e en felles meditasjon der vi koble oss på nett via meditasjon og alfabølge, vi veit at meditasjon frigjør veldig mye kreativitet og nye idea, og ting som man vanligvis kanskje ikke tenke over. Student D: Men ka går det ut på? Student E: Hvordan tror du det her vil funger via nettet da? Student C: Det kommer til å fungere kjempebra Student E: Du tror ikke det blir veldig my distraksjon når en sitt foran en datamaskin og ska mediter? Student C: Men du behøv ikke å sett foran datamaskina når du skal mediter. Vi blir enig om et tidspunkt, og så sett du deg kor du vil, og så kan du heller dele erfaringen via nettet etterpå. Student F: Men da må vi ha no kursing da, det e itj bare å sætt sæ ned å koble på nett En befriende latter blir avløst av ny uro. Er det etterdønningene etter meteoren? Har flodbølgen gått rundt hele jordkloden? Er det noen eksperter på meteorer her? "Hei du der, er ikke du arkeologistudent? Du må da ha noen gode råd?" tenker en av studentene, men tør ikke å si noe. Hvordan i all verden skal vi klare å kommunisere? Hvordan skal vi klare å utnytte tverrfagligheten i den situasjonen vi nå er havnet i?

5 5 Student C: Æ føle at det her med tverrfaglighet kanskje ikke e det viktigste, det viktigste går mer på kommunikasjonen, fordi at vi ska på en måte bli et bilde på det du møte ute i arbeidslivet, og det som skjer med en gang ute i arbeidslivet, det e jo at du e avhengig av god kommunikasjon, du kan jo samarbeide med hvem du vil og..., men hvis det ikke kommuniseres på et fast plan, hvis man ikke får til den biten, forsvinn også alle muligheta for tverrfaglighet. Så æ tror også at det på en måte også e målet for den landsbyen her å få prøvd ut forskjellige typa kommunikasjon, og kontakt og ja...sånn at alt det andre vi gjør på en måte bare er biprodukta av det, og derfor syns eg og det at en felles meditasjonskveld for hele gruppa ville fungert bra. Fordi det e også en måte å kommunisere på, det e også en måte å gå forbi frustrasjonan sine og problemfokuseringen og tildels de vanskelige inputtene du får fra gruppa, lederteamet her, så ja...æ syns no fortsatt at vi skull prøve oss på det. Æ kan kanskje prøve å forklare det, hvis det e noen som ikke skjønne helt det der med meditasjon, har dokker noen interesse av det? Eller ska æ bare droppe det Litt dempet ja-snakk. Student C forklarer litt, og det blir en del spørsmål og svar, før student B slår til: Student B: Ska itch vi bare kjør i gang no da, istedenfor å sitt å prat om det Student C: Ja, det kan vi godt gjør...ehmmm...kunne du ha dempa belysninga? Det er nå gått 25 minutter og landsbyen gjennomfører en guidet meditasjon med fokus på fellesenergien i landsbyen i form av et tårn som stiger opp. Og all frustrasjon blir festet til små ballonger som så blir fylt med helium og sendt vekk. Studentene holder på å bli sine egne fasilitatorer, de har tatt ansvar og har kommet utrolig raskt i gang med utforskning av nye muligheter. Men hvordan skal de klare å organisere seg? Hvordan skal de klare å ta avgjørelser? Landsbybeskrivelse Målet med landsbyen "EiT for hele NTNU" var at her skulle studentene skal få skape sin egen framtid og få finne fram til sin egen uttrykksform. I landsbybeskrivelsen var dette formulert slik: Her er landsbyen for deg som er åpen for at resultatet av et arbeid kan bli noe helt annet enn det du på forhånd hadde forestilt deg. En landsby der kreative metoder, nyskaping og utforsking av tverrfaglig samarbeid står i fokus : Suprise!!... Hver studentgruppe vil stå fritt i å formulere sin egen problemstilling og velge ut strategier for oppgaveløsningen. Studentene skal i sin egen praksis anvende de samme innfallsvinkler og metoder ved etablering og drift av landsbyen som de antar kan være aktuelle for det fremtidige EiT for hele NTNU. Prosessen med å utvikle oppgaven og å evaluere hvor egnet (optimal) den er, blir en viktig del av selve

6 6 oppgaven. Gruppene skal altså bestrebe seg på å ha et metaperspektiv: de skal løse oppgaven og samtidig observere sin egen prosess. Landsbybeboerne (studentene, fasilitator-teamet og oppdragsgiver) skal være åpne for at resultatet kan bli noe helt annet enn det man på forhånd har forestilt seg. Surprise! Grunnleggende prinsipper for slike prosesser finner vi bl.a. i begrepet Dialog. Jeg hadde på forhånd ingen klar forestilling om hva landsbyen kunne føre til. Jeg tenkte at dagens modell, med team på fem studenter fra fem studieretninger, var litt for tvangsstyrt og at det måtte finnes mye mer spenstige alternativer. Men hva dette skulle være var helt åpent. Disse tankene la jeg fram for landsbyen flere ganger, og poengterte friheten de hadde til å lete seg fram. Og jeg brukte floskelen "å skape sin egen framtid" flere ganger. Fasilitator-teamet (fasilitator og to studentassistenter) og KRITT introduserte en rekke kreative aktiviteter, vi gjorde alt vi kunne for å legge tilrette for skaperlyst og kreativitet de første landsbydagene. Men så fort studentene ble sluppet fri og kunne få danne sine egne grupper, falt de tilbake til trygge mønstre som de kjente fra tidligere. Gruppesammensetningene og oppgaveformuleringene ble tradisjonelle, og manglet helt den spenst og nytenkning som landsbyinnbydelsen inviterte til. Hvordan i all verden skulle vi klare å få studentene til å bryte gjennom de tillærte forestillingene? Fasilitering La oss ta en liten pause her og kikke på begrepet fasilitering. I boka "Fasiltatoren. EiT for hele NTNU" (1) har jeg beskrevet overgangen fra veileder til fasilitator. Som fasilitator vil jeg -legge til rette for utfoldelse -observere og lytte -ut fra dette forsterke eller løfte fram tendenser som studentene uttrykker men som de ikke selv er oppmerksomme på. Dette ønsker jeg å gjøre mest mulig indirekte slik at studentene skal få oppleve en "gjensynsglede" med sine egne tanker og følelser. Som fasilitator skal jeg altså både observere og ta aktive grep for å synliggjøre hva som foregår. Det kan være vanskelig å forstå/godta denne todelingen, og i en gitt situasjon kan det skape forvirring at fasilitator plutselig blir aktiv. Mange studenter kan derfor mistenke at fasilitatoren har en fasit som han skal lure inn på dem, at han bare "leker" med dem. Dette er jo noe de har fått grundig erfaring med gjennom livet, "læreren har fasiten". Men sannheten er at jeg som fasilitator fortsatt bare er en tilrettelegger, en velvillig nøytral observatør, det er studentenes egen prosess som skal løftes fram. Men for å kunne gå inn i denne rollen må jeg være følsom overfor det som foregår der og da. Og jeg må selv ha erfaring med de samme typer prosesser som studentene gjennomgår. Gylne øyeblikk Jeg tenker meg at det aller viktigste for en fasilitator er å legge tilrette for at gylne øyeblikk kan oppstå og for at studentene kan fange opp disse situasjonene og gjøre dem til sine egne erfaringer. Men hva er et gyllent øyeblikk? Hva er det som

7 7 kjennetegner en slik situasjon? Og hvordan skal jeg kunne forberede meg på noe så diffust som et gyllent øyeblikk? Vi lærer i legenden om ridderen Parcifal, som nærmest hadde viet livet sitt til å finne den hellige Gralen og som hadde kjempet og lett i årevis, at han ikke klarte å se Gralen da den båret fram for ham, gang på gang (2). Så bundet var han av de formaninger og den oppdragelsen han hadde fått, at selv ikke en ørliten tanke eller innskytelse om at dette faktisk kunne være det han hadde lett etter, klarte å trenge gjennom all høflighet og tillærte konvensjoner. Så et første råd til fasilitatoren er: sett den høflige, korrekte utgaven av deg på gangen når du skal gå inn i fasilitator rollen. Tryggheten og selvsikkerheten blir svekket, men samtidig kan det være ganske befriende å sette slike rustninger fra seg for en stund og kjenne at kroppen veier mindre og at vi blir smidigere og mer lekelystene. Kanskje var det også slik at Parcifal hadde en så klar forestilling om hvordan Gralen skulle se ut at da den uventet dukket opp var sinnet hans ikke i stand til å forestille seg at det var dette han hadde vært på leting etter i årevis. Kanskje det er slik med alle mennesker, at vi har våre klare forestillinger om hvordan ting skal være, hvordan det skal se ut, hva som er det beste, hva som lønner seg, slik at vi ikke er i stand til å åpne oss for andre muligheter. Så det neste rådet til fasilitatoren er: vær åpen for at svaret på et spørsmål kan være et annet enn det man på forhånd forestiller seg. Jeg tror at man ved å bruke Dialog kan lære seg å tenke sammen og dermed åpne opp for mange nye muligheter. Jeg har erfart at et av kjennetegnene på et gyllent øyeblikk er at du får en følelse av at noe uventet skjer, at du blir overrasket: dette hadde jeg overhode ikke tenkt på forhånd. Overraskelsen gjør at jeg kommer litt ut av fatning, at ritualer og strategier jeg vanligvis faller tilbake på blir satt ut av spill. Jeg mister kontrollen og oversikten for en liten stund, og blir på en måte tvunget til å ta det som skjer innover meg. Overraskelsens kvalitet fremfor noe at den oppstår inne i meg. Selv om den kan være foranlediget av samtaler og ytre hendelser, så er det min opplevelse, det er jeg som blir overrasket. Dermed er det ikke så lett å skyve dette vekk, slik vi så elegant gjør med mye annet som blir dyttet på oss. Overraskelsene gir oss kanskje en slags forbindelse med oss selv, kontakt med noe vi kjenner igjen, formuleringer som faller pladask på plass i et mønster. Slik kan samværet med andre bli spennende på en ny måte. Som fasilitator må jeg alltid skjerpe meg når det oppstår uventede vendinger og innspill i teamene eller på et landsbymøte. Det er viktig å ikke gripe for fort inn, selv om det kan være fristende. Nesten alltid vil det lønne seg å være aktivt lyttende og eventuelt hjelpe prosessen videre ved forsiktig å speile det som skjer. Det er min erfaring at hyppigheten på overraskelser, og kvaliteten på dem, vil øke ettersom tilliten mellom landsbymedlemmene øker. Slik kan overraskelser bli et kjennetegn på om man nærmer seg den teamutviklingsfasen som vi kaller flyt. Så det tredje fasilitator-rådet er å være ekstra på vakt når du blir overrasket, når det oppstår uventede situasjoner eller kommer overraskende innspill.

8 8 Jeg har en følelse av at gyllne øyeblikk ofte er ledsaget av litt tidsforvirring. Enten kan det være slik at tiden løper av gårde uten at man merker det eller man opplever en hel evighet i brøkdelen av et sekund. Uansett, ett eller annet rart skjer med vår oppfatning av tiden, dvs. vår psykologiske tid (for klokka tikker jo hele tiden). Jeg tenker meg at mellomrommene er viktige, mellom ordene, mellom setningene. De små pausene, øyeblikkene av stillhet som kan oppstå og som ingen umiddelbart fyller. Også slike øyeblikk er for meg en indikator på at noe skjer. Kreativ spenning Dette er håpløst, hvorfor skal jeg sløse bort tiden min på dette våset Gruppa er galt sammensatt, det hadde vært mye mer effektivt å få jobbe alene Denne oppgaven er ikke relevant for min faglige bakgrunn og interesser Møtene er håpløst inneffektive. Hvordan skal vi ta beslutninger Vi trenger litt fast styring og en veileder som kan gi skikkelige svar Jeg er vant til å få problemstillingene definert og jobbe etter en klar struktur Eksperter i team, Idioter i stim. He he, den satt Et av de vanskeligste tema i EiT har vært betydningen av frustrasjon. Både studentene og fasilitator vil oppleve perioder med frustrasjon, og spørsmålet blir om dette er noe som kan utnyttes positivt eller om frustrasjon er et tegn på at prosessen har kommet ut av kontroll og at fasilitatoren snarest mulig bør lose deltakerne inn i smulere harmonisk farvann? Siden frustrasjon oppleves som noe ubehagelig så vil ryggmargrefleksen til de fleste være mistrivsel. Vår umiddelbare reaksjon blir derfor å sette i gang aktiviteter som kan redusere ubehaget og som kan skyve det bort fra oss selv. Men hva nå om vi klarer å leve med litt ubehag? Hva kan skje dersom vi utsetter aktivitetene og lar spenningen få være der? Jeg har for vane å skrive det jeg kaller tenkedikt for å klargjøre situasjoner for meg selv, jeg skriver stort sett ned det som kommer trillende ut og kan ha stor glede av å se hva som kommer. Jeg tar med to slike dikt i denne artikkelen fordi jeg synes de gjør teksten tydeligere og fordi jeg gjerne anbefaler teknikken. I tenkediktet nedenfor sitter jeg i bilen og har en pose med bamsemums på setet ved siden av meg: bamsemums jeg ser på bamsemumsen hm hmm jeg griper tak i den og skal putte den i munnen knuse den langsomt med tunga

9 9 da kommer en tanke: skal jeg prøve noe nytt skal jeg vente et lite sekund med å spise bamsemumsen bare se på den ta den i fingrene og legge den tilbake kjenne forventningen kjenne hvordan kroppen har forberedt seg på å spise bamsemumsen vannet i munnen som sirkuleres rundt av tungen presses ut mellom tennene og svelges med et lite gulp kjenne den gode søtsmaken føle smaknervenes vibrasjoner føle velbehaget som intenst brer seg ut fra munnhulen og magen men ennå har jeg jo ikke spist bamsemumsen kanskje jeg ikke trenger å spise den? kanskje jeg ikke ville ha kjent vannet i munnhulen og vibrasjonene i magen dersom jeg grådig hadde slukt bamsemumsen er det også slik når jeg møter noen eller lytter til noen som snakker eller leser noe som er skrevet skulle jeg da også vente litt med å tilfredsstille den øyeblikkelige trangen til å vise

10 10 avsky, arroganse, bedrevitenhet og også entusiasme, medfølelse, omsorg kanskje jeg skulle ta små pauser hvile litt i min egen kropp iaktta følelsene, emosjonene, der de brer seg ut som ringer på vannet og etter hvert legger seg til ro hvis jeg hadde spist bamsemumsen ville jeg nok nå kjent det slappe ubehaget etter den kunstige injeksjon og ønsket meg enda en mums for å døyve den lille kvalmen øverst i halsen Gjennom opplæring av fasilitatorer og møter med studentassistenter og studenter i landsbyene har jeg fått erfare at frustrasjon er en uunngåelig og nødvendig del av teamutviklingsprosessen. Aranda m.fl. (3) påpeker at fraværet av spenning mellom teammedlemmene kan være et dårlig tegn som kan indikere at medlemmene har trukket seg litt ut, at de er uinteresserte og egentlig er lite villige til å investere noe særlig i de ytelser som er nødvendige for å danne et team. Schutz (4) har innført en fase i teamutviklingen han kaller "den rosenrøde idyll". Her dyrkes harmoni og hygge mens uro og konflikter feies under teppet. Schutz påpeker at teamet må orke å bryte seg gjennom slike mellomfaser for å komme seg videre i sin utvikling. Katzenbach og Smith (5) skiller mellom en arbeidsgruppe og et team. En typisk holdning for arbeidsgruppa er "dersom du ønsker en jobb riktig gjort, må du uansett gjøre den selv". Hver har sin klart definerte deloppgave og arbeider relativt selvstendig med sine ting. Gruppemøtene tar opp praktiske tema og man unngår å komme for nært innpå hverandre. Det oppstår ingen kriser, ingen "break points", og gruppa kan karakteriseres som et "kollektiv av monologer". For å utvikle virkelige team derimot, må medlemmene være villige til å ta konflikter og utvikle tillit og gjensidig avhengighet overfor hverandre. Når spenninger oppstår som en felleserfaring i en gruppe åpner dette for ny innsikt i gruppas utvikling. Gruppas medlemmer kommer litt ut av det tillærte og trygge, og blir plutselig i stand til å si hva de egentlig mener og føler. Jeg tror at en viss grad av kreativ spenning er nødvendig for at man skal bli mer ærlig med hverandre og dermed skape et grunnlag for å utvikle tillit og gjensidig avhengighet. Paul Moxnes (6) har

11 11 vist hvordan den angsten vi alle går og bærer på kan utnyttes konstruktivt i utviklingen av team. Som fasilitator må jeg passe på hele tiden å bli i prosessen : Når du har som mest lyst til papirtårn, gule lapper og bonos hatter, bør du sannsynligvis la være. Akkurat da bør du konsentrere seg om det som foregår der og da, slippe litt på kontrollen og bli i prosessen. Ha tålmodighet, tøye containerkapasiteten, speile og reformulere. Som fasilitator må jeg ha oppmerksomheten vendt mot det frustrasjonen prøver å fortelle. Er det slik at gruppemedlemmer begynner å gå lei og lar irritasjoner komme åpent tilsyne? At de ikke lenger orker å sitte inne med opplagret aggresjon mot fasilitatoren, mot medstudenter, mot selve opplegget? Er det slik at tillært høflighet begynner å briste? At de begynner å gi uttrykk for sine virkelige tanker og følelser? Dialog For en tid siden dumpet jeg over et diskusjonsprogram i NRK der våre toppolitikere debatterte Irak før krigen var brutt ut. Det var en opphetet stemning og deltakerne satt nærmest og dirret etter å komme til orde. Alle var på jakt etter å vinne debatten, ingen lyttet, og programlederne fyrte oppunder ved å gjennomføre online seerundersøkelser. Det var altså en mulig krig, en av de største trusler vi har stått overfor, som var tema, og det var våre fremste tillitsvalgte som opptrådte. Og det slo meg at dersom rammene i studio hadde vært litt mer provoserende så lå det faktisk an til en lokal krig mellom debattantene. Og jeg tenkte: er det slik at vår form for debatt har kimen i seg til konflikter og kriger. Er det slik at vårt fokus på å selge, overbevise og overtale andre om at våre synspunkter er de riktige, skaper en konfliktorientert grunnstemning?. Men det er ikke bare politikerne som debatterer og diskuterer. Når vi sitter i vanlige samtaler sorterer vi automatisk hva vi liker og ikke liker. Vi retter oppmerksomheten mot noe og overser noe annet, og vi går raskt til aktivt forsvar for våre synspunkter med en suveren antagelse om at vi har rett. Det er her bevisst bruk av dialog kommer inn. Jeg har etter hvert kommet fram til at det er veldig mye å lære for en fasilitator ved å praktisere dialog som samtaleform og ved å legge til rette for at dialog skal bli den fremherskende kommunikasjonsform i landsbyen og i teamene. Først tre velkjente ord Debatt Det gjelder å vinne eller dumme ut de andre Diskusjon Det gjelder å ha de beste argumenter, være dyptgående, være mest åndfull, vittig. Det er ikke så viktig å lytte til andre, mer å være ivrig etter å kaste fram sine egne ideer, hele tiden være på hugget og litt selvhøytidlig overtale de andre.

12 12 Dialog En flyt av meninger kan oppstå når man lærer seg til å lytte til intensjonene i det andre sier og samtidig lytte til seg selv, se på sin egen reaksjon og la det henge i luften før man tar aksjon. Gjennom media og egen praksis er vi så vant til debatt, med å bevise vårt syn og utfordre andres, at alternative tilnærmingsmåter ikke synes mulige. Selv om vi sier at vi ønsker en dialog, så ender vi vanligvis automatisk opp i en debatt/diskusjon. I mange miljø blir et glitrende forsvar for eget syn høyt verdsatt, ikke minst når man samtidig kritisk kan avkle opposisjonen. Hvorfor er det sånn? En grunn er nok at det ofte blir satt likhetstegn mellom å være smart og intelligent med det å være kritisk og kunne plukke fra hverandre motstanderens argumenter. Det er ikke lenger et spørsmål om det virkelig er nødvendig å finne feil og mangler, vi handler ut fra hva vårt kollektive miljø har bestemt at man skal gjøre for å vise at man er smart. Dette er vel noe som alle som arbeider på NTNU og andre akademiske institusjoner vil kjenne igjen fra sin hverdag. Hele vår posisjon og trygghet er bygget på at vi er intelligente og flinke, og det å utfordre et slikt grunnfjell vil være enormt angstfylt. Dialog som arena for læring David Bohm har fordypet seg i dialogens muligheter. Bohm var professor i teoretisk fysikk, og det var ut fra sine studier av kvantefysikk med ny innsikt i begreper som tid og rom, at han ble interessert i hva som egentlig skjer når vi tenker og hvordan dette påvirker relasjonene mellom mennesker. Han gjennomførte etter hvert en rekke dialog-seminarer og utgav flere bøker (7,8). Hans naturvitenskapelige bakgrunn og hans åpne sinn for å utprøve nye tanker og ideer, uten å være redd for å dumme seg ut, kan etter min mening være et forbilde for mange av oss. Det er imponerende å observere at midlene han benyttet, nemlig seg selv som person og dialog som aktiv arbeidsform, nærmest er sammenfallende med den innsikten han tilegner seg og det resultatet han kommer fram til. (Tilsvarende bør måten en fasilitator tilegner seg kunnskaper og innsikt på være sammenfallende med fasilitator-rollen i seg selv. Middel og mål må være sammenfallende i en prosess som er i stadig utvikling). Et av hans fokus har vært at vår tenkning er unndratt vår egen bevissthet, og han har undersøkt og eksperimentert med dialog som en måte å kunne observere vår egen tenkning på. I følge Bohm mangler tanken evnen til å sanse sine egne reaksjoner. I den fysiske verden er det forholdsvis lett å observere hva som skjer: hvis du beveger armen, har du ingen mistanke om at noen andre har beveget den for deg. Men vi mangler en slik umiddelbar feedback når vi tenker og Bohm så på dialog som en innfallsvinkel til å forstå hvordan tanken fungerer. En dialog basert på en avslappet, ikke-dømmende nysgjerrighet, hvis primære aktivitet er å se ting så friskt og klart som mulig og få øye på sine egne skjulte/vanskelig tilgjengelige antagelser/reaktive tendenser, og samtidig sanse tilsvarende mønster i hele gruppa. Utviklingstrinn i en dialogprosess På samme måte som vi kan analysere teamutvikingsprosessen i faser, så har William Isaac (9) introdusert fire faser som beskriver utviklingen av dialog fra en famlende start fram til fruktbar dialog. Og som det vil fremgå er det en god overensstemmelse mellom de to prosessene, noe som også bekrefter min erfaring om at utvikling av en god dialog er sammenfallende med utvikling av et godt team.

13 13 I Høflig. Karakterisert ved monologer Denne fasen mangler refleksjon. Stillhet er fremmed /uønsket, noen av medlemmene vil raskt føle ubehaget over at det ikke blir snakket. Det er et ønske om action, om retning, noe må skje. Fasilitatoren vet at han ikke kan tvinge fram en dialog, den må få utvikle seg. Han kan hjelpe til ved å utfordre status quo, få fram et ideal og initiere en lyst til forandring. Han må legge til rette for at tillit kan utvikle seg ved at medlemmene blir bedre kjent med hverandre. II Sammenbrudd. Karakterisert ved kontrollerte diskusjoner eller dyktig konversasjon Medlemmene begynner å si det de mener og tenker når man har fått bygget opp en container som tåler litt trykk. De begynner å kjempe om hvilken mening som har mest å si. Medlemmene behandler hverandre mer som posisjoner enn som individer, og et hovedanliggende er å finne ut om de andre er for eller imot ens egne synspunkt. Spenning bygger seg opp og perioder med stillhet kan oppleves som en trussel, som noe farlig. Hvert medlem tolker stillheten ut fra seg selv, hun sitter og tenker på sitt neste trekk, jeg har han på kroken eller den som tier samtykker. Fasilitatoren må legge til rette for å oppleve forskjellen mellom person og mening. Medlemmene må lære seg å lytte til hva en annen mener, og komme med oppfølgende spørsmål. Det viser seg ofte at mange tilsynelatende meningsforskjeller skyldes ulik bruk av språket, og dette kan være en fin innfallsvinkel for fasilitatoren: Slik jeg hører det, bruker dere litt forskjellige ord men det er ikke sikkert at... eller Jeg får en fornemmelse av at dere legger forskjellig betydning i ordet konflikt.... III Undersøkende. Karakterisert ved reflekterende dialog Medlemmene begynner å bli nysgjerrige og blir stadig vekk overrasket over det som skjer. De begynner å legge merke til sine egne antagelser, at de faktisk sitter der med sine ferdige tanker og meninger. Det våkner en lyst til forandring. Medlemmene snakker for seg selv uten å kreve at andre gir respons eller er enige i sine synspunkter. Det kan oppstå tankefull stillhet. En stillhet for refleksjon og venting, en lytting etter nye muligheter. Ideer begynner å flyte fritt. Fasilitatoren må legge til rette for at medlemmene kan reflektere over hva som skjer med dem. En fin innfallsvinkel kan være at fasilitatoren selv åpent reflekterer over de tanker og følelser som oppstår i henne, med tydelig referanse til at dette er hennes tanker og følelser. IV Flyt. Karakterisert ved fruktbar dialog Så endelig er dialogen i gang og vi lager nye regler etter hvert som vi får behov. Synkronisitet kan lett oppstå. Det er utrolig fascinerende når jeg tenker noe, men holder det tilbake, og så sier en annen det, og ofte på en enda bedre måte! Vi opplever at det kan være vanskelig å finne ord for å beskrive det vi erfarer. Vi snakker mer på direkten og lar alle de ferdiglagete oppfatningene få hvile for en stund. Alle blir nå fasilitatorer. Den som til enhver tid kan artikulere det som skjer, inntar automatisk fasilitator-rollen.

14 14 Når vi skal krysse en stor elv må vi alle møtes ved broen Beslutningen om å oppløse gruppene var ikke noe fasilitator-teamet visste om på forhånd. Teamet hadde et møte fredag 13. februar. Vi snakket om utviklingen i landsbyen, om hva vi observerte og hva vi kunne gjøre. Her er sitater fra det jeg skrev i loggen min rett etter møtet: Vi snakker om våre erfaringer.. Vi snakker om hvordan vi skal få gruppene til å bli mer nyskapende, utnytte denne sjansen, bruke seg selv etc. Jeg bruker dialogens prinsipper og spør og spør om hva de to andre tenker og tror. Vi gir oss god tid. Plutselig oppstår ideen: vi oppløser alle gruppene. Dette er nærmest en fellesopplevelse. Vi tar oss god tid og ser på ideen fra alle mulige sider: -Christian bør ikke være tilstede, slik at studentene retter fokuset mot seg selv -Studass sender ut en mail der fasilitator-teamet innkaller til plenumsmøte onsdag 0915, for en meget viktig sak. Alle må møte -Studass lager utkast til et par lysark som forklarer hvorfor vi måtte oppløse gruppene, med referanse til landsbybeskrivelsen I margen har jeg skrevet "når vi skal krysse en stor elv, må vi alle møtes ved broen" Jeg synes vi tre hadde en utrolig god prosess, og at vi selv jobbet helt i tråd med de tanker vi prøver å formidle/legge tilrette for i landsbyen. Vi hadde en helt åpen dialog, vi lyttet og undersøkte. Vi fanget inn noe genuint nytt (ble totalt overrasket), vi tok beslutninger og fordelte ansvar. En utrolig god opplevelse. Flyt. Innsikt Nå etterpå tenker jeg at en hovedgrunn til at vi turte å gjennomføre oppløsningen hadde utspring i den befriende følelsen som oppsto, og at vi fattet tillit til en så vågal inngripen primært fordi vi hadde tillit til vår egen prosess. Vi ønsket kanskje også å være et forbilde. Ved å vise fram vår egen prosess ville vi inspirere studentene til å våge noe nytt, kaste seg ut i det ukjente. I ettertid tenker jeg at vi kanskje har vært litt for tilbakeholdne på dette punktet, og at vi kunne hatt et rollespill der vi framførte vår egen prosess et par uker etterpå! Det hadde vært toppers, men det kom vi altså ikke på. Vi ønsket å forstyrre minst mulig. Jeg har allerede vist hvordan studentene reagerte rett etter meteornedslaget. Da jeg kom ned i salen under matpausen senere på dagen, var det ingen som kastet seg over meg. Det var ingen aggressive utfall eller ironiske kommentarer. Det var rett og slett ikke bruk for meg. Studentene var opptatt med sin egen prosess: hvordan organisere landsbyen og teamene. Etter matpausen satte de seg igjen i sirkel Student F: Jeg har et forslag jeg, nå som Christian er kommet er det kanskje noen som vil spørre han om noe, men jeg foreslår at vi går i grupper. Student G: Da kan vi jo bare gjør det..., vi deler inn i 6 grupper Studentene deler seg raskt inn i grupper

15 15 Vi befinner oss nå i gruppe 1 Student 1: Eg sto og snakka med noen andre i stad, da fikk eg utrolig lyst til å videreutvikle min egen ide om å prøve å få til en sånn derre intensiv ting for landsbyar seinare, sånn tre-ukers ting Student 2: Kossen har du tenkt at vi skal utvikle det? Student 1: Kossen vi skal utvikle det? Jaa, vi skal reisa, vi reise på hotæll, også gjør vi masse intensivt sjøl, vi forske på oss sjøl, og lage en forestilling, eller noe annet Nå befinner vi oss i gruppe 4 Student 1: Jeg tror at oppå det når det gjelder sånn å dele ting og sånn, så tror jeg det hadde vært veldig mye enklere hvis den faglige rapporten vi skulle levere var felles for hele landsbyen, akkurat på den delen er det liksom fellesevaluering liksom, det tror jeg gjør det veldig mye mer åpent sånn, det jeg sa med at folk ikke har engasjert seg der, har noe med at vi har nok med oss sjæl liksom, fordi vi skal ha vårt...den ekstra tida jeg bruker på det der...er liksom sånn, tapstid liksom.. Student 2: Men du kjæm helt sikkert te å få det argumentet at æ ska hvertfall ikke få en karakter som ska være avhengig av 29 andre menneska, men greia e at det vi har gjort fram til no i den her landsbyen, det har jo vorre stort sett i plenum, vi har hatt ein eller to daga eller no sånt, der vi har jobba i gruppa, eller så har vi ju kunn vorre i lag hele tida, så veldig my av det vi har komme fram til, har vi komme fram te i lag, så for min del syns æ egentlig nesten det virke litt naturlig, asså før "Eksperter i Team" begynt så va æ sånn der "Herregud ska mine studiepoeng og min mastergrad væra avhengig av så mang andre menneska", da va æ fullstendig imot, men no æ har vorre her ei stund no så skjer æ at koffer ikke liksom. Og slik fortsatte det i flere timer med veksling mellom plenum og stadig nye grupper. Resultatet ble at to av gruppene valgte å fortsette som før, mens resten valgte å organisere seg som en stor gruppe på 21 studenter: -"Meditasjon for hele NTNU", 4 studenter, fikk skiftet tema som gjorde at de fikk en helt annen og nyskapende innflytelse på landsbyen (de utviklet bl.a. en meditasjons CD), samtidig som de selv etter hvert ble meget influert av landsbyen og fikk en ny dynamikk i gruppeprosessen -"Oppdragsgivere for hele NTNU", 5 studenter, fikk en økt bevissthet om sin situasjon og måtte forholde seg til landsbyen og til seg selv på en ny måte (de gjennomførte bl.a. en togtur til Østersund sammen med meditasjonsgruppa, og

16 16 sammen filmet de situasjoner som de spontant regisserte, og som de viste på avslutningsdagen) -"Idelaboratoriet EiT for hele NTNU". I løpet av onsdagen klarte studentene det mesterstykke å organisere en gruppe på 21 studenter. Det ble vekslet mellom ulike typer smågrupper og plenum, og oppgaveformuleringen ble utviklet etter radikalt nye prinsipper. Etter hvert formulerte de 6 oppgaver, noen praktiske (f.eks. å bygge en fuglekasse) og noen mer teoretiske. De skulle så undersøke hvordan ulike gruppesammensetninger løste oppgavene. En gruppe, den såkalte fjerngruppa, reiste til Snåsa og løste oppgavene i løpet av 3 dager. De resterende møttes tre onsdager på vanlig måte, men endret hele tiden gruppesammensetning. F.eks.: jenter, gutter og blandet; humanister, siv.ing. og blandet; dårlig dagsform, sprudlende opplagt og nøytral. Erfaringene og den videre progresjonen ble drøftet i plenum. De organiserte en alternerende møteledelse og agenda, kjøpte inn frukt og fordelte arbeidet. Og hvordan vurderte studentene selv oppløsningen i sine refleksjonsrapporter? "Oppløysinga gjorde det tryggare å gjera noko utrygt" Jeg har hentet fram noen refleksjoner som er gjort i de individuelle prosessrapportene: -For min del var dette en befriende dag. Jeg merket et virkelig engasjement, dette var spennende, her gjaldt helt andre regler enn jeg var vant til -Når overraskelsesmomentet "oppbruddsdag" åpenbarte seg var det en stor lettelse i mine øyne. Det var først da det begynte å gå opp for meg at her fantes ingen rammer eller regler i forhold til hva som kunne skje eller hva vi gjorde ut av oppgaven vår. -Det viktigaste vedepunktet dette semesteret har vore oppløysinga av gruppene. Oppløysinga gjorde det tryggare å gjere noko utrygt. Eg følte at eg verkeleg byrja å sleppe meg laus og ikkje var redd for å prøve ut ting eg ikkje ante korleis skulle gå -Alle gruppene vart oppløyste. Eg vart så glad for eg syntes gruppa mi var kjedelig, vi var aldri ueninge, vi sa i alle fall ikkje det til kvarandre...men no var gruppene oppløyste og eg tok imot det med opne armar. -Da oppløsningen av gruppene kom, ble jeg satt totalt ut av spill. Jeg opplevde å ikke ha kontroll på noen ting, men samtidig var dette befriende. Dette ble et stort vendepunkt for meg...jeg er oppdratt til å stå på og fullføre det jeg har begynt på, uansett motgang og hindringer...jeg opplevde en stor lykke og en veldig lettelse, en ny giv. -Jeg mener Thaulow i denne situasjonen ble altfor lite synlig, noe som har vært et problem etter dette. Dette henger sammen med at samarbeidet tok en helt uventet vending, som etter min mening gjør modeller over faser en gruppe går gjennom ubrukelige...jeg har heller ikke møtt litteratur om så store grupper gjennom mine sosiologi- og samtalestudier. Figur 1 Vi bygger en Ark

17 17 Fra kaos til innsikt Var det riktig eller galt? Rett eller vrangt? Burde vi latt frustrasjonen bre seg enda mer? Uansett, dette var et resultat av fasilitator-teamets egen prosess og kan være en god illustrasjon på viktigheten av selv å gjøre det som man legger tilrette for at andre skal få erfare. Jeg tror oppløsningen hadde stor betydning og fikk fram ny innsikt og selverkjennelse, både for den store gruppa og for de to gruppene som valgte å fortsette som før. En av gruppene laget et forslag til dramatisering av landsbyens utvikling: 1.Big Bang = Representert med pressenningen som forsvant på første dagen, hvor fasilitator teamet kom ut. Alle satt rundt og var ubevegelige før dette skjedde. Livet begynner. 2. Amøbeliv = Dette var de to første onsdagene våre, hvor vi lignet amøbelivet. Masse "celledeling", og ønske om bli bedre kjent og danne høyere livsformer [grupper]. 3. Dinosaurliv = Her har vi utviklet oss til et nytt stadium. Dette er onsdagene hvor vi var i de opprinnelige(første) gruppene. Mange av dem var store og klossete og hadde til tider store problemer med å fungere. Lite framgang og utvikling. 4. Meteoren = Beskjeden som vi fikk den onsdags morgenen hvor alle gruppene ble oppløst, kastet inn i nytt kaos.[ikke alle gruppene ble utryddet av meteoren, de minste og mest overlevelsesdyktige forsatte, akkurat som ikke alt liv ble utryddet at den meteoren som tok livet av dinosaurene.] 5. Nytt liv = Ny(e) gruppe(r), vi fikk en ny sjanse til å skape noe. Nye ideer. 6. Menneskene = Framlegging av gruppe oppgavene våre, målet nådd. [5.mai] 7. Undergang/neste sivilisasjon = Vi går under etter at faget EiT for vår del er avsluttet. Nye EiT landsbyer samles og dannes, som nye sivilisasjoner. Forhåpentligvis kan de se våre hieroglyfer og runer å tolke disse til hjelp for den prosessen de selv skal i gjennom. Metaperspektiv på egen prosess For meg var også framføringene på avslutningsdagen en demonstrasjon på hvor mye innsikt og metaperspektiv gruppene hadde oppnådd. Idelaboratoriet valgte en multiteater framføring, en blanding av rollespill og lysark, der de i stor grad illustrerte sin egen utvikling som endte opp med 14 bud:

18 18 -du skal ha andre guder enn "Fasilitatoren" -du skal ikke søke trygghet, men utfordre all motstand i deg -du skal slå ut håret, frigjøre deg og være kreativ -du skal lytte til kroppen og kjenne på følelsene du får... -du skal prøve, du skal feile og du skal prøve igjen De tok videoopptak av framføringen, og denne ble vedlagt som en viktig del av den faglige rapporten. Istedenfor å skrive en trygg rapport etter kjent mønster, våget de seg ut i det særdeles utrygge: å filme sin egen forestilling, som de jo hadde hatt liten tid å øve seg på. Kanskje er det slik at man ikke har ord når innsikt eller gryende visdom begynner å manifestere seg. Jeg opplever at vi beveger oss inn i et felt der det å sette ord på det man opplever nærmest virker negativt fordi det er så lite dekkende. Så derfor ble det så sterkt å se på multi-teater forestillingen som uttrykk for fellesinnsikten, ja faktisk kom metaperspektivet fram: studentene viste at de hadde observert sin egen prosess. Utrolig bra, for slike prosesser kan være lite synlige. Også overgangen fra et følelsesmessig rolle-jeg (plakater med sur, glad,...) til et profesjonelt/bevisst rolle-jeg (masker med Belbin rollene,(10)) var spennende. Figur 2 Belbin-roller Det er for meg tydelig at man må ty til kunstneriske uttrykksformer for å formidle følelser, innsikt, visdom. At man faktisk må gjenskape opplevelsene, fordi opplevelsene/tilstandene selv vanskelig lar seg beskrive (og kanskje ikke skal beskrives). Det nærmeste vi kommer er bruk av ordet flyt (team-utvikling/dialogbegrepet i "Fasilitatoren" (1) og (11)), men det er akkurat som om innsikten vinker farvel når vi setter opp slike "mål" (tilstanden må liksom bare oppstå av seg selv, bare dukke opp...). Det gav meg også mange tanker at "Idelaboratoriet" relativt tidlig etter dannelsen av den store gruppa måtte ty til de store bildene i vår kulturarv (syndefloden, arken, meteor/utryddelse av dinosaurer) for å uttrykke utviklingen i landsbyen. Indikerer dette at studentene var blitt grunnleggende berørt og at de fant gjenklang i noe urgammelt som ligger inni oss? De laget en spontan teaterforestilling til "Midtveisblotet" (navnet KRITT satte på midtveisevalueringen av landsbyen) der

19 19 syndfloden kom veltende inn og feide bort alt det gamle og der de fikk reddet seg ombord i Arken og lagt grunnlaget for et nytt liv. Det dirret en intens glede og skaperkraft gjennom rommet. Det var en utrolig opplevelse å få se Arken seile forbi med padlende studenter. Figur 3 Syndefloden kommer Organisering Etter oppløsningen valgte altså 21 studenter å organisere seg på en radikalt ny måte. Som utdragene fra samtalene indikerer resulterte oppløsningen i et fokus mot landsbyen som helhet. I meditasjonsøvelsen dannet de en stor felles energi-spiral, og all frustrasjon ble sendt vekk med små ballonger, fylt med helium. Det ble skapt en ny samhørighet, og "oppløysinga gjorde det tryggare å gjera noko utrygt". Studentene turte å slippe taket: fra "Herregud ska mine studiepoeng og min mastergrad væra avhengig av så mange andre menneska" til "Vi ble enige om å ha en felles karakter og det innebar at man måtte stole på at alle gjorde det arbeidet de skulle. Dette var for meg en mulighet til å tørre å rive meg litt løs fra det gamle mønsteret og ta litt sjanser". I forslagene til fremtidens EiT etterlyser mange av studentene mer struktur, klarere rammer, mer konkrete tilbakemeldinger fra fasilitator etc. Men i de individuelle prosessrapportene fra "Idelaboratoriet" er det helt påfallende hvor mange som har fått seg overraskende opplevelser og turt å kaste seg ut i det ukjente og fått ny innsikt i seg selv og teamet. Også multi-teater framføringen indikerte at mange av studentene fikk et operativt metaperspektiv, nesten uten at de er klar over det selv. Jeg tror denne innsikten ikke ville ha vært mulig dersom vi hadde falt for fristelsen til å gi den strukturen de ber om (for det er veldig fristende å gi etter, fasilitatorene blir populære og studentene blir fornøyde og kvitter seg med ubehag).

20 20 Kunsten blir å opprettholde den kreative spenningen uten at kontakt/gnist/engasjement svekkes. I stikkordsform kan jeg tenke meg en landsby som organisk vokser fram. I starten bruker vi mye tid på å bli skikkelig kjent med hverandre og utvikle et tydelig felles tema. Fasilitator-teamet vil så utfordre landsbyen på organiseringen (kontrakter, rullerende ledelse, myndighet til ledelsen), dannelse av stadig nye grupper i avhengighet av oppgavene (noen ganger kan det være smart med homogene sterke faggrupper, andre ganger heterogene grupper, noen ganger sosialt engasjerte, noen ganger analyttisk begavede etc ), vekselspill mellom plenum og grupper, rapportering, skriving av individuell og felles prosesslogg 3-4 ganger om dagen, dynamisk utvikling, hjelpe hverandre, åpenhet, tillit, gjensidig avhengighet... Og så avslutter jeg med et tenkedikt jeg laget i hagen kvelden etter landsbyavslutningen, om det å leve med paradokser: jeg faller og stiger Spireaen blomstrer og hvitveisen duver svakt i vinden, hei EiT er slutt Jeg har klippet gressplenen for første gang i år og saget opp noen grener som skal tørke til varm vinterved En underlig tomhet en ny fornemmelse brer seg i kroppen en stille glede fra der høyde og dybde møtes: jeg faller og stiger uten motstand Merkelig Lets go EiT Referanser (1) Christian Thaulow "FASILITATOREN Eksperter i Team ved NTNU". Tapir Forlag, Trondheim (2) Chetrien de Troyes Gralsfortellingen eller Romanen om Perceval Oversatt av Helge Nordahl. Thorleif Dahls Kulturbibliotek, H.Aschehoug&Co, Oslo, 1991 (3) Jon R Katzenbach og Douglas K Smith, The Wisdom of Teams, McGraw- Hill, London, 1993.