Knut Rage: Cilla Gad. Forsøk på en biografi

Transkript

1 Knut Rage: Cilla Gad Forsøk på en biografi Words Of Rage Press 2013

2 2 Denne boken er tidligere publisert i papirutgave 2002 Setesdalsforlaget ISBN Omslagsbilder: Piken med øreringen og Brevskriversken. Jan Vermeer van Delft ( )

3 3 Innhold: Kapteinens datter s. 5 Elskeren s. 69 Dødt barn gråter ikke s. 110 Som sørgeflor på himmelen s. 158 Bergen, 1712 s. 233 Etterord s. 236 Litteraturliste s. 237

4 4 Tænk ikkun da, hvor det vil gaae, Om hun Latin skal lære, Hvad Kors vi vil i Huuset faae, Hvad Sorg, Fortræd, Vanære, Ach: saadan Skaal er all for beesk, Som man for mig vil skienke : Thi paa Latin og følger Græsk, Det maa I eftertænke; Et Sprog, som jeg fuldkommen troer At Fanden selv har skabet. (Utdrag fra Ludvig Holberg: "Zille Hans Datters")

5 5 Kapteinens datter Utpå ettervinteren i det Herrens år 1705 gikk en forhutlet, men underlig stolt kvinne i land på øya Tysnes i Sunnhordland, noen mil sør for Bergen. Hun var gravid, og hun hadde reist hit ned til bestemoren for å føde barnet utenom ekteskap. Kanskje visste hun at noe uhellsvangert allerede var satt i sving. Hun var tredve år gammel, utledd og sladret om der inne i byen. Kanskje visste hun til og med at hennes dager var talte. Eller kanskje ikke. Men i løpet av de nærmeste månedene skulle hun bli anklaget for barnemord, kastet i fengsel og dømt til å miste sin hals, hun skulle fornedres og kanskje føle en slags gjenoppreisning en kort stund før mannen med ljåen meiet henne ned sammen med hennes far og mer enn tyve tusen andre mennesker i kongens København. Visste hun noe om dette denne sure vinterdagen? Nils holdt henne med selskap. De hadde rodd hele natten. Hun hadde duppet av en stund kort tid etter at de forlot Vågen, så hadde hun bråvåknet, forskremt, skjelvende, brant det? bare for å stirre rett ned på de dirrende, hvite hendene sine og sammenligne dem med de rolige, sterke nevene til Nils som holdt stødig rundt årene, og så sovnet hun igjen - eller døset, hun visste ikke riktig hva hun skulle kalle det. Det var mørkt rundt båten, de så nesten ingenting, men Nils visste veien, han kjente ruten, han hadde seilt og rodd denne veien i så mange år, hun kjente seg trygg. Duppet av, døset. Lot kroppen gynge i takt med bølgene, sjøens urgamle rytme. En eller annen gang vekket Nils henne opp og spurte om hun frøs.

6 6 Frys du, Cillamor? Nei, nei. Hun frøs ikke. Hun hadde det fint. Hun hadde sjalet. Ja, ja. Nils rodde. Et sted ute på fjorden skrek en fugl. Cilla kunne ikke se den, men likevel forestilte hun seg fuglen som en villfugl som flyktet for båten deres, for menneskene. En villfugl som hadde rotet seg bort på fjorden, som lette fortvilet etter land... Det var som om de ble slukt av et fløyelsmykt, nattsvart mørke som bare ville dem vel. Cilla glippet med øynene og fikk en underlig tanke. Gleden ved å eie en båt er ikke alle forunt. Mer enn denne båten trengte de ikke nettopp nå. Det gjorde ikke noe at det var kaldt og at de manglet lys. En båt var som en ø. En båt var en ø. Det var en eiendommelig tanke. Nei, det var ikke riktig. En ø var en ø, og en båt var en båt. De bare lignet. Hadde mye av de samme egenskapene. Men en båt beveget seg. En båt var i drift. En båt flyttet seg. Det gjorde ikke en ø. Herregud, for noen tanker som kunne svirre i hennes arme hode! Og ikke bare det, men hun tenkte videre: Om jeg nå hadde falt i vannet og druknet, og sett livet mitt flimre forbi slik man sier at det kan skje, hva ville jeg sett? Ville de små og betydningsløse tingene, alt dette jeg overså, ikke brydde meg om, holdt for å være for bagatellmessige - ville de dukket opp? Ville dette være redningen? At det store i det små ville gjøre det lettere å dø?

7 7 Igjen: for noen tanker som kunne dukke opp! Men det var slik det var. Hun hadde begynt å godta det. Frys du, Cillamor? Nei, takk. Jeg har ullsjalet. Hun kunne såvidt skimte ansiktet hans. Et og annet sluddflak drev over pannen og munnen hennes. Men det ble aldri til mer enn det. Bare disse små, fuktige streifene mot kald hud. Nils spurte ikke mer. Cilla sa heller ikke noe. Det var bare de to. Alene på en ø. Nei, i en båt. I en båt... I et mørke der ingen kunne nå dem. --- Til tross for at kristendommen var til stede i hvert eneste menneskes liv, hele tiden, i deres tanker og skikker og gjøremål der de strevde med sitt under en fjern konge som var personlig innsatt av Gud, var landet aldri blitt ordentlig kristnet. Den gamle hedenske overtroen levde friskt videre, side om side med den nye guden, Kvitekrist, som hadde kommet til norskekysten, til nettopp disse traktene, for syv hundre år siden. Mange plasser på Tysnes, og i gamle bygninger overalt ellers i Norges land, finner man fremdeles de hvitmalte kryssene og bordene som var ment å holde onde makter ute, risset og malt under tak og over lave dører. Troen på de underjordiske levde på mange måter sterkere enn troen på Krist. Kvitekrist hadde kommet utenfra, med prester og munker som snakket på fremmed mål. Det hadde forresten ikke bare vært en religiøs tro det var snakk om, men en pavelig og kongelig forordning. Noe unorsk, noe importert. De underjordiske, derimot, hadde alltid

8 8 vært der. Samtidig tvilte ingen på Guds eksistens. Tvert om. Gud var en realitet for dem alle. Guds øye var alltid våkent. Gud så alt. Men mens Gud var noe fjernt for folk, var de underjordiske nær. Tett, så altfor nær. En gang, ble det fortalt, var en mann på vei ned til Opdalsbygda. Han hadde vært på besøk hos en granne og kom seg ikke på hjemvei før det begynte å mørkne. Underveis kom han til en grind, og nettopp idet han skulle til å åpne grinden kom en hulder "og sette seg på eine skuldra hans". Huldra ville ha ham med seg inn i haugen sin. Men dette ville mannen lite, ble det sagt, og han basket og kavde det han orket og kom seg til slutt fri. Men basketaket med huldra kostet ham dyrt. Mannen slet med klein helse resten av livet. Som liten pike hadde Cilla vært med Annabesto og avlagt den arme, gamle mannen en visitt. Hun hadde glemt det meste nå, men fremdeles husket hun levende hvordan hun hadde sett det hele for seg idet huldra hadde kastet seg over skulderen på mannen, og hun husket hvordan øynene hans hadde lyst mens han fortalte historien til henne og bestemoren, som om det også samtidig frydet ham. Slike historier var det mange av. Det var ingen grunn til å tvile på sannhetsgehalten i noen av dem. De underjordiske var ikke til å spøke med. Cilla husket at hun hadde vært så redd for tuss og troll at hun ikke hadde våget å gå utenfor stovedøro - det var det de sa om utgangsdørene på Tysnes, hos bestemor, Annabesto: stovedøro - etter at det var blitt mørkt. Hun hadde lyttet med store øyne til alt snakket om skrømt, det var utborn og tunborn, nøkken, tussen, troll og trollkjerringer, huldra og nissen. Og i

9 9 julen hadde de julabukkjen og julageiten å stri med, foruten alt det andre. En gang, husket hun, hadde tjenestepiken Gyri, som bare var noen få år eldre, fått det innfallet å skremme vettet av henne. Det var i skumringen. Hun husket ikke hvor de andre var, hun trodde at de var gått i floren for å stelle dyrene. Brått reiste Gyrio seg fra krakken, og med et stygt smil rundt munnen sa hun at nå ville hun åpne stovedøro og rope på julegeita. Cilla ble livredd. Hun la på sprang bort til den nærmeste sengen, kastet seg under den og presset hendene over ansiktet. I det samme hørte hun tunge steg i inngangen. Døren gled opp, og noe eller noen kom bort til sengen og tuslet og snuste for å se om det var noen der. Med ett var det noe som brast for Cilla. Det var ikke bare redselen for dette uhyret som gikk der og brummet og snuste, nei, hun orket ikke å tenke tanken! Det var Gyrio. Det var det kalde, ondskapsfulle fliret hennes da hun hadde sagt at hun ville skremme Cilla med julegeiten. Gyrio, som alltid ville være en venn. I et glimt hadde Cilla sett hva som kunne bo i et tilsynelatende vennlig menneske. Hun hadde stirret rett inn i ondskapen. Det hadde skremt henne, fått henne til å skrike. Hun skrek slik at de hørte henne ute på tunet. De kom springende til for å se hva det var, Cilla lå under sengen og skalv mens Gyrio fikk durabelig kjeft. Man skulle ikke skremme barn, og man skulle slett ikke spøke med de underjordiske. Slikt kunne det lett bli alvor av. Og skrekken slapp ikke taket. En vinternatt våknet hun og stakk hodet frem fra teppet. Hun syntes at det var noe som tuslet ved siden av sengen. Hun ble så fælen at hun skrek opp så en skulle tro det var brann i huset. Alle sammen våknet og sprang forskrekket opp fra sengene sine. Annabesto tente lys, og der lå Cilla og skalv som et aspeløv. Bestemoren lot henne få sove i sengen sin, hun leste et bibelvers inn i øret hennes. I dag hadde Cilla glemt verset, men aldri skulle hun glemme

10 10 klangen, rytmen i de magiske ordene. Det var som hun kunne se en rad av gullforgylte bokstaver som spant rolig rundt og rundt i et mykt og vennlig mørke... Tysnes er ingen liten øy, det er en etter måten stor øy, omlag på størrelse med Stord eller Bømlo. Men i motsetning til de mer folkerike øyene Stord og Bømlo er Tysnes en viltvoksende liten verden med relativt få innbyggere. Det aller meste av øya består av fjell og skog og utmark. Bare på den tynne stripen rundt kysten er det bygget og ryddet. Midt på øya troner Tysnessåto, 752 meter over havet. En annen høy fjelltopp er Hovlandsnuten, på østsiden. Det som kanskje vil slå en besøkende mest er all skogen, alle grantrærne. Slik var det ikke på 1600-tallet. Den gangen (faktisk helt frem til 1930-årene) var øya forholdsvis bar. Det gikk dyr og beitet alle steder og holdt vegetasjonen nede. Først i vår tid kom den systematiske granplantingen, man plantet gran som ledd i en eller annen nasjonal handlingsplan som det aldri ble noen resultater av. I dag er store deler av øya skjult under tusenvis av grantrær som bare står der, tause, som død kapital, med vinden susende sørgmodig i kronene. Tysnes er en øy med sagn og mystikk og minner om svunnen stolthet. På østsiden, oppe i marken som går over til Onarheim, finner man f.eks. det mystiske Vevatnet, gudesjøen. Dypt og taust, med en jerntung overflate som ikke gir slipp på den minste lønndom. En gang i en fjern fortid, den gangen Tysnes også - eller bare - het Njardarlog, grødeguden Njords lovområde, dro man treller med seg opp på toppen av det bratte berget på den mest utilgjengelige siden av Vevatnet og kastet de stakkars menneskene levende ned i det dype vannet for å ofre dem til guddommen. Derfor blir det bratte henget den dag i dag kalt Flogaberget. Unge jenter ble fraktet frem til vannet, kledd nakne og voldtatt av hedenske prester, med tiden skulle

11 11 de føde gudebarn. Og dypt under vannflaten skal det finnes både trapper og et undersjøisk alter. På begynnelsen av tallet kom det en britisk dykkerekspedisjon hit for å undersøkene trappene og alteret, uten at det resulterte i konkrete funn. På østsiden ligger også Årbakkavollen med en samling spisse bautasteiner, fem-seks i tallet. Ingen vet hvorfor steinene egentlig er reist. Minnesmerker etter stormenn, kanskje. Opprinnelig skal det ha vært flere steiner enn dem man finner i dag. Folk fortalte mange rare sagn om hva som skal ha gått for seg her. Noen mente at steinene var minner etter drabelige tvekamper. Kantene på bautasteinene vender mot øst og vest, det virker som de står på linje og danner et særegent geometrisk mønster. Kan steinene ha pekt mot helligdommer på Voss i øst og Bømlo i vest? Tankene går til det mystiske fortidsminnesmerket Stonehenge i England. Senere kom det til et gilde her, Olavsgildet på Onarheim. Slik kan man fortsette å vandre over øya. Alle steder finner man disse sporene etter en epoke da øya Tysnes åpenbart var et hellig sentrum, et sted for gudedyrking og mystiske ritualer. Nord på øya finner man et av de best bevarte horgene i Norden, man må til Danmark og Shetlandsøyene for å finne maken. Og i Uggdal, bygda som i dag huser kommunesenteret, fantes det en gang en stille lund, skjult for folk flest, hvor en bred stein med mystiske tegn stakk frem fra gresset... Kirken lå bare et steinkast lenger nede, mot sør. Den gangen het ikke bygda Uggdal, dette mørke og uformelige navnet som har avstedkommet så mange feilskrivinger, men Opdal - eller Opdahl, om man vil. Updals kirkiu er nevnt alt i Det er faktisk den eldste opptegnelsen man har om kirkene i Tysnes prestegjeld i det hele tatt. Det har

12 12 sannsynligvis vært en stavkirke. Den kirken som fantes i Opdal på Cilla Gads tid var en gammel tømmerkirke med tårn, kor og våpenhus. I 1660-årene, får vi vite - altså omlag på Cilla Gads tid (Cilla var født ca. 1675) var kirkehuset i dårlig stand. Inntekter fantes det riktignok, men på utgiftssiden kunne det se heller mørkt ut. For brød og vin skulle det punges ut med 23 riksdaler (1659), det var prosteløn og conrectorpenger, 5 riksdaler. Så var det penger til stiftsskriveren (3 ort), kostholdog visitaspenger osv. Og så kom vedlikeholdet. Kirken var i forfall. To og en halv tønne med tjære kostet nesten åtte riksdaler. Man trengte opphugne bord, 14 alen lange, og det ble lagt kjøl på kortaket, som var 15 alen langt. På tårnet ble det lagt opp to kjøler. "Ladet giøres en ny egeaas som klocken gaar udi, kostet med spiger og arbeidsløn ½ rdl. Giffuet for en rem at hæng kuuffuelen udi, 1 mrk." Til syvende og sist var kirken kongens ansvar, men hva brydde kongen seg? Kongen førte krig. Det var alltid krig. Og det var bare å punge ut, der også. "Udlagt til krigens fornøden, 4 rdl." Foruten 4 mrk. i tilskudd til Ålborg kirke, som nylig har brent ned. Dessuten penger til prinsessen, og kongsskatt for to år i slengen. Presten må også gjøre opp for ubetalt gjeld fra kirken i Fjellberg. Litt ekstra kunne det alltids være å tjene, som gravferden til Anna Haaland som fikk plass under kirkegulvet, 1 rdl. Ellers skal man ikke klage. Tross alt, kirkebygningen kom etter hvert på fote. I 1685 (Cilla var nå 9-10 år gammel) het det i en rapport at kirken i Opdal var en sterk tømmerkirke med tårn, malt innvendig og i god stand. Nei, man skulle ikke klage. Ikke i Opdal.

13 13 Men året etter gikk det ikke bedre til enn at sølvstaupet i kirken ble stjålet. De fikk klare seg med det gamle staupet av tinn, som hadde kommet til kirken i Etter hvert kom man over tapet. Livet måtte gå videre. Om noen slår deg på det ene kinn, vend da det andre til. Om noen vil gå en mil med deg, gå to med ham. Samle ikke skatter på jorden. Og alt sammen ble kanskje glemt da kirken fikk ny prekestol, "en meget deylig mahlet tavle med gyldne bokstaver paa Opdahls kirkes prædikestol, saaledes med fulde ord meget vel tegnet." Noe av det mest spesielle ved den gamle kirken i Opdal var to prosesjonsstenger, trolig fra 1400-tallet. Det var slikt som hadde hørt til i det katolske kirkelivet. Stengene sto gjerne oppstilt midt i kirkerommet. Men det aller mest spesielle, ja, usedvanlige, faktisk ikke så rent lite oppsiktsvekkende ved kirken i Opdal, var det fantastisk vakre alterskapet. Det var en tysker som hadde laget det, en håndverker, en kunstner, fra Lübeck. Skapet var et praktfullt skue. Det hadde doble fløydører, og innvendig var det en utskåret fremstilling av Marias kroning. Kristus med tornekronen sitter ved den salige gudsmoders høyre side og setter liljekronen på hodet hennes, samtidig som hun legger håndflatene sammen til bønn. Og der er Faderen, selveste Gud fader, som løfter sin høyre hånd til velsignelse. Han har grått hår og skjegg, grønn kjole og en forgylt kappe over skuldrene, og en diger keiserkrone prydet med edelstener. Over Maria svever den hellige ånd. Sancta trinitas unus deus mie nobis. Hellige treenighet, én Gud, miskunne deg over oss. Da var det langt barskere saker, skriftstedet som var malt under takbjelkene. Matteus 23, 34-37: "Derfor, see, jeg sender til Eder Profeter og Vismænd og Skriftlærde; nogle af dem skal I hudstryke i Eders Synagoger og forfølge fra By til

14 14 By; forat det skal komme over Eder alt det retfærdige Abels Blod indtil Sakarias, Barakias Søns, Blod, han som I slog ihjel mellom Templet og Alteret; sandelig siger jeg eder: Alt dette skal komme over denne Slegt. Jerusalem! Jerusalem! du som slaar ihjel Profeterne, og stener dem som er sendte til dig! hvor ofte jeg vilde samle dine Børn, likesom en Høne samler sine Kyllinger under sine Vinger! og I vilde ikke!" Så kom dommedag. Dommedag kom til Opdal en fredag kveld i oktober 1674, året før Cilla ble født. I oppveksten, både i barndomshjemmet hennes i Bergen, og selvsagt når hun besøkte bestemoren på Tysnes, var den skrekkelige historien fast kost på menyen. Det som skjedde var følgende: Det begynte i skumringen, fullstendig uventet. Det ble plutselig uvær. På gården som lå nærmest kirken, gården Myklestad, var de som bodde der sikre på at deres siste stund var kommet i denne verden, thi paa deres gaard, heter det i et gammelt manuskript, bleve alle døre, som var tillukte enten ved laas eller klinke, pludselig oprevne, jorden rystede og bævede saa overmaade, at hver syntes at være i aller største dødsfare bestædte. Det var ikke småtterier. Det var dommedag. Tordenskrall på tordenskrall fikk jorden til å riste under deres føtter. Dommedag. Herren hadde kommet for å dømme levende og henfarne. Jorden oppkastet sine døde. Som det står skrevet. I kirken var vinduene borte, det var saa at det var et forfærdende syn at see. Man sprang bort for å åpne dørene til

15 15 kirken for å se hvordan det sto til innvendig. Men lenger kom man ikke, for man var ikke kommet mer enn innenfor kirkeporten før man med skrækkelse så et gyseligt syn jord og graver var kastet opp. Og da man omsider hadde fått revet opp kirkedøren sto det ikke bedre til der inne, det var så det allerhaardeste stenhjerte maatte blødnes og bevæges, i kirkerommet var alt et eneste virvar av sammenrast inventar og jord, og lik som var blitt begravd under kirkegulvet var blitt slynget opp, døde mennesker lå slengt overalt, og det uden svøbeklæder. Forferdelse o, gru! Men det var ikke dommedag likevel. I stedet hadde det skjedd et under. Den vakre altertavlen, skåret av kunstneren fra Lübeck, med den hellige jomfru som blir kronet av Sønnen, og med Faderen som sitter der iført grønn kjole og en forgylt kappe over skuldrene, og en diger keiserkrone prydet med edelstener den var reddet. Og kan beskues den dag i dag, på Bergen Museum. Men om det ikke var dommedag, så hadde det vært nære på. En påminnelse. En advarsel. I 1638 kom presten Abraham Jørgensen hit. 28 år gammel var han den gangen, sønn av klokkeren i Ullensaker. Moren hadde han aldri kjent, hun døde før han var to år gammel, og dermed ble han sendt til mormoren i Stavanger. Der ble han satt på skole. Etter bare to, tre år som prest i Opdal sogn ble han, i 1641, utnevnt til prost i Søndhordland. Han døde en gang før Han var gift med Anna Pedersdotter og

16 16 hadde to barn med henne, Peder og Anne. Hun var hans andre kone. Hr. Abraham, kaldet. Hr. Abraham var Cilla Gads bestefar. Da Cilla begynte å komme til Opdal, på besøk sammen med foreldrene, eller bare alene sammen med faren, kapteinen, auditør Knud Gad, var bestefaren der fremdeles, som et beklemmende gjenferd, han spøkte som en tung og brautende skygge over Annabesto, over dem alle sammen. Men ingen spøkte med Hr. Abraham. Han var kjent som en myndig mann, retthaversk og strid, han kunne finne på å stevne sognebarna for tinget om de ikke kom til kirke. Dessuten var han en skrivefør mann, det finnes mye etter ham i arkivene, han kunne sin latin. Etter at hans første salige quinde døde ble han liggende i strid med mannen til sin egen datter, ettersom det var blitt krevd skifte etter den nylig avdøde konen hans. Til tross for at retten var satt på selve prestegården møtte ikke Hr. Abraham opp når det kom til stykket. Striden endte til slutt med forlik. Hr. Abraham var ellers en praktisk mann. Han drev med sagbruk, og heller ikke dette skjedde uten tvang og bråk. Rett som det var stevnet han folk for landskyldens modvillige holdelse og for tømmer som han hevdet at de skyldte ham. Ellers klager han en gang over både kallet og inntektene, det er bare tre kyr som hører til kallet, pluss en gammel, utbrent kjele, en bred øks og et gammelt øg. Da Hr. Abraham døde ble ikke enken, hans andre kvinne, sittende særlig godt i det. Hun havnet på den fattigslige gården To i Opdal. Prestabolet, som man sa. Det var nå også en levevei. Gården lå omtrent der man finner kommunehuset i dag, nede på sletten mellom kirken og Kyrkjevatnet. Fra omlag 1680

17 17 hadde Anna Pedersdotter, enken etter salig prost Abraham Jørgensen, holdt hus på gården. Hun hadde ikke hatt hellet med seg i gårdsdriften, men sto seg helst dårlig. Ja, i 1683 var hun gandske forarmet og ingenlunde scaten kand betalle. Året etter dukket lensmannen opp sammen med to taktsmenn for å se hva som fantes å ta beslag i for skatten, men det var ikke rare greiene de fant. Et par ungnaut til 10 mrk. Ellers en hodepute til 2 mrk. En hodepute til 2 mrk.! Ellers intet. Skulle de ta noe av dette fra henne, heter det, hafver hun iche det ringeste sig med at behielpe. Kornet, både det hun skulle så og det som skulle spises, var allerede tatt i arrest hos lensmannen. Ikke det ringeste seg med å behjelpe Så fikk hun sanne det gamle ordtaket om at en ulykke kommer sjelden alene. I 1693 ble den fattige presteenken på To rammet av brann. Alle husene på gården, bortsett fra en løebygning, gikk opp i ild. Og dersom noen ikke hadde kommet ilende til unnsetning ville hun ha blitt flammenes rov selv. Etter det hadde det ikke vært annet å gjøre enn å bygsle vekk mesteparten av gården. Nei, det var ingen lett lagnad å være enke. Selv ikke etter en mann som for bare noen få år siden hadde vært noe. ---

18 18 Det var leppene hans hun tenkte på i grålysningen. Kanskje fordi hun frøs. Det hadde vært en kald natt. Leppene hans hadde vært så varme, så gloende hete. Hun hadde aldri smakt noe lignende. Cilla satte seg opp i båten og stirret utover fjorden. Henri... Lenge etter at hun hadde sovnet, innbilte hun seg, hadde fuglen, den forvillede fuglen, villfuglen, skreket sitt ensomme, fortvilte skrik over den skumhvite, grå overflaten. Nils rodde med jevne, seige tak. Han ble visst aldri trett. Øynene hans stirret ufravendt utover sjøen, som om han både så og ikke så, ja, tenkte hun, som om han var en blind med seende øyne. Underveis, sent på natten en gang, lenge etter at den skrikende fuglen var blitt borte ute på fjorden et sted, mye senere - hun hadde duppet av igjen og våknet med et rykk, frysende og forvirret, det tok en stund før hun kom til sans og samling og skjønte at hun satt fremme i båten i lag med Nils - overnattet de på Bukken. Paa hver norske Miilveis, eller saa omtrendt efter Stedernes Leilighed, skal holdes og skee Skifte, og paa hver tredie Miil forordnes en smuk, formuendes Mand paa en god beleilig Gaard ved alfare Veien til Lands det næste Søekanten skee kan, saa den Reisende kan bekomme nødtørftig Øll og Mad samt Logement og Natteleie... Det var skyldfolk av Nils, dette, hverken smukke eller formuende, og nødtørftig øl vanket det heller ikke, men de fikk da en tallerken grøt og litt sild, en bit flatbrød fikk de også, men Cilla eide ikke appetitt, og Nils gjorde heller ikke noe for å nøde henne til å spise. En underlig mann, Nils. Han sa ikke så mye. Han gikk omkring på jorden som en gråstein, en vuggende, langsom skikkelse i fiskerklær. Fisker var han. Som Jesu diciple.

19 19 Her som ellers merket hun hvordan de stirret. Like mye som i Bergen. Lo gjorde de også. Det var den vonde latteren, dårlig skjult bak hender og halvåpne dører. Hun hadde sluttet å bruse opp hver gang hun merket disse kalde flirene, disse vonde blikkene. Lot som hun ikke merket det. Og hvorfor skulle hun? Hvorfor skulle hun? Burde hun ikke heve seg over denslags uforstand, som udi Philosophien? Tilgi dem, for de vet ingenting. De skjønner ikke. Til slutt sovnet hun på natteleiet, og hun sov som en stein. Først sent utpå ettermiddagen nådde de frem til Søreidsviken. Det hadde begynt å skye til, det sluddet litt, et tungt, grått dekke av bly hang over himmelen. Sjøen var urolig, Nils strevde med årene. Cilla var lys våken nå, holdt den ene hånden over ripen mens hun snuste inn den ramme lukten av salt sjø og død fisk, samtidig som hun stirret fraværende på den skrikende flokken av måker som kretset over dem. Hun kjente brått et vondt stikk av skyld. Var det slik hun skulle komme tilbake til Annabesto? Som dette? Nils hoppet i land foran henne, snudde seg, ga henne en barket neve og hjalp henne inn mellom steinene på det glatte berget. Naustene lå der som de alltid hadde gjort, lavryggede, vennlige, det var som et eventyr med sludden som begynte å falle tettere, hun hadde alltid kjent en egen trygghet ved snø, og med ett var det som om motet og optimismen steg i henne. Hun snudde seg mot Nils og smilte til ham. Takk for skyssen, Nils Hope! Å, sjølv takk. Og for følget! Han svarte ikke noe på det.

20 20 Snudde seg bare mot båten igjen og begynte å løfte de tomme fiskekassene inn på land. Hun hadde vært heldig som hadde funnet ham i går, hun hadde gått ned på Vågen, trett og forvirret, hun måtte bort fra byen, kunne ikke være der lenger, måtte vekk fra snakket, fra latteren, og så hadde hun sett ham der, gråsteinen, han hadde vært til byen med fisk, med torsk, og hun hadde spurt etter skyss. Og uten et ord hadde han tatt henne med. Velsigne tausheten hans. Din tale skal være ja ja, nei nei. Ellers intet. Hun tok det blå skrinet i begge hender og begynte å gå opp bakken. Kanskje var det slik hun kom gående inn i historien. Som en svart bylt gjennom hvit snøføyk, med en frynsete hue og et enda mer frynsete sjal over skuldrene som blafret i vinden og truet med å blåse vekk. Og et blått skrin i hendene. Kanskje. Slike detaljer har forlengst gått i glemmeboken. Men en vinterdag i 1705 kom Cilla Gad til Tysnesøen. Siden barneårene hadde hun gått for å være en av de merkeligste småtøsene man noen gang hadde hørt om. Hun snakket både latin og gresk bedre enn prest og bisp, ble det fortalt, det var som man skulle mene at djevelen selv drev gjøn med dem alle sammen gjennom den ulenkelige og klossete jentekroppen, men herregud, når alt kom til alt var det jo bare latterlig. Ja, en kunne ikke annet enn å le. En raritet av et barn. Og nå var hun utskjemt, attpåtil. Tredve år, fremdeles ugift. Gammel peppermø. Og så var hun med barn. Og barnefaren? He, hvor var det blitt av ham?

21 21 Var det rart folk snakket? Var det rart de lo? Gal var hun også. Det var ikke lange veien fra geni til idiot. Alt slikt snakket man om. Men hvordan var hun egentlig? Av rettsreferatene fra 1705 og senere får vi et umiddelbart inntrykk av en kvinne som vet hva hun vil. Hun virker bestemt, klartenkt. Nesten litt nedlatende overfor almuen. Et menneske som kjenner sitt verd. En sterk og selvbevisst kvinne. Kunnskapsrik langt ut over det som er vanlig til og med i akademiske kretser. Samtidig er det også noe folkelig over hennes vesen. Vi vet, fra de selvsamme rettsdokumentene, at befolkningen på Tysnes ja, overalt ellers tar hennes parti, stiller seg på hennes side. Tar henne høylydt i forsvar. Det er ingen grunn til å anta at det var en fullstendig knekket kvinne som oppsøkte sin bestemor på Tysnes på ettervinteren i Nei, ikke helt knekket. Men ganske såret. Likevel. Sint, motløs. Sveket i kjærlighet. Og med skammen snart synlig for all verden. På Cilla Gads tid var det straffbart å ha samleie utenom ekteskap. Straffbart. I alle fall om det ble barn av det. Og det i en tid som ellers kunne være ganske frivol, med plass til en grov spøk og dristige klesantrekk. Tålte man mer den gangen? Taklet man ikke bare død og sykdom på en mer realistisk måte, men den sjelelige smerten også? Avfant man seg med livets tilskikkelser, med skjebnen? Dette er en tid da førti år er en anselig alder. En tid uten rådebot for sykdommer, en tid hvor barn og ektefeller døde som fluer, slik at man kanskje satt igjen med bare halve barneflokken og hadde mistet to eller flere ektefeller før man selv døde. En tid da kroppslige smerter, dårlig syn, tannverk og

22 22 tannløshet var noe man bare fikk finne seg i, det var endel av livet slik det hadde vært siden tidenes morgen, det var slikt som man aldri ville få gjort noe med. På samme måte som fattigdom og vond kroppslukt, stank og griseri. Kulde og feber. En tid da det å føde barn var ensbetydende med å risikere livet. Døden fulgte dem alle, som en skygge, alltid. Hver dag, hvert minutt. Cilla trasket stødig oppover stien fra båtstøet, til Annabesto sin gård på To i Opdal. Det hadde gått jevnt og trutt nedover med bestemoren de seneste årene. Etter brannen for noen år siden hadde hun sittet i så dårlige kår at hun hadde sett seg nødt til å bygsle vekk jorden og nå bodde nærmest som et legdelem på det som skulle ha vært hennes alderdoms trygghet. Den nye husbonden hadde fått bygget det meste opp igjen så noenlunde, så man i det minste hadde tak over hodet. Snøen falt ikke lenger da Cilla kom til gards, det slo over i regn. Et sildrende regn, hun løp innendørs. Tjenestepiken Gyri var der fremdeles, slik hun hadde vært i alle år. Nesten gammel nå, med pistrete, grått hår og grove arbeidshender, det luktet vondt av henne, kanskje hun var syk, hun hadde sår på kroppen, i huden, hun nikket til Cilla, blikket fortalte at hun hadde hørt ryktene, hun også. Og Annabesto... Hun satt ved ilden, virket nesten ikke forbauset over å se datterdatteren stå der i døren. Fattig og utslitt, men sterk. Sterk. I tiden som skulle komme ville Cilla få erfare nettopp det. Kanskje det var fra bestemoren hun hadde arvet sin egen styrke.

23 23 Anna snudde seg og snakket til henne. Eg sa det nett til Gyrio, sa Annabesto, hun hadde levd så lenge blant almuen at hun også talte egnens eget mål, Cilla satte pris på det. Eg såg det kom einkvan. Kunne det vera nabokjerringa, Brita, eller Ingeborg? Nei det såg mest ut som ei bydame! Det likna mest på Cilla! Det sa eg. Cilla smilte. Hun satte seg ved det grovhugne bordet i rommet. Strøk håndflaten over den glatte bordflaten. Det var godt å komme innendørs. Hun kjente hvor trett hun var etter den lange reisen i båten til Nils. Ja, så sanneleg var det ikkje Cillemor. Mi eiga Cilla! Men du har då ikkje sendt bod i forvegen som du pla gjera. Gyrio hadde det travelt. Hun reiste seg fra krakken sin, det så ut som et eller annet var i sving bak den brede pannen. Hun kastet et fort blikk på Cilla, ikke bare vennlig, og sa: Eg har noko eg må ordna. Anna enset nesten ikke at Gyrio gikk. Å, som her ser ut. Fysj, ein kan ikkje by dotterdottera mi frå byen slikt noko! Gyri! Men Gyrio hørte ikke. Svarte ikke. Gyrio hadde gått. Cilla hadde plasert det blå skrinet på bordet, mellom dem. Den røde kjolen hennes hadde en gang vært fin, vakker, folk hadde snakket om den, hun hadde båret den til fest. Nå er den falmet og skrukket, med en og annen diskret lapp. Det røde stoffet strammer mot maven. Cilla Cecilie! Nei, er det verkeleg deg! Det var litt av ei overrasking! Ja, men så ikkje berre sit der, jente! Kom no og gje bestemora di ein klem. Nå, kva er det med deg? Ingenting. Det er ingenting. Du er vel ikkje for stor til å få ein klem av bestemora di? Du vert vel aldri for vaksen til slikt? Nei, selvsagt ikke. Unnskyld meg, jeg er bare så Å, herregud, så trett jeg er. Cilla strakte på seg, hun hadde vondt i