norsk barnevernlederorganisasjon NOBO

Transkript

1 norsk barnevernlederorganisasjon NOBO FAGLIG PLATTFORM Vedtatt på Landsmøtet Organisering, ansvarsdeling og bemanning a. Barnevernsløftet må videreføres Et sentralt krav fra NOBO har vært en øremerket statlig opptrappingsplan for bemanningen i kommunebarnevernet. Regjeringen beregnet selv at behovet var på om lag 1500 årsverk. Gjennom øremerket satsing i 2011 og 2012 har det skjedd en styrking på 1/3 av det anslåtte behov. Opptrappingen synes nå å ha stanset opp. NOBO krever: Opptrappingsplanen bør videreføres slik at det i løpet av 2013 og 2014 tilføres minimum 500 nye årsverk hvert år til kommunebarnevernet for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Inkludert i dette bør ligge økte ressurser til tiltaksarbeid i familien. Kommunene må få en tydeligere rolle i barnevernet BLD har, med full støtte fra NOBO, gjennomført en omfattende evaluering av forvaltningsreformen i barnevernet. Både disse evalueringene og Barnevernpanelet har anbefalt at kommunenes rolle i barnevernet styrkes, at Bufetat skal ha fokus på lovpålagte kjerneoppgaver og at samhandlingen mellom kommunene og Bufetat må bedres. NOBO støtter de samstemmige forslag om endringer i ansvarsdelingen i barnevernet. Den kommende stortingsproposisjonen må gi tydelige endringer i barnevernets organisering. Kommuner og kommunesamarbeid som ønsker det bør få muligheter for å overta oppgaver som i dag ivaretas av Bufetat og få overført ressurser fra staten til å utføre disse oppgavene. Det sentrale i en slik endring er at kommunene som ansvarlig instans i større grad må ha definisjonsmakt i den enkelte sak b. Bemanning og struktur i kommunebarnevernet Det er i dag ingen allment aksepterte normer for hva som er akseptabel saksmengde for ansatte i barnevernet og normer for hva som er en forsvarlig minimumsbemanning i en barneverntjeneste. En av de sentrale utfordringene ved dagens barnevern er utfordringer NOBO Faglig plattform Side 1

2 knyttet til kommunestrukturen og til spørsmålet om det skal settes en nasjonal standard for forsvarlig bemanning. Dette er spørsmål som er omstridt i kommune-norge og i NOBO. Det opprettes stadig flere kommunesamarbeid i barnevernet. Dette kan være en løsning for de kommuner som ikke klarer å innfri kravet om evt. bemanningsnorm. For å nå målet om sterkere fagmiljø, må det utvikles insentiver til større grad av barnevernsamarbeid, der det er behov for dette. Det må etableres en minimumsstandard for forsvarlig bemanning i barnevernet. NOBO støtter barnevernpanelets forslag til veiledende minimumsnorm. For å nå målet om sterkere fagmiljø må det utvikles insentiver til større grad av barnevernsamarbeid, der det er behov for det. Innholdet i samarbeidsløsningene i barnevernet må utvikles med utgangspunkt i lokale tilpasninger og behov. Det bør også vurderes en veiledende norm for bemanning sett i forhold til barnepopulasjon og levekårsutfordringer. c. Fylkesnemnda Det har i lang tid vært en ventetid på behandling av saker i Fylkesnemnda som er uholdbar. Både barn og deres familier holdes på grunn av dette i en uakseptabel situasjon med uvisshet som er en stor belastning, i tillegg til hva situasjonen omkring barnevernssaken utgjør. Det er fare for at den lange ventetiden kan påvirke barneverntjenestens valg av tiltak ut fra hva som lar seg gjennomføre. Det er et faresignal at det blir vanskelig å gjennomføre behandling av en omsorgsovertakelse med mindre en akuttsituasjon med plassering har funnet sted på forhånd. Lang saksberammingstid kan også føre til økt behov for akuttplasseringer fordi barn kan bli vesentlig skadelidende av å leve i omsorgssvikt i lang tid. De instanser som staten selv har ansvar for må overholde frister i likhet med den kommunale barneverntjenesten. NOBO krever at: Departementet må redusere ventetid til fylkesnemnda slik at barn og unge i risiko ikke må vente uholdbart lenge på nødvendig hjelp. Det må vedtas en lovmessig frist på 6 ukers berammingstid for fylkesnemndene 2. De faglige utfordringene i barnevernet a. Barnevernets mandat: Årsakene til den kraftige økningen i antall barn med barneverntiltak bør ses nærmere på av sentrale myndigheter. Styringssignalene bør bli tydeligere på en prioritering av god barnevernfaglig håndtering av situasjoner omkring barn i alvorlige risikosituasjoner, fremfor tilbud om lavterskel kompensering rettet mot familier med alminnelige livsvansker. NOBO Faglig plattform Side 2

3 Selv om teksten i barnevernlovens 4-4 ikke er ment å være uttømmende og dermed begrense mulighetene for andre typer tiltak, er det store muligheter for at de tiltak som spesifikt nevnes, blir regnet som mest aktuelle. Kompenserende tiltak som støttekontakt, avlastning og økonomisk hjelp er de mest brukte tiltakene, i tråd med hovedfokus i lovteksten. Når det samtidig antas at dette er tiltak som har begrenset effekt overfor de fleste former for omsorgssvikt fremstår det som uhensiktsmessig at dette har et hovedfokus i lovteksten. Manglende beskrivelser av grensesnitt mellom lovverk som angår hjelpetrengende barn og unge, koblet med lav inntaksterskel til barnevernssak, fører ofte til at barnevernet går inn i situasjoner der andre aktører burde tatt et ansvar. Når dette først er etablert, er det svært vanskelig å få andre instanser til å se og ta sitt ansvar. Departementet må få framdrift i arbeidet med løsninger på problematikken som er beskrevet i NOU 209/22 Det du gjør, gjør det helt Den omfattende ansvarsoverveltningen som har skjedd fra psykisk helsevern til det kommunale/statlige barnevernet gjennom nedbygging av tilbudet for barn og unge med store psykiske vansker må snus. Grensesnittet mellom lovverkene som berører barn og unge i særskilte livssituasjoner må få tydeligere beskrivelser av ansvarsområder. Barnevernlovens 4-4 bør endres slik at inngrepskriteriene tydeliggjøres. Ordlyden bør fremheve tiltak som kan medvirke til at barn faktisk får mulighet for bedret omsorg i eget hjem, gjennom bruk av hjelpetiltak. b. Den flerkulturelle utfordringen: Foreldre i minoritetsfamilier med oppvekst i land med oppdragelsesformer vesensforskjellig fra den skandinaviske, vil ofte oppleve særskilte utfordringer ved å skulle oppdra barn i Norge. Et tilbakevendende tema er vold i nære relasjoner, som utgjør en stor utfordring for barneverntjenesten. Flere steder i landet oppstår åpne konfliktsituasjoner omkring barneverntjenestens inngripen i minoritetsfamilier. Stadig negative fokus fører til beklagelig og økende angst for barnevernet som instans. Dette fører også til vansker med å nå frem med relevante hjelpetiltak. Det må gis lettere tilgang på informasjon til både nyankomne flyktninger, spesielt til foreldre, omkring norske samfunnsforhold, lovverk, oppdragerstiler og forventningene til grensesetting, oppfølging og omsorg for egne barn. Både sentrale myndigheter og ansvarlige i de mest berørte kommunene må prioritere arbeidet med å få på plass en bedret brukerdialog med viktige etniske grupperinger. Det er videre nødvendig at kommunene implementerer et variert tilbud av foreldreveiledningstiltak. Det bør ikke være nødvendig å ha tiltak gjennom barneverntjenesten for å få tilgang på dette. På to områder er dagens regelverk ikke tydelig mht avveining mellom kulturhensyn og barnevernlovens generelle bestemmelser: NOBO Faglig plattform Side 3

4 - Skal barn av foreldre med tidsavgrenset oppholdstillatelse behandles annerledes når det foreligger klare kriterier for inngrep etter barnevernloven, enn barn som har permanent opphold? - Skal ivaretakelse av kulturell bakgrunn tillegges avgjørende vekt ved plasseringer utenfor opprinnelig familie og hvilke konsekvenser må en slik forståelse ha for rekruttering av fosterhjem i framtida? Det må utformes retningslinjer og rundskriv som gir tydelige føringer for barnevernets behandling av barn med foreldre som har tidsavgrenset oppholdstillatelse. Det må tydeliggjøres de hensyn som skal tas og hvordan disse skal prioriteres. Dagens regelverk gir få anbefalinger utover generelle henvisninger til «barnets beste». Det kan ikke være opp til den enkelte kommune å foreta disse avveiningene c. Barns og unges medvirkning Barnevernloven og FNs barnekonvensjon inneholder klare bestemmelser om at barn og unge skal høres i barnevernet og at de etter alder og forutsetninger skal involveres og ha innflytelse i egen sak. Barneverntjenesten følger ikke opp disse målsettingene godt nok. Det gjøres for lite for å utvikle arbeidsformer som støtter opp under en slik utvikling og det mangler i svært mange saker dokumentasjon på hva som er barnas syn i saken. For å få til en ønsket utvikling må barnevernsarbeidere gjennom grunn og videreutdanning få styrket ferdigheter i samtaler med barn og unge. Medvirkning innebærer at barn og unge skal gis større innflytelse på egen hverdag og framtid. Et selvfølgelig krav må være at barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet ikke skal utsettes for krenkende behandling. NOBO vil: Være en pådriver for å fremme barns og unges medvirkning i saker som gjelder dem. NOBO vil bidra til at barnevernets praksis på dette området utvikles, ved erfaringsutveksling og gjennom samarbeid med ulike talerør for barn og unge. NOBO vil foreslå at departementet lovfester at barneverntjenesten skal snakke med barn i alle undersøkelsessaker, og ha plikt til å dokumentere at barnets syn er innhentet, med mindre det er særskilt begrunnet. d. NOU 2012/5 Det biologiske prinsipp En gjennomføring av hovedpunktene i Raundalen-utvalgets innstilling, vil gi bedrede muligheter for å komme barn i risikosituasjoner raskere til hjelp. Forslaget om å redusere vekten på biologisk tilknytning til fordel for vektlegging av kvaliteten på utviklingsstøttende tilknytning mellom voksne og barn gir et mer meningsfylt utgangspunkt for vurderingen av barnets beste. En innskrenkning av de stadige overprøvingsmulighetene etter en omsorgsovertakelse, både knyttet til krav om tilbakeføring og endring av samværsordning, vil bedre mulighetene for å gi stabil omsorg til barn som er plassert utenfor hjemmet. Forslagene om å gjøre mulighetene for adopsjon mer tilgjengelig, vil kunne få stor positiv betydning for de barna som plasseres i løpet av sine første leveår. NOBO Faglig plattform Side 4

5 Med utgangspunkt i utvalgets anbefalinger vil NOBO arbeide for å gi barneverntjenestens administrative leder myndighet til å regulere samværet innenfor bestemte grenser. Hensynet til barnets beste bør være styrende, beslutninger om både økning og reduksjon av samværsfrekvensen bør underlegges dette kravet. Fylkesmannen vil kunne være klageinstans for vedtakene. NOBO støtter ønsket fra Raundalen-utvalget om å senke terskelen for å pålegge hjelpetiltak mens barnet bor hjemme. Spesielt gjelder dette muligheten for bruk av barnehageplass, kontrolltiltak som tilsyn og urinprøver samt mulighet for å få tilgang til å arbeide med styrking av omsorgs- og samspills-funksjoner i hjemmet e. Styrking av utsatte barns rett til nødvendig hjelp og tilstrekkelig omsorg Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet (Raundalen-utvalget NOU 2012: 5 ) anbefaler å rettighetsfeste hjelp etter barnevernloven. Regjeringen har fokusert på at lovens hensikt gir barn og unge hjelp gjennom dagens virkemidler. NOBO er skeptisk til å gjøre barnevernloven til en rettighetslov fordi dette kan bety en ytterligere byråkratisering av saksbehandlingen i barneverntjenesten. Imidlertid bør barns rettigheter til hjelp styrkes når barn og foreldre har motstridende interesser. Det kan virke som det biologiske prinsippet er vektlagt når foreldrene kan nekte å ta i mot viktige hjelpetiltak som ville hatt en stor betydning for et barn i risiko. Foreldrenes rett til å motsette seg hjelpetiltak har til hensikt å styrke foreldrenes og familiens rettssikkerhet. Dette innebærer at barnet ikke kan få hjelpetiltak uten pålegg når foreldrene nekter tiltak. Barnets rett til beskyttelse mot egne foreldre når dette er nødvendig, kan anses som del av barnets rettsikkerhet. Det bør bli utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak slik at barn sikres hjelp om foreldrene nekter hjelpetiltak. NOBO vil styrke utsatte barns rett til nødvendig hjelp og tilstrekkelig omsorg. NOBO frykter imidlertid at en rettighetsfesting av barnevernloven vil gi ytterligere byråkratisering og vekst i enkle hjelpetiltak med tvilsom effekt i forhold til omsorgssvikt. 3. Barnevernets tiltaksapparat a. Fosterhjem Både kommunal barneverntjeneste og Bufetat har sentrale kjerneoppgaver i forhold til fosterhjemsarbeidet. Mange barn og unge som plasseres i fosterhjem har sammensatte vansker og behov for særlig omsorg og oppfølging. Det er nødvendig at fosterhjemmene, så langt det er mulig, er tilpasset behovene til det enkelte fosterbarnet. Det må bl.a. sikres bedre tilrettelagte fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn. NOBO ser det som positivt at departementet det siste året har foretatt en evaluering av ulike sider av dagens fosterhjemsordning, og støtter flere av de endringsforslagene som nå foreligger. NOBO Faglig plattform Side 5

6 Både Arbeidsgruppe fosterhjem nedsatt av departementet og Barnevernpanelet har pekt på at tilsynsordningen i dag ikke fungerer tilfredsstillende, og at det er nødvendig med endringer. Det har de siste årene vært en utvikling mot større grad av «profesjonalisering» av fosterhjemsarbeidet i Norge. Dette kommer til uttrykk bl.a. ved at stadig flere fosterforeldre får lønn for å være hjemme hos fosterbarnet i kortere eller lengere perioder og økt vekt på opplæring, veiledning osv. NOBO ser på dette som en nødvendig og i hovedsak positiv utvikling, men vil samtidig understreke viktigheten av at det genuine ved fosterhjemsordningen blir ivaretatt, dvs. at vanlige mennesker stiller opp og gir av sin kjærlighet og omsorg til barn som av ulike årsaker trenger dette. Det er viktig at de ulike støttetiltakene som godtgjøring, opplæring og veiledning til fosterforeldre blir lik over hele landet og uansett om de er kommunale eller statlige. Utgiftsdekningen og den generelle arbeidsgodtgjøringen bør heves slik at alle fosterforeldre får en grunnlønn på 2 x dagens KS-sats og at økonomiske forsterkningstiltak ut over dette blir unntaket og reguleres gjennom retningslinjer fra departementet. Økonomiske forsterkningstiltak skal alltid begrunnes i barnets problematikk og behov. Spørsmålet om frikjøp første år etter plassering bør gjøres gjenstand for ytterligere vurdering. NOBO vil samtidig understreke betydningen av at fosterbarn får vokse opp med fosterforeldre som er rollemodeller i forhold til deltakelse i arbeidslivet og som evner å kombinere familieliv og yrkeskarriere Kommunene har i dag ansvaret for oppfølgingen av foreldrene etter at barnet er plassert utenfor hjemmet. Det er viktig å erkjenne at denne oppfølgingen så langt ikke har fungert tilfredsstillende. Det er nødvendig at departementet ser nærmere på fosterforeldres pensjonsrettigheter, sykelønnsordninger, ferieordninger etc. Her er det nødvendig med en opprydding og likebehandling av alle fosterhjem. Det er helt avgjørende at fosterbarna er fullt ut integrert i fosterfamilien og bl.a. deltar i familiens ulike aktiviteter, ferier mv. Alle fosterforeldre må gå gjennom opplæringskurs som PRIDE eller andre tilsvarende programmer. I tillegg bør alle fosterforeldre ha muligheter til gruppeveiledning som oppfølging av grunnopplæringen i minimum to år etter plasseringen, og ut fra behov tilbys individuell veiledning. NOBO mener dette er de viktigste tiltakene for å hindre uønskede brudd i fosterhjemmene. Det har vært en stor kostnadsvekst for kommunene på fosterhjemsområde de siste årene som følge av en bevisst nasjonal politikk. NOBO understreker at staten må kompensere disse utgiftene. NOBO støtter forslaget om en profesjonalisering av tilsynsordningen, og at ansvaret for denne bør tas ut av kommunene og legges til Statens helsetilsyn. På den måten blir alt tilsyn med barn plassert utenfor hjemmet lagt til en instans. NOBO Faglig plattform Side 6

7 NOBO vil støtte forslag om at biologiske foreldrene etter en omsorgsovertagelse følges opp av en instans utenfor kommunen, for eksempel familiekontorene. Det viktigste formålet med dette er å gjøre foreldrene i stand til å mestre sin nye foreldrerolle. Det vil likevel fortsatt ligge et betydelig ansvar på kommunene for å tilrettelegge foreldrenes muligheter til bl.a. å gjennomføre samværet som er bestemt. b. Institusjonene NOBO registrerer med bekymring at mulighetene for institusjonsopphold for barn og unge stadig bygges ned. Det er og vil fortsatt fremover være behov for dette plasseringsalternativet. Det er fortsatt slik at alle barn ikke kan plasseres i fosterhjem. Det er helt sentralt at institusjonstilbud er tilpasset behovet hos det enkelte barn, og det bør i mye større grad satses på kombinerte løsninger med institusjon og fosterhjem/familiehjem med særlig forsterkning. Samarbeidet med barne- og ungdomspsykiatrien må styrkes slik at barn og unge med psykososiale vansker får et bedre koordinert institusjonstilbud, gjerne ved utprøving av felles institusjonstilbud. NOBO er enig i at alle som kan bør få tilbud om fosterhjem, men er bekymret for at nedbyggingen av institusjoner skjer raskere enn det kan rekrutteres gode og robuste hjem. NOBO krever at den nedbygging av institusjoner som nå pågår evalueres nøye for å fange opp uheldige virkninger. c. Hjemmebaserte tiltak Barnevernets tiltakskjede for hjelpetiltak i familier har ikke utviklet seg så mye som ønskelig de senere år, på tross av utvikling av ulike kunnskapsbaserte terapeutiske verktøy. NOBO mener at kommunene må gis mulighet til å satse på en systematisk og planmessig utvikling av tiltaksapparatet for utsatte barn. Det må bl.a. bygges opp økt kompetanse i målrettet endringsarbeid i kommunene og stimuleres til kommunale forsøk med nye tiltak basert på forskning og erfaring. Hjemmebaserte tiltak i barnevernets regi må ha som mål å bedre foreldrenes omsorgsferdigheter. NOBO mener a t forebyggende arbeid må få nødvendig status og prioritet i kommunene både politisk og administrativ. Tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid må prioriteres. Det må settes fokus på hvordan en kan oppdage tidlige tegn på atferdsvansker og sosio-emosjonelle problemer. Det er behov for økt kunnskap og beredskap ute i helsestasjoner, barnehager og i skolen på hvordan en møter disse problemstillingene. Andre tjenester bør også styrke selektert innsats for barn og unge i risikosonen. Barnevernet bør prioritere saker der det er behov for sammensatte og skreddersydde tiltak. Det kommunale tiltaksapparatet må utvikles. Det må bygges opp generelle hjelpetiltak utenfor barnevernet som er lett tilgjengelig for hele befolkningen. Spesialiserte hjelpetiltak utvikles og forankres i kommunebarnevernet gjennom overføring av kompetanse og ressurser fra staten. NOBO Faglig plattform Side 7