NR. 4 ÅR G. 70 JULEN Det lyser i stille grender av tindrande ljos i kveld og tusene barnehender mot himmelen ljosa held Jakob Sande

Transkript

1 NR. 4 ÅR G. 70 JULEN 2010 Det lyser i stille grender av tindrande ljos i kveld og tusene barnehender mot himmelen ljosa held Jakob Sande

2 Effekten av julen Det blir godt å kunne feire jul igjen. Gleder meg til det, men opplever stadig oftere at mange, meg selv inklusive, er mer opptatt av innpakningspapiret til julen enn på hva julen skal føre til. For julen har jo en hensikt. Den er jo ikke bare en stor familiefest som vi er nødt til å holde en gang i året og som alle håper at skal bli så vellykket som overhodet mulig. Ofte snakker vi i kirkekretser om julens budskap. Det synes jeg er fint. Men det hadde fått større gjennomslag om vi i like stor grad hadde snakket om effekten av den. For den vil gjerne skape noe som vi ikke hadde fra før. Hans Børli har skrevet mange fine dikt. Et av dem har fulgt meg lenge. Det heter «Ett er nødvendig». Du finner det litt lenger ned i artikkelen. Og når du har lest det kan du sikkert tenke som meg at dette diktet gjerne kunne vært skrevet om julen. Ett er nødvendig Ett er nødvendig her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv! Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne. Tenk hvis julen kunne bli en periode av året hvor jeg virkelig turde å være meg selv og vise meg frem til dem jeg lever sammen med slik at de virkelig kan «se lyset i mine bebodde øyne.» For det har samlet seg mye sot på lampen oppigjennom årene. Julen er den høytiden hvor jeg ikke bare skal jobbe med å gjøre det fint rundt meg, men kanskje litt fint inni meg. Det var jo derfor Jesus kom hit. Fordi han syntes vi alle sammen var så verdifulle at han ville hjelpe oss med «å gå inn i mørket og pusse sotet av lampen, slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne» Hans Erik Raustøl Prost i Hadeland og Land «Djupt i mørket mellom stjernene, midt i den ytterste ensomhet, er menneskehjertene alltid sammen.» Hans Børli Menighetskontoret Oppistua, 2860 Hov Tlf: Fax Kontortid: Man.-fre. kl Sogneprest Gitte Bergstuen tlf: E-post: gitte.bergstuen@ sondre-land.kommune.no Sogneprest Øystein Wang, tlf: , E-post: wango@online.no Kirkeverge Gerd Margot Michaelsen, tlf: gerd.michaelsen@sondreland.kommune.no Kontortid: Hver dag Menighetssekretær Arnhild Hagenborg tlf: E-post: arnhild.hagenborg@sondre-land. kommune.no Organist Gudbrand Tandberg, tlf: E-post:gudbrand.tandberg@ sondre-land.kommune.no Mobil Organist/korleder (deltidsstilling): Gerd Myklebust Wang, Kirketjener i Fluberg og Landåsbygda: Øistein Sveum, tlf: Kirketjener i Hov og Enger: Steinar Hagen, tlf: Kirketjener i Skute: Ole Andreas Bredviken,tlf: Fellesrådet: Iver Øksne, leder 2860 Hov, tlf: Fluberg menighetsråd Elsa Karin Brenden, leder. Søndre Land menighetsråd Øyvind Sporild, leder. Skute menighetsråd Torgeir Søfferud, leder. Priser for utleie av Hovland: inkl. vask kr. 700,- Uten vask kr. 500, For kjøkken og peisestuene inkl.vask kr. 500, -Uten vask kr. 300, For kjøkken og kaffestue inkl. vask kr. 250, -Uten vask kr. 200,- Kontakt Bjørg Solum, tlf: Menighetsbladet er trykket hos Merkur Trykkeri, Oslo Redaksjonskomité: Thor Johannes Wang (layout) Øyvind Sporild Oddmund Rønning Morten Nereng Torgeir Søfferud Gitte Bergstuen Øystein Wang Stoff til neste nummer må være levert innen 10. mars 2 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

3 Her deler vi det viktigste. Foto: Kjell-Richard Landaasen, Krigsropet Frelsesarmeen Jammen har du et fint navn, sier jeg. Det blir ikke noe anna enn Anna det, humrer Anna Voldhaug. Med glimt i øye og varme i hjerte tjenestegjør hun ved Frelsesarmeen på Odnes. Nå ved juletider er det høysesong. -Jeg er glad i jula, sier Anna. Det er den tida på året da alle skal ha hjelp, men det er det største ved denne tjenesten; å få være til hjelp. Det er høytid når jula ringes inn, selv om jeg sjelden faller til ro før etter jul. I år får jeg besøk av en venninne fra Sveits, det skal bli koselig. Jeg traff henne da jeg var matron (husmor/husøkonom) ved Frelsesarmeens skole for offiserer i England. Anna forteller at hun har pensjonert seg hvert år i snart åtte år nå, men det har vært vanskelig å slutte. Det er en livsstil som sitter i blodet å være frelsesoffiser. -Men, jeg har trappa ned. Og denne jula skal jeg ha en del fri. Jeg nærmer meg 75 år nå, så jeg får se om jeg klarer å pensjonere meg skikkelig da. Jeg har fått erfare at Anna er en opptatt dame, for å få tak i henne troppet jeg opp på et møte jeg visste hun skulle komme, bønnemøte på frelsesarmeen på Odnes. Disse møtene er en liten oase for oss, sier Anna. Her deler vi det viktigste. Vi synger, leser og ber sammen. Og det vi snakker om her, det blir her. Og så avslutter vi med kveldsmat. Korpset er et team hvor vi deler på oppgavene, jobber sammen og hjelper hverandre. Det er en atmosfære vi ønsker å leve i. Anna har vært med i Frelsesarmeen siden hun var tenåring. Du veit, folka mine var helt vanlige kirkefolk. Sånn som de fleste er her i Land, de går i kirka til de spesielle anledningene. Jeg hadde en slektning som drev hønseri på Odnes. Der var jeg og hjalp til, og da ble jeg med på møter på Frelsesarmeen. Slik begynte det hele. Anna fant seg til rette i Armeen både sosialt og trosmessig. Hun ble etter hvert frelsessoldat, gikk krigsskolen og ble offiser. Og har siden vært i heltidstjeneste. Hun har tjenestegjort i Melbu, Andenes, Skien, Drammen, Oslo, Stavanger, Odnes, Vardø, England, Kristiansund, Lillehammer og så Odnes igjen. Jeg har hatt et rikt liv, alt har selvfølgelig ikke vært et glansbilde, men når jeg ser tilbake på årene som offiser, husker jeg bare det positive. Troen min og vissheten om at jeg er i Guds plan med livet mitt ligger i bunnen for alt. Det gjør arbeidet verdifullt og verdt innsatsen. Her i Land møter vi åpne dører over alt, folk setter pris på at vi kommer, selv om vi er litt enkle når det kommer til musikk. Det blir gitar og Perleporten i e-dur. Men, mange kjenner igjen melodiene og prøver å synge med. Nå ved juletider kan vi møte frelsesarmeen ved julegrytene på Bergfoss og Bondlisenteret på Dokka, og de vil også være tilstede under «Jul i Søndre Land». -Vi har mennesker som trenger hjelp i vår kommune også, og det er et privilegium å kunne gi, sier Anna. Dagen hennes er enda ikke over. Hun har en til hun må innom før hun kan ta kvelden Tekst: Gitte Bergstuen 3 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

4 Hyggelige nyheter fra Skude Menighetsråd Jeg har tidligere fortalt om store og fine opplevelser med det å være medlem av et menighetsråd. Du blir medlem av et styre som blir dine nye venner, og sammen skal du ta vare på det fineste du har i bygda. Dere skal sammen legge planer for en kirke i endring, og forsøke å få enda flere i menigheten til å møte opp å støtte stedet alle har eller får et forhold til. De fine opplevelsene i vårt menighetsråd har bare fortsatt. Her i sommer fikk jeg en hyggelig henvendelse fra en amerikansk dame, Else Mathea Ege. Hun hadde utvandret fra Norge i 1947, og hadde slekten sin fra Nordre Lomsdal. Nå var hun 82 år, og skulle avvikle sitt «bosted» i Oslo som hun bare brukte når hun var på besøk i gamlelandet. Hun hadde i alle år eid et bilde hun hadde arvet av sin mor, som igjen hadde arvet det etter Andreas Lomsdal som i sin tid var formann i byggekomiteen, den gang Skude kirke ble bygd, og sto ferdig i Bildet er malt av en italiensk maler på 1700-tallet, og heter «MADONA MED BARNET». Det har reist mye, og blitt beundret i mange land, men nå ønsket hun at det fikk sin faste plass i Skude kirke. Det var en stor opplevelse å motta bildet, og ikke minst få historien til bildet og snakke med en meget oppegående dame fra 220 Bush Lane i N.J. Bilde har ennå ikke fått sin faste plass i kirken, det er nemlig ikke så enkelt, men gaven er uansett med på å fargelegge historien rundt Skude kirke. Weidemanns bilde, «Kristi himmelfart» er en gedigen gave til Skute kirke. Weidemann Vi hadde ikke før begynt å roe oss ned etter denne hendelsen, før et nytt bilde var på «tur». Kristian Nordberg, med slekt fra Sarastuen, har sterke følelser for vår kirke, og har tidligere gitt oss en flott bibel og et kirkeskip. Han har i alle år vært kunstsamler, og er eier av den største private samlingen av bilder av Weidemann. Nå ønsket han å gi hovedverket til maleren, som han har hatt i sitt eie i alle år, «KRISTI HIM- MELFART», til Skude kirke. Vi i menighetsrådet er overveldet, dette vil til de grader sette Skude kirke på Norgeskartet. Her var det snakk om store festligheter med avduking. Det ble antydet at Dronning Sonja ville foreta den offisielle avdukingen på Kristi himmelfartsdag i Det store spørsmålet som etter hvert kom opp var: «Hvor skal bildet henge?». Bildet er stort, 210 x 150 cm, og vår kirke har ikke mye veggplass med tanke på utsmykning. Vi oppdaget fort at her var det ikke bare å si ja takk, dette ordner vi. Etter hvert har det blitt mange involverte. At vi i menighetsrådet har sagt «ja takk» er bare en begynnelse, selv om vi vel egentlig er hovedaktør. Nå er det Prost, Biskop og Riksantikvar, som sitter i førerstolen sammen med Nordberg. Vi håper det går vår vei, at giveren får lov, og er takknemlig for å bli holdt orientert. Nytt flygel Det er ikke til å legge skjul på at vi i styret har «svevd» litt etter så store opplevelser, og kreative tanker dukket opp, hvorfor ikke skifte ut vårt gamle piano, som organisten nesten fikk frysninger på ryggen av, når det måtte tas i bruk. Vi visste vi hadde vært ganske flinke til å samle midler til beste for kirken, og ikke minst hadde en arv på vel ,- gitt oss alburom. På møte sammen med biskop og alle menighetsråd i Røykenvika, fikk vi «ånden» over oss, og en rask telefon resulterte i innkjøp av et flott Steinway A flygel til ,- kroner. Flygelet fikk vi til en meget hyggelig pris, fullt overhalt, med innebygget klimaanlegg. At vi manglet ,- var selger kjent med, og aksepterte at resten ble betalt etter hvert som det kom inn midler. På årets jubileum for 50 års konfirmanter var flygelet på plass, og fikk sin debut i kirken. Tilbakemeldingen fra vår organist og konsertpianist Tandberg, var musikk i mine ører. En minikonsert fikk fram tårene hos meg, sammen med tilbakemelding fra mange frammøtte til hyggelig kirkekaffe i kirken. Jeg måtte ringe selger Trond Hellstrøm i Hellstrøm Flygel & Piano og fortelle om opplevelsen. Han fikk også en klump i halsen, men som han sa «Jeg visste det var et meget flott flygel med flotte egenskaper til en normal pris rundt ,- kroner». Firmaet har i alle år stilt med flygel i forbindelse med musikkopplevelser på Ringelien gård. Nå jobber vi med en mer offisiell musikkaften / konsert der flygelet til fulle får vist seg fram. Med et slikt instrument signaliserer vi ut til konsertpianister at vi har et flygel som tilfredsstiller alle behov. Det blir spennende å se hva dette kan gjøre med vår kirke. At den etter hvert blir langt mer brukt er vi overbevist om, og at det igjen gjør at stadig flere blir enda mer stolt av kirka vår. 4 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

5 Parkering Parkering har vært et problem hos oss ved store anledninger, og riksvegen er ikke et egnet sted slik trafikkbildet har utviklet seg. I snart 50 år er det blitt jobbet med etablering av en parkeringsplass, og nå er avtalen i orden. Jeg har på vegne av menighetsrådet inngått en avtale med dagens eier av Skude, Per- Joachim, som stiller et område bak bårehuset til disposisjon. Området er nå ryddet, og en befaring sammen med Per-Joachim, Bjørn Struksnæs og undertegnede, avklarte oppdraget. vokks er kontaktet når det gjelder en lysstolpe med ledning, og grovarbeidet vil starte ca 15 nov. Tidligere har Ellen Beate Lomsdalen gitt gratis grusmasser til å fylle opp området, og vi satser på en dugnadsinnsats for å få kjørt dette på plass. Utsiktene til stor festivitas i forbindelse med Weidemann var ikke negativt i forhold til støtte fra kommunen til opparbeidelsen ,- kroner var flott å få. Vi er veldig takknemlige, og ønsker dere alle hjertelig velkommen til kunstneriske opplevelser i Skude kirke om ikke så lenge. Revisjon Jeg har tidligere forundret meg over bruk av dyre revisjonstjenester uten at dette er et krav. Som jeg skrev er alle menighetsråd meget fornøyd med at kommunen tar seg av føring av regnskapene, som gir kontinuitet i alle menighetsråd, uavhengig av skifte av medlemmer, men at de små midlene vi disponerer nesten har blitt belastet med en 1/3 del til lnnlandet Revisjon, det var vel drøyt. Da dette ble tatt opp skjedde ingen ting før Oppland Arbeiderblad viste interesse. At utgiftene skulle belastes kommunen og ikke det enkelte menighetsråd ble en «ny oppdagelse», og fint for oss, men fortsatt vil jeg hevde at her snakker vi om sløsing med offentlige midler. I min naivitet trodde jeg at penger spart er penger tjent, også for kommunebudsjettet. Jeg blir derfor mildt sagt forundret når Fellesrådet vedtar å fortsette dagens praksis. Som jeg allerede har sagt opplevelsene i Skude Menighetsråd har i år vært en sammenhengende opptur. Vi gleder oss til fortsettelsen. Torgeir Søfferud, leder Gullkonfirmanter i Skute kirke Vi starter barnekor på Vestsida. Tirsdag den 11. januar kl.1800 håper vi det kommer mange unger til Skute kirke! Da vil en liten historisk begivenhet finne sted; vi skal starte kor! Koret er for alle som er i barneskolealder. Øvelsen varer en time, og det er øvelse ca annenhver tirsdag. Det blir kaffe til dere som kjører ungene på øvelsen. Så bli med inn i kirken når du er sjåfør! Vi kunne godt tenke oss å ha med en voksen leder til, så har du litt tid til overs og kunne tenke deg å ha noen praktiske oppgaver, ta kontakt med Gitte. ( ) Dette gleder vi oss til!! Merethe og Gitte Gullkonfirmanter samlet i Skute kirke søndag 17. oktober. Bakerst står prost Hans Erik Raustøl og menighetsrådsleder Torgeir Søfferud. 5 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

6 Lefse-Bertha 100 år «I dag ville a mor ha fylt hundre år». Jeg treffer Else Berit Røyne på kirkegården ved Hov kirke. Vi er noen få dager inn i året 2010, og jeg er på vei til menighetens juletrefest på Hovland. «Da skal jeg være med og feire når jeg spiller på pianoet i dag», svarer jeg. Det var som om det store konsertpianoet som Bertha og familien forærte menighetshuset Hovland, fikk en ekstra god klang den kvelden, mens det akkompagnerte Søndre Land barnegospel under juletrefesten. Feiringen av Berthas 100-årsdag har ellers vært beskjedent markert i lokalmiljøet vårt. Hva er da mer naturlig enn å hylle Søndre Lands største kvinnelige industrigründer her i menighetsbladet ved avslutningen av hennes 100-årsminne? Arvid Møllers biografi om Lefse- Bertha: «Med kjevle som våpen», ble skrevet i 1993, 12 år etter hennes død. Det er en levende framstilling av Bertha Jørgensveens eventyrlige liv, bygget på hennes egne håndskrevede manuskripter og intervju med hennes nærmeste. Jeg blir revet med av historien; fra oppveksten under trange kår i Østsinni, gjennom de forskjellige livsfaser, med utviklingen og oppbyggingen av en blomstrende bedrift. Fra «båkåkjerring» på storgårder i Nordre Land til delikatesseforretning i Oslo, via lefsebakeri i en kjeller i Ligarda og i Hov, fram til hun fikk oppleve kronen på verket: åpningen av det nye industribygget på Granum i Fall som stod ferdig høsten 1981, med 3000 kvadratmeter produksjonslokaler og 120 ansatte. To og en halv måned senere døde Bertha på Radiumhospitalet av kreft. Så godt at hun fikk skrevet ned så mye de siste månedene hun levde. Godt at boken finnes i fem eksemplarer på Søndre Land Bibliotek, for dette bør være obligatorisk pensum for alle som er opptatt av næringsutvikling i bygda vår. Hadde jeg gått på videregående, ville jeg ikke vært i tvil om hvilket særemne jeg skulle velge. Hvordan var det å vokse opp med en så kreativ og yrkesaktiv mor som Bertha? Jeg er kommet hjem til Else Berit Røyne og vi sitter og spiser lunch i den trivelige stua i Dalegutua i Hov. «Rundstykker og kaffe hvis du er sulten», stod det på SMSen jeg fikk for en time siden. Jeg hadde invitert meg selv noen dager tidligere. -Jeg føler på mange måter at Arne Johan og jeg fikk både i pose og sekk. Da vi flyttet til Ligarda hadde vi med en barnepleier dit, til og med i uniform, som tok seg av oss unga på en god måte. Far var den som skapte stabiliteten i hjemmet. Jeg slekter nok også mye på far akkurat der. Mor var et arbeidsjern som stod på ufattelig mye. Hun hadde en enorm arbeidskapasitet gjennom hele livet. Men det gav jo også familien inntekter som vi kunne nyte godt av, og vi manglet aldri noe. Far var «en hjemmets mann» og mor kunne ikke ha vært Bertha uten ham. Mor kunne nok bli oppfattet som streng i yrkessammenheng, men hun brukte ikke den samme justisen overfor oss ungene. Selv om hun kunne framstå som streng, var hun egentlig alt annet enn det. Hun var innerst inne veldig ømhjertet og tok lett til tårene. Hun kunne virke stri, men var lett å snu. Else Berit forteller at de flyttet til østsida etter 4-5 år i Ligarda. De første åra leide vi husrom på Fremstad, så hos salmaker Johannesen hvor mor dreiv delikatesseforretning i 1.etasje. 10 års dagen min husker jeg vi feiret på Mo hvor vi bodde i det såkalte bryggerhuset. En av mors drømmer ble realisert da bror og jeg kunne feire konfirmasjon i nytt hus. Det ble lange arbeidsdager for mor? - Ja, hun arbeidet mange perioder nærmest hele døgnet. Når hun en sjelden gang satte seg ned i en stol, sovnet hun ofte. Det var et umenneskelig arbeidspress. Else Berit forteller at Bertha hadde en egen evne til å overtale folk til å jobbe, og hun kunne visstnok ringe midt på natta om det var problemer i bakeriet som måtte ordnes. Og håndverkerne ble nærmest overtalt til å komme med en gang. I de mest hektiske periodene måtte de ansatte jobbe 12 timer. Da lå det ofte igjen en haug med lomper som ikke var pakket, og de som kunne og lot seg overtale- jobbet videre overtid. «Her ligger overskuddet», sa Bertha og så ut over det som ikke var pakket. «Med kjevle som våpen» inneholder mange artige historier. 6 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

7 Else Berit trekker fram Odd Harry Johansen som en viktig bidragsyter. Boken hadde ikke blitt den samme uten hans bidrag. Legendarisk er historien med utgangspunkt i det foregående, der Bertha nøder en ansatt til overtidsarbeid: «Hvis du itte hjælper meg nå Alf, kjæm du itte til himmels» Den slitne nevøen repliserer: «Nei, je vil ikke til himmels; je vil hemmat». Bokens mange fortellinger gir et frodig bilde av bakeribedriftens liv. Men det startet i det små. - I starten på Ligarda lånte mor ut penger til kvinner, slik at de fikk råd til å kjøpe ei lefsetakke og begynne virksomhet med lefsebaking. Hun var en gründertype som skape mange arbeidsplasser. Mor var vanvittig framsynt, sier Else Berit. - Det med halvstekte rundstykker var en idé hun visstnok hadde allerede på slutten av 40-tallet. I forbindelse med delikatesseforretningen på Volvat begynte hun å tenke i retning av ferdigmiddag for yrkesaktive. Jeg husker vi reiste rundt på de første veikroene som ble etablert på Minnesund og andre steder. «Her har de realisert ideen jeg lenge har gått med,» sa hun. Det med å servere en solid middag, og hun var opptatt av den korte avstanden mellom kjøkkenet og serveringen. Mor var rasjonaliseringsekspert. Hun visste at for å lykkes, måtte bedriften være topp rasjonell. Hva med julefeiringen hjemme hos dere? -Vi var vænn med at a mor ofte var dødsslitin. Særlig til jul. Det eneste som var viktig var at folk skulle få julelefsa si. Det var far og jeg som måtte sørge for sjølve julepynten. Men apropos «pose og sekk». Vi hadde mye god hjelp i huset, og minnes både a Borghild, Marie og mange fler. Mor fikk maten i hus, ofte i altfor store kvanta. Men den tredje mandarinkassa ble sjelden skjemt, fordi noe kunne hun alltid gi bort. Jeg husker at vi reiste rundt ulike steder med julelefse før jul. Til Stasjonen, Sentralen, til Vokks, og hvis mor visste om en enslig mor eller gamle som trengte noe ekstra, dro vi innom med julelefse. Helge Røyne er blitt med i samtalen, og han forteller at han også var med på mange turer rundt til folk i jula. En spesiell historie knytter seg til at tollerne på Fornebu flere år fikk en kartong julelefse, og Helge var den som Else Berit i hjemmet i Dalegutua måtte kjøre innover for å levere lefsene. Han var også den som renskrev Berthas håndskrevne manuskript. Helge forteller historier om en utrolig svigermor som han tydelig beundret og respekterte. Bertha stod vel rotfestet i en kristen haugiansk tradisjon, der «gudsfrykt med nøysomhet» ble kombinert med samfunnsengasjement, næringsvirksomhet og nestekjærlighet. I sine år i Oslo hadde hun vært aktivt med i Indremisjonens arbeid i Staffelsgate, bl.annet i musikkforeningen der hvor hun spilte gitar. I Søndre Land var hun en aktiv støttespiller i menighetsarbeidet, og også medlem av kvinnegruppen «Tylvta», som arbeidet for å skaffe penger til Hov kirke. «Bertha var ikke den som fortalte alle og enhver at hun var personlig kristen», sier Odd Harry Johansen i boka. «Men det 7 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

8 Ringen har Else Berit arvet fra Bertha, og kjevla ble spesiallaget til hennes mor. kristne grunnsynet hadde hun så lenge jeg kjente henne, selv om hun også kunne være med på den groveste spøk.» Lars Skjølås uttaler i boka: «Bertha tok aldri opp religiøse spørsmål med meg, enda hun kunne være svært fortrolig. Men hun praktiserte kristendommen hver dag. Var det vanskeligheter et sted i bygda, var Bertha rask til å yte det vi kaller menneskelig, skikkelig kristenplikt.» Lærer Else Berit Else Berit Røyne er i ferd med å avslutte sin 40-årige yrkeskarriere som lærer, de aller fleste år ved Søndre Land Ungdomsskole. De siste 20 årene har hun vært rådgiver og sosiallærer der. «Det er i grunnen lenge nok men du verden for en interessant arbeidsplass jeg har hatt i disse åra», sier hun. Kanskje har hun arbeidet mer i det skjulte enn sin mor, men lagt ned et solid og viktig arbeid blant bygdas ungdom gjennom mange år. Du vurderte ikke å gå i din mors fotspor? Det var egenlig ikke en aktuell problemstilling for meg. Det var helt naturlig at det var Arne Johan som skulle inn i bedriften. Jeg tenkte en tid på å bli sykepleier, men jeg husker mor snakket om at det var et yrke med mange tunge løft. Hun var klar på at jeg skulle ta en utdanning, og hun ble glad da hun fikk vite at jeg ville velge læreryrket. Else Berit tok lærerskole i Elverum, og fortsatte i Volda der hun tok videreutdanning i kroppsøving, forming og engelsk. Der trivdes de godt, og Helge tok også sin lærerutdanning der. Hun forteller at hun lagde en vogge til eldstemann Einar mens hun gikk gravid med han. Senere ble både Randi og yngstesønnen Haldor vugget i søvn i den. - Jeg har nok tatt lærdom av mors «stå-på-evne» både i positiv og negativ forstand. Jeg føler at jeg har fått bruke mine evner og krefter som lærer og ser tilbake på et veldig godt og rikt yrkesliv. Det skal godt gjøras å ha det no bædre, sjøl om det har vøri slitsomt. Siden jeg vokste opp med ei mor som stod på og alltid var slitin, trudde jeg at det var slitin du skulle vara. Men etter hvert har jeg lært noe om å ta hensyn til meg sjøl, noe ikke mor var flink nok til. Jeg har behov for å begynne å roe ned etter en intens og aktiv periode i skolen. Gründer-gen Egentlig har jeg et «gründer-gen» jeg også etter mor, fortsetter Else Berit. Det har vel ikke generert noe mer enn det jeg har fått brukt av ideer i forbindelse med faget Entreprenørskap i skolen. Som rådgiver likte jeg godt for noen år tilbake å hjelpe og veilede elevene til å skape elevbedrifter.som dotter hennes Bertha har det aldri vært vanskelig å skaffe elevene praksisplasser og partnerskapsavtaler med bedrifter her i Land.. - Det ligger et stort potensiale i å videreutvikle Else Berit og Helge har fulgt hverandre både i yrkesliv og familieliv i snart 40 år. 8 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

9 Slekters gang HOV OG ENGER Døpte: Linea Emilsen Leah Elise Slette Ludvik Eriksen Eid Daniel Engelund-Nyland Kasper Martinsen Skaufel Ann Katrin Fjellheim Vigde May Elin Bekkelien og Geir Emilsen Selv om pepperkakedeigen kommer fra Berthas, viser Else Berit at hennes arveanlegg og bakekunnskaper er mer på plass enn hva hun gir uttrykk for. Her er hun på kvinnecafeen denne kalde vinterdagen, sammen med. fra v. Azmera Teklemikael ( Eritrea), Amal Abdi Farah ( Somalia ) og Nashmil Abdullah Ali (Kurdistan, Irak) Kakene smakte fortreffelig! Døde: Inger Synnøve Mørk Per Einbu Arild Viktor Hellenæs Rolf Fremstad Marit Oddbjørg Engelien Jan Vilberg Magnhild Engelund Knut Jørgen Olsen Anny Britt Engehaugen Nils Marigård FLUBERG samspillet mellom skole og næringsliv. Elevene trenger trening i entreprenørskap eller gründer-opplæring. Denne må gjerne starte tidlig. Jeg skulle ønske at Christian Sveaas kunne gi penger til et slik gründer-fond ved ungdomsskolen, sier Else Berit. Det tror jeg kan vise seg å være en god investering for bygdas framtid. Så har kanskje Else Berit likevel gått i sin mors fotspor og lagt et grunnlag som vi vil se frukter av i framtida, ja, som vi ser allerede nå. Jeg er så fascinert av tanken på at det er bruk for alle! Her i bygda er det mange unge ressurser som flytter ut. Men dette er også med på å forløse nye ressurser blant de som blir igjen. De har ikke rukket å få blomstre så mye, men så kommer de for fullt. Det er så fint å møte tidligere elever som finner sin plass og skaper noe nytt og spennende. Baker du mye til jul selv? - Du vet det med bakerens barn Jeg er ikke flink til å bake. Men nå har jeg tenkt å kjøpe ferdig pepperkake deig på Rema. Den er produsert på Berthas, og det var også fint å se at navnet på de nye pepperkakene fra Berthas heter «Bertil». Her er det en linje tilbake til Bertha som jeg gleder meg over. Ellers må jeg si jeg savner den gode gamle Bertha-logoen. Dama på den nye logoen er for ung og strømlinjeformet. Jeg gleder meg over at det er liv og optimisme på Berthas for tiden, men håper den historiske arven vil holdes i hevd. -På torsdag skal vi forresten bake pepperkaker på kvinnecafeen og det gleder jeg meg til. Jeg føler at ringen på en måte er sluttet når jeg møter opp på kvinnecafeen i ambulansebygget i Hov, og ser Else Berit på kjøkkenet midt blant glade innvandrerkvinner. Det er noe med arven etter den sterke og energiske industrikvinnen som stadig omformes og lever videre, gjennom Else Berit og i lokalsamfunnet her Bertha hadde sitt virke. Tekst og foto Øystein Wang Sort/hvitt-bildene er hentet fra boka om Lefse-Bertha Døpte: Emma Sofie Sandsengen Mehlum Julie Snuggerud Haugom Vigde Monica Gjenga Wolden og Per Bjørn Sagstuen Døde: Grethe Tandberg Johannessen Ragnar Hella Ragna Marie Enger Paul Olav Bjørnstad SKUTE Døde: Arne Struksnæs (gravlagt ved Enger kirke) Bjørg Lillian Slette John Geir Kvernsletten 9 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010

10 Tømmerfløting i Trevatna En kunne ønske seg 100 år tilbake i tida for å fortelle korrekt om tømmerfløtning i gammeltida. Sjøl opplevde jeg bare en skikkelig fløting av tømmer i Skjærdalselva (Skjærra), det var i , altså i min barndom. Den gammeldagse skogsdrifta med fløting i småelvene var for det meste en saga når en var blitt såpass stor at en forstod noe av det hele. Heldigvis var det igjen noen få av de gamle fløterne som kunne berette litt om det som forgikk. Det var tross alt litt av et eventyr å høre skogskarer fortelle om gamletida og alt de opplevde under arbeidet med tømmerstokken. For oss den gang - var bruset av «brøtningen» noe morskt og voldsomt. Det var som sjølve skogen og elva ville vise kreftene sine. Vi onga «niglodde» på denne kraftutfoldelsen med skrekkblandet fryd, dette var vilt og voldsomt og skogsromantikk på sitt beste. For tømmerhoggerne og fløterne var vel slitet med tømmerstokken noe ganske annet enn romantikk. Svettevåte skjorter, vonde rygger og verkende armer og hender var vel ikke mye å bli særlig romantisk av. Den som kunne fortelle meg mest om fløtningen i Trevatna var Ole Svarverhaugen her fra Trevatn. Han var med i fløtningen i mange sesonger, ellers både høgg og kjørte han tømmer iblant. Fløtingen begynte i bekker og elver. Fra gammelt ble tømmeret lunnet på høsten eller kjørt med rustning rett fra hogsten vinterstid og lagt på utslagsveltene ved elva. Jeg kjenner til tre elver eller bekker som ble brukt til fløtning av tømmer til Trevatna. Sjølve storfløytningen forgikk i Skjærdalselva (Skjærra), men Sandbekken ble også brukt til fløting av 12-halvmeters tømmer. I Sandbekken var det tre fløytingsdammer med luker: Hoved-dammen ved Sandbekkhytta, en hjelpedam ved Sandseterfløyta og en dam ved Trekjenna under Glåmhaugen. Marius Svarverhaugen fortalte at han var med i fløytinga i Sandbekken. Marius var lynrask til beins og ble brukt i stedet for telefon brøtningskara imellom. Beskjed måtte gis brennfort til dam-passeren når haugen av tømmer holdt på å sette seg fast her og der i de trange juvene. Dessuten var det hans jobb å «kute» lia opp til Trekjenns-dammen å sleppe på mer damvatn når Sanbekken trengte påfyll. I Svartbekken har jeg funnet rester etter to fløtningsdammer. Der ble det fløytet noe som kaltes «lagterved» i 1,5 meters lengde. Jeg lurer på om denne veden ble brukt til trekøl-brenning, men det er mulig den var til annet bruk. - Som sagt, så var Skjærdalselva den virkelige fløtningselva. Moseterkara var faste brøtningskarer her. To av dem, Hans og Jens bodde i Skjærdalsgrenda, og jeg synes enda jeg hører Hans dirigere hjelpemannskapet sitt når det ville sette seg tømmerhaug i fossen neafor Vaslifløyta. Stemma hans var klar og høg og overdøyvde både fossebrus og dundrende tømmerstokker. Dette var litt om brøytningsarbeidet i elvene før tømmeret kom ner i Trevatna. Som sagt var det Ole Svarverhaugen som fortalte meg om fløtningen av tømmergrimene de ni kilometerne til tømmerrenna ved Trevassdammen. Før Skrankefoss og Søndre Land Tresliperi var satt i drift ble tømmeret rent direkte ner i Randsfjorden. Her var det på forhånd lagt ut tømmerarm for å holde tømmeret samlet. Derfra ble alle tømmergrimene både fra Veståsen og Dokkfløy dradd med kraftige dampbåter sørover Randsfjorden til fabrikkene ved Viul, Hval, Kistefoss og Vestfossen der Fåfengkara i sin tid overtok. Denne tømmertransporten på Randsfjorden var litt av et syn. Million kubikkmeter på tur bort fra disse mektige skogåsene. Jeg har sett det en gang og jeg glemmer det aldri. Tilbake til Trevatna igjen. Etter at fløtningen var slutt i elvene her ved Trevatna, ble tømmeret kjørt med hest og lagt utover Trevass-isen om vinteren. På vårsida da isen var rein for snø begynte arbeidet med å legge tømmerarm. Det var ikke småtterier med tømmer som låg utover isen på Veslevatnet om våren. Jeg husker spesielt en vår, da lå mange tusen kubikk spredd utover hele Veslevatnet. Ole Svarverhaugen var bas både for armleggingen og fløtningen. Sjølve fløtningen begynte så fort isen gikk opp om våren. Det var om å gjøre å starte så fort isen var borte. Når temperaturen i vatnet steg hadde tømmeret lett for å søkke. Var det god sønnavind kunne fløtningen gå lett og greit. Da var det bare å følge med og holde grimene langs midten av fjorden nordover. Ole Svarverhaugen fortalte at en vår var det nordavind under hele fløtningsperio- 10 Menighetsbladet for Søndre Land Julen 2010