det som Gud har bestemt.sstyresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er en Guds tjener, som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.

Transkript

1 1 Hellig Olav som lovgiver Innledning Mine damer og herrer, vi skal i dag si noen ord om Olav den hellige som lovgiver. Noen vil straks skyte inn at jeg burde satt som overskrift Olav Haraldsson som lovgiver. For det var jo før kongens helligkåring at han kjempet for å innføre kristenretten. Riktig nok det! Allikevel holder jeg fast ved foredragets tittel hellig Olav som lovgiver for HELLIG OLAVS LOV ble et fast begrep som varte flere århundre etter hans død og langt inn i etterreformatorisk tid, ja, like til våre dager. Hellig Olavs liv Før vi gir oss i kast med hellig Olav som lovgiver, vil jeg - for de av dere som står Norges evige konge noe fjernt kort plassere ham som historisk person. Gutten Olav ble født 995 på Ringeriket. Både fødselsår og sted er noe omdiskutert blant historikerne. Som tolvåring sørget moren Åsta for at gutten fikk seg vikingskip. Først herjet han i landene rundt Østersjøen, senere i England. Så fortsatte han den ville ferd langs Vest-Europas kyster, helt ned til Gibraltar. Han ville seile inn i Middelhavet og herje der, men så blir han stanset av en drøm. Det er Olav Tryggvason som ber ham reise tilbake til Norge og ta i arv det riket han som ætling av Harald Hårfagre hadde rett til. Så går ferden nordover igjen. I Normandie, nærmere bestemt Rouen, blir han høsten 1013 gjest hos den norskættede hertug Richard II. Her oppholder han seg kort avbrutt av noen raider i England fra senhøstes 1013 til senhøstes Richard II var en from kristen. Hele Normandie var på den tid under sterk innflytelse av den religiøse reformen som spredte seg fra klosteret Cluny i Syd-Frankriket til store deler av det katolske Europa. Hertug Richard nedstammet fra den norske høvdingen Gangerolf. Hans bror var erkebiskop i Normandies hovedstad Rouen. For Olav har dette ene året i Rouen betydd enormt mye for han forståelse av kristendommen. Her fikk han sin konvertittundervisning, trolig sammen med sine hærmenn, som hadde fulgt ham fra Norge. Her i Rouen ble Olav Haraldsson døpt. Så følger han kallet: Han vil bli konge i Norge og kristne landet. Han har tidlig forstått at dette var to sider av en og samme sak: Bare samlet under en norsk konge ville kristendommen kunne innføres i hele landet, og bare som kristent land ville Norge kunne forbli samlet. Han legger veien om England. Der legger han igjen langskipene. Så drar han høsten 1015 med to knarrer, to handelsskip - bemannet med 220 utvalgte hærmenn - til Norge. Ombord har han også fire engelske biskoper og noen prester. Av bispene var nok Grimkjell den som stod Olav nærmest. Han ble kongens hirdbiskop, var med ham på alle reiser rundt omkring i Norge og har vært kongens rådgiver i alle kirkelige saker. Olav går i land på øya Selja. Så legger han hele landet under seg, blir kåret til konge på alle tingene. På det bruker han ett år. Så starter misjonsarbeidet. Det gikk relativt lett syd i Viken på begge sider av Oslofjorden. Her var kristendommen kjent. Det samme gjaldt Kystnorge helt opp til ytre Trøndelag. Olav Tryggvason hadde jo også misjonert langs hele Norskekysten. Det var i de dype daler på Østlandet og i indre Trøndelag at hedendommen satt dypt rotfestet hos folk. Så her ble den såkalte sverdmisjon håndhevet altså tvangsmisjonering.etter denne korte redegjørelse for hellig Olavs liv som barn, ungdom og frem til kongsstatus starter vi for alvor med dagns tema. Hellig Olav som lovgiver. Kristenretten

2 2 Etter at størstedelen av Norges innbyggere hadde latt seg døpe, iverksetter kong Olav i intimt samarbeid med bisp Grimkjell noe som verken kong Håkon den gode eller kong Olav Tryggvason hadde forsøkt seg på. Han ville innføre kristenretten, altså moralske lover som katolske kristne til alle tider har vært forpliktet til å holde. Kirkemøtet på Moster Kristenretten ble først satt på Moster i Sunnhordland i Dette dreide seg nok ikke om en vanlig tingsamling, men mer om et kirkemøte etter angelsaksisk, engelsk, mønster, hvor biskopene og kongens menn kom sammen. Kristenretten hadde Olav lært å kjenne både i Rouen og i England, men det var nok allikevel den lærde bisp Grimkjell som bar hovedansvaret for kristenrettens forming på norsk jord. For å gjøre det helt klart: Dette kirkemøte på Moster skulle ikke vedta at nordmenn skulle la seg kristne i sin alminnelighet ved å la seg døpe. Det var allerede vedtatt på alle tingene. Det helt nye i norsk historie var at nå skulle kristenretten settes og vedtas. Kirkemøtet på Moster - hvor kristenretten ble satt - hadde ingen lovgivende kraft. Det som nå skjedde var at kristenretten, slik den ble satt på Moster, ble trukket inn i lagtingenenes gamle lovbøker, hvor de utgjør en egen bolk. Da først, da det var gjort, var kristenretten lovfestet i Norge. Vi har bevart lovbøkene fra Gulating og Frostating. Det er ikke alltid så greit å vite hvilke lover som ble promulgert på Moster, og hvilke som er blitt til kort tid senere. Men vi kan med sikkerhet si hva som i sin helhet går tilbake til bisp Grimkjell i samarbeid med Olav altså alle de bestemmelser som disse to ble enige om på Moster og i tiden som fulgte etterpå. Så i disse lovbøkene finner vi altså de århundregamle landskapslovene nå sammen med kristenretten. Ettertanke Her, ved Moster, vil jeg stanse litt, stille noen spørsmål. Når norske historikere gamle og nye skriver om kristenretten, er de geniale til å finne likhetspunkter mellom den utforming kristenretten fikk i England og den form den fikk i Norge. Det er for så vidt helt naturlig siden bisp Grimkjell i mange år hadde virket pastoralt i England før han fulgte Olav til Norge. Men så forteller de samme historikerne nokså enstemmig at norske bønder nærmest motstandsløst lovfestet og godkjente kristenretten på lagtingene, og at alle døpte bønder fra nå av uten alvorlige protester godtok dens bestemmelser og holdt dem. Bøndenes motstand mot kristenretten Det tror jeg ingenting på. Tvert imot er jeg temmelig overbevist om at innføringen av kristenretten på tingene og den tvang gjennomføringen i samfunnet påla bøndene var en av årsakene til at bondehæren på Stiklestad raste mot kong Olav og hogg ham ned. - Hovedmotivet for å ta livet av Olav lå nok hos høvdingene. Kong Olav så seg nødt til å redusere ættehøvdingenes politiske makt. For i et utpreget ættesamfunn ville kristendommen ha fått karrige kår. Ættehøvdingene ville heller ha en utenlandsk konge til å styre landet som for eksempel Knut den mektige av Danmark England hvis han bare tillot Norges lokale stormenn å rå seg som de ville, noe som i ett og alt innebar å sette egen ætt og striden mot andre ætter først på dagsordenen. Også blodhevnen for tap av slektninger, som Olav hadde måttet straffe, fordi de ikke overholdt landets lover, har vært et avgjørende motiv for oppstanden mot kongen fra stormennenes side. Men historikerne nevner ikke med et ord muligheten for at den vanlige bonde fant kristenretten så uspiselig at han heller tok livet av landets lovlig valgte konge enn å følge kristenretten i bondens daglige liv. Historikerne henviser kanskje til England hvor

3 3 kristenretten lengst var godtatt av landets befolkning, men da glemmer de at England på den tid, hvor vi nå befinner oss, hadde vært kristent i 300 år. Bare Sigrid Undset med sin historiske intuisjon ymter noe om bøndenes avsky mot de nye lovene, i sin bok Norske Helgener. Når våre historikere forteller at bøndene innlemmet kristenretten som en egen bolk i landskapslovene, er det en sannhet med modifikasjoner. Gulatinget for Vestlandet og Frostatinget for Trøndelagen hadde i hedensk tid vært allmannating. Det vil si at hver fri bonde i fylket kunne troppe opp på tinget og gjøre sin røst gjeldende. Men under kongene Håkon den gode og Olav Haraldsson ble Gulatinget og Frostatinget omdannet til representasjonsting. Det betød at bare utvalgte storbønder fikk møte opp på tinget og ta del i forhandlingene som fant sted der. Disse storbøndene stod nok kongen svært nær og har ikke hatt store vanskeligheter med å innlemme kristenretten i de gamle landskapslovene. Men hva med den vanlige bonde rundt omkring i landet? Han må ha opplevd kristenretten som et dolkestøt like inn i margen på det norske ættesamfunnet. Vel var det norske ættesamfunnet på den tid i langsom utvikling til et statssamfunn. Men på hellig Olavs tid tenkte og handlet nordmenn flest i ættesammenheng og da har nok den vanlige bonde rundt omkring i landet opplevd kristenretten som et utenlands innhogg i samfunnets eldgamle strukturer og landsens skikk og bruk. To motsatte moraloppfatninger La oss se litt nærmere på det. For det første var det i misjonstiden to vidt forskjellige moralsystemer som dundret mot hverandre. I det norske ættesanfunnet var moralen så langt vi i det hele tatt kan tale om moral på den tid relativ. På lagtingene ble urgamle avtaler bøndene seg imellom først fremført muntlig, for så å bli skrevet ned og fikk lovs kraft. Men disse lovene ble ikke forstått som absolutte normer på godt og ondt. Ingen bonde følte seg i samvittigheten forpliktet til å følge tingenes bestemmelser. Hvis en dom på tinget stred mot en manns ætteinteresser, neglisjerte han dommen og lot isteden ættens ve og vel betinge hans adferd. Den norske bonde på den tid følte seg heller ikke i sine handlinger forpliktet overfor asatroens guder. Odin og Tor, Frøy og Frøya, Njord og alle de andre guder og gudinner brydde seg ikke med sine tilbederes handlinger ellers om de var gode eller onde. Det eneste gudene forlangte var at det ble blotet til dem. Da var de fornøyd selv om han som blotet var en beryktet drapsmann i bygda. Nevnes må også blodhevnen. De fleste rettstvister ble gjort opp privat enten ved bøter eller hevn. Man dømte ikke selve drapet om umoralsk. å falle for våpen var den vanligste dødsårsak i vikingtiden. Det som bekymret slektningene til den drepte, var makttapet ætten hadde lidd på grunn av den drepte. Maktbalansen mellom de to ættene måtte gjenopprettes vanligvis ved klekkelige bøter eller ved hevn, og i siste tilfelle var det ikke så nøye om hevnen traff drapsmannen eller kanskje helst en mer betydningsfull person i drapsmannens ætt. Av det jeg nå har redegjort for skulle det gå klart frem at moralen hos oss i Norden gjennom hundrevis av år og like frem til misjonstiden var relativ. Menneskene har forstått det slik at de aldri frontet absolutte moralske goder eller absolutte moralske onder. Moralen - og jeg gjentar hvis vi i det hele tatt kan tale om en fast moral på den tid - var fleksibel, smidig tilpasset ættens behov, altså tvers igjennom relativ.

4 4 Så komme Olav Haraldsson tilbake til sitt hjemland. Det året han oppholdt seg i Rouen i Normandie, som gjest hos den fromme katolikk hertug Richard II, var Olav blitt kjent med en kirke og en Gud som stilte menneskene til ansvar for sine gjerninger. Han lærte at enkelte handlinger ble verdsatt som absolutt gode, fordi det var i samsvar med de ti bud og den menneskelige natur og derfor i tråd med Guds vilje, og at andre handlinger ble sett på som absolutt onde, fordi de stred mot de ti bud og den menneskelige natur og derfor var absolutt mot Guds vilje. Med andre ord: kong Olav ble ved dåpen i Rouen innlemmet i en kirke som forkynte at Gud hadde gitt menneskene lovbud med absolutt forpliktende karakter Av denne redegjørelsen kan vi trekke den slutning at da Olav Haraldsson sammen med bisp Grimkjell satte kristenretten på Moster i år 1023, var det to moralsyn som braket sammen. Kong Olav representerte den kristne, katolske moral med sine absolutte krav om lydighet. Bøndene strittet imot med sin relative, vinglete nyttemoral uten absolutte sannheter, uten absolutte moralske krav, kun med egen ære og ættens fremgang som motiv for handling. Det kom ikke til åpent opprør den første tiden. Dertil var kongens makt for sterk. Men det murret uavlatelig i folkedypet. På Stiklestad, slo misnøyen ut i lys lue. Bøndene, væpnet til tennene, gikk man av huse og raste med odd og egg mot kong Olav og alt han stod for. Lovene i kristenretten To forskjellige kongesyn Vi har hittil talt generelt om kristenretten og hellig Olav som lovgiver. La oss nå gå mer i detaljer. Kristenrettens første lov lyder slik: Det er opphavet til vår lov at at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om fred og godt år, at vi skal få holde vårt land bygget, og være vår konge fulltro: være han vår venn og vi hans, og Gud være vår alles venn. (Sigrid Undsets oversettelse). De første ordene i denne lovteksten lyder nokså selvfølgelige: at vi skal be til den hellige Krist om fred og godt år. Men så følger noen ord som straks må ha møtt motstand hos den jevne bonde i Norge: at vi skal be til den hellige Krist om at vi må være vår konge fulltro. Her bryter to syn mot hverandre. I hedensk, germansk rettskjensle fikk konger og høvdinger sin legitimitet som øvrighet ikke bare ved sine eiendommer og sin politiske makt i lokalsamfunnet, men også ved sin evne til å bringe fred og gode årringer. Konger og høvdinger hadde etter hedensk tro en stilling mellom ætten og de hedenske gudene. I denne posisjonen hadde de rett og plikt til å formidle fred og gode årringer til ættene, til bondesamfunnet. Faktisk ble en høvdings ettermæle betinget av i hvor stor grad han hadde formidlet fruktbarhet på mark og eng, i fjøs og stall, ikke minst i ektesengen. Om svenskekongen Domalde beretter Snorre at det tre år på rad ble dårlige årringer under hans styre. Da ble svearne overbevist om at den sult og nød som nå rådde i Svitjord skyldtes Domalde, kongen deres. Så grep de kongen og ofret ham til gudene i Uppsala. Konsekvensen av en slik tankegang måtte bli at kongens legitimitet som anerkjent leder og troskapsløftet til ham var ytterst relativ: Dugde han ikke som formidler av fred og fruktbarhet, sviktet selve grunnlaget for hans fortsatte styre over land og folk Vi står her overfor en tvers igjennom hedensk oppfatning av kongemakten. Olav Haraldsson hadde tatt med seg fra Rouen og England et helt annet kongebegrep. Det var sterkt påvirket av bibelsk, nærmere bestemt paulinsk, tankegods. Paulus skriver i Romerbrevets trettende kapittel at enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem myndighetene - står altså direkte eller indirekte imot

5 5 det som Gud har bestemt.sstyresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er en Guds tjener, som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Det er dette kongeidealet Olav søker å leve opp til. Han har vært fullt klar over at hedningene legitimerer sine høvdingers makt ut fra deres evne til å formidle fred og gode årringer. Selv er han overbevist om at verken makt, eiendom, fruktbarhetsformidling, eller hyldest på tingene gir ham fullmakt til å styre land og folk. Han tror at han - som konger, fyrster, hertuger nedover i Europa - er konge ved Guds nåde, gratia Dei, at styrefullmakten er gitt ham av Gud. Han vil være en rex iustus, en rettferdig konge, en servus Dei, en Guds tjener, som i Herrens navn håndhever lov og rett i landet og straffer dem som setter seg opp mot loven, enten det dreier seg om de gamle landskapslovene eller kristenretten. - I det hedenske bondesamfunnet må troskapen mot konger og høvdinger vært ytterst relativ. For Olav Haraldsson må det med hans kristne, katolske bakgrunn, ha stått slik at opprør mot kongen var opprør mot Gud selv. - Med to så vidt forskjellige oppfatninger av fyrstens makt måtte det komme til kraftige brytninger mellom kong Olav og norske bønder. Forbud mot lokale blot. Dyrking av de store, kjente norrøne gudene som Odin og Tor, Frøy og Frøya osv er ikke nevnt i kristenretten. For forbudet mot de årvisse, store blotgildene ble iverksatt allerede under Olav Tryggvason. Når kristenretten forbyr blot retter den blikket mot alle former for hedensk praksis i hjemmene. For norske bønder var den private gudsdyrkelsen i alle dens former hjemme på gården like viktig, ja, kanskje viktigere enn å være tilstede ved de store allmenne blotgildene, som altså i lengre tid hadde vært forbudt. Den private gudsdyrkelsen i hjemmene bestod for det første i alle de tusen skikker som det gjaldt å overholde til alle årstider i forbindelse med alt som gjaldt husdyr, slakting, spinning og veving, såing og høsting, bryllup, barsel og begravelse. Det skal ha vært god sed og skikk under såing med rituelle samleier i hver av åkerens fire hjørner for å fremme åkerens fruktbarhet. Vi hører også om blot i engere krets, slike som noen få naboer holdt sammen, eller den enkelte husstand alene. På hver ættegård ble det blotet til ham som ryddet gården og til alle hans eldste mannlige sønner i rett oppadstigende rekke. Og så ble det holdt diseblot. Disene var et slags kollektiv av gudinner som hadde med fruktbarhet å gjøre. Diseblot ble feiret senhøstes når avlingen var brakt i hus. Under dette hjemlige blotet fikk ingen fremmede oppholde seg på gården. Historikere heller til den oppfatning at sagatåtten om Volse beskriver det som skjedde under diseblotet. Volse var kjønnslemmet på en hest, som ble innsatt med løk og hyllet i lin, så det ikke skulle råtne. Om kvelden når hele familien var samlet til blotet, gikk Volse fra hånd til hånd, mens hver mann og kvinne kvad et vers av utilslørt seksuell natur. Porno i vikingtiden, ville noen si. På ingen måte! Dette var et fruktbarhetsritual, som skulle forhindre at vinteren ble overmektig og tynte folk og fe, ja, selve grokraften. - Privat gudsdyrkelse hjemme på gården var også alveblot. Det vet vi lite om. Forskere antar det hadde noe med døden å gjøre og dermed fruktbarhet, siden liv oppstår av død. - Alle hedenske skikker og blot i hjemmene skulle nå ifølge kristenretten være forbudt og straffes med bøter, fredløshet eller landsforvisning. Bøndene må ha møtt denne loven med oppriktig vrede og strittet imot. Bygg av kristne kirker og prestetjenesten Hellig Olav var en ivrig kirkebygger. Han sørget for at det ble bygget kirker i hvert fylke, de såkalte hovedkirkene. Noen stormenn bygget, for å tekkes kongen, kirker hjemme på gårdene sine. Vel og bra! Men på Moster ble det fastslått at bare biskopen hadde rett til å bestemme hvem som skulle være prest i fylkeskirkene, ja, endog i de private kirker som ble bygget på

6 6 høvdingenes gårder. Dette må den vanlige bonde ha følt som et utålelig slag mot gammel, hedensk sedvane. For i det hedenske samfunnet var det bare kongen eller høvdingen som hadde rett til å forrette som prester - eller goder som de ble kalt - under de årvisse storblotene, som ble holdt i hovene. Og hjemme på ættegården var det bare den eldste sønnen han som nedstammet i rett linje fra ættefaren - som var den selvskrevne offerprest under de private blotene. Ja, slik var det i hedensk tid. Men så kommer kristenretten og bestemmer at nei, nå er det biskopen som bestemmer hvem som skal være prest i fylkeskirker og private gudshus. Dette må den vanlige bonde og bondekone ha følt som et angrep på selve samfunnets livsnerve. Nå skulle altså en fremmedkar - og i den første misjonstiden en utlendig med dårlige språkkunnskaper og uten noen som helst tilknytning til gården forøvrig stå for gudstjenesten. Dette måtte oppleves som et uakseptabelt overgrep mot en tusenårgammel tradisjon. Begravelse på kirkegården På Moster ble det videre bestemt at alle som døde, skulle begraves på kirkegården, altså i vigslet jord. Visstnok kommer det en del tilleggsbestemmelser om at illgjerningsmenn og selvmordere ikke fikk lov å komme i vigslet jord. Annerledes var det i det gamle, hedenske bondesamfunnet. Her var skikken at de døde ble lagt i grav nær ættegården - under tuntreet, i steinrøyser, eller i horg og hauger, men alltid like i nærheten av hjemmet. Arkeologer har gjort funn så langt tilbake som for år siden da isen langsom smeltet langs den smale kyststripen vår, og mennesker, som livnærte seg av jakt og fiske, levde sitt liv her. Hos disse våre urfedre har arkeologene gjort funn som viser at de døde ble begravet i nærheten av hulen de bodde i, i steingraver eller møddinghaugen. Ja, barnelik er endog funnet innomhus fra den tid de ble fastboende. Dette å ha de døde hos seg på noen meters avstand har altså vært skikk og bruk i Norge i hedensk tid i tusener av år. Fedrekulten var en realitet. Hensikten var soleklar. De døde skulle beskytte sine gjenlevende slektninger på ættegården mot alle onde makter. Til gjengjeld krevde dauingene blot og offer på de store, hedenske festdagene. Så kommer denne Olav Haraldsson hjem fra fremmede land og forbyr bøndene å jordfeste sine avdøde slektninger like i nærheten av ættegården, og forlanger at de skal begraves på kirkegårder, ofte på flere kilometers avstand fra den gården hvor de hadde bodd. Disse forbud og påbud må den vanlige bonde og bondekone i Norge i den første misjonstid ha mottatt med skrekk og raseri. Skulle denne loven følges, stod jo gården naken, uten beskyttelse av de døde. Familiebåndene ville bli slitt i stykker, og ættegården bli liggende der svekket og forsvarsløs. Trolldom, galdring og seid. Trolldom blir strengt forbudt på Moster. Ja, hva lå nå egentlig i dette begrepet? Vi må starte med ordet galder. Den kunne ha forskjellige uttrykksformer. I Olav Tryggvasons saga setter kongen en gruppe seidmenn ut på et skjær, for at de skal drukne når tidevannet oversvømmer skjæret. Seid ble regnet for en særs sterk form for galder. Seidmennene på Skratteskjær, som vi nettopp har hørt om, var en gruppe ondsinnede menn, som drev med det vi i dag vil kalle svart magi. De drev seid for å skade sine medmennesker. Også i hedensk tid var seidmenn fryktet og led drukningsdøden hvis de ble fanget. Men dersom seid ble drevet i et rettferdig øyemed ser det ut til at det hedenske bondesamfunnet har tolerert den. I den islandske ættesagaen om Egil Skaldagrimsson, leser vi at Egil under et opphold i Norge kom på kant med kong Erik og hans trollkyndige kone dronning Gunnhild. Han flykter ut av landet for å berge livet og er nå på vei tilbake til sitt

7 7 hjemland Island. Men under flukten går han iland på en øy. Her reiser han nidstang mot kongeparet, og plasserer et hestehode på toppen av stangen. Så galdrer han: Her setter jeg opp nidstang og snur dette nid mot kong Erik og dronning Gunnhild. Så snur han hestehodet inn mot land for å uroe alle landevetter, så de ikke får rast eller ro før de har jaget Erik og Gunnhild ut av landet. Egils samtid sier ikke et ondt ord mot skalden, for han seidet mot en fiende som var dårlig likt blant folk. Dessuten kong Erik og dronning Gunnhild hadde jo lyst ham fredløs. Annerledes var reaksjonen da den populære kjempen Grette Åsmundsson ble lyst fredløs for drap i Island. Tjue år levde den fredløse på en øy med loddrette sider så ingen greide å ta livet av ham. På den tid var det en gammel kvinne på fastlandet som var trollkyndig. Hun forhekset et vedstykke, og styrte det ut mot øya. Grette ville hogge det opp til brenneved, men øksa glapp og traff ham i leggen. Det gikk verk i såret, og han var døden nær, da hans fiender fikk drept ham. Folk på land syntes det var dårlig gjort at banemannen Torbjørn drepte den fredløse Grette ved hjelp av trolldom og han ble lyst fredløs på Alltinget av den grunn. Dette skjedde ca hundre år etter at Egil hadde øvd seid mot kong Erik og dronning Gunnhild. I siste tilfelle var Norge og Island hedensk, og seid ble godkjent i spesielle tilfeller. Da den fredløse Grette måtte bøte med livet på grunn av trolldom, reagerte folk med avsky. På den tid var Olavs sønn, Magnus den gode konge i Norge, og da var begge land kristnet. Kristenretten hadde langt på vei blitt godkjent i landene. Både Olav Trygvason og Olav den hellige straffet strengt seidmenn som levde av å skade folk med svart magi. Sigrid Undset mener å ha funnet indisier på at begge Olaver hadde drevet med seid om bord på skipene sine under vikingferdene, og senere forstått at seid var å lefle med djevelen og hans onde ånder, og at det var med denne dyrekjøpte erfaring som bakgrunn at de fór så strengt frem mot seidmenn i Norge. Tore Hund, som satte spydet i livet på hellig Olav, hadde latt finnene nordpå galdre over en reinsdyrskofte han bar under slaget på Stiklestad. Seiden hadde gjort Tore usårbar. Våpen beit ikke på ham. Med denne galdringen hadde Tore Hund vært ulydig mot kristenrettens forbud mot alle former for trolldom. Mye mer kunne berettes om sterk seid og trolldom i sagalitteraturen, men det får være med disse få eksempler. Galdring fant også sted i lettere former til husbruk. Når kvinner var i barselnød, var det vanlig å galdre over dem så de kunne bli forløst. Andre galdret over alvorlig syke både folk og fe. Dette ble sett på som gagnlig galdring. Det var mest kloke koner som drev med det. Denne såkalte gagnlige galdringen skulle det ta lang tid å utrydde, hvis det da i det hele tatt har lykkes noen gang?! I kristenretten blir alle former for galdring strengt forbudt altså både ond seid og såkalt gagnlig galdring til husbruk. Hvit magi ville vi kanskje kalle det i dag. Den som drev med slikt, ble lyst fredløs. Den vanlig bonde og bondekone må ha sett på dette forbudet som et skår i samfunnets liv og levnet, innfiltrert som hele deres tilværelse var av overtro, tabuer, fedrekult, tegn, runer og riter, maning og galdring for å utspørre de døde, eller nornene, diser og alver, ja, kanskje også mer direkte onde makter. Hellighold av søn- og festdager På Moster ble det bestemt at hver syvende dag i uken skulle feires som hvile- og kultdag. Den samme loven gjaldt for de store festdagene da bibelske hendelser ble feiret i kirken eller hellige kvinner og menn ble minnet. På søn- og festdager skal intet arbeid utføres på åker og

8 8 eng, og det blir forbudt å drive jakt og fiske på disse dagene. - Hvordan har vel den vanlige bonde tatt imot slike lovregler, særlig når vi tenker på hvor kort sommeren er her nord, og hvor karrig jorda er i store deler av landet, og hvor ofte nord- og vestavinden slår kornet ned, så det ligger og råtner og blir uspiselig? Vel, kirkelige bestemmelser gjorde en rekke unntak fra helligdagsholdet i Norge. Allikevel må bøndene ha funnet helgefreden som ikke bare utålelig, men som farlig for selve livsgrunnlaget i bondesamfunnet. Hvordan i all verden ville det gå med avlingen med alle disse fridagene?! Trellehold En annen bestemmelse på Moster ble av bøndene betraktet som like ødeleggende, nemlig loven om trellehold. På hver middels stor gård i Norge var det minst tre treller. De fleste var fanger fra vikingenes herjinger i fremmede land. Uansett hvilken rang eller stilling de hadde hatt i sitt hjemland, som trell var deres fortid strøket ut. Nå gjaldt trellen som sin herres eiendom. Han kunne gjøre hva han ville med dem, avlive dem når de ble gamle og arbeidsuføre, eller selge dem videre til andre. Treller var nærmest rettsløse. To lover ble promulgert på Moster i forbindelse med trellehold. Det blir bestemt at hvert år skal bøndene frigi treller: én på lagtingene og én på fylkestingene. Og det skal skje på de store helligdagene, altså for Kristi skyld. På tolvhundretallet er denne bestemmelsen fjernet fra norske lovbøker. For nå er alt trellehold avviklet. Men også denne bestemmelsen må norske bønder i misjonstiden ha funnet utålelig. I dyre dommer hadde bøndene kjøpt sine treller menn og kvinner som de etterhvert så på som uunnværlig arbeidskraft. Og så skulle de frigis! Og ikke nok med det: nå ble det på Moster bestemt at også treller skulle få hvile fra alt arbeid på søn- og helligdager. - Bak alle disse uspiselige lovene skimtet bøndene Olavsskikkelsen. Hva forstod vel denne Olav Haraldsson av bondens slit og strev for å overleve med sin familie i det ugjestfrie, værbitte landet de fristet sin tilværelse, han som fra tolvårs alderen og opp til voksen alder hadde levd ombord i vikingskip og herjet i fremmede land? Forbud mot barneutsettelse På Moster blir det forbudt å sette uønskede barn ut i skog og mark. Barneutsetting har på et visst trinn vært vanlig i alle kulturer. Vi finner den hos araberne, grekerne, egypterne, perserne, romerne, germanerne, ja, også hos oss i Norden. I de aller fleste tilfeller skyldtes det ikke mangel på kjærlighet til barnet eller ufullkomment foreldreinstinkt, men noe de fant nødvendig på grunn av fattigdom og nød. Hos oss i Norden var det husfaren som bestemte om barnet hadde livets rett. Han knesatte det om det skulle få leve. Hvis ikke, ble det båret ut i skogen og lagt mellom to steiner med en helle over som tak. Det ble lagt en fleskesvor i munnen på barnet. I disse foranstaltningene lå vel et visst håp om at mer bemidlede mennesker skulle komme over barnet, ta det med seg hjem og beholde det. Med kristenretten blir barneutbæring strengt forbudt. Barnet har livets rett, uansett hvor vanskapt det måtte være. Det skal føres til kirken, døpes og oppdras i kristen tro. Også dette forbudet må de vanlige bønder her til lands ha opplevd som direkte asosialt særlig de ubemidlede, som slet med å overleve. Kvinners stilling På Moster blir også kvinnens stilling i samfunnet forbedret. Visstnok hadde den norrøne kvinne en langt sterkere stilling enn det svake kjønn på sydligere breddegrader. Hun kunne for eksempel forlange skilsmisse hvis mannen var feig, eller ble lyst fredløs. På den annen side ble hennes selvbestemmelsesrett helt tilsidesatt ved inngåelse av ekteskap. Her - som i

9 9 alle ting ellers - var det ættens ve og vel som telte. Gjennom ekteskap kunne to ætter som kanskje tidligere hadde ligget i fiendskap med hverandre slutte fred og vennskap og slik styrke hverandres makt og betydning i ættesamfunnet. Forstått slik, ble kvinnen på en måte tingliggjort, redusert til en brikke i ættenes maktstrategi. Hun kunne endog tvangsgiftes hvis begge ætter fant det opportunt. Men i kristenretten på Moster blir det fastslått - som overalt ellers i Den katolske kirke - at kvinnen må si sitt frivillige jaord altså samtykke når ekteskap inngås. Uten kvinnens samtykke er ekteskapet ugyldig, fikk den norrøne kvinne og mann høre. Også denne bestemmelsen må det hedenske bondesamfunnet ha møtt med kraftig motstand som et slag mot en urgammel sedvane. Kjønnsmoralen Den hedenske kjønnsmoral var heller ikke til den gifte kvinnes fordel. Det ble betraktet som legitimt at mannen hadde flere koner. Hvis han foretrakk å leve monogamt, skulle ikke kona refse ham for at han hadde friller på si. - Av kvinnen ble det forlangt full troskap, ikke av mannen. På Moster blir engifte innført som lov. Frillehold og utroskap blir forbudt. Menneskeverdet Ved denne humaniseringen av samfunnet, som i kristen regi skjer ved forbudet mot barneutsetting, ved frigjøring av treller og deres rett til hviledager på linje med den frie bonde og bondekone, og kvinnens rett til å velge sin livsledsager, skimter vi konturene av Den katolske kirkes syn på menneskeverdet. Og bak dette synet igjen aner vi Olavsskikkelsen. Under konvertittundervisningen i Rouen hadde han fått innprentet at hvert menneske - mann eller kvinne, barn eller voksen - hadde en uendelig verdi, skapt som de var i Guds billede og frelst ved Jesus Kristus. Dette menneskesynet som siden den tid har preget Vestens sivilisasjon ble ikke uten videre godtatt av det norske bondesamfunn. I hedensk tid hadde det enkelte menneske liten verdi. Det var ætten som var verdifull, det var bare den som telte. Enkeltmenneske tilhørte ætten mer enn det tilhørte seg selv. Og jo lenger ned på rangstigen en mann eller kvinne stod, jo mindre verdi hadde de. Jeg synes fortellingen om Egil Skallagrimson som guttunge i Island er ganske illustrerende i denne sammenheng: Farens driftige dreng står noe foroverbøyd ute på tunet og utfører et arbeid for sin herre. Guttungen, Egil, kan ikke stå imot fristelsen. Han hogger hodet av drengen. Når han så kommer inn til middagsbordet, er faren, Skallagrim, mutt og morsk, ikke på grunn av uhyggen ved drapet, men fordi han har mistet en dyktig gårdsarbeider. Egil rettferdiggjør udåden ved å ymte noe om at drengen sto så lagelig til for hogg. Et annet eksempel på hvor lite enkeltmenneske ble verdsatt i hedensk tid: Kom det ufred eller barkebrødstider over landet, var den ætteløse løysingen med sin familie gravgangsmenn." Den hedenske loven påbød at de skulle settes i en grav for å dø der. Den av dem som levde lengst, skulle trekkes opp av graven og få livet av sin herre. Hellig Olavs martyrium Mine damer og herrer! Her må vi stanse litt, unne oss en tenkepause: Olav Haraldsson blir av historikere flest skildret som en maktsyk konge, som av strategiske grunner tvang kristenretten inn på folk. Den skulle kun tjene som det ferment som bandt folket sammen og

10 10 skapte jordsmonnet for hans eget rikskongedømme. La oss ikke se bort fra at slike tanker også har gjort seg gjeldende hos kong Olav. Han hadde jo nedover i Europa sett hvordan kongedømmer, forenet med kristendommen, hadde skapt riker med fred og velstand. Men vi ville gjøre oss skyldig i naiv kortsynthet hvis vi trodde at kun nøktern strategi lå bak kristningen av Norge. Vår trosfelle professor Erik Gunnes skriver i Norges Historie, bind to, at ved å innføre kristendommen rev både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson maktgrunnlaget vekk under føttene på seg. Begge Olavene støtte fra seg folk de inderlig trengte. Gjennom kristningspolitikken sin insisterte Olav Haraldsson på et religionsskifte som gjorde fiender av folk som ellers naturlig kunne blitt hans venner fiender så mange og så mektige at at de endte med å slå ham til jorden. - Nei, slike ord fra en anerkjent historiker lar seg lettere sette i sammenheng med det Snorre forteller en rekke ganger: at Olav var en bønnens mann, altså en overbevist og praktiserende kristen, og at det skjedde under i hans liv allerede før hans fall på Stiklestad. Olav den hellige var ingen sukkerhelgen, men en syndig helgen som passer for meg og for deg og for oss alle. Han slet hele sitt liv med å beherske uheldige karaktertrekk som gikk i arv i Hårfagreætten og for å stanse villskapen han hadde suget inn i sitt unge sinn under de forferdelige vikingtoktene. Billedlig kunne vi si det slik at han i begynnelsen av sitt kongedømme levde med ett bein i kristendommen og med det andre i vikingtiden. Hele sitt liv sliter han med å få også vikingbeinet over i den kristne leir. Han seiret under lidelsene i Gardarike og under sin død på Stiklestad. Når det er sagt, ser jeg som Kirken alltid har gjort det på Olav Haraldsson som en hellig martyrer. Todelt martyrium Hans martyrium er på en måte todelt: Om den første delen vet mange, nemlig høvdingenes opprør mot kongen Vi må her ta utgangspunkt i at Norge på den tid var et ættesamfunn, styrt av høvdinger som Ladejarlene, Einar Tambarskjelve, Erling Skjaldsson, Tore Hund, Hårek fra Tjøtta og en rekke andre. Disse ættehøvdingene tenkte først på ætten, så på kongedømmet. For kong Olav sto det slik at høvdingenes makt måtte reduseres, så kristendommen kunne få reell grokraft i folket. For i et utpreget ættesamfunn - hvor ætt lå i fiendskap med andre ætter, og hvor blodhevnen fikk råde grunden - der hadde kristendommen små sjanser til å bli noe mer enn et ytre ferniss, som stormennene kunne pynte seg med. Olav maktet imidlertid aldri, mens han levde, å vingeklippe stormennene. Det ble kongens bane, for han ville heller dø enn å gi opp kravet om at alle - også høvdingene - bøyde seg inn under rikskongedømmet og var lydig mot landets lover, som for eksempel forbud mot å drive viking i eget land. Men kong Olavs martyrium hadde også en annen side, som historikere og folk flest ignorerer, men som jeg håper å ha fått trukket frem i lyset i dette fordraget ved å skildre bondesamfunnets innbitte motstand mot kristenretten. - Så det var ikke bare stormennene som raste mot kong Olav da han vendte tilbake fra Gardarrike til Norge for å gjenerobre landet. Også den norske bondestand møtte ham med odd og egg og hogg ham ned. Snorre forteller i sagaen om Olav den hellige at størsteparten av bondehæren var bønder, somhadde samlet seg fra bygdene der omkring. Ja, det høres ytterst sannsynlig ut. Her hadde nok Snorre rett. Den vanlige bonden var ikke så interessert i den politiske maktfordelingen i Norge slik stormennene var det. Men han fryktet OLAV LOVGIVEREN, han som nå kom tilbake fra eksilet i Gardarike og sikkert fortsatt var fast bestemt på å innføre en kristenrett, som - for å sitere Gunnes - bøndene så på som et angrep på selve verdensordenen. Om jeg ikke selv

11 11 våger å ta så store ord i min munn, vil jeg påstå at den vanlige bonde i Norge fryktet kristenretten som et livsfarlig innhogg i selve samfunnets livsnerve og fundament. Etter hellig Olavs fall på Stiklestad gled kristenretten langsomt inn i det norske folks bevissthet som det eneste rette. Men det skulle ta tid. Det måtte skje som en prosess over lengre tid. Og mellom kirkemøtet på Moster og slaget på Stiklestad var det ingen tid i det hele tatt. Kirkemøtet på Moster ble holdt i år Så går syv år til slaget på Stiklestad. Disse syv årene var selvfølgelig et alt for kort tidsrom til at bøndene skulle kunne ha forsonet seg med lovbestemmelsene i kristenretten, som de fant giftige og uspiselige. Mest sannsynlig er at bøndene, særlig de i Trondheimen, i disse syv årene vendte tilbake til ramsalt hedendom, som i gamle dager. Ja, det var vel ganske naturlig at bøndene i Verdalen og bygdene omkring, gikk mann av huse og rasende møtte den hjemvendte kongen med bittert fiendskap. Hellig Olav på sin side kunne selvfølgelig ikke vike en tomme fra kristenrettens bestemmelser. Han så jo på dem som gudgitte. Det var altså ikke bare maktsyke høvdinger som felte Olav, men også en rasende bondehær. Så også her kommer hellig Olavs martyrium klart frem i lyset. Nå kunne det vært på sin plass med et nytt foredrag om de linjene som går fra Lovgiveren Hellig Olav opp gjennom hele middelalderen og langt inn i etterreformatorisk tid. - Videre ville jeg hilse velkommen den foredragsholder som holdt et tredje foredrag om den fare vi i våre dager konfronteres ved at norske lover nå langsomt men sikkert beveger seg tilbake til den hedenske tiden - med alt sitt barbari - før hellig Olav knesatte kristenretten. Pater Olav Müller sscc