Utgis av WWF-Norge Nr 1/ årgang Kr 38. På frierføtter i Stillehavet. 794 arter på utryddelsens rand. Der huldra fremdeles danser

Transkript

1 Utgis av WWF-Norge Nr 1/ årgang Kr 38 På frierføtter i Stillehavet 794 arter på utryddelsens rand Der huldra fremdeles danser

2 Innhold Leder 794 arter på utrydelsensrand side 4 Naturvern og nødhjelp Der huldra fremdeles danser... side 8 Supersprinter i motbakke side 12 Røde ballongstruper og blå føtter tenner damene side 16 Elvens gode fe side 20 5 år med Hansson ved roret: WWF ut av skyggenes dal side 24 Panorama side 28 Nytt fra norsk natur side 30 Organisasjon side 31 Tørken herjer i Kenya. Enda en gang bringer mediene advarsler om elendighet og sult fordi vannet uteblir. Nødhjelpen til Afrika mobiliseres igjen. Med store midler, fremragende folk og profesjonelle organisasjoner blir forhåpentlig de verste konsekvensene avverget. Som mange afrikanske land er Kenya tørt fra naturens hånd. Folk, landbruk og natur er i utgangspunktet gode til å leve med lite vann, selv om det til alle tider har kommet år hvor tørken blir for hard. Men konsekvensene blir verre ettersom en økende befolkning tvinges til å bo tettere og i stadig mer marginale strøk. Og år for år blir det mindre vann. Det tradisjonelle svaret fra regjeringer og nødhjelpsorganisasjoner er velkjent: Bor brønner! Legg rør! Gi folk rent vann så de unngår sykdommer og kan dyrke mat. FN har som ett tusenårsmål rent drikkevann til ytterligere 600 millioner mennesker innen Dette er selvsagt en nødvendig og riktig politikk. Men det er forbausende få som stiller det opplagte spørsmålet: Hvor skal vannet komme fra? Alle vet egentlig svaret: Det rene, sunne og livsnødvendige vannet er det bare naturen som lager. Det kommer fra fjell, breer, skoger og våtmarker som fanger opp damp og nedbør, og holder på flomvannet. Når breene smelter, fjellsidene avskoges, våtmarkene dreneres og elvene avledes til vanning, da blir det mindre vann. Likevel gjør dagens bistand fra Norge og andre rike land svært lite for å bevare den naturen som lager vannet. I Maraelva, som renner gjennom nasjonalparkene Masai Mara i Kenya og Serengeti i Tanzania, er vannstanden i skrivende stund rekordlav. Elva er livsnerven for mennesker og for de enorme viltflokkene i området. Men vannet forsvinner fordi skogene hogges, våtmarker ødelegges og nye vanningsanlegg bygges lenger oppe i elva. I tørrår som i år blir det nesten ingenting igjen nede på Masai Maras og Serengetis sletter. Forsetter dette noen år til, kan National Geographic Channel bli det eneste stedet hvor vi fortsatt kan beundre svære gnuflokker som velter ut i en krokodille-fylt Mara-elv. WWF driver naturvern. Vi driver ikke nødhjelp. Men i Afrika er naturvern noe av det mest effektive som kan gjøres for å forebygge nød på lang sikt. I Maraprosjektet samarbeider vi med lokalbefolkning og myndigheter i Kenya og Tanzania for å stanse ødeleggelsen av Masai Maras og Serengetis vannkilder. Prosjektet har allerede styrket skogforvaltningen og fått til et bedre nasjonalt og internasjonalt samarbeid om vannforvaltning, og kvinnene i området har allerede fått en litt bedre hverdag. Jobben er langsiktig. Det tar tid for skoger å vokse opp igjen. Det tar tid å lære samarbeid om nye ting. Men får vi holde på, kan vi rett og slett redde et av jordas mest fantastiske naturfenomener. Det er opp til deg - også: Prosjektet er finansiert av WWF-medlemmer og Norad. Hvis du gir WWF én krone, stiller Norad opp med ni. Gir du en fast sum i måneden, bidrar du til dette og andre prosjekter som tar vare på Afrikas naturgrunnlag og som forebygger nød. Rasmus Hansson generalsekretær FOTO: SEBASTIAN PROBST EIDE ISSN x Ansvarlig utgiver: WWF-Norge - Postboks 6784, St. Olavsplass, 0130 Oslo E-post: info@wwf.no Hjemmeside: WWF: Telefon: Telefaks: Besøksadresse: Kristian Augustsgt 7A 2 Verdens Natur - nr Bankgiro: DnB Ansvarlig redaktør: Tom Schandy Grafisk formgivning: Fernando del Valle -Tellus Foundation Administrasjon/fundraising: Rasmus Hansson - generalsekretær Marianne Lodgaard - adm.sjef Tom Paulsen - regnskapsfører/kasserer Knut Frederik Horn - markedssjef Eivind Sørlie - fundraiser Marianne Linnerud - resepsjonist Anne Grefsrud - IT/adm-rådgiver Kommunikasjon: Tor Traasdahl - seniorrådgiver Torild Moland Krogsrud - inforådgiver Line bakke - medlemsansv./ og prosjektadministrasjon Fagavdelingene: Andreas Tveteraas - fagsjef/rådgiver skipsfart/havmiljø Maren Esmark - koordinator havmiljø/oppdrett. Nina Jensen - prosjektleder Ren kyst! Anne Beth Skrede - rådgiver havmiljø Dag Nagoda - Barentshav-koordinator Arnodd Håpnes - rådgiver skog Kristin Thorsrud Teien - rådgiver biomangfold Rasmus Reinvang - EU-rådgiver Svein Erik Hårklau - koordinator program for miljø og utvikling Anne Martinussen - rådgiver program for miljø og utvikling Jenny Skagestad - inforådgiver/utreder Æresmedlemer: H.M. Kong Harald V. Jens P. Raanaas Medlemssatser: Livstidsmedlemsskap: Villmarksfamilie: 500 per år Medlem: 375 per år Student/pensjonist/arbeidsledig/ pandaklubbmedl. (under 16 år): 140 per år Elitevenn: per år Bedriftsmedlem: per år Testamentariske gaver: Ta kontakt med adm.sjefen på telefon eller e-post: info@wwf.no Trykk: Stavanger Offset Forsidefoto: Gepard fra Masai Mara i Kenya. Foto: Tom Schandy. Papir: Munken Lynx

3 Lyspunkter KYSTVERKET FORESLÅR NYE SEILINGSLEDER FRA LOFOTEN TIL RUSSLAND Skipsledene som Kystverket vil opprette utenfor Nord-Norge vil gi mye bedre beskyttelse til en av verdens mest verdifulle kyststrekninger, sier Rasmus Hansson i WWF. Dette er et langt skritt i riktig retning, og WWF vil jobbe aktivt for å støtte dette norske forslaget i FNs sjøfartsorganisasjon. Men det gjenstår å gi Barentshavet FN-status som særlig sårbart havområde (PSSA). Først da får Norge tilgang på alle internasjonale virkemidler for å beskytte naturverdiene på kysten mot den kraftig økende skipstrafikken i nord, sier Hansson. Kystverket har nå sendt ut forslag om Seilingsleder utenfor territorialfarvannet Vardø-Røst. Seilingsledene vil ligge omlag 30 nautiske mil fra kysten. I dag finnes det ingen slike obligatoriske seilingsleder, og oljetankere og andre store skip kan ferdes helt inne i fjæresteinene. Med de nye seilingsledene reduseres faren for kollisjoner og grunnstøting, og vi får mer tid tilgjengelig dersom et skip får motorhavari og driver mot land. Sammen med Fiskarlaget, FHL og sjømannsorganisasjonene har WWF i en årrekke jobbet for etablering av seilingsleder i trygg avstand fra kysten. Ettersom seilingsledene ligger utenfor norsk territorialfarvann, må for- slaget godkjennes av FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, i juni. WWF vil være tilstede og støtte Norges forslag i IMO. WWF forventer at arbeidet med etablering av seilingsleder vil fortsette sørover langs kysten. Slik det er nå kommer skipstrafikken mot Europa fortsatt til å komme nær inn til kysten ved værharde Stad. Her er naturverdiene like høye som i Barentshavet, og et uhell med oljesøl her kan få katastrofale konsekvenser for sjøfugl og sildas viktigste gytefelt. WWF vil jobbe videre for at området Lofoten Barentshavet får FNstatus som et Særlig sårbart havområde (PSSA), der det kan stilles spesielt strenge miljøkrav til skipsfarten. WWF forventer at den helhetlige forvaltningsplanen for dette området, som skal legges fram av regjeringen før påske, varsler at Norge vil søke IMO om denne statusen. Seilingsledene er et skritt i riktig retning, men må suppleres med ytterligere sikkerhetstiltak. ABS. FISKEPIRATER I SØKELYSET Ulovlig, uregulert og urapportert fiske av torsk i Barentshavet er kommet i søkelyset. Her har WWF dokumentert ulovlig fiske av tonn torsk årlig. Dokumentarer på svensk TV4 Kalle fakta og NRKs Brenn- punkt har vist hvordan ulovlig torsk fra Barentshavet finner veien til folks middagstallerkener, og hvor vanskelig det er å pågripe skurkene. WWF har foreslått at myndighetene oppretter en spesialenhet for ulovlig fiske som kan avdekke og straffeforfølge ulovlighetene. Fiskeriministeren tar nå dette på alvor og vil bevilge 15 millioner kroner til en fiskepolitisentral i følge Fiskeribladet. ABS. Episoder med skip som Elektron har satt fiskepiratene på det politiske kartet. FOTO: SCANPIX/AP. (ELEKTRON.JPG) TVERRPOLITISK ENIGHET OM BEHOVET FOR NATURINDEKS Regjeringen skriver i Soria Moria- erklæringen at den vil innføre en naturindeks som viser langsiktige trender i norsk natur. Det er meget gledelig at politikerne ser behovet for at utviklingen i naturen skal være en del av politikkutforming! sier Kristin Thorsrud Teien, som i fjor fullførte den omfattende Naturindeks for Norge for WWF. Rapporten har nok bidratt til dette politiske gjennomslaget. Enda tydeligere var en samlet Energi- og miljøkomité, som i behandlingen av Statsbudsjettet for 2006 understreket betydningen av å komme raskt i gang med arbeidet med naturindeksen. Med slik enighet burde alt ligge til rette for et skikkelig økonomisk løft for å sikre et godt og representativt datagrunnlag. Først hvis Regjeringen klarer dette i sitt neste statsbudsjett, viser den om gode ord blir til handling. TT Har du husket KONTINGENTEN for 2006? Den er avgjørende for at WWF-Norges arbeid kan fortsette. Marisko er en av norsk floras truede severdigheter. FOTO: ANDREAS TVETERAAS. Nye seilingsleder for store, farlige skip er en miljøseier. FOTO: IMAGELINE.CO.UK. Verdens Natur - nr

4 Gullkronesifakaen lever på Madagaskar og er i stor fare. FOTO: DAVID HARING/DUKE UNIVERSITY. 4 Verdens Natur - nr

5 Dødslisten 794 arter på utryddelsens rand Tekst: Tom Schandy - tschandy@online.no The Alliance for Zero Extinction (AZE) har publisert dødslisten med 794 arter som er på utryddelsens rand. WWF er en av 52 naturvernorganisasjoner som deltar i den globale alliansen for å stoppe utryddelsen. Den søramerikanske papegøyearten keiseramazon står i fare for å forsvinne. TEGNING: WWF-CANON/PAUL BARRUEL. På listen står 131 pattedyr, 217 fugler, 408 amfibier, 15 krypdyr, 23 nåletrær og 23 insekter. Eksempler på utrydningstruede pattedyr er javaneshorn, pygmévillsvin og vulkankanin. Blant fuglene finnes arter som elfenbensspett, trompettrane, uglepapegøye (kakapo), ildkronekolibri og paradiskolibri. Den største gruppen av akutt truede dyr er imidlertid amfibiene med hele 408 arter. En rekke sjeldne froskearter er med i denne gruppen, blant annet gylden pilgiftfrosk. Uten rask innsats for å sikre viktige naturområder vil det ikke være mulig å redde de mest utrydningstruede artene i verden. Dette slår The Alliance for Zero Extinction fast i sin ferske rapport. Alliansen består av 52 naturvernorganisasjoner fra hele verden, deriblant WWF. Rapporten kartfester de viktigste levestedene for 794 av de mest utrydningstruede artene i verden. Det er store deler av livets bibliotek som nå forsvinner. Artenes mangfold er selve livets livsforsikring. Nå må Norge bla opp penger til innsats, krever generalsekretær Rasmus Hansson i WWF. Kartleggingen skal gjøre verdenssamfunnet oppmerksom på den dramatiske utviklingen og sørge for at disse leveområdene sikres mot ødeleggelse. Dersom ikke tiltakene settes i verk straks, vil trolig artene bli borte for alltid. Av de 595 kartfestede stedene med 794 akutt truede arter er kun en tredjedel vernet i dag. Over 80 prosent av de viktigste stedene er i ulike typer skog, særlig i tropiske strøk. De landene som har flest akutthabitater, er Mexico, Colombia og Verdens Natur - nr

6 Elfenbensspetten ble nylig gjenoppdaget, men bare for å bli plassert på listen over akutt truede arter. TEGNING: WWF-CANON/PAUL BARRUEL. (IVORY WOODPECKER) Javaneshornet finnes bare noen få steder i Indonesia og Vietnam. FOTO: WWF-CANON/MIKE GRIFFITHS. Brasil. Den enkeltlokaliteten med flest akutt truede arter er Massif de la Hotte på Haiti i Karibien. Her lever 13 froskearter på utryddelsens rand. Disse akuttstedene må ha spesielt vern og det må skje fort! Mange av landene der disse artene finnes, er fattige. Derfor må Norge nå bla opp oljepenger til naturvern i utlandet, sier Hansson. Dette vil ikke skape trøbbel i norsk økonomi og vil være en god investering i å sikre de rikdommene som våre etterkommere er avhengige av, mener WWF. De enkelte nasjonene kan bidra med å verne områdene, men mange trenger økonomisk hjelp for å greie dette. Her har de rike landene, gjennom sin bistand, et stort ansvar. Industrilandene må sørge for at mer av bistanden går til ivaretakelse av miljøet i mottakerlandene, som også er menneskenes livsgrunnlag, sier Hansson. Men også verdens næringsliv har et stort ansvar. Mange av leveområdene er truet av industrivirksomhet som tømmerhogst, plantasjedrift, etc. Noen områder er også truet av ukontrollert og ødeleggende turisme. Turistindustrien må bli en medspiller, ikke en motstander for naturvernet. Dersom naturen ødelegges, er heller ikke turistdestinasjonene attraktive lenger. Vern av sårbar natur er derfor i svært manges interesse, mener WWF. Les hele rapporten her: Land med flest lokaliteter for akutt truede arter Lokaliteter med fem eller flere truede arter Mexico 63 Colombia 48 Brasil 39 Peru 31 Indonesia 29 Kina 23 Ecuador 19 Australia 18 Cuba 18 USA 18 Venezuela 18 India 16 Madagaskar 16 Honduras 14 Fillipinene 11 Guatemala 9 Massif de la Hotte, Haiti 13 Sierra Nevada de Santa Marta, Colombia 9 Chatham islands, New Zealand 8 Mont Nimba, Elfenbenskysten, Guinea, Liberia 6 Sierra Norte, Mexico 6 Morningside, Sri Lanka 6 Alakai Plateau, USA 5 East Maui Watershed, USA 5 Los Tuxtlas, Mexico 5 Mount Oku, Mexico 5 Parque Nacional Turquino og Lay Bayamesa, Cuba 5 Santa Tereza Municipality, Brasil 5 Udzungwa Mountains, Tanzania 5 6 Verdens Natur - nr

7 Til venstre: Rodrigues fruktflaggermus fra den vesle øya Rodrigues utenfor Mauritius. FOTO: PAM THOMAS/LUBEE BAT. (RODRIGUES FRUIT BAT). Til høyre: Santamarta-parakitt fra Colombia. FOTO: FUNDACION PROAVES. Under: Papegøyefink fra Hawaii. FOTO: ERIC A. VANDERWERF. Lokaliteter med akutt truede arter fordeler seg slik innenfor ulike vernekategorier Fra øyer til fastland Tidligere var det flest utryddelser på isolerte øyer, men nå er like mange arter truet på fastlandet, og da spesielt i fjellområder. Verdens Natur - nr

8 Jeg rusler i storskogen en sein vårkveld. Den gamle trollskogen kaster lange skygger og lager spennende stemning når kvelden går mot natt. Huldrestry i gammel barskog 8 Verdens Natur - nr

9 Der huldra fremdeles danser... Tekst og foto: Arnodd Håpnes - ahaapnes@wwf.no Var det noe som beveget seg bak den gamle skjørtegrana! En elg, eller..? Ikke en lyd å høre utenom den alltid melankolske svarttrosten. Det er noe som blafrer i vinden bak skjørtegrana som om det er noen lange hår i enden av en hestehale. Jeg tror ikke på huldra, men likevel? Min eventyrskog Dette er min eventyrskog. Her inne står gammelskog av grovstamma gran og strekker seg døsig mot himmelen, slik de har gjort i flere tusen år. Ikke de samme, naturligvis. Trær har erstattet trær i generasjoner, i takt med naturens egne rytme. Omtrent samtidig med at Newton fikk eplet i hodet midt på 1600-tallet, satt en grankorsnebb i min eventyrskog og spiste grankonglefrø. I et øyeblikks uoppmerksomhet mista den et frø, og dette virvla sakte ned mot bakken. Frøet la seg til rette mellom noen små sigdmoser som vokste på en gammel stamme. Noen år senere vokste det opp ei lita granplante fra stokken. I dag, firehundreogfemti år seinere sitter jeg og ser en tretåspett som krafser rundt på samme treet og leter etter noen lekkerbiskener av noen feite insekter for å stille sulten. Det er en hannfugl, med gul hette på hodet. Kanskje har den allerede hakket ut en liten leilighet til seg og sine her inne i gammelskogen? Rart å tenke på at den kanskje gafler i seg insekter som ingen forsker noen gang har sett. I en lysning like bortenfor ligger flere gamle kjemper. Her er rare bregner i ferd med på rulle ut sine meterlange, vårgrønne blader. På de døde stokkene vokser sjeldne sopparter med fantasinavn som rosenkjuke, rynkeskinn, lappkjuke og taigaskinn. Slik er denne skogen. Unge og gamle levende trær, stående og liggende døde trær. Slike trær kan i mange år gi liv til alskens skapninger. Skogen er åpen og lett å gå i. Mosematta er tjukk og mjuk som et fløyelsteppe der huldra kan løpe barbeint i morgenduggen. Det piper mot meg fra et gammelt hakkespetthull. Ei lita granmeis titter ut, en luring som lar dvergspetten gjøre jobben med å hakke ut reirhull. Denne lille tassen var i fin form og lokka ivrig etter granmeisdamer i nabolaget. Men mange småfugler hadde falt kalde ned fra sine nattekvister og blitt revemat i de kaldeste februarnettene. Granmeishannen har overlevd en hard vinter ved å spise frø den hadde gjemt under barnålene i fjor høst. Vi har alle våre knep. Her lever de mangfoldigste sjeldenhetene, bokstavlig talt av og med hverandre. For hit rakk aldri den altetende skogsmaskina, den stoppa på andre siden av elva. Fattige kulturskoger Men mange sopper og lavarter, insekter og fugler blir sjeldnere og sjeldnere. Hvorfor? Gamle naturskoger med mange gamle, døende og døde trær er viktige fordi de utgjør et relativt stabilt leveområde for spesialiserte arter. Det er særlig insekter, sopp, lav og moser som er avhengige av gamle trær og et intakt skogmiljø. Men også mange fugler og dyr trenger store, gamle skoger. Skogbruket har delvis omformet mange av våre skogområder fra å være varierte naturskoger til ensformige kulturskoger. I dag er det få skoger som får lov å bli riktig gamle fordi trærne hogges lenge før de når sin biologiske alder. En granskog er biologisk gammel når den er 300 år, men den hogges som regel før trærne er hundre. Dermed blir gamle trær og død ved ofte en mangelvare. Dette er livstruende for arter som er avhengige av slikt. Skogbruket er i ferd med å legge om og ta mer økologiske hensyn, men mye skade er allerede skjedd og det vil ta lang tid å reparere nødvendige deler av vår skognatur. Naturens egen bok har fremdeles blanke ark. I de mest mystiske og verneverdige skogene, der huldra ennå danser, finnes det arter som ingen ennå har sett. Skognaturen har uforstyrra skapt liv og død, og nytt liv gjennom århundrer. Inne i de gamle stubbene og under de råtne stokkene finnes det en verden som må vernes for å kunne overleve. Derfor arbeider WWF for å verne våre siste gamle naturskoger. Les mer om dette på Jeg er skjelvende kald på ryggen, jeg tror jo ikke på huldra, men... Jeg lister meg fram, men ser ingenting. Fra ei skjørtegran fyker det ut en baksende tiur og skremmer nesten livet av meg. I det tiuren skrår av innover elvedraget, ser jeg noen lange huldrestrytråder vaie fra greinene der tiuren hadde hatt sitt skjul. Jaggu hadde ho vært her likevel! LITE TRE MED STORT MANGFOLD Tenk på et lite juletre som eksempel. På og mellom barnålene på ei gran på størrelse med et normalt juletre, er det et yrende biologisk mangfold. De harmløse småkrypa som lever her, våkner til liv når juletreet kommer inn fra vinterkulda. Litt tidlig, men det er jo varmt og godt, tenker de og tror våren er kommet. Det kan godt tenkes at det var mer enn småkryp på et lite tre. De fleste er små midd og lus, men det kan også finnes noen få større dyr som kan ses med det blotte øyet. Er du riktig heldig, kan en forvirret, nyklekket sommerfugl komme vimsende ut fra treet i romjula. Innendørs vil de fleste dyra dø ganske raskt på grunn av tørke og næringsmangel, men ute i skogen lever de sitt stillferdige liv. Det er skikk å ta inn juletre, og tidligere kunne folk få gratis glitter med på kjøpet siden den juleglitterliknende laven huldrestry (Usnea longissima) var vanlig i skogene på den tiden. Laven kan bli opp til seks meter lang og fungerte som naturlig pynt. Nå er laven utryddet fra større deler av landet. Verdens Natur - nr

10 Hvitryggspetten forsvant fra Øst-Norge Av de over tre tusen artene som er trua i Norge, har nesten halvparten skogen som leveområde. Truslene er hovedsakelig skogbruk, andre fysiske inngrep og omlegging av tradisjonell arealbruk. Her følger et knippe sjeldne arter som vi finner i verneverdige skoger. Hvitryggspett. FOTO: TOM SCHANDY Flueblomsten Den sjeldne orkideen flueblomst vokser ofte i lysåpne og artsrike kalkfuruskoger. Blomsten likner et insekt, og likheten er så stor at selv insekter en gravevepsart - blir lurt! Planten blomstrer på forsommeren, og gravevepshannene flyr rundt og parer seg med flueblomster. Pollen fester seg på vepsen, og når de lander på neste flue, avsettes dette, og blomsten pollineres. Ei uke seinere klekkes hunnvepsene, og da blir flueblomsten uinteressant. Men det er ikke nok med bare gravevepshjelp for videre flueblomstliv. Arten er også avhengig av kalkrik grunn og et samliv med sopp for å leve. Dette viser hvor utrolig komplisert og spennende samspillet i naturen kan være. Flueblomsten er oppført som hensynskrevende på den norske rødlista og den er i tillegg freda. Flueblomsten lurer våryr veps (FOTO ARNODD HÅPNES) Skjegglavfly (Victrix umovii) Skjegglavfly er en av Europas sjeldneste sommerfugler. Som navnet tilsier, må det være mye skjegglav på trærne der den lever, fordi larvene lever på og spiser skjegglav. Arten foretrekker gamle og store, intakte skoger. Skjegglavfly er bare funnet to steder i Norge, i Sør-Odal og Grue kommuner i Hedmark. Den er tidligere funnet noen få steder i Sverige og Finland, men regnes nå som utryddet i Finland. Skogbruk er trolig en hovedtrussel mot arten. Sur nedbør kan også være en trussel. Mange lavarter dør når de utsettes for sur nedbør. Forsvinner skjegglavene, mister skjegglavflyets larver sitt leveområde. Skjeggfly. FOTO: VLADIMIR KONONENKO. En gang var hvitryggspetten en av de vanligste hakkespettene våre. Hvitryggspetten har gått sterkt tilbake både i Norge og Sverige de siste hundre åra. En viktig årsak er det intensive flateskogbruket, som har fjernet mange gamle, grove og døde trær, der hvitryggspettens mat, insektene, lever. 10 Verdens Natur - nr

11

12 Supersprinter i motbakke Tekst og foto: Tom Schandy - tschandy@online.no Geparden gjesper, lei av alle som hele tiden skal fotografere den. 12 Verdens Natur - nr

13 Geparden er savannens supersprinter. Men nå møter den vakre katten motbakke. Den sitter på ei tue og speider utover Masai Maras grønnes sletter. Blikket er skarpt og fokusert. Det er på tide med middag, og en fersk antilopesteik hadde ikke vært å forakte. Mens løve og leopard jakter i ly av mørket, gjør geparden det åpenlyst midt i sola. Det tiltrekker turister i safarikjøretøyer. Magneten Geparden er som en magnet. Alle vil se den japanere, tyskere, engelskmenn, svensker og nordmenn. Den er vakker, spenstig og eksponerer seg for all verden. Vi ser det i kikkerten. Geparden er oppdaget. Kjøretøyene samles om byttet. Det er bare et stort problem: Det er i starten av regntiden, og bakken er fuktig og gjørmete. Ingen off-road kjøring er tillatt i reservatet, men likevel lar sjåførene seg friste: Turistene vil se geparden på nært hold ikke på hundre meter fra nærmeste vei. Derfor kjører de ut av hjulsporet og utover den jomfruelige savannen til tross for at dette kan ende med bøter og utestengelse fra parken. Og til tross for at flere av dem faktisk ikke har firehjulstrekk. Geparden sitter fortsatt og speider. Så begynner det å slure bak den. Den ene bilen sitter fast. Sjåførene prøver å gynge, gir full gass, men kommer ikke av flekken. Geparden snur seg og titter på idiotene og tenker: Er det ikke mulig å få litt arbeidsro her? Til slutt må turistene i det strandede kjøretøyet ut og dytte. Geparden legger på sprang ikke etter bytte, men for å komme seg unna en gjeng med tullinger som ikke følger reglene og som ikke kjenner kjøretøyets begrensninger. Min sjåfør rister på hodet. Han har ikke latt seg friste. Vi ser derfor opptrinnet på langt hold. Senere treffer vi likevel på to geparder som lar seg observere og fotografere i tørre omgivelser uten fare for å sette seg fast og uten fare for bøter. Faktisk står en parkvokter-bil like ved og passer på at alle oppfører seg. Turister og geparder er et paradoks. Det må turister til for å holde parkene i live rent økonomisk, men samtidig er turistene også en forstyrrende faktor i et økosystem i verdensklasse. Ja, det finnes ikke noe sted på denne planet som har større antall beitende hovdyr enn nettopp de grønne slettene i Masai Mara i Kenya og Serengeti i Afrika. Gnu i et antall av 1,2 millioner individer, noen hundretusener sebraer og antiloper av en rekke slag. Masse mat for masse predatorer. Verdens Natur - nr

14 Motbakke Geparden er verdens raskeste kattedyr, men løper i motbakke. Og det er ikke bare turistenes skyld. Undersøkelser har vist at kattens genetiske materiale er så ensartet at tilfeldigheter, for eksempel en epidemisk sykdom, vil kunne slå ut hele bestanden. Hver gepard er å betrakte som en kloning av seg selv. I en undersøkelse i Sør- Afrika var hele 71 prosent av spermiene unormale, sammenliknet med 29 prosent hos katter generelt. Forskerne tror at geparden har vært gjennom en flaskehals for noen tusen år siden, en flaskehals om kan ha ført til at mesteparten av den genetiske variasjonen har gått tapt. I noen land er geparden en pest og en plage for kvegeiere som gjerne skyter det vakre dyret om de får sjansen. Heldigvis er det mange store nasjonalparker og reservater hvor geparden får være i fred, men her er et annet problem. I nasjonalparkene blir gjerne tettheten av andre rovdyr, slik som løver og hyener, et problem. Disse stjeler gepardens bytte og dreper gepardens unger. I en undersøkelse i Serengeti sto rovdyr for 73 prosent av dødsfallene hos gepardunger, og det er kanskje grunnen til at gepardbestander sjelden blir særlig tett. Geparden svarer på trusselen ved å skygge unna ofte ut av nasjonalparkene og i stedet inn i konflikter med masaier og kveg WWF har i mange år drevet overvåking, bl.a. av gepard, i Masai Mara. De lange tidsseriene av data er av uvurderlig verdi for å forstå økosystemet og kunne forvalte det på en god måte.. F A K T A Geparden Verdens raskeste pattedyr. Toppfart 100 km/t. Lever av mindre antiloper opp til 40 kg. Veier fra kg. Kan male, men ikke brøle. Løve, tiger og leopard kan brøle, men ikke male. Det engelske navnet cheetah kommer fra hindi sanskrit chitraka, som betyr den flekkede. Anslagsvis individer igjen i Afrika, samt dyr i Iran i Asia. Flest i Namibia, med 2500 dyr. 14 Verdens Natur - nr

15 Masai Mara-Serengeti økosystem Serengetisletten er et kvadratkilometer stort savanneområde som deles av Kenya og Tanzania. Ca. to tredeler av dette området er beskyttet i form av reservater og nasjonalparker. Serengeti nasjonalpark ble opprettet i 1981 og utgjør kvadratkilometer, det vil si like stort som Buskerud fylke. Rundt Serengeti finner du Ngorongoro Conservation Area på kvadratkilkometer, samt Loliondo Controlled Area. På kenyansk side ligger Masai Mara Game Reserve, som utgjør 1670 kvadratkilometer. Ny dag på den afrikanske savannen. Serengeti-Masai Mara truet av vannmangel For det fantastiske dyrelivet i Serengeti og Masai Mara er Maraelva livsviktig. Men nå er den alvorlig truet. Du kan støtte WWF- Norges innsats for Maraelvas vann. Tekst: Jenny Skagestad jskagestad@wwf.no De siste årene har vannstanden i Mara-elva blitt mer og mer redusert i tørketiden. Årsaken er at vannkildene skades gjennom rovdrift på skog og ødeleggelse av våtmarker. Dette er naturens egne vannlager og renseanlegg som skal dempe og lagre det kraftige tropiske regnet og sikre tilførsel av rent vann hele året, også i tørketiden. Når skogen forsvinner, blir flommene større i regntiden og tørken mer alvorlig i tørketiden. Stadig flere kjemper om å få bruke det verdifulle vannet i elva. Storskalalandbruket vokser og trenger stadig mer kunstig vanning fra elva i de tørre årstidene når elva er som minst. Det er ingen god kontroll med hvem som får ta ut vann og hvor mye. Dersom dette får fortsette, kan store deler av viltet i Serengeti og Masai Mara forsvinne for godt. Dette vil knekke turistindustrien, som er en av de største inntektskildene til Kenya og Tanzania. I tillegg blir vannet mer og mer forurenset av kloakk fra byer, turisthoteller og moderne jordbruk. Masaiene og andre som bruker vannet i elva, har økende problemer med farlige, vannbårne sykdommer. WWF-Norge sloss for Serengeti Med støtte fra Norad har WWF- Norge siden 2003 jobbet sammen med WWF-kontorene i Kenya og Tanzania for å sikre nok og rent vann i Mara-elva. WWF hjelper blant annet lokalsamfunn med å kreve at beslutningstakerne tar tak i problemene, og har tatt initiativet til å lage en vannbrukerforening på kenyansk side som kan få ansvar for å forvalte vannressursene i framtiden. I tillegg jobber WWF for å stoppe forurensningen. WWF har også startet planteskoler for å bøte på avskogingen og lære kvinner å lage energieffektive ovner som bruker mindre ved. Dermed reduseres avskogingen og den tiden kvinner og barn bruker til å hente ved. Vil du støtte Masai Mara-Serengeti -prosjektet som fast bidragsyter? Ta kontakt med seniorrådgiver Tor Traasdahl på ttraasdahl@wwf.no eller på , så sender vi deg avtalegiro for månedlig trekk. Støttebeløpet er valgfritt. Verdens Natur - nr

16 Fregattfuglen har pumpet opp den røde strupesekken og er i ekstase. 16 Verdens Natur - nr

17 På frierføtter i Stillehavet: Røde ballongstruper og blå føtter tenner damene Tekst og foto: Tom Schandy - tschandy@online.no Fregattfuglen blåser opp en kjempestor, rød strupeballong for å tiltrekke seg det annet kjønn, mens blåfotsula danser sin paringsdans med blå føtter. Sterke farger tenner damene på Galapagosøyene i Stillehavet. Den vesle øya Seymoure på Galapagosøyene er et paradis for sjøfugler. Langs stranda patruljerer de fryktede fregattfuglene. De har ikke fått navnet uten grunn: Fregatter var raske krigsskip som blant annet pirater brukte for å rane fredelige handelsskip, og slik er fregattfuglene også pirater som kaster seg etter fredelige teren lang og har et vingespenn på 2,45 meter, men veier ikke mer enn gram. Det er ingen fuglearter som har større vingespenn i forhold til kroppsvekten enn fregattfuglen, og følgelig er den svært manøvreringsdyktig og akrobatisk i luften. En sule med strupen full av mat har store problemer med å unnslippe fregattfugler. I motsetning til de fleste andre sjøfugler hekker den ikke på bakken, men bygger et lite kvistreir oppe i buskene bare én meter over bakken. Det er noe skikkelig dårlige greier, og fregattfuglen har da også svært dårlig hekkesuksess. Piratene fornekter seg ikke de tar gjerne et egg og en unge fra naboen også. Galapagosalbatrossene kurtiserer hverandre nebb mot nebb. De hekker kun på Galapagosøyene. sjøfugler for å rane dem for føde. Fregattfuglens fluktprofil er meget spesiell med lange, spisse vinger og en lang, kløftet hale. Fuglen er over me- hvis piratens fryktede profil dukker opp på himmelen. Vi er på piratenes øy og vandrer gjennom en koloni med flere titalls Pirater etter damer Men akkurat nå er piratfuglene ikke i jaktmodus. Nå er det kampen om damene som gjelder. Flere hanner sitter i nærheten av hverandre og pumper luft inn i sine røde strupeposer. Etter 20 minutter henger det spektakulære ballonger under strupen - akkurat hva som skal til for å tiltrekke hunner. Når en hunn passerer i luftrommet over, mister hannene helt kontrollen. De kaster hodet bakover, sprer ut vingene og gir fra seg høye lyder. Hvis den overflyvende hunnen liker det hun ser, velger hun ut en av piratguttene. Fra nå av viser piraten den myke siden av seg selv. Hannen samler reirmateriale, mens hunnen står for byggingen. Det gjelder å passe på, for andre reirbyggende pirater stjeler gjerne en grein eller to til sitt eget reir. Hunnen legger ett egg som ruges i 42 døgn av begge foreldrene. Ungen vokser langsomt, og først etter fem-seks måneder kan den forlate reiret. Den klarer seg imidlertid ikke selv før etter et år, så fregattfuglene klarer ikke å få fram mer enn en unge i løpet av to år. Verdens Natur - nr

18 Med andre ord er det ikke så veldig mange unger en fregattfugl klarer å produserer i løpet av sin levetid, selv om den kanskje blir år gammel. Hekkingen starter da heller ikke før i sjuårs-alderen. Blåfotdansen På Seymoure lever overgriper og offer side om side. De morsomme blåfotsulene hekker like ved fregattfuglene til tross for at disse til stadighet stjeler deres mat. Hos blåfotsulene handler det ikke om røde strupeposer, men om blå bein. Stadig ser vi den berømte blåfotsule-dansen. Side om side står de og løfter sine blå svømmeføtter vekselvis akkurat som en klovn med for store sko. Dansen avsluttes med den såkalte skypoint -posituren, hvor både stjerten og nebbet peker rett til værs samtidig som vingene åpnes. Blåfotsulene er fiskere. Flere steder på øygruppen ser vi store grupper av blåfotsuler som driver synkron-stup i sjøen fra 20 meters høyde. Når fiskestimer oppdages i sjøen, klapper de vingene sammen og skyter ned i havet som piler. Det er flere sulearter på Galapagosøyene. Lenger nord på øygruppen holder rødfotsulene til, og på øya Española treffer vi på maskesulen med sin svarte Zorro-maske. De hekker nesten midt i stien som går rundt øya, og et par kurtiserer og parer seg bare én meter fra en stor turistgruppe som sitter og beundrer utsikten utover Stillehavet. Ikke mye sjenerthet å spore der i gården. Albatrossene har det samme vingespennet som fregattfuglene, men veier fire ganger så mye, rundt fire kilo. De lar seg derfor ikke løfte like lett av vinden, så albatrossene vralter gjennom krattskogen til et stup og kaster seg ut på vinden. Men når de først er på vingene, så er albatrossene like fantastiske flyvere som fregattfuglene. De utnytter vindkastene suverent og kan forflytte seg over store avstander uten et vingeslag. Det er en underlig følelse å vandre rundt i sjøfuglkoloniene på Galapagosøyene, for fuglene eier ikke frykt for mennesker. De gir fullstendig blaffen, og alle mulige slags atferder kan observeres på kloss hold. Det er også rart å tenke på at Charles Darwin opplevde det samme da han gikk i land på øyene i I løpet av fem ukers tid observerte han livet på øyene observasjoner som ble sentrale da han 24 år senere ga ut den revolusjonerende boka Artenes opprinnelse. Men det var ikke observasjonene av fregattfuglenes enorme strupeposer, blåfotsulenes dans eller albatrossene nebbklapring som bidro mest til teorien om det naturlige utvalg, men 14 små og uanselige finkefugler som senere fikk navnet Darwin-finker Maskesulen stikker sitt lange nebb og sorte Zorro-maske helt opp i kameraet. Blåfotsula er en av tre sulearter på Galapagosøyene. Kun på Española Like ved stien på samme øy holder også de sjeldne galapagosalbatrossene til. De er blant de mest spesielle fuglene på Galapagosøyene, for alle verdens par hekker bare på øya Española. Selv om det er på slutten av hekketiden, ser jeg flere par som danser albatross-dansen nebb mot nebb. Dette er et viktig ritualer for å binde parene sammen, for albatrossene er tro mot hverandre til døden skiller dem ad. Unge fugler driver dessuten og danser i flere år før de tar sjansen på å prøve seg på hekking. 18 Verdens Natur - nr

19 Velger du riktig, hjelper du miljøet Grønt Ansvar er et komplett system for miljøbevisst og forskriftsmessig avfallshåndtering. Hjelp miljøet ved å velge en av de nesten 2000 bedriftene som har tatt grønt ansvar. Se hvem de er på Norsk Gjenvinning AS, Karenslyst Allè 11, PB 567 Skøyen, 0214 OSLO. Tlf

20 Elvemusling på sandbunn i Bjøra, ei sideelv til Namsen i Nord-Trøndelag. Rødlisteart og indikator på god vannkvalitet. FOTO: KJELL-ERIK MOSEID / NN / SAMFOTO 20 Verdens Natur - nr